5000-kronersreisen dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

SØR-ITALIA: Store deler av Salerno ble bombet under andre verdenskrig, så Firenze er det ikke. Men det er da ikke så aller verst her, rett utenfor jernbanestasjonen. Foto: GJERMUND GLESNES

I Italia vil et helt parti, Lega Nord, dele landet på midten for å bli kvitt sine landsmenn i sør. (De mener at nasjonalhelten Guiseppe Garibaldi ikke samlet Italia, «han delte Afrika«). I så fall velger jeg meg Sør-Italia.

Det er riktignok fattigere her, skitnere, mer gammeldags. Landskapet er hardere, mer brunsvidd av sola om sommeren, stanken av fyring med våt ved sterkere vinterstid, og veiene er dårligere og enda mer svingete enn i nord.

Likevel er dette altså mitt valg.

Fordi Sør er Vest-Europas mest spennende land. Fordi stiene er mindre opptråkkede av sandalene til andre turister. Og fordi folk her kan være vennlige inntil det overveldende, når du først kommer innpå dem.

Her kan du oppleve at kaféverten flytter bilen så du kan få parkeringsplassen hans; han er jo likevel i nærheten og kan like godt dobbeltparkere. Du kan bli invitert til fremmede menneskers hus på lunsj, bare fordi du som gjest må få smake skikkelig mat slik mama lager den. Og du kan nyte godt av at folk tar seg virkelig god tid til å vise deg veien – mange har jo ikke akkurat noen stor karriere uansett.

Samtidig er reisingen vanskeligere her, mindre strømlinjeformet. Derfor denne knøttlille håndboken.

De kaller det mezzogiorno (midt på dagen). Det er fordi solen står så høyt på himmelen her sør. Og kanskje det er derfor søndre Italia stopper når klokken nærmer seg ett. Her tas siestaen på alvor. Det samme gjelder søndagen. Selv i Napoli, Italias tredje største by, var det få av de beste pizzeriaene som holdt åpent til middag søndag.

De stenger også tidlig. I går slo jeg følge med De Vita Moris et stykke av hjemveien, etter at vi ble kjent på felles bord på pizzeriaen Da Michele. Han ville ha en kaffe før han gikk hjem, men alle kafeene rundt staselige Piazza Dante holdt stengt – klokken ni på kvelden (!)

FATTIGERE: Slike syn ser du ikke så mange steder i Vest-Europa. Fra stiene over Amalfi. Foto: GJERMUND GLESNES

Reglene om siesta, søndag eller kveld gjelder ikke i Amalfi og Positano der jeg har vært i dag. På de rene turiststedene går butikklemmene aldri ned så lenge det er høysesong. Men kom inn i en alminnelig landsby på feil tidspunkt og det kan være vanskelig å få et måltid, kjøpe et brød, ja til og med kafeene kan holde stengt.

Så det får være første punkt i tatt-på-sparket-håndboken:

* Sør-Italia krever litt mer planlegging. Det er viktigere her enn i Nord-Italia å ha en guidebok (selv om folk vil gjøre alt de kan for å hjelpe). Og det er altså lurt å holde måltidstidene.

* Aversjonen mot å veksle en stor seddel er enda større enn ellers i Italia. Så pass på å splitte 50-eurossedlene når du handler på steder som kan. Et profesjonelt utseende kassaapparat kan være et tegn.

* Maten er annerledes i sør. Mens du i nord får fersk pasta og risotto, spiser søritalienerne tørket pasta.

* Som i resten av Italia kjøper du bussbilletter hos tobakk- og avishandlere, og ekte italienere drikker cappuccino og caffè latte kun før lunsj. Vi turister kan selvfølgelig gjøre som vi vil (og vi kan uansett ikke skjule at vi er turister).

* Du kan som regel stole på folk, til tross for ryktet. Da en gammel kone med én tann i underkjeven og nærsynthet minst styrke 50 (men ingen briller) lovet meg å passe på bagen mens jeg kjøpte bussbillett i Salerno i dag, kunne jeg stole på at hun ville passe på. Til gjengjeld hjalp jeg henne på riktig buss. (De sier at de blinde skal lede de blinde…)

* Spør! Folk elsker å hjelpe. Og de vil gjøre sitt beste for å finne en engelskspråklig hvis/siden de selv parla nå inglesh.

* Langt færre snakker engelsk i sør. Lær derfor et lite minimum av italienske gloser. Si (ja), no (nei), grazie (takk), per favore (er du snill), mi scusi (unnskyld meg) buon giorno (god dag), buona sera (god ettermiddag/kveld) og ciao (både hei og ha det) er essensielle. Det samme er parla inglese? (snakker du engelsk?). Kjøp en lommeparlør og lær noen flere.

TASTEFEIL? De er ikke så gode i engelsk her i sør. Fra gangveien i Montepertuso. Foto: GJERMUND GLESNES

* Lommeparløren er også kjekk til å oversette menyer. For de er ofte ikke på engelsk når du beveger deg vekk fra turiststedene. Gode guidebøker har også en slik oversetter.

* Lær uttalereglene for italiensk. De viktigste: c foran e og i uttales (t)sj og k foran andre bokstaver, g foran e og i uttales dj og ellers som en vanlig g. Frihetshelten Guiseppe Garibaldi blir derfor Djiseppe Garibaldi og Sicilia blir Si(t)sjilia.

* Babl i vei. Bruk armer, hender, ansikt, føtter, tegninger, engelsk, tysk og spansk. Til slutt blir du som regel forstått (eller et hjelpende språkgeni kommer til. Min italiensk er av typen «Klokka når (hmm-hmm plystre) bussen til Salerno» og likevel har jeg vært hjemme på lunsj hos en ikke engelskkyndig gulvlegger og hans to pensjonerte foreldre (du kan lese mer om opplevelsen på min private hobbyblogg Det vonde liv).

* Og så var det stedene. Få steder her har kunstverk av renessansens og barokkens superstjerner. Arkitekturen er som regel fattigere enn i nord. Men magnetene fins. Napoli er nevnt, det samme er øyene i Napolibukta, Pompeii ligger innerst i samme bukt, langt sør ligger den vakre badebyen Tropea og nabobyen Pizzo, i øst har Gargagno-halvøya  flotte strender, mange av dem under klipper kun tilgjengelige med taxibåt, Gamlebyen i Bari er fascinerende, Lecce har arkitektur, og sørøstdelen av hælen har strender. Svært spesiell er også Matera, der folk bodde i huler helt opp til 1950-tallet (i dag er mange av dem omgjort til restauranter og hoteller).

* Og så er det Amalfikysten, der jeg er nå. Å komme hit var nesten gratis (7,30 euro med t-bane i Napoli, tog til Salerno og buss derfra), når du er her blir eurosedlene trekkfugler, på sommertrekket mot restaurantvertens lommebok. (Du kan forresten ikke kjøpe togbilletten Napoli-Salerno på automat fordi det er lokaltog. Kjøp hos en tobakkshandler (som bussbilletter).

Overnattingen fikk jeg riktignok billig. En seng i A’ Scalinatella (Piazza Umberto 1) i Atrani 500 meter fra Amalfi koster pene 25 euro. Mange av rommene har riktignok ikke vindu og romveggene går bare halvveis opp til taket, så du er svært avhengig av at heller ikke folkene i naborommene er bråkete natteranglere.

Deretter valgte jeg å gjøre det billigste som fins: å gå. Fra hovedgata (les: den eneste gata) i Amalfi gikk jeg opp Valle del Ferriere til Agerolo der jeg kjøpte lunsjmat i en butikk og fortsatte ned «Gudenes sti» til Positano, byen mange mener er den vakreste langs hele den dramatiske, stupbratte kyststrekningen.

ET STED FOR PENGER: Positano ser ut som en million euro, og utseendet lyver ikke. Foto: GJERMUND GLESNES

Positano er også kanskje den dyreste. Det er bare å se på Missoni-butikken eller de håndlagde skoene i Caprice, så skjønner du hvordan prisnivået er. Eller på restaurantene som enten ikke viser frem menyen på gata, eller viser den men uten priser (som Marincanto Hotel). Men jeg var sliten etter de fem-seks timene på beina og orket ikke å gå rett på bussen. I tillegg var t-skjorta i ferd med å bli klassifisert som kjemisk-biologisk våpen. Suvenirselgeren Maurizio Cipriano anbefalte meg å gå til Fornillo-stranden fem minutters gange forbi båtkaia, der prisene visstnok er halvparten av på bystranden.

Sammen med maleren Maria Magol hadde han også tips til spisesteder.

C’era una volta og Costantino, det er stedene vi som bor her, går til. Jeg spiser aldri nede på stranden, det har jeg ikke råd til, sa Maurizio. Og Maria rådet meg til å stikke innom Bar Internazionale.

– Jeg er der hver kveld, røpet hun med et smil.

Alle disse stedene ligger høyt over stranden, langs hovedveien mellom Sorrento og Amalfi, eller (Costantino) langs veien til Montepertuso. Jeg hadde gått nok oppoverbakker og valgte C’era una volta (Via G. Marconi, 127). Etter tips fra en leser (egentlig om Napoli, men…) valgte jeg spaghetti vongole (muslinger) til 9,50 euro. En halvliter vin kostet 2,50, og med vann og coperto (brød og bestikk) ble regningen på 15 euro. Siden bussen ikke gikk før om en halvtime fikk jeg også testet ut Bar Internazionale (Via G. Marconi, 306) et hyggelig sted der de aller fleste satt ute på murautovernet (tilfeldigvis akkurat der busstoppet er). Også der var prisen absolutt ikke i strandklassen: En liten flaske Peroni-øl kostet 1,50 euro.

KVELDSFAVORITT: Hit går de som faktisk bor i Positano på kvelden: Bar Internazionale, ved krysset der bilveien ned til byen tar av fra hovedveien mot Sorrento. Foto: GJERMUND GLESNES

Alt i alt har budsjettet kommet svært godt ut av den første dagen på Amalfikysten altså. Nå må jeg nesten sette meg på en strandrestaurant for at dette skal gå galt (eller miste ombordstigningskortet med Ryanair – budsjettet skal jo holde helt til Oslo sentrum torsdag formiddag).

Vi får se. Ciao, arrivederci!

 

DAG 6. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 5: 1181,02 kroner

T-banebillett i Napoli: 8,86 kroner

Togbillett Napoli-Salerno: 29,52 kroner

En natt i A’ Scalinatella: 184,49 kroner

Croissant og cappuccino i baren utenfor jernbanestasjon i Salerno: 12,54 kroner

Bussbillett Salerno-Atrani: 15,50 kroner

Croissant og cappuccino i Il Birecto i Atrani: 16,97 kroner

Brød, ost og to flasker vann i dagligvarebutikk i Agerolo: 30,26 kroner

Halvliter cola i Delicatessen i Positano: 11,07 kroner

Spaghetti vongole, halvliter vin og halvliter vann + tips i C’era una volta: 118,07 kroner

Peroni-øl i Bar Internazionale: 11,97 kroner

Bussbillett Positano-Amalfi: 8,86 kroner

Utgifter til sammen, dag 6: 448,11 kroner

Igjen i reisekasse: 736,91 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani