Frossen roadtrip dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)

DOVREGUBBENS HALL-GUBBENS HALL: Troldhaugen var Edvard Griegs sommerresidens. Huset er ekstremt høyt til å ha to etasjer – litt merkelig av en mann som var så lav at han fikk spesiallagd Steinway-flygel. Foto: GJERMUND GLESNES

Dette var siste dag av turen, en dag som ville være sikker suksess sommer som vinter. Jeg var jo i Bergen, verdens beste by, i hvert fall ifølge de aller fleste av dens egne innbyggere. Jeg har fått med meg at ikke alle er enige med bergenserne: National Geographic anbefaler Bodø og Ålesund, New York Times mener Oslo er blant byene leserne bør besøke i 2013.

Men jeg tror at eneste grunn til at de ikke nevner Bergen, er at det er altfor opplagt. Selvfølgelig skal turister til Bergen! (Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er den stolte innehaver av bynavnet i passene mine.)

I dag var Vestlandets hovedstad enda vakrere enn vanlig. «Bergen er nedbør, Bergen er alt som er vått. Så når solen endelig skinner, så synes den dobbelt så godt,» sang Ole Paus. Og i dag var himmelen blå som stål. Men hva skulle jeg se?

Bryggen er et slags må-se i Bergen; selv liker jeg spesielt godt Det Hanseatiske Museum. Men ikke bare er museet stengt om vinteren; de som kjenner sin Paus, vet også at sangen fortsetter med at «den (sola, altså) svelger Bryggen i et gyllent jafs». Hvis dette stemte, ville jeg slettes ikke ta sjansen på å være på Bryggen i jafsets time.

I ET GYLLENT JAFS: Slik ser Bryggen i Bergen ut i solskinn, for de som måtte lure. Foto: GJERMUND GLESNES

I stedet falt valget på Troldhaugen (80 kroner), Edvard og Nina Griegs fantasiske villa og eiendom over Nordåsvannet. Også fordi jeg har en teori om at Grieg egentlig er undervurdert.

Kanskje dette kan illustrere hvor stor Edvard Grieg egentlig er: (Ikke rent fysisk, han strakk seg bare 1,52 meter over gulvet.)

Jeg har vært på en voodooseremoni i Benin der «I Dovregubbens hall» plutselig begynte å spille, rett før de skulle slakte en gås. Det var voodooprestens mobiltelefon; han hadde den som ringetone!

Jeg kan si mye pent om min kamerat Hans-Richard. Men Troldhaugen visste han ikke hvor var. Det innså jeg ganske kjapt etter å ha gått av bybanen (27 kroner) ved Paradis. Det var en ekstremt dårlig dag å ha droppet lua, men heldigvis skal du visst fryse mye før ørene detter av. Og etter drøye to kilometers småjogging (det var jo altfor kaldt til å gå), kom jeg frem.

GOD GUIDE: Annett Schattauer er oppvokst i DDR men valgte likevel å skrive sin tyske magistergrad om Edvard Griegs scenemusikk. Foto: GJERMUND GLESNES

Der fikk jeg nok en av de herlige bonusene ved å reise utenfor sesongen: Akkurat som jeg har hatt et helt høyfjellshotell for meg selv, og en hel ferge – og nesten hele Flåm, gjentok luksusen seg igjen: Jeg var eneste turist! Dermed kunne jeg spørre guiden, Annett Schattauer, så mange spørsmål jeg klarte helt uten å bli flau.

Annett kunne fortelle at huset ble bygd etter komponistens egen idé.

– Det er mye regn i Bergen, så du kunne gjerne ikke være så mye ute. Derfor fikk Grieg vinduer i alle vegger. Han ville ha så mye lys inn som mulig, sa hun.

Deretter fortalte hun om alle gavene som strømmen inn til husbonden. De sørget for at han slettes ikke klarte å holde på sin interiørsmak: Han ville ha det enkelt og rustikt. Men hvordan klare det når du får en byste av Bjørnstjerne Bjørnson (av Bjørnson selv – mannen hadde ego nok til minst to) eller den gedigne sølvoppsatsen du ser til høyre.

– Hver gang Grieg fikk jeg orden eller medalje, satte han den på bjørnsonbysten, opplyste Annett.

Ellers fikk jeg inntrykket av at komponister vil være dårlig kompani i for eksempel bokollektiver. På Troldhaugen nektet han for eksempel å ha både innlagt strøm og vann. Det bråket for mye. Hva han ville ha ment om den firefelts motorveien som durer forbi bak en støyskjerm 200 meter unna, aner jeg ikke. Muligens ville han ha kommet Kraftwerk i forkjøpet og skrevet «Autobahn». Kanskje ville han bare ha revet seg i håret i frustrasjon og i sitt stille sinn misunnet Beethoven hans døvhet.

NASJONALROMANTIKK: Edvard Grieg hadde ikke bare peil på musikk. Også beliggenhet og utsikt hadde han en viss teft for. Dette bildet er fra gravstedet til Nina og ham. Foto: GJERMUND GLESNES

Om Grieg er stor er Bergen gigantisk. Vel tilbake på Bybanen kjørte jeg forbi både Paradis og Florida på vei inn til byen. (Det er syv stopp mellom de to stedene.) Bergen har til og med en egen Amerikalinje – buss nummer 12 som kjører innom Florida og Montana(!).

– Det har jeg aldri tenkt over, selv om jeg er herfra. For meg har det alltid bare vært Montana, utbrøt Petter Lidal da jeg spurte ham ut om bussruta.

EN KUR FOR ALT: Det er mottoet på forsiden av menyene til Petter Lidal og Bien Bar. Foto: GJERMUND GLESNES

Selv har Petter slått seg ned på et annet sted med en viss internasjonal schwung: Danmarks plass. Der driver han og en kompanjong Bien bar i et tidligere apoteklokale der art deco-interiøret er tilnærmet uendret siden arkitektene Arnesen og Darre Kårbø laget det i 1939. Fortsatt kan du se medisinnavn på skuffene i lokalet, som visstnok er Norges eneste fredede funkis-butikklokale.

Det Troldhaugen har i skjønnhet, har Danmarks plass i trist asfalt og betong. Selv Sinsen-krysset blir som en blomsteroppsats i forhold. Nettopp derfor var det ekstra vidunderlig å åpne døra til den umåtelig stilige baren, komplett med jazz i høyttalerne og flere hyller med gamle National Geographic-magasiner. Min Bien Biff Lindstrøm (159 kroner) og en flaske engelsk, sterk ingefærøl (52 kroner) var også mitt i blinken etter en lørdagskveld med hjort og rødvin.

– Vi er her som en slags medisin, mente Petter.

– Ja, for Danmarks plass må være Norges minst koselige plass?

– Ikke langt unna, i hvert fall, svarte bareieren.

Deretter nevnte han at Kings of Convenience-musiker og arkitekturpsykolog  Eirik Glambek Bøe hadde sagt mye klokt om plassen, som i realiteten er et ekstremt trafikkert veikryss. «En forbrytelse mot menneskeheten», mente Glambek Bøe om plassen da Bergens Tidende intervjuet ham om temaet i 2007.

Petter Lidals drøm er å forvandle området, å gjøre bydelen til en slags Grünerløkka sør for Bergen sentrum.

REDDET FRA PØLSENE: En stund var gamle Apoteket Bien pølsekiosk. Men eierne hatet det brune treverket og begynte å rive det. Heldigvis ble «oppussingen» oppdaget og stoppet – og pølseselgeren etablerte seg et annet sted uten fredet interiør. Foto: GJERMUND GLESNES

– Vi ville lage en bydelskafé. Det har vi blitt. For alle, fra nyfødte til de som er på vei andre veien, sa han. Han mente til og med at de nå har et berettiget håp om sin «grünervirksomhet», siden både en italiensk restaurant, Peppes Pizza og et par utesteder har kommet til i området.

Dem får andre sjekke ut. Selv passet jeg heller på å peke ut Troldhaugen da Hans-Richard suste forbi på motorveien etter å ha hentet meg (på Danmarks plass).

Om kvelden så vi «Varg Veum – kalde hjerter». Og jammen dukket ikke Bien Bar og Petter Lidal også opp der, som baren der Varg Veum feirer fødselen av sin førstefødte. Hvem vet. Kanskje selv Edvard Grieg ville ha likt stedet.

 

Og med det avslutter jeg forsøket. I morgen tidlig tar jeg Bergensbanen over fjellet og hjem. Roadtrip om vinteren? Så klart det går an. Du må bare pakke varme klær og være forberedt på noen stengte dører. Innenfor de som er åpne, har folkene til gjengjeld som regel mye bedre tid.

 

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 5: Ekstremkalde Voss