Europas billigste land, dag 3: Er norske veier verre enn dette?

TYPISK ALBANSK: Hullete vei, dårlig kant og en Mercedes imot. Foto: GJERMUND GLESNES

TYPISK ALBANSK: Hullete vei, dårlig kant og en Mercedes imot. Foto: GJERMUND GLESNES

Det ble lite sightseeing og mye bilkjøring i dag. Så mye at jeg tenkte på å skrive et brev til Frps Bård Hoksrud. Det skulle starte noe slikt som dette:

«Kjære Bård Hoksrud. Jeg har sett deg smilende på en nesten bilfri motorvei i Albania. Her var visst samferdelspolitikken så bra at Norge var en veisinke i forhold.

Se på bildet over. Kjenner du deg igjen? Det gjør du sikkert ikke. Det bildet er nemlig altfor typisk for de veiene jeg har kjørt på i dette trivelige, lille landet. Asfalten har hull og dårlig kant, det er en sving og en god del utkjøringer, ja bildet har til og med noen Mercedes-er.

Albanere elsker Mercedes.

– Det er de eneste bilene som tåler veiene våre. Egentlig skulle vi kjørt tanks, sa Klotilda Liti til meg i Gjirokastra i går. (De som fikk frastjålet sin «mærsje» på 90-tallet, tenker sikkert at Mercedes-tettheten også har en annen forklaring.)

I kommentarfeltet har flere lesere spurt om veistandarden i Albania, om de bør tørre å kjøre her. «Ja,» har jeg svart. Men man må regne med litt slalåm mellom hullene. I Senegal kjører bushtaxisjåførene mange steder parallelt med veien – utenfor den – for å slippe humpene. I Albania går ikke det. Her er veiskulderen full av steiner, busker og gress. Men tanken lokket mange ganger på dagens syv-åttetimerstur til Ohrid i Makedonia.

– Infrastrukturen i Albania er under null, spissformulerte Floriana Cirmjani det da vi nøt ettermiddagssolen i Dhërmi dag én.

Så ille syntes ikke jeg det var.

– Husk at Albania er et ungt land. Mye startet på null da kommunismen falt. Veien forbi her var helt elendig, minnet Erjon Balla meg om under dagens lunsj.

Og jeg kjørte jo også på mye ny vei i dag. Bred vei. Mye bedre enn langs kysten som Mona Langset har skrevet reportasje om, eller fra Saranda til Gjirokastra. Men ny vei her er ikke helt som ny vei der hjemme.

Som sandefjording har jeg gleden – eller frustrasjonen? – av å kjøre forbi anleggsarbeidet til nye E18. Den veien får mye jeg ikke så på dagens kjøretur: Overganger for alt fra elg til skiløyper, planfrie kryss, underganger for hver minste gårdsvei… Her nede krysser sauene, bilene og eselkjerrene hovedveien som de lyster. Jeg tror ikke Albanias nye veier ville tilfredsstilt den norske nullvisjonen.

IL TEMPO NON GIGANTE: Like før jeg tok bildet, klappet han sammen paraplyen og krysset veien for å kjøre inn på jordet. Litt synd, for det var et stilig syn. Foto: GJERMUND GLESNES

IL TEMPO NON GIGANTE: Like før jeg tok bildet, klappet han sammen paraplyen og krysset veien for å kjøre inn på jordet. Litt synd, for det var et stilig syn. Foto: GJERMUND GLESNES

De gjør ting litt enklere her nede. Der Statens vegvesen borrer tunneler som en tannlege med kreditorene på nakken, minner albanernes tradisjon mer om kroppsmaling. De bruker ikke mer dynamitt enn strengt nødvendig. (Under Enver Hoxha så politikerne kanskje for seg at dynamitten måtte spares til andre fiender enn bergknatter langs veien.)»

HUMPTETITTEN: Slik ser det ut på hovedveien langs Den albanske riviera. Og nei, de har ikke tele i bakken der. Foto: GJERMUND GLESNES

LITT GRUS SÅNN PLUTSELIG: Slik ser det ut på hovedveien langs Den albanske riviera. Fra denne kanten er det greit. Fra motsatt hold slutter asfalten rett bak svingen. Og nei, de har ikke tele i bakken der. Foto: GJERMUND GLESNES

Noe sånt tenkte jeg å skrive. Men så tenkte jeg: «Skitt au!» Jeg er jo her for å oppleve. Og veinettet her er bra nok i massevis for en bilferie. Det blir bedre og bedre. Trafikken er liten og folket vennlig.

Og det skjer ting langs veien. Jeg angrer på at jeg ikke stoppet og tok bilde av gjeteren som drev en saueflokk på minst 70 dyr forbi et bilverksted (?). Derfor stoppet jeg da jeg passerte en bygdeslakter i full aksjon med en gris og to sauer langs veien lenger nord. Dermed endte jeg med å drikke kaffe og gestikulere med Gerijon Harderi på hans veikro.

«Hadde de bare snakket bedre engelsk, hadde få land vært hyggeligere å reise i,» tenkte jeg etter at han hadde fortalt prisen for espressoen: – 400 lek. Eller nei, 50. Men du, glem det. Den er på huset.

Engelskkunnskaper og hyggelig albaner fikk jeg til gagns på Kalaja Restorant langs veien mellom Elbasan og grensa. De 25 kilometerne har 37 restauranter, ifølge servitør Erjon Balla. Jeg valgte Kalaja fordi det fire år gamle huset er bygd nesten som et middelalderfort.

Erjon hadde en pangstart. Menyen, ba jeg. Han sa ingen ting. Spise, sa jeg på alle de språk jeg klarte. Han bare sto der som en østers. Så sprakk han opp i et stort glis og viste meg en kobberrelieff av en fyr med morskt åsyn, en hjort opp fra hatten og langt skjegg.

ALBANSK HELT: Denne historiske skikkelsen bør du vite hvem er hvis du vil spise hos Erjon Balla (t.h.) Foto: GJERMUND GLESNES

ALBANSK HELT: Denne historiske skikkelsen bør du vite hvem er hvis du vil spise hos Erjon Balla (t.h.) Foto: GJERMUND GLESNES

– Vet du hvem det er? spurte han.

– Nei.

– Ut! Ut av min restaurant, buldret den hvitkledde servitøren. For spøk, antar jeg. Men jeg vet ikke. På ren innskytelse foreslo jeg Skanderbeg, albanernes nasjonalhelt (les om ham på Wikipedia). Det var et lykketreff. Og Erjon Balla viste seg snart å være en knakende kjekk kar. Norske venner har han også. Spesielt jenter. Fra han var ni til han var 21 bodde han nemlig på den greske ferieøya Naxos.

– Jeg kan ett ord på norsk: Herregud, gliste han.

Mens jeg spiste lammekoteletter, albansk salat, pommes frites og grillet brød (1320 lek – 72 kr) – nok mat til halve Skanderbegs geriljahær – fortalte han om albansk nasjonalfølelse.

MAT NOK: Blir du ikke mett på Kalaja Restorant, blir du det aldri. Foto: GJERMUND GLESNES

MAT NOK: Blir du ikke mett på Kalaja Restorant, blir du det aldri. Foto: GJERMUND GLESNES

– Religionen til albanere er ikke islam eller kristendom. Den er Albania, sa han.

Erjon var skråsikker på at Albania om ti år vil være rikere enn Hellas. Men han ser ett problem med landet:

– Vi har ikke noen middelklasse. Bare fattige og rike. Se på bilene. Mercedes, Range Rover, Porsche. Her i restauranten tjener vi 120 dollar (690 kr) i måneden. Da må du jobbe lenge for en Range Rover, sa han.

Du må jobbe en stund for en liter bensin også. Det koster 187 lek (10,20 kr). Eller det grønne forsikringsarket du må ha for å ta med bilen over grensa til Makedonia. Det betalte jeg 40 euro (307 kr) for. Da varer det i 15 dager og gjelder hele Europa, fikk jeg beskjed om.

HVOR ER DE ANSATTE: Åtte boder selger veiforsikring ved grensa Albania-Makedonia. Ingen var betjente. Men den til høyre hadde et telefonnummer på vinduet. Det ble redningen. Foto: GJERMUIND GLESNES

HVOR ER DE ANSATTE: Åtte boder selger veiforsikring ved grensa Albania-Makedonia. Ingen var betjente. Men den til høyre hadde et telefonnummer på vinduet. Det ble redningen. Foto: GJERMUIND GLESNES

Nå er jeg nemlig i Makedonia. Det er enda et indekspoeng billigere enn Albania, ifølge Eurostat. Hittil har jeg bare kjørt noen få mil, til Ohrid, der både byen og naturen har status som verdensarv.

I ettermiddag fikk jeg bare sett litt av byen. Og skydekket lå lavt som en krypkjeller, med fare for regn. Likevel var det lett å skjønne hvorfor Ohrid er en skikkelig turistattraksjon – den første byen siden Korfu der restauranter og suvenirbutikker preger gamlebyen. Jeg gleder meg til i morgen, da skal jeg utforske stedet!

Først skal jeg sove i mitt lille rom i det stilige steinhuset Villa Jovan (20 euro – 153 kr). Jeg er god og mett etter to kuler is (40 denar – 5 kr) ved brygga og ohridkarpe og vann på den mest turistmagnetiske restauranten jeg kunne finne: Restaurant Damar (740 denar – 92 kr). Jeg er faktisk ganske trøtt etter alle oppbremsingene på grunn av svinger, hull, dyr i veien og asfaltkanter i dag. Akkurat som etter en kjøretur i Norge, kanskje.

 

PS! Siden dette innlegget ble publisert første gang, har jeg lagt til ytterligere ett veibilde (det nederste). Grunnen er at mange trodde jeg mente at glansbildene mine viste virkelig dårlige veier. Såå lite har jeg ikke kjørt i Norge…

KOSELIG: Slik ser det ut i Ohrids gamleby. Foto: GJERMUND GLESNES

KOSELIG: Slik ser det ut i Ohrids gamleby. Foto: GJERMUND GLESNES

FIRE PÅ RAD: Makedonia var en del av Jugoslavia. Det ser du på bilene. Her er det ikke halvgamle Mercedes, men Zastava og Yugo som gjelder. Foto: GJERMUND GLESNES

FIRE PÅ RAD: Makedonia var en del av Jugoslavia. Det ser du på bilene. Her er det ikke halvgamle Mercedes, men Zastava og Yugo som gjelder. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 2: Den vanskelige fortiden

HER STO ENVER: Brolegningen på Gjirokastras beste utsiktpunkt forteller en god del om dimensjonene på kommunisttidens Enver Hoxha-statue. Den har vært svær! Foto: GJERMUND GLESNES

HER STO ENVER: Brolegningen på Gjirokastras beste utsiktpunkt forteller en god del om dimensjonene på kommunisttidens Enver Hoxha-statue. Den har vært svær! Foto: GJERMUND GLESNES

La meg begynne med en historie fra i går. Dafina Panna hadde akkurat vist meg havneporten i romerske Butrint da hun begynte på følgende vits/gåte:

– Enver Hoxha (Albanias tidligere leder) inviterte daværende leder av Sovjetunionen, Khrusjtsjov, til Butrint. Men før besøket kommanderte han de som bodde her, til å fjerne alle giftslanger fra området. Da de to kom og gikk langs murene, hoppet likevel en slange ned og satte seg på skulderen til Khrusjtsjov. Vet du hva som skjedde?

Jeg prøvde å sveive igang alt jeg hadde av hjerneceller, men til ingen nytte.

– Nei?

– Jo, slangen døde. Khrusjtsjov var mer giftig.

Jeg lo litt. Men da Dafina skulle vise meg en eller annen brønn med nymfer, falt jeg i tanker.

– Hvorfor fortalte du den med Khrusjtsjov, ikke Hoxha? I Norge tror jeg Hoxha blir regnet som den aller verste av de to.

DIKTATOR: Enver Hoxha styrte Albania fra 1944 til 1985. Foto: SCANPIX

DIKTATOR: Enver Hoxha styrte Albania fra 1944 til 1985. Foto: SCANPIX

– Jeg må holde med Hoxha, svarte hun.

– Hvorfor det?

– Fordi han er vår.

– Fordi han er albaner?

– Ja.

Enver Hoxha var Albanias nokså enerådende leder fra 1944 til sin død i 1985. Og folkens, Enver Hoxha var ekte vare. Han var hardcore. Eller som britiske The Guardian har skrevet: «Selv etter standarden av psykotiske kommunistdiktatorer i det 20. århundre, står Enver Hoxha ut som eksepsjonell.»

Selv i 1980 støttet han Stalin. «Nei, han var ingen tyrann, ingen despot. Han var en mann av prinsipper, han var rettferdig, nøysom, og svært vennlig og omtenksom mot andre mennesker,» skrev han – årevis etter at «alle» andre hadde innsett at Stalin ikke var annet enn et morderisk monster.

Hoxca brøt først med Sovjetunionen i 1961, etter at Stalin var død og kommunistpartiet der var blitt soft. Så brøt han med Kina fordi kommunistene der begynte å lefle med ikke-kommunistiske tanker.

Deretter ble han paranoid. Albania ble et slags datidens Nord-Korea. Han lot bygge rundt 700.000 bunkere i Albania – over 24 per kvadratkilometer, nesten én bunker for hver fjerde albaner.

– Hoxha ødela Albania, fastslo Floriana Cirmjani da jeg snakket med henne ved stranden i Dhërmi.

Hvordan minnes man en sånn fyr? Han har tross alt preget landets moderne historie.

I dag kjørte jeg til Gjirokastra for å finne det ut. Det er nemlig Hoxhas fødeby.

SENTRUM: Dette krysset er midtpunktet i Gjirokastras basarstrøk. Og absolutt et kryss du tåler å gå forbi noen ganger. Foto: GJERMUND GLESNES

SENTRUM: Dette krysset er midtpunktet i Gjirokastras basarstrøk. Og absolutt et kryss du tåler å gå forbi noen ganger. Foto: GJERMUND GLESNES

Det er ikke noe sært reisemål. Gjirokastra er sammen med Berat regnet som verdensarv av Unesco, på grunn av sitt historiske sentrum fra Det osmanske riket. Det har bratte gater med brostein, høye steinhus og karnapper, i tillegg til en festning fra det 13. århundre. Det er derfor et sted Albanias ikke så mange turister drar, Enver Hoxha eller ikke.

Hotel Kalemi (30 euro – 230 kr – for et enkeltrom etter prutemetoden: «Hvor mye koster rommet?») ligger i et slikt 200 år gammelt hus. Eier Dragua Kalemi viste meg umiddelbart både sisternen og noen av detaljene før han ledet meg inn på rom 1 (tomt). Der, i et skap, viste han meg portrettene: Marx, Engels, Lenin og Stalin. Og på hylla under: Enver Hoxha.

– Du har dem bak en dør, ja? bemerket jeg.

DEN SOVENDE FARE: Dragua Kalemi tør ikke slippe disse fem karene ut av skapet på rom 1. Da er han redd hotellet hans vil bli konfiskert. Foto: GJERMUND GLESNES

DEN SOVENDE FARE: Dragua Kalemi tør ikke slippe disse fem karene ut av skapet på rom 1. Da er han redd hotellet hans vil bli konfiskert. Foto: GJERMUND GLESNES

– De sover. Hvis de våkner opp vil de konfiskere hotellet, akkurat som de gjorde med min bestefar, svarte Dragua.

Likevel syns han det er på høy tid å gi Gjirokastra noe den mangler: Et museum viet til byens skjebnesvangre sønn.

– Hvorfor ikke? Det har gått 23 år. Det er ikke lenger noen grunn til ikke å ha det. Vi har kapitalisme nå. Og Enver Hoxha er Albanias historie i 50 år, sa hotellsjefen. Han pekte også ut pynten over gamlebyen der byens gedigne Hoxha-statue sto, inntil den ble revet i 1991. Én ting er sikkert: Fra den utsiktsposten har få av byens innbyggere kunnet unngå å se Kamerat Enver.

Dragua syns at også statuen skulle fått stå.

– De skulle ha dekket den med sement. Så kunne de tatt sementen løs etter 30 år. Monumentet var jo et kunstverk. Det var veldig flott, mente han.

Huset hvor Enver Hoxha ble født er riktignok museum i dag. Men ikke over han. Siden kommunismens fall har huset (som brant ned i 1916 da Hoxha var åtte år, og ble gjenoppbygd i 1966) huset byens etnografiske museum (200 lek – 11 kr).

– Jeg vet ikke hva som skjer i fremtiden, svarte en av de to middelaldrende damene som strikket og så på TV mer enn bestyrte et museum, på mitt spørsmål om huset en gang vil bli viet til den tidligere diktatoren.

– Ville du ha likt det, da?

– Jeg mener vel som de fleste. Så som så, svarte hun.

MANN FOR SINE PIPER: Skënder Skënduli rår over ni piper. For rundt 100 år siden var det et statussymbol. Foto: GJERMUND GLESNES

MANN FOR SINE PIPER: Skënder Skënduli rår over ni piper. For rundt 100 år siden var det et statussymbol. Foto: GJERMUND GLESNES

50 meter lenger oppe i gata ligger et annet osmansk hus, Skenduli House. Også det tar imot besøkende (200 lek). Og husets eier Skënder Skënduli viser selv rundt og guider på en blanding av fransk, italiensk, engelsk og godvilje.

Her følger et slags boligprospekt: Skënduli-familiens hus har tre etasjer, 64 vinduer, 40 dører, ni piper og syv peiser. Hvis du skulle reagere på at pipeantallet er høyere enn antallet peiser, har det en enkel forklaring: Jo flere piper et hus hadde, jo høyere sosial prestisje fulgte med.

– Hoxhas hus har bare to etasjer. Og det er mindre enn mitt. Han var jo kommunist. En proletar, fastslo Skënder mens han ledet meg ut den siste av dørene.

Klotilda Liti, som serverte meg en børek (150 lek – 8 kr) til lunsj utenfor Pizzeri Liti midt i basaren, bare fnøs av tanken om et nytt museum.

– Hvem vil ha Enver Hoxha?

IKKE OVERBEVIST: Klotilda Liti mener lite har endret seg siden kommunismens fall. Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE OVERBEVIST: Klotilda Liti mener lite har endret seg siden kommunismens fall. Foto: GJERMUND GLESNES

Ikke det at hun heller vil ha dagens politikere. Klotilda mener at lite egentlig har endret seg i hjemlandet.

– Albania har ikke endret seg. Ikke for folk flest. Det er som i kommunisttiden. Vi lever for mat på bordet. Min siste ferie var for seks år siden! Jeg tjener ikke mer enn 200 dollar (1160 kr) i måneden og har en liten sønn. Hvilke penger skulle jeg reise for? spurte hun retorisk.

– Livet her er tomt, la hun til.

– Så du vil flytte til et annet land?

– Før ville jeg det veldig sterkt. Nå har jeg ikke energi, svarte hun.

GJØR KRUS PÅ ENVER: Har du lyst til å legge leppene nær Albanias eksdiktator hver gang du drikker kaffe? Her er løsningen. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter den tordentalen ble jeg straks nysgjerrig da jeg fikk se Hoxha-krusene i utstillingsvinduet til Alima Dhramis suvenirbutikk.

– Jeg har også kjøleskapmagneter, pins og CD-er med sanger om ham, fortalte hun og røpet at det stort sett er eldre mennesker som ønsker seg slikt.

Enda mer interessant var Alimas andre opplysning.

– Det er en del informasjon om Enver Hoxha i det nye museet i festningen (200 lek). Men det museet er som regel stengt. Driverne har problemer med politikerne, både her i byen og i Tirana, sa hun.

Nå var det på tide å gi seg, og å hente en genser. Hvordan man minnes Enver Hoxha? Med et kaffekrus. Men én dag kanskje… (Ikke hold pusten.)

Arbeiderne kan i hvert fall med fordel legge middagen til Kujtimi Restaurant, på vei opp mot stedet der Hoxha-statuen sto. Der betalte jeg 800 lek (44 kr) Grillet ørret, risboller med egg og urter, et glass hvitvin og en flaske vann. Og i baren tvers over gata, hvor skinnstolene og R’n’B-musikken lokket meg, betalte jeg 100 (5,50 kr) for et glass fatøl.

Det var som jeg bare måtte skåle for Albania. Men ikke for Enver Hoxha. Han hadde sikkert fått meg arrestert og henrettet for et eller annet så snart jeg kom over grensen hit.

ÉN SOM MANGLER? De tre mest berømte mennene fra Gjirokastra er ifølge dette monumentet: Eqerem Cabej, Ismail Kadare og Musine Kokalari. Foto: GJERMUND GLESNES

ÉN SOM MANGLER? De tre mest berømte mennene fra Gjirokastra er ifølge dette monumentet: Eqerem Cabej, Ismail Kadare og Musine Kokalari. Foto: GJERMUND GLESNES

BYENS STOLTHET: Albanerne viser det viktigste først. Festningen i Gjirokastra er full av våpen de konfiskerte fra aksemaktene under annen verdenskrig. Foto: GJERMUND GLESNES

BYENS STOLTHET: Albanerne viser det viktigste først. Festningen i Gjirokastra er full av våpen de konfiskerte fra aksemaktene under annen verdenskrig. Foto: GJERMUND GLESNES

STILIG BAR: Det meste er 2013 i Bar Clavis bortsett fra prisene. Ett glass fatøl: 100 lek. Foto: GJERMUND GLESNES

STILIG BAR: Det meste er 2013 i Bar Clavis bortsett fra prisene. Ett glass fatøl: 100 lek. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

TID NOK: Det er mulig norske samferdselspolitikere ville ha bygd bro over Vivari-kanalen. Men ikke albanske. Foto: GJERMUND GLESNES

TID NOK: Det er mulig norske samferdselspolitikere ville ha bygd bro over Vivari-kanalen. Men ikke albanske. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg er nå på vei inn i det for meg ukjente. Rettere sagt tre land jeg aldri har vært i: Albania, Makedonia, Bulgaria.

Også kjent som Europas tre billigste ferieland, noe også VG har omtalt tidligere.

Det tok vi ikke fra løse lufta. Det kommer fra EUs svar på Statistisk sentralbyrå, Eurostat. Der troner de tre landene helt nederst – eller øverst om du vil – på statistikken over prisnivået på hoteller og restauranter.

Så hvordan er det å reise i så billige land? Merker man det? Oppfører man seg bare som en sjømann med enda høyere promille i spanderbuksene? Eller ler man hele veien forbi minibanken?

Noe slikt antar jeg at sjefen vil jeg skal finne ut. Ellers får han ringe. I dag morges tok jeg nemlig ferga fra Korfu (i Hellas) og steg i land i en av byene på «Den albanske riviera», Saranda.

Denne gang har jeg ikke noe strengt budsjett. For hva er egentlig et billig land? I fjor reiste jeg en uke i Italia for 5000 kroner, alt inkludert. Senere på sommeren sov jeg i et rålekkert og totalrenovert tømmerhus for 300 kroner natten – i Norge!

Betyr det at Italia og Norge er billige å reise i? Nei. Norge er ifølge Eurostat Europas aller dyreste land, og Italia ligger over gjennomsnittet.

Forskjellen mellom høykost- og lavkostland ligger nok mer i hva det koster å dumpe ned på den første og beste fortauskafeen og bestille en cappuccino. Eller å stoppe et vilkårlig sted langs veien og ta inn på hotell.

IKKE HELT FERDIG: I Norge sitter de som bygde landet på gamlehjem og spiser dårlig mat. I Albania bygges landet nå. (Kan noen låne et vater til mureren med huset oppe til høyre?) Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE HELT FERDIG: I Norge sitter de som bygde landet på gamlehjem og spiser dårlig mat. I Albania bygges landet nå. (Kan noen låne et vater til mureren med huset oppe til høyre? (Se kommentarfelt for egentlig forklaring.)) Foto: GJERMUND GLESNES

Nå skal jeg ikke finne ut på kronen hvor billige landene er. Det har Eurostat gjort. Og det er altså statistikerne til organisasjonen bak regelen om agurkenes krumming. Vi kan være trygge på at deres tallknusere har gjort jobben grundig.

Hvor billig er så Albania? 42. Og Makedonia er 41 og Bulgaria er 45. Norge er 184.

Hmmm. Jasså. Kanskje vil min usystematiske ferd gjennom søndre Balkan gjøre ting litt klarere likevel.

Først måtte jeg bare komme meg hit. Albania er uten direkte flyruter fra Norge. For strandstedene i sør er vanligste ankomstmåte å fly til Korfu og ta ferge derfra. Så det gjorde jeg. Siden Norwegians sommerrute ennå ikke har startet og alle flyløsninger med mellomlanding tar evigheter, betød det Ryanair (718 kr. inkl. bagasje og gebyrer) og ankomst Saranda én dag før egentlig start på bloggturen (trodde jeg).

Vel fremme på havna i Korfu by (buss: 1,5 euro – 11,50 kr) innså jeg at reisen ikke var så grei. Ettermiddagsferga begynner ikke å gå før 16. juni. Jeg måtte pent bli en dag i Hellas.

KORFU BY: Suvenirer på suvenirer overalt. Såntno finner du ikke i Saranda - ennå. Foto: GJERMUND GLESNES

KORFU BY: Suvenirer på suvenirer overalt. Såntno finner du ikke i Saranda – ennå. Foto: GJERMUND GLESNES

Dermed måtte jeg la bookingen på tre stjerners Hotel Palma ved havna i Saranda (25 euro) gå fløyten, og ta inn på Korfus to stjerners havnehotell, Atlantis (40 euro).

En dag forsinket var det med ekstra stor fryd jeg suste over grensa i Ionian Cruises hurtigbåt (19 euro) og fikk Albania-stempelet i passet. To og en halv time med att og fram, diverse påstander og ikke bare smil og glede senere, hadde Ardi hos Tirana Car Rentals til og med måttet medgi at jeg hadde mailet ham alle mine ønsker – også om at bilen skal bli med meg over noen grenser. Det er deilig å ha rett! Der og da frydet jeg meg kanskje enda mer over at Ardi tok feil. At reiseruta må endres litt på grunn av bilsurret, skal jeg sørge over når tiden kommer.

Nå pisket jeg Hyundai-en min til Butrint, hvor jeg først tok kabelferga frem og tilbake (jeg bare måtte…) før jeg sjekket ut de greske, romerske, middelalderske og venetianske ruinene i verdensarvstedet (700 lek – 38 kr).

Fergen ga for øvrig en pekepinn på eurostatistiskernes utfordringer. Gubben som styrte flåten ut, krevde meg for 100 lek. Unggutten som kjørte tilbake, tok 300. Hadde bestefaren glemt å korrigere for inflasjon, eller viste poden entreprenørskap?

Uansett. Butrint er stilig. Romerske bad, et teater, bymurer, forum, vakttårn, bysantiske kirker, og for en sjelden gangs skyld også den flotte mosaikken i baptisteriet. Den er vanligvis tildekket for beskyttelse, men akkurat i dag drev historikerne vedlikehold og hadde avdekket herligheten.

HELDIG DAG: Dette får du ikke se så ofte i Butrint. Hele mosaikken i baptiseriet. Foto: GJERMUND GLESNES

HELDIG DAG: Dette får du ikke se så ofte i Butrint. Hele mosaikken i baptiseriet. Foto: GJERMUND GLESNES

Lykken hadde snudd!

Guiden min, Dafina Panna, fortalte at Butrint er mindre heldig. Det er visst ikke meningen at skilpadder skal svømme i det greskromerske teateret og mange av de andre byggene.

– Butrint synker 1-2 centimeter i året. Jeg vet ikke om det er fordi landet synker eller fordi innsjøen stiger. Men det er en av grunnene til at 70 prosent av byen fortsatt ikke er utgravd, sa hun.

VÅTT: Butrint synker. Da blir det vått foran scenen i teateret. Foto: GJERMUND GLESNES

VÅTT: Butrint synker. Da blir det vått foran scenen i teateret. Foto: GJERMUND GLESNES

Tilbake i Saranda kombinerte jeg nå lunsj med sammenlignende undersøkelser av prisnivået i Hellas (98 på Eurostats indeks) og Albania: I Korfu betalte jeg 10,80 euro (82 kr) for lunsj (gyros og cola) på en heller laber sjappe (men med trådløst nett). I restauranten Bequa i sørkant av byparken kostet en porsjon utsøkte gratinerte muslinger i tomatsaus og en flaske vann 550 lek (30 kr).

Og mens to kuler is i Korfus gamleby gjorde meg 3 euro (22,50 kr) fattigere, måtte jeg ut med 100 lek (5,50) for det samme i Kayak langs brygga i Saranda.

PLASS NOK: Stranda i Dhërmi. Foto: GJERMUND GLESNES

PLASS NOK: Stranda i Dhërmi. Foto: GJERMUND GLESNES

Mett og med et albansk SIM-kort til 1000 lek (55 kr) i reservetelefonen truet og tvang jeg nå leiebilen til Dhërmi noen mil mot nord. Til å gå mellom strandsteder, er kystveien utrolig kupert! Og min Hyundai Getz 1,1 vinner neppe noe bakkeløp! Noen steder vurderte jeg å surre en kjepp med en gulrot foran bilen, så sakte gikk det.

Men jeg kom frem. Og Mykonos Resort: en strandbar, en restaurant og noen hvitmalte hytter et lite stykke bortenfor der du tror grusveien egentlig slutter langs Dhërmi strand, var definitivt verdt turen. Masse strand og svært få folk! En hytte med bad prutet jeg, uten egentlig å prøve det, ned til 30 euro (229 kr).

I baren ble jeg kjent med de kosovosvenske søsknene Yllka Vokshi og Floriana og Shkelqim Cirmjani, samt Yllkas svigerinne Erza Vokshi.

De var ikke i tvil. Albania er best! (Vel og merke mener de at Kosovo og Albania er samme ting.)

– Se på livet her. Det er et menneskelig sted ennå. Og det er ikke mange turister som har oppdaget det. Ennå, sa Floriana.

LATE DAGER: Yllka Vokshi (f.v.),  Floriana Cirmjani og Erza Vokshi forsto lett at jeg ikke var albaner. Kun turister tar visst frem bok på stranda! Foto: GJERMUND GLESNES

LATE DAGER: Yllka Vokshi (f.v.), Floriana Cirmjani og Erza Vokshi forsto lett at jeg ikke var albaner. Kun turister tar visst frem bok på stranda! Foto: GJERMUND GLESNES

Det syns naturligvis også resortens driver, Luiza Faredin Qato. Og selv om hun er fra verdensarvbyen Berat og bor i hovedstaden Tirana på vinteren, holder hun sin knapp på Dhërmi.

– For meg er dette det beste stedet i Albania. Det er jomfruelig, sa hun.

Slik vil hun likevel ikke at stedet skal forbli. Hun vil ha turiststrømmen hit. Og at sørkysten skal bli som i Hellas.

For penger og jobber er viktige. Viktigere enn folketomme strender. Da vil lønnsnivået stige. Og prisnivået. Men enn så lenge er det altså lavt. Nærmere bestemt 42.

 

SJEFEN: Luiza Faredin Qato kom til Mykonos Resort for første gang i fjor vinter. Nå elsker hun stedet, og driver det. Foto: GJERMUND GLESNES

SJEFEN: Luiza Faredin Qato kom til Mykonos Resort for første gang i fjor vinter. Nå elsker hun stedet, og driver det. Foto: GJERMUND GLESNES

NB! VGs eminente reisejournalist Mona Langset, som også har skrevet om reiser i søndre Albania, opplyser at jeg også kunne ha tatt ferge til Igoumenitsa på det greske fastlandet. Derfor kan man ta drosje til grensen og buss derfra, eller drosje hele veien.

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug