Nordkapp-Oslo dag 5: Tid og sted og sånn

IKKE HELT MIN DAG: Marens bakeri i Straumen skulle stenge, men jeg fikk da kjøpt en inderøysalat og økologisk ripssaft (115 kroner til sammen) som jeg kunne spise ute. Foto: SELVUTLØSER

Tja, hvor skal jeg begynne? Jeg har akkurat – fordelt over de siste dagene – begått min verste tabbe i hele mitt yrkesliv som journalist. I forhold til denne brøleren fortoner blindveien ved Setermoen og at jeg ikke fant Skjold, seg som søknader om medlemskap i Mensa.

Heldigvis har det bare gått ut over meg selv.

 

Og dagen startet bra. Etter frokost på hotellet rullet jeg bort til Mosjøen sentrum og Sjøgata (Km: 1486. Kjøretid: 24.02). Den har, som flere lesere allerede har påpekt, Nord-Norges lengste sammenhengende trehusbebyggelse, et minne fra tiden da fiskere fra kysten, samer fra fjellet og bønder fra dalene samlet seg i Mosjøen for varebytte.

LITT AV HVERT: Roar Møller kjøper alle kaffekoppene til Gilles Café & Musikk på brukthandler. Foto: GJERMUND GLESNES

– På slutten av 1800-tallet hadde Sjøgata 21 skjenkesteder, hvorav bare elleve var lovlige. Nå er det syv kafeer og restauranter her, fortalte Roar Møller som driver Gilles Café & Musikk, en kafé og konsertscene i et hus som tidligere var kjøttforretning.

– Før det igjen var det landhandel. Og jeg lurer på om det i gamle dager var bank her, sa Roar og konstaterte at hele gata er en eneste lang historie.

 

Km: 1486. Kjøretid: 24.24. Laksforsen

Inngang: 35 kroner

Det føles kanskje rart å betale for å se en utsikt, men Laksforsen er mektig. Og billetten gjelder også til kafeens lille museum.

VEFSNA: Laksforsen en dag det visstnok ikke er særlig mye vann i elva. Foto: GJERMUND GLESNES

Der kunne jeg blant annet lese at Oberst Connor i løpet av ett døgn en gang i 1921 fisket hele 32 laks. Da hadde Karl Forsjord rodd båten for ham og en setergutt hadde blitt sendt etter mat for at herren skulle kunne holde fisket gående hele natta.

FISKEHISTORIER: Laksforsen har også et eget museum om laksefisket i elva. Bildet i midten viser trolig Oberst Connor. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1515. Kjøretid: 24.49. Sør for Trofors

– Du får en halvtime-førti minutters pause. Vi holder på å høvle asfalten og tør ikke slippe forbi noen, sa mannen som dirigerte trafikk. Fem minutter senere ble personbilene likevel sluppet forbi – heldigvis for meg. Veidekket på norske veier har fått mye kritikk, men de siste par dagene har jeg passert mye asfaltarbeid, så noe blir da gjort!

 

Km: 1555. Kjøretid: 25.28. Fylkesgrensa

Portalen som viser overgangen mellom Nord-Norge og Trøndelag er grå på nordsiden og malt som et nordlys på sørsiden (den som ønsker velkommen til Nord-Norge). Vemodet med å forlate nord ville imidlertid ha vært større hvis jeg ikke allerede hadde kjørt fra Nordkapp med relativt dårlig tid. (Dette var jo før jeg innså hva jeg har gjort…)

FORSKJELLSBEHANDLING? Slik ser det ut fra nord…

 

NORDLYS: …og dette er hvordan Nord-Norge ønsker velkommen. Foto: GJERMUND GLESNES

Km: 1709. Kjøretid: 27.55. Bølareinen

Inngang: 20 kroner

Før min generaltabbe ble klar for meg, skulle dette innlegget handle om omveier. Valget om å ta riksvei 763 langs sørsiden av Snåsavatnet var derfor enkelt – ifølge en leser er dette kun seks kilometer lenger enn E6. Den sidens trolig mest kjente severdighet er Bølareinen, en helleristning av et reinsdyr i naturlig størrelse (1,8 meter lang, 1,36 høy). Risset inn for kanskje 6000 år siden, oppdaget i 1842 av gårdbrukeren Benjamin Vikran.

De to andre ristningene i området, deler av en bjørn og den skiløpende Bølamannen, hadde jeg vanskeligere for å skjelne fra berget. Kanskje med bedre tid?

BØLAREINEN: Om mannen og bjørnen (ikke på dette bildet) var vanskelige å få øye på, får de fleste med seg reinsdyret. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1757. Kjøretid: 28.47. Gulburet, Inderøy

Få omveier er så kjente og godt markedsført som «Den gyldne omvei» på Inderøy. Denne yttersvingen skal gi ni kilometer ekstra kjørelengde. Med tanke på alle som har anbefalt den, var jeg helt uten tvil da jeg svingte av E6 en snau mil sør for Steinkjer (der veivesenet godt kan skilte også i kryssene, ikke bare langt foran dem).

Inderøy er gårdsmat, kunsthåndverk, historiske plasser og gallerier. Typisk god tid-opplevelser altså. Og god tid var noe jeg ikke hadde. Jeg bestemte meg for å gjøre ett stopp på omveien, så fikk kommende turister gjøre resten. Valget falt på Gulburet.

Det var et nydelig sted. Klesvask på tørkestativet, blomsterkasser, rød låve og gult våningshus, og kuer som drøvtygget på beitet rett utenfor gjerdet. Det var bare ett problem: Det var stengt.

Til slutt fikk jeg øye på et oppslag med åpningstider på den gulmalte kafeen: Torsdag-fredag 11-17.

Jeg skjønte ingenting. Klokka var jo ikke blitt fem. Og det var jo torsdag.

Eller?

Litt urolig fisket jeg opp mobilen fra lomma. «Onsdag 22. august». Det var høyst besynderlig.

Jeg ringte sjefen.

– Hei Gjermund, hvordan går det?

– Du, seriøst (dette var en av få anledninger der det ordet er en godkjent åpning). Er det onsdag i dag?

– Jeg tror det. Vent litt, så skal jeg sjekke.

(stillhet)

– Det er onsdag ja, hvordan det?

– Jeg var sikker på at det var torsdag, og at jeg måtte være i Oslo i morgen. Nå har jeg kjørt som en idiot for å rekke frem, og så…

– Jeg syntes du hadde kjørt fort nedover ja. Hvor er du nå da?

– Inderøy, Nord-Trøndelag.

– Da er det ikke så langt igjen nei.

 

Å være for tidlig ute, er ikke det verste. Det bare føltes slik der og da. Å ta feil av hvilken dag det er, liksom… Sjefen har allerede sendt meg til Nordkapp med enveisbillett, så hvor stor tabbekvote kan jeg regne med?

Og ikke bare det. Her har jeg droppet «alt» i Nord-Norge på grunn av tidsnød. Og så har jeg hatt én dag ekstra!

Jeg kunne altså ha kjørt Kystriksveien, tatt Ofotbanen, besteget Torghatten, sjekket ut hele Hamarøy, valgt fergen Kjøpsvik-Drag, kjørt Villmarksveien, sjekket ut treskulpturen «Morgans skip» i Gratangen, eller sittet hele dagen på kafé i Mosjøen og lest bok.

Der og da falt noen unødvendig harde gloser mot en sakesløs onsdag.

 

Km: 1762. Kjøretid: 28.55. Straumen

HAR DET I BLODET: Gøril Hastad i Inderøy Landhandleri er fjerde generasjon som driver butikk her. Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er vel litt godt og å glemme hvilken dag det er når man reiser, trøstet Gøril Hastad i Inderøy Landhandleri. Hun er fjerde generasjons kremmer i familiens butikk, men nå er dagligvarene byttet ut med interiør, gaver, småting, og ifølge Gøril selv Straumens beste softis.

Det lille tettstedet ved den strie tidevannsstrømmen har mange godt bevarte trehus, mange av dem med gallerier (førstemann hit var Nils Aas). I gamledager var det kanskje mer preget av landhandlere.

– Oldefar og en til startet sammen her på 1800-tallet. Da hadde de klausul om at hvis de røk uklar, skulle de etablere seg langt fra hverandre for ikke å kappes om de samme kundene. Han andre startet der, sa Gøril og pekte mot nabohuset. Deretter la hun til at bestefaren hadde giftet seg med en jente i et annet nabohus, også det av butikkfamilie.

Tre nabohus, tre landhandler, altså.

– Men den gangen hadde de ikke handelslekkasje, smilte Gøril.

 

Mine kvaler var likevel ikke over. Det er nemlig ikke første gang jeg går på en liknende blemme.

* For mange år siden etter en tur til Glasgow. Jeg var tidlig ute, svært tidlig ute, til flyet fra Prestwick, som for anledningen var nesten helt tom. – Du kan ikke sjekke inn ennå, sa mannen i Ryanair-skranken. Jeg satte meg og ventet i nesten en time før jeg gikk bort igjen. – Nå da? – Flyet ditt går om to dager, sønn, sa mannen.

I 2008 i Melbourne. Igjen var jeg litt tidlig ute, fordi kameraten jeg hadde besøkt skulle på Melbourne Cup. – Er du sikker på at du skal med flyet? Du står ikke på listene, sa mannen i skranken denne gang. –Ja, svarte jeg. – Men jeg kan godt finne frem billetten. – Ja, gjør det.

Jeg trodde hjertet skulle gi meg klumpfot da jeg innså fadesen: Jeg var én dag for sent til flyet! (Cathay Pacific ga meg ny billett uten å ta en krone, med samme fly som jeg prøvde å sjekke inn på.)

 

Nå hadde jeg gjort det igjen. Ikke grunnet en litt slurvete sjekk av boardingkortet, men etter nådeløs hasting langs E6 og sideveiene i flere dager.

En kamerat av en kamerat definerte for noen år siden forskjellen mellom Oslo og Sandefjord cirka slik: «I Sandefjord slipper folk opp gassen før lyskryssene i tilfelle det blir rødt lys. Oslo gir folk gass for å komme seg over på gult.»

Hvor sto jeg nå, etter skarve fire og tre kvart år i Oslo?

Det var tid for tenkeboksen. For å gå i seg selv.

 

Km: 1792. Kjøretid: 29.22. Munkeby Mariakloster

VISTE RUNDT: – Munkeby har stort spenn, alt fra munker til roboter (melkeroboter og en som klipper plen), sa Inger Alstad som her viser rundt i Munkeby Mariakloster. Foto: GJERMUND GLESNES

I foten av en ås utenfor Levanger anla cistercienser-ordenen sitt aller nordligste kloster på 1100-tallet. Mitt eventuelle håp om at et kloster skulle være løsningen, ble imidlertid fort lagt i ruiner.

For det er nettopp en ruin klosteret er. I dag, og trolig ganske tidlig etter grunnleggelsen.

– Vi vet egentlig ikke så mye om livet i klosteret. Det var nok et uendelig slit. Det var ikke så lenge de ble her. Da de bygde kloster på Tautra, flyttet de dit, sa nesten-naboen Inger Alstad som tar seg av hustuftene på vegne av Fortidsminneforeningen.

– Den gang var dette midt i tjukke granskogen, forklarte Inger da jeg speidet utover de gule kornåkrene og undret på hvordan livet her kunne være så ille.

I dag har cistercienserne for øvrig bygd et nytt kloster (på tomta der Olav Duuns bror Simon bodde) med fem munker. Og Munkeby Mariakloster blir brukt både til Olsokmesse, konfirmasjonsundervisning og brylluper.

 

Km: 1877. Kjøretid: 30.47. Trondheim

Åses romutleie og Pensjonat Jarlen var fulle. Dermed droppet jeg planene om å spare og tok inn på Rica Nidelven, som ifølge en kåring har Norges beste hotellfrokost. Litt botsgang gjorde jeg likevel overfor sjefen, siden jeg prutet prisen ned med 200 kroner, til 1295.

INSTITUSJON: Bakklandet Skydsstation ble ikke bygd i går. Koselig interiør og god mat gjør at kafeen alltid er populær. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en porsjon Jons fiskesuppe og en halvliter på Bakklandet Skydsstation (235 kroner til sammen) var humøret faktisk ganske bra. Jeg har halvannen dag og ikke så all verdens langt igjen å kjøre. Dermed blir det Gjevildalen på meg i morgen. Jeg gleder meg!

 


Vis større kart

Nordkapp-Oslo dag 4: Norge på sitt beste

 

TRANØY FYR: Utsikt fra toppen av tårnet. «Faderen, Sønnen og Den hellige ånd» er fjelltoppene til venstre. Foto: GJERMUND GLESNES

De siste dagene har vært som klippet ut av en reklamefilm for Norge, bare at jeg selv har valgt musikken. Blå himmel, grønt løv, purpurrøde geiterams, svarte tinder eller lyngkledde vidder, myrer og skogstjern bakenfor trærne, og vann og fjorder i samme farge som himmelen eller nærmeste dalside.

I min lille bil i dette store landskapet har jeg pønsket ut en teori om hvorfor vi så interessert søker den vakreste kyststrekningen eller fjellområdet på ferier i utlandet:

Fordi utlandet ellers kommer så fryktelig langt bak Norge.

Ja, jeg vet at dette er patriotisk, kanskje sjåvinistisk. Men like fullt.

Se bare på bildene fra Tranøy fyr (Km: 954. Kjøretid: 15.35) i gårsdagens aftensol. Det ligger på Hamarøy (i hvert fall nesten, før de lagde gangbro måtte fyrvokteren ro 20-30 meter over til fyret), jeg skulle nesten si midt i Hamsun-land – men da hadde det vært et malplassert fyr – så rett skal være rett:

VERTSKAP: Tranøy fyr har vært åpent med kafé siden 1993, to år etter at siste fyrvokter forlot utposten. På de tre årene Inger og Villy Sund har drevet stedet, har kun én spurt etter TV. Foto: GJERMUND GLESNES

På det ytterste brenningskjær mot Vestfjorden, med Lofoten midt imot, og det samme med vestavinden, nordavinden, og bølgene som om vinteren har det med å slå sønder murer eller kaste stein inn på plenene rundt den gamle fyrvokterboligen.

Der betalte jeg 900 kroner for et rom, og fikk holmen helt for meg selv om natten, med døra ulåst og nøkkelen på utsiden – det kan man på slike plasser.

KVELDSSTEMNING: Tranøy fyr ble tent for første gang i 1864. Frem til 1937 bodde fyrvokteren i huset der det lyser – det var rommet mitt denne natten. Foto: GJERMUND GLESNES

Men først fikk jeg omvisning – også opp i fyrtårnet – av vertene Inger og Villy Sund. De har drevet fyret på vegne av Kystverket i tre år nå, og er like betatt fortsatt.

– Det er like vakkert hver gang jeg kommer over bakketoppen der borte, sa Villy. Og de er ikke de eneste.

– Vi ser folk som så vidt er gangføre. Men de strever seg over broen til fyret. Selv i skitvær. De holder seg fast i gelenderet og kjemper seg frem, fortalte Inger.

Fra toppen av de 83 trappetrinnene pekte de ut navn og steder i Lofoten og Vesterålen for meg (- Lofoten er som vakrest fra Tranøy fyr, mente Inger).

Det granittskapte kurvediagrammet er heller ikke de eneste sagtannete fjellene i panoramaet. Denne delen av Nord-Norge har så mange av dem at du faktisk risikerer å bli retningsvill hvis du ikke passer det. Det er en dramatisk fjellformasjon overalt.

Som tindene rundt Hamarøyskaftet (613 m.o.h.) – eller Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som en presteutdannet (!) nederlender kalte dem da hun overvintret på Tranøy fyr i 2010.

 

Jeg skulle gjerne ha bodd i skjæret fra det blinkende fyrtårnet resten av sommeren jeg, men da ville både Europcar og sjefen (antar jeg?) ha savnet meg.

Så jeg måtte videre.

HJELVIK: Jeg prøvde å kjøre nokså nonstop mot Saltstraumen for ikke å bruke så lang tid. Men helt uten fotostopp er det vanskelig å ferdes. Foto: GJERMUND GLESNES

Norge hadde på seg konfirmasjonsdressen også i formiddag. Skydekket var riktignok skiftende, men leseren som skrev dette hadde helt rett: E6 mot Fauske var «som en champagnefest. Inn i tunneler for så å få naturen midt i fleisen når man kommer ut». Det var kun pliktfølelse og erfaringen fra de foregående dagene (ting tar tid, jeg kan ikke stoppe overalt) som drev meg frem nesten uten stopp.

(Med tid ville jeg for eksempel ha sjekket ut Polarbanen, Hitler-Tysklands krigsfange-jernbaneprosjekt fra Fauske og nordover.)

 

Km: 1126. Kjøretid: 18.21. Like nord for Fauske

MIDTPUNKTET: En liten geografileksjon til mange søringer om lengden av Norge: Halvveien mellom Svinesund og Kirkenes er her, ved Fauske. Foto: GJERMUND GLESNES

Nær tre timer etter at jeg forlot fyret fikk jeg belønningen for min standhaftighet: Skiltene som viste at jeg var halvveis på E6 gjennom Norge. Den går riktignok fra Kirkenes, et godt stykke lenger unna enn Nordkapp, men likevel. Jeg feiret med å følge det en rekke lesere ha anbefalt: Jeg svingte av E6.

 

Km: 1177. Kjøretid: 19.01. Saltstraumen

Fire gange rom dagen går 372 millioner kubikkmeter vann gjennom det 150 meter brede og 31 meter dype sundet Saltstraumen. (Takk, NAF Veibok!)

For dem som tenker at det var fælt til tall:

Det gjør at sundet ser ut som en stri elv!

Her lærte Odd Stenersen (65) å ro i farens straumbåt (ifølge Odd bredere og tyngre å ro enn en nordlandsbåt, straumbåten går opp i stavnene og kan snu «på en femøring»).

– Far bandt et langt snøre til båten, slapp den og meg ut i straumen og lærte meg å ro, fortalte han.

Tauet var liksom livlinen. Redningsvest var nemlig et ukjent begrep den gang, ifølge Stenersen, som heller ikke kunne svømme. Vannet i straumen holder så godt som aldri over 10 grader…

VANNKREFTER: Saltstraumen er så stri at de trengte spesielle straumbåter for å kunne ro over til butikkene tvers over sundet. Odd Stenersen lærte å ro i en liknende båt som den museet nå eier. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1214. Kjøretid: 19.40. Misvær

Det var her jeg skulle ha fortsatt riksvei 17, Kystriksveien, langs Helgelandskysten. Jeg vet ikke hvor mange lesere som har anbefalt dette, men det er i hvert fall mange nok til at kyststrekningen må være kandidat for temaet for dette innlegget: Norge på sitt beste.

Mens jeg snakket med Odd Stenersen, begynte det imidlertid å regne. Og jeg ønsket å spare kystveien til en dag med klar himmel rundt toppene (den har mange ferger).

I tillegg er vel «Norge på sitt beste» så mangt? Og det er individuelt, personlig, trolig et spørsmål om identitet. Hvis jeg måtte velge en favoritt, ville det for eksempel ha blitt utmarka ved Glesvær/Glesnes når sola skinner og sotralyngen er i blomst. (Så kan dere se på stedsnavnet og gjette hvorfor…)

Dette skal uansett ikke være noen kåring. Og jeg husket et tips om å kjøre veien over Misvær til Rognan (riksvei 812). I tillegg sa Odd at dette var en kortere rute til E6 sørover enn å kjøre tilbake om Fauske.

Jeg ble glad for valget da jeg i Misvær sentrum stoppet i Amors butikk, der Anette Morsund driver kafé, håndverksutsalg og brukthandel i foreldrenes tidligere bakeri.

Jeg hadde lyst på møsbrømlefse, men det sto ikke på menyen.

KOS PÅ KAFÉ: Anette Morsund (t.h.) og Gøril Tidslevold ga ikke inntrykk av å ha det travelt i Amors butikk. Og hvorfor skulle de det? Foto: GJERMUND GLESNES

– Den er veldig god men jeg tror ikke søringan liker den. Den har mye rømme, smør, fett, sa Gøril Tidslevold fra Bodø som virket å ha satt av noen timer til Amors butikk.

– Hvorfor er det ikke noe for oss søringer?

– Dere er så sunne, svarte Anette og lo.

Jeg nøyde meg med en scone med brunost og kaffe (55 kroner). Mer mat var det visst ikke å få i Misvær på en ukedag, men damene fortalte at Urtehagen er anbefalt i helgene. (Anettes sønn skal forresten snart begynne å lage sjokolade i det gamle bakerirommet i kjelleren på Amors butikk.)

 

Km: 1312. Kjøretid: 21.18. Polarsirkelen

UKLAR BESKJED: En gang fortalte skiltet at det ikke var lov å kjøre bort til Polarsirkelsenteret. Nå er budskapet mindre tydelig. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg suste rett forbi Saltdal og Norges minste hotell for å nå frem til nok en milepæl: Polarsirkelen. Men vinden var sur og regnværet påståelig, så jeg nøyde meg med å ta et fotografi, og priset meg lykkelig for at jeg ikke var i kjeledressen til han som dirigerte trafikken forbi asfalteringsarbeidet over Saltfjellet. Han hadde vært på jobb i over 12 timer, sa han, og kom ikke til å bli ferdig med blåsten før bilene var tomme for asfalt.

 

Km: 1331. Kjøretid: 21.44. Krokstrand

HISTORIE: Krokstrand kafé og overnatting har servert mat til reisende nesten siden veien over Saltfjellet åpnet. Noe av fortellingen kan du se på veggene. Foto: GJERMUND GLESNES

Reiser avhenger av flaks og her sto Fortuna meg bi. Krokstrand kafé og overnatting så riktignok ut som noe mer enn en veikro med smaker tynne som løvbiff. Men at det skulle presentere så stolt norsk matkultur, kunne jeg ikke ane.

Bildene på veggen fortalte at Kaia og Abaron Krokstrand åpnet kafeen i 1938 – året etter at Kong Haakon VII åpnet veien over Saltfjellet. Mye sier meg at mitt dagens-valg kunne ha stått også på datidens meny: salt fårekjøtt med kålrotstappe og poteter til den nette sum av 145 kroner, 175 med en brus.

Det er billig til å være i Norge.

– Vi tar det vi må ha, ikke noe mer, sa Tove Rakvaag som har drevet kafeen de siste 30 årene.

 

Km: 1484. Kjøretid: 23.59. Mosjøen

Leseranbefalte Fru Haugans Hotell var fullt, men Norlandia Lyngengården Hotell hadde et enkeltrom til meg (795 kroner). I morgen akter jeg å sjekke ut trehusbebyggelsen i Sjøgata før jeg kjører videre. Kanskje viser Norge seg igjen fra sin beste side. Jeg begynner å tro det.

 

I morgen beveger jeg meg gjennom Trøndelag, så går ferden (høyst sannsynlig) gjennom Gudbrandsdalen og (tror jeg) over Toten. Er det noen som har tips til severdigheter, opplevelser, spisesteder eller spesielle overnattingssteder underveis? Skriv! Dessverre har jeg ikke tid eller lov (pga leiebilreglene) til å kjøre noe særlig omveier.


Vis større kart

Her finner du resten av blogginnleggene fra turen Nordkapp-Oslo:

Dag 1-2: Den lange veien hjem

Dag 3: Norges mest fryktede sted?

Dag 5: Tid og sted og sånn

Dag 6: Inn i landet på alvor

Dag 7: God gammel…

Nordkapp-Oslo dag 3: Norges mest fryktede sted?

FRYKTET: Helt nederst til venstre på side120 i NAF Veibok: Skjold. Foto: GJERMUND GLESNES

Det er trist for en så bereist nasjon, men likevel: Jeg tror det er mange søringer i min generasjon som aldri har vært i Nord-Norge. Selv kjenner jeg flere.

Blant oss menn fins i tillegg en annen stor gruppe: De som har vært i nord kun gjennom militæret.

Blant mine kamerater var det skrekken.

Og verst av alle stedene var Skjold. Bare navnet kunne gi gåsehud – eller fremkalle skrattlatter hvis det var en annen som hadde blitt sendt dit.

Skjold. Et sted ingen av oss visste hvor var, ikke nøyaktig. Vi visste bare nok. At det var midt i skogen, eller fjellet, midt i snøen, i Troms! indre Troms attpåtil, et mer rendyrket Gokk fantes knapt i våre hoder.

Vi visste også at mange havnet der i verneplikten. Fortsatt tjenestegjør 1170 mannskaper og ansatte der, og siden leiren ble etablert i 1944 (av tyskerne) anslår kaptein og presse- og informasjonsoffiser i Hærstaben, Øivind Baardsen, at minst 50.000 har tjenestegjort på Skjold.

Informasjonssjef i Hæren i Nord-Norge, Marianne Øiahals, humret da jeg nevnte ordene «Norges mest fryktede sted» på telefonen.  Heller ikke Baardsen avviste tanken helt, selv om han mener at det i dag er en myte.

En av grunnene er at færre avtjener førstegangstjeneste. Det gir mer motiverte soldater.

– Vi har i dag to års ventelister for å komme i Panserbataljon (Setermoen) og 2. bataljon på Skjold, opplyste han.

Samtidig innrømte han at stedet milevis fra andre tettsteder har hatt et rykte.

– Det har vært brukt i rekruttskolen: «Hvis du ikke oppfører deg nå, sender vi deg til Skjold,» sa han.

På min tid tror jeg i hvert fall at betegnelsen stemte. I hvert fall blant mine jevnaldrende, vi innbilt urbane småbyborgere fra velfriserte Sandefjord. (Så veldig urbane var vi ikke. Vi skjønte for eksempel ikke bæret av espresso eller cappuccino; vi trodde kaffe skulle drikkes nesten 50/50 med likøren Galliano og med en dæsj krem fra sprayflaske på toppen.)

Jeg kom aldri til Skjold. Takket være mine bravader i sporten orientering, fikk jeg mine ombarberinger i Gamlebyen Fredrikstad og i idrettstroppen på Kolsås.

I dag skulle det bli min tur.  I dag skulle jeg endelig til Skjold. Nå var det ikke snakk om nesten et helt ungdomsår; stedet ligger jo mer som en alternativ rute enn en avstikker på veien mellom nord og sør.

 

Men først skulle jeg suse gjennom nok et knippe fjordarmer, grender og kommunesentre i Kongeriket Norge.

FOR EN DAG! Utsikt over Lyngen fra veien ut til Spåkenes. Foto: GJERMUND GLESNES

Og hvilken dag å gjøre det på! I dag har det vært blå-himmel-mandag så det skinte! En dag man burde ha sendt på utstilling eller destillert og tappet på flasker – på blå resept eller til helt spesielle anledninger.

 

Det var derfor med solbriller og varmeapparatet av jeg startet fra Reisafjord Hotel i Sørkjosen (Km: 437. Kjøretid: 6.38) i dag morges. Hele Lyngen var en kamp for ikke å stoppe rundt hver sving for å ta bilde – men det fins en grense selv for hvor mange fotografier et menneske trenger av Lyngsalpene tvers over fjorden.

I et slikt vær innså jeg raskt at jeg måtte rasjonere mine stopp nøye hvis jeg noen gang skulle komme frem.

 

Km: 504. Kjøretid: 8.05. Birtavarre

HISTORISK GÅRDSTUN: Holmenes sjøsamisk museum i Birtavarre. Foto: GJERMUND GLESNES

Slump og heldige sammentreff er essensielle på en reise. Man er jo som regel på stedet for første gang! I så måte var jeg godt fornøyd med Holmenes sjøsamisk museum, et gårdstun som viser levesettet i Nord-Troms på 1800-tallet (gratis inngang). Jeg så ikke et menneske, fossebrus og noen sauer var de eneste lydene.

ELVENS KONGE: Vannet i Birtavarre kan umulig være varmt, men Troms’ elger har uansett aldri hørt om Syden. Foto: GJERMUND GLESNES

Det beste i Birtavarre kom likevel helt overraskende, og fikk meg til å trampe inn bremsen. En elg sto midt i elven bare 40-50 meter fra meg! Slike øyeblikk gjør bilferie uovertruffent.

 

Km: 527. Kjøretid: 8.35. Manndalen

Slump kan også gå andre veien. Da jeg skulle sette inntrykkene fra Holmenes i sammenheng i Senter for nordlige folk i Manndalen, kom jeg til en stengt dør i underetasjen på det nye og flotte kulturhuset. – De har ikke åpnet nå i dag. Og jeg har ikke nøkkel, beklaget bibliotekaren.

 

Km: 568. Kjøretid: 9.19. Skibotn

NÆR NATUREN: Baigalmaa Hamnvik og sønnen John Aage (10) har ekorn og rev på tunet og kreklingsaft både på flasker, dunker og i kjøleskapet. Foto: GJERMUND GLESNES

Helt «elg i elva»-brå var ikke bremsingen, men rasten i Skibotn var langt fra planlagt. Den skyldtes skiltet om kreklingsaft i veikanten og et innfall.

Dermed havnet jeg på terrassen til Baigalmaa Hamnvik, om flyttet fra Mongolia til Nord-Troms for elleve år siden, og nå lager og selger kreklingsaft sammen med mannen sin. (-Vi lager noen tusen liter i året, og selger herfra, fra butikk i Tromsø eller med Posten. En del pensjonister jobber for oss med å plukke, fortalte hun.)

Baigalmaa syns Skibotn er et deilig sted å bo.

– Her er det jevn temperatur og ikke minst fin natur. I Mongolia blir det minus 40 grader i januar og 35-40 varmegrader i juli. Her har jeg aldri hatt mer enn 15 minusgrader. Og i dag nyter vi den varmeste dagen i sommer. Det er vel 18-19 grader, fortalte hun mens vi drakk kald kreklingsaft, varm kaffe og spiste lefser, og kjente sola varme.

Etter å ha studert en ekornunge spise frø fra bakken en stund (familien hiver ut mat til dem), måtte jeg likevel bryte opp. En god del mil kalte.

 

Km: 600. Kjøretid: 9.44. Øvergård

Her svingte jeg av E6 og inn på riksvei 87, veien som skulle føre meg til Skjold. Det medførte et midlertid farvel til gule midtstriper, samt frodig skog og grassenger i Tamokdalen.

SONJA HENIE PÅ HJUL: Hadde hun hvit ballerinakjole, imponerte dommere og jublende publikum, hun som gjorde denne piruetten i Tamokdalen? Det er vel heller tvilsomt. Foto: GJERMUND GLESNES

Veien var fri, naturen vakker, trafikken sparsom, og humøret på topp selv om det vitterlig skyet litt til lenger innover dalen. «Kanskje symbolsk for militærstedet,» tenkte jeg idet jeg funderte på å stoppe i en matbutikk men slo det fra meg, svingte i nok et kryss med et par hus og durte på videre gjennom landskapet.

Det stedet var Skjold. Jeg er ganske sikker på at skiltet viste «Overbygd», men det kan godt hende jeg tar feil. Jeg innså nemlig ikke tabben før 19 kilometer senere, ved Rundhaug, da valget mellom riksvei 854 og 87 tvang meg til å ta opp NAF Veibok.

Da var det for langt tilbake. Skjold glapp for meg, denne gang uten å gi meg følelsen av å ha blitt bønnhørt.

Så jeg vet fortsatt ikke hvordan det er der. Jeg bare tenker at grunnen til at vi fryktet Skjold, er den samme som gjorde at jeg kjørte forbi: Det er nesten ingenting der!

Jeg fikk heller ikke spurt noen om hvordan Skjold egentlig er. Så jeg får nøye meg med internett. Dette er sakset fra VG Netts debattforum:

«Tror neppe du kan komme til en leir som ligger mer gjemt bort langt inni skogen. Beliggenheten er helt latterlig. Det tar 45 min ca inn til Bardufoss (der du tar flyet hjem fra) og 2 timer til Tromsø. Så du er mildt sagt fanget! Stedet leiren ligger ved, heter Øverbygd. Der bor det akkurat nok mennesker til å drive den lokale Prix-butikken og en Shell-stasjon med 2 pumper, da med henholdsvis blyfri 95 og diesel.»

«Er du friluftskar, finner du mange muligheter der. Alt opp til deg selv. Dividalen nasjonalpark er noe av det fineste og mest uberørte her i landet, og ligger ikke langt fra Skjold. Men er du av den urbane typen, tror jeg du får det tøft.»

 

Km: 695. Kjøretid: 11.05. Setermoen

SAKEN ER PIZZA: Hannah Engebakken har akkurat tatt ut min lunsj (og senere middag) på Patricias gatekjøkken på Setermoen. Foto: GJERMUND GLESNES

Det har rent inn med gode tips fra leserne etter det første innlegget fra turen. Ett av dem resulterte i en førsteklasses lunsj, på Patricias gatekjøkken i Setermoen.

Det er et gatekjøkken, ser ut som et gatekjøkken, og serverer burger og pommes frites som et gatekjøkken. Men det har også noe mer:

Patricias drives av en norgesmester i pizzabaking fra 2009, Anne Lise Sørensen.

– Jeg var litt nysgjerrig, og tenkte jeg skulle dra ned for å se. Kanskje jeg kunne bli bedre selv av å se hvordan de gode gjorde det. Så vant jeg. Der er litt artig når man kommer fra et lite veikryss langt mot nord, konstaterte hun mens jeg ventet på min nummer 17, undertittel: Teknisk sensor eskadron spesial (205 kroner, 230 med brus – mat for tre).

Mange av pizzaene hennes har undertitler etter hæravdelingen som har «adoptert» dem – deriblant noen som offisielt ikke holder til på stedet.

– Det fins ingen navn på Setermoen som sier at de eksisterer her. Men de har fire pizzaer på menyen min, lo hun.

Og pizzaen? Meget, meget god!

 

Da har jeg altså fortalt om hvordan jeg, orienteringsløperen, ikke fant stedet hvor 1170 norske soldater og offiserer (ok, og noen sivilt ansatte) holder til. Nå må jeg med skam melde at jeg også kjørte feil ut fra Setermoen.

Jeg skylder kanskje litt på veiarbeid og litt på knapp tid for å rekke ettermiddagsferga sør for Narvik. Men hjelpe seg…

I nesten to mil kjørte jeg og undret meg over at E6 så ut som et militært øvelsesfelt, så kom jeg til et kryss der veien brått ble akkurat bred nok til at en traktor kan møte en syklist. Da stoppet jeg. Etter litt hodebry innså jeg at jeg hadde kjørt riksvei 847 (en blindvei til Altevann) sørøstover og tatt av inn på en vei som ender i Sørdalen.

Der røyk i hvert fall fergen.

 

Km: 903. Kjøretid: 14.15. Skarberget fergekai

Fergebillett: 92 kroner (for bil og fører)

Alle rådene om å velge Kjøpsvik-Drag i stedet til tross, det ble Skarberget-Bognes. Min Sørdalen-ekskursjon forsinket meg nemlig for mye, og sistnevnte har hyppigere avganger. Jeg måtte likevel vente en drøy time på kaia. (Tusen takk til alle som sendte lenker til rutetidene i kommentarfeltet! Det setter jeg stor pris på!)

I «gamledager» hadde E6 fem fergeavganger, ifølge billettør Asbjørn Aronsen. I dag er den 25 minutters fergeturen den eneste.  Han frykter likevel ikke å miste jobben.

DEILIG MED PAUSE: Anett Herrmann og Björn Griese nyter utsikten og avvekslingen fra bilsetene om bord på «Melshorn». Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er planer om undersjøisk tunnel eller store broer. Men jeg tror ikke det vil skje i overskuelig fremtid. Og folk får seg en kaffepause og en stopp, sa han mens vi gled over Tysfjorden med Vesterålens taggete tinder i horisonten.

Heller ikke Björn Griese og kjæresten Anett Herrmann fra  Rostock beklaget avbrekket fra milslukingen i en 25 år gammel, militærgrønn Volkswagen Transporter bobil med 75 hestekrefter.

– Når man kjører bil er det alltid godt med en pause, mente Björn.

 

Km: 954. Kjøretid: 15.35 (inkl. fergen). Tranøy fyr

Endelig kan jeg hvile! (Det vil si: skrive). Men etterpå skal jeg sove, på rom i fyrvokterens gamle bolig. Det betaler jeg 900 kroner for. (Dessverre folkens: Fyret stengte egentlig i helgen, men klarte akkurat å få plass til en etternøler i dag.)

LOFOTEN: Dagens avslutning på Tranøy. Utsikt mot Lofoten. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene fra turen Nordkapp-Oslo:

Dag 1-2: Den lange veien hjem

Dag 4: Norge på sitt beste

Dag 5: Tid og sted og sånn

Dag 6: Inn i landet på alvor

Dag 7: God gammel…