Europas billigste land, dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

PYRAMIDER: Det er navnet de har gitt de spisse fjellformasjonene i Melnik-området. Dette bildert er fra nabolandsbyen Karlanovo. Foto: GJERMUND GLESNES

PYRAMIDER: Det er navnet de har gitt de spisse fjellformasjonene i Melnik-området. Dette bildert er fra nabolandsbyen Karlanovo. Foto: GJERMUND GLESNES

Det fins noen spesielle steder her i verden. Steder hvor naturen har spilt naturlovene et puss. Eller, om ikke naturlovene, så i hvert fall den sunne naturfornuften.

Tyrkiske Cappadocia har begynt å trekke en del norske turister. Melnik sørvest i Bulgaria er fortsatt ukjent for de aller fleste. Det bør det snart bli slutt på.

Eplene faller fortsatt nedover i Melnik. Selv om enkelte fjellformasjoner er så aparte at man kan begynne å lure. Se bare på bildet over. Det er riktignok fra nabolandsbyen Karlanovo tre kilometer lenger nordvest. Men landskapet er omtrent det samme overalt. Dette var bare det eneste stedet det ikke var trær i veien for utsikten.

Jeg begynte å tenke på Mummidalen. Selv om jeg aldri har vært der. Kanskje jeg tar feil? Kanskje det ikke ligner i det hele tatt? Uansett: Det må gå an å lage småsurrealistisk Barne-TV av naturen rundt Melnik.

Mine planer for dagen var derimot mer voksne. Melnik er nemlig midt i et vindistrikt.

ØRNEPERSPEKTIV: Pass på utringningen hvis du går i Melnik. I hvert fall hvis det står noen på klippen over byen. Foto: GJERMUND GLESNES

ØRNEPERSPEKTIV: Vær forsiktig med utringningen hvis du går i Melnik. I hvert fall hvis det står noen på klippen over byen. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter frokost i Chavkova House (inkludert) gikk jeg oppover i byen, mot de to vinkjellerne som er gravd ut i sandsteinklippene. På veien passerte jeg et utall restauranter, hoteller – og bord der vin selges på plastflasker. Her i byen lager visst alle vin hjemme. En halvannenlitersflaske med rødvin under Fanta-korken? Regn med å betale mellom fire og åtte lev (15,50-31 kr).

IKKE-LAGRINGSVIN: Skal du ha billig vin i Melnik, kan du kjøpe den på plastflaske. Men ikke tro at den vil holde særlig lenge. Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE-LAGRINGSVIN: Skal du ha billig vin i Melnik, kan du kjøpe den på plastflaske. Men ikke tro at den vil holde særlig lenge. Foto: GJERMUND GLESNES

Du bør imidlertid ikke ta med plastvinen hjem.

– Den holder seg ikke noe særlig på plastflaske. Det går for så vidt greit om vinteren, men ikke om sommeren. Hvis den har stått ute i sola, ville jeg ikke kjøpt den i det hele tatt, sa Margarita Manoleva.

Hun flyttet til Melnik for 12 år siden, da hun giftet seg inn i en vinfamilie i byen. Da kom hun til Bulgarias minste by, med bare 250 innbyggere.

Så liten var ikke alltid Melnik. På 1100-tallet nevnte en arabisk reisende stedet som et viktig senter, og i 1912 var innbyggertallet rundt 14.000. Så fulgte kriger, pest på vindruene, og veien mellom Thessaloniki og Sofia ble flyttet vekk fra den gamle festningsbyen.

Siden har det meste gått nedover. Bortsett fra antallet hoteller. De jeg snakket med, anslo det til å være et sted mellom 15 og 25. Margarita bryr seg også lite om at hjembyen bare er 1/56-del av hva den var for hundre år siden.

– Jeg har jobb, jeg har barn. Da er livet godt. Det er veldig rolig her – et godt sted for barn å vokse opp, sa hun.

STASELIG: Kordopulova House ble bygfd i 1754 og er holdt i gammel stil til ære for turistene. Foto: GJERMUND GLESNES

STASELIG: Kordopulova House ble bygd i 1754 og er holdt i gammel stil til ære for turistene. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en liten bomtur oppom en kirke, fant jeg endelig veien til Kordopulova House (3 lev – 11,70 kr) som både er museumshus og vinkjeller. Der smakte jeg på en av husets rødviner før jeg igjen gikk ut i sola. Jeg hadde tenkt meg til Rozhen-klosteret, som Bulgaria prøver å få inn på Unescos verdensarvliste sammen med Melnik.

Klosterfarten ble imidlertid utsatt. Rett utenfor Kordopulova-huset fikk jeg øye på enda et vinkjellerskilt. Shestaka lå visst bare 20 meter lenger oppe.

Jeg lot meg lokke. Og ble tatt imot av Mitko Manolev, som i likhet med bestefaren deler lyten som har gitt den 20 meter lange og trolig rundt 200 år gamle vinkjelleren navnet: En sjette, liten finger på den ene hånden (shestaka betyr seks).

Også Mitko serverte vin laget av stedets spesialitet, shiroka melnishka loza-druen. Siden det var en smaksprøve, burde jeg egentlig ha skrevet noe vettugt om vinens kvaliteter.

Men jeg innrømmer det: Jeg er fullstendig blank når det kommer til vinsmaking. Om jeg påstår at vinen smakte viskelær, skosåle og hestehår, vil sikkert en vinkjenner snøfte foraktelig og si noe slik som at «alle vet da at en god Melnik smaker potetskreller, komposthaug og ti-litersbøtte».

Jeg droppet sågar å gurgle og slurpe og rulle fludiumet i munnen. Heldigvis er det noe heller ikke Mitko gidder.

– Vinsmakerne påstår at oksygenet får frem smaken. Men ikke for meg. Jeg liker ikke å gjøre sånt. For meg er det god vin eller dårlig vin, fastslo han og kom med en lang tirade som egner seg best som video.

Etter lunsj og bredbånd på et av bordene utenfor Chavkova: ostesmørbrød, mineralvann, kaffe og en stor vannflaske til å ha med (8 lev – 31 kr), bega jeg meg til Rozhen-klosteret. I bagasjerommet lå en flaske Shestaka til fem lev (19,50 kr).

Klosteret, som ifølge denne siden fortsatt er i drift, var flott på utsiden. Innenfor var det imponerende! Dessverre var det også forbudt å fotografere der. Og med så mange hellige menn som kikket på meg fra veggene, tok jeg ikke sjansen på annet enn å lyde.

FRESKE FRESKER: Munkene i Rozhen trengte ikke TV. De kunne studere bildene på veggen i stedet. Foto: GJERMUND GLESNES

FRESKE FRESKER: Munkene i Rozhen trengte ikke TV. De kunne studere bildene på veggen i stedet. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå begynte tiden å bli moden for neste etappe. Jeg hadde blitt rådet til å dra innom både Rila Mountain Monastery, Bansko og Blagoevgrad på veien, men klokka på mobiltelefonen rådet meg til å la være. Det ble jeg snart glad for. Til forskjell fra veiene i Albania og Makedonia hadde hovedveien mot Sofia trafikk! Og slikt tar tid…

Bilferie er heller ikke like genialt når man skal bo i en storby. På små steder gir bilen en herlig frihet. Inn mot Sofia ga den mer hodebry, spesielt siden mitt eneste bykart var sentrumskartet i Lonely Planet. Skilting fant jeg ikke, så jeg kjørte på måfå i kilometervis og deretter på lykke og fromme, helt inn i sentrumsgryta. Der står gatenavnene også skrevet med latinske bokstaver – og kartet gir mening! Med maks flaks viste det seg at jeg var kun to kvartaler unna Gourko-gaten der hotellet ligger.

Kort sagt: At jeg fant frem uten å gå tom for bensin (som koster 2,56 lev – 10 kr), må være en slags takk for at jeg tydeligvis betalte Pece i Villa Dihovo godt i går.

Godt betaler jeg også for hotellet. For som jeg skrev på turens første dag, hva innebærer det egentlig at et land er billig? Her i Sofia har jeg valgt å bruke penger som en sjømann etter to glass vin. Jeg har tatt inn på det fem stjerners Grand Hotel Sofia! I Bulgaria er selv det såpass billig (537 kr natten) at det går an for en statoilosaurus rex-dopet nordmann. Mitt rimelig voksne hotellrom med salong og arbeidsbord er tross alt 163 kroner billigere enn et enkeltrom på Lillehammer Vandrerhjem

Hva annet jeg skal finne på av ugagn i Bulgarias hovedstad, se det får du vente til i morgen med å lese.

ROMMET: Bare en toseter og én lenestol? Jeg tror nok jeg skal få plass likevel. Foto: GJERMUND GLESNES

ROMMET: Bare en toseter og én lenestol? Jeg tror nok jeg skal få plass likevel. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 7: Historiens skraphaug