5000-kronersreisen dag 2: Døden på utstilling

UKJENT ÅRGANG: Kapusinerordenen vet ikke helt når eller hvorfor klosterkryptens skjeletter ble brukt til slike dekorasjoner. Foto: GJERMUND GLESNES

Roma er spekket av gratis severdigheter men alt kan ikke være gratis. For de fleste vil Colosseum (16 euro) og – evt. eller – Vatikanmuseet (15 euro) være obliatoriske. (Begge deler bør bestilles på forhånd for å slippe en laaang kø, følg lenkene.)

Jeg har imidlertid vært der før. Fire ganger hvert sted. Så jeg håper dere tilgir meg at jeg droppet dem.

I stedet valgte jeg museet til kapusinerklosteret i Roma (Via Vittorio Veneto, 27). Det koster seks euro og er en av de mest bisarre og – for noen i hvert fall – makabre severdighetene i verden.

I fem krypter har knoklene til flere hundre, ja kanskje tusen, forlengst avdøde munker blitt sortert og nitid plassert i rosetter, stjerner, border, eller satt sammen til taklamper eller halvvegger med nisjer. Noen få munker ligger eller står i helfigur kledd i kappe (det er kapusinernes karakteristiske, enkle kutte med med hette som ga dem navnet; cappuccio betyr hette på italiensk), og ett skjelett, visstnok fra den rike adelsfamilien Barberini, henger i taket i første krypt med en ljå i høyre hånd (symbol på døden) og en vekt i venstre (symbol på Guds dom av sjelen ved å veie godt mot ondt).

Det mest utrolige er at det er vakkert. Svært vakkert. Kjevebein, leggbein, skulderblader, hodeskaller…

– Opplevelsen av nærmest direkte kontakt med døden. Når dere ser disse beinee og skjelettene, vil dere stille dere det universelle, urgamle spørsmålet: Hvem er jeg? Er det skjebnen min simpelthen å dø og forsvinne inn i ingenting? sa den kuttekledde munken i velkomstvideoen i museets første sal.

Jeg vet ikke hva Marquis de Sade (mannen som sadisme er oppkalt etter) da han så kryptene i 1775, men han er i hvert fall sitert på følgende:

– Jeg har aldri sett noe mer slående. For å gjøre enda sterkere inntrykk, burde ikke monumentet ses i dagslys men i skinnet av gravferdslampene som brenner der (…)

Selv var jeg heller lettet over dagslyset. Ellers tror jeg det hele kunne blitt litt for mye av det gode…

Også kapusinermuseets andre trekkplaster handler om døden: Barokkmesteren Carravaggios maleri «St Frans i meditasjon» (se bilde på Wikipedia), der han holder en hodeskalle i hånden, iført en hullete kutte og med skitne negler. Dette er helt i Caravaggios ånd, han malte ikke bare mørkere og mer dramatisk enn sine samtidige, men også mer realistisk; i Vatikanmuseet henger hans bilde av den sørgende jomfru Maria, for en gangs skyld malt som en tilårskommen, sliten og forgrått kone i stedet for en Dorthe Skappel/Madonna-50-åring.

Carravaggio var ellers en slags gangsta-rapper for 16./17. århundre. Han skal ha vært hard på flaska, hissig og stadig i trøbbel med politiet – i tillegg til en omstridt kunstner. I 1606 endte det med at han drepte en mann (jeg har lest at krangelen startet etter en tenniskamp men kan ikke gå god for det) og måtte rømme. Senere malte han på Sicilia og Malta før han døde i 1610.

Hetebølgen i Roma gjør det egentlig perfekt å se kunst, i svale, massive kirker i stedet for de brennhete gatene der svetten driver selv om man holder seg i skyggen.

Senere på dagen, i kirken San Luigi dei Francesi (Piazza di S. Luigi dè Francesi – gratis) så jeg derfor nok en gang mitt favoritt-caravaggiomaleri, «Matteus’ kallelse» (se det på Wikipedia). Det er dramatisk som en cliffhanger i en TV-serie, med Matteus sittende blant tollere (og syndere, antakeligvis), åpenbart sjokkert over at de to barbeinte fattigfransene Jesus og Peter vil at han skal bli med dem. Og at han må bestemme seg og komme med en gang.

Ekstra hyggelig var det å treffe nordmenn som er enige med meg. Jone Aarre, Tone Veila og Nina og Stein Erik Sliper mener nemlig at denne franske kirken er et «must» i Roma.

– Å se det der er ubegripelig. De andre maleriene her blir bare skisser. Det er så dramatisk, sa Jone.

Noe annet fint med San Luigi dei Francesi er at tre tavler forklarer symbolikken i «Matteus’ kallelse» (og det er mye). Derfor er det min påstand at hvis du bare skal se ett maleri i Roma, er dette bildet du bør se.

Men det er ikke bare sjelen som skal ha føde. Magen krever også sitt. Og dette har vært en bra dag for ganen!

SELGER ØKOLOGISK MAT: Lucia Balducci i Mia Market. Foto: GJERMUND GLESNES

Først snublet jeg innom Mia Market (Via Panisperma, 225), en butikk for økologisk mat som også har bord med servering av salat, kaker, juice, vin og øl. Og aller best, for mine brosteinpinte bein: De tar ikke ekstra betalt for å sitte!

– Fordi vi ikke er en restaurant, forklarte Lucia Balducci bak disken.

Derfra gikk jeg, etter tips fra bloggeren Gourmet-Chick, til lunsj på en skikkelig Roma-institusjon: Er Buchetto (Via del Viminale, 2). Buchetto betyr «lite hull», og det forteller det meste om størrelsen på dette stedet som i utgangspunktet serverer kun én ting: Ovnsstekt svin, skåret opp og lagt på vokset papir som igjen legges rett på bordet. Svinekjøttet kommer fra Ariccia, en landsby utenfor Roma, og vinen fra Frascati.

ENESTE ANSATTE: Helt fra han var syv år har Alessandro Fioravanti (44) tilbragt store deler av tiden i Er Buchetto. – Jeg har ikke mye utdanning, sier han. Foto: GJERMUND GLESNES

Fabrizio Bajec mente dette er noe av hemmeligheten.

– Det er flere porchetteriaer i Roma, men dette er den beste. Den er typisk, og har unik kvalitet på kjøttet, sa han.

– Hemmeligheten er tradisjonen. Og god gris, sa dagens driver og eneste ansatte, Alessandro Fioravanti.

Han har «arvet» stedet fra faren, som tok over driften for 37 år siden. Men interiøret er arvet fra porchettaroer enda lenger tilbake. Trebenkene vi sitter på, og det meste annet, er fra 1890. De grove bordene, der vokspapiret med kjøtt legges uten tallerken under, er sikkert like gammelt. Men den utstoppede grisen i hjørnet ble kjøpt av Alessandros far, Franco, da han var på ferie i Ferrara i 1976.

Kanskje er prisene inspirert av gamledager også. 3,70 euro for svinestekskiver og brød al tavolo (ved bord), 70 eurocent mindre som take-away. Og 1,50 for et melkeglass med vin fra tappekrana i veggen.

Hvordan Alessandro likevel kom frem til sluttsummen seks euro, er for meg en gåte. Men jeg klagde ikke.

I GODT SELSKAP: Det er ikke plass nok i Er Buchetto til at folk kan sitte alene ved bordet hvis det kommer andre – og det gjør det, stedet er populært! Foto: GJERMUND GLESNES

Resten av dagens måltider har blitt inntatt i mer moderne omgivelser.

Gelateriaen Fatamorgana (Piazza degli Zingari 5) åpnet filial i Monti-kvarteret (rett bak Colosseum) i mai, og isen var akkurat så god som matbloggeren Katie Parla lovet.

– Vi bruker bare tre ingredienser: sukker, melk og frukt eller nøtter til smaken. Ingen kunstige ingredienser, fortalte filialsjef Fulvia, som jeg måtte love å ikke skrive etternavnet til.

– Jeg jobber som advokat, og Maria (Agnese Spagnolo – sjef og ismaker for Fatamorgana) kom til meg for å registrere sin metode for å lage gelato. Jeg forelsket meg i isen, så nå jobber jeg her på ettermiddag og kveld, etter advokatjobben. De vet om isbaren på kontoret, men jeg vet ikke om klientene mine vet det, forklarte hun.

– Vil du slutte i den andre jobben?

– Jeg vet ikke. Ikke nå. Men trolig. Jeg har vært advokat i 18 år. Noen sier at det er 40-årskrisen, lo hun.

Og isen? Himmelsk. Du får kanskje større is til samme pris andre steder, men det er lett å merke forskjell. Her kjenner du bitene av mandel i mandelisen, bananisen smaker ekte banan, og du kan prøve deg på overraskelser som mojito eller rosmarinsjokolade.

Til middag benyttet jeg en av Romas barer som serverer den beste aperitivo-buffeen: Freni e Frizoni (Via del Politeama, 4-6) i Trastevere. Dette er riktignok ingen hemmelighet, jeg har fått tips om den både fra Gourmet-Chick og Aftenposten, men hva så?

FRITT FREM: Du kan ta så mye du vil, så mange ganger du vil, ved aperitivo-buffeen til Freni e Frizioni. Foto: GJERMUND GLESNES

Aperitivo er vanligvis en gratis snack til drinken, men ikke i Freni e Frizioni. For 6 euro får du en drink, øl eller et glass vin, og kan forsyne deg så mye du vil fra langbordet med pasta, bønnesalater, stekt ris, grønnsaker osv.

– Dette er egentlig ikke en aperitivo. Vi spiser faktisk. Det er middag, sa Roberto Kenofsky Paris, en av de svært mange som tok murkanten rundt det tidligere verkstedet (freni og frizoni betyr bremser og kløtsj).

Han trodde likevel at konseptet er økonomisk klokt. For seks euro er dyrt for en øl. Og stemningen og maten gjør at folk blir.

Jeg kunne imidlertid ikke betale seks euro for et nytt glass vin. Derfor gikk jeg videre inn i Trastevere, forbi Piazza di Santa Maria in Trastevere, og til min gamle favoritt Bar San Callisto (Piazza di San Calisto, 3). Her får du en helflaske Chianti DOCG-vin til 6,50 euro, eller en 0,33 Peroni-øl til 1,50.

– En bar er et sted for å sosialisere. Ikke for å bruke halve lønna di på en drink, sa LIno Damiani, som jeg traff ved bardisken.

– Her møter du studenter, diplomater, professorer, hjemløse og turister. Det er et av godene med denne byen. Vi har fortsatt noen steder der det ikke betyr noe hvem du er, mente han, som selv er dokumentarfilmskaper.

 

DAG 2. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 13021,14 kroner

Tre netter i Cherry Hostel: 379,45 kroner

Inngang i kapusinerklosteret: 44,40 kroner

Økologisk juice i Mia Market: 14,06 kroner

Svinestek, brød og vin i Er Buchetto: 44,40 kroner

Døråpner i Santa Maria sopra Minerva: 7,40 kroner

Is i Fatamorgana: 22,20 kroner

Aperitivo (et glass rødvin og matbuffé) i Freni e Frizioni: 44,40 kroner

En flaskeøl i Bar S. Callisto: 11,10 kroner

Buss tilbake til herberget (med feil veksel): 14,80 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 582,21 kroner

Igjen i reisekasse: 2438,93 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani