Europas billigste land, dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

TID NOK: Det er mulig norske samferdselspolitikere ville ha bygd bro over Vivari-kanalen. Men ikke albanske. Foto: GJERMUND GLESNES

TID NOK: Det er mulig norske samferdselspolitikere ville ha bygd bro over Vivari-kanalen. Men ikke albanske. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg er nå på vei inn i det for meg ukjente. Rettere sagt tre land jeg aldri har vært i: Albania, Makedonia, Bulgaria.

Også kjent som Europas tre billigste ferieland, noe også VG har omtalt tidligere.

Det tok vi ikke fra løse lufta. Det kommer fra EUs svar på Statistisk sentralbyrå, Eurostat. Der troner de tre landene helt nederst – eller øverst om du vil – på statistikken over prisnivået på hoteller og restauranter.

Så hvordan er det å reise i så billige land? Merker man det? Oppfører man seg bare som en sjømann med enda høyere promille i spanderbuksene? Eller ler man hele veien forbi minibanken?

Noe slikt antar jeg at sjefen vil jeg skal finne ut. Ellers får han ringe. I dag morges tok jeg nemlig ferga fra Korfu (i Hellas) og steg i land i en av byene på «Den albanske riviera», Saranda.

Denne gang har jeg ikke noe strengt budsjett. For hva er egentlig et billig land? I fjor reiste jeg en uke i Italia for 5000 kroner, alt inkludert. Senere på sommeren sov jeg i et rålekkert og totalrenovert tømmerhus for 300 kroner natten – i Norge!

Betyr det at Italia og Norge er billige å reise i? Nei. Norge er ifølge Eurostat Europas aller dyreste land, og Italia ligger over gjennomsnittet.

Forskjellen mellom høykost- og lavkostland ligger nok mer i hva det koster å dumpe ned på den første og beste fortauskafeen og bestille en cappuccino. Eller å stoppe et vilkårlig sted langs veien og ta inn på hotell.

IKKE HELT FERDIG: I Norge sitter de som bygde landet på gamlehjem og spiser dårlig mat. I Albania bygges landet nå. (Kan noen låne et vater til mureren med huset oppe til høyre?) Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE HELT FERDIG: I Norge sitter de som bygde landet på gamlehjem og spiser dårlig mat. I Albania bygges landet nå. (Kan noen låne et vater til mureren med huset oppe til høyre? (Se kommentarfelt for egentlig forklaring.)) Foto: GJERMUND GLESNES

Nå skal jeg ikke finne ut på kronen hvor billige landene er. Det har Eurostat gjort. Og det er altså statistikerne til organisasjonen bak regelen om agurkenes krumming. Vi kan være trygge på at deres tallknusere har gjort jobben grundig.

Hvor billig er så Albania? 42. Og Makedonia er 41 og Bulgaria er 45. Norge er 184.

Hmmm. Jasså. Kanskje vil min usystematiske ferd gjennom søndre Balkan gjøre ting litt klarere likevel.

Først måtte jeg bare komme meg hit. Albania er uten direkte flyruter fra Norge. For strandstedene i sør er vanligste ankomstmåte å fly til Korfu og ta ferge derfra. Så det gjorde jeg. Siden Norwegians sommerrute ennå ikke har startet og alle flyløsninger med mellomlanding tar evigheter, betød det Ryanair (718 kr. inkl. bagasje og gebyrer) og ankomst Saranda én dag før egentlig start på bloggturen (trodde jeg).

Vel fremme på havna i Korfu by (buss: 1,5 euro – 11,50 kr) innså jeg at reisen ikke var så grei. Ettermiddagsferga begynner ikke å gå før 16. juni. Jeg måtte pent bli en dag i Hellas.

KORFU BY: Suvenirer på suvenirer overalt. Såntno finner du ikke i Saranda - ennå. Foto: GJERMUND GLESNES

KORFU BY: Suvenirer på suvenirer overalt. Såntno finner du ikke i Saranda – ennå. Foto: GJERMUND GLESNES

Dermed måtte jeg la bookingen på tre stjerners Hotel Palma ved havna i Saranda (25 euro) gå fløyten, og ta inn på Korfus to stjerners havnehotell, Atlantis (40 euro).

En dag forsinket var det med ekstra stor fryd jeg suste over grensa i Ionian Cruises hurtigbåt (19 euro) og fikk Albania-stempelet i passet. To og en halv time med att og fram, diverse påstander og ikke bare smil og glede senere, hadde Ardi hos Tirana Car Rentals til og med måttet medgi at jeg hadde mailet ham alle mine ønsker – også om at bilen skal bli med meg over noen grenser. Det er deilig å ha rett! Der og da frydet jeg meg kanskje enda mer over at Ardi tok feil. At reiseruta må endres litt på grunn av bilsurret, skal jeg sørge over når tiden kommer.

Nå pisket jeg Hyundai-en min til Butrint, hvor jeg først tok kabelferga frem og tilbake (jeg bare måtte…) før jeg sjekket ut de greske, romerske, middelalderske og venetianske ruinene i verdensarvstedet (700 lek – 38 kr).

Fergen ga for øvrig en pekepinn på eurostatistiskernes utfordringer. Gubben som styrte flåten ut, krevde meg for 100 lek. Unggutten som kjørte tilbake, tok 300. Hadde bestefaren glemt å korrigere for inflasjon, eller viste poden entreprenørskap?

Uansett. Butrint er stilig. Romerske bad, et teater, bymurer, forum, vakttårn, bysantiske kirker, og for en sjelden gangs skyld også den flotte mosaikken i baptisteriet. Den er vanligvis tildekket for beskyttelse, men akkurat i dag drev historikerne vedlikehold og hadde avdekket herligheten.

HELDIG DAG: Dette får du ikke se så ofte i Butrint. Hele mosaikken i baptiseriet. Foto: GJERMUND GLESNES

HELDIG DAG: Dette får du ikke se så ofte i Butrint. Hele mosaikken i baptiseriet. Foto: GJERMUND GLESNES

Lykken hadde snudd!

Guiden min, Dafina Panna, fortalte at Butrint er mindre heldig. Det er visst ikke meningen at skilpadder skal svømme i det greskromerske teateret og mange av de andre byggene.

– Butrint synker 1-2 centimeter i året. Jeg vet ikke om det er fordi landet synker eller fordi innsjøen stiger. Men det er en av grunnene til at 70 prosent av byen fortsatt ikke er utgravd, sa hun.

VÅTT: Butrint synker. Da blir det vått foran scenen i teateret. Foto: GJERMUND GLESNES

VÅTT: Butrint synker. Da blir det vått foran scenen i teateret. Foto: GJERMUND GLESNES

Tilbake i Saranda kombinerte jeg nå lunsj med sammenlignende undersøkelser av prisnivået i Hellas (98 på Eurostats indeks) og Albania: I Korfu betalte jeg 10,80 euro (82 kr) for lunsj (gyros og cola) på en heller laber sjappe (men med trådløst nett). I restauranten Bequa i sørkant av byparken kostet en porsjon utsøkte gratinerte muslinger i tomatsaus og en flaske vann 550 lek (30 kr).

Og mens to kuler is i Korfus gamleby gjorde meg 3 euro (22,50 kr) fattigere, måtte jeg ut med 100 lek (5,50) for det samme i Kayak langs brygga i Saranda.

PLASS NOK: Stranda i Dhërmi. Foto: GJERMUND GLESNES

PLASS NOK: Stranda i Dhërmi. Foto: GJERMUND GLESNES

Mett og med et albansk SIM-kort til 1000 lek (55 kr) i reservetelefonen truet og tvang jeg nå leiebilen til Dhërmi noen mil mot nord. Til å gå mellom strandsteder, er kystveien utrolig kupert! Og min Hyundai Getz 1,1 vinner neppe noe bakkeløp! Noen steder vurderte jeg å surre en kjepp med en gulrot foran bilen, så sakte gikk det.

Men jeg kom frem. Og Mykonos Resort: en strandbar, en restaurant og noen hvitmalte hytter et lite stykke bortenfor der du tror grusveien egentlig slutter langs Dhërmi strand, var definitivt verdt turen. Masse strand og svært få folk! En hytte med bad prutet jeg, uten egentlig å prøve det, ned til 30 euro (229 kr).

I baren ble jeg kjent med de kosovosvenske søsknene Yllka Vokshi og Floriana og Shkelqim Cirmjani, samt Yllkas svigerinne Erza Vokshi.

De var ikke i tvil. Albania er best! (Vel og merke mener de at Kosovo og Albania er samme ting.)

– Se på livet her. Det er et menneskelig sted ennå. Og det er ikke mange turister som har oppdaget det. Ennå, sa Floriana.

LATE DAGER: Yllka Vokshi (f.v.),  Floriana Cirmjani og Erza Vokshi forsto lett at jeg ikke var albaner. Kun turister tar visst frem bok på stranda! Foto: GJERMUND GLESNES

LATE DAGER: Yllka Vokshi (f.v.), Floriana Cirmjani og Erza Vokshi forsto lett at jeg ikke var albaner. Kun turister tar visst frem bok på stranda! Foto: GJERMUND GLESNES

Det syns naturligvis også resortens driver, Luiza Faredin Qato. Og selv om hun er fra verdensarvbyen Berat og bor i hovedstaden Tirana på vinteren, holder hun sin knapp på Dhërmi.

– For meg er dette det beste stedet i Albania. Det er jomfruelig, sa hun.

Slik vil hun likevel ikke at stedet skal forbli. Hun vil ha turiststrømmen hit. Og at sørkysten skal bli som i Hellas.

For penger og jobber er viktige. Viktigere enn folketomme strender. Da vil lønnsnivået stige. Og prisnivået. Men enn så lenge er det altså lavt. Nærmere bestemt 42.

 

SJEFEN: Luiza Faredin Qato kom til Mykonos Resort for første gang i fjor vinter. Nå elsker hun stedet, og driver det. Foto: GJERMUND GLESNES

SJEFEN: Luiza Faredin Qato kom til Mykonos Resort for første gang i fjor vinter. Nå elsker hun stedet, og driver det. Foto: GJERMUND GLESNES

NB! VGs eminente reisejournalist Mona Langset, som også har skrevet om reiser i søndre Albania, opplyser at jeg også kunne ha tatt ferge til Igoumenitsa på det greske fastlandet. Derfor kan man ta drosje til grensen og buss derfra, eller drosje hele veien.

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug