Frossen roadtrip dag 2: Rallarvegen på ski

I SPORET: Det er ikke lett å finne Rallarvegen under snøen. Men den gamle bergensbanetraseen… Foto: SELVUTLØSER

25.000 turister sykler Rallarvegen på en normal sommer. Det betyr minst 250 om dagen i løpet av den korte sesongen veien er snøfri. Men hvorfor går nesten ingen ruten på ski?

Det ville jeg finne ut av.

Men ikke før jeg hadde spist en durabelig frokost, fylt termosen, og brøsjet litt opp på historien.

Finse er nemlig mer enn rallare og rullere langs Rallarvegen. Det er også ekspedisjonshistorie; en god del av den på veggene i Finse1222. Nansen og Amundsen trente her før sine ekspedisjoner. Det samme gjorde Shackleton og Scott (Gjorde sistnevnte det? Eller er bautaen på Finse bare ironisk ment? Se kommentarfeltet). Og kanskje burde jeg blitt litt redd før min alenetur over snøen – i seg selv et brudd på fjellvettregel nummer syv: Gå ikke alene.

En i Scotts følge, bergenseren Trygve Gran, skrev nemlig følgende i dagboka si en gang på den tragiske sydpolekspedisjonen (Gran overlevde og var med inn og fant de avdøde): «Scenen minner om Finse, det ligner en dårlig vårdag der.»

Kanskje det var grunnen til at Rallarvegen+ski ikke er lik folkevandring? Tiden ville vise.

Det var 27 kuldegrader da jeg labbet i vei. I sånn kulde så jeg ingen grunn til å smøre skia; da får man jo is selv i rubben. I tillegg hadde jeg ingen planer om å ta av de gigantiske vindvottene en gang til, etter å ha fiklet med kodelåsen (av stål) på utgangsdøra til Rallarmuseet, som den kombinerte stasjonen og postkontoret låner ut nøkkel til.

SELVGUIDET: Jeg fant aldri lysbryteren inne på det vinterstengte Rallarmuseet. Det gjorde bare utstillingen enda tøffere. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg var med andre ord proppfull av kunnskap om rallare der jeg tråkket frem, med tre centimeter nysnø over skaren. I tillegg hadde jeg syklet ruten om sommeren, blant myrull, sommerfugler og stolte unger som hadde syklet fra foreldrene sine.

Kakestykke, som en engelskmann vil tenke!

Jeg innså imidlertid fort at Finse1222s daglige leder Merete Aarskog hadde rett da jeg spurte om hvorfor så få går Rallarvegen på ski.

– Når man kan gå overalt, går man enkleste vei. Det er over vannene. Og du ser jo hverken Rallarvegen eller broene eller tunnelene nå, svarte hun.

Det var helt rett. Jeg følte meg i slekt med Harald Heide-Steen jr.s russiske ubåtkaptein: Men vi kan jo ikke se den vei under snø…

Hvor var Rallarvegen?

TUNGTRÅDD: Du skal ha god tid – og enorme lårmuskler – for å sykle denne dressinen frem til Finse de første månedene. Foto: GJERMUND GLESNES

Den gamle Bergensbanen var derimot enkel å finne. Og hvorfor ikke? De eneste doningene som bruker den, noen dressiner, så ikke ut til å utgjøre noen fare. Og en jernbanetrasé blir ikke lagt tilfeldig. Med stor glede kunne jeg tenke på at linjen der mine trå ski såvidt gled fremover, er resultatet av både flere vintre med snømålinger og en anselig andel av Bergensbanens forbruk av 700 tonn dynamitt, 500 kilometer med lunte, og 2,5 millioner dagsverk.

FASTE SPOR: Trikkeskinner, snakker langrennsfolket om når skiløypene er ekstra faste og fine. Hva tenker de da om dette? Foto: GJERMUND GLESNES

I strålende sol – som faktisk varmet; jeg måtte ta av meg både en av genserne og lue nummer to – subbet jeg altså nordover langs jernbanen. Eller der også den var slukt av snøen, i generell retning Hallingskeid eller neste vokterbolig.

Hele tiden var jeg mutters alene. Ikke en villrein, ikke en rev, ikke engang en danske som hadde gått seg vill på skiskolen, så jeg.

Alt var dekket av et hvitt teppe av knasende snø, så hvitt at det definitivt ikke er jeg som har støvsugd det.

Her oppe bodde det altså folk. En eller to banevoktere sammen med kone og unger for hver tredje kilometer. De hadde i hvert fall stor hage. Og mye snø. Rolf Breili, som var banevokter på Fagerli fra 1948, fortalte om en snøskjæring på 12 meters høyde, ifølge en artikkel på Historieboka.no. Banevokterboligen lå så vindutsatt til at han måtte gå i løpestreng fra linja til huset for å komme helskinnet frem noen ganger. Og kona måtte ha tau rundt livet hvis hun skulle ut av huset i dårlig vær.

Sånt er kjekt å vite. Etterpå. Jeg er glad jeg ikke hadde lest det da jeg gikk på ski. For været skifter jo så fort på fjellet.

DRESSINBENK: Det er ikke alle skiløyper som tilbyr så fine steder å sitte nedpå. Foto: SELVUTLØSER

Jeg hadde uansett lest én skrekkhistorie allerede. På Rallarmuseet står det at arbeidsstokken som sprengte Gravhalstunnelen østfra, altså fra Myrdal, lå værfaste i ti uker (!) en vinter. Hvis du nå tenker at det sikkert var litt greit også, må du huske at dette var før radio, dataspill og Nordlandsbanen minutt for minutt. Selv ikke VG Nett var oppfunnet.

DET OBLIGATORISKE BILDET AV MAT: I dag: fire blingser finsebrød med saunaskinke, leverpostei fra flåm, og to-i-sammen med bacon fra Flåm og eggerøre. Foto: GJERMUND GLESNES

Så da så. Jeg slukte maten i solveggen på Fagernut, som en måke for ikke å fryse av meg tennene, før jeg krysset Taugevatn – det fullstendig mennesketomme vannet Bergensbanen skulle ha som endestasjon ifølge stortingsvedtaket i 1894. Det var «eit politisk spel for å få resten av landet med på planane,» ifølge fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Med andre ord: En jernbane fra Voss til ingensteder, det kunne østlendinger, sørlendinger og de nord for Dovre godta. Men en lengre bane? Ikke tale om. Jeg vet at bergensere er kjent for å være brautende, men var de virkelig ille på den tiden?

Rett etter nesten-endestoppen gikk jeg fiskebein opp til Rallarvegens høyeste punkt. Så suste jeg nedover til Moldådalen. Derfra handlet det mest om å komme frem til Hallingskeid. Den gamle anleggsveien lå under skavler, dalen lå i skygge, og rundt meg så jeg kraftledninger og Bergensbanens snøoverbygg oppe i lia.

Ved Hallingskeid var det uansett stopp. Ikke bare fordi det ville bli altfor sent. Men enda mer fordi det ikke er anbefalt å stå på ski ned Klevagjelet. (Se mer i kommentarfeltet.)

I venterommet på Hallingskeid stasjon (varmt og lunt) spiste jeg de to siste skivene. Eggerøren var blitt halvveis frossen.

MYRDAL: Da familien Aksnes kom hit for 30 år siden, bodde 40 mennesker her. Nå er det bare de og tre til. Foto: GJERMUND GLESNES

Deretter var det bare å vente på toget til Myrdal (57 kroner) og derfra traske de kanskje ti minuttene til Vatnahalsen Høyfjellshotell (1235 kroner inkl halvpensjon). Det er i ferd med å få en høy stjerne i min bok. Ikke bare serverte hotellsjef Jannet Aksnes far Kjell Arnes hjemmelagde kjøttkaker og mor Rigmors selvplukkede multer til dessert, før vi alle fire (Kjell Arne, Rigmor og datteren Jannet pluss hotellets ene gjest, meg) satt foran peisen og bablet.

Da kom det også frem at min journalistikk i hvert fall har gitt ett resultat. Da VG publiserte min artikkel om hvordan de solgte syltetøy som suvenir til cruiseturistene, ble det nemlig bråk. Telefonene og e-postene haglet inn fra rasende sogninger.

Hvordan kunne de selge Nora, de som ligger her? De måtte jo selge Lerum. Men Lerum hadde ikke små glass, de hadde bare store, og såntno vil ikke amerikanske turister ha i kofferten. Da ringte faktisk en kar fra Sogndal-bedriften hotellet og spurte om grunnen til den upatriotiske handelsvaren. Så nå selger også de små syltetøyglass – og Vatnahalsen har naturligvis byttet leverandør.

Det har jeg tenkt å skryte av på gamleheimen.

Jeg kan også skryte av dette, som hotellets eneste gjest:

– I natt har du en hytte med 40 rom og like mange bad. Det er mer enn Røkke, sa Kjell Arne.

Men kanskje skal jeg ikke høre altfor mye på ham. Da hadde Rigmor nemlig allerede sagt at «vi blir litt rare når vi bor sånn».

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 5: Ekstremkalde Voss

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)