Nordkapp-Oslo dag 4: Norge på sitt beste

 

TRANØY FYR: Utsikt fra toppen av tårnet. «Faderen, Sønnen og Den hellige ånd» er fjelltoppene til venstre. Foto: GJERMUND GLESNES

De siste dagene har vært som klippet ut av en reklamefilm for Norge, bare at jeg selv har valgt musikken. Blå himmel, grønt løv, purpurrøde geiterams, svarte tinder eller lyngkledde vidder, myrer og skogstjern bakenfor trærne, og vann og fjorder i samme farge som himmelen eller nærmeste dalside.

I min lille bil i dette store landskapet har jeg pønsket ut en teori om hvorfor vi så interessert søker den vakreste kyststrekningen eller fjellområdet på ferier i utlandet:

Fordi utlandet ellers kommer så fryktelig langt bak Norge.

Ja, jeg vet at dette er patriotisk, kanskje sjåvinistisk. Men like fullt.

Se bare på bildene fra Tranøy fyr (Km: 954. Kjøretid: 15.35) i gårsdagens aftensol. Det ligger på Hamarøy (i hvert fall nesten, før de lagde gangbro måtte fyrvokteren ro 20-30 meter over til fyret), jeg skulle nesten si midt i Hamsun-land – men da hadde det vært et malplassert fyr – så rett skal være rett:

VERTSKAP: Tranøy fyr har vært åpent med kafé siden 1993, to år etter at siste fyrvokter forlot utposten. På de tre årene Inger og Villy Sund har drevet stedet, har kun én spurt etter TV. Foto: GJERMUND GLESNES

På det ytterste brenningskjær mot Vestfjorden, med Lofoten midt imot, og det samme med vestavinden, nordavinden, og bølgene som om vinteren har det med å slå sønder murer eller kaste stein inn på plenene rundt den gamle fyrvokterboligen.

Der betalte jeg 900 kroner for et rom, og fikk holmen helt for meg selv om natten, med døra ulåst og nøkkelen på utsiden – det kan man på slike plasser.

KVELDSSTEMNING: Tranøy fyr ble tent for første gang i 1864. Frem til 1937 bodde fyrvokteren i huset der det lyser – det var rommet mitt denne natten. Foto: GJERMUND GLESNES

Men først fikk jeg omvisning – også opp i fyrtårnet – av vertene Inger og Villy Sund. De har drevet fyret på vegne av Kystverket i tre år nå, og er like betatt fortsatt.

– Det er like vakkert hver gang jeg kommer over bakketoppen der borte, sa Villy. Og de er ikke de eneste.

– Vi ser folk som så vidt er gangføre. Men de strever seg over broen til fyret. Selv i skitvær. De holder seg fast i gelenderet og kjemper seg frem, fortalte Inger.

Fra toppen av de 83 trappetrinnene pekte de ut navn og steder i Lofoten og Vesterålen for meg (- Lofoten er som vakrest fra Tranøy fyr, mente Inger).

Det granittskapte kurvediagrammet er heller ikke de eneste sagtannete fjellene i panoramaet. Denne delen av Nord-Norge har så mange av dem at du faktisk risikerer å bli retningsvill hvis du ikke passer det. Det er en dramatisk fjellformasjon overalt.

Som tindene rundt Hamarøyskaftet (613 m.o.h.) – eller Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som en presteutdannet (!) nederlender kalte dem da hun overvintret på Tranøy fyr i 2010.

 

Jeg skulle gjerne ha bodd i skjæret fra det blinkende fyrtårnet resten av sommeren jeg, men da ville både Europcar og sjefen (antar jeg?) ha savnet meg.

Så jeg måtte videre.

HJELVIK: Jeg prøvde å kjøre nokså nonstop mot Saltstraumen for ikke å bruke så lang tid. Men helt uten fotostopp er det vanskelig å ferdes. Foto: GJERMUND GLESNES

Norge hadde på seg konfirmasjonsdressen også i formiddag. Skydekket var riktignok skiftende, men leseren som skrev dette hadde helt rett: E6 mot Fauske var «som en champagnefest. Inn i tunneler for så å få naturen midt i fleisen når man kommer ut». Det var kun pliktfølelse og erfaringen fra de foregående dagene (ting tar tid, jeg kan ikke stoppe overalt) som drev meg frem nesten uten stopp.

(Med tid ville jeg for eksempel ha sjekket ut Polarbanen, Hitler-Tysklands krigsfange-jernbaneprosjekt fra Fauske og nordover.)

 

Km: 1126. Kjøretid: 18.21. Like nord for Fauske

MIDTPUNKTET: En liten geografileksjon til mange søringer om lengden av Norge: Halvveien mellom Svinesund og Kirkenes er her, ved Fauske. Foto: GJERMUND GLESNES

Nær tre timer etter at jeg forlot fyret fikk jeg belønningen for min standhaftighet: Skiltene som viste at jeg var halvveis på E6 gjennom Norge. Den går riktignok fra Kirkenes, et godt stykke lenger unna enn Nordkapp, men likevel. Jeg feiret med å følge det en rekke lesere ha anbefalt: Jeg svingte av E6.

 

Km: 1177. Kjøretid: 19.01. Saltstraumen

Fire gange rom dagen går 372 millioner kubikkmeter vann gjennom det 150 meter brede og 31 meter dype sundet Saltstraumen. (Takk, NAF Veibok!)

For dem som tenker at det var fælt til tall:

Det gjør at sundet ser ut som en stri elv!

Her lærte Odd Stenersen (65) å ro i farens straumbåt (ifølge Odd bredere og tyngre å ro enn en nordlandsbåt, straumbåten går opp i stavnene og kan snu «på en femøring»).

– Far bandt et langt snøre til båten, slapp den og meg ut i straumen og lærte meg å ro, fortalte han.

Tauet var liksom livlinen. Redningsvest var nemlig et ukjent begrep den gang, ifølge Stenersen, som heller ikke kunne svømme. Vannet i straumen holder så godt som aldri over 10 grader…

VANNKREFTER: Saltstraumen er så stri at de trengte spesielle straumbåter for å kunne ro over til butikkene tvers over sundet. Odd Stenersen lærte å ro i en liknende båt som den museet nå eier. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1214. Kjøretid: 19.40. Misvær

Det var her jeg skulle ha fortsatt riksvei 17, Kystriksveien, langs Helgelandskysten. Jeg vet ikke hvor mange lesere som har anbefalt dette, men det er i hvert fall mange nok til at kyststrekningen må være kandidat for temaet for dette innlegget: Norge på sitt beste.

Mens jeg snakket med Odd Stenersen, begynte det imidlertid å regne. Og jeg ønsket å spare kystveien til en dag med klar himmel rundt toppene (den har mange ferger).

I tillegg er vel «Norge på sitt beste» så mangt? Og det er individuelt, personlig, trolig et spørsmål om identitet. Hvis jeg måtte velge en favoritt, ville det for eksempel ha blitt utmarka ved Glesvær/Glesnes når sola skinner og sotralyngen er i blomst. (Så kan dere se på stedsnavnet og gjette hvorfor…)

Dette skal uansett ikke være noen kåring. Og jeg husket et tips om å kjøre veien over Misvær til Rognan (riksvei 812). I tillegg sa Odd at dette var en kortere rute til E6 sørover enn å kjøre tilbake om Fauske.

Jeg ble glad for valget da jeg i Misvær sentrum stoppet i Amors butikk, der Anette Morsund driver kafé, håndverksutsalg og brukthandel i foreldrenes tidligere bakeri.

Jeg hadde lyst på møsbrømlefse, men det sto ikke på menyen.

KOS PÅ KAFÉ: Anette Morsund (t.h.) og Gøril Tidslevold ga ikke inntrykk av å ha det travelt i Amors butikk. Og hvorfor skulle de det? Foto: GJERMUND GLESNES

– Den er veldig god men jeg tror ikke søringan liker den. Den har mye rømme, smør, fett, sa Gøril Tidslevold fra Bodø som virket å ha satt av noen timer til Amors butikk.

– Hvorfor er det ikke noe for oss søringer?

– Dere er så sunne, svarte Anette og lo.

Jeg nøyde meg med en scone med brunost og kaffe (55 kroner). Mer mat var det visst ikke å få i Misvær på en ukedag, men damene fortalte at Urtehagen er anbefalt i helgene. (Anettes sønn skal forresten snart begynne å lage sjokolade i det gamle bakerirommet i kjelleren på Amors butikk.)

 

Km: 1312. Kjøretid: 21.18. Polarsirkelen

UKLAR BESKJED: En gang fortalte skiltet at det ikke var lov å kjøre bort til Polarsirkelsenteret. Nå er budskapet mindre tydelig. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg suste rett forbi Saltdal og Norges minste hotell for å nå frem til nok en milepæl: Polarsirkelen. Men vinden var sur og regnværet påståelig, så jeg nøyde meg med å ta et fotografi, og priset meg lykkelig for at jeg ikke var i kjeledressen til han som dirigerte trafikken forbi asfalteringsarbeidet over Saltfjellet. Han hadde vært på jobb i over 12 timer, sa han, og kom ikke til å bli ferdig med blåsten før bilene var tomme for asfalt.

 

Km: 1331. Kjøretid: 21.44. Krokstrand

HISTORIE: Krokstrand kafé og overnatting har servert mat til reisende nesten siden veien over Saltfjellet åpnet. Noe av fortellingen kan du se på veggene. Foto: GJERMUND GLESNES

Reiser avhenger av flaks og her sto Fortuna meg bi. Krokstrand kafé og overnatting så riktignok ut som noe mer enn en veikro med smaker tynne som løvbiff. Men at det skulle presentere så stolt norsk matkultur, kunne jeg ikke ane.

Bildene på veggen fortalte at Kaia og Abaron Krokstrand åpnet kafeen i 1938 – året etter at Kong Haakon VII åpnet veien over Saltfjellet. Mye sier meg at mitt dagens-valg kunne ha stått også på datidens meny: salt fårekjøtt med kålrotstappe og poteter til den nette sum av 145 kroner, 175 med en brus.

Det er billig til å være i Norge.

– Vi tar det vi må ha, ikke noe mer, sa Tove Rakvaag som har drevet kafeen de siste 30 årene.

 

Km: 1484. Kjøretid: 23.59. Mosjøen

Leseranbefalte Fru Haugans Hotell var fullt, men Norlandia Lyngengården Hotell hadde et enkeltrom til meg (795 kroner). I morgen akter jeg å sjekke ut trehusbebyggelsen i Sjøgata før jeg kjører videre. Kanskje viser Norge seg igjen fra sin beste side. Jeg begynner å tro det.

 

I morgen beveger jeg meg gjennom Trøndelag, så går ferden (høyst sannsynlig) gjennom Gudbrandsdalen og (tror jeg) over Toten. Er det noen som har tips til severdigheter, opplevelser, spisesteder eller spesielle overnattingssteder underveis? Skriv! Dessverre har jeg ikke tid eller lov (pga leiebilreglene) til å kjøre noe særlig omveier.


Vis større kart

Her finner du resten av blogginnleggene fra turen Nordkapp-Oslo:

Dag 1-2: Den lange veien hjem

Dag 3: Norges mest fryktede sted?

Dag 5: Tid og sted og sånn

Dag 6: Inn i landet på alvor

Dag 7: God gammel…