Europas billigste land, dag 2: Den vanskelige fortiden

HER STO ENVER: Brolegningen på Gjirokastras beste utsiktpunkt forteller en god del om dimensjonene på kommunisttidens Enver Hoxha-statue. Den har vært svær! Foto: GJERMUND GLESNES

HER STO ENVER: Brolegningen på Gjirokastras beste utsiktpunkt forteller en god del om dimensjonene på kommunisttidens Enver Hoxha-statue. Den har vært svær! Foto: GJERMUND GLESNES

La meg begynne med en historie fra i går. Dafina Panna hadde akkurat vist meg havneporten i romerske Butrint da hun begynte på følgende vits/gåte:

– Enver Hoxha (Albanias tidligere leder) inviterte daværende leder av Sovjetunionen, Khrusjtsjov, til Butrint. Men før besøket kommanderte han de som bodde her, til å fjerne alle giftslanger fra området. Da de to kom og gikk langs murene, hoppet likevel en slange ned og satte seg på skulderen til Khrusjtsjov. Vet du hva som skjedde?

Jeg prøvde å sveive igang alt jeg hadde av hjerneceller, men til ingen nytte.

– Nei?

– Jo, slangen døde. Khrusjtsjov var mer giftig.

Jeg lo litt. Men da Dafina skulle vise meg en eller annen brønn med nymfer, falt jeg i tanker.

– Hvorfor fortalte du den med Khrusjtsjov, ikke Hoxha? I Norge tror jeg Hoxha blir regnet som den aller verste av de to.

DIKTATOR: Enver Hoxha styrte Albania fra 1944 til 1985. Foto: SCANPIX

DIKTATOR: Enver Hoxha styrte Albania fra 1944 til 1985. Foto: SCANPIX

– Jeg må holde med Hoxha, svarte hun.

– Hvorfor det?

– Fordi han er vår.

– Fordi han er albaner?

– Ja.

Enver Hoxha var Albanias nokså enerådende leder fra 1944 til sin død i 1985. Og folkens, Enver Hoxha var ekte vare. Han var hardcore. Eller som britiske The Guardian har skrevet: «Selv etter standarden av psykotiske kommunistdiktatorer i det 20. århundre, står Enver Hoxha ut som eksepsjonell.»

Selv i 1980 støttet han Stalin. «Nei, han var ingen tyrann, ingen despot. Han var en mann av prinsipper, han var rettferdig, nøysom, og svært vennlig og omtenksom mot andre mennesker,» skrev han – årevis etter at «alle» andre hadde innsett at Stalin ikke var annet enn et morderisk monster.

Hoxca brøt først med Sovjetunionen i 1961, etter at Stalin var død og kommunistpartiet der var blitt soft. Så brøt han med Kina fordi kommunistene der begynte å lefle med ikke-kommunistiske tanker.

Deretter ble han paranoid. Albania ble et slags datidens Nord-Korea. Han lot bygge rundt 700.000 bunkere i Albania – over 24 per kvadratkilometer, nesten én bunker for hver fjerde albaner.

– Hoxha ødela Albania, fastslo Floriana Cirmjani da jeg snakket med henne ved stranden i Dhërmi.

Hvordan minnes man en sånn fyr? Han har tross alt preget landets moderne historie.

I dag kjørte jeg til Gjirokastra for å finne det ut. Det er nemlig Hoxhas fødeby.

SENTRUM: Dette krysset er midtpunktet i Gjirokastras basarstrøk. Og absolutt et kryss du tåler å gå forbi noen ganger. Foto: GJERMUND GLESNES

SENTRUM: Dette krysset er midtpunktet i Gjirokastras basarstrøk. Og absolutt et kryss du tåler å gå forbi noen ganger. Foto: GJERMUND GLESNES

Det er ikke noe sært reisemål. Gjirokastra er sammen med Berat regnet som verdensarv av Unesco, på grunn av sitt historiske sentrum fra Det osmanske riket. Det har bratte gater med brostein, høye steinhus og karnapper, i tillegg til en festning fra det 13. århundre. Det er derfor et sted Albanias ikke så mange turister drar, Enver Hoxha eller ikke.

Hotel Kalemi (30 euro – 230 kr – for et enkeltrom etter prutemetoden: «Hvor mye koster rommet?») ligger i et slikt 200 år gammelt hus. Eier Dragua Kalemi viste meg umiddelbart både sisternen og noen av detaljene før han ledet meg inn på rom 1 (tomt). Der, i et skap, viste han meg portrettene: Marx, Engels, Lenin og Stalin. Og på hylla under: Enver Hoxha.

– Du har dem bak en dør, ja? bemerket jeg.

DEN SOVENDE FARE: Dragua Kalemi tør ikke slippe disse fem karene ut av skapet på rom 1. Da er han redd hotellet hans vil bli konfiskert. Foto: GJERMUND GLESNES

DEN SOVENDE FARE: Dragua Kalemi tør ikke slippe disse fem karene ut av skapet på rom 1. Da er han redd hotellet hans vil bli konfiskert. Foto: GJERMUND GLESNES

– De sover. Hvis de våkner opp vil de konfiskere hotellet, akkurat som de gjorde med min bestefar, svarte Dragua.

Likevel syns han det er på høy tid å gi Gjirokastra noe den mangler: Et museum viet til byens skjebnesvangre sønn.

– Hvorfor ikke? Det har gått 23 år. Det er ikke lenger noen grunn til ikke å ha det. Vi har kapitalisme nå. Og Enver Hoxha er Albanias historie i 50 år, sa hotellsjefen. Han pekte også ut pynten over gamlebyen der byens gedigne Hoxha-statue sto, inntil den ble revet i 1991. Én ting er sikkert: Fra den utsiktsposten har få av byens innbyggere kunnet unngå å se Kamerat Enver.

Dragua syns at også statuen skulle fått stå.

– De skulle ha dekket den med sement. Så kunne de tatt sementen løs etter 30 år. Monumentet var jo et kunstverk. Det var veldig flott, mente han.

Huset hvor Enver Hoxha ble født er riktignok museum i dag. Men ikke over han. Siden kommunismens fall har huset (som brant ned i 1916 da Hoxha var åtte år, og ble gjenoppbygd i 1966) huset byens etnografiske museum (200 lek – 11 kr).

– Jeg vet ikke hva som skjer i fremtiden, svarte en av de to middelaldrende damene som strikket og så på TV mer enn bestyrte et museum, på mitt spørsmål om huset en gang vil bli viet til den tidligere diktatoren.

– Ville du ha likt det, da?

– Jeg mener vel som de fleste. Så som så, svarte hun.

MANN FOR SINE PIPER: Skënder Skënduli rår over ni piper. For rundt 100 år siden var det et statussymbol. Foto: GJERMUND GLESNES

MANN FOR SINE PIPER: Skënder Skënduli rår over ni piper. For rundt 100 år siden var det et statussymbol. Foto: GJERMUND GLESNES

50 meter lenger oppe i gata ligger et annet osmansk hus, Skenduli House. Også det tar imot besøkende (200 lek). Og husets eier Skënder Skënduli viser selv rundt og guider på en blanding av fransk, italiensk, engelsk og godvilje.

Her følger et slags boligprospekt: Skënduli-familiens hus har tre etasjer, 64 vinduer, 40 dører, ni piper og syv peiser. Hvis du skulle reagere på at pipeantallet er høyere enn antallet peiser, har det en enkel forklaring: Jo flere piper et hus hadde, jo høyere sosial prestisje fulgte med.

– Hoxhas hus har bare to etasjer. Og det er mindre enn mitt. Han var jo kommunist. En proletar, fastslo Skënder mens han ledet meg ut den siste av dørene.

Klotilda Liti, som serverte meg en børek (150 lek – 8 kr) til lunsj utenfor Pizzeri Liti midt i basaren, bare fnøs av tanken om et nytt museum.

– Hvem vil ha Enver Hoxha?

IKKE OVERBEVIST: Klotilda Liti mener lite har endret seg siden kommunismens fall. Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE OVERBEVIST: Klotilda Liti mener lite har endret seg siden kommunismens fall. Foto: GJERMUND GLESNES

Ikke det at hun heller vil ha dagens politikere. Klotilda mener at lite egentlig har endret seg i hjemlandet.

– Albania har ikke endret seg. Ikke for folk flest. Det er som i kommunisttiden. Vi lever for mat på bordet. Min siste ferie var for seks år siden! Jeg tjener ikke mer enn 200 dollar (1160 kr) i måneden og har en liten sønn. Hvilke penger skulle jeg reise for? spurte hun retorisk.

– Livet her er tomt, la hun til.

– Så du vil flytte til et annet land?

– Før ville jeg det veldig sterkt. Nå har jeg ikke energi, svarte hun.

GJØR KRUS PÅ ENVER: Har du lyst til å legge leppene nær Albanias eksdiktator hver gang du drikker kaffe? Her er løsningen. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter den tordentalen ble jeg straks nysgjerrig da jeg fikk se Hoxha-krusene i utstillingsvinduet til Alima Dhramis suvenirbutikk.

– Jeg har også kjøleskapmagneter, pins og CD-er med sanger om ham, fortalte hun og røpet at det stort sett er eldre mennesker som ønsker seg slikt.

Enda mer interessant var Alimas andre opplysning.

– Det er en del informasjon om Enver Hoxha i det nye museet i festningen (200 lek). Men det museet er som regel stengt. Driverne har problemer med politikerne, både her i byen og i Tirana, sa hun.

Nå var det på tide å gi seg, og å hente en genser. Hvordan man minnes Enver Hoxha? Med et kaffekrus. Men én dag kanskje… (Ikke hold pusten.)

Arbeiderne kan i hvert fall med fordel legge middagen til Kujtimi Restaurant, på vei opp mot stedet der Hoxha-statuen sto. Der betalte jeg 800 lek (44 kr) Grillet ørret, risboller med egg og urter, et glass hvitvin og en flaske vann. Og i baren tvers over gata, hvor skinnstolene og R’n’B-musikken lokket meg, betalte jeg 100 (5,50 kr) for et glass fatøl.

Det var som jeg bare måtte skåle for Albania. Men ikke for Enver Hoxha. Han hadde sikkert fått meg arrestert og henrettet for et eller annet så snart jeg kom over grensen hit.

ÉN SOM MANGLER? De tre mest berømte mennene fra Gjirokastra er ifølge dette monumentet: Eqerem Cabej, Ismail Kadare og Musine Kokalari. Foto: GJERMUND GLESNES

ÉN SOM MANGLER? De tre mest berømte mennene fra Gjirokastra er ifølge dette monumentet: Eqerem Cabej, Ismail Kadare og Musine Kokalari. Foto: GJERMUND GLESNES

BYENS STOLTHET: Albanerne viser det viktigste først. Festningen i Gjirokastra er full av våpen de konfiskerte fra aksemaktene under annen verdenskrig. Foto: GJERMUND GLESNES

BYENS STOLTHET: Albanerne viser det viktigste først. Festningen i Gjirokastra er full av våpen de konfiskerte fra aksemaktene under annen verdenskrig. Foto: GJERMUND GLESNES

STILIG BAR: Det meste er 2013 i Bar Clavis bortsett fra prisene. Ett glass fatøl: 100 lek. Foto: GJERMUND GLESNES

STILIG BAR: Det meste er 2013 i Bar Clavis bortsett fra prisene. Ett glass fatøl: 100 lek. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug