Cruise i Middelhavet, dag 6: Drita full på Middelhavet – tralalalala

BALKONGØL: En liten italiener i solnedgangen. Foto: Selvportrett.

BALKONGØL: En liten italiener i solnedgangen. Foto: Selvportrett.

Neida, faktisk ikke. Den tittelen var bare et kynisk forsøk på å få enda flere til å lese bloggen min. Skjønt, det er også en mening bak den. En slags ironi. For jeg har faktisk ikke sett en eneste drita person – og det inkluderer undertegnede – på cruiset hele uken. Jeg har knapt sett noen som har vært småfulle.

Nå har jeg rett nok ikke vært spesielt sen i seng noen dager – så ting kan jo ha skjedd mens jeg har vært under dyna – men det overrasker litt.

Mer om nattelivet litt senere, først vil jeg fortelle litt om cruisets sjette dag.

Den startet med stor suksess, men gikk raskt over til noe ordentlig dritt.

Bokstavelig talt nærmest.

For å ta det positive først: Før jeg gikk og la meg hang jeg opp en frokostbestilling utenfør døren til lugaren min. Eggerøre, bacon, hashbrown, pølser og tomat. Og melk og juice. Jeg klarte ikke å betemme meg for hva jeg trodde jeg kom til å ville drikke noen timer senere, så jeg tok en Ole Brumm.

FROKOST MED SJØBRIS: Ingen dum plass å innta dagens viktigste måltid. Bildet til høyre her er tatt ved en tidligere anledning. Bildet jeg tok i dag ble rett og slett ikke brukende. Foto: Jostein Matre

FROKOST MED SJØBRIS: Ingen dum plass å innta dagens viktigste måltid. Bildet til høyre her er tatt ved en tidligere anledning. Bildet jeg tok i dag ble rett og slett ikke brukende. Foto: Jostein Matre

Like før klokken 08.00 fikk jeg en telefon om at frokost var på vei. Fem minutter senere banket det på døren, og inn kom en slags servitør. Han satte fra seg brettet på balkongen min. Dermed kunne jeg nyte dagens første måltid mens jeg i kortarmet og shorts (skadefryden i meg håper været hjemme i Norge er skikkelig dårlig denne uken) kikket ut over havnen vi var ankommet på Kreta. Å få servert frokost slik er definitivt et stort pluss med cruise.

Et like stort pluss var ikke det som skjedde etter frokost, uten at jeg egentlig tror jeg kan skylde det på cruiset. Det kunna ha skjedd hvor som helst. Jeg var en tur på do, og – uten å gå i detaljer, eller vise dere bilder eller noe – gjorde slikt man gjerne gjør der. Problemet var bare at knappen som skyller ned plutselig ikke virket lenger. jeg trykket og trykket og trykket enda flere ganger. Ingen respons. Beklager dersom jeg skaper ubehagelige bilder i hodene deres nå, men alt ble altså bare liggende.

Godt var det da at Soma, som jeg har fortalt om tidligere, og som er mannen med ansvaret for min lugar, hadde gitt meg nummeret sitt. Jeg ringte, og han lovde å sende noen for å se på det. Det hadde ikke jeg tid til å vente på siden jeg skulle delta på ekskursjon, så store deler av dagen gikk jeg i uvisse for hvordan tilstanden ville være på lugaren når jeg flere timer senere kom tilbake. Ville det lukte? Måtte jeg kanskje skifte lugar? Ville jeg i så fall måtte ta til takke med en uten balkong? Spørsmålene gnagde, men det var lite jeg kunne gjøre.

Heldigvis viste det seg å ikke være noen grunn til panikk. Soma, eller strengt tatt den han sendte, hadde fikset biffen mens jeg blant annet lå på stranden i Chania på Kreta.

SAND, HAV OG HIMMEL: Jeg har sett på sosiale medeier at dette er måten at ta bilder på når man er alene på stranden. Foto: Jostein Matre

SAND, HAV OG HIMMEL: Jeg har sett på sosiale medeier at dette er måten at ta bilder på når man er alene på stranden. Foto: Jostein Matre

Ja, i dag testet jeg strandlivet. Etter å ha vært med på organiserte utflukter på Sicilia og i Tyrkia, samt besøkt Athens største turistattraksjon (nesten i alle fall) på de tre stoppene så langt bestemte jeg meg for ikke å gå i cruisekø på turens siste stopp. I stedet fant jeg en strand litt utenfor sentrum ac Chania. Etter halvannen time der ruslet jeg inn i byen og opplevde den på egenhånd. Da var det nesten som at jeg ikke lenger var på cruise, selv om det selvsagt var mange andre cruiseturister i byen også. Jeg møtte for eksempel – og selvsagt – på Bob og Cathy fra Orlando. De ER virkelig overalt!

STILLE FØR TURISTSTORMEN: Det var rolig i Chania på morgenkvisten. Foto: Jostein Matre

STILLE FØR TURISTSTORMEN: Det var rolig i Chania på morgenkvisten. Foto: Jostein Matre

Men det var ikke all verden jeg rakk å gjøre i Chania. Båten hadde tidlig avgang, allerede 14.30 måtte man være tilbake, og det var 20 minutter med buss ut til havnen der båten lå. I stedet ruslet jeg litt rundt på soldekket på sjarken, der det var både livemusikk og bingo. Med rabbatt for de som var kledd i gult av en eller annen grunn jeg ikke helt fikk med meg. Andre spilte minigolf eller basketball. Selv nøydde jeg meg med å se på. Helt til min nye, fjonge suvenircaps blåste av hodet og rett til sjøs i et voldsomt vindkast kort tid etter at vi igjen var ute på havet. Så mye glede fikk jeg av den.

Da har jeg faktisk fått brukt dressen min mer. For i kveld var cruisets andre formelle kveld. Dagene går forresten veldig i ett her om bord. Jeg sliter veldig med å holde styr på hvilken ukedag det til en hver tid er. Det har rederiet tydeligvis skjønt, for i alle heiser fester man hver dag en slags navnelapp med navnet på dagen i dag på. Egentlig ganske smart.

BAR: Alex har mikset nok en drink. Foto: Jostein Matre

BAR: Alex har mikset nok en drink. Foto: Jostein Matre

Jeg visste derimot altså at det var formell kveld, så jeg staset meg opp og gikk til middag. Alene denne gangen, siden jeg hadde bestemt meg for å teste ut en av skipets spesialrestauranter. Jeg gikk for den som skryter av å ha de best biffen «on the high seas».

Og den var faktisk ikke så verst. Verdt å «skeie ut» en kveld for 160 kroner pluss litt ekstra for drikke. Skjønt, jeg betalte ikke all drikken selv. David, en høyrøstet dagligvarekjedeeier fra Australia, kanskje en slags mini-Reitan, insisterte på å kjøpe vin fra hjemlandet sitt til forreten min. Han satt på bordet til høyre for meg, og var en enda større cruiseskeptiker enn meg selv. Og hans skepsis hadde på ingen måte forsvunnet.

STRAM KAR: PÅ med dressen igjen. Foto: Hovmesteren.

STRAM KAR: På med dressen igjen. Foto: Hovmesteren.

– Jeg er her bare fordi min personlige sektretær insisterte på at jeg skulle ta en ferie. Men om ikke jeg trives, så er det i det minste er det bra for han som har ansvaret for lugaren min. Han får 100 euro i tips hver kveld. Snart ser vi vel at han tar av med et privat helikopter herfra. Hø hø hø, knegget David.

Da var paret til venstre litt mer jordnære. Enrique og Aymara opprinnelig fra Venezuela, men bosatt i Texas i en årrekke. Det trivelige ekteparet gjorde det å i utgangspunktet gå på restaurant alene til en positiv opplevelse. Det var også interessant å høre kelneren, Maryna fra Ukraina, fortelle om hvordan hun jobber syv måneder i slengen på skipet. Uten en eneste dag fri. Arbeidstiden ligger på rundt 10 timer dagen, men gjerne stykket opp i tre deler. Hun klaget likevel ikke. Nå var hun økonomisk uavhengig på en helt annen måte enn før. Dessuten jobbet mannen også om bord, så hun slapp i det minste å være borte fra nærmeste familien over et halvår om gangen. Slik har ikke alle andre ansatte om bord det. Kvelden før fortalte Lyndon, vår kelner i hovedrestauranten at han var takknemelige for at vi reiste på cruise, for da kunne han sette mat på bordet til familien hjemme på Filippinene.

Men jeg lovet å si noe om fyll på sjarken. Eller rettere sagt mangelen på fyll.

Etter middagen, og før jeg gikk for å skrive dagens innlegg, tok jeg meg en øl i pianobaren. Der fikk jeg se en gammel dame – og da mener jeg GAMMEL – synge høyt med

til pianisten sin Smokie-låt:

Na na na na na na…

– WHO THE FUCK IS ALICE!?

Na na na na na na…

Det var dette som fikk meg til å tenke på at jeg ikke har sett noe fyll her selv om folk altså synger med for gamle mugger.

IRSK PUB: Over alt i verden finnes det irske puber. Også til sjøs. Foto: Jostein Matre

IRSK PUB: Over alt i verden finnes det irske puber. Også til sjøs. Foto: Jostein Matre

De gangene jeg har reist med stor båt tidligere i livet har det vært danskebåten og englandsbåten. Jeg husker særlig for et tiår siden, da jeg og noen kompiser dro opp og ned til Fredrikshavn på eit døgn med Stena Saga. Allerede før vi var kommet om bord passet cruisemanager Jan (jeg husker faktisk at det var det han het) på å gire opp stemningen og sørge for at vi hadde noe å drikke på. Hele turen var jo et fyllekalas fra ende til annen.

Men slik må det jo gjerne bli dersom du skal få litt stemning ut av nordmenn. Vi er jo ikke akkurat kjente for å slå ut håret før vi har fått oss en jäger, eller fem.

Meg selv inkludert. Jeg lager først skikkelig stemning når jeg har fått i meg en del å drikke. Da synger jeg med på pianobaren, eller danser swing til det bulgarske dansebandet, hvis jeg skulle befinne meg på danskebåten. Vi kompisene tok til og med over hele pianoet den gangen cruisemanager Jan hadde sørget for at vi var høye på livet.

Jeg er altså som så mange andre nordmenn. Drikker opp stemningen. Og så drikker jeg enda litt til, bare fordi det fremstår som en suveren idé, og sørger for at stemningen raskt daler. Ikke at jeg blir mannevond, eller noe. Jeg blir bare full som en dupp og temmelig ubrukelig.

Her på dette cruiset er en trejedel av passasjerene amerikanere. Nordemenn er det bare noen få av. I motsetning til oss trenger ikke amerikanerne store mengder alkohol før de synger og danser med. Litt sukker og et par komplimenter, så er de der. Dermed er det kanonstemning på flere av de ulike barene på sjarken hver kveld, men altså ingen overstadig berusede.

EN ØRLITEN PILS: Jeg innrømmer at jeg også tok en halvliter i Chania tidligere på dagen. Foto: Jostein Matre

EN ØRLITEN PILS: Jeg innrømmer at jeg også tok en halvliter i Chania tidligere på dagen. Foto: Jostein Matre

Og det er ulike typer serveringssteder her. Alt fra irsk pub til nattklubb via pianobar og champagnebar. Og litt til. Ikke at jeg tror jeg ville vært stamkunde på så mange av disse stedene dersom de var plassert rundt om kring som vanlige utesteder i Oslo, men jeg kunne nok fint ha tatt turen innom noen av dem en gang i mellom.

Jeg avslutter med ordene til svenske Emelie (20), som jeg pratet med for et par dager siden:

– Jag ville inte ha dratt på cruise om det var partysemester jag ville ha.

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

DAG 4: – Nu er det jättebra i poolen

DAG 5: Hvorfor møter jeg disse to hele tiden?

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…