Europas billigste land, dag 7: Historiens skraphaug

ENDESTASJON: Ikke akkurat bæste tomta i by'n, men du er hældi' du Lenin. Foto: GJERMUND GLESNES

ENDESTASJON: Ikke akkurat bæste tomta i by’n, men du er hældi’ du Lenin. Foto: GJERMUND GLESNES

På en ubebygd tomt et stykke utenfor Sofias sentrum står de: Den gamle kommuniststatens falne avguder. Lenin, Dimitrov, Blagoev – samt helteskikkelser som «de frivillige», «kvinnelige gravere», «skiftarbeidslaget»…

Inntil kommunistpartiets fall i 1989 sto de på hedersplasser i det offentlige rom i Bulgaria. Så ble de fjernet, én etter én. Og stuet bort. Ute av syne, ute av sinn. Akkurat som i de andre landene på østsiden av jernteppet. I Albania er selv museet i barndomshjemmet til eksdiktatoren Enver Hoxha viet noe helt annet enn Hoxha.

I Bulgaria varte gjemselen til 19. september 2011. Da åpnet Sofias Museum for sosialistisk kunst (6 leva – 23,40 kr). Dit tok jeg veien i dag.

Museet har ingen hjemmeside. Jeg fant ikke et eneste skilt som viste veien til det. Men det sto avmerket på kartet jeg fikk på hotellet. Jeg tok t-banen (1 lev) til G. M. Dimitrov-stasjonen og gikk ned bakken et par hundre meter til en sidegate, fulgte den nesten til skiltet «trafikkpoliti». Selv der var ikke museet skiltet. Men da jeg snudde blikket mot høyre, så jeg dem. Først kommunistpartiets stjerne som en gang sto på toppen av partiblokkas spir i Sofia sentrum. Og bak stjernen en broket forsamling steinansikter fra en forgangen tid.

De sto på en tustete gressplen med ugress og blomster, trengt inne blant støvete boligblokker og et kjøpesenter (Ha! For en ironi!). Stalin hadde ikke engang plass i friluft. Han sto inne i selve museumslokalet sammen med fargerike propagandaplakater om staute arbeidere foran rykende fabrikkpiper, glade bønder med landbruksmaskiner, kjærlige mødre og skurkaktige yankees.

SAVNER DU DISSE? Mønsterarbeideren ehh, Igor (?), Stalin og Engels. Foto: GJERMUND GLESNES

SAVNER DU DISSE? Mønsterarbeideren ehh, Igor (?), Stalin og Engels. Foto: GJERMUND GLESNES

Gråt jeg en skvett av tanken på de fallerte helter? Nei. Derimot kjedet jeg meg litt da propagandafilmkinoen begynte på nok en rull om hurramegrundt og heroiske arbeidere som hadde fullført jobben før skjema.

I stedet rømte jeg ut for å snakke med Nadja Doychinov som kjører film og selger suvenirer i rommet ved siden av.

Hun snakker nesten ikke et kløyva ord engelsk. Det gjorde heller ikke noen av de andre som var på jobb i dag – fascinerende siden de fleste besøkende er utenlandske turister. Bulgarene er visstnok få.

Da Nadja fikk ringt en venninne som kan engelsk og satte mobilen på høyttaler, fikk jeg også svar på mine spørsmål.

Det viktigste var: Hvorfor i aller huleste?

– Vi viser frem kunsten fra sosialismen, et kunstmuseum. Vi tar ikke side, har ingen mening om hvorvidt kommunismen var bra eller dårlig, sa hun.

UPOPULÆRT: Femårsplanen til museet innebærer sikkert flere gjester enn Rory O'Kane og Jake Ortner, som var de eneste andre under mitt besøk. Foto: GJERMUND GLESNES

UPOPULÆRT: Femårsplanen til museet innebærer sikkert at det skal ha flere gjester enn Rory O’Kane og Jake Ortner, som var de eneste andre under mitt besøk. Foto: GJERMUND GLESNES

De to eneste andre gjestene under mitt besøk, iren Rory O’Kane og Jake Ortner fra Kansas City, syntes utstillingen er på sin plass.

– Jeg mener definitivt at dette er noe Bulgaria trenger. De må se fortiden, sa Jake.

– Det er positivt å anerkjenne fortiden, uansett om man liker den eller ikke, supplerte kameraten (ikke kamerat i sosialistisk forstand, altså).

Om statuenes siste hvile er Bulgarias nære fortid, er Sofia av i dag noe helt annet. Det er en stadig mer moderne storby, rimelig forskjellig fra alle de andre stedene jeg har vært innom på denne turen.

I Sofia er utstillingsvinduene flottere, bilene rasker og hælene høyere. Her får du ting jeg bare har kunnet drømme om resten av uka: God kaffe, sushi, designerbutikker… (Det siste er ikke akkurat min drøm.)

Så er også prisene høyere.

Men hvor høyt er høyt? Ikke så ille for en nordmann. Selv ikke da jeg bestemte meg for å fråtse i alt som hittil har vært utilgjengelig.

I går kveld spiste jeg middag på den In your pocket-anbefalte italienske restauranten Barbarossa – Osteria di Sofia. Der kommer rødvinen fra Montepulciano d’Abruzzo, og på toppen av min grønne tagliatelle med pistasjnøtter og hvitvin lå to skiver ekte parmaskinke. Likevel kom regningen – også inkludert en nydelig tenerina sjokoladekake – på høyst levelige 33 leva (129 kr).

NAM NAM: For en gangs skyld husket jeg å fotografere før jeg begynte å spise. Og igjen! To matbilder altså, vær så god. Foto: GJERMUND GLESNES

NAM NAM: For en gangs skyld husket jeg å fotografere før jeg begynte å spise. Og igjen! To matbilder altså, vær så god. (t.v.: Cæsarsalat fra Raffy Bar & Gelato, 7,90 leva.) Foto: GJERMUND GLESNES

Etterpå gikk jeg til Sofias dårligst bevarte hemmelighet. Baren Hambara ligger uten skilt i et gammelt hus i en bakgård i 6. septembergata 22. Hvis døra er lukket, må du banke på for å komme inn. (Men den er omtalt både i In your pocket og Lonely Planet.) Der kjøpte jeg en øl (3 leva – 11,70 kr) av bartender Teodora og ble påspandert en bloody Mary av Mario, som er så stamgjest at han bladde opp de to levaene jeg skulle ha i vekslepenger.

Teodora var en hard negl.

– Fordi det er en privat klubb, svarte hun da jeg ville vite hvorfor baren er så bortgjemt.

– Hvorfor vil du vite det? spurte hun så.

– Jeg tenkte å skrive det.

– Kanskje du ikke får lov. Og du kan ikke ta bilder her. Fordi det er en privat klubb, la hun til.

Jeg tok med meg flaskeølen og kameraet opp på galleriet. Der satt jeg og verket i kameranervene, men turte ikke å legge meg ut med Teodora. Til slutt tråkket jeg ned trappa og ga henne tomflasken.

– Du tok ikke bilde, sa hun.

– Nei. For jeg så at du fulgte med.

– Ja, det gjorde jeg. Men du skal få lov å ta det. Men bare ett, smilte hun.

OG HER ER DET: Bildet fra Hambara, som kun har levende belysning. Foto: GJERMUND GLESNES

OG HER ER DET: Bildet fra Hambara, som kun har levende belysning. Foto: GJERMUND GLESNES

Flaksen fortsatte i dag. Først med en frokost av det påkostede slaget i hagen til One More Bar: Ciabatta (sånt’no ha’kke de i Melnik), ferskpresset juice (ditto) og en gigantisk og veldig god cappuccino (igjen!). Til sammen: 16,10 leva (63 kr).

STOLTHET: Alexander Nevsky-katedralen ser mye eldre ut enn sine 101 år (siden ferdigstillelsen). Og ja, det er gull på kuplene! Foto: GJERMUND GLESNES

STOLTHET: Alexander Nevsky-katedralen ser mye eldre ut enn sine 101 år (siden ferdigstillelsen). Og ja, det er gull på kuplene! Foto: GJERMUND GLESNES

Nå var det tid for sentrumsightseeing, der jeg ble guidet av Zlatina Vasileva. Hun viste meg med nasjonalteateret, presidentpalasset, huset der kommunistpartiet en gang holdt kontor, mineralbadene og Alexander Nevski-katedralen, der det for noen år siden kun var partipamper som fikk lov å komme inn.

Zlatina har bodd i Sofia i fem år, og mener hovedstaden ikke kan sammenlignes med hjembyen.

MIN GUIDE: Zlatina Vasileva på markedet Central Kali. Foto: GJERMUND GLESNES

MIN GUIDE: Zlatina Vasileva på markedet Central Kali. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Forskjellene er visstnok utallige, men disse to hadde jeg særlig sansen for:

– Det er ikke lov, men i bulgarske småbyer lager svært mange sin egen rakija, og skryter av at deres hjembrent er bedre enn naboens. I Sofia brenner ingen hjemme.

– I Sofia stopper bilistene for deg i fotgjengerfeltet. Det kan du bare glemme andre steder i landet.

KAMERA LENIN: Liubomir Georgiev selger både veterankameraer og gamle propagandapins. Foto: GJERMUND GLESNES

KAMERA LENIN: Liubomir Georgiev selger både veterankameraer og gamle propagandapins. Foto: GJERMUND GLESNES

Masterstudenten lengter ikke tilbake til hjembyen. Hun vil heller dra utenlands, kanskje til Danmark eller London. Hun fristes heller ikke av noen retur til kommunismen. Selv om hun vet at en del eldre bulgarer syns at alt var bedre før.

Liubomir Georgiev, som selger kommunistpins og gamle fotoapparater på loppemarkedet vest for Alexander Nevski-katedralen hver dag det ikke regner, mener at tiltrekningen også gjelder yngre mennesker.

Alle aldersgrupper fins i hvert fall blant kjøperne av hans Lenin- og Dimitrov-pins.

– De er kommunister. Noen liker dem, andre ikke. De er en del av historien vår, som logoene til Mercedes-Benz og BMW. Alle kjenner dem, sa han.

– Og du? Liker du dem?

– Jeg selger dem, svarte han.

– Tror du at kommunismen noengang kan komme tilbake?

– Kanskje. Hvem vet.

Svarte Liubomir. Selv tenkte jeg at ettpartistat og femårsplaner virket uendelig fjernt der jeg satte meg ved et bord på nok en hyggelig uterestaurant, K.E.B.A. og spiste kryddersterke kjøttboller (7,90 leva – 31 kr) og drakk halvliter til 3,10 leva (12 kr).

Men hva vet jeg? Og hva vet Liubomir? Det eneste jeg vet, er at denne bloggturen er slutt. For meg gjenstår bare å kjøre leiebilen til Tirana for avlevering, og å takke alle for følget.

Tusen takk alle sammen, det har vært hyggelig å skrive for dere. På gjensyn!

EN HIMMEL UTEN STJERNE: Syns du det bulgarske flagget ser malplassert ut på toppen av spiret? Lenge var det prydet av kommunistpartiets stjerne. Så ble den løftet vekk med helikopter. Foto: GJERMUND GLESNES

EN HIMMEL UTEN STJERNE: Syns du det bulgarske flagget ser malplassert ut på toppen av spiret? Lenge var det prydet av kommunistpartiets stjerne. Så ble den løftet vekk med helikopter og flagget plantet. Foto: GJERMUND GLESNES

PARKLIV: Det fins mange grønne lunger i Sofias sentrum. Ifølge Zlatina skal den sittende ordføreren ha mye av æren for at de er så godt stelt. Foto: GJERMUND GLESNES

PARKLIV: Det fins mange grønne lunger i Sofias sentrum. Ifølge Zlatina skal den sittende ordføreren ha mye av æren for at de er så godt stelt. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Europas billigste land, dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

PYRAMIDER: Det er navnet de har gitt de spisse fjellformasjonene i Melnik-området. Dette bildert er fra nabolandsbyen Karlanovo. Foto: GJERMUND GLESNES

PYRAMIDER: Det er navnet de har gitt de spisse fjellformasjonene i Melnik-området. Dette bildert er fra nabolandsbyen Karlanovo. Foto: GJERMUND GLESNES

Det fins noen spesielle steder her i verden. Steder hvor naturen har spilt naturlovene et puss. Eller, om ikke naturlovene, så i hvert fall den sunne naturfornuften.

Tyrkiske Cappadocia har begynt å trekke en del norske turister. Melnik sørvest i Bulgaria er fortsatt ukjent for de aller fleste. Det bør det snart bli slutt på.

Eplene faller fortsatt nedover i Melnik. Selv om enkelte fjellformasjoner er så aparte at man kan begynne å lure. Se bare på bildet over. Det er riktignok fra nabolandsbyen Karlanovo tre kilometer lenger nordvest. Men landskapet er omtrent det samme overalt. Dette var bare det eneste stedet det ikke var trær i veien for utsikten.

Jeg begynte å tenke på Mummidalen. Selv om jeg aldri har vært der. Kanskje jeg tar feil? Kanskje det ikke ligner i det hele tatt? Uansett: Det må gå an å lage småsurrealistisk Barne-TV av naturen rundt Melnik.

Mine planer for dagen var derimot mer voksne. Melnik er nemlig midt i et vindistrikt.

ØRNEPERSPEKTIV: Pass på utringningen hvis du går i Melnik. I hvert fall hvis det står noen på klippen over byen. Foto: GJERMUND GLESNES

ØRNEPERSPEKTIV: Vær forsiktig med utringningen hvis du går i Melnik. I hvert fall hvis det står noen på klippen over byen. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter frokost i Chavkova House (inkludert) gikk jeg oppover i byen, mot de to vinkjellerne som er gravd ut i sandsteinklippene. På veien passerte jeg et utall restauranter, hoteller – og bord der vin selges på plastflasker. Her i byen lager visst alle vin hjemme. En halvannenlitersflaske med rødvin under Fanta-korken? Regn med å betale mellom fire og åtte lev (15,50-31 kr).

IKKE-LAGRINGSVIN: Skal du ha billig vin i Melnik, kan du kjøpe den på plastflaske. Men ikke tro at den vil holde særlig lenge. Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE-LAGRINGSVIN: Skal du ha billig vin i Melnik, kan du kjøpe den på plastflaske. Men ikke tro at den vil holde særlig lenge. Foto: GJERMUND GLESNES

Du bør imidlertid ikke ta med plastvinen hjem.

– Den holder seg ikke noe særlig på plastflaske. Det går for så vidt greit om vinteren, men ikke om sommeren. Hvis den har stått ute i sola, ville jeg ikke kjøpt den i det hele tatt, sa Margarita Manoleva.

Hun flyttet til Melnik for 12 år siden, da hun giftet seg inn i en vinfamilie i byen. Da kom hun til Bulgarias minste by, med bare 250 innbyggere.

Så liten var ikke alltid Melnik. På 1100-tallet nevnte en arabisk reisende stedet som et viktig senter, og i 1912 var innbyggertallet rundt 14.000. Så fulgte kriger, pest på vindruene, og veien mellom Thessaloniki og Sofia ble flyttet vekk fra den gamle festningsbyen.

Siden har det meste gått nedover. Bortsett fra antallet hoteller. De jeg snakket med, anslo det til å være et sted mellom 15 og 25. Margarita bryr seg også lite om at hjembyen bare er 1/56-del av hva den var for hundre år siden.

– Jeg har jobb, jeg har barn. Da er livet godt. Det er veldig rolig her – et godt sted for barn å vokse opp, sa hun.

STASELIG: Kordopulova House ble bygfd i 1754 og er holdt i gammel stil til ære for turistene. Foto: GJERMUND GLESNES

STASELIG: Kordopulova House ble bygd i 1754 og er holdt i gammel stil til ære for turistene. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en liten bomtur oppom en kirke, fant jeg endelig veien til Kordopulova House (3 lev – 11,70 kr) som både er museumshus og vinkjeller. Der smakte jeg på en av husets rødviner før jeg igjen gikk ut i sola. Jeg hadde tenkt meg til Rozhen-klosteret, som Bulgaria prøver å få inn på Unescos verdensarvliste sammen med Melnik.

Klosterfarten ble imidlertid utsatt. Rett utenfor Kordopulova-huset fikk jeg øye på enda et vinkjellerskilt. Shestaka lå visst bare 20 meter lenger oppe.

Jeg lot meg lokke. Og ble tatt imot av Mitko Manolev, som i likhet med bestefaren deler lyten som har gitt den 20 meter lange og trolig rundt 200 år gamle vinkjelleren navnet: En sjette, liten finger på den ene hånden (shestaka betyr seks).

Også Mitko serverte vin laget av stedets spesialitet, shiroka melnishka loza-druen. Siden det var en smaksprøve, burde jeg egentlig ha skrevet noe vettugt om vinens kvaliteter.

Men jeg innrømmer det: Jeg er fullstendig blank når det kommer til vinsmaking. Om jeg påstår at vinen smakte viskelær, skosåle og hestehår, vil sikkert en vinkjenner snøfte foraktelig og si noe slik som at «alle vet da at en god Melnik smaker potetskreller, komposthaug og ti-litersbøtte».

Jeg droppet sågar å gurgle og slurpe og rulle fludiumet i munnen. Heldigvis er det noe heller ikke Mitko gidder.

– Vinsmakerne påstår at oksygenet får frem smaken. Men ikke for meg. Jeg liker ikke å gjøre sånt. For meg er det god vin eller dårlig vin, fastslo han og kom med en lang tirade som egner seg best som video.

Etter lunsj og bredbånd på et av bordene utenfor Chavkova: ostesmørbrød, mineralvann, kaffe og en stor vannflaske til å ha med (8 lev – 31 kr), bega jeg meg til Rozhen-klosteret. I bagasjerommet lå en flaske Shestaka til fem lev (19,50 kr).

Klosteret, som ifølge denne siden fortsatt er i drift, var flott på utsiden. Innenfor var det imponerende! Dessverre var det også forbudt å fotografere der. Og med så mange hellige menn som kikket på meg fra veggene, tok jeg ikke sjansen på annet enn å lyde.

FRESKE FRESKER: Munkene i Rozhen trengte ikke TV. De kunne studere bildene på veggen i stedet. Foto: GJERMUND GLESNES

FRESKE FRESKER: Munkene i Rozhen trengte ikke TV. De kunne studere bildene på veggen i stedet. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå begynte tiden å bli moden for neste etappe. Jeg hadde blitt rådet til å dra innom både Rila Mountain Monastery, Bansko og Blagoevgrad på veien, men klokka på mobiltelefonen rådet meg til å la være. Det ble jeg snart glad for. Til forskjell fra veiene i Albania og Makedonia hadde hovedveien mot Sofia trafikk! Og slikt tar tid…

Bilferie er heller ikke like genialt når man skal bo i en storby. På små steder gir bilen en herlig frihet. Inn mot Sofia ga den mer hodebry, spesielt siden mitt eneste bykart var sentrumskartet i Lonely Planet. Skilting fant jeg ikke, så jeg kjørte på måfå i kilometervis og deretter på lykke og fromme, helt inn i sentrumsgryta. Der står gatenavnene også skrevet med latinske bokstaver – og kartet gir mening! Med maks flaks viste det seg at jeg var kun to kvartaler unna Gourko-gaten der hotellet ligger.

Kort sagt: At jeg fant frem uten å gå tom for bensin (som koster 2,56 lev – 10 kr), må være en slags takk for at jeg tydeligvis betalte Pece i Villa Dihovo godt i går.

Godt betaler jeg også for hotellet. For som jeg skrev på turens første dag, hva innebærer det egentlig at et land er billig? Her i Sofia har jeg valgt å bruke penger som en sjømann etter to glass vin. Jeg har tatt inn på det fem stjerners Grand Hotel Sofia! I Bulgaria er selv det såpass billig (537 kr natten) at det går an for en statoilosaurus rex-dopet nordmann. Mitt rimelig voksne hotellrom med salong og arbeidsbord er tross alt 163 kroner billigere enn et enkeltrom på Lillehammer Vandrerhjem

Hva annet jeg skal finne på av ugagn i Bulgarias hovedstad, se det får du vente til i morgen med å lese.

ROMMET: Bare en toseter og én lenestol? Jeg tror nok jeg skal få plass likevel. Foto: GJERMUND GLESNES

ROMMET: Bare en toseter og én lenestol? Jeg tror nok jeg skal få plass likevel. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

VALGETS KVALER: Gjerrigknark eller ødeland? Tanken på å selv måtte bestemme hva jeg skal betale, ga meg både morrasveis og grimaser. Foto: MARI VAN DEN HEUVEL

VALGETS KVALER: Gjerrigknark eller ødeland? Tanken på å selv måtte bestemme hva jeg skal betale, ga meg både morrasveis og anspent holdning. Foto: MARI VAN DEN HEUVEL

Hva er egentlig et hotellrom verdt? Det enkle svaret er «det du godtok da du bestilte rommet».

Men har ikke også du av og til tenkt etterpå at «dette var ikke verdt prisen»?

Det har Pece Cvetanovski. Og da han startet sitt eget overnattingssted, Villa Dihovo i besteforeldrenes gamle hus i landsbyen Dihovo, gjorde han noe med det:

Den tidligere fotballspilleren lar gjestene selv bestemme hva de skal betale – helt fritt – når de sjekker ut. Han oppgir ikke engang noen anbefalt sum. Og det stopper ikke der. Pece stiller heller ikke noe krav om at de skal betale. Dermed risikerer han å stå tomhendt tilbake hvis gjesten er skikkelig misfornøyd – eller ekstremt kjip og gjerrig.

KORTREIST MAT: Dette er et av Pece Cvetkovskis fremste salgsargumenter: Økologisk mat fra hotellets egen hage. Foto: GJERMUND GLESNES

KORTREIST MAT: Dette er et av Pece Cvetkovskis fremste salgsargumenter: Økologisk mat fra hotellets egen hage. Foto: GJERMUND GLESNES

– Jeg har brukt masse penger på reiser selv. På å bo, spise, drikke og på transport. Jeg har ikke alltid vært fornøyd. Og hvorfor skal man egentlig betale hvis man er misfornøyd? spurte makedoneren tilbake da jeg ba om en forklaring på prispolitikken.

– Det er på tide å respektere gjestenes penger, proklamerte han.

Selv tilbyr han fred og ro, økologisk dyrket mat fra egen kjøkkenhage eller naboenes gårder og setre, samt vennlighet og hjemmebrygget øl og selvlaget vin. Etter fem års drift har han fortsatt ikke opplevd at noen har reist sin kos uten å betale.

– Det minste jeg har fått, er rundt 15 euro per person. Det meste er 100. Det var en pilot fra Litauen, fortalte han.

Selv bedyret Pece at han ikke ante hvorvidt han tjener eller taper på eksperimentet.

– Jeg bryr meg ikke. Jeg blir uansett ikke fattig eller rik av noen få euro.

SLAPP AV: Du har ikke kommet til en interiørblogg. Du leser reisebloggen til VG. Foto: GJERMUND GLESNES

SLAPP AV: Du har ikke kommet til en interiørblogg. Du leser reisebloggen til VG. Foto: GJERMUND GLESNES

De to andre gjestene i det tre rom store hotellet, ekteparet Mari og Rita van den Heuvel, følte seg sikre på at Peces pristaktikk var smart – for ham.

– Vi har reist i Makedonia i en drøy uke. Dette er det vakreste stedet til nå. Hotellet vi bodde på i går, luktet vondt og hadde bare kaldt vann i dusjen, fortalte Rita. Selv slapp de imidlertid å bestemme en sum. De reiser på organisert kjør-selv-pakketur med overnattingene inkludert.

Dermed sto jeg alene med hodebryet: Hvor mye skulle jeg gi?

Dilemmaet ble enda verre av at jeg skriver denne bloggen. Betalte jeg for lite, ville kommentarfeltet kalle meg tufs, klovn eller dust fordi jeg er gjerrig. Betalte jeg for mye, ville jeg bli skjelt ut som tufs, klovn eller dust fordi jeg er en ødeland og ødelegger verden for mer påholdne reisende. (Det er de tre vanligste karakteristikkene i kommentarfeltene; helt fraværende er finfine tituleringer som «min gode mann» eller «edle herre».)

Jeg fikk en liten utsettelse av problemet. Pece hadde dratt på skolen, der han er gymlærer. Etter en kort telefon til gymtimen ble vi enige om at jeg skulle sjekke ut Pelister nasjonalpark i fjellet vest for Dihovo. Så skulle jeg komme tilbake og gjøre opp regningen (som altså ikke er noen regning).

Jeg tråklet hyundaien opp hårnålssvingene til infosenteret, hvor jeg fikk tak i kart (120 denar – 15 kr) og fikk høre at snaufjellet både var for langt unna (7 timers gange til fjellhytta nær toppen) og at det var altfor mye snø og dårlig vær til å gå dit uansett. Derfor sikksakket jeg ned igjen og opp en annen dal, til skitrekket der Pece står slalåm om vinteren, og begynte å gå. Etter 500 meter så jeg på klokka. Det var på høy tid å komme seg til Pece og gjøre opp for meg.

Hva skulle jeg gi? Noe freskespesialisten Jana Poposka i Ohrid sa, rant meg i hu:

– Det nytter ikke å tro. Satan vet jo hva Jesus er og hvem han er sønnen til. Det eneste som hjelper er gode gjerninger og å følge de 10 bud. Da har det ikke noe å si om du er buddhist, muslim eller kristen, sa hun. Martin Luther med hans «ved tro alene» får vel magesår selv i graven av slikt snakk.

Men jeg hadde lyst til å være god. For betalingen har noe å si. I Albania hørte jeg om månedslønner på 690 og 1160 kroner i måneden. Ved Sveti Naum i går spurte jeg Nikola om lønninger i Makedonia.

– Statistikken sier 350 euro i måneden. Men jeg har slektninger som jobber for 120 og 150, svarte han. Da hjelper det ikke så mye at landene er billige. Kjøpekraften blir lav. Bensin koster for eksempel henholdsvis 10,20 kr og 80 denar (9,90 kr) i de to landene.

Klotilda Leti i Gjirokastra sa rett ut at hun var bitter på utlendinger som betalte det som for dem var lommerusk og deretter lo av hvor billig Albania var.

Derfor ville jeg i hvert fall ikke være kjip. Jeg ville heller takke dinosaurene under Nordsjøen, Birkeland og Eyde, havrettsminister Jens Evensen og alle andre som har gjort Norge rikt, og være grei. Det er en naturlig impuls når man er gjest i et fattigere land.

Samtidig er det en bjørnetjeneste å betale for mye. Vi ønsker jo ikke å lokke ingeniører og leger til å gi opp yrket og bli servitører heller.

NAM NAM: Dette er faktisk den beste salaten jeg har fått på turen, med god margin. Det gjorde utslaget. 500 denar mer til Pece. Foto: GJERMUND GLESNES

NAM NAM: Dette er faktisk den beste salaten jeg har fått på turen, med god margin. Det gjorde utslaget. 500 denar mer til Pece. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg bestemte meg for å gi 40 euro. Det tilsvarer 2500 denar (309 kr) og inkluderte middag og en flaske hjemmebrygget øl. Maten var god og rommet fint, men tross alt var badet og doen min både trang og en trapp ned. Likevel endte jeg med å gi 500 denar mer. Jeg hadde bare 1000-lapper. Og ber man om vekslepenger når man selv bestemmer beløpet?

Med ren samvittighet og fortsatt penger i lommeboka suste jeg nå mot Bulgaria. Med roen fra Dihovo i blodet ønsket jeg ikke noen veikromat, så jeg kjørte inn til Prilep for lunsj. Ifølge Lonely Planet er det en «hardtarbeidende, støvete tobakkby». Men den har også flusst av kafeer i gågatene. Dessverre for meg serverte de fleste kun væske.

BLIVENDE STED: I jazzkafeen Take Five sto trommesettet og mikrofonstativene klare til kveldens konsert. Neste gang... Foto: GJERMUND GLESNES

BLIVENDE STED: I jazzkafeen Take Five sto trommesettet og mikrofonstativene klare til kveldens konsert. Neste gang… Foto: GJERMUND GLESNES

– Vanligvis er makedonere mest på drikker’n. Vi spiser hjemme og drikker ute, forklarte Darko, som serverte meg espresso til 50 denar (6 kr) på jazzkafeen Take Five etter at jeg hadde spist kyllinggrillspyd med pommes frites, brød og pepsi (180 denar – 22 kr) på et nabosted.

Selv påsto han at han ikke pleier å drikke rakija midt på dagen.

– Jeg er for gammel, nei ung! til det. Jeg er bare 19, smilte han.

DE GLADE VANDRERE: Nær vinbyen Kavadarci kom en lang rekke mennesker gående langs vinmarken. Kan noen makedoniaeksperter forklare? Foto: GJERMUND GLESNES

DE GLADE VANDRERE: Nær vinbyen Kavadarci kom en lang rekke mennesker gående langs vinmarken. Se kommentarfeltet for forklaring. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå bar det strake veien til Bulgaria på overraskende – etter det ekteparet Jansen fortalte i går – imponerende veier. Jeg passerte snorrette rekker av vinranker, skoger og folketomme daler, før jeg krysset grensen fra verdens 82. rikeste til verdens 69. rikeste land . eller fra Europas billigste til tredje billigste land.

Vel fremme i et nytt land ble jeg straks oppmerksom. Kunne jeg se forskjeller allerede fra veien? Da jeg passerte en hestekjerre allerede i den første landsbyen, fikk motivasjonen en knekk.

FLOTTLANDSKAP: Utsikt fra veien mot Melnik. Foto: GJERMUND GLESNES

FLOTTLANDSKAP: Utsikt fra veien mot Melnik. Foto: GJERMUND GLESNES

Uansett er det i hvert fall vakkert her. I hvert fall rundt Melnik, Bulgarias minste by, hvor jeg er nå. Her har jeg tatt inn på Chavkova House (17 euro – 130 kr), der jeg også spiste middag: Ost med honning og valnøtter til forrett (6,50 lev – 25 kr), tatar kjøttbolle med tilbehør (11,20 lev – 44 kr) og et glass rødvin (2,60 lev – 10 kr).

Selve byen skal jeg utforske i morgen. Jeg gleder meg!

SAKTE FART: Dere tåler et siste bilde fra Makedonia? Jeg syns den ekvipasjen her var stilig. Foto: GJERMUND GLESNES

SAKTE FART: Dere tåler et siste bilde fra Makedonia? Jeg syns den ekvipasjen her var stilig. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 4: Mmmmmakedonia!

KLISJÉ SOM FUNKER: Slik har du helt sikkert sett kirken Sveti Jovan ved Kaneo før. Men det gjør liksom ikke noe. Foto: GJERMUND GLESNES

KLISJÉ SOM FUNKER: Slik har du helt sikkert sett kirken Sveti Jovan ved Kaneo før. Men det gjør liksom ikke noe. Foto: GJERMUND GLESNES

Se på bildet over. Fint, ikke sant? Jeg har tatt det selv. Akkurat som en million andre turister i Makedonia har tatt akkurat – eller nesten akkurat – det samme bildet.

Bare se. I fotoalbumene til venner som har vært her. På forsiden av guidebøker, på postkort, kaffebordbøker, overalt. Jeg skal nesten vedde på at 90 prosent av de som har besøkt Ohrid, Makedonias største turistattraksjon, har tatt bilde av akkurat den samme kirken, fra enten denne eller et par andre vinkler.

Hvorfor? Fordi kirken Sveti Jovan ved Kaneo er så utrolig vakker og ligger så spektakulært flott til, cirka 500 meter fra byen.

Verden har noen slike motiver; de du ikke kan unngå å knipse når du først er der. Som de blå kuplene på kirken i Oia, Santorini. Eller Machu Picchu-bildet som kommer som nummer to i bildespillet her.

– Alle tar det bildet av Sveti Jovan. Det er en fin kombinasjon av natur og kultur, sa fotografen Misho Yuzmeski da vi satt i turistkontoret hans i gamlebyens øvre hovedgate (den er stort sett akkurat bred nok til en bil).

Han har tatt det selv. Mange ganger.

– Jeg vet ikke hvor mange. Det er en historie uten ende. Jeg finner alltid noe nytt der ute, sa han.

Da jeg intervjuet ham hadde jeg allerede vært igang en stund. Først med det obligatoriske Sveti Jovan-motivet. Deretter frokost på det som på norsk ville hete Bestemors kjøkken (jeg prøver meg ikke på de kyrilliske bokstavene): Omelett, brød og en diger cafè americano til 170 denar (21 kr) .

På vei tilbake til gamlebyen traff jeg på Hugo og Rita Jansen fra Belgia, som er godt inne i sin andre ferieuke med leiebil i Makedonia.

– Vi valgte landet på grunn av en avisartikkel, som virker litt overdreven, forklarte Hugo.

– Så hva syns dere om Makedonia?

KOSER SEG: Hugo og Rita Jansen fra Belgia har mye bra å si om Ohrid og Makedonia. Men veiskiltingen er de mindre fornøyde med. Foto: GJERMUND GLESNES

KOSER SEG: Hugo og Rita Jansen fra Belgia har mye bra å si om Ohrid og Makedonia. Men veiskiltingen er de mindre fornøyde med. Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er billig! Akkurat her i Ohrid stiger prisene. Men på landet… Vi har spist lunsj med den beste vinen til 12 og 17 euro for to! Naturen er flott. Folk snakker ikke andre språk, men de ser vennlige ut. Men veiene er farlige. De går fra virkelig bra til ikke-eksisterende, oppsummerte ekteparet.

Så røpet Hugo noe jeg ikke fikk fortelle videre:

– Skiltingen her er elendig. Vi brukte 12 motorveibilletter (bompenger) for å finne veien inn til Skopje (hovedstaden). Vi kjørte mil etter mil. Hahaha.

– Men det får jeg ikke lov å skrive?

– Jo. Skriv i vei, lo Hugo.

HVOR ER STRANDEN? Vanligvis har landsbyen Trpejca en strand. Men i år står Ohrid-sjøen høyere enn vanlig. Da blir det liten plass å ligge på. Foto: GJERMUND GLESNES

HVOR ER STRANDEN? Vanligvis har landsbyen Trpejca en strand. Men i år står Ohrid-sjøen høyere enn vanlig. Da blir det liten plass å ligge på. Foto: GJERMUND GLESNES

Det var omtrent nå det begynte å regne. Jeg satte meg i bilen og kjørte ut av vestlandsværet, sørover mot en annen superseverdighet langs Ohrid-sjøen: Sveti Naum-klosteret (50 denar for parkering, 100 denar for inngang) like nord for grensa mot Albania.

Jeg rotet rundt på området en stund før jeg skjønte at skiltene til hotellet og til Sveti Naum skulle vise til samme hus. Klosteret har bare én munk. Dermed blir det plass til flere gjester.

Jeg nøyde meg med å se. Det kan være nok i seg selv. Veggene i sankt Naums 1500-tallskirke er fulle av fresker, nesten like heldekkende som teppene i en sliten engelsk bed and breakfast. Og mye, mye flottere.

Da jeg leverte tilbake guideboka mannen i billettluka lånte bort, ble jeg budt på rakija (heldigvis et ekstremt lite glass).

– Alkoholen er ikke noe problem. Det er bare 50 prosent, smilte Donco Perovski, som har jobbet i klosteret i 26 år uten å være munk.

SVAKE DRÅPER: - Bare 50 prosent, lokket Donco Perovski.

SVAKE DRÅPER: – Bare 50 prosent, lokket Donco Perovski.

– Tror du på miraklene de sier sankt Naum gjorde, da?

– Vel. Jeg har jobbet her i 26 år. Na zdravje! (skål), svarte Donca og overrakte meg deretter en Naum-medaljong. «Som et minne,» forklarte han, som om 0,5 cl av klosterets rakija ellers ville viske det ut.

FREDFULLT: Actionferie kan det ikke kalles. Men båttur ved Sveti Naum er en fin opplevelse. Foto: GJERMUND GLESNES

FREDFULLT: Actionferie kan det ikke kalles. Men båttur ved Sveti Naum er en fin opplevelse. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå var det tid for en kort båttur (10 euro for en båt med fire, samme pris for én) til stedets kilder. Vann fra Prespa-sjøen en fjellkjede mot øst pipler ut fra bakken i 45 oppkommer, 15 av dem på land og resten på bunnen av sjøen.

Her har Nikola Pavleski rodd turister i 16 år (motorbåter er ikke tillatt). Da var han den eneste båtguiden på sjøen, nå er de rundt ti. KIldene er fine nok – en del steder kan du se sanden bruse under vann – men like fin er roen, fuglesangen, løvtrærne og de blå sommerfuglene som flagrer rundt.

Etter lesertips la jeg nå lunsjen til Restaurant Ostrovo, akkurat der Nikola satte meg i land igjen. For en hjemmelagd 260 grams burger med bacon og ost, salat og to cola betalte jeg 560 denar (70 kr).

GØY PÅ LANDET: Mellom suvenirbordene og Ohrid-sjøen pløyer en mann jorda med traktor. Foto: GJERMUND GLESNES

GØY PÅ LANDET: Mellom suvenirbordene og Ohrid-sjøen pløyer en mann jorda med traktor. Foto: GJERMUND GLESNES

Tilbake i Ohrid hadde jeg nå minst to ting ugjort: Jeg måtte se det greske amfiteateret og kirken Sveta Bogorodica Periplevta. Begge deler ligger høyt oppe på åsen, nær bymurens øvre port. Latskap og makelighet hadde ført til at jeg tidligere kun hadde holdt meg nær vannet. Nå tok jeg bilen.

Amfiteateret var fort gjort. Det spilles jo ikke lenger teater der (bortsett fra under sommerfestivalen). Kirken (100 denar) tok lenger tid. Først fordi den er enda rikere dekorert med fresker enn Sveti Naum. Dernest fordi jeg plutselig fikk en spontanomvisning av billettøren, teologidoktor Jana Poposka.

– Tusen dager er ikke nok til å se alle detaljene her. Hvert motiv har minst tre forskjellige tolkninger, og det er rundt 300 av dem i kirken, fortalte Jana som har skrevet avhandling om utsmykningene.

Deretter ga hun en kjapp leksjon i hvordan du skal studere kunsten i en ortodoks kirke. Følg med:

Du leser den som en bok, i rekkefølge. Start nederst til høyre, snu deg deretter 180 grader og se motivene på venstre side. Deretter ser du frem (mot alteret) og til slutt bakover (mot inngangen). Gjenta så rekkefølgen for hver «motivetasje» oppover.

EKSPERT: Det Jana Poposka ikke kan om ortodoks kirkekunst, kan i hvert fall ikke jeg. Foto: GJERMUND GLESNES

EKSPERT: Det Jana Poposka ikke kan om ortodoks kirkekunst, kan i hvert fall ikke jeg. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter samtalen med Jana følte jeg meg utlært for i dag. Og selv om jeg egentlig ikke føler meg ferdig med Ohrid, satte jeg meg i bilen og kjørte til kveldens seng: Villa Dihovo i landsbyen Dihovo rett vest for Bitola. I morgen skal jeg nok en gang begi meg mot en grense. Denne gang til Bulgaria. Jeg gleder meg. Samtidig skulle jeg gjerne gjort som Hugo og Rita. Blitt et par uker i Makedonia.

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 3: Er norske veier verre enn dette?

TYPISK ALBANSK: Hullete vei, dårlig kant og en Mercedes imot. Foto: GJERMUND GLESNES

TYPISK ALBANSK: Hullete vei, dårlig kant og en Mercedes imot. Foto: GJERMUND GLESNES

Det ble lite sightseeing og mye bilkjøring i dag. Så mye at jeg tenkte på å skrive et brev til Frps Bård Hoksrud. Det skulle starte noe slikt som dette:

«Kjære Bård Hoksrud. Jeg har sett deg smilende på en nesten bilfri motorvei i Albania. Her var visst samferdelspolitikken så bra at Norge var en veisinke i forhold.

Se på bildet over. Kjenner du deg igjen? Det gjør du sikkert ikke. Det bildet er nemlig altfor typisk for de veiene jeg har kjørt på i dette trivelige, lille landet. Asfalten har hull og dårlig kant, det er en sving og en god del utkjøringer, ja bildet har til og med noen Mercedes-er.

Albanere elsker Mercedes.

– Det er de eneste bilene som tåler veiene våre. Egentlig skulle vi kjørt tanks, sa Klotilda Liti til meg i Gjirokastra i går. (De som fikk frastjålet sin «mærsje» på 90-tallet, tenker sikkert at Mercedes-tettheten også har en annen forklaring.)

I kommentarfeltet har flere lesere spurt om veistandarden i Albania, om de bør tørre å kjøre her. «Ja,» har jeg svart. Men man må regne med litt slalåm mellom hullene. I Senegal kjører bushtaxisjåførene mange steder parallelt med veien – utenfor den – for å slippe humpene. I Albania går ikke det. Her er veiskulderen full av steiner, busker og gress. Men tanken lokket mange ganger på dagens syv-åttetimerstur til Ohrid i Makedonia.

– Infrastrukturen i Albania er under null, spissformulerte Floriana Cirmjani det da vi nøt ettermiddagssolen i Dhërmi dag én.

Så ille syntes ikke jeg det var.

– Husk at Albania er et ungt land. Mye startet på null da kommunismen falt. Veien forbi her var helt elendig, minnet Erjon Balla meg om under dagens lunsj.

Og jeg kjørte jo også på mye ny vei i dag. Bred vei. Mye bedre enn langs kysten som Mona Langset har skrevet reportasje om, eller fra Saranda til Gjirokastra. Men ny vei her er ikke helt som ny vei der hjemme.

Som sandefjording har jeg gleden – eller frustrasjonen? – av å kjøre forbi anleggsarbeidet til nye E18. Den veien får mye jeg ikke så på dagens kjøretur: Overganger for alt fra elg til skiløyper, planfrie kryss, underganger for hver minste gårdsvei… Her nede krysser sauene, bilene og eselkjerrene hovedveien som de lyster. Jeg tror ikke Albanias nye veier ville tilfredsstilt den norske nullvisjonen.

IL TEMPO NON GIGANTE: Like før jeg tok bildet, klappet han sammen paraplyen og krysset veien for å kjøre inn på jordet. Litt synd, for det var et stilig syn. Foto: GJERMUND GLESNES

IL TEMPO NON GIGANTE: Like før jeg tok bildet, klappet han sammen paraplyen og krysset veien for å kjøre inn på jordet. Litt synd, for det var et stilig syn. Foto: GJERMUND GLESNES

De gjør ting litt enklere her nede. Der Statens vegvesen borrer tunneler som en tannlege med kreditorene på nakken, minner albanernes tradisjon mer om kroppsmaling. De bruker ikke mer dynamitt enn strengt nødvendig. (Under Enver Hoxha så politikerne kanskje for seg at dynamitten måtte spares til andre fiender enn bergknatter langs veien.)»

HUMPTETITTEN: Slik ser det ut på hovedveien langs Den albanske riviera. Og nei, de har ikke tele i bakken der. Foto: GJERMUND GLESNES

LITT GRUS SÅNN PLUTSELIG: Slik ser det ut på hovedveien langs Den albanske riviera. Fra denne kanten er det greit. Fra motsatt hold slutter asfalten rett bak svingen. Og nei, de har ikke tele i bakken der. Foto: GJERMUND GLESNES

Noe sånt tenkte jeg å skrive. Men så tenkte jeg: «Skitt au!» Jeg er jo her for å oppleve. Og veinettet her er bra nok i massevis for en bilferie. Det blir bedre og bedre. Trafikken er liten og folket vennlig.

Og det skjer ting langs veien. Jeg angrer på at jeg ikke stoppet og tok bilde av gjeteren som drev en saueflokk på minst 70 dyr forbi et bilverksted (?). Derfor stoppet jeg da jeg passerte en bygdeslakter i full aksjon med en gris og to sauer langs veien lenger nord. Dermed endte jeg med å drikke kaffe og gestikulere med Gerijon Harderi på hans veikro.

«Hadde de bare snakket bedre engelsk, hadde få land vært hyggeligere å reise i,» tenkte jeg etter at han hadde fortalt prisen for espressoen: – 400 lek. Eller nei, 50. Men du, glem det. Den er på huset.

Engelskkunnskaper og hyggelig albaner fikk jeg til gagns på Kalaja Restorant langs veien mellom Elbasan og grensa. De 25 kilometerne har 37 restauranter, ifølge servitør Erjon Balla. Jeg valgte Kalaja fordi det fire år gamle huset er bygd nesten som et middelalderfort.

Erjon hadde en pangstart. Menyen, ba jeg. Han sa ingen ting. Spise, sa jeg på alle de språk jeg klarte. Han bare sto der som en østers. Så sprakk han opp i et stort glis og viste meg en kobberrelieff av en fyr med morskt åsyn, en hjort opp fra hatten og langt skjegg.

ALBANSK HELT: Denne historiske skikkelsen bør du vite hvem er hvis du vil spise hos Erjon Balla (t.h.) Foto: GJERMUND GLESNES

ALBANSK HELT: Denne historiske skikkelsen bør du vite hvem er hvis du vil spise hos Erjon Balla (t.h.) Foto: GJERMUND GLESNES

– Vet du hvem det er? spurte han.

– Nei.

– Ut! Ut av min restaurant, buldret den hvitkledde servitøren. For spøk, antar jeg. Men jeg vet ikke. På ren innskytelse foreslo jeg Skanderbeg, albanernes nasjonalhelt (les om ham på Wikipedia). Det var et lykketreff. Og Erjon Balla viste seg snart å være en knakende kjekk kar. Norske venner har han også. Spesielt jenter. Fra han var ni til han var 21 bodde han nemlig på den greske ferieøya Naxos.

– Jeg kan ett ord på norsk: Herregud, gliste han.

Mens jeg spiste lammekoteletter, albansk salat, pommes frites og grillet brød (1320 lek – 72 kr) – nok mat til halve Skanderbegs geriljahær – fortalte han om albansk nasjonalfølelse.

MAT NOK: Blir du ikke mett på Kalaja Restorant, blir du det aldri. Foto: GJERMUND GLESNES

MAT NOK: Blir du ikke mett på Kalaja Restorant, blir du det aldri. Foto: GJERMUND GLESNES

– Religionen til albanere er ikke islam eller kristendom. Den er Albania, sa han.

Erjon var skråsikker på at Albania om ti år vil være rikere enn Hellas. Men han ser ett problem med landet:

– Vi har ikke noen middelklasse. Bare fattige og rike. Se på bilene. Mercedes, Range Rover, Porsche. Her i restauranten tjener vi 120 dollar (690 kr) i måneden. Da må du jobbe lenge for en Range Rover, sa han.

Du må jobbe en stund for en liter bensin også. Det koster 187 lek (10,20 kr). Eller det grønne forsikringsarket du må ha for å ta med bilen over grensa til Makedonia. Det betalte jeg 40 euro (307 kr) for. Da varer det i 15 dager og gjelder hele Europa, fikk jeg beskjed om.

HVOR ER DE ANSATTE: Åtte boder selger veiforsikring ved grensa Albania-Makedonia. Ingen var betjente. Men den til høyre hadde et telefonnummer på vinduet. Det ble redningen. Foto: GJERMUIND GLESNES

HVOR ER DE ANSATTE: Åtte boder selger veiforsikring ved grensa Albania-Makedonia. Ingen var betjente. Men den til høyre hadde et telefonnummer på vinduet. Det ble redningen. Foto: GJERMUIND GLESNES

Nå er jeg nemlig i Makedonia. Det er enda et indekspoeng billigere enn Albania, ifølge Eurostat. Hittil har jeg bare kjørt noen få mil, til Ohrid, der både byen og naturen har status som verdensarv.

I ettermiddag fikk jeg bare sett litt av byen. Og skydekket lå lavt som en krypkjeller, med fare for regn. Likevel var det lett å skjønne hvorfor Ohrid er en skikkelig turistattraksjon – den første byen siden Korfu der restauranter og suvenirbutikker preger gamlebyen. Jeg gleder meg til i morgen, da skal jeg utforske stedet!

Først skal jeg sove i mitt lille rom i det stilige steinhuset Villa Jovan (20 euro – 153 kr). Jeg er god og mett etter to kuler is (40 denar – 5 kr) ved brygga og ohridkarpe og vann på den mest turistmagnetiske restauranten jeg kunne finne: Restaurant Damar (740 denar – 92 kr). Jeg er faktisk ganske trøtt etter alle oppbremsingene på grunn av svinger, hull, dyr i veien og asfaltkanter i dag. Akkurat som etter en kjøretur i Norge, kanskje.

 

PS! Siden dette innlegget ble publisert første gang, har jeg lagt til ytterligere ett veibilde (det nederste). Grunnen er at mange trodde jeg mente at glansbildene mine viste virkelig dårlige veier. Såå lite har jeg ikke kjørt i Norge…

KOSELIG: Slik ser det ut i Ohrids gamleby. Foto: GJERMUND GLESNES

KOSELIG: Slik ser det ut i Ohrids gamleby. Foto: GJERMUND GLESNES

FIRE PÅ RAD: Makedonia var en del av Jugoslavia. Det ser du på bilene. Her er det ikke halvgamle Mercedes, men Zastava og Yugo som gjelder. Foto: GJERMUND GLESNES

FIRE PÅ RAD: Makedonia var en del av Jugoslavia. Det ser du på bilene. Her er det ikke halvgamle Mercedes, men Zastava og Yugo som gjelder. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 2: Den vanskelige fortiden

HER STO ENVER: Brolegningen på Gjirokastras beste utsiktpunkt forteller en god del om dimensjonene på kommunisttidens Enver Hoxha-statue. Den har vært svær! Foto: GJERMUND GLESNES

HER STO ENVER: Brolegningen på Gjirokastras beste utsiktpunkt forteller en god del om dimensjonene på kommunisttidens Enver Hoxha-statue. Den har vært svær! Foto: GJERMUND GLESNES

La meg begynne med en historie fra i går. Dafina Panna hadde akkurat vist meg havneporten i romerske Butrint da hun begynte på følgende vits/gåte:

– Enver Hoxha (Albanias tidligere leder) inviterte daværende leder av Sovjetunionen, Khrusjtsjov, til Butrint. Men før besøket kommanderte han de som bodde her, til å fjerne alle giftslanger fra området. Da de to kom og gikk langs murene, hoppet likevel en slange ned og satte seg på skulderen til Khrusjtsjov. Vet du hva som skjedde?

Jeg prøvde å sveive igang alt jeg hadde av hjerneceller, men til ingen nytte.

– Nei?

– Jo, slangen døde. Khrusjtsjov var mer giftig.

Jeg lo litt. Men da Dafina skulle vise meg en eller annen brønn med nymfer, falt jeg i tanker.

– Hvorfor fortalte du den med Khrusjtsjov, ikke Hoxha? I Norge tror jeg Hoxha blir regnet som den aller verste av de to.

DIKTATOR: Enver Hoxha styrte Albania fra 1944 til 1985. Foto: SCANPIX

DIKTATOR: Enver Hoxha styrte Albania fra 1944 til 1985. Foto: SCANPIX

– Jeg må holde med Hoxha, svarte hun.

– Hvorfor det?

– Fordi han er vår.

– Fordi han er albaner?

– Ja.

Enver Hoxha var Albanias nokså enerådende leder fra 1944 til sin død i 1985. Og folkens, Enver Hoxha var ekte vare. Han var hardcore. Eller som britiske The Guardian har skrevet: «Selv etter standarden av psykotiske kommunistdiktatorer i det 20. århundre, står Enver Hoxha ut som eksepsjonell.»

Selv i 1980 støttet han Stalin. «Nei, han var ingen tyrann, ingen despot. Han var en mann av prinsipper, han var rettferdig, nøysom, og svært vennlig og omtenksom mot andre mennesker,» skrev han – årevis etter at «alle» andre hadde innsett at Stalin ikke var annet enn et morderisk monster.

Hoxca brøt først med Sovjetunionen i 1961, etter at Stalin var død og kommunistpartiet der var blitt soft. Så brøt han med Kina fordi kommunistene der begynte å lefle med ikke-kommunistiske tanker.

Deretter ble han paranoid. Albania ble et slags datidens Nord-Korea. Han lot bygge rundt 700.000 bunkere i Albania – over 24 per kvadratkilometer, nesten én bunker for hver fjerde albaner.

– Hoxha ødela Albania, fastslo Floriana Cirmjani da jeg snakket med henne ved stranden i Dhërmi.

Hvordan minnes man en sånn fyr? Han har tross alt preget landets moderne historie.

I dag kjørte jeg til Gjirokastra for å finne det ut. Det er nemlig Hoxhas fødeby.

SENTRUM: Dette krysset er midtpunktet i Gjirokastras basarstrøk. Og absolutt et kryss du tåler å gå forbi noen ganger. Foto: GJERMUND GLESNES

SENTRUM: Dette krysset er midtpunktet i Gjirokastras basarstrøk. Og absolutt et kryss du tåler å gå forbi noen ganger. Foto: GJERMUND GLESNES

Det er ikke noe sært reisemål. Gjirokastra er sammen med Berat regnet som verdensarv av Unesco, på grunn av sitt historiske sentrum fra Det osmanske riket. Det har bratte gater med brostein, høye steinhus og karnapper, i tillegg til en festning fra det 13. århundre. Det er derfor et sted Albanias ikke så mange turister drar, Enver Hoxha eller ikke.

Hotel Kalemi (30 euro – 230 kr – for et enkeltrom etter prutemetoden: «Hvor mye koster rommet?») ligger i et slikt 200 år gammelt hus. Eier Dragua Kalemi viste meg umiddelbart både sisternen og noen av detaljene før han ledet meg inn på rom 1 (tomt). Der, i et skap, viste han meg portrettene: Marx, Engels, Lenin og Stalin. Og på hylla under: Enver Hoxha.

– Du har dem bak en dør, ja? bemerket jeg.

DEN SOVENDE FARE: Dragua Kalemi tør ikke slippe disse fem karene ut av skapet på rom 1. Da er han redd hotellet hans vil bli konfiskert. Foto: GJERMUND GLESNES

DEN SOVENDE FARE: Dragua Kalemi tør ikke slippe disse fem karene ut av skapet på rom 1. Da er han redd hotellet hans vil bli konfiskert. Foto: GJERMUND GLESNES

– De sover. Hvis de våkner opp vil de konfiskere hotellet, akkurat som de gjorde med min bestefar, svarte Dragua.

Likevel syns han det er på høy tid å gi Gjirokastra noe den mangler: Et museum viet til byens skjebnesvangre sønn.

– Hvorfor ikke? Det har gått 23 år. Det er ikke lenger noen grunn til ikke å ha det. Vi har kapitalisme nå. Og Enver Hoxha er Albanias historie i 50 år, sa hotellsjefen. Han pekte også ut pynten over gamlebyen der byens gedigne Hoxha-statue sto, inntil den ble revet i 1991. Én ting er sikkert: Fra den utsiktsposten har få av byens innbyggere kunnet unngå å se Kamerat Enver.

Dragua syns at også statuen skulle fått stå.

– De skulle ha dekket den med sement. Så kunne de tatt sementen løs etter 30 år. Monumentet var jo et kunstverk. Det var veldig flott, mente han.

Huset hvor Enver Hoxha ble født er riktignok museum i dag. Men ikke over han. Siden kommunismens fall har huset (som brant ned i 1916 da Hoxha var åtte år, og ble gjenoppbygd i 1966) huset byens etnografiske museum (200 lek – 11 kr).

– Jeg vet ikke hva som skjer i fremtiden, svarte en av de to middelaldrende damene som strikket og så på TV mer enn bestyrte et museum, på mitt spørsmål om huset en gang vil bli viet til den tidligere diktatoren.

– Ville du ha likt det, da?

– Jeg mener vel som de fleste. Så som så, svarte hun.

MANN FOR SINE PIPER: Skënder Skënduli rår over ni piper. For rundt 100 år siden var det et statussymbol. Foto: GJERMUND GLESNES

MANN FOR SINE PIPER: Skënder Skënduli rår over ni piper. For rundt 100 år siden var det et statussymbol. Foto: GJERMUND GLESNES

50 meter lenger oppe i gata ligger et annet osmansk hus, Skenduli House. Også det tar imot besøkende (200 lek). Og husets eier Skënder Skënduli viser selv rundt og guider på en blanding av fransk, italiensk, engelsk og godvilje.

Her følger et slags boligprospekt: Skënduli-familiens hus har tre etasjer, 64 vinduer, 40 dører, ni piper og syv peiser. Hvis du skulle reagere på at pipeantallet er høyere enn antallet peiser, har det en enkel forklaring: Jo flere piper et hus hadde, jo høyere sosial prestisje fulgte med.

– Hoxhas hus har bare to etasjer. Og det er mindre enn mitt. Han var jo kommunist. En proletar, fastslo Skënder mens han ledet meg ut den siste av dørene.

Klotilda Liti, som serverte meg en børek (150 lek – 8 kr) til lunsj utenfor Pizzeri Liti midt i basaren, bare fnøs av tanken om et nytt museum.

– Hvem vil ha Enver Hoxha?

IKKE OVERBEVIST: Klotilda Liti mener lite har endret seg siden kommunismens fall. Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE OVERBEVIST: Klotilda Liti mener lite har endret seg siden kommunismens fall. Foto: GJERMUND GLESNES

Ikke det at hun heller vil ha dagens politikere. Klotilda mener at lite egentlig har endret seg i hjemlandet.

– Albania har ikke endret seg. Ikke for folk flest. Det er som i kommunisttiden. Vi lever for mat på bordet. Min siste ferie var for seks år siden! Jeg tjener ikke mer enn 200 dollar (1160 kr) i måneden og har en liten sønn. Hvilke penger skulle jeg reise for? spurte hun retorisk.

– Livet her er tomt, la hun til.

– Så du vil flytte til et annet land?

– Før ville jeg det veldig sterkt. Nå har jeg ikke energi, svarte hun.

GJØR KRUS PÅ ENVER: Har du lyst til å legge leppene nær Albanias eksdiktator hver gang du drikker kaffe? Her er løsningen. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter den tordentalen ble jeg straks nysgjerrig da jeg fikk se Hoxha-krusene i utstillingsvinduet til Alima Dhramis suvenirbutikk.

– Jeg har også kjøleskapmagneter, pins og CD-er med sanger om ham, fortalte hun og røpet at det stort sett er eldre mennesker som ønsker seg slikt.

Enda mer interessant var Alimas andre opplysning.

– Det er en del informasjon om Enver Hoxha i det nye museet i festningen (200 lek). Men det museet er som regel stengt. Driverne har problemer med politikerne, både her i byen og i Tirana, sa hun.

Nå var det på tide å gi seg, og å hente en genser. Hvordan man minnes Enver Hoxha? Med et kaffekrus. Men én dag kanskje… (Ikke hold pusten.)

Arbeiderne kan i hvert fall med fordel legge middagen til Kujtimi Restaurant, på vei opp mot stedet der Hoxha-statuen sto. Der betalte jeg 800 lek (44 kr) Grillet ørret, risboller med egg og urter, et glass hvitvin og en flaske vann. Og i baren tvers over gata, hvor skinnstolene og R’n’B-musikken lokket meg, betalte jeg 100 (5,50 kr) for et glass fatøl.

Det var som jeg bare måtte skåle for Albania. Men ikke for Enver Hoxha. Han hadde sikkert fått meg arrestert og henrettet for et eller annet så snart jeg kom over grensen hit.

ÉN SOM MANGLER? De tre mest berømte mennene fra Gjirokastra er ifølge dette monumentet: Eqerem Cabej, Ismail Kadare og Musine Kokalari. Foto: GJERMUND GLESNES

ÉN SOM MANGLER? De tre mest berømte mennene fra Gjirokastra er ifølge dette monumentet: Eqerem Cabej, Ismail Kadare og Musine Kokalari. Foto: GJERMUND GLESNES

BYENS STOLTHET: Albanerne viser det viktigste først. Festningen i Gjirokastra er full av våpen de konfiskerte fra aksemaktene under annen verdenskrig. Foto: GJERMUND GLESNES

BYENS STOLTHET: Albanerne viser det viktigste først. Festningen i Gjirokastra er full av våpen de konfiskerte fra aksemaktene under annen verdenskrig. Foto: GJERMUND GLESNES

STILIG BAR: Det meste er 2013 i Bar Clavis bortsett fra prisene. Ett glass fatøl: 100 lek. Foto: GJERMUND GLESNES

STILIG BAR: Det meste er 2013 i Bar Clavis bortsett fra prisene. Ett glass fatøl: 100 lek. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

TID NOK: Det er mulig norske samferdselspolitikere ville ha bygd bro over Vivari-kanalen. Men ikke albanske. Foto: GJERMUND GLESNES

TID NOK: Det er mulig norske samferdselspolitikere ville ha bygd bro over Vivari-kanalen. Men ikke albanske. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg er nå på vei inn i det for meg ukjente. Rettere sagt tre land jeg aldri har vært i: Albania, Makedonia, Bulgaria.

Også kjent som Europas tre billigste ferieland, noe også VG har omtalt tidligere.

Det tok vi ikke fra løse lufta. Det kommer fra EUs svar på Statistisk sentralbyrå, Eurostat. Der troner de tre landene helt nederst – eller øverst om du vil – på statistikken over prisnivået på hoteller og restauranter.

Så hvordan er det å reise i så billige land? Merker man det? Oppfører man seg bare som en sjømann med enda høyere promille i spanderbuksene? Eller ler man hele veien forbi minibanken?

Noe slikt antar jeg at sjefen vil jeg skal finne ut. Ellers får han ringe. I dag morges tok jeg nemlig ferga fra Korfu (i Hellas) og steg i land i en av byene på «Den albanske riviera», Saranda.

Denne gang har jeg ikke noe strengt budsjett. For hva er egentlig et billig land? I fjor reiste jeg en uke i Italia for 5000 kroner, alt inkludert. Senere på sommeren sov jeg i et rålekkert og totalrenovert tømmerhus for 300 kroner natten – i Norge!

Betyr det at Italia og Norge er billige å reise i? Nei. Norge er ifølge Eurostat Europas aller dyreste land, og Italia ligger over gjennomsnittet.

Forskjellen mellom høykost- og lavkostland ligger nok mer i hva det koster å dumpe ned på den første og beste fortauskafeen og bestille en cappuccino. Eller å stoppe et vilkårlig sted langs veien og ta inn på hotell.

IKKE HELT FERDIG: I Norge sitter de som bygde landet på gamlehjem og spiser dårlig mat. I Albania bygges landet nå. (Kan noen låne et vater til mureren med huset oppe til høyre?) Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE HELT FERDIG: I Norge sitter de som bygde landet på gamlehjem og spiser dårlig mat. I Albania bygges landet nå. (Kan noen låne et vater til mureren med huset oppe til høyre? (Se kommentarfelt for egentlig forklaring.)) Foto: GJERMUND GLESNES

Nå skal jeg ikke finne ut på kronen hvor billige landene er. Det har Eurostat gjort. Og det er altså statistikerne til organisasjonen bak regelen om agurkenes krumming. Vi kan være trygge på at deres tallknusere har gjort jobben grundig.

Hvor billig er så Albania? 42. Og Makedonia er 41 og Bulgaria er 45. Norge er 184.

Hmmm. Jasså. Kanskje vil min usystematiske ferd gjennom søndre Balkan gjøre ting litt klarere likevel.

Først måtte jeg bare komme meg hit. Albania er uten direkte flyruter fra Norge. For strandstedene i sør er vanligste ankomstmåte å fly til Korfu og ta ferge derfra. Så det gjorde jeg. Siden Norwegians sommerrute ennå ikke har startet og alle flyløsninger med mellomlanding tar evigheter, betød det Ryanair (718 kr. inkl. bagasje og gebyrer) og ankomst Saranda én dag før egentlig start på bloggturen (trodde jeg).

Vel fremme på havna i Korfu by (buss: 1,5 euro – 11,50 kr) innså jeg at reisen ikke var så grei. Ettermiddagsferga begynner ikke å gå før 16. juni. Jeg måtte pent bli en dag i Hellas.

KORFU BY: Suvenirer på suvenirer overalt. Såntno finner du ikke i Saranda - ennå. Foto: GJERMUND GLESNES

KORFU BY: Suvenirer på suvenirer overalt. Såntno finner du ikke i Saranda – ennå. Foto: GJERMUND GLESNES

Dermed måtte jeg la bookingen på tre stjerners Hotel Palma ved havna i Saranda (25 euro) gå fløyten, og ta inn på Korfus to stjerners havnehotell, Atlantis (40 euro).

En dag forsinket var det med ekstra stor fryd jeg suste over grensa i Ionian Cruises hurtigbåt (19 euro) og fikk Albania-stempelet i passet. To og en halv time med att og fram, diverse påstander og ikke bare smil og glede senere, hadde Ardi hos Tirana Car Rentals til og med måttet medgi at jeg hadde mailet ham alle mine ønsker – også om at bilen skal bli med meg over noen grenser. Det er deilig å ha rett! Der og da frydet jeg meg kanskje enda mer over at Ardi tok feil. At reiseruta må endres litt på grunn av bilsurret, skal jeg sørge over når tiden kommer.

Nå pisket jeg Hyundai-en min til Butrint, hvor jeg først tok kabelferga frem og tilbake (jeg bare måtte…) før jeg sjekket ut de greske, romerske, middelalderske og venetianske ruinene i verdensarvstedet (700 lek – 38 kr).

Fergen ga for øvrig en pekepinn på eurostatistiskernes utfordringer. Gubben som styrte flåten ut, krevde meg for 100 lek. Unggutten som kjørte tilbake, tok 300. Hadde bestefaren glemt å korrigere for inflasjon, eller viste poden entreprenørskap?

Uansett. Butrint er stilig. Romerske bad, et teater, bymurer, forum, vakttårn, bysantiske kirker, og for en sjelden gangs skyld også den flotte mosaikken i baptisteriet. Den er vanligvis tildekket for beskyttelse, men akkurat i dag drev historikerne vedlikehold og hadde avdekket herligheten.

HELDIG DAG: Dette får du ikke se så ofte i Butrint. Hele mosaikken i baptiseriet. Foto: GJERMUND GLESNES

HELDIG DAG: Dette får du ikke se så ofte i Butrint. Hele mosaikken i baptiseriet. Foto: GJERMUND GLESNES

Lykken hadde snudd!

Guiden min, Dafina Panna, fortalte at Butrint er mindre heldig. Det er visst ikke meningen at skilpadder skal svømme i det greskromerske teateret og mange av de andre byggene.

– Butrint synker 1-2 centimeter i året. Jeg vet ikke om det er fordi landet synker eller fordi innsjøen stiger. Men det er en av grunnene til at 70 prosent av byen fortsatt ikke er utgravd, sa hun.

VÅTT: Butrint synker. Da blir det vått foran scenen i teateret. Foto: GJERMUND GLESNES

VÅTT: Butrint synker. Da blir det vått foran scenen i teateret. Foto: GJERMUND GLESNES

Tilbake i Saranda kombinerte jeg nå lunsj med sammenlignende undersøkelser av prisnivået i Hellas (98 på Eurostats indeks) og Albania: I Korfu betalte jeg 10,80 euro (82 kr) for lunsj (gyros og cola) på en heller laber sjappe (men med trådløst nett). I restauranten Bequa i sørkant av byparken kostet en porsjon utsøkte gratinerte muslinger i tomatsaus og en flaske vann 550 lek (30 kr).

Og mens to kuler is i Korfus gamleby gjorde meg 3 euro (22,50 kr) fattigere, måtte jeg ut med 100 lek (5,50) for det samme i Kayak langs brygga i Saranda.

PLASS NOK: Stranda i Dhërmi. Foto: GJERMUND GLESNES

PLASS NOK: Stranda i Dhërmi. Foto: GJERMUND GLESNES

Mett og med et albansk SIM-kort til 1000 lek (55 kr) i reservetelefonen truet og tvang jeg nå leiebilen til Dhërmi noen mil mot nord. Til å gå mellom strandsteder, er kystveien utrolig kupert! Og min Hyundai Getz 1,1 vinner neppe noe bakkeløp! Noen steder vurderte jeg å surre en kjepp med en gulrot foran bilen, så sakte gikk det.

Men jeg kom frem. Og Mykonos Resort: en strandbar, en restaurant og noen hvitmalte hytter et lite stykke bortenfor der du tror grusveien egentlig slutter langs Dhërmi strand, var definitivt verdt turen. Masse strand og svært få folk! En hytte med bad prutet jeg, uten egentlig å prøve det, ned til 30 euro (229 kr).

I baren ble jeg kjent med de kosovosvenske søsknene Yllka Vokshi og Floriana og Shkelqim Cirmjani, samt Yllkas svigerinne Erza Vokshi.

De var ikke i tvil. Albania er best! (Vel og merke mener de at Kosovo og Albania er samme ting.)

– Se på livet her. Det er et menneskelig sted ennå. Og det er ikke mange turister som har oppdaget det. Ennå, sa Floriana.

LATE DAGER: Yllka Vokshi (f.v.),  Floriana Cirmjani og Erza Vokshi forsto lett at jeg ikke var albaner. Kun turister tar visst frem bok på stranda! Foto: GJERMUND GLESNES

LATE DAGER: Yllka Vokshi (f.v.), Floriana Cirmjani og Erza Vokshi forsto lett at jeg ikke var albaner. Kun turister tar visst frem bok på stranda! Foto: GJERMUND GLESNES

Det syns naturligvis også resortens driver, Luiza Faredin Qato. Og selv om hun er fra verdensarvbyen Berat og bor i hovedstaden Tirana på vinteren, holder hun sin knapp på Dhërmi.

– For meg er dette det beste stedet i Albania. Det er jomfruelig, sa hun.

Slik vil hun likevel ikke at stedet skal forbli. Hun vil ha turiststrømmen hit. Og at sørkysten skal bli som i Hellas.

For penger og jobber er viktige. Viktigere enn folketomme strender. Da vil lønnsnivået stige. Og prisnivået. Men enn så lenge er det altså lavt. Nærmere bestemt 42.

 

SJEFEN: Luiza Faredin Qato kom til Mykonos Resort for første gang i fjor vinter. Nå elsker hun stedet, og driver det. Foto: GJERMUND GLESNES

SJEFEN: Luiza Faredin Qato kom til Mykonos Resort for første gang i fjor vinter. Nå elsker hun stedet, og driver det. Foto: GJERMUND GLESNES

NB! VGs eminente reisejournalist Mona Langset, som også har skrevet om reiser i søndre Albania, opplyser at jeg også kunne ha tatt ferge til Igoumenitsa på det greske fastlandet. Derfor kan man ta drosje til grensen og buss derfra, eller drosje hele veien.

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

Nordkapp-Oslo dag 7: God, gammel…

GAMMEL STIL: Hildrun Granseth tenner stearinlys i Gammelstuggu, der fortidens stil er bevart selv om huset har vært løftet til side og fått ny grunnmur. Foto: GJERMUND GLESNES

Mye er sagt om prisnivået i Norge. «Så dyrt at du må selge din førstefødte», «det dyreste stedet jeg noen gang har vært» og «så dyrt at du bare kan le». Det er dommene fra tre utenlandske reisejournalister jeg har intervjuet om hjemlandet mitt de siste par årene.

De burde ha besøkt Engelshus Gard sør for Dovre (Km: 2130. Kjøretid: 35.01).Det burde forresten flere.

Se bare på bildet over. Det er stua i huset mitt for natten. I etasjen over sov jeg – mutters alene med to soverom å velge mellom. Pris: 300 kroner for en enkeltseng, 500 for en dobbeltseng.

– Huset du bodde i, kalte vi for Gammelstuggu. Nå som vi har satt også sørstuggu i stand, har vi to gammelstugguer, én og to. Ellers har vi et eldhus, et stabbur og en aurbu, fortalte Hildrun Granseth mens vi åt frokost i dag morges.

ROMMET MITT: For 300 kroner fikk jeg dette rommet for meg selv. Foto: GJERMUND GLESNES

I aurbuloftet (på aurbua lagret man melkeprodukter), i rommet der tjenestefolkene lå, har de innredet en sovesal med syv senger. Der koster det 200 kroner natten.

– Men da får de oppredd seng, presiserte Hildrun.

GÅRDSMIDDAG: Fjellørret og laks til forrett, hjortestek og elgkarbonader med gårdsdyrkede poteter til hovedrett, jordbær fra hagen til dessert (årets definitivt søteste). Pris: 250 kroner. Foto: GJERMUND GLESNES

Overnattingstilbudet langs grendeveien i lia øst for E6 er et resultat av en heftig oppussing. Gammelstuggu (nummer to, den jeg sov i) var skeiv og ble løftet til side og satt på plass igjen med flunkende ny grunnmur, Sørstuggu sto til nedfalls og måtte jekkes opp, og resten av «Inntunet» trengte stell det også.

VERNET TUN: Fire hus står rundt «Inntunet», alle fra rundt 1700-tallet. Hildrun og Magne Granseth har pusset opp alle. Foto: GJERMUND GLESNES

Det kostet. Men så har resultatet blitt deretter også. Og selv om badet i Gammelstuggu to (deles mellom de to soverommene) har varmekabler og dusjkabinett, er det gammel stil som rår. Her henger Haakon VII i gangen. Og i Gammelstuggu én (bygd i 1745) står en vevstol fra 1859 og gjestene blir bedt om ikke å spytte på gulvet – gjeldende også for tobakksspytt (!)

– En del gjester sier at det var artig å bo her ja, bekreftet husbond Magne.

 

Km: 2173. Kjøretid: 35.58. Mellom Sjoa og Kvam

Har du bruk for et par Skilom- eller Splitkein langrennsski, eller én Landsem treski type 1-1? Eller kanskje en kassettspiller fra Acon med autostopp, en skjøteledning, vaskeservant, stålampe, gammel stekepanne, kakeboks eller en barnetermos med Donald og Dolly?

Da bør du stoppe hos Alfred Letrud (84 og vel så det) langs E6. Han har tunet fullt av gamle ting (- Det er skrot, fastslo han med trykk) – om enn langt yngre enn alt det hjemmesmidde rosemalte på Engelshus.

– Da burde du få deg en dram, mente han da jeg forklarte mitt ærend.

– Det blir vanskelig. Jeg kjører jo bil.

– Det var synd.

Svarte Alfred. Og gliste godt. Han fortalte at han har overtatt butikken etter broren, som startet den i 1968. Og om han bor i huset (som har to etasjer)?

– Ja. Det er så fullt at jeg må stå om natta.

– SKROT: Langs veggene, på bord ute på tunet, inne i husene; Alfred Letrud har brukte ting overalt. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg spurte ikke om prisen på noen av varene, men antar at han er rimelig. Og hvis prisantydningen er i høyeste laget, er det sikkert mulig å akkedere.

 

Km: 2233. Kjøretid: 36.51. Glomstad Gjestehus

Jeg hadde vært på vei fra Nordkapp og kjørt over 200 mil, dette var siste dagen; da kan jeg vel tilgis for et ønske om å komme hjem? Dette ble derfor ikke dagen for lange stopp eller avstikkere.

Det ble derfor ikke noe elvebrett i Sjoa på meg, og jeg stanset ikke for å sykle villmann ned bakkene på Hafjell.

Men mat må man ha. Og jeg hadde fått tips om at Glomstad Gjestehus aldri blir feil. Dermed tok jeg av fra E6-en et stykke før Tretten og kjørte igjen opp i den østre dalsiden.

– Vi serverer lunsj bare på søndager, fikk jeg beskjed om og måtte kjøre videre like sulten.

Helt bom ble likevel ikke turen. Gudbrandsdalen har ikke noen lysende stjerne hos gjennomgangsfarende bilister, men det er ikke dalens feil (mener jeg). Det skyldes nok fartsgrensene: 60, 70, 60, 80, 60 igjen… og fartsboksene. I tillegg ligger E6 nede ved Lågen, og dalens beste side(r) viser seg først når man kommer opp i høyden.

Der er Gudbrandsdalen dalstroka, gardstroka (med tjukk l) innafor; det er beis på tømmerveggene og gress på taket, og fritt utsyn over engene ned mot elva.

VAKREST FRA OVEN: E6 ligger helt nede ved Lågen; Gudbrandsdalen er flottere når du kommer litt opp i høyden. Dette bildet er tatt like sør for Glomstad Gjestehus. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Neste gang, tenkte jeg og hastet videre. Jeg hadde jo også et leiebilkontor i Vika, Oslo sentrum å rekke. Likevel la jeg veien om Gjøvik og indre Toten. Det er nemlig bare én vei som kjeder meg mer enn E6 sør for Hamar, og det er E18 gjennom Vestfold.

Snart angret jeg på dette valget. For vel er korteste vei mellom A og B en rett linje; korteste vei mellom store opplevelser er gjerne langt mer krokete. I hvert fall i sentrale strøk. Der er det ikke – med unntak for Alfred oppi dalen – lett å finne gull langs hovedveiene . Og du kan i hvert fall ikke stoppe der – selv om du skulle se en elg vade over en elv like ved.

Jeg tror heller ikke du finner noen dugnadsdrevet kafé langs riksvei 4. Og nå, med mitt tidspress (i dag var det reelt, ikke innbilt), hadde jeg uansett ikke tid til å stikke innom Tegneseriemuseet på Hadeland, og jeg kunne ikke stoppe ved Einavatnet der fisket er så bra at selv jeg har fått gjedde.

I stedet konstaterte jeg at det er 40-sone gjennom Jaren (eller var det Gran?), og at det fins mange her i verden som trives godt i 60 selv om skiltene langs veien viser 80, i hvert fall når det ikke er mulig å komme forbi.

Til slutt kunne jeg likevel sette nøkkelen i døra hjemme og lempe inn bagen med skittentøy og våte sko.

 

Km: 2434. Kjøretid: 40:34. Vika

På vei ned til Vika (de syv kilometerne tok 25 minutter) tenkte jeg på Jarle Nilsen og en av hans første reaksjoner da han flyttet til Oslo fra Tromsø: Han syntes trærne var så store. Nå som jeg har sett den treløse Magerøya, de busklignende bjørkene nær Sennalandet, og trærne langs veien som gradvis har skjult fjellene, dalsidene og til slutt åsene, skjønner jeg det.

Jeg har også lært mer. Visste du for eksempel at:

* Den første turisten på Nordkapp var en italiensk prest, Francesco Negri, i 1663?

* Annenhver lyktestolpe i Snåsa har norsk og samisk flagg? (Snåsa har kontorer for mange samiske organer.)

* Cistercienser-ordenen krever seks bofaste munker i et kloster før den sponser  bygging av kirke?

* En gang forelå det planer om trikkelinje i Løkken Verk? (Det er med andre ord ikke bare til Fornebu slike planer lar vente på seg…)

 

Jeg har også lært at det er langt å kjøre fra Nordkapp til Oslo, men også mye morsommere enn å fly.

Neste gang skal jeg huske å gå ut med søpla før jeg drar.

HJEM, KJÆRE HJEM: Østland, Østland, når eg ser deg slik… Det er kanskje ikke akkurat Lyngen. Men det er uansett ikke så aller verst å komme hjem etter 243 mil bak rattet. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om reisen Nordkapp-Oslo:

Dag 1-2: Den lange veien hjem

Dag 3: Norges mest fryktede sted?

Dag 4: Norge på sitt beste

Dag 5: Tid og sted og sånn

Dag 6: Inn i landet på alvor

Nordkapp-Oslo dag 6: Inn i landet på alvor

I MALM OG MØRKE: John Arnt Holmen leder an inn i Norges indre. Rundt 20.000 besøker gruva i Løkken Verk årlig. Foto: GJERMUND GLESNES

Nord-Norge er langt og smalt (stort sett). Det gir få valgmuligheter, det blir enten indre eller ytre vei hvorav den indre gjerne heter E6 og den ytre har ferger.

Fra Sør-Trøndelag og sørover blir valgmulighetene flere. Det er E6 og så kommer rene lottorekka: riksvei 3, 26, 29 og 27, 30, 51… I tillegg kommer Vestlandet, med blant annet Atlanterhavsveien.

Etter en berømmelig feil dag-opplevelse, hadde jeg plutselig flust med tid. Det måtte bli en omvei. Men hvilken skulle jeg velge?

(Rettelse: I kilometerrus forrige natt skrev jeg en feil i Glasgow-historien: Jeg kom ikke to timer men to dager for tidlig til flyet. Dette ble rettet cirka 12 i går.)

Planen for dagens rute la jeg under den prisvinnende frokosten på Rica Nidelven Hotel (hjemmelagd yoghurt, maskin som presser appelsinjuice, og kelnere som spør «skal det være en caffè latte eller cappuccino?»).

Burde jeg ha brukt litt av min ekstra tid i gamle Nidaros? Muligens. Men der har blant annet min eminente kollega Dag vært nylig. Litt overmett rullet jeg derfor i stedet over Elgeseter bru og ut av Trondheim (Km: 1877. Kjøretid: 30.47).

Det ble tid for en av omveiene som virkelig mange har anbefalt: om Orkdalen og Gjevilvassdalen (for tallfolk: E6-E39-riksvei 65, riksvei 700, deretter fylkesvei, privat vei, fylkesvei og E6 igjen). Tanken var at dette virkelig ville bringe meg inn i hjertet av landet.

 

Km: 1943. Kjøretid: 31.54. Løkken Verk

Inngang museum og gruve: 125 kroner

Da Kong Haakon VII var på Thamshavn stasjon og åpnet jernbane 10. juli 1908, skrev Søndre Trondhjems Amtstidende (i dag Avisa Sør-Trøndelag) følgende i bildeteksten: «Mannen til venstre for consul Thams, er H.M. Kongen.»

MANNEN TIL VENSTRE: For ordens skyld hadde Kong Haakon VII kun vært Norges konge i tre år da han åpnet Thamshavnbanen – som fraktet kis til Thamshavn frem til 1974. Foto: ORKLA INDUSTRIMUSEUM

Så hvem var konsul Christian Thams?

Han var mannen som drev gruva på Løkken Verk. Da hadde han allerede startet produksjon av ferdighus – levert til blant andre Kong Leopold II av Belgia.

Og på Løkken hadde de underjordisk kraftverk og gatelys, og landets første elektriske jernbane (og verdens eldste på vekselstrøm). Samt et selskap som het Orkla Grube-Aktiebolag.

-I dag kan du nesten ikke gå inn i en matbutikk uten å komme ut med et produkt fra Orkla, konstaterte John Arnt Holmen som viste meg rundt i Orkla Industrimuseum.

Det ligger ved den øvre endestasjonen til Thamshavnbanen (som på grunn av vedlikehold av lokomotivene ikke har hatt avganger i år).

John Arnt kunne likevel vise meg et par av lokomotivene. Og «kongevogna», som slettes ikke var kongens. Den tilhørte Chr. Thams.

KONGEVOGNA: På kjøretøyet skal storfolk kjennes, og Chr. Thams var ingen smågutt. Foto: GJERMUND GLESNES

– Han var småkonge i Orkdal. Så vogna kunne ikke ha fått et likar navn, mente min guide mens vi sammen studerte kupeen i bøffelskinn og mørk eik med treskjæring – som en chesterfieldsalong på skinner.

Så var det tid for gruva. Den er Norges mest fargerike, med mer mineralutfellinger enn mer besøkte Røros og Kongsberg, reklamerte museumskollega Christian Toldnes.

En 400 meters kjøretur senere satte John Arnt og jeg på oss hjelmene. Vi entret berget og bega oss inn i Moder Norge. Trøndelags indre var virkelig et fargerikt skue. Jeg skulle gjerne ha sagt at berget var rødt, hvitt og blått; og det var det sikkert også, bare sammen med en god del andre farger.

Fagerlistollen der vi gikk inn, ble påbegynt rundt 1670. Etter hundre meter hadde vi spasert gjennom cirka hundre års bergdrift.

– Én bålsetting førte dem kanskje to fingerbredder lenger inn. På slutten, med moderne drift, kom de mange meter på én sprengladning, forklarte John Arnt.

FAGERLISALEN: – Er det ikke stusslig med bare en mann i den store salen? undret John Arnt. Og den har plass til flere. Publikumsrekorden ble visstnok satt da Arja Saijonmaa holdt konsert. Foto: GJERMUND GLESNES

På det meste bodde rundt 4000 mennesker på verket. Men i 1987, etter 333 år – like lenge som Røros og Kongsberg – tok driften slutt, blant annet fordi svovelprisen gikk i kjelleren. (Løkkenkisen besto av 41 prosent svovel, men svovel var også et biprodukt av oljeeventyret i Nordsjøen.)

FRA VUGGE TIL GRAV: Fødestua på Løkken Verk var eid av Orkla. Det samme var – og er – kirken. Den er ifølge John Arnt Holmen én av kun to privateide kirker i Norge. Foto: GJERMUND GLESNES

– Jens P. Heyerdahl som styrte Orkla da, sa at hvis han hadde vært klar over det med 333, skulle han ha holdt det gående ett år til, fortalte John Arnt.

Da hadde vi på det meste vært 400 meter inne i fjellet, med 80 meter berg over oss. Mer inntrøndelag burde det egentlig ikke kunne bli (bortsett fra at det egentlige Inntrøndelag er i Nord-Trøndelag…). Eller kanskje?

 

Km: 1960. Kjøretid: 32.13. Å

FRIVILLIG: Inger Bjørnaas jogger gratis i Å-stuggu en dag i uka. Her er det dags for å stenge kafeen for dagen. Foto: GJERMUND GLESNES

– Når det står på en meny, skal det vel hete «smørbrød», men jeg sier «kakskiv» jeg, sa Inger Bjørnaas. Hun er en av de 14-15 damene som driver kaffebaren Å-stuggu på dugnad, på vegne av grendelaget.  Også kjøkkenet og toalettene er lagd på dugnad.

– Noen pensjonister sier at de ikke vet hva de skulle ha gjort hvis det ikke var for kafeen. En på over 90 år er her hver dag, sa Inger.

Da jeg spiste min lunsj (kakskiv med røkelaks og egg: 40 kroner, vaffel med rømme og syltetøy: 30, kaffe: 25), var jeg eneste gjest og Inger kunne snart dra tilbake til gården med 100 vintersauer og 140 lam (de er på fjellet nå).

 

TAPT OG FUNNET: Du som glemte dette skjerfet, det henger her. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1988. Kjøretid: 32.44. Nerskogen

Riksvei 700 svinget seg langs Orkla. Det var høyballer på åkrene og tømmervegger på lysegrønne rydninger langt oppe i granliene. Skydekket gjorde ingenting.

Ved Grindal tok jeg av fra riksveien. Jeg skulle uansett ta fylkesveien over fjellet, men nå hadde jeg også en spesiell anbefaling fra Inger: Å handle matpakka på Nerskogen landhandel.

Den er resultatet av én dames trass etter at Coop stengte nærbutikken. Fire måneder etter at de slo av lyset, låste Toril Dullum Lund opp kassaapparatet igjen, på egenhånd. I en grend med 150 fastboende uten noe omland å snakke om (det er én gård før du har kommet over fjellet, ifølge Toril).

– Jeg startet ikke her for å bli millionær. Men jeg får det til å gå rundt. Jeg har fem-seks ansatte, smått og stort. Det er moro å skaffe bygda arbeidsplasser. Og det er nødvendig å ha nærbutikk, sa butikksjefen.

Oddmund Rise er imponert over sambygdingen.

FAST KUNDE: Oddmund Rise trenger bare vise et tegn, så vet Toril Dullum Lund hva han vil ha. Foto: GJERMUND GLESNES

– Se der. Sånn så det ikke ut før, sa han og pekte mot fruktdisken rett innenfor vinduet. – Og hun har fått ovn så hun kan steke brød. Og den kua på veggen, den har sønnen hennes malt på frihånd, sa han mens vi sto utenfor lokalet.

 

Km: 2016. Kjøretid: 33.20. P-plass innenfor Gjevilvasshytta

Har Gjevilvassdalen nylig vært stylet for en reklamefilm for en eller annen ost, eller er den sånn bestandig? Brune tømmerhus med hvite karmer og blomster, kyr som tygger drøv på engene, og hvite sauer langs veien.

Skulle det bli mer norsk nå, måtte jeg gå fjelltur. Men til det hadde min tur til Norges indre tatt altfor lang tid.

Heldigvis er det også typisk norsk å bedrive selvtukt og fysisk avlat. (Bare se på slipsfolkene fra grådighetskontorene, plutselig har de begynt å flokke til Birken.)

Jeg dro til fjells. Men jeg gjorde det med treningstøy og løpesko. Med høye fjell og lavt skydekke i sikte la jeg i vei opp mot Trollheimshytta (ifølge Ut.no den mest varierte ruta i Trollheimen). Helt opp til Riarskaret jogget jeg.

FJELLTUR PÅ HURTIGMÅTEN: Så tidlig på turen var jeg nesten lett i steget. Foto: EN AV DE HYGGELIGE DAMENE SOM HADDE BEGYNT PÅ BLÅHØA MEN SNUDD PGA TÅKEN

Der burde jeg ha snudd.

Men jeg skulle liksom være dobbelt norsk. Jeg skulle til topps. Og Riaren (1365 m.o.h.) var bare tre høydekurver over stikrysset.

Det var virkelig tåpelig, og farlig. Tåka lå tjukk som velling, og toppen lå utenfor stien. Prøv så å finne igjen en  t-merket sti når du kommer på tvers i tjukk skodde – det er ikke lett. Hadde jeg ikke hatt kart, kompass og litt kartferdigheter, kunne jeg godt ha vært der ennå.

Det var en svært lettet reisereporter som til slutt fant igjen t-ene, og som på vei ned til og med ble overrasket av litt sol.

Men hør på Onkel Dumdristig nå, ikke stikk på fjelltur uten minimum de tre k-ene og litt mer vett i skallen enn meg. Og her er Fjellvettreglene.

 

Km: 2012. Kjøretid: 33.24. Rauøra

Jeg hater å bade i kaldt vann, men etter to minutter i mitt eget selskap i bilen innså jeg at det ikke var noen bønn. Hensynet til alminnelig hygiene måtte seire.

I gruva på Løkken er det konstant 14 grader. I Gjevilvatnet (645 m.o.h.) var det betydelig kaldere. Der og da skulle jeg også ønsket at jeg ikke hadde glemt håndkle. Men alt går. I hvert fall med en gammel t-skjorte i bagen.

BRRR: En av fordelene med kaldt fjellvann er at man ser ørlite grann mer bredskuldret ut. Foto: SELVUTLØSER

 

Km: 2130. Kjøretid: 35.01. Engelshus Gard

Kun 25 mil har jeg kjørt i dag. Det må være en slags rekord. Likevel var det utrolig godt å parkere på tunet til Hildrun og Magne Granseth noen kilometer sør for Dovre. Til 300 kroner for en natt er det også turens billigste overnatting.

I morgen er det dags for innspurten mot Oslo. Jeg akter å styre klar av både tåke og bading i fjellvann da. Men hvem vet hva dagen vil bringe…

 

Her finner du resten av blogginnleggene fra turen Nordkapp-Oslo:

Dag 1-2: Den lange veien hjem

Dag 3: Norges mest fryktede sted?

Dag 4: Norge på sitt beste

Dag 5: Tid og sted og sånn

Dag 7: God gammel…

Nordkapp-Oslo dag 5: Tid og sted og sånn

IKKE HELT MIN DAG: Marens bakeri i Straumen skulle stenge, men jeg fikk da kjøpt en inderøysalat og økologisk ripssaft (115 kroner til sammen) som jeg kunne spise ute. Foto: SELVUTLØSER

Tja, hvor skal jeg begynne? Jeg har akkurat – fordelt over de siste dagene – begått min verste tabbe i hele mitt yrkesliv som journalist. I forhold til denne brøleren fortoner blindveien ved Setermoen og at jeg ikke fant Skjold, seg som søknader om medlemskap i Mensa.

Heldigvis har det bare gått ut over meg selv.

 

Og dagen startet bra. Etter frokost på hotellet rullet jeg bort til Mosjøen sentrum og Sjøgata (Km: 1486. Kjøretid: 24.02). Den har, som flere lesere allerede har påpekt, Nord-Norges lengste sammenhengende trehusbebyggelse, et minne fra tiden da fiskere fra kysten, samer fra fjellet og bønder fra dalene samlet seg i Mosjøen for varebytte.

LITT AV HVERT: Roar Møller kjøper alle kaffekoppene til Gilles Café & Musikk på brukthandler. Foto: GJERMUND GLESNES

– På slutten av 1800-tallet hadde Sjøgata 21 skjenkesteder, hvorav bare elleve var lovlige. Nå er det syv kafeer og restauranter her, fortalte Roar Møller som driver Gilles Café & Musikk, en kafé og konsertscene i et hus som tidligere var kjøttforretning.

– Før det igjen var det landhandel. Og jeg lurer på om det i gamle dager var bank her, sa Roar og konstaterte at hele gata er en eneste lang historie.

 

Km: 1486. Kjøretid: 24.24. Laksforsen

Inngang: 35 kroner

Det føles kanskje rart å betale for å se en utsikt, men Laksforsen er mektig. Og billetten gjelder også til kafeens lille museum.

VEFSNA: Laksforsen en dag det visstnok ikke er særlig mye vann i elva. Foto: GJERMUND GLESNES

Der kunne jeg blant annet lese at Oberst Connor i løpet av ett døgn en gang i 1921 fisket hele 32 laks. Da hadde Karl Forsjord rodd båten for ham og en setergutt hadde blitt sendt etter mat for at herren skulle kunne holde fisket gående hele natta.

FISKEHISTORIER: Laksforsen har også et eget museum om laksefisket i elva. Bildet i midten viser trolig Oberst Connor. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1515. Kjøretid: 24.49. Sør for Trofors

– Du får en halvtime-førti minutters pause. Vi holder på å høvle asfalten og tør ikke slippe forbi noen, sa mannen som dirigerte trafikk. Fem minutter senere ble personbilene likevel sluppet forbi – heldigvis for meg. Veidekket på norske veier har fått mye kritikk, men de siste par dagene har jeg passert mye asfaltarbeid, så noe blir da gjort!

 

Km: 1555. Kjøretid: 25.28. Fylkesgrensa

Portalen som viser overgangen mellom Nord-Norge og Trøndelag er grå på nordsiden og malt som et nordlys på sørsiden (den som ønsker velkommen til Nord-Norge). Vemodet med å forlate nord ville imidlertid ha vært større hvis jeg ikke allerede hadde kjørt fra Nordkapp med relativt dårlig tid. (Dette var jo før jeg innså hva jeg har gjort…)

FORSKJELLSBEHANDLING? Slik ser det ut fra nord…

 

NORDLYS: …og dette er hvordan Nord-Norge ønsker velkommen. Foto: GJERMUND GLESNES

Km: 1709. Kjøretid: 27.55. Bølareinen

Inngang: 20 kroner

Før min generaltabbe ble klar for meg, skulle dette innlegget handle om omveier. Valget om å ta riksvei 763 langs sørsiden av Snåsavatnet var derfor enkelt – ifølge en leser er dette kun seks kilometer lenger enn E6. Den sidens trolig mest kjente severdighet er Bølareinen, en helleristning av et reinsdyr i naturlig størrelse (1,8 meter lang, 1,36 høy). Risset inn for kanskje 6000 år siden, oppdaget i 1842 av gårdbrukeren Benjamin Vikran.

De to andre ristningene i området, deler av en bjørn og den skiløpende Bølamannen, hadde jeg vanskeligere for å skjelne fra berget. Kanskje med bedre tid?

BØLAREINEN: Om mannen og bjørnen (ikke på dette bildet) var vanskelige å få øye på, får de fleste med seg reinsdyret. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1757. Kjøretid: 28.47. Gulburet, Inderøy

Få omveier er så kjente og godt markedsført som «Den gyldne omvei» på Inderøy. Denne yttersvingen skal gi ni kilometer ekstra kjørelengde. Med tanke på alle som har anbefalt den, var jeg helt uten tvil da jeg svingte av E6 en snau mil sør for Steinkjer (der veivesenet godt kan skilte også i kryssene, ikke bare langt foran dem).

Inderøy er gårdsmat, kunsthåndverk, historiske plasser og gallerier. Typisk god tid-opplevelser altså. Og god tid var noe jeg ikke hadde. Jeg bestemte meg for å gjøre ett stopp på omveien, så fikk kommende turister gjøre resten. Valget falt på Gulburet.

Det var et nydelig sted. Klesvask på tørkestativet, blomsterkasser, rød låve og gult våningshus, og kuer som drøvtygget på beitet rett utenfor gjerdet. Det var bare ett problem: Det var stengt.

Til slutt fikk jeg øye på et oppslag med åpningstider på den gulmalte kafeen: Torsdag-fredag 11-17.

Jeg skjønte ingenting. Klokka var jo ikke blitt fem. Og det var jo torsdag.

Eller?

Litt urolig fisket jeg opp mobilen fra lomma. «Onsdag 22. august». Det var høyst besynderlig.

Jeg ringte sjefen.

– Hei Gjermund, hvordan går det?

– Du, seriøst (dette var en av få anledninger der det ordet er en godkjent åpning). Er det onsdag i dag?

– Jeg tror det. Vent litt, så skal jeg sjekke.

(stillhet)

– Det er onsdag ja, hvordan det?

– Jeg var sikker på at det var torsdag, og at jeg måtte være i Oslo i morgen. Nå har jeg kjørt som en idiot for å rekke frem, og så…

– Jeg syntes du hadde kjørt fort nedover ja. Hvor er du nå da?

– Inderøy, Nord-Trøndelag.

– Da er det ikke så langt igjen nei.

 

Å være for tidlig ute, er ikke det verste. Det bare føltes slik der og da. Å ta feil av hvilken dag det er, liksom… Sjefen har allerede sendt meg til Nordkapp med enveisbillett, så hvor stor tabbekvote kan jeg regne med?

Og ikke bare det. Her har jeg droppet «alt» i Nord-Norge på grunn av tidsnød. Og så har jeg hatt én dag ekstra!

Jeg kunne altså ha kjørt Kystriksveien, tatt Ofotbanen, besteget Torghatten, sjekket ut hele Hamarøy, valgt fergen Kjøpsvik-Drag, kjørt Villmarksveien, sjekket ut treskulpturen «Morgans skip» i Gratangen, eller sittet hele dagen på kafé i Mosjøen og lest bok.

Der og da falt noen unødvendig harde gloser mot en sakesløs onsdag.

 

Km: 1762. Kjøretid: 28.55. Straumen

HAR DET I BLODET: Gøril Hastad i Inderøy Landhandleri er fjerde generasjon som driver butikk her. Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er vel litt godt og å glemme hvilken dag det er når man reiser, trøstet Gøril Hastad i Inderøy Landhandleri. Hun er fjerde generasjons kremmer i familiens butikk, men nå er dagligvarene byttet ut med interiør, gaver, småting, og ifølge Gøril selv Straumens beste softis.

Det lille tettstedet ved den strie tidevannsstrømmen har mange godt bevarte trehus, mange av dem med gallerier (førstemann hit var Nils Aas). I gamledager var det kanskje mer preget av landhandlere.

– Oldefar og en til startet sammen her på 1800-tallet. Da hadde de klausul om at hvis de røk uklar, skulle de etablere seg langt fra hverandre for ikke å kappes om de samme kundene. Han andre startet der, sa Gøril og pekte mot nabohuset. Deretter la hun til at bestefaren hadde giftet seg med en jente i et annet nabohus, også det av butikkfamilie.

Tre nabohus, tre landhandler, altså.

– Men den gangen hadde de ikke handelslekkasje, smilte Gøril.

 

Mine kvaler var likevel ikke over. Det er nemlig ikke første gang jeg går på en liknende blemme.

* For mange år siden etter en tur til Glasgow. Jeg var tidlig ute, svært tidlig ute, til flyet fra Prestwick, som for anledningen var nesten helt tom. – Du kan ikke sjekke inn ennå, sa mannen i Ryanair-skranken. Jeg satte meg og ventet i nesten en time før jeg gikk bort igjen. – Nå da? – Flyet ditt går om to dager, sønn, sa mannen.

I 2008 i Melbourne. Igjen var jeg litt tidlig ute, fordi kameraten jeg hadde besøkt skulle på Melbourne Cup. – Er du sikker på at du skal med flyet? Du står ikke på listene, sa mannen i skranken denne gang. –Ja, svarte jeg. – Men jeg kan godt finne frem billetten. – Ja, gjør det.

Jeg trodde hjertet skulle gi meg klumpfot da jeg innså fadesen: Jeg var én dag for sent til flyet! (Cathay Pacific ga meg ny billett uten å ta en krone, med samme fly som jeg prøvde å sjekke inn på.)

 

Nå hadde jeg gjort det igjen. Ikke grunnet en litt slurvete sjekk av boardingkortet, men etter nådeløs hasting langs E6 og sideveiene i flere dager.

En kamerat av en kamerat definerte for noen år siden forskjellen mellom Oslo og Sandefjord cirka slik: «I Sandefjord slipper folk opp gassen før lyskryssene i tilfelle det blir rødt lys. Oslo gir folk gass for å komme seg over på gult.»

Hvor sto jeg nå, etter skarve fire og tre kvart år i Oslo?

Det var tid for tenkeboksen. For å gå i seg selv.

 

Km: 1792. Kjøretid: 29.22. Munkeby Mariakloster

VISTE RUNDT: – Munkeby har stort spenn, alt fra munker til roboter (melkeroboter og en som klipper plen), sa Inger Alstad som her viser rundt i Munkeby Mariakloster. Foto: GJERMUND GLESNES

I foten av en ås utenfor Levanger anla cistercienser-ordenen sitt aller nordligste kloster på 1100-tallet. Mitt eventuelle håp om at et kloster skulle være løsningen, ble imidlertid fort lagt i ruiner.

For det er nettopp en ruin klosteret er. I dag, og trolig ganske tidlig etter grunnleggelsen.

– Vi vet egentlig ikke så mye om livet i klosteret. Det var nok et uendelig slit. Det var ikke så lenge de ble her. Da de bygde kloster på Tautra, flyttet de dit, sa nesten-naboen Inger Alstad som tar seg av hustuftene på vegne av Fortidsminneforeningen.

– Den gang var dette midt i tjukke granskogen, forklarte Inger da jeg speidet utover de gule kornåkrene og undret på hvordan livet her kunne være så ille.

I dag har cistercienserne for øvrig bygd et nytt kloster (på tomta der Olav Duuns bror Simon bodde) med fem munker. Og Munkeby Mariakloster blir brukt både til Olsokmesse, konfirmasjonsundervisning og brylluper.

 

Km: 1877. Kjøretid: 30.47. Trondheim

Åses romutleie og Pensjonat Jarlen var fulle. Dermed droppet jeg planene om å spare og tok inn på Rica Nidelven, som ifølge en kåring har Norges beste hotellfrokost. Litt botsgang gjorde jeg likevel overfor sjefen, siden jeg prutet prisen ned med 200 kroner, til 1295.

INSTITUSJON: Bakklandet Skydsstation ble ikke bygd i går. Koselig interiør og god mat gjør at kafeen alltid er populær. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en porsjon Jons fiskesuppe og en halvliter på Bakklandet Skydsstation (235 kroner til sammen) var humøret faktisk ganske bra. Jeg har halvannen dag og ikke så all verdens langt igjen å kjøre. Dermed blir det Gjevildalen på meg i morgen. Jeg gleder meg!

 


Vis større kart