5000-kronersreisen dag 4: Ikke-bella Napoli

QUARTIERI SPAGNOLI: Denne fattige bydelen nesten midt i Napoli er fascinerende å gå rundt i. – Men hold godt på kameraet, råder beboer Ciro. Foto: GJERMUND GLESNES

En gang var Sør-Italias største by kjent som «Bella Napoli». Den byen kan du bare glemme. Jeg vet ikke om noen by som er like fascinerende som Napoli, men vakker kan den neppe kalles (tenk bare på byens mye omtalte søppelkrise).

Det er derfor lett å tenke sitt om fortidens svermere når man kommer hit i dag. Hva i alle dager kan Johann Wolfgang von Goethe ha sett da han skrev «sammenlignet med Napolis frie beliggenhet virker verdens hovedstad i Tiberdalen (her mener han Roma) som et gammelt, dårlig plassert kloster».

Da treffer historikeren David Gilmour bedre i sin bok «The Pursuit of Italy»: «Selv i dag føler du at du har krysset en grense og kommet til et annet land når du kommer til Napoli med tog nordfra.»

Jeg husker første gang jeg kom til stasjonen Napoli Centrale og gikk over trafikkorken og byggeplassen Piazza Garibaldi. Det var søppel i gatene, og i den første gata jeg gikk inn i, la to eller tre pornokinoer. Et par minutter senere, i en av byens uendelig mange trange gater, passerte jeg en eldre mann i en usmart dress som telte opp en diger bunke eurosedler.

Jeg klødde i fingrene etter å ta bilde men jeg turte ikke.

Napolitanerne kaller ikke den lokale mafiaen for mafia eller camorra. Ifølge «Gomorra»-forfatter Roberto Saviano kaller de den simpelthen Systemet.

Det skal mye til for at en turist merker Systemet. Men noe alle vil merke, er at Napoli er bråkete, Napoli er skitten; hvis Firenze er en parfyme og Roma er en gelato, er Napoli lukten av svette, av eksos, av hvitløk og matlaging, av søppel, av nyvasket tøy og av vaskebøtta som ble tømt rett på fortauet. Byen har et fiskemarked – lukten av saltvann og sjømat – i en av de viktigste turistgatene!

Men Napoli er mer. Den er et eventyr, ett du ikke finner maken til i Europa. Her leves livet på gaten, eller for åpne dører i knøttsmå leiligheter som åpner rett ut mot fortauet.

– Det er som å leve i et teater, sa togingeniøren Emanuelle som jeg møtte på t-banen opp til herberget mitt for de to nettene jeg skal være her, La Controra Hostel (Piazzetta Trinità alla Cesarea, 231 – billigste sovesal med ti senger).

STERK LYKKEBRINGER: Kvaster av tørket chilli er bare en av mange amuletter du kan se i Napoli. Foto: GJERMUND GLESNES

Jobben har ført ham til hovedstaden. Men savner han teateret? – Nei. Nå har jeg bodd to år i Roma og blitt vant til et normalt liv.

Teaterscenen er et nett av gater der luften er like full som brosteinen. Tomrommet mellom murveggene er fylt opp av balkonger, klesvask, parabolantenner, klimaanleggkasser og blomsterpotter. På bakken er det akkurat plass til å sikksakke mellom støtfanger-mot-støtfanger-parkerte biler, Vespa-er – og folk.

I det som hittl er mitt vakreste møte med millionbyskuespillet, i 2002, hadde to gamle gubber satt opp bord og stoler og dekket på til middag – midt i en av bakgatene.

Det var i Quartieri Spagnoli, vest for Spaccanapoli som er selve sentrumskjernen her. Også i dag sto spanskekvarteret for høydepunktet i gateliv. Mellom to biler og utenfor den åpne stuedøra til svigerfar i Via S. Mattia satt Ciro de Pasquale og halve storfamilien og nøt livet og en forfriskende bris som på mirakuløst vis fant veien ned i den trange sprekken mellom hustakene.

La vita eh? E bella, smilte Ciro (Livet? Det er herlig), og bød en vandrende nordbo på et glass med hvitvin og fersken.

GATELIV: Livet er herlg, mener Ciro de Pasquale som har tatt med deler av storfamilien ut i gata i stedet for svigerfars leilighet. Foto: GJERMUND GLESNES

Ellers er Napoli pizza, og julekrybber. Selv om det var 154 dager igjen til jul (ifølge denne telleren) måtte jeg innom den berømte Via San Gregorio Armano, der håndverkere lager og selger de mest fantastiske terrakottafigurer og hele krybber.

HELLIGE 300 KONGER? Alle skal få råd til en stilig julekrybbe i Via San Gregorio Armano. Men de største og flotteste dukkene koster opptil 400 euro. Foto: GJERMUND GLESNES

Der sørget jeg også for å få tips til min første napolitanske pizzaopplevelse. Både Michele og Anna litt lenger ned i gata anbefalte Pizzeria Vesi (Via S. Biagio Dei Librai, 115), der jeg prøvde husets spesialitet (i tillegg til Napoli-standardpizzaene margherita og marinara): Vesuvio. Det var en liten bommert. Ikke bare var vulkanpizzaen dobbelt så dyr som de to m-ene (Vesi har pizzaer for 3-7 euro, Vesuvio kostet syv), med hauger av ricottaost var den også firedobbelt så mektig. (På veggen hang et maleri av det som må ha vært Bella Napoli: Robåter i Napolibukten foran en by av småhus badet i aftensol. Det var den gang…)

Også her ble drikken servert i plastglass, men ifølge napolibeboer Tim Mellor er det gjerne slik på de beste pizzeriaene.

Stående ved bardisken i Scaturchio (Piazza San Domenico Maggiore, 19), et av byens klassiske kaffehus, fikk jeg derimot ordentlig kjørl, og en espresso til 90 eurocent. Den kraftige men rene smaken ga meg selskap langt oppover trappene tilbake mot herberget for en ettermiddagshvil.

Jeg var ikke i tvil, det skulle bli pizza til middag også. Men hvor? Blant de lokalkjente jeg spurte, gikk tre anbefalinger igjen: Da Michele (Via Cesare Sersale, 1), Di Matteo (Via dei Tribunali, 94) og Sorbillo (Via dei Tribunali, 38), men samtlige holder stengt på søndager (!) ifølge min Rough Guides guidebok (som kan lånes gratis på Deichmanske bibliotek med litt planlegging). Napoli er rett og slett ikke spesielt rettet mot turister, samtidig som tradisjoner står sterkt her. «Overtroene fra hele verden kommer sammen i Napoli,» skrev forfatter og redaktør Matilde Serao ifølge en PDF-guide på Napolis utmerkede turistside.

Reservepizzeriaen var slettes ingen dårlig løsning. En av kokkene på Antica Pizzeria Donnaregina (Via Santi Apostoli, 4) fikk nylig medalje i Pizzabaker-OL (ja, det fins!) Men holdt den åpent på en søndag kveld?

VANNHULL: Bortsett fra øl selger ikke Patrizia di Palma alkohol i acquaiola Carmela, bare vann, brus og juice. Foto: GJERMUND GLESNES

På veien stoppet jeg innom det historiske acquaiola Carmela (Via dei Tribunali, 37 – acquaiola betyr vannhull) og drakk etter anbefaling fra de gamle gubbene der en chinotto, en mørk og bitter leskedrikk som visstnok skulle være bra for fordøyelsen.

Deretter gikk jeg de siste kvartalene og fant til slutt frem til unnselige Via Santi Apostoli og pizzeriaen. Den var åpen! Klok av ricotta gikk jeg for en marinara: tomat, hvitløk, oregano og olivenolje – herlig og et langt lettere kveldsmåltid! Billig var den også, tre euro. Der som de fleste andre steder i Napoli.

Jeg sparte for øvrig tre euro på togbilletten til Napoli også. Fordi jeg bestilte tidlig via den italienske jernbanens nettside (de har tydligvis en form for minipris også her).

Kanskje Goethe hadde rett likevel. I hvert fall da han skrev: «Vil man i Roma gjerne studere, vil man her bare leve». Eller kanskje man heller bør sitere den vinspanderende og livsnytende Ciro i Quartieri Spagnoli. Livet? Det er herlig.

 

DAG 4. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 32062,94 kroner

Togbillett Roma-Napoli: 140,27 kroner

Metrobillett Napoli: 8,86 kroner

To netter i La Controra Hostel i Napoli: 243,63 kroner

Pizza Vesuvio og kullsyrevann på Vesi: 66,45 kroner

Espresso i Scatuchio: 6,65 kroner

En flaske chinotto ved Acquaiola Carmela: 7,38 kroner

Pizza Marinara og øl på Antica Pizzeria Donna Regina: 36,91 kroner

Utgifter til sammen, dag 4: 510,15 kroner

Igjen i reisekasse: 1552,79 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani