Europas billigste land, dag 7: Historiens skraphaug

ENDESTASJON: Ikke akkurat bæste tomta i by'n, men du er hældi' du Lenin. Foto: GJERMUND GLESNES

ENDESTASJON: Ikke akkurat bæste tomta i by’n, men du er hældi’ du Lenin. Foto: GJERMUND GLESNES

På en ubebygd tomt et stykke utenfor Sofias sentrum står de: Den gamle kommuniststatens falne avguder. Lenin, Dimitrov, Blagoev – samt helteskikkelser som «de frivillige», «kvinnelige gravere», «skiftarbeidslaget»…

Inntil kommunistpartiets fall i 1989 sto de på hedersplasser i det offentlige rom i Bulgaria. Så ble de fjernet, én etter én. Og stuet bort. Ute av syne, ute av sinn. Akkurat som i de andre landene på østsiden av jernteppet. I Albania er selv museet i barndomshjemmet til eksdiktatoren Enver Hoxha viet noe helt annet enn Hoxha.

I Bulgaria varte gjemselen til 19. september 2011. Da åpnet Sofias Museum for sosialistisk kunst (6 leva – 23,40 kr). Dit tok jeg veien i dag.

Museet har ingen hjemmeside. Jeg fant ikke et eneste skilt som viste veien til det. Men det sto avmerket på kartet jeg fikk på hotellet. Jeg tok t-banen (1 lev) til G. M. Dimitrov-stasjonen og gikk ned bakken et par hundre meter til en sidegate, fulgte den nesten til skiltet «trafikkpoliti». Selv der var ikke museet skiltet. Men da jeg snudde blikket mot høyre, så jeg dem. Først kommunistpartiets stjerne som en gang sto på toppen av partiblokkas spir i Sofia sentrum. Og bak stjernen en broket forsamling steinansikter fra en forgangen tid.

De sto på en tustete gressplen med ugress og blomster, trengt inne blant støvete boligblokker og et kjøpesenter (Ha! For en ironi!). Stalin hadde ikke engang plass i friluft. Han sto inne i selve museumslokalet sammen med fargerike propagandaplakater om staute arbeidere foran rykende fabrikkpiper, glade bønder med landbruksmaskiner, kjærlige mødre og skurkaktige yankees.

SAVNER DU DISSE? Mønsterarbeideren ehh, Igor (?), Stalin og Engels. Foto: GJERMUND GLESNES

SAVNER DU DISSE? Mønsterarbeideren ehh, Igor (?), Stalin og Engels. Foto: GJERMUND GLESNES

Gråt jeg en skvett av tanken på de fallerte helter? Nei. Derimot kjedet jeg meg litt da propagandafilmkinoen begynte på nok en rull om hurramegrundt og heroiske arbeidere som hadde fullført jobben før skjema.

I stedet rømte jeg ut for å snakke med Nadja Doychinov som kjører film og selger suvenirer i rommet ved siden av.

Hun snakker nesten ikke et kløyva ord engelsk. Det gjorde heller ikke noen av de andre som var på jobb i dag – fascinerende siden de fleste besøkende er utenlandske turister. Bulgarene er visstnok få.

Da Nadja fikk ringt en venninne som kan engelsk og satte mobilen på høyttaler, fikk jeg også svar på mine spørsmål.

Det viktigste var: Hvorfor i aller huleste?

– Vi viser frem kunsten fra sosialismen, et kunstmuseum. Vi tar ikke side, har ingen mening om hvorvidt kommunismen var bra eller dårlig, sa hun.

UPOPULÆRT: Femårsplanen til museet innebærer sikkert flere gjester enn Rory O'Kane og Jake Ortner, som var de eneste andre under mitt besøk. Foto: GJERMUND GLESNES

UPOPULÆRT: Femårsplanen til museet innebærer sikkert at det skal ha flere gjester enn Rory O’Kane og Jake Ortner, som var de eneste andre under mitt besøk. Foto: GJERMUND GLESNES

De to eneste andre gjestene under mitt besøk, iren Rory O’Kane og Jake Ortner fra Kansas City, syntes utstillingen er på sin plass.

– Jeg mener definitivt at dette er noe Bulgaria trenger. De må se fortiden, sa Jake.

– Det er positivt å anerkjenne fortiden, uansett om man liker den eller ikke, supplerte kameraten (ikke kamerat i sosialistisk forstand, altså).

Om statuenes siste hvile er Bulgarias nære fortid, er Sofia av i dag noe helt annet. Det er en stadig mer moderne storby, rimelig forskjellig fra alle de andre stedene jeg har vært innom på denne turen.

I Sofia er utstillingsvinduene flottere, bilene rasker og hælene høyere. Her får du ting jeg bare har kunnet drømme om resten av uka: God kaffe, sushi, designerbutikker… (Det siste er ikke akkurat min drøm.)

Så er også prisene høyere.

Men hvor høyt er høyt? Ikke så ille for en nordmann. Selv ikke da jeg bestemte meg for å fråtse i alt som hittil har vært utilgjengelig.

I går kveld spiste jeg middag på den In your pocket-anbefalte italienske restauranten Barbarossa – Osteria di Sofia. Der kommer rødvinen fra Montepulciano d’Abruzzo, og på toppen av min grønne tagliatelle med pistasjnøtter og hvitvin lå to skiver ekte parmaskinke. Likevel kom regningen – også inkludert en nydelig tenerina sjokoladekake – på høyst levelige 33 leva (129 kr).

NAM NAM: For en gangs skyld husket jeg å fotografere før jeg begynte å spise. Og igjen! To matbilder altså, vær så god. Foto: GJERMUND GLESNES

NAM NAM: For en gangs skyld husket jeg å fotografere før jeg begynte å spise. Og igjen! To matbilder altså, vær så god. (t.v.: Cæsarsalat fra Raffy Bar & Gelato, 7,90 leva.) Foto: GJERMUND GLESNES

Etterpå gikk jeg til Sofias dårligst bevarte hemmelighet. Baren Hambara ligger uten skilt i et gammelt hus i en bakgård i 6. septembergata 22. Hvis døra er lukket, må du banke på for å komme inn. (Men den er omtalt både i In your pocket og Lonely Planet.) Der kjøpte jeg en øl (3 leva – 11,70 kr) av bartender Teodora og ble påspandert en bloody Mary av Mario, som er så stamgjest at han bladde opp de to levaene jeg skulle ha i vekslepenger.

Teodora var en hard negl.

– Fordi det er en privat klubb, svarte hun da jeg ville vite hvorfor baren er så bortgjemt.

– Hvorfor vil du vite det? spurte hun så.

– Jeg tenkte å skrive det.

– Kanskje du ikke får lov. Og du kan ikke ta bilder her. Fordi det er en privat klubb, la hun til.

Jeg tok med meg flaskeølen og kameraet opp på galleriet. Der satt jeg og verket i kameranervene, men turte ikke å legge meg ut med Teodora. Til slutt tråkket jeg ned trappa og ga henne tomflasken.

– Du tok ikke bilde, sa hun.

– Nei. For jeg så at du fulgte med.

– Ja, det gjorde jeg. Men du skal få lov å ta det. Men bare ett, smilte hun.

OG HER ER DET: Bildet fra Hambara, som kun har levende belysning. Foto: GJERMUND GLESNES

OG HER ER DET: Bildet fra Hambara, som kun har levende belysning. Foto: GJERMUND GLESNES

Flaksen fortsatte i dag. Først med en frokost av det påkostede slaget i hagen til One More Bar: Ciabatta (sånt’no ha’kke de i Melnik), ferskpresset juice (ditto) og en gigantisk og veldig god cappuccino (igjen!). Til sammen: 16,10 leva (63 kr).

STOLTHET: Alexander Nevsky-katedralen ser mye eldre ut enn sine 101 år (siden ferdigstillelsen). Og ja, det er gull på kuplene! Foto: GJERMUND GLESNES

STOLTHET: Alexander Nevsky-katedralen ser mye eldre ut enn sine 101 år (siden ferdigstillelsen). Og ja, det er gull på kuplene! Foto: GJERMUND GLESNES

Nå var det tid for sentrumsightseeing, der jeg ble guidet av Zlatina Vasileva. Hun viste meg med nasjonalteateret, presidentpalasset, huset der kommunistpartiet en gang holdt kontor, mineralbadene og Alexander Nevski-katedralen, der det for noen år siden kun var partipamper som fikk lov å komme inn.

Zlatina har bodd i Sofia i fem år, og mener hovedstaden ikke kan sammenlignes med hjembyen.

MIN GUIDE: Zlatina Vasileva på markedet Central Kali. Foto: GJERMUND GLESNES

MIN GUIDE: Zlatina Vasileva på markedet Central Kali. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Forskjellene er visstnok utallige, men disse to hadde jeg særlig sansen for:

– Det er ikke lov, men i bulgarske småbyer lager svært mange sin egen rakija, og skryter av at deres hjembrent er bedre enn naboens. I Sofia brenner ingen hjemme.

– I Sofia stopper bilistene for deg i fotgjengerfeltet. Det kan du bare glemme andre steder i landet.

KAMERA LENIN: Liubomir Georgiev selger både veterankameraer og gamle propagandapins. Foto: GJERMUND GLESNES

KAMERA LENIN: Liubomir Georgiev selger både veterankameraer og gamle propagandapins. Foto: GJERMUND GLESNES

Masterstudenten lengter ikke tilbake til hjembyen. Hun vil heller dra utenlands, kanskje til Danmark eller London. Hun fristes heller ikke av noen retur til kommunismen. Selv om hun vet at en del eldre bulgarer syns at alt var bedre før.

Liubomir Georgiev, som selger kommunistpins og gamle fotoapparater på loppemarkedet vest for Alexander Nevski-katedralen hver dag det ikke regner, mener at tiltrekningen også gjelder yngre mennesker.

Alle aldersgrupper fins i hvert fall blant kjøperne av hans Lenin- og Dimitrov-pins.

– De er kommunister. Noen liker dem, andre ikke. De er en del av historien vår, som logoene til Mercedes-Benz og BMW. Alle kjenner dem, sa han.

– Og du? Liker du dem?

– Jeg selger dem, svarte han.

– Tror du at kommunismen noengang kan komme tilbake?

– Kanskje. Hvem vet.

Svarte Liubomir. Selv tenkte jeg at ettpartistat og femårsplaner virket uendelig fjernt der jeg satte meg ved et bord på nok en hyggelig uterestaurant, K.E.B.A. og spiste kryddersterke kjøttboller (7,90 leva – 31 kr) og drakk halvliter til 3,10 leva (12 kr).

Men hva vet jeg? Og hva vet Liubomir? Det eneste jeg vet, er at denne bloggturen er slutt. For meg gjenstår bare å kjøre leiebilen til Tirana for avlevering, og å takke alle for følget.

Tusen takk alle sammen, det har vært hyggelig å skrive for dere. På gjensyn!

EN HIMMEL UTEN STJERNE: Syns du det bulgarske flagget ser malplassert ut på toppen av spiret? Lenge var det prydet av kommunistpartiets stjerne. Så ble den løftet vekk med helikopter. Foto: GJERMUND GLESNES

EN HIMMEL UTEN STJERNE: Syns du det bulgarske flagget ser malplassert ut på toppen av spiret? Lenge var det prydet av kommunistpartiets stjerne. Så ble den løftet vekk med helikopter og flagget plantet. Foto: GJERMUND GLESNES

PARKLIV: Det fins mange grønne lunger i Sofias sentrum. Ifølge Zlatina skal den sittende ordføreren ha mye av æren for at de er så godt stelt. Foto: GJERMUND GLESNES

PARKLIV: Det fins mange grønne lunger i Sofias sentrum. Ifølge Zlatina skal den sittende ordføreren ha mye av æren for at de er så godt stelt. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Frossen roadtrip dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)

DOVREGUBBENS HALL-GUBBENS HALL: Troldhaugen var Edvard Griegs sommerresidens. Huset er ekstremt høyt til å ha to etasjer – litt merkelig av en mann som var så lav at han fikk spesiallagd Steinway-flygel. Foto: GJERMUND GLESNES

Dette var siste dag av turen, en dag som ville være sikker suksess sommer som vinter. Jeg var jo i Bergen, verdens beste by, i hvert fall ifølge de aller fleste av dens egne innbyggere. Jeg har fått med meg at ikke alle er enige med bergenserne: National Geographic anbefaler Bodø og Ålesund, New York Times mener Oslo er blant byene leserne bør besøke i 2013.

Men jeg tror at eneste grunn til at de ikke nevner Bergen, er at det er altfor opplagt. Selvfølgelig skal turister til Bergen! (Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er den stolte innehaver av bynavnet i passene mine.)

I dag var Vestlandets hovedstad enda vakrere enn vanlig. «Bergen er nedbør, Bergen er alt som er vått. Så når solen endelig skinner, så synes den dobbelt så godt,» sang Ole Paus. Og i dag var himmelen blå som stål. Men hva skulle jeg se?

Bryggen er et slags må-se i Bergen; selv liker jeg spesielt godt Det Hanseatiske Museum. Men ikke bare er museet stengt om vinteren; de som kjenner sin Paus, vet også at sangen fortsetter med at «den (sola, altså) svelger Bryggen i et gyllent jafs». Hvis dette stemte, ville jeg slettes ikke ta sjansen på å være på Bryggen i jafsets time.

I ET GYLLENT JAFS: Slik ser Bryggen i Bergen ut i solskinn, for de som måtte lure. Foto: GJERMUND GLESNES

I stedet falt valget på Troldhaugen (80 kroner), Edvard og Nina Griegs fantasiske villa og eiendom over Nordåsvannet. Også fordi jeg har en teori om at Grieg egentlig er undervurdert.

Kanskje dette kan illustrere hvor stor Edvard Grieg egentlig er: (Ikke rent fysisk, han strakk seg bare 1,52 meter over gulvet.)

Jeg har vært på en voodooseremoni i Benin der «I Dovregubbens hall» plutselig begynte å spille, rett før de skulle slakte en gås. Det var voodooprestens mobiltelefon; han hadde den som ringetone!

Jeg kan si mye pent om min kamerat Hans-Richard. Men Troldhaugen visste han ikke hvor var. Det innså jeg ganske kjapt etter å ha gått av bybanen (27 kroner) ved Paradis. Det var en ekstremt dårlig dag å ha droppet lua, men heldigvis skal du visst fryse mye før ørene detter av. Og etter drøye to kilometers småjogging (det var jo altfor kaldt til å gå), kom jeg frem.

GOD GUIDE: Annett Schattauer er oppvokst i DDR men valgte likevel å skrive sin tyske magistergrad om Edvard Griegs scenemusikk. Foto: GJERMUND GLESNES

Der fikk jeg nok en av de herlige bonusene ved å reise utenfor sesongen: Akkurat som jeg har hatt et helt høyfjellshotell for meg selv, og en hel ferge – og nesten hele Flåm, gjentok luksusen seg igjen: Jeg var eneste turist! Dermed kunne jeg spørre guiden, Annett Schattauer, så mange spørsmål jeg klarte helt uten å bli flau.

Annett kunne fortelle at huset ble bygd etter komponistens egen idé.

– Det er mye regn i Bergen, så du kunne gjerne ikke være så mye ute. Derfor fikk Grieg vinduer i alle vegger. Han ville ha så mye lys inn som mulig, sa hun.

Deretter fortalte hun om alle gavene som strømmen inn til husbonden. De sørget for at han slettes ikke klarte å holde på sin interiørsmak: Han ville ha det enkelt og rustikt. Men hvordan klare det når du får en byste av Bjørnstjerne Bjørnson (av Bjørnson selv – mannen hadde ego nok til minst to) eller den gedigne sølvoppsatsen du ser til høyre.

– Hver gang Grieg fikk jeg orden eller medalje, satte han den på bjørnsonbysten, opplyste Annett.

Ellers fikk jeg inntrykket av at komponister vil være dårlig kompani i for eksempel bokollektiver. På Troldhaugen nektet han for eksempel å ha både innlagt strøm og vann. Det bråket for mye. Hva han ville ha ment om den firefelts motorveien som durer forbi bak en støyskjerm 200 meter unna, aner jeg ikke. Muligens ville han ha kommet Kraftwerk i forkjøpet og skrevet «Autobahn». Kanskje ville han bare ha revet seg i håret i frustrasjon og i sitt stille sinn misunnet Beethoven hans døvhet.

NASJONALROMANTIKK: Edvard Grieg hadde ikke bare peil på musikk. Også beliggenhet og utsikt hadde han en viss teft for. Dette bildet er fra gravstedet til Nina og ham. Foto: GJERMUND GLESNES

Om Grieg er stor er Bergen gigantisk. Vel tilbake på Bybanen kjørte jeg forbi både Paradis og Florida på vei inn til byen. (Det er syv stopp mellom de to stedene.) Bergen har til og med en egen Amerikalinje – buss nummer 12 som kjører innom Florida og Montana(!).

– Det har jeg aldri tenkt over, selv om jeg er herfra. For meg har det alltid bare vært Montana, utbrøt Petter Lidal da jeg spurte ham ut om bussruta.

EN KUR FOR ALT: Det er mottoet på forsiden av menyene til Petter Lidal og Bien Bar. Foto: GJERMUND GLESNES

Selv har Petter slått seg ned på et annet sted med en viss internasjonal schwung: Danmarks plass. Der driver han og en kompanjong Bien bar i et tidligere apoteklokale der art deco-interiøret er tilnærmet uendret siden arkitektene Arnesen og Darre Kårbø laget det i 1939. Fortsatt kan du se medisinnavn på skuffene i lokalet, som visstnok er Norges eneste fredede funkis-butikklokale.

Det Troldhaugen har i skjønnhet, har Danmarks plass i trist asfalt og betong. Selv Sinsen-krysset blir som en blomsteroppsats i forhold. Nettopp derfor var det ekstra vidunderlig å åpne døra til den umåtelig stilige baren, komplett med jazz i høyttalerne og flere hyller med gamle National Geographic-magasiner. Min Bien Biff Lindstrøm (159 kroner) og en flaske engelsk, sterk ingefærøl (52 kroner) var også mitt i blinken etter en lørdagskveld med hjort og rødvin.

– Vi er her som en slags medisin, mente Petter.

– Ja, for Danmarks plass må være Norges minst koselige plass?

– Ikke langt unna, i hvert fall, svarte bareieren.

Deretter nevnte han at Kings of Convenience-musiker og arkitekturpsykolog  Eirik Glambek Bøe hadde sagt mye klokt om plassen, som i realiteten er et ekstremt trafikkert veikryss. «En forbrytelse mot menneskeheten», mente Glambek Bøe om plassen da Bergens Tidende intervjuet ham om temaet i 2007.

Petter Lidals drøm er å forvandle området, å gjøre bydelen til en slags Grünerløkka sør for Bergen sentrum.

REDDET FRA PØLSENE: En stund var gamle Apoteket Bien pølsekiosk. Men eierne hatet det brune treverket og begynte å rive det. Heldigvis ble «oppussingen» oppdaget og stoppet – og pølseselgeren etablerte seg et annet sted uten fredet interiør. Foto: GJERMUND GLESNES

– Vi ville lage en bydelskafé. Det har vi blitt. For alle, fra nyfødte til de som er på vei andre veien, sa han. Han mente til og med at de nå har et berettiget håp om sin «grünervirksomhet», siden både en italiensk restaurant, Peppes Pizza og et par utesteder har kommet til i området.

Dem får andre sjekke ut. Selv passet jeg heller på å peke ut Troldhaugen da Hans-Richard suste forbi på motorveien etter å ha hentet meg (på Danmarks plass).

Om kvelden så vi «Varg Veum – kalde hjerter». Og jammen dukket ikke Bien Bar og Petter Lidal også opp der, som baren der Varg Veum feirer fødselen av sin førstefødte. Hvem vet. Kanskje selv Edvard Grieg ville ha likt stedet.

 

Og med det avslutter jeg forsøket. I morgen tidlig tar jeg Bergensbanen over fjellet og hjem. Roadtrip om vinteren? Så klart det går an. Du må bare pakke varme klær og være forberedt på noen stengte dører. Innenfor de som er åpne, har folkene til gjengjeld som regel mye bedre tid.

 

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 5: Ekstremkalde Voss

5000-kronersreisen dag 4: Ikke-bella Napoli

QUARTIERI SPAGNOLI: Denne fattige bydelen nesten midt i Napoli er fascinerende å gå rundt i. – Men hold godt på kameraet, råder beboer Ciro. Foto: GJERMUND GLESNES

En gang var Sør-Italias største by kjent som «Bella Napoli». Den byen kan du bare glemme. Jeg vet ikke om noen by som er like fascinerende som Napoli, men vakker kan den neppe kalles (tenk bare på byens mye omtalte søppelkrise).

Det er derfor lett å tenke sitt om fortidens svermere når man kommer hit i dag. Hva i alle dager kan Johann Wolfgang von Goethe ha sett da han skrev «sammenlignet med Napolis frie beliggenhet virker verdens hovedstad i Tiberdalen (her mener han Roma) som et gammelt, dårlig plassert kloster».

Da treffer historikeren David Gilmour bedre i sin bok «The Pursuit of Italy»: «Selv i dag føler du at du har krysset en grense og kommet til et annet land når du kommer til Napoli med tog nordfra.»

Jeg husker første gang jeg kom til stasjonen Napoli Centrale og gikk over trafikkorken og byggeplassen Piazza Garibaldi. Det var søppel i gatene, og i den første gata jeg gikk inn i, la to eller tre pornokinoer. Et par minutter senere, i en av byens uendelig mange trange gater, passerte jeg en eldre mann i en usmart dress som telte opp en diger bunke eurosedler.

Jeg klødde i fingrene etter å ta bilde men jeg turte ikke.

Napolitanerne kaller ikke den lokale mafiaen for mafia eller camorra. Ifølge «Gomorra»-forfatter Roberto Saviano kaller de den simpelthen Systemet.

Det skal mye til for at en turist merker Systemet. Men noe alle vil merke, er at Napoli er bråkete, Napoli er skitten; hvis Firenze er en parfyme og Roma er en gelato, er Napoli lukten av svette, av eksos, av hvitløk og matlaging, av søppel, av nyvasket tøy og av vaskebøtta som ble tømt rett på fortauet. Byen har et fiskemarked – lukten av saltvann og sjømat – i en av de viktigste turistgatene!

Men Napoli er mer. Den er et eventyr, ett du ikke finner maken til i Europa. Her leves livet på gaten, eller for åpne dører i knøttsmå leiligheter som åpner rett ut mot fortauet.

– Det er som å leve i et teater, sa togingeniøren Emanuelle som jeg møtte på t-banen opp til herberget mitt for de to nettene jeg skal være her, La Controra Hostel (Piazzetta Trinità alla Cesarea, 231 – billigste sovesal med ti senger).

STERK LYKKEBRINGER: Kvaster av tørket chilli er bare en av mange amuletter du kan se i Napoli. Foto: GJERMUND GLESNES

Jobben har ført ham til hovedstaden. Men savner han teateret? – Nei. Nå har jeg bodd to år i Roma og blitt vant til et normalt liv.

Teaterscenen er et nett av gater der luften er like full som brosteinen. Tomrommet mellom murveggene er fylt opp av balkonger, klesvask, parabolantenner, klimaanleggkasser og blomsterpotter. På bakken er det akkurat plass til å sikksakke mellom støtfanger-mot-støtfanger-parkerte biler, Vespa-er – og folk.

I det som hittl er mitt vakreste møte med millionbyskuespillet, i 2002, hadde to gamle gubber satt opp bord og stoler og dekket på til middag – midt i en av bakgatene.

Det var i Quartieri Spagnoli, vest for Spaccanapoli som er selve sentrumskjernen her. Også i dag sto spanskekvarteret for høydepunktet i gateliv. Mellom to biler og utenfor den åpne stuedøra til svigerfar i Via S. Mattia satt Ciro de Pasquale og halve storfamilien og nøt livet og en forfriskende bris som på mirakuløst vis fant veien ned i den trange sprekken mellom hustakene.

La vita eh? E bella, smilte Ciro (Livet? Det er herlig), og bød en vandrende nordbo på et glass med hvitvin og fersken.

GATELIV: Livet er herlg, mener Ciro de Pasquale som har tatt med deler av storfamilien ut i gata i stedet for svigerfars leilighet. Foto: GJERMUND GLESNES

Ellers er Napoli pizza, og julekrybber. Selv om det var 154 dager igjen til jul (ifølge denne telleren) måtte jeg innom den berømte Via San Gregorio Armano, der håndverkere lager og selger de mest fantastiske terrakottafigurer og hele krybber.

HELLIGE 300 KONGER? Alle skal få råd til en stilig julekrybbe i Via San Gregorio Armano. Men de største og flotteste dukkene koster opptil 400 euro. Foto: GJERMUND GLESNES

Der sørget jeg også for å få tips til min første napolitanske pizzaopplevelse. Både Michele og Anna litt lenger ned i gata anbefalte Pizzeria Vesi (Via S. Biagio Dei Librai, 115), der jeg prøvde husets spesialitet (i tillegg til Napoli-standardpizzaene margherita og marinara): Vesuvio. Det var en liten bommert. Ikke bare var vulkanpizzaen dobbelt så dyr som de to m-ene (Vesi har pizzaer for 3-7 euro, Vesuvio kostet syv), med hauger av ricottaost var den også firedobbelt så mektig. (På veggen hang et maleri av det som må ha vært Bella Napoli: Robåter i Napolibukten foran en by av småhus badet i aftensol. Det var den gang…)

Også her ble drikken servert i plastglass, men ifølge napolibeboer Tim Mellor er det gjerne slik på de beste pizzeriaene.

Stående ved bardisken i Scaturchio (Piazza San Domenico Maggiore, 19), et av byens klassiske kaffehus, fikk jeg derimot ordentlig kjørl, og en espresso til 90 eurocent. Den kraftige men rene smaken ga meg selskap langt oppover trappene tilbake mot herberget for en ettermiddagshvil.

Jeg var ikke i tvil, det skulle bli pizza til middag også. Men hvor? Blant de lokalkjente jeg spurte, gikk tre anbefalinger igjen: Da Michele (Via Cesare Sersale, 1), Di Matteo (Via dei Tribunali, 94) og Sorbillo (Via dei Tribunali, 38), men samtlige holder stengt på søndager (!) ifølge min Rough Guides guidebok (som kan lånes gratis på Deichmanske bibliotek med litt planlegging). Napoli er rett og slett ikke spesielt rettet mot turister, samtidig som tradisjoner står sterkt her. «Overtroene fra hele verden kommer sammen i Napoli,» skrev forfatter og redaktør Matilde Serao ifølge en PDF-guide på Napolis utmerkede turistside.

Reservepizzeriaen var slettes ingen dårlig løsning. En av kokkene på Antica Pizzeria Donnaregina (Via Santi Apostoli, 4) fikk nylig medalje i Pizzabaker-OL (ja, det fins!) Men holdt den åpent på en søndag kveld?

VANNHULL: Bortsett fra øl selger ikke Patrizia di Palma alkohol i acquaiola Carmela, bare vann, brus og juice. Foto: GJERMUND GLESNES

På veien stoppet jeg innom det historiske acquaiola Carmela (Via dei Tribunali, 37 – acquaiola betyr vannhull) og drakk etter anbefaling fra de gamle gubbene der en chinotto, en mørk og bitter leskedrikk som visstnok skulle være bra for fordøyelsen.

Deretter gikk jeg de siste kvartalene og fant til slutt frem til unnselige Via Santi Apostoli og pizzeriaen. Den var åpen! Klok av ricotta gikk jeg for en marinara: tomat, hvitløk, oregano og olivenolje – herlig og et langt lettere kveldsmåltid! Billig var den også, tre euro. Der som de fleste andre steder i Napoli.

Jeg sparte for øvrig tre euro på togbilletten til Napoli også. Fordi jeg bestilte tidlig via den italienske jernbanens nettside (de har tydligvis en form for minipris også her).

Kanskje Goethe hadde rett likevel. I hvert fall da han skrev: «Vil man i Roma gjerne studere, vil man her bare leve». Eller kanskje man heller bør sitere den vinspanderende og livsnytende Ciro i Quartieri Spagnoli. Livet? Det er herlig.

 

DAG 4. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 32062,94 kroner

Togbillett Roma-Napoli: 140,27 kroner

Metrobillett Napoli: 8,86 kroner

To netter i La Controra Hostel i Napoli: 243,63 kroner

Pizza Vesuvio og kullsyrevann på Vesi: 66,45 kroner

Espresso i Scatuchio: 6,65 kroner

En flaske chinotto ved Acquaiola Carmela: 7,38 kroner

Pizza Marinara og øl på Antica Pizzeria Donna Regina: 36,91 kroner

Utgifter til sammen, dag 4: 510,15 kroner

Igjen i reisekasse: 1552,79 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

FERDIG GELATO: Sandra Salazar (t.v.), Stefano Marcotulli og Silvia Requejo skuffer ut sitronisen som er ferdig. Foto: GJERMUND GLESNES

Du må ofre noe for å reise billig. Her på Cherry Hostel lever mange på nudler og tunfisk eller pasta og saus på glass.

Det gidder ikke jeg. Jeg syns det er kjedelig nok å lage mat til én hjemme, så når jeg er på reise… Ikke tror jeg mine kokekunster ville vært særlig interessante heller. Oppskrifter kan dere finne andre steder, for eksempel i VG Nettsoppskriftsdatabase.

Mitt mål er heller å spise godt, helst fantastisk godt – og billig.

Og på én ting kan selv en budsjettreisende i Italia spise det aller beste landet har å by på: Iskrem – eller gelato som det heter her til lands.

For tre euro kan du proppe deg med en gigantporsjon selvlysende, e-stoffdopet billiggelato. Eller få et litt mindre men egentlig mer passe stort kunstverk av iskaldt sukker, melk og frukt (og noen steder egg).

Allerede første dag hadde jeg en nær-iskremhimmelen-opplevelse i Gelateria del Teatro (Via di San Simone, 70). I dag hadde jeg en avtale om å komme tilbake, for å se hvordan iskremmaker Stefano Marcotulli tryller frem sine herligheter.

Oppskrift følger ikke. Den er hemmelig, og egentlig fryktelig enkel:

* En miks av druesukker og rørsukker

* Melk (hvis det ikke er en sorbet)

* Egg (i endel gelatoer)

* Frukt, bær, nøtter, sjokolade, krydderurter, vin – alt etter hva isen skal smake.

Og dett var dett. Bare at hemmeligheten ikke har startet.

– Vi lager hundre forskjellige is. Og vi har hundre forskjellige sukkerblandinger, én til hver. Alle er forskjellige, fortalte Stefano mens en hvit sukkerhaug lå på vekta i laboratoriet, som de kaller bakrommet der isen produseres.

– Vi vil ikke starte med bare én base. Vi vil fange hver enkelt smak, for de er forskjellige. Vi jobber mot å bare få frem den sanne, distinkte smaken, forklarte han.

I kasser bak ham på «labben» lå jordbær, plummer, sitroner, lime, jordbær og urter. Alt sammen ferskt. Og Stefano kan til og med fortelle hvor de er produsert hvis du spør. Og han har kun frukter som er i sesong – resten av året må du velge en annen smak.

OPPSKRIFT: Sukker blandes og veies, helles i sitronsaften, blandingen røres sammen, helles inn i iskremmaskinen (ikke på bilde), og etter ti minutter er resultatet klart! Neders til venstre er noen av råvarene. Foto: FGJERMUND GLESNES

Alt blandes for hånd før de helles inn i gelatomaskinen, som pasteuriserer (hvis isen inneholder melk) og fryser isen – med en datamaskin som stanser prosessen når isen har riktig konsistens.

– Det er vår viktigste partner. En Gelato-Ferrari, smilte Stefano.

Etterpå var det tid for å smake. Og den tidligere konditoren, som byttet kaker mot iskrem for syv år siden, har rett. Isen smaker virkelig sitron, eller pistasj, eller sjokolade og rosmarin, som var hva jeg betalte 3,50 euro for etter seansen (med ekstra god kjeks, derfor den ekstra 50-centen).

Nam!

Så da var jeg tilfreds, svært tilfreds på vei videre i Romas gater da jeg plutselig innså at jeg hadde glemt én ting: Jeg hadde ikke tatt bilde av butikken. Det må man vel ha?

Så jeg gikk tilbake, tok bildet, og sa ciao! til Sandra Salazar igjen.

– Skal du ikke ha noe mer? spurte hun.

– Jeg tror én is er nok, svarte jeg.

– Det er alltid plass til én til, repliserte hun.

Og jeg lot meg friste. Denne gang ble det sjokolade og vin, lavendel og hvit fersken, og hagesalvie og bringebær til tre euro. Og Sandra hadde rett. Man har alltid plass til en gelato til.

FRISTENDE: Kan man si nei til dette? Ja. Men jeg klarte det ikke. Foto: GJERMUND GLESNES

Ellers har jeg nok en gang gått over lyskryss og brostein for å finne gode og rimelige spisesteder.

For så vidt ellers også. Jeg begynte dagen med å ta t-banen til Piramide, hvor jeg burde ha tatt buss 118 (på samme billett, de varer i 100 minutter og koster 1,50 euro) men istedet gikk jeg til starten av Via Appia Antica, den gamle veien til Brindisi som romerne bygde i fjerde århundre f.Kr.

Det var en ganske annen opplevelse av Roma. Plutselig var jeg i en verden av sikader, sypresser og – nå om sommeren – gulsvidd gress. Det ligger også en rekke ruiner langs veien (disse må du betale for, seks euro). Men det var altfor varmt til å nyte landlivet, selv på strekningene der den originale brolegningen fortsatt er intakt. (Veien har for øvrig biltrafikk alle andre dager enn søndag, dette er et problem på starten nærmest byen.) Det fins fine nedlastbare guider med kart, men jeg betalte likevel en euro for et bedre kart i infohuset, for det har buss- og metrostasjoner inntegnet.

Etter traskingen i sola var jeg skrubbsulten. Jeg tok t-bane inn til Termini hvor jeg byttet og igjen gikk av ved Piramide.

Egentlig hadde planen vært å prøve ut Il Porchettoni (Via del Pigneto, 68) i bydelen Pigneto, der Katie Parla har fortalt meg at man kan si hvor mye penger man har å bruke, så finner de på noe. Men jeg hadde både navnet og adressen notert på telefonen, og den bestemte seg for å streike. Nå husket jeg ikke en gang hva stedet het.

Derfor ble det en annen anbefaling fra samme dame, med et navn som er lett å huske: 00100 Pizza (Via Giovanni Brancaleone, 88) i Testaccio. Der serverer de pizza al taglio – ferdiglaget pizza som deles i et passende stykke og varmes opp, ofte solgt i løsvekt – noe som er en standardmåte å få billig varmlunsj i Roma. Vi er mange backpackere som har levd på pizza al taglio, og stedene som selger det er overalt.

SPESIELLE PIZZABITER: På 00100 Pizza drar de pizza solgt i biter i stedet for hele til et nytt nivå. De svarte linjene er portvin. Foto: GJERMUND GLESNES

Det spesielle er at 00100 tar delepizzaene på alvor. Kjøleskapet med ni ølsorter, alle fra småprodusenter (ingen Nastro Azurro her…). Pizzautvalget er smalere. Fem typer sto på menyen, og kun fire bak glasset da jeg var der. Men for noen pizzaer! Jeg var sulten og bestilte to stykker, Greenwich med mozzarella, blå stilton og portvin (!) var spesielt god. Totalprisen, 12 euro, for to (store) biter og en øl er riktignok astronomisk i forhold til andre al taglio-steder, men det samme var kvaliteten.

(Og der fikk jeg endelig bruk for et tips fra Parlas smarttelefon-app, Katie Parla’s Rome for foodies, med offline kart, til 29 kroner – selv om jeg ikke fikk brukt den der og da, pga telefonproblemene).

Like borti gata ligger for øvrig en fabelaktig nabolagspizzeria, Da Remo (Piazza di Santa Maria Liberatrice, 44), men den er ikke åpen for lunsj.

Dagens kafferast ble unnagjort i Caffè della Pace (Via della Pace 3/7), ikke så mye mindre berømt enn Sant’Eustacchio der jeg drakk espresso dag 1. I della Pace er interiøret for øvrig så vakkert at jeg ikke skjønner hvorfor noen velger å betale ekstra for å sitte utendørs (2,5 euro i stedet for én al banco).

BERØMT: Caffè della Pace har vært et samlingssted for politikere, forfattere, kunstnere siden åpningen på slutten av 1800-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES

Også middagen ble litt annerledes enn planlagt. Planen var å bestille bord i knøttlille Sora Margherita (Piazza delle Cinque Scuole, 30) i Ghetto, som ifølge In Rome Now er helt spesiell, men den holder helgestengt om sommeren.

Dermed ble det L’Asina d’Oro (Via del Boschetto, 73), anbefalt av Revealed Rome og overfor nevnte app. Problemet er at denne restauranten i koselige Monti er billig til lunsj, da du får en tre-retter til 12 euro) men har helt gjennomsnittlige Roma-priser til middag. For italienske restaurantmenyer og -porsjoner er som regel lagt opp til at man skal spise to retter (eller mer): primo og secondo. Primo er som regel pasta, secondo er kjøtt eller fisk.

Jeg var lat, jeg var lei av å gå, og egentlig tom for gode ideer. Derfor satte jeg meg likevel. Det angrer jeg ikke på! (I hvert fall ikke foreløpig, vi får se hvordan budsjettet holder…) Etter å ha fått en liten snack (crostino med pecorino-ost, tørket fiken og honning), bestilte jeg en primo: fettuccine med hvit ragout av oksehale og kanel til 12 euro. I tillegg ba jeg om en flaske kullsyrevann og et glass rødvin.

Jeg unnskyldte meg med at jeg kunne undersøke hvor bra lunsjtilbudet er for andre reisende.

FANTASTISK LUNSJSTED: Til mitt 5000-budsjett var middag på L’Asino d’Oro i dyreste laget. Men lunsjmenyen deres må være blant Romas beste tilbud. Foto: GJERMUND GLESNES

Svaret på det er lett: Tre retter til 12 euro her er et varp! Fettuccine (båndspaghetti) er ofte lett ihjelkokt og druknet i saus, men denne var perfekt al dente, og sausen var smaksrik.

– Du får ikke sånn pasta noen steder. Du får den bare her, skrøt dama på nabobordet, Gabriella Senatra.

Jeg var likevel betenkt over om pastaretten ville være mettende nok. Jeg kunne selvfølgelig bestille en secondo, men 13-16 euro ekstra ville gjøre kraftig innhogg i lommeboka. Svaret ble brødet (jeg fikk mye!) og begrunnelsen jeg leste i en eller annen reiseguide for et eller annet sted (jeg tror det var Vest-Afrika) om hvorfor det der var uhøflig å drikke mye til maten: Fordi det kunne insinuere at «maten er så vond at jeg heller vil spise meg mett på vann».

Så jeg drakk vann i store slurker og håpet det ville hjelpe. Og faktisk: Etter endt førsterett var jeg tilfreds. Og regningen på 18 euro, pluss to euro i tips (Gabriella er uenig i at romere ikke tipser), var ikke gæren. (Navnet på restauranten betyr for øvrig «det gylne esel», for den som har sansen for sånt.)

For å bli enda mer fornøyd la jeg inn et glass hvit Grecanica Mandrarossa-vin til tre euro i vinbaren Al Vino Al Vino (Via dei Serpenti, 19) et kvartal ned i neste gate (en av disse Monti-gatene der du ser rett ned på Colosseum).

– Vi har vin fra 3-7 euro for glasset eller 6-400 pr flaske. De dyreste går det ikke mye av. Men for to måneder siden solgte jeg en champagnerosé til 400 euro til et bursdagsselskap, sa innehaver Giacomo Venuti.

STED FOR BACCHUS: Maria Villa og Giacomo Venuti på Al Vino Al Vino har 450 forskjellige viner og 60-70 ulike grappaer i sortimentet. Foto: GJERMUND GLESNES

Og det var det fra Roma denne gang. I morgen tidlig tar jeg toget til Napoli, en utrolig fascinerende by som virkelig er noe for seg selv.

Dermed måtte jeg innom ett stoppested til i dag: Trevi-fontenen (Piazza di Trevi), der man overtroen tro skal kaste en mynt over skulderen for å sikre at du kommer tilbake til Roma. Jeg har mer tro på en fly- eller togbillett, og tror heller ikke på evig liv hvis man kaster en mynt for deretter ikke å reise hit, men dog: Tullete legender er moro. Derfor må jeg notere ytterligere 50 eurocent ut.

Så i morgen altså Napoli. Jeg gleder meg!

DAG 3. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 22438,93 kroner

To t-banebilletter: 22,15 kroner

Kart over Via Appia Antica-området: 7,38 kroner

To pizzastykker og en øl i 00100 Pizza: 88,59 kroner

App til iPhone: Katie Parla’s Rome for Foodies: 29 kroner

To is i Gelateria del Teatro: 47,99 kroner

Espresso al banco i Caffè della Pace: 7,38 kroner

Fettuccine med vann og et glass vin i L’Asina d’Oro (inkl tips): 147,66 kroner

Glass vin i Al Vino Al Vino: 22,15 kroner

Mynt i Trevi-fontenen: 3,69 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 375,99 kroner

Igjen i reisekasse: 2062,94 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 2: Døden på utstilling

UKJENT ÅRGANG: Kapusinerordenen vet ikke helt når eller hvorfor klosterkryptens skjeletter ble brukt til slike dekorasjoner. Foto: GJERMUND GLESNES

Roma er spekket av gratis severdigheter men alt kan ikke være gratis. For de fleste vil Colosseum (16 euro) og – evt. eller – Vatikanmuseet (15 euro) være obliatoriske. (Begge deler bør bestilles på forhånd for å slippe en laaang kø, følg lenkene.)

Jeg har imidlertid vært der før. Fire ganger hvert sted. Så jeg håper dere tilgir meg at jeg droppet dem.

I stedet valgte jeg museet til kapusinerklosteret i Roma (Via Vittorio Veneto, 27). Det koster seks euro og er en av de mest bisarre og – for noen i hvert fall – makabre severdighetene i verden.

I fem krypter har knoklene til flere hundre, ja kanskje tusen, forlengst avdøde munker blitt sortert og nitid plassert i rosetter, stjerner, border, eller satt sammen til taklamper eller halvvegger med nisjer. Noen få munker ligger eller står i helfigur kledd i kappe (det er kapusinernes karakteristiske, enkle kutte med med hette som ga dem navnet; cappuccio betyr hette på italiensk), og ett skjelett, visstnok fra den rike adelsfamilien Barberini, henger i taket i første krypt med en ljå i høyre hånd (symbol på døden) og en vekt i venstre (symbol på Guds dom av sjelen ved å veie godt mot ondt).

Det mest utrolige er at det er vakkert. Svært vakkert. Kjevebein, leggbein, skulderblader, hodeskaller…

– Opplevelsen av nærmest direkte kontakt med døden. Når dere ser disse beinee og skjelettene, vil dere stille dere det universelle, urgamle spørsmålet: Hvem er jeg? Er det skjebnen min simpelthen å dø og forsvinne inn i ingenting? sa den kuttekledde munken i velkomstvideoen i museets første sal.

Jeg vet ikke hva Marquis de Sade (mannen som sadisme er oppkalt etter) da han så kryptene i 1775, men han er i hvert fall sitert på følgende:

– Jeg har aldri sett noe mer slående. For å gjøre enda sterkere inntrykk, burde ikke monumentet ses i dagslys men i skinnet av gravferdslampene som brenner der (…)

Selv var jeg heller lettet over dagslyset. Ellers tror jeg det hele kunne blitt litt for mye av det gode…

Også kapusinermuseets andre trekkplaster handler om døden: Barokkmesteren Carravaggios maleri «St Frans i meditasjon» (se bilde på Wikipedia), der han holder en hodeskalle i hånden, iført en hullete kutte og med skitne negler. Dette er helt i Caravaggios ånd, han malte ikke bare mørkere og mer dramatisk enn sine samtidige, men også mer realistisk; i Vatikanmuseet henger hans bilde av den sørgende jomfru Maria, for en gangs skyld malt som en tilårskommen, sliten og forgrått kone i stedet for en Dorthe Skappel/Madonna-50-åring.

Carravaggio var ellers en slags gangsta-rapper for 16./17. århundre. Han skal ha vært hard på flaska, hissig og stadig i trøbbel med politiet – i tillegg til en omstridt kunstner. I 1606 endte det med at han drepte en mann (jeg har lest at krangelen startet etter en tenniskamp men kan ikke gå god for det) og måtte rømme. Senere malte han på Sicilia og Malta før han døde i 1610.

Hetebølgen i Roma gjør det egentlig perfekt å se kunst, i svale, massive kirker i stedet for de brennhete gatene der svetten driver selv om man holder seg i skyggen.

Senere på dagen, i kirken San Luigi dei Francesi (Piazza di S. Luigi dè Francesi – gratis) så jeg derfor nok en gang mitt favoritt-caravaggiomaleri, «Matteus’ kallelse» (se det på Wikipedia). Det er dramatisk som en cliffhanger i en TV-serie, med Matteus sittende blant tollere (og syndere, antakeligvis), åpenbart sjokkert over at de to barbeinte fattigfransene Jesus og Peter vil at han skal bli med dem. Og at han må bestemme seg og komme med en gang.

Ekstra hyggelig var det å treffe nordmenn som er enige med meg. Jone Aarre, Tone Veila og Nina og Stein Erik Sliper mener nemlig at denne franske kirken er et «must» i Roma.

– Å se det der er ubegripelig. De andre maleriene her blir bare skisser. Det er så dramatisk, sa Jone.

Noe annet fint med San Luigi dei Francesi er at tre tavler forklarer symbolikken i «Matteus’ kallelse» (og det er mye). Derfor er det min påstand at hvis du bare skal se ett maleri i Roma, er dette bildet du bør se.

Men det er ikke bare sjelen som skal ha føde. Magen krever også sitt. Og dette har vært en bra dag for ganen!

SELGER ØKOLOGISK MAT: Lucia Balducci i Mia Market. Foto: GJERMUND GLESNES

Først snublet jeg innom Mia Market (Via Panisperma, 225), en butikk for økologisk mat som også har bord med servering av salat, kaker, juice, vin og øl. Og aller best, for mine brosteinpinte bein: De tar ikke ekstra betalt for å sitte!

– Fordi vi ikke er en restaurant, forklarte Lucia Balducci bak disken.

Derfra gikk jeg, etter tips fra bloggeren Gourmet-Chick, til lunsj på en skikkelig Roma-institusjon: Er Buchetto (Via del Viminale, 2). Buchetto betyr «lite hull», og det forteller det meste om størrelsen på dette stedet som i utgangspunktet serverer kun én ting: Ovnsstekt svin, skåret opp og lagt på vokset papir som igjen legges rett på bordet. Svinekjøttet kommer fra Ariccia, en landsby utenfor Roma, og vinen fra Frascati.

ENESTE ANSATTE: Helt fra han var syv år har Alessandro Fioravanti (44) tilbragt store deler av tiden i Er Buchetto. – Jeg har ikke mye utdanning, sier han. Foto: GJERMUND GLESNES

Fabrizio Bajec mente dette er noe av hemmeligheten.

– Det er flere porchetteriaer i Roma, men dette er den beste. Den er typisk, og har unik kvalitet på kjøttet, sa han.

– Hemmeligheten er tradisjonen. Og god gris, sa dagens driver og eneste ansatte, Alessandro Fioravanti.

Han har «arvet» stedet fra faren, som tok over driften for 37 år siden. Men interiøret er arvet fra porchettaroer enda lenger tilbake. Trebenkene vi sitter på, og det meste annet, er fra 1890. De grove bordene, der vokspapiret med kjøtt legges uten tallerken under, er sikkert like gammelt. Men den utstoppede grisen i hjørnet ble kjøpt av Alessandros far, Franco, da han var på ferie i Ferrara i 1976.

Kanskje er prisene inspirert av gamledager også. 3,70 euro for svinestekskiver og brød al tavolo (ved bord), 70 eurocent mindre som take-away. Og 1,50 for et melkeglass med vin fra tappekrana i veggen.

Hvordan Alessandro likevel kom frem til sluttsummen seks euro, er for meg en gåte. Men jeg klagde ikke.

I GODT SELSKAP: Det er ikke plass nok i Er Buchetto til at folk kan sitte alene ved bordet hvis det kommer andre – og det gjør det, stedet er populært! Foto: GJERMUND GLESNES

Resten av dagens måltider har blitt inntatt i mer moderne omgivelser.

Gelateriaen Fatamorgana (Piazza degli Zingari 5) åpnet filial i Monti-kvarteret (rett bak Colosseum) i mai, og isen var akkurat så god som matbloggeren Katie Parla lovet.

– Vi bruker bare tre ingredienser: sukker, melk og frukt eller nøtter til smaken. Ingen kunstige ingredienser, fortalte filialsjef Fulvia, som jeg måtte love å ikke skrive etternavnet til.

– Jeg jobber som advokat, og Maria (Agnese Spagnolo – sjef og ismaker for Fatamorgana) kom til meg for å registrere sin metode for å lage gelato. Jeg forelsket meg i isen, så nå jobber jeg her på ettermiddag og kveld, etter advokatjobben. De vet om isbaren på kontoret, men jeg vet ikke om klientene mine vet det, forklarte hun.

– Vil du slutte i den andre jobben?

– Jeg vet ikke. Ikke nå. Men trolig. Jeg har vært advokat i 18 år. Noen sier at det er 40-årskrisen, lo hun.

Og isen? Himmelsk. Du får kanskje større is til samme pris andre steder, men det er lett å merke forskjell. Her kjenner du bitene av mandel i mandelisen, bananisen smaker ekte banan, og du kan prøve deg på overraskelser som mojito eller rosmarinsjokolade.

Til middag benyttet jeg en av Romas barer som serverer den beste aperitivo-buffeen: Freni e Frizoni (Via del Politeama, 4-6) i Trastevere. Dette er riktignok ingen hemmelighet, jeg har fått tips om den både fra Gourmet-Chick og Aftenposten, men hva så?

FRITT FREM: Du kan ta så mye du vil, så mange ganger du vil, ved aperitivo-buffeen til Freni e Frizioni. Foto: GJERMUND GLESNES

Aperitivo er vanligvis en gratis snack til drinken, men ikke i Freni e Frizioni. For 6 euro får du en drink, øl eller et glass vin, og kan forsyne deg så mye du vil fra langbordet med pasta, bønnesalater, stekt ris, grønnsaker osv.

– Dette er egentlig ikke en aperitivo. Vi spiser faktisk. Det er middag, sa Roberto Kenofsky Paris, en av de svært mange som tok murkanten rundt det tidligere verkstedet (freni og frizoni betyr bremser og kløtsj).

Han trodde likevel at konseptet er økonomisk klokt. For seks euro er dyrt for en øl. Og stemningen og maten gjør at folk blir.

Jeg kunne imidlertid ikke betale seks euro for et nytt glass vin. Derfor gikk jeg videre inn i Trastevere, forbi Piazza di Santa Maria in Trastevere, og til min gamle favoritt Bar San Callisto (Piazza di San Calisto, 3). Her får du en helflaske Chianti DOCG-vin til 6,50 euro, eller en 0,33 Peroni-øl til 1,50.

– En bar er et sted for å sosialisere. Ikke for å bruke halve lønna di på en drink, sa LIno Damiani, som jeg traff ved bardisken.

– Her møter du studenter, diplomater, professorer, hjemløse og turister. Det er et av godene med denne byen. Vi har fortsatt noen steder der det ikke betyr noe hvem du er, mente han, som selv er dokumentarfilmskaper.

 

DAG 2. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 13021,14 kroner

Tre netter i Cherry Hostel: 379,45 kroner

Inngang i kapusinerklosteret: 44,40 kroner

Økologisk juice i Mia Market: 14,06 kroner

Svinestek, brød og vin i Er Buchetto: 44,40 kroner

Døråpner i Santa Maria sopra Minerva: 7,40 kroner

Is i Fatamorgana: 22,20 kroner

Aperitivo (et glass rødvin og matbuffé) i Freni e Frizioni: 44,40 kroner

En flaskeøl i Bar S. Callisto: 11,10 kroner

Buss tilbake til herberget (med feil veksel): 14,80 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 582,21 kroner

Igjen i reisekasse: 2438,93 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 1: Billig-Roma for dummies

IMPONERER: Pantheon er den best bevarte bygningen fra romertiden, mye takket være at den ble brukt som kirke fra det syvende århundre. Foto: GJERMUND GLESNES

Dette skal ikke være nok en jammertale over norsk prisnivå (for da klager man nesten automatisk samtidig på norske – våre egne – lønninger), men:

På turens første dag brukte jeg mer penger i Norge, på bussbillett med Rygge-ekspressen, enn jeg brukte i Italia. Og her har jeg spist lunsj, middag, en is og en kaffe, i tillegg til å ha betalt bussbillett fra flyplassen til sentrum og regnet inn gebyret min norske bank krever for at jeg tok ut penger i en italiensk minibank.

To ting må riktignok tilføyes: Jeg kjøpte tur/retur-billett med Rygge-ekspressen (det sparer man 30 kroner på i forhold til to enkeltbilletter). Og jeg har ennå ikke betalt for senga i åttesengsrommet her på Cherry Hostel i Roma. Det vil koste meg 379,45 kroner for tre netter (inkludert gebyret Hostelclub tok for bestillingen) men herberget tar ikke kort, til tross for løftet både på bookingsiden og i døra.

Et par tvilsomme dommeravgjørelser altså, men likevel Italia-Norge 1-0.

Da har jeg tatt i bruk de fleste av Romas mest essensielle sparetips:

* Kaffe, annen drikke og mat er billigere hvis du bestiller og spiser al banco, stående ved bardisken, enn ved et bord.

* Det samme gjelder iskrem (gelato).

* Du kan drikke vannet i springen og fra fontenene i byen, vel å merke så sant de ikke er skiltet «acqua non potabile«. Derfor lønner det seg å ha med flaske.

* Ikke sett deg på den første og beste restauranten, spesielt ikke i Centro Storico eller nær andre superseverdigheter.

* Du trenger ikke å tipse. Selv om Facebook-milliardæren Mark Zuckerberg fikk overskrifter mot seg da han kun betalte regningen i Roma i vår, gjorde han ikke noe direkte galt. En mynt eller to blir imidlertid satt pris på.

TOLERANSE: Burim Xhemaili (t.v.) og Valentin Ciuperca mener ikke forskjellig religion er noe problem for samarbeidet i Bar Toto. Foto: GJERMUND GLESNES

I tillegg sparte jeg mer penger enn egentlig planlagt på lunsjen. Roma har tusenvis av restauranter, noen av dem skammelig dårlige, andre helt fabelaktige. Jeg har derfor satt opp en liste med steder jeg vil sjekke ut, etter å ha trålet nettet etter anbefalinger.

Men dessverre stenger mange romerske restauranter mellom lunsj og middag. Og det gjelder spesielt de som ikke sikter seg inn mot turistmarkedet. Da jeg endelig hadde fått sjekket inn på Cherry (de var ikke inne da jeg kom, så jeg måtte vente en god stund), var klokka allerede tre, altså over offisiell lunsjtid.

De to første dørene jeg kom til, var boltet og låst (muligens er de stengt uansett), og i det tredje stedet drev de og vasket etter siste lunsjgjest, klare til å stenge.

Da var klokka nesten fire. Jeg var i Ghetto, og hadde til sammen trasket rundt 3,5 kilometer fra hotellet. Jeg var sulten. Og jeg var lei.

De dyre kosher-fortausrestaurantene i strøket fristet lite, så jeg gikk heller på bar. Heller billig og halvdårlig enn dyrt og halvdårlig.

Og inne på Bar Toto (Via Portico d’Ottavia) ble humøret straks bedre. Ikke fordi paninoen med mozzarella og tomat eller Moretti-ølen var så fenomenale. Men fordi historien helt tilbake til 1890 visstnok gjør den til Ghettos eldste bar, fordi Michael Pavoncello gikk fra plassen bak kassen for å vise svart/hvitt-bildet av besteforeldrene utenfor samme bar, tatt i 1957 (- Både bestefar og bestemor var de eneste i sin familie som overlevde krigen. Alle de andre ble deportert og døde, fortalte han), og fordi han sammen med de to andre bak baren kan gå foran med et godt eksempel også for resten av verden.

Michael er jøde, Burim Xhemaili er muslim, og Valentin Ciuperca er ortodoks kristen.

– Her jobber vi sammen uansett religion, sa Michael.

I tillegg ble regningen (5 euro) kun halvparten så dyr siden jeg spiste al banco – stående ved bardisken – som hvis jeg hadde sittet ved et av bordene på utsiden.

– Der blir man servert av kelnere. Man sitter et vakkert sted. Og i tillegg må vi betale avgift til kommunen for tillatelsen til å sette opp bord. Vi betaler 7000 euro i året, sa Michael Pavoncello om Bar Totos ni bord.

Humøret steg ytterligere da jeg litt senere og lenger nord i Centro Storico gikk forbi Romas kanskje mest berømte kafé, Sant’Eustachio Il Caffè (Piazza di Sant’Eustachio, 82). Hver gang jeg har vært der tidligere, har køen strukket seg til enden av ferien og lenger. Nå var det ingen der. Dermed kunne jeg ikke styre nysgjerrigheten – selv på sparetur.

En espresso al banco der koster 8,93 kroner, ved et utebord er prisen det tredobbelte(!). Og smaken? Himmelsk. Jeg vet i hvordan de gjør det, men Sant’Eustachios nøtteaktige espresso er mer kremet enn noen annen kaffe jeg har drukket.

Nå var tiden moden for iskrem, på Gelateria del Teatro (Via di San Simone, 70), som jeg hadde fått anbefalt av bloggeren Katie Parla. Der – i tillegg til å servere makeløs is – lar de gjestene også få kikke inn på bakrommet og se hvordan gelato blir laget, men klokka seks, da jeg var der, var iskremmaskinen slått av for dagen.

De to kulene, én med fersken og én mer original med salvie og bringebær, smakte uansett fantastisk!

Etter lunsj, kaffe og is var jeg klar nå klar for sightseeing. All verdens tid var det riktignok igjen så jeg dro innom tre steder som alltid er uten kø og uten inngangspenger: Piazza Navona (alltid fascinerende med gatekunstnere, «kunst»malere, don Juan-er, i tillegg til at selve plassen er vakker), Pantheon (den best bevarte bygningen fra Romertiden i Roma – opprinnelig bygd som tempel for alle romerske guder men senere gjort om til kirke, og dermed bevart), og Spansketrappen. Første gang jeg var der, var stemningen fantastisk: Folk satt på trinnene med to øl hjemmefra, noen med gitar, og vi sang, snakket og hygget oss. Denne gang så jeg følgende skilt nedenfor trappen: «Forbudt å (…) rope, hvine og synge». Også mat og drikke sto på forbudsskiltet.

Ved middagstid fikk jeg endelig min store romerske restaurantopplevelse også. I Antica Osteria da Giovanni (Via della Lungara, 41/a), på andre siden av Tiberen, midtveis mellom Vatikanet og Trastevere.

ENDELIG VED ET BORD: Journalisten spiser middag i Antica Osteria da Giovanni. Foto: KELNEREN

Restauranten, som jeg hadde funnet anbefalt på About.com, er beskjeden å se til: Ikke stort mer enn fire ganger fire meter, og med grønnrutete papirduker på bordene. Men den er hyggelig, og maten er god – og svært billig.

– Atmosfæren, det uformelle, og det er bra mat uten pretensjoner, ramset Jose Peralta, en kubanskfødt amerikaner som vinket meg bort til sitt bord da jeg sto og ventet fånyttes på å bli tildelt plass av kelneren, opp som grunner til at dette har blitt hans stamsted – i løpet av fire år bosatt i nabolaget.

– Noen ganger bestiller du vann eller brød, og det kommer ikke. Eller det kommer først sent i måltidet, sa han videre.

Mens jeg spiste kalvestek med sjampinjong og ovnsstekte poteter og brød fra steinovn, røpet Jose at restauranten har ett rom til, innenfor bueåpningen og veggklokka.

– Det er for de som er virkelig nær. Jeg har ikke kommet dit ennå.

– Kanskje om et par år? foreslo jeg.

– Kanskje jeg må få barn her først. Jeg har hørt at det åpner dører.

Akkurat da gjorde det ingenting. Steiken var saftig, potetene dynket i olivenolje, og halvflasken med rødvin (- Den står ikke på menyen men den finnes, tipset Jose) akkurat passe.

Og i morgen er det en ny dag. Og jeg har masse penger igjen. (det vil si: rent teknisk blir dette skrevet før frokost dag 2, pga et teknisk sammenbrudd i natt. Rett skal være rett.)

 

DAG 1. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 03537,71 kroner

Tur/retur-billett med Rygge-ekspressen: 290 kroner

Bussbillett fra Ciampino til Romas jernbanestasjon Termini: 29,01 kroner

Gebyr for uttak i minibank: 25 kroner

Panino og øl på Bar Toto: 37,19 kroner

Kaffe al banco på Sant’Eustachio Il Caffè: 8,93 kroner

Iskrem på Gelateri del Teatro: 22,31 kroner

Middag, brød, vin og tips på Antica Osteria da Giovanni: 104,13 kroner

Utgifter til sammen, dag 0: 516,57 kroner

Igjen i reisekasse: 3021,14 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani