Nordkapp-Oslo dag 3: Norges mest fryktede sted?

FRYKTET: Helt nederst til venstre på side120 i NAF Veibok: Skjold. Foto: GJERMUND GLESNES

Det er trist for en så bereist nasjon, men likevel: Jeg tror det er mange søringer i min generasjon som aldri har vært i Nord-Norge. Selv kjenner jeg flere.

Blant oss menn fins i tillegg en annen stor gruppe: De som har vært i nord kun gjennom militæret.

Blant mine kamerater var det skrekken.

Og verst av alle stedene var Skjold. Bare navnet kunne gi gåsehud – eller fremkalle skrattlatter hvis det var en annen som hadde blitt sendt dit.

Skjold. Et sted ingen av oss visste hvor var, ikke nøyaktig. Vi visste bare nok. At det var midt i skogen, eller fjellet, midt i snøen, i Troms! indre Troms attpåtil, et mer rendyrket Gokk fantes knapt i våre hoder.

Vi visste også at mange havnet der i verneplikten. Fortsatt tjenestegjør 1170 mannskaper og ansatte der, og siden leiren ble etablert i 1944 (av tyskerne) anslår kaptein og presse- og informasjonsoffiser i Hærstaben, Øivind Baardsen, at minst 50.000 har tjenestegjort på Skjold.

Informasjonssjef i Hæren i Nord-Norge, Marianne Øiahals, humret da jeg nevnte ordene «Norges mest fryktede sted» på telefonen.  Heller ikke Baardsen avviste tanken helt, selv om han mener at det i dag er en myte.

En av grunnene er at færre avtjener førstegangstjeneste. Det gir mer motiverte soldater.

– Vi har i dag to års ventelister for å komme i Panserbataljon (Setermoen) og 2. bataljon på Skjold, opplyste han.

Samtidig innrømte han at stedet milevis fra andre tettsteder har hatt et rykte.

– Det har vært brukt i rekruttskolen: «Hvis du ikke oppfører deg nå, sender vi deg til Skjold,» sa han.

På min tid tror jeg i hvert fall at betegnelsen stemte. I hvert fall blant mine jevnaldrende, vi innbilt urbane småbyborgere fra velfriserte Sandefjord. (Så veldig urbane var vi ikke. Vi skjønte for eksempel ikke bæret av espresso eller cappuccino; vi trodde kaffe skulle drikkes nesten 50/50 med likøren Galliano og med en dæsj krem fra sprayflaske på toppen.)

Jeg kom aldri til Skjold. Takket være mine bravader i sporten orientering, fikk jeg mine ombarberinger i Gamlebyen Fredrikstad og i idrettstroppen på Kolsås.

I dag skulle det bli min tur.  I dag skulle jeg endelig til Skjold. Nå var det ikke snakk om nesten et helt ungdomsår; stedet ligger jo mer som en alternativ rute enn en avstikker på veien mellom nord og sør.

 

Men først skulle jeg suse gjennom nok et knippe fjordarmer, grender og kommunesentre i Kongeriket Norge.

FOR EN DAG! Utsikt over Lyngen fra veien ut til Spåkenes. Foto: GJERMUND GLESNES

Og hvilken dag å gjøre det på! I dag har det vært blå-himmel-mandag så det skinte! En dag man burde ha sendt på utstilling eller destillert og tappet på flasker – på blå resept eller til helt spesielle anledninger.

 

Det var derfor med solbriller og varmeapparatet av jeg startet fra Reisafjord Hotel i Sørkjosen (Km: 437. Kjøretid: 6.38) i dag morges. Hele Lyngen var en kamp for ikke å stoppe rundt hver sving for å ta bilde – men det fins en grense selv for hvor mange fotografier et menneske trenger av Lyngsalpene tvers over fjorden.

I et slikt vær innså jeg raskt at jeg måtte rasjonere mine stopp nøye hvis jeg noen gang skulle komme frem.

 

Km: 504. Kjøretid: 8.05. Birtavarre

HISTORISK GÅRDSTUN: Holmenes sjøsamisk museum i Birtavarre. Foto: GJERMUND GLESNES

Slump og heldige sammentreff er essensielle på en reise. Man er jo som regel på stedet for første gang! I så måte var jeg godt fornøyd med Holmenes sjøsamisk museum, et gårdstun som viser levesettet i Nord-Troms på 1800-tallet (gratis inngang). Jeg så ikke et menneske, fossebrus og noen sauer var de eneste lydene.

ELVENS KONGE: Vannet i Birtavarre kan umulig være varmt, men Troms’ elger har uansett aldri hørt om Syden. Foto: GJERMUND GLESNES

Det beste i Birtavarre kom likevel helt overraskende, og fikk meg til å trampe inn bremsen. En elg sto midt i elven bare 40-50 meter fra meg! Slike øyeblikk gjør bilferie uovertruffent.

 

Km: 527. Kjøretid: 8.35. Manndalen

Slump kan også gå andre veien. Da jeg skulle sette inntrykkene fra Holmenes i sammenheng i Senter for nordlige folk i Manndalen, kom jeg til en stengt dør i underetasjen på det nye og flotte kulturhuset. – De har ikke åpnet nå i dag. Og jeg har ikke nøkkel, beklaget bibliotekaren.

 

Km: 568. Kjøretid: 9.19. Skibotn

NÆR NATUREN: Baigalmaa Hamnvik og sønnen John Aage (10) har ekorn og rev på tunet og kreklingsaft både på flasker, dunker og i kjøleskapet. Foto: GJERMUND GLESNES

Helt «elg i elva»-brå var ikke bremsingen, men rasten i Skibotn var langt fra planlagt. Den skyldtes skiltet om kreklingsaft i veikanten og et innfall.

Dermed havnet jeg på terrassen til Baigalmaa Hamnvik, om flyttet fra Mongolia til Nord-Troms for elleve år siden, og nå lager og selger kreklingsaft sammen med mannen sin. (-Vi lager noen tusen liter i året, og selger herfra, fra butikk i Tromsø eller med Posten. En del pensjonister jobber for oss med å plukke, fortalte hun.)

Baigalmaa syns Skibotn er et deilig sted å bo.

– Her er det jevn temperatur og ikke minst fin natur. I Mongolia blir det minus 40 grader i januar og 35-40 varmegrader i juli. Her har jeg aldri hatt mer enn 15 minusgrader. Og i dag nyter vi den varmeste dagen i sommer. Det er vel 18-19 grader, fortalte hun mens vi drakk kald kreklingsaft, varm kaffe og spiste lefser, og kjente sola varme.

Etter å ha studert en ekornunge spise frø fra bakken en stund (familien hiver ut mat til dem), måtte jeg likevel bryte opp. En god del mil kalte.

 

Km: 600. Kjøretid: 9.44. Øvergård

Her svingte jeg av E6 og inn på riksvei 87, veien som skulle føre meg til Skjold. Det medførte et midlertid farvel til gule midtstriper, samt frodig skog og grassenger i Tamokdalen.

SONJA HENIE PÅ HJUL: Hadde hun hvit ballerinakjole, imponerte dommere og jublende publikum, hun som gjorde denne piruetten i Tamokdalen? Det er vel heller tvilsomt. Foto: GJERMUND GLESNES

Veien var fri, naturen vakker, trafikken sparsom, og humøret på topp selv om det vitterlig skyet litt til lenger innover dalen. «Kanskje symbolsk for militærstedet,» tenkte jeg idet jeg funderte på å stoppe i en matbutikk men slo det fra meg, svingte i nok et kryss med et par hus og durte på videre gjennom landskapet.

Det stedet var Skjold. Jeg er ganske sikker på at skiltet viste «Overbygd», men det kan godt hende jeg tar feil. Jeg innså nemlig ikke tabben før 19 kilometer senere, ved Rundhaug, da valget mellom riksvei 854 og 87 tvang meg til å ta opp NAF Veibok.

Da var det for langt tilbake. Skjold glapp for meg, denne gang uten å gi meg følelsen av å ha blitt bønnhørt.

Så jeg vet fortsatt ikke hvordan det er der. Jeg bare tenker at grunnen til at vi fryktet Skjold, er den samme som gjorde at jeg kjørte forbi: Det er nesten ingenting der!

Jeg fikk heller ikke spurt noen om hvordan Skjold egentlig er. Så jeg får nøye meg med internett. Dette er sakset fra VG Netts debattforum:

«Tror neppe du kan komme til en leir som ligger mer gjemt bort langt inni skogen. Beliggenheten er helt latterlig. Det tar 45 min ca inn til Bardufoss (der du tar flyet hjem fra) og 2 timer til Tromsø. Så du er mildt sagt fanget! Stedet leiren ligger ved, heter Øverbygd. Der bor det akkurat nok mennesker til å drive den lokale Prix-butikken og en Shell-stasjon med 2 pumper, da med henholdsvis blyfri 95 og diesel.»

«Er du friluftskar, finner du mange muligheter der. Alt opp til deg selv. Dividalen nasjonalpark er noe av det fineste og mest uberørte her i landet, og ligger ikke langt fra Skjold. Men er du av den urbane typen, tror jeg du får det tøft.»

 

Km: 695. Kjøretid: 11.05. Setermoen

SAKEN ER PIZZA: Hannah Engebakken har akkurat tatt ut min lunsj (og senere middag) på Patricias gatekjøkken på Setermoen. Foto: GJERMUND GLESNES

Det har rent inn med gode tips fra leserne etter det første innlegget fra turen. Ett av dem resulterte i en førsteklasses lunsj, på Patricias gatekjøkken i Setermoen.

Det er et gatekjøkken, ser ut som et gatekjøkken, og serverer burger og pommes frites som et gatekjøkken. Men det har også noe mer:

Patricias drives av en norgesmester i pizzabaking fra 2009, Anne Lise Sørensen.

– Jeg var litt nysgjerrig, og tenkte jeg skulle dra ned for å se. Kanskje jeg kunne bli bedre selv av å se hvordan de gode gjorde det. Så vant jeg. Der er litt artig når man kommer fra et lite veikryss langt mot nord, konstaterte hun mens jeg ventet på min nummer 17, undertittel: Teknisk sensor eskadron spesial (205 kroner, 230 med brus – mat for tre).

Mange av pizzaene hennes har undertitler etter hæravdelingen som har «adoptert» dem – deriblant noen som offisielt ikke holder til på stedet.

– Det fins ingen navn på Setermoen som sier at de eksisterer her. Men de har fire pizzaer på menyen min, lo hun.

Og pizzaen? Meget, meget god!

 

Da har jeg altså fortalt om hvordan jeg, orienteringsløperen, ikke fant stedet hvor 1170 norske soldater og offiserer (ok, og noen sivilt ansatte) holder til. Nå må jeg med skam melde at jeg også kjørte feil ut fra Setermoen.

Jeg skylder kanskje litt på veiarbeid og litt på knapp tid for å rekke ettermiddagsferga sør for Narvik. Men hjelpe seg…

I nesten to mil kjørte jeg og undret meg over at E6 så ut som et militært øvelsesfelt, så kom jeg til et kryss der veien brått ble akkurat bred nok til at en traktor kan møte en syklist. Da stoppet jeg. Etter litt hodebry innså jeg at jeg hadde kjørt riksvei 847 (en blindvei til Altevann) sørøstover og tatt av inn på en vei som ender i Sørdalen.

Der røyk i hvert fall fergen.

 

Km: 903. Kjøretid: 14.15. Skarberget fergekai

Fergebillett: 92 kroner (for bil og fører)

Alle rådene om å velge Kjøpsvik-Drag i stedet til tross, det ble Skarberget-Bognes. Min Sørdalen-ekskursjon forsinket meg nemlig for mye, og sistnevnte har hyppigere avganger. Jeg måtte likevel vente en drøy time på kaia. (Tusen takk til alle som sendte lenker til rutetidene i kommentarfeltet! Det setter jeg stor pris på!)

I «gamledager» hadde E6 fem fergeavganger, ifølge billettør Asbjørn Aronsen. I dag er den 25 minutters fergeturen den eneste.  Han frykter likevel ikke å miste jobben.

DEILIG MED PAUSE: Anett Herrmann og Björn Griese nyter utsikten og avvekslingen fra bilsetene om bord på «Melshorn». Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er planer om undersjøisk tunnel eller store broer. Men jeg tror ikke det vil skje i overskuelig fremtid. Og folk får seg en kaffepause og en stopp, sa han mens vi gled over Tysfjorden med Vesterålens taggete tinder i horisonten.

Heller ikke Björn Griese og kjæresten Anett Herrmann fra  Rostock beklaget avbrekket fra milslukingen i en 25 år gammel, militærgrønn Volkswagen Transporter bobil med 75 hestekrefter.

– Når man kjører bil er det alltid godt med en pause, mente Björn.

 

Km: 954. Kjøretid: 15.35 (inkl. fergen). Tranøy fyr

Endelig kan jeg hvile! (Det vil si: skrive). Men etterpå skal jeg sove, på rom i fyrvokterens gamle bolig. Det betaler jeg 900 kroner for. (Dessverre folkens: Fyret stengte egentlig i helgen, men klarte akkurat å få plass til en etternøler i dag.)

LOFOTEN: Dagens avslutning på Tranøy. Utsikt mot Lofoten. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene fra turen Nordkapp-Oslo:

Dag 1-2: Den lange veien hjem

Dag 4: Norge på sitt beste

Dag 5: Tid og sted og sånn

Dag 6: Inn i landet på alvor

Dag 7: God gammel…