Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Turister som velger Paleochora, kommer hit først og fremst for å nyte den rolige atmosfæren.

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

Det gjorde også Barbara. Men hun synes det ble i overkant folksom her denne helgen. Derfor gikk hun til en av strendene litt utenfor for byen.

– Ahh. Dette er perfekt, sa hun på gebrokkent norsk og strakte seg i sola, da jeg brøt inn i idyllen på rullesteinstranden.

Barbara (som på grunn av antrekket tenkte det var best ikke å ta med etternavnet på  bloggen) er opprinnelig tysk, men er gift med en nordmann og har bodd i Bergen. Da jeg spurte hvor hun kom fra, fortalte hun at hun nylig har fått norsk pass.

Barbara har jobbet som guide på Kreta i en årrekke. En periode gikk hun Samariaravinen tre ganger i uken. Hun bor for tiden i Rethymnon, men er på ferie i Paleochora.

– Grunnen til at det var så folksomt nå i helgen, er at det var gresk pinse. De har hatt langhelg med fri på mandag. Men nå når hverdagen kommer vil det nok roe seg litt, forklarte hun.

CHARTERTURISTER: F.v: Arvid, Aksel, Albin og Cecilia Isaksson har reist til Paleochora med Apollo. Foto: MONA LANGSET

At mange grekere har hatt fri denne helgen, kunne også Cecilia Isaksson fra Stockholm skrive under på.

Cecilia reiste med Apollo til Paleochora sammen med sønnene Aksel, Arvid og Albin.

– Vi bor på Hotel Rea. Et bittelite, koselig familiehotell. Jeg har ikke sett noen andre skandivaer der. De andre gjestene er greske.

 

I går skrev jeg at Lilleput er det eneste norske charterselskapet i Paleochora. Det er ikke helt riktig. Lilleput har den eneste norske reiselederen her. Apollo tilbyr også turer hit, men selskapet har ingen reiseledere.

 

Jeg har skrevet om chartermål uten reiseledere før.

 

Kundene får alt pakket og klart, men likevel ikke følelsen av å være charterturister.
Familien Isaksson var de eneste i Apollo-flyet fra Stockholm som skulle til Paleochora.

 

De andre passasjerene skulle feriere på nordkysten. Dermed ble mor og tre sønner hentet av en taksisjåfør på flyplassen i Chania og kjørt til hotellet på sydsiden av øya.

LANGGRUNN: Elafonissi-stranden er langgrunn og klar. Det går daglige båter dit fra Paleochora. Foto: MONA LANGSET

 

Nå nøt de livet i Paleochora, og snakket om utflukter de kanskje skal ta i løpet av ferieuken.

 

Mulig ferge til Agia Roumeli for å gå et stykke oppover i Samariaravinen.

 

Men helt sikkert en dagstur med rutebåt til stranden som kalles Hellas’ svar på Maldivene, Elafonissi.

 

– Er det sant at det er rosa sand der, spurte minstemann Albin da han skjønte at jeg hadde vært mye på Kreta før.

 

– Ikke like rosa som huden til mamma, måtte jeg innrømme. Men sanden består av knuste koraller. Og ja, det er litt rosaskjær i den.

 

 

Paleochora er en trivelig småby med ca 2200 fastboende. (Mer om Paleochora på Wikipedia:)
Byen ligger på en smal halvøy som stikker ut i Libyahavet på sørvestsiden av Kreta. Den har én strand på hver side: En med rullesteiner på østsiden, og en med finkornet sand på vestsiden.

 

Mellom den finkornede og grovkornede stranden, på høyden på tuppen av halvøya, ligger restene av en Veneziansk borg fra 1200-tallet.

 

Det er dessverre bare rester igjen av borgen, etter at både venezianere, tyrkere, piraten Barbarossa og til slutt tyskere under annen verdenskrig bidro til å ødelegge den.
Men de siste årene er det gjort et forsøk på å bevare det som er igjen.

 

Fra borgenruinen er det god utsikt mot Paleochora og de to strendene på hver side av byen.

 

Utsikt mot øst:

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt mot vest:

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

På stranden i vest, traff jeg familien Kvammen Sønsthagen fra Nesodden i dag.

SUPERSOMMER: Frida og Bror Kvammen Sønsthagen er i Paleochora sammen med foreldrene hver sommer. Foto: MONA LANGSET

– Vi har forelsket oss i dette stedet på sommeren, sa pappa Are Sønsthagen.

 

Og mamma Guro Kvammen fortalte at det er sjette gang de er her.
– Vi pleier å bestille hotellet på nett. Vi bor på Villa Europa, siden det nesten er det eneste her som har basseng.

Når man reiser med barn er det greit å ha basseng, for det kan blåse voldsomt i Paleochora. Så voldsomt at vi ikke kan bade i sjøen, sa hun.

 

Da er detgreit å vite at like utenfor byen, mot øst, ligger tre strender på rekke og rad. De ligger slik til at minst en av dem er i le, uansett hvilken retning det blåser fra.
Kanskje greit å vite at den stranden som ligger lengt mot øst av dem er den offisielle naturiststranden i området.

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

 

Nedenfor borgen, mellom de to hovedstrendene, er hovedgaten som stenger for biltrafikk om kvelden.
Klokken 19,00 flyttes border og stoler ut på gaten, og der det var biler mens det var dagslys, blir det utekafeer og restauranter når mørket senker seg.

– Hvis jeg var statsminister skulle jeg avlyse den timen som begynner klokken 19,00. Jeg skulle hoppe fra klokken 18,00 med biltrafikk, til klokken 20,00 med ferdig dekkede kafebord. Dette er et slit, og det kan du godt skrive, sa en av kafeeierene, mens han svettet over bord og stoler under skumringstimen i dag.

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

Dagen i dag har jeg for det meste vært i Paleochora.
Men jeg tok også en tur med leiebilen til landsbyen Azogires, 15 minutter unna.

Jeg ble veldig nysgjerrig på det stedet da jeg leste at det er mellom 40 og 400 fastboende der, avhengig av hvilke sjeler du teller med.
Offisielt er det 40. Men mange av de som har levd i landsbyen tidligere er fremdeles synlig til stede.
Det er utrolig mange historier knyttet til denne landsbyen. Og en helt utrolig historieforteller, Eftichis Antonio Kokoutsakis, bedre kjent som Lucky.

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

 

Lucky driver landsbyens eneste kafenion, Alfa. Han har et eiendomsselskap, og han guider grupper, blant annet for Lilleput reiser.
Men kommer du dit på egenhånd, tar han deg gjerne med på en privat omvisning i området, eller gir deg et kart så du kan utforske det selv.

 

Lucky forteller overstrømmende om de 99 hellige menn som kom til området på 1340-tallet og gjorde mirakler. Han viser grotten hvor lederen deres bodde, og han viser fram kirken i klosteret som ble stengt på slutten av 1940-tallet etter at mennene i landsbyen hadde gjort den ene etter den andre av nonnene gravide.
Men jeg må innrømme at jeg ble aller mest fascinert av fortellingene hans om de mange sjelene som går igjen i Azogies.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

– Akkurat her, sa Lucky, mens vi gikk forbi et 2000 år gammelt oliventre som har delt seg i tre deler, akkurat her ble 11 familieoverhoder fra nabolandsbyen Asfendiles henrettet av ottomanerne, fordi de nektet å omvende seg til islam.
Det skjedde i 1826. Men ennå kan man høre de drepte mennene her om natten.
En gang, mange år etter henrettelsene, gikk en ung kvinne forbi her på vei hjem om kvelden. Plutselig så hun en mann som hold sitt eget hode i hånden. Kvinnen ble så redd at hun besvimte.

Mens hun var besvimt hadde hun en drøm. En mann sa til henne i drømmen at hun skulle stå ved det hun trodde på.

Noen år senere ble hun forelsket i en fattig gutt fra nabolandsbyen Asfendiles. Foreldrene hennes motarbeidet forholdet, men kvinnen husket hva mannen hadde sagt til henne i drømmen: Stå ved det du tror på. Derfor giftet seg med fattiggutten.

Fattiggutten skulle senere vise seg å bli en meget rik mann. I ettertid viste det seg også at hans bestefar var en av de 11 som ble drept akkurat her. Og sannsynligvis var det bestefaren hans  som hadde snakket til henne i drømmen.

Men denne historien forteller bare om 11 av de mange som skal gå igjen i Azogires. Det er mange sjeler, og det er mange historier. Og Lucky deler gjerne flere av dem:

 

FORTELLEREN: Lucky forteller myter og sagn og sanne historier fra Azogires. Foto: MONA LANGSET

– Venezianerne pleide å ha busekytterkonkurranser akkurat her. Et år var premien en griseskulptur av gull.
20 mann startet konkurransen, men til slutt var det bare to igjen til finaleskytingen.
Til finalen tok de ut øksebladet av et skaft, så skulle de skyte en pil igjennom hullet i økseskaftet.

 

Den første finalisten traff midt i hullet. Den andre traff midt oppå pila som førstemann hadde skutt.

Det utløste en krangel om hvem som egentlig hadde vunnet.

 

Han som hadde skutt først ba en slektning løpe avgårde med gullpremien. Men han ble skutt i ryggen av en fra familien til den andre skytteren. Det utløste et masseslagsmål som ende med over 100 døde.

De sloss til alle var døde den gangen. Og fremdeles, på torsdagskvelder, kan du høre pilene som fyker mellom trærne og skrikene akkurat der kampen sto, fortalte Lucky, der han sto mellom oliventrærne i Azogires.

 

Vil du leser mer om Lucky, spøkelseshistoriene og de andre historier fra Azogires, kan du besøke ham i landsbyen, eller lese bloggens hans her.

 

Selv kommer Lucky fra en familie som bodde i Sfakia tidligere, men ble tvunget til å flytte derfra på grunn av vendettaer for 300 år siden. Siden har de bodd i Azogires.

Ved den lille familiekirken i Azogires har Luckys slekt en egen grav for familiemedlemmer som døde i vendettaer.

Det er et tema jeg skal komme tilbake til i senere i uken, når jeg beveger med inn i Sfakia-regionen.

Jeg tar det første skrittet i den retningen i morgen, da jeg skal gå Agia irini-kløften som ender opp i landsbyen Sougia.

 

* Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

* Landbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge