Frossen roadtrip dag 4: Hele ferga for meg selv

TRANGT: Har kapteinen kjørt feil? Nei, det er bare Nærøyfjorden som er så trang. Foto: GJERMUND GLESNES

Dette er visst turen for å teste ut VIP-livet. Jeg har allerede hatt et helt høyfjellshotell for meg selv én natt, og i dag klarte jeg ja min santen å kjøre privat fjordcruise ned Aurlandfjorden og Nærøyfjorden – til bare 270 kroner!

Det var riktignok en vanlig bilferge, «Fjærlandsfjord». Men jeg var eneste passasjer på store deler av turen fra Kaupanger til Gudvangen (rutetider her). «Fjærlandsfjord» er ikke akkurat Kiel-ferga, men uansett: Det føltes litt herlig å tøffe rundt med et 44 meter langt fartøy på 372 brutto registertonn – attpåtil med med et mannskap som ytte spesialservice.

Starten på dagen var til gjengjeld nokså trang. Jeg var rett og slett fryktelig trøtt da jeg presset kroppen til busstasjonen for 07.45-bussen fra Sogndal til Kaupanger kai (42 kroner). Og tro for all del ikke livet ble bedre på kaia. Rimlaget der var så tykt at du kan gå skirenn på det, og rimkrystallene hadde dimensjon som juletrepynt.

GODT UNDER NULL: Morgenstemning har brrrrr i munn på Kaupanger kai en januardag. Foto: GJERMUND GLESNES

Med andre ord: Var det kaldt? Ikke spør.

Jeg følte meg som en papegøye i Antarktis en stund før jeg i desperasjon gikk til det stengte huset langs kaia og kjente på alle dørene bortetter. Én av dem var åpen! Det var toalettdøra, men pyttsann. Termostaten der sto på 17,5 grader. Ellers konstaterte jeg at sogningene er gode til å informere. Se bare på bildet under.

FØLG SKILTING: Du kan ikke misse det. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en time på avtredet, kom endelig ferga. Jeg kan ikke skryte av noen voldsom velkomstkomité. Vi var to som løste billett. I tillegg møtte postmannen Torben Stedje ferga for å levere brevene som skulle til Frønningen.

– De får bare post tre ganger i uka. Men de får nesten ingen ting da heller, sa han.

Passasjer nummer to (eller én ettersom du ser det) var rørlegger. Da han, utypisk for håndverkere, til slutt ikke hadde flere samtaler på vent, pratet han mer enn gjerne med en enslig turist.

Ingmar Fimreite var på vei til Frønningen, et veiløst fergeanløp langs selve Sognefjorden, for å bytte en kjøkkenvask.

– Jeg var der på onsdag og så på den og tok mål. Da tok jeg ferga ut og en rutebåt hjem. I dag kan jeg ta ferga begge veier. Da er jeg tilbake i Kaupanger 19.20, fortalte han.

Og om du ikke syntes dette var tungvint – og dyrt – nok for Frønningen-folket, som Ingmar tror teller 14 sjeler:

– Dette er den eneste dagen jeg kunne komme hjem samme dag. Ellers måtte jeg ha sovet over der. Det har jeg gjort mange ganger, la han til.

ALDRI LEI: Ingmar Fimreite syns fortsatt fergeturene er fine. – Det er litt spesielt. Det er en del av Norge som er på vei vekk, mente han. Foto: GJERMUND GLESNES

Ingmar er selv oppvokst på en annen plass uten veiforbindelse. Fimreite fikk vei først i 1994.

– Vi kjøpte stort volum av hvetemel og så videre når vi først var i Sogndal, fortalte han.

Da Ingmar kjørte av ferga med kjøkkenvask og verktøy (jeg håper virkelig han ikke hadde glemt noe!), var jeg «Fjærlandsfjord»s eneste passasjer. Jeg hadde en hel kafé (selvbetjent) for meg selv, og hele soldekket rundt broen. Hele turen løp jeg i skytteltrafikk opp og ned mellom dekkene – opp fordi naturen utenfor fortjente bedre enn skjoldete vinduer, ned fordi det var bestialsk kaldt utenfor.

På veien passerte vi gårder der bonden lot til å ha hatt én overordnet tanke: Den beste vei til godt naboskap er stor avstand.

NABOVARSEL: Kjære naboer. Førstkommende fredag vil vi gjennomføre en atomprøvesprengning. Det er mulig dere vil høre litt svak rumling som følge av dette. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg så derimot ikke det jeg egentlig hadde forventet: De bittesmå gårdene som henger som post it-lapper høyt over fjorden. De du har sett på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og der sikkert Oddgeir Bruaset spurte: «Ja, du måtte vel tjora fast både kyrne og ungane her oppe?» hvorpå husbonden svarte noe sånt som at «Nei, da einaste eg tjora fast, det var kjeringi. Men e va jo nøyd å føra slekti vidare.»

Muligens er sidene langs Nærøyfjorden så bratte at selv Smalhans-Noreg aldri var desperat nok til at folk bosatte seg i høydene – det ville vel ha vært steget under arveløs. Eller kanskje folk her bare ikke hadde hørt om Bruaset.

Uansett, skulle jeg sett høyt-henger-de-plassene, måtte jeg ha fulgt ferga videre til Flåm. I stedet hoppet jeg av i Gudvangen, etter at kapteinen ombord selv hadde ringt sjåføren på ekspressbussen (50 kroner til Flåm) for å forsikre meg om at han ikke hadde passert stoppestedet langs E16.

Gårsdagens visitt i Flåm hadde nemlig gitt konsekvenser. Tarun Midje Hjelle på Flåm Marina mente at et så kort besøk slettes ikke var nok.

– Vi er jo rekordbygda, sa han og ramset opp:

STOLT: Tarun Midje Hjelle, setter han Flåm i rekordboka for lokalpatriotisme? Foto: GJERMUND GLESNES

– Vi har rekorder i vannkraftproduksjon, cruiseturister, Flåmsbana og tunneler (Lærdalstunnelen), vi har den lengste fjorden, den beste osten (Underdalsost ble utnevnt til «Årets ost» i TV 2s «Det Norske Måltid»), og det beste ølet (India Pale Ale fra Ægir Bryggeri ble Årets øl i kåringen til bl.a. Aperitif).

Klokken 13 skulle jeg derfor møte ham til lunsj – og øl til meg – på Furukroa kafé. Der så jeg nok en gang hvor hysterisk overdimensjonert alt i Flåm virker i lavsesongen. Fem gjester på en kafé er dagligdags i norske bygder og småbyer. Men de kafeene pleier ikke ha plass til flerfoldige hundre…

FLYTTET TILBAKE: Aud Melås bodde i USA og hadde tenkt å bli der, helt til hennes amerikanske ektemann overtalte henne. – Søsteren min kaller meg Flåm-offer. Foto: GJERMUND GLESNES

– Vi mater i hvert fall 1500 om dagen. Mange av dem har dårlig tid for å rekke toget eller bussen. Så vi er gode på logistikk her i Flåm, sa Aud Melås, som er daglig leder av blant annet Flåmsbrygga.

Hvis alle får servert så god mat som hjorteburgeren fra Haugen gardsmat (140 kroner, 90 for en halvliter), er de durabelig gode på storkjøkken også.

Aud er også delansvarlig for bryggeriet i den tidligere «tørrlagte» kommunen (les kommentaren fra Ragnvald Monge om hvordan hans kamerater fra Flåm tok tog til Hallingskeid for å kjøpe øl, i innlegget om Rallarvegen på ski). Hun er også delansvarlig for at kafeen har øl i de fleste oppskrifter: Brownies, sjokoladekake, supper, marinader – selv hamburgerbrødet hadde øl, fikk jeg vite.

– Det skal ikke være drikkepress. Men hvis folk ikke skal kjøre videre, anbefaler vi folk å ta en porter til kaken i stedet for kaffe, sa hun.

Ægir bryggeri er egentlig ektemannen Evan Lewis’ hjertebarn. Og han skulle jeg gjerne ha møtt. Han er en amerikaner, som etter ni år i Flåm ikke bare snakker kav saugning (ifølge Aud), men attpåtil er nynorskpoliti overfor sin kone (som er fra Leikanger litt lenger ut langs Sognefjorden)!

– Han retter på meg. «Aud, dette e ikkje nynorsk!» sa hun til latter fra Tarun og meg.

Etter en kort omvisning i mikrobryggeriet og puben (som selvfølgelig er stengt nå, men om du spør, får du nok lov å ta en titt innenfor), hadde jeg tid til å se én ting til før 16.20-bussen mot Bergen.

Tarun mente jeg måtte se Otternes. Det er et nesten perfekt bevart klyngetun med 27 gamle bygninger, kanskje 150 høydemeter over Flåmsfjorden. Hele 58 mennesker bodde der i 1801, og siste familie flyttet noen meter lenger opp i lia i 1996. De skriftlige kildene til Otternes går helt tilbake til 1522.

ÅLREITE DYR: På Otternes overvintrer 32 gammelnorske spel og kvite norske spæl (saueraser) fordelt på flere små fjøs – eller bæææbuer. Foto: GJERMUND GLESNES

– Men man regner med at noen av husene er eldre, sa Laila Kvellestad, som holdt på å gi tunets 32 sauer silofôr da jeg trampet inn på tunet. Laila står for driften av plassen i dag, og om sommeren serverer hun sveler, rømmegrøt, spekeskinke, og hun-vet-hva til turister og fastboende gjester.

Nå ga hun gjerne en liten omvisning til en austlending.

– Bli med inn her. Dette er Eilertstova. En gang bodde det en familie på 14 her. Alle deres 12 unger ble født her inne, sa hun og fortalte at Eilert bodde i huset til 1980.

– Sett deg på benken her. Dette var sofaen til Eilert, bød hun videre. Og jeg, lydig som et lam, satte meg ved siden av henne.

Så fortalte hun om hvordan Eilert hadde sittet der, en beinkald vinterdag på slutten av 70-tallet, da en mann fra Flåm kommune kom inn døra. Vannet ved den andre veggen i stua hadde frosset.

– Her var det kaldt, sa mannen. – Har du ikke elektrisk ovn her? – Jo, svarte Eilert. – Men nå er det så kaldt at jeg måtte sette han i potetkjelleren.

– Det forteller litt om nøysomhet, slo hun fast. (Slå opp ordet «nøysom» her, alle som er like lenge etter krigen som meg.)

NO HAR ME JUKSA LITE: Laila Kvellestad lokket den gammelnorske spælsauen ut av fjøset. Men et fint bilde ble det. Foto: GJERMUND GLESNES

 

– Flåm er egentlig litt undervurdert. Jeg har jo trodd at det stort sett var fjorden, toget, og de digre turistplassene, sa jeg til Tarun på vei tilbake til busstoppet og Valdresekspressen til Voss (128 kroner).

Der bor jeg nå på Park Hotel Vossevangen (1175 kroner som ble prutet ned til 975 uten at jeg sa et ord), og har spist steinbit på Café Stationen (170 kroner).

At jeg ikke hadde kafeen helt for meg selv, var i grunnen fint. Det får holde med én hele-plassen-for-meg-selv-opplevelse på en dag.

 

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 5: Ekstremkalde Voss

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)

Frossen roadtrip dag 3: Går det an å ake ned her?


I dag hadde endelig tiden kommet for å teste ut min store plan; en plan som enten kunne være superb eller ren harakiri.

Men først en enakter for amatørskuespillere:

(På Vatnahalsen Høyfjellshotell, daglig leder Jannet Aksnes, hennes samboer Kenneth Sembsmoen og Jannets far Kjell Arne sitter i TV-stua. «God morgen Norge» står på i bakgrunnen. Opp trappa kommer hotellets eneste gjest, en journalist fra en flat østlandskommune, etter en durabelig frokost og smøring av matpakke. Østlendingen skal låne et akebrett for å ake ned Rallarvegen til Flåm.)

Kjell Arne: Har du tenkt å ake ned der? Da får vi sørge for at det står en rød bil og venter på deg i bunnen.

Jannet: Ikke skrem ham nå.

Kenneth: Jeg tror du kommer til å bære brettet det meste av turen.

Jannet: Jeg tror nok det går greit forsåvidt. Du er jo litt ekstrem.

(Jannet tar med seg journalisten til resepsjonen, finner frem et kart for å peke ut de farligste partiene.)

Jannet: Det vil nok gå bra ned hit. Men her er jeg redd for at vannet har rent nedover hele, så det bare er is. Og så er det jo fossen…

(Sceneteppe)

21 SVINGER: Uten kartleser eller co-pilot på rattkjelken, pugget jeg systemet inne på hotellet. Det er enkelt: Annenhver sving går til høyre og venstre. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter denne introen satte jeg ryggsekken og skiposen i resepsjonen, og avtalte med Jannet og Kenneth at de skulle ta den med seg på Flåmsbana senere. Så tok jeg rattkjelken etter snøret og gikk til toppen av Myrdalsvingene. Under meg stupte naturen ned i en kløft. Ur og stup og noen radmagre bjørketrær som neppe er sterke nok til å  stoppe en fullvoksen mann på rattkjelke.

TIL INFORMASJON: Eventuelle kjelkekjørere blir i hvert fall advart før kneika starter. Foto: GJERMUND GLESNES

Så satte jeg meg på og lot det stå til. I begynnelsen gikk det skuffende sakte. Noen steder måtte jeg gå, med brettet på slep. Da jeg kom litt nedover og det bare var et tynt snølag igjen, ble farten derimot heftigere.

Dermed fant jeg tiden moden for å gjenoppdage min egen feighet. Jeg bremset. Ikke fordi farten var så enorm; jeg har akt mye fortere før. Men tenk deg om: Hvor mange av dine magekilende aketurer har ikke endt på rattata? Og hva ville skje meg meg hvis rattataen skulle inntreffe her?

Da ville mitt eneste håp være at kulda frøs meg ned i tide, slik at jeg kunne bli tint opp igjen når legevitenskapen har kommet langt nok. (Hvor ble det egentlig av den teorien der? Ble den borte sammen med limahlsveis og Ball-genser?)

Mitt manglende testamente var likevel en bagatell der jeg humpet nedover bakken. Dette var morsomt! Sikkert mye morsommere enn å sitte på Flåmsbana og vente på huldra, som uansett ikke dukker opp i Kjosfossen før i mai.

I tillegg rattet jeg jo nedover en ikke hvilken som helst bakke.

Kneika opp til Myrdal har vært beryktet helt siden veien sto ferdig – i 1898, den gang klassifisert som fylkesvei(!)

Myrdalskleivane, med 21 u-svinger og et stigningsforhold på 1:5, var så bratte at hver hest kun fikk trekke én passasjer om gangen. Og nederst sto et skilt med påskriften «Be gentle against the horse and walk up the hill». Flåmsdalen hadde til og med et eget hestepoliti om sommeren på den tiden.

I fint driv ned mot fossen for n-te gang, møtte jeg min fiende: En diger issvull, som hellet slakt men ubønnhørlig ned mot avgrunnen. I lav fart forsøkte jeg meg likevel. Det var jo et nettinggjerde langs kanten, i hvert fall langs deler av svullen. Det gikk rimelig dårlig. Isen tok styringen, helt uten kontroll skled jeg nedover mot kanten – og stoppet i gjerdet.

GODT BRUKT: Det ser ikke ut som at jeg er førstemann som stopper i dette gjerdet. Hvor mange flere tåler det? Foto: GJERMUND GLESNES

Der og da bestemte jeg meg for å gi opp. Ake ned Myrdalsvingene? Umulig.

Så kom jeg til å tenke på oppoverbakken. Jeg hadde jo ingen hest til å gjøre jobben. Og siden latskap og dårskap har fått en mye bedre tomt i min hjerne enn klokskap, lot jeg det stå til. Jeg tråkket forsiktig over isen, og satte meg nedpå brettet igjen. Huhei!

Cirka et dusin svinger, et par ooops-levelser, og ytterligere to issvuller (som jeg gikk rundt) senere var jeg nede!

YEEE-HA: Det er utrolig hvor ekte du kan få bildene til å se ut med selvutløser, gitt. Foto: SELVUTLØSER

Ake ned Myrdalsvingene? Jo visst. Men kun når det er ekstremt lite snø, slik at veien er tydelig og nesten plan. Og kun på egen (og ikke helt ubetydelig) risiko.

Nå gjensto bare to tredjedeler av turen. Flåmsdalen er nemlig lengre enn jeg trodde. Og den er flat. I fire-fem kilometer labbet jeg derfor av gårde med brettet før jeg endelig nådde den gulmalte stasjonsbygningen på Blomheller, 13,5 kilometer fra Flåm.

Blomheller var neppe verdens midtpunkt den gang gården var bebodd. Og den er det i hvert fall ikke nå. Så hva gjør man på Blomheller stasjon i én time mens man venter på toget? Ikke spør meg. Jeg spiste matpakken, leste alle oppslagene inne i stasjonsbygningen, og prøvde å svare på kommentarer til skituren over Rallarvegen. Jeg klarte nøyaktig to før det begynte å gå tele i fingrene. Resten av tiden bedrev jeg ensom linjegymnastikk og slo så mange floker at jeg nesten lettet fra bakken.

V-V-V-V-VENTING: Venterommet på Blomheller verner mot regn og vind, men i svært liten grad mot kulde. Godt det bare var en time til toget… Foto: SELVUTLØSER

Til slutt kom heldigvis toget. Der traff jeg Jannet og Kenneth, og hele to turister! Konduktøren skulle ha 100 kroner for den lille turen ned til Flåm, men jeg tror jeg var heldig. Énveisbillett Myrdal-Flåm koster 260.

Flåmsbana var folketom. Flåm sentrum minnet nesten om en grend under zombieangrep. Da jeg kom dit etter å ha syklet Rallarvegen, var stedet fullt som et vinmonopol før påskeferien – så mange folk er det på kaia i Flåm at en mann fra Mumbai visstnok har sagt at han følte seg hjemme der.

Her er tallene: Én million turister besøker Flåm hvert år. 635.000 passasjerer tok Flåmsbana i fjor. Flåmsbana Museet hadde 134.000 besøkende.

Men en eller annen dag i september er det som om noen slår av bryteren. Så når Flåmsbana hadde 3061 reisende i desember, er det et jubeltall blant folket her.

Sånn er nemlig vinteren i Flåm. Stille og turisttom. Og januar er av en eller annen grunn aller verst. Det er den eneste måneden Norge i et nøtteskall ikke har turer. Alle hotellene i Flåm holder stengt (men du kan overnatte i Flåm Marina & Appartement).

Det eneste jeg fant som var åpent, var Furukroa kafé (til fire), Flåmsbana Museet og Saga Souvenir (begge steder 13-15) og Coop-butikken.

GOD PLASS: I januar har Gry Wangen (t.v.) og Viktorija Kunigiskyte det romslig i Saga Souverir – muligens Norges største suvenirbutikk. Foto: GJERMUND GLESNES

Til gjengjeld har hyggelige folk ekstra god tid til å være hyggelige når hver kvadratmeter ikke er stappfull av amerikanske cruiseturister i altfor trange sko.

Derfor ble det kaffe og en bit av Tarun Midje Hjelles sjokoladeplate da jeg sjekket ut Flåm Marina & Appartement. Han fortalte at også flåmingene vet å sette pris på åpne etablissementer.

– Vi får dykkergjester til helgen. De er mange nok til to bord. Så da åpner vi og har pub. Og da kommer flåmingene også, fortalte Tarun før han gikk over til reklamen:

– Vi har verdens beste utsikt. Bare se!

UT MOT HAVET: Utsikten fra Flåm Marina er faktisk ikke helgæren. Foto: GJERMUND GLESNES

Min kaffekopp ble tom på sekunder (takket være timen på Blomheller), men Tarun drakk sin sakte. Og siden selv jeg har en viss dannelse, ventet jeg akkurat lenge nok til at Flåmsbana Museet (gratis inngang – museet får inntektene gjennom suvenirsalg) egentlig var stengt da jeg dukket opp. Det viste seg å være null problem.

– Vi er jo her. Så hvis vi ser at noen står utenfor, slipper vi dem inn, sa Kate Ottersen, som driver museet sammen med sin mann, Espen.

DEN GANG DA: Du vet at billetten ikke kostet 260 kroner når største vekslingssum var to kroner. Fra Flåmsbana Museet. Foto: GJERMUND GLESNES

Hun viste meg rundt i utstillingen av bilder og gjenstander, og forklarte at turistene ikke lenger går helt i hi om vinteren.

– Allerede nå har vi hatt 400 gjester i januar. I 2000 varte sesongen fra midten av mai til uti august en gang. Nå begynner den 1. april og varer ut oktober.

Flåm føltes likevel ikke som et veldig livat sted, så jeg satt en siste halvtime på en benk inne på jernbanestasjonen, og tok 16.38-bussen til Sogndal (178 kroner). Bussen bragte meg blant annet gjennom den 24,5 kilometer lange Lærdalstunnelen – som jeg trodde var en turistsovepille helt til jeg intervjuet National Geographics Andrew Evans (magasinets «digitalnomade» og en viktig inspirator for denne bloggen), som mente tunnelen bare gir de besøkende en «enda sterkere følelse av geologien».

Å komme til Sogndal nå, etter Finse, Vatnahalsen og Flåm, føltes omtrent som å komme til London. Selv om resepsjonisten på Lægreid Hotel (1190 kroner) kun kom på to restauranter i byen da jeg spurte.

– Ellers må du til Kaupanger, la hun til.

Jeg takket nei. Det kommer jo en dag i morgen.

VARIASJON: Det er vanligvis et dårlig tegn å se blå lys langs veien. Men ikke i Lærdalstunnelen. Der skal lysene bare bryte opp monotonien av 24,5 km med bergvegger. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 5: Ekstremkalde Voss

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)