Nordkapp-Oslo dag 5: Tid og sted og sånn

IKKE HELT MIN DAG: Marens bakeri i Straumen skulle stenge, men jeg fikk da kjøpt en inderøysalat og økologisk ripssaft (115 kroner til sammen) som jeg kunne spise ute. Foto: SELVUTLØSER

Tja, hvor skal jeg begynne? Jeg har akkurat – fordelt over de siste dagene – begått min verste tabbe i hele mitt yrkesliv som journalist. I forhold til denne brøleren fortoner blindveien ved Setermoen og at jeg ikke fant Skjold, seg som søknader om medlemskap i Mensa.

Heldigvis har det bare gått ut over meg selv.

 

Og dagen startet bra. Etter frokost på hotellet rullet jeg bort til Mosjøen sentrum og Sjøgata (Km: 1486. Kjøretid: 24.02). Den har, som flere lesere allerede har påpekt, Nord-Norges lengste sammenhengende trehusbebyggelse, et minne fra tiden da fiskere fra kysten, samer fra fjellet og bønder fra dalene samlet seg i Mosjøen for varebytte.

LITT AV HVERT: Roar Møller kjøper alle kaffekoppene til Gilles Café & Musikk på brukthandler. Foto: GJERMUND GLESNES

– På slutten av 1800-tallet hadde Sjøgata 21 skjenkesteder, hvorav bare elleve var lovlige. Nå er det syv kafeer og restauranter her, fortalte Roar Møller som driver Gilles Café & Musikk, en kafé og konsertscene i et hus som tidligere var kjøttforretning.

– Før det igjen var det landhandel. Og jeg lurer på om det i gamle dager var bank her, sa Roar og konstaterte at hele gata er en eneste lang historie.

 

Km: 1486. Kjøretid: 24.24. Laksforsen

Inngang: 35 kroner

Det føles kanskje rart å betale for å se en utsikt, men Laksforsen er mektig. Og billetten gjelder også til kafeens lille museum.

VEFSNA: Laksforsen en dag det visstnok ikke er særlig mye vann i elva. Foto: GJERMUND GLESNES

Der kunne jeg blant annet lese at Oberst Connor i løpet av ett døgn en gang i 1921 fisket hele 32 laks. Da hadde Karl Forsjord rodd båten for ham og en setergutt hadde blitt sendt etter mat for at herren skulle kunne holde fisket gående hele natta.

FISKEHISTORIER: Laksforsen har også et eget museum om laksefisket i elva. Bildet i midten viser trolig Oberst Connor. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1515. Kjøretid: 24.49. Sør for Trofors

– Du får en halvtime-førti minutters pause. Vi holder på å høvle asfalten og tør ikke slippe forbi noen, sa mannen som dirigerte trafikk. Fem minutter senere ble personbilene likevel sluppet forbi – heldigvis for meg. Veidekket på norske veier har fått mye kritikk, men de siste par dagene har jeg passert mye asfaltarbeid, så noe blir da gjort!

 

Km: 1555. Kjøretid: 25.28. Fylkesgrensa

Portalen som viser overgangen mellom Nord-Norge og Trøndelag er grå på nordsiden og malt som et nordlys på sørsiden (den som ønsker velkommen til Nord-Norge). Vemodet med å forlate nord ville imidlertid ha vært større hvis jeg ikke allerede hadde kjørt fra Nordkapp med relativt dårlig tid. (Dette var jo før jeg innså hva jeg har gjort…)

FORSKJELLSBEHANDLING? Slik ser det ut fra nord…

 

NORDLYS: …og dette er hvordan Nord-Norge ønsker velkommen. Foto: GJERMUND GLESNES

Km: 1709. Kjøretid: 27.55. Bølareinen

Inngang: 20 kroner

Før min generaltabbe ble klar for meg, skulle dette innlegget handle om omveier. Valget om å ta riksvei 763 langs sørsiden av Snåsavatnet var derfor enkelt – ifølge en leser er dette kun seks kilometer lenger enn E6. Den sidens trolig mest kjente severdighet er Bølareinen, en helleristning av et reinsdyr i naturlig størrelse (1,8 meter lang, 1,36 høy). Risset inn for kanskje 6000 år siden, oppdaget i 1842 av gårdbrukeren Benjamin Vikran.

De to andre ristningene i området, deler av en bjørn og den skiløpende Bølamannen, hadde jeg vanskeligere for å skjelne fra berget. Kanskje med bedre tid?

BØLAREINEN: Om mannen og bjørnen (ikke på dette bildet) var vanskelige å få øye på, får de fleste med seg reinsdyret. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1757. Kjøretid: 28.47. Gulburet, Inderøy

Få omveier er så kjente og godt markedsført som «Den gyldne omvei» på Inderøy. Denne yttersvingen skal gi ni kilometer ekstra kjørelengde. Med tanke på alle som har anbefalt den, var jeg helt uten tvil da jeg svingte av E6 en snau mil sør for Steinkjer (der veivesenet godt kan skilte også i kryssene, ikke bare langt foran dem).

Inderøy er gårdsmat, kunsthåndverk, historiske plasser og gallerier. Typisk god tid-opplevelser altså. Og god tid var noe jeg ikke hadde. Jeg bestemte meg for å gjøre ett stopp på omveien, så fikk kommende turister gjøre resten. Valget falt på Gulburet.

Det var et nydelig sted. Klesvask på tørkestativet, blomsterkasser, rød låve og gult våningshus, og kuer som drøvtygget på beitet rett utenfor gjerdet. Det var bare ett problem: Det var stengt.

Til slutt fikk jeg øye på et oppslag med åpningstider på den gulmalte kafeen: Torsdag-fredag 11-17.

Jeg skjønte ingenting. Klokka var jo ikke blitt fem. Og det var jo torsdag.

Eller?

Litt urolig fisket jeg opp mobilen fra lomma. «Onsdag 22. august». Det var høyst besynderlig.

Jeg ringte sjefen.

– Hei Gjermund, hvordan går det?

– Du, seriøst (dette var en av få anledninger der det ordet er en godkjent åpning). Er det onsdag i dag?

– Jeg tror det. Vent litt, så skal jeg sjekke.

(stillhet)

– Det er onsdag ja, hvordan det?

– Jeg var sikker på at det var torsdag, og at jeg måtte være i Oslo i morgen. Nå har jeg kjørt som en idiot for å rekke frem, og så…

– Jeg syntes du hadde kjørt fort nedover ja. Hvor er du nå da?

– Inderøy, Nord-Trøndelag.

– Da er det ikke så langt igjen nei.

 

Å være for tidlig ute, er ikke det verste. Det bare føltes slik der og da. Å ta feil av hvilken dag det er, liksom… Sjefen har allerede sendt meg til Nordkapp med enveisbillett, så hvor stor tabbekvote kan jeg regne med?

Og ikke bare det. Her har jeg droppet «alt» i Nord-Norge på grunn av tidsnød. Og så har jeg hatt én dag ekstra!

Jeg kunne altså ha kjørt Kystriksveien, tatt Ofotbanen, besteget Torghatten, sjekket ut hele Hamarøy, valgt fergen Kjøpsvik-Drag, kjørt Villmarksveien, sjekket ut treskulpturen «Morgans skip» i Gratangen, eller sittet hele dagen på kafé i Mosjøen og lest bok.

Der og da falt noen unødvendig harde gloser mot en sakesløs onsdag.

 

Km: 1762. Kjøretid: 28.55. Straumen

HAR DET I BLODET: Gøril Hastad i Inderøy Landhandleri er fjerde generasjon som driver butikk her. Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er vel litt godt og å glemme hvilken dag det er når man reiser, trøstet Gøril Hastad i Inderøy Landhandleri. Hun er fjerde generasjons kremmer i familiens butikk, men nå er dagligvarene byttet ut med interiør, gaver, småting, og ifølge Gøril selv Straumens beste softis.

Det lille tettstedet ved den strie tidevannsstrømmen har mange godt bevarte trehus, mange av dem med gallerier (førstemann hit var Nils Aas). I gamledager var det kanskje mer preget av landhandlere.

– Oldefar og en til startet sammen her på 1800-tallet. Da hadde de klausul om at hvis de røk uklar, skulle de etablere seg langt fra hverandre for ikke å kappes om de samme kundene. Han andre startet der, sa Gøril og pekte mot nabohuset. Deretter la hun til at bestefaren hadde giftet seg med en jente i et annet nabohus, også det av butikkfamilie.

Tre nabohus, tre landhandler, altså.

– Men den gangen hadde de ikke handelslekkasje, smilte Gøril.

 

Mine kvaler var likevel ikke over. Det er nemlig ikke første gang jeg går på en liknende blemme.

* For mange år siden etter en tur til Glasgow. Jeg var tidlig ute, svært tidlig ute, til flyet fra Prestwick, som for anledningen var nesten helt tom. – Du kan ikke sjekke inn ennå, sa mannen i Ryanair-skranken. Jeg satte meg og ventet i nesten en time før jeg gikk bort igjen. – Nå da? – Flyet ditt går om to dager, sønn, sa mannen.

I 2008 i Melbourne. Igjen var jeg litt tidlig ute, fordi kameraten jeg hadde besøkt skulle på Melbourne Cup. – Er du sikker på at du skal med flyet? Du står ikke på listene, sa mannen i skranken denne gang. –Ja, svarte jeg. – Men jeg kan godt finne frem billetten. – Ja, gjør det.

Jeg trodde hjertet skulle gi meg klumpfot da jeg innså fadesen: Jeg var én dag for sent til flyet! (Cathay Pacific ga meg ny billett uten å ta en krone, med samme fly som jeg prøvde å sjekke inn på.)

 

Nå hadde jeg gjort det igjen. Ikke grunnet en litt slurvete sjekk av boardingkortet, men etter nådeløs hasting langs E6 og sideveiene i flere dager.

En kamerat av en kamerat definerte for noen år siden forskjellen mellom Oslo og Sandefjord cirka slik: «I Sandefjord slipper folk opp gassen før lyskryssene i tilfelle det blir rødt lys. Oslo gir folk gass for å komme seg over på gult.»

Hvor sto jeg nå, etter skarve fire og tre kvart år i Oslo?

Det var tid for tenkeboksen. For å gå i seg selv.

 

Km: 1792. Kjøretid: 29.22. Munkeby Mariakloster

VISTE RUNDT: – Munkeby har stort spenn, alt fra munker til roboter (melkeroboter og en som klipper plen), sa Inger Alstad som her viser rundt i Munkeby Mariakloster. Foto: GJERMUND GLESNES

I foten av en ås utenfor Levanger anla cistercienser-ordenen sitt aller nordligste kloster på 1100-tallet. Mitt eventuelle håp om at et kloster skulle være løsningen, ble imidlertid fort lagt i ruiner.

For det er nettopp en ruin klosteret er. I dag, og trolig ganske tidlig etter grunnleggelsen.

– Vi vet egentlig ikke så mye om livet i klosteret. Det var nok et uendelig slit. Det var ikke så lenge de ble her. Da de bygde kloster på Tautra, flyttet de dit, sa nesten-naboen Inger Alstad som tar seg av hustuftene på vegne av Fortidsminneforeningen.

– Den gang var dette midt i tjukke granskogen, forklarte Inger da jeg speidet utover de gule kornåkrene og undret på hvordan livet her kunne være så ille.

I dag har cistercienserne for øvrig bygd et nytt kloster (på tomta der Olav Duuns bror Simon bodde) med fem munker. Og Munkeby Mariakloster blir brukt både til Olsokmesse, konfirmasjonsundervisning og brylluper.

 

Km: 1877. Kjøretid: 30.47. Trondheim

Åses romutleie og Pensjonat Jarlen var fulle. Dermed droppet jeg planene om å spare og tok inn på Rica Nidelven, som ifølge en kåring har Norges beste hotellfrokost. Litt botsgang gjorde jeg likevel overfor sjefen, siden jeg prutet prisen ned med 200 kroner, til 1295.

INSTITUSJON: Bakklandet Skydsstation ble ikke bygd i går. Koselig interiør og god mat gjør at kafeen alltid er populær. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en porsjon Jons fiskesuppe og en halvliter på Bakklandet Skydsstation (235 kroner til sammen) var humøret faktisk ganske bra. Jeg har halvannen dag og ikke så all verdens langt igjen å kjøre. Dermed blir det Gjevildalen på meg i morgen. Jeg gleder meg!

 


Vis større kart