Cruise i Middelhavet, dag 2: Rapport fra nummer 4

NUMMER 4: Oss. Vi. Nummer 4. Jeg er ikke alene.

NUMMER 4: Oss. Vi. Nummer 4. Jeg er ikke alene. Foto: Jostein Matre

Nå skal jeg ikke prøve å sammenligne meg selv med krigshelt Gunnar «Kjakan» Sønsteby, men en gul klistrelapp med nummer 4 har gitt meg tilhørighet i hele dag. Selv om jeg reiser alene har jeg vært en av mange. Derfor drister jeg meg til å kalle opp dagens blogginnlegg etter «Kjakans» berømte bok, «Rapport fra nummer 24». Men der bør også all sammenligning stoppe. Jeg har for eksempel aldri vært med på å sprenge en byggning i Oslo. Ei heller flyktet fra nazister. Jeg har rett nok møtt noen slitsomme tyskere iblant, men det er liksom ikke helt det samme.

Vel, nok om det. La oss holde fokus…

ETNA: Siden vi ikke såg selve Etna-toppen når vi var på vulkanen stoppet vi på forhånd slik at alle kunne få sitt blinkskudd. Foto: Jostein Matre

ETNA: Siden vi ikke såg selve Etna-toppen når vi var på vulkanen stoppet vi på forhånd slik at alle kunne få sitt blinkskudd. Foto: Jostein Matre

Er det noe du kan være sikker på når du reiser på cruise så er det at du ikke er alene. Overalt på båten er det selvsagt andre mennesker, og slik blir det fort når du går i land også. Særlig dersom du har meldt deg på en utflukt. Det hadde jeg gjort på forhånd for stoppet på Sicilia. Jeg skulle – som de av dere som leste bloggens første innlegg kanskje husker – være med til vulkanen Etna og byen Taormina.

En ting lærte jeg raskt når det gjelder utflukter på cruise. Møt heller opp litt for tidlig, enn litt sent. Da kommer du nemlig med en av de første bussene, og du slipper å sitte å vente. Et godt tips særlig dersom du mistenker at det er mange som skal på samme ekskursjon.

Og det var altså her, på oppmøtestedet, som var båtens teater, jeg fikk den gule klistrelappen med nummer 4 på. Den skulle bæres synlig under heile utflukten. Og selvsagt fulgte vi etter damen med skilt nummer 4. Damen var den lokale guiden Elfie.

EKTE TURIST: Med gult nummer på brystet og "høreapparat" rundt hals og i øret er jeg klar som et egg. Foto: Jostein Matre

EKTE TURIST: Med gult nummer på brystet og «høreapparat» rundt hals og i øret er jeg klar som et egg. Foto: Stan the Man

Vel om bord i bussen (ja, du gjettet riktig. Den hadde nummer 4) fortalte Elfie om broen som er planlagt mellom Sicila og fastlandet. Den har egentlig vært planlagt i flere tiår, men ting har visst en tendens til å gå litt tregt i støvellandet. Men nå tror man at man nærmer seg byggestart.Uten at sicilianerne er spesielt begeistret for det.

– Vi vil gjerne ha litt avstand til fastlandet, forklarte Elfie, og fortsatte:

– Vi er nemlig ikke italienere. Vi er sicilianere.

GUIDE: Elfie ledet an. Vi andre fulgte etter.

GUIDE: Elfie ledet an. Vi andre fulgte etter. Foto: Jostein Matre

Sicilia har nemlig bare vært en del av Italia siden 1861. Før det har øya rett nok vært kontrollert av mange andre, som grekerne og franskmenenne. Mange har vært interessert i å ha kontroll over øya, på grunn av dens strategiske plassering i Middelhavet. Skal man kontrollere Middelhavet, må man kontrollere Sicilia, heter det visstnok.

Og mens sicilianerne ikke vil være italienere, så har ikke alltid de fra fastlandet syntes som mye om de fra mafiaøya heller. Noen har hevdet at det var først etter fotball-VM på hjemmebane i 1990 at sicilianere ble akseptert som «ordentlige» italienere. Og det kan man i så fall takke (eller kanskje sicilianerne er det stikk motsatte av takknemlige?) Salvatore «Toto» Schillaci for. Spissen som ble toppscorer i mesterskapet som Italia tok bronse i, kom nemlig fra Sicilia.

I bussen mot Etna opplyste Elfie også om at vi ikke skulle opp på toppen av vulkanen og se ned i et av de store kraterne der. Det skuffet tydeligvis en del av mine venner i gruppe 4. Det var tydeligvis ikke alle som hadde fått meg seg at i beskrivelsen av turen står det at man skal til et sidekrater.

– Jeg syntes egentlig ikke dette var så stas. Vi ser jo ikke den ordenlige vulkanen her, klaget Stan (the Man?) fra Canada etter at vi kom frem.

Jeg var til en viss grad enig, samtidig som det kanskje var litt naivt av Stan, og flere med ham, å tro at vi skulle gå rundt selveste krateret på en vulkan som bare så langt i år har vært aktiv 16 ganger (for ordens skyld: det betyr ikke nødvendigvis at lavaspruten har stått langt til himmels hver gang).

Nei. vi skulle altså kjøre til et «dødt» sidekrater, som har fått navnet Silvestri. Det var så langt veien gikk uansett. På 1986 meters høyde. Nesten bare halvveis opp til toppen (Etna er Europas høyeste aktive vulkan). Her fikk vi rett nok sett både lavastein, og vi fikk gått rundt krateret, men det var altså ikke allverden.

Krateret tok maks 10 minutter å gå rundt, så ikke var det stort. Og du kunne gå ned i bunnen av det. Det tok kanskje 20 sekunder. Så ikke var det dypt heller. Og altså ingen vulkansk aktivitet å spore.

Ikke så man toppen av Etna derfra heller, fordi lavere topper skygget for den.

Bortsett fra litt damp var det heller ikke noe aktivitet i Etna denne gang. Det var det derimot i 1992. Da hadde man et av de større utbruddene i moderne tid. Og i alle fall det som har kommet nærmest å gå alvorlig ut over den nærmeste bebyggelsen. Mens lava sakte, men sikkert strømmet nedover, og man forstod det var lite man kunne gjøre for å stoppe den, snudde lokalbefolkningen seg mot høyere makter. De tok med en statue av den lokale skyttshelgenen og i fjellsiden. Satte den ned like foran den første bebyggelsen, foldet hendene og ba. Det kan ha vært smart triks. Bare få meter fra statuen – og bebyggelsen – stoppet laven. Dermed ble alt og alle spart.

Selvsagt kan det også ha vært en tilfeldighet, men det tror man neppe i katolske Italia.

TORG: Taormina er en vakker by. Selv om det kanskje ble litt voldsomt når "et halvt" cruiseskip skulle besøke det lille stedet samtidig.

TORG: Taormina er en vakker by. Selv om det kanskje ble litt voldsomt når «et halvt» cruiseskip skulle besøke det lille stedet samtidig. Foto: Jostein Matre

Etter å ha tilbragt en drøy time på det forblåste sidekrateret, som for øvrig fungerer som alpinanlegg på vinteren, var det inn igjen i bussen for gruppe 4. Da bar det nedover igjen, og til vakre Taormina.

Det var først når vi kom hit jeg virkelig fikk den følelsen av å være med en cruisegruppe på utflukt. Plutselig var jeg en av de jeg selv har ristet litt på hode av når jeg har reist på ferier rundt omkring i verden.

LOKAL HELT: De lokale har det godt. Det var i hvertfall slik jeg oppfattet Antonio. Tross noe språkproblemer tror jeg han sa at han hadde bodd i Taormina hele livet, og at det var "Belissimo". Men det kan også hende han snakket om hvor god den lokale vinen er. Hva vet jeg...

LOKAL HELT: De lokale har det godt. Det var i hvertfall slik jeg oppfattet Antonio. Tross noe språkproblemer tror jeg han sa at han hadde bodd i Taormina hele livet, og at det var «Belissimo». Men det kan også hende han snakket om hvor god den lokale vinen er. Hva vet jeg… Foto: Jostein Matre

Jeg gikk bak en dame som holdt et skilt i hånden. Med en ørepropp i ene øret, slik at jeg kunne høre alt hun sa, selv om hun var 10 meter foran meg. Og selvsagt med den gule klistrlappen med nummer 4 på. Og slik gikk resten av gruppen også. Som en lydig saueflokk.

Men sant skal sies. Elfie (eller rederiet, er det vel strengt tatt), hadde ikke lagt opp til så veldig lang guidet tur i akkurat dette tilfellet. Definitivt et pluss i min bok. Etter et kvarter var det over, og vi hadde i overkant av en time til egen rådighet i Taormina. Så da var det bare til å finne byens beste is-sjappe. Man må jo spise is i Italia.

Elfie var pålagt fra rederiet å anbefale en bestemt sjappe, men jeg lot meg ikke lure. Selvsagt handler det bare om business. Alle vet at det garantert er en annen sjappe som faktisk er den beste. Og ifølge en lokal helt stemte det. Gelatomania var visstnok stedet å gå. Nå er det jo vanskelig å vite om det er den beste siden det var den eneste jeg faktisk prøvde, men god is var det definitivt. Hennig Olsen og Diplom Is må lenger ut på landet, for å si det sånn.

Ut på landet skulle ikke jeg. Ut på havet, for å omskrive Rune Rudberg ørlite grann, derimot. Nå har Navigator of the Seas kastet loss fra Sicilia. Neste stopp er Athen (strengt tatt Piraeus, litt utenfor grekernes hovedstad). Men før det er det en hel seilingsdag. Kapteinen, norske Frank Martinsen, var akkurat på høytaleranlegget og meldte om overkskyet og noe bølger i morgen. Det var en strek i regningen siden jeg hadde tenkt å late meg ved bassengkanten. Kanskje skal jeg heller avlegge nevnte Martinsen, som konsekvent omtaler båten som «sjarken» når han er på høytalerne og snakker norsk, et besøk på broen.

Det må da være mulig for en journalist å lure seg inn der.

MAFIA: Nå er det jo på andre siden av Sicilia Corleone er, men jeg valgte likevel å unngå akkurat dette smuget. Foto: Jostein Matre

MAFIA: Nå er det jo på andre siden av Sicilia Corleone er, men jeg valgte likevel å unngå akkurat dette smuget. Foto: Jostein Matre

PS. Dette er en blogg om en uke på cruise i Middelhavet, skrevet av en selvuttalt cruiseskeptiker. Kan en uke på tur endre oppfatningen og få undertegnede til å ville reise på cruise igjen?

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…