Frossen roadtrip dag 3: Går det an å ake ned her?


I dag hadde endelig tiden kommet for å teste ut min store plan; en plan som enten kunne være superb eller ren harakiri.

Men først en enakter for amatørskuespillere:

(På Vatnahalsen Høyfjellshotell, daglig leder Jannet Aksnes, hennes samboer Kenneth Sembsmoen og Jannets far Kjell Arne sitter i TV-stua. «God morgen Norge» står på i bakgrunnen. Opp trappa kommer hotellets eneste gjest, en journalist fra en flat østlandskommune, etter en durabelig frokost og smøring av matpakke. Østlendingen skal låne et akebrett for å ake ned Rallarvegen til Flåm.)

Kjell Arne: Har du tenkt å ake ned der? Da får vi sørge for at det står en rød bil og venter på deg i bunnen.

Jannet: Ikke skrem ham nå.

Kenneth: Jeg tror du kommer til å bære brettet det meste av turen.

Jannet: Jeg tror nok det går greit forsåvidt. Du er jo litt ekstrem.

(Jannet tar med seg journalisten til resepsjonen, finner frem et kart for å peke ut de farligste partiene.)

Jannet: Det vil nok gå bra ned hit. Men her er jeg redd for at vannet har rent nedover hele, så det bare er is. Og så er det jo fossen…

(Sceneteppe)

21 SVINGER: Uten kartleser eller co-pilot på rattkjelken, pugget jeg systemet inne på hotellet. Det er enkelt: Annenhver sving går til høyre og venstre. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter denne introen satte jeg ryggsekken og skiposen i resepsjonen, og avtalte med Jannet og Kenneth at de skulle ta den med seg på Flåmsbana senere. Så tok jeg rattkjelken etter snøret og gikk til toppen av Myrdalsvingene. Under meg stupte naturen ned i en kløft. Ur og stup og noen radmagre bjørketrær som neppe er sterke nok til å  stoppe en fullvoksen mann på rattkjelke.

TIL INFORMASJON: Eventuelle kjelkekjørere blir i hvert fall advart før kneika starter. Foto: GJERMUND GLESNES

Så satte jeg meg på og lot det stå til. I begynnelsen gikk det skuffende sakte. Noen steder måtte jeg gå, med brettet på slep. Da jeg kom litt nedover og det bare var et tynt snølag igjen, ble farten derimot heftigere.

Dermed fant jeg tiden moden for å gjenoppdage min egen feighet. Jeg bremset. Ikke fordi farten var så enorm; jeg har akt mye fortere før. Men tenk deg om: Hvor mange av dine magekilende aketurer har ikke endt på rattata? Og hva ville skje meg meg hvis rattataen skulle inntreffe her?

Da ville mitt eneste håp være at kulda frøs meg ned i tide, slik at jeg kunne bli tint opp igjen når legevitenskapen har kommet langt nok. (Hvor ble det egentlig av den teorien der? Ble den borte sammen med limahlsveis og Ball-genser?)

Mitt manglende testamente var likevel en bagatell der jeg humpet nedover bakken. Dette var morsomt! Sikkert mye morsommere enn å sitte på Flåmsbana og vente på huldra, som uansett ikke dukker opp i Kjosfossen før i mai.

I tillegg rattet jeg jo nedover en ikke hvilken som helst bakke.

Kneika opp til Myrdal har vært beryktet helt siden veien sto ferdig – i 1898, den gang klassifisert som fylkesvei(!)

Myrdalskleivane, med 21 u-svinger og et stigningsforhold på 1:5, var så bratte at hver hest kun fikk trekke én passasjer om gangen. Og nederst sto et skilt med påskriften «Be gentle against the horse and walk up the hill». Flåmsdalen hadde til og med et eget hestepoliti om sommeren på den tiden.

I fint driv ned mot fossen for n-te gang, møtte jeg min fiende: En diger issvull, som hellet slakt men ubønnhørlig ned mot avgrunnen. I lav fart forsøkte jeg meg likevel. Det var jo et nettinggjerde langs kanten, i hvert fall langs deler av svullen. Det gikk rimelig dårlig. Isen tok styringen, helt uten kontroll skled jeg nedover mot kanten – og stoppet i gjerdet.

GODT BRUKT: Det ser ikke ut som at jeg er førstemann som stopper i dette gjerdet. Hvor mange flere tåler det? Foto: GJERMUND GLESNES

Der og da bestemte jeg meg for å gi opp. Ake ned Myrdalsvingene? Umulig.

Så kom jeg til å tenke på oppoverbakken. Jeg hadde jo ingen hest til å gjøre jobben. Og siden latskap og dårskap har fått en mye bedre tomt i min hjerne enn klokskap, lot jeg det stå til. Jeg tråkket forsiktig over isen, og satte meg nedpå brettet igjen. Huhei!

Cirka et dusin svinger, et par ooops-levelser, og ytterligere to issvuller (som jeg gikk rundt) senere var jeg nede!

YEEE-HA: Det er utrolig hvor ekte du kan få bildene til å se ut med selvutløser, gitt. Foto: SELVUTLØSER

Ake ned Myrdalsvingene? Jo visst. Men kun når det er ekstremt lite snø, slik at veien er tydelig og nesten plan. Og kun på egen (og ikke helt ubetydelig) risiko.

Nå gjensto bare to tredjedeler av turen. Flåmsdalen er nemlig lengre enn jeg trodde. Og den er flat. I fire-fem kilometer labbet jeg derfor av gårde med brettet før jeg endelig nådde den gulmalte stasjonsbygningen på Blomheller, 13,5 kilometer fra Flåm.

Blomheller var neppe verdens midtpunkt den gang gården var bebodd. Og den er det i hvert fall ikke nå. Så hva gjør man på Blomheller stasjon i én time mens man venter på toget? Ikke spør meg. Jeg spiste matpakken, leste alle oppslagene inne i stasjonsbygningen, og prøvde å svare på kommentarer til skituren over Rallarvegen. Jeg klarte nøyaktig to før det begynte å gå tele i fingrene. Resten av tiden bedrev jeg ensom linjegymnastikk og slo så mange floker at jeg nesten lettet fra bakken.

V-V-V-V-VENTING: Venterommet på Blomheller verner mot regn og vind, men i svært liten grad mot kulde. Godt det bare var en time til toget… Foto: SELVUTLØSER

Til slutt kom heldigvis toget. Der traff jeg Jannet og Kenneth, og hele to turister! Konduktøren skulle ha 100 kroner for den lille turen ned til Flåm, men jeg tror jeg var heldig. Énveisbillett Myrdal-Flåm koster 260.

Flåmsbana var folketom. Flåm sentrum minnet nesten om en grend under zombieangrep. Da jeg kom dit etter å ha syklet Rallarvegen, var stedet fullt som et vinmonopol før påskeferien – så mange folk er det på kaia i Flåm at en mann fra Mumbai visstnok har sagt at han følte seg hjemme der.

Her er tallene: Én million turister besøker Flåm hvert år. 635.000 passasjerer tok Flåmsbana i fjor. Flåmsbana Museet hadde 134.000 besøkende.

Men en eller annen dag i september er det som om noen slår av bryteren. Så når Flåmsbana hadde 3061 reisende i desember, er det et jubeltall blant folket her.

Sånn er nemlig vinteren i Flåm. Stille og turisttom. Og januar er av en eller annen grunn aller verst. Det er den eneste måneden Norge i et nøtteskall ikke har turer. Alle hotellene i Flåm holder stengt (men du kan overnatte i Flåm Marina & Appartement).

Det eneste jeg fant som var åpent, var Furukroa kafé (til fire), Flåmsbana Museet og Saga Souvenir (begge steder 13-15) og Coop-butikken.

GOD PLASS: I januar har Gry Wangen (t.v.) og Viktorija Kunigiskyte det romslig i Saga Souverir – muligens Norges største suvenirbutikk. Foto: GJERMUND GLESNES

Til gjengjeld har hyggelige folk ekstra god tid til å være hyggelige når hver kvadratmeter ikke er stappfull av amerikanske cruiseturister i altfor trange sko.

Derfor ble det kaffe og en bit av Tarun Midje Hjelles sjokoladeplate da jeg sjekket ut Flåm Marina & Appartement. Han fortalte at også flåmingene vet å sette pris på åpne etablissementer.

– Vi får dykkergjester til helgen. De er mange nok til to bord. Så da åpner vi og har pub. Og da kommer flåmingene også, fortalte Tarun før han gikk over til reklamen:

– Vi har verdens beste utsikt. Bare se!

UT MOT HAVET: Utsikten fra Flåm Marina er faktisk ikke helgæren. Foto: GJERMUND GLESNES

Min kaffekopp ble tom på sekunder (takket være timen på Blomheller), men Tarun drakk sin sakte. Og siden selv jeg har en viss dannelse, ventet jeg akkurat lenge nok til at Flåmsbana Museet (gratis inngang – museet får inntektene gjennom suvenirsalg) egentlig var stengt da jeg dukket opp. Det viste seg å være null problem.

– Vi er jo her. Så hvis vi ser at noen står utenfor, slipper vi dem inn, sa Kate Ottersen, som driver museet sammen med sin mann, Espen.

DEN GANG DA: Du vet at billetten ikke kostet 260 kroner når største vekslingssum var to kroner. Fra Flåmsbana Museet. Foto: GJERMUND GLESNES

Hun viste meg rundt i utstillingen av bilder og gjenstander, og forklarte at turistene ikke lenger går helt i hi om vinteren.

– Allerede nå har vi hatt 400 gjester i januar. I 2000 varte sesongen fra midten av mai til uti august en gang. Nå begynner den 1. april og varer ut oktober.

Flåm føltes likevel ikke som et veldig livat sted, så jeg satt en siste halvtime på en benk inne på jernbanestasjonen, og tok 16.38-bussen til Sogndal (178 kroner). Bussen bragte meg blant annet gjennom den 24,5 kilometer lange Lærdalstunnelen – som jeg trodde var en turistsovepille helt til jeg intervjuet National Geographics Andrew Evans (magasinets «digitalnomade» og en viktig inspirator for denne bloggen), som mente tunnelen bare gir de besøkende en «enda sterkere følelse av geologien».

Å komme til Sogndal nå, etter Finse, Vatnahalsen og Flåm, føltes omtrent som å komme til London. Selv om resepsjonisten på Lægreid Hotel (1190 kroner) kun kom på to restauranter i byen da jeg spurte.

– Ellers må du til Kaupanger, la hun til.

Jeg takket nei. Det kommer jo en dag i morgen.

VARIASJON: Det er vanligvis et dårlig tegn å se blå lys langs veien. Men ikke i Lærdalstunnelen. Der skal lysene bare bryte opp monotonien av 24,5 km med bergvegger. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 5: Ekstremkalde Voss

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)