Europas billigste land, dag 3: Er norske veier verre enn dette?

TYPISK ALBANSK: Hullete vei, dårlig kant og en Mercedes imot. Foto: GJERMUND GLESNES

TYPISK ALBANSK: Hullete vei, dårlig kant og en Mercedes imot. Foto: GJERMUND GLESNES

Det ble lite sightseeing og mye bilkjøring i dag. Så mye at jeg tenkte på å skrive et brev til Frps Bård Hoksrud. Det skulle starte noe slikt som dette:

«Kjære Bård Hoksrud. Jeg har sett deg smilende på en nesten bilfri motorvei i Albania. Her var visst samferdelspolitikken så bra at Norge var en veisinke i forhold.

Se på bildet over. Kjenner du deg igjen? Det gjør du sikkert ikke. Det bildet er nemlig altfor typisk for de veiene jeg har kjørt på i dette trivelige, lille landet. Asfalten har hull og dårlig kant, det er en sving og en god del utkjøringer, ja bildet har til og med noen Mercedes-er.

Albanere elsker Mercedes.

– Det er de eneste bilene som tåler veiene våre. Egentlig skulle vi kjørt tanks, sa Klotilda Liti til meg i Gjirokastra i går. (De som fikk frastjålet sin «mærsje» på 90-tallet, tenker sikkert at Mercedes-tettheten også har en annen forklaring.)

I kommentarfeltet har flere lesere spurt om veistandarden i Albania, om de bør tørre å kjøre her. «Ja,» har jeg svart. Men man må regne med litt slalåm mellom hullene. I Senegal kjører bushtaxisjåførene mange steder parallelt med veien – utenfor den – for å slippe humpene. I Albania går ikke det. Her er veiskulderen full av steiner, busker og gress. Men tanken lokket mange ganger på dagens syv-åttetimerstur til Ohrid i Makedonia.

– Infrastrukturen i Albania er under null, spissformulerte Floriana Cirmjani det da vi nøt ettermiddagssolen i Dhërmi dag én.

Så ille syntes ikke jeg det var.

– Husk at Albania er et ungt land. Mye startet på null da kommunismen falt. Veien forbi her var helt elendig, minnet Erjon Balla meg om under dagens lunsj.

Og jeg kjørte jo også på mye ny vei i dag. Bred vei. Mye bedre enn langs kysten som Mona Langset har skrevet reportasje om, eller fra Saranda til Gjirokastra. Men ny vei her er ikke helt som ny vei der hjemme.

Som sandefjording har jeg gleden – eller frustrasjonen? – av å kjøre forbi anleggsarbeidet til nye E18. Den veien får mye jeg ikke så på dagens kjøretur: Overganger for alt fra elg til skiløyper, planfrie kryss, underganger for hver minste gårdsvei… Her nede krysser sauene, bilene og eselkjerrene hovedveien som de lyster. Jeg tror ikke Albanias nye veier ville tilfredsstilt den norske nullvisjonen.

IL TEMPO NON GIGANTE: Like før jeg tok bildet, klappet han sammen paraplyen og krysset veien for å kjøre inn på jordet. Litt synd, for det var et stilig syn. Foto: GJERMUND GLESNES

IL TEMPO NON GIGANTE: Like før jeg tok bildet, klappet han sammen paraplyen og krysset veien for å kjøre inn på jordet. Litt synd, for det var et stilig syn. Foto: GJERMUND GLESNES

De gjør ting litt enklere her nede. Der Statens vegvesen borrer tunneler som en tannlege med kreditorene på nakken, minner albanernes tradisjon mer om kroppsmaling. De bruker ikke mer dynamitt enn strengt nødvendig. (Under Enver Hoxha så politikerne kanskje for seg at dynamitten måtte spares til andre fiender enn bergknatter langs veien.)»

HUMPTETITTEN: Slik ser det ut på hovedveien langs Den albanske riviera. Og nei, de har ikke tele i bakken der. Foto: GJERMUND GLESNES

LITT GRUS SÅNN PLUTSELIG: Slik ser det ut på hovedveien langs Den albanske riviera. Fra denne kanten er det greit. Fra motsatt hold slutter asfalten rett bak svingen. Og nei, de har ikke tele i bakken der. Foto: GJERMUND GLESNES

Noe sånt tenkte jeg å skrive. Men så tenkte jeg: «Skitt au!» Jeg er jo her for å oppleve. Og veinettet her er bra nok i massevis for en bilferie. Det blir bedre og bedre. Trafikken er liten og folket vennlig.

Og det skjer ting langs veien. Jeg angrer på at jeg ikke stoppet og tok bilde av gjeteren som drev en saueflokk på minst 70 dyr forbi et bilverksted (?). Derfor stoppet jeg da jeg passerte en bygdeslakter i full aksjon med en gris og to sauer langs veien lenger nord. Dermed endte jeg med å drikke kaffe og gestikulere med Gerijon Harderi på hans veikro.

«Hadde de bare snakket bedre engelsk, hadde få land vært hyggeligere å reise i,» tenkte jeg etter at han hadde fortalt prisen for espressoen: – 400 lek. Eller nei, 50. Men du, glem det. Den er på huset.

Engelskkunnskaper og hyggelig albaner fikk jeg til gagns på Kalaja Restorant langs veien mellom Elbasan og grensa. De 25 kilometerne har 37 restauranter, ifølge servitør Erjon Balla. Jeg valgte Kalaja fordi det fire år gamle huset er bygd nesten som et middelalderfort.

Erjon hadde en pangstart. Menyen, ba jeg. Han sa ingen ting. Spise, sa jeg på alle de språk jeg klarte. Han bare sto der som en østers. Så sprakk han opp i et stort glis og viste meg en kobberrelieff av en fyr med morskt åsyn, en hjort opp fra hatten og langt skjegg.

ALBANSK HELT: Denne historiske skikkelsen bør du vite hvem er hvis du vil spise hos Erjon Balla (t.h.) Foto: GJERMUND GLESNES

ALBANSK HELT: Denne historiske skikkelsen bør du vite hvem er hvis du vil spise hos Erjon Balla (t.h.) Foto: GJERMUND GLESNES

– Vet du hvem det er? spurte han.

– Nei.

– Ut! Ut av min restaurant, buldret den hvitkledde servitøren. For spøk, antar jeg. Men jeg vet ikke. På ren innskytelse foreslo jeg Skanderbeg, albanernes nasjonalhelt (les om ham på Wikipedia). Det var et lykketreff. Og Erjon Balla viste seg snart å være en knakende kjekk kar. Norske venner har han også. Spesielt jenter. Fra han var ni til han var 21 bodde han nemlig på den greske ferieøya Naxos.

– Jeg kan ett ord på norsk: Herregud, gliste han.

Mens jeg spiste lammekoteletter, albansk salat, pommes frites og grillet brød (1320 lek – 72 kr) – nok mat til halve Skanderbegs geriljahær – fortalte han om albansk nasjonalfølelse.

MAT NOK: Blir du ikke mett på Kalaja Restorant, blir du det aldri. Foto: GJERMUND GLESNES

MAT NOK: Blir du ikke mett på Kalaja Restorant, blir du det aldri. Foto: GJERMUND GLESNES

– Religionen til albanere er ikke islam eller kristendom. Den er Albania, sa han.

Erjon var skråsikker på at Albania om ti år vil være rikere enn Hellas. Men han ser ett problem med landet:

– Vi har ikke noen middelklasse. Bare fattige og rike. Se på bilene. Mercedes, Range Rover, Porsche. Her i restauranten tjener vi 120 dollar (690 kr) i måneden. Da må du jobbe lenge for en Range Rover, sa han.

Du må jobbe en stund for en liter bensin også. Det koster 187 lek (10,20 kr). Eller det grønne forsikringsarket du må ha for å ta med bilen over grensa til Makedonia. Det betalte jeg 40 euro (307 kr) for. Da varer det i 15 dager og gjelder hele Europa, fikk jeg beskjed om.

HVOR ER DE ANSATTE: Åtte boder selger veiforsikring ved grensa Albania-Makedonia. Ingen var betjente. Men den til høyre hadde et telefonnummer på vinduet. Det ble redningen. Foto: GJERMUIND GLESNES

HVOR ER DE ANSATTE: Åtte boder selger veiforsikring ved grensa Albania-Makedonia. Ingen var betjente. Men den til høyre hadde et telefonnummer på vinduet. Det ble redningen. Foto: GJERMUIND GLESNES

Nå er jeg nemlig i Makedonia. Det er enda et indekspoeng billigere enn Albania, ifølge Eurostat. Hittil har jeg bare kjørt noen få mil, til Ohrid, der både byen og naturen har status som verdensarv.

I ettermiddag fikk jeg bare sett litt av byen. Og skydekket lå lavt som en krypkjeller, med fare for regn. Likevel var det lett å skjønne hvorfor Ohrid er en skikkelig turistattraksjon – den første byen siden Korfu der restauranter og suvenirbutikker preger gamlebyen. Jeg gleder meg til i morgen, da skal jeg utforske stedet!

Først skal jeg sove i mitt lille rom i det stilige steinhuset Villa Jovan (20 euro – 153 kr). Jeg er god og mett etter to kuler is (40 denar – 5 kr) ved brygga og ohridkarpe og vann på den mest turistmagnetiske restauranten jeg kunne finne: Restaurant Damar (740 denar – 92 kr). Jeg er faktisk ganske trøtt etter alle oppbremsingene på grunn av svinger, hull, dyr i veien og asfaltkanter i dag. Akkurat som etter en kjøretur i Norge, kanskje.

 

PS! Siden dette innlegget ble publisert første gang, har jeg lagt til ytterligere ett veibilde (det nederste). Grunnen er at mange trodde jeg mente at glansbildene mine viste virkelig dårlige veier. Såå lite har jeg ikke kjørt i Norge…

KOSELIG: Slik ser det ut i Ohrids gamleby. Foto: GJERMUND GLESNES

KOSELIG: Slik ser det ut i Ohrids gamleby. Foto: GJERMUND GLESNES

FIRE PÅ RAD: Makedonia var en del av Jugoslavia. Det ser du på bilene. Her er det ikke halvgamle Mercedes, men Zastava og Yugo som gjelder. Foto: GJERMUND GLESNES

FIRE PÅ RAD: Makedonia var en del av Jugoslavia. Det ser du på bilene. Her er det ikke halvgamle Mercedes, men Zastava og Yugo som gjelder. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug