Cruise i Middelhavet, dag 7: Å cruise, eller ikke å cruise?

SJARKEN: Dette er altså Navigator of the Seas, et beist av en båt. Bildet er tatt under stoppet i Kusadasi, Tyrkia. Foto: Jostein Matre

SJARKEN: Dette er altså Navigator of the Seas, et beist av en båt. Bildet er tatt under stoppet i Kusadasi, Tyrkia. I en uke har dette vært mitt hjem. Foto: Jostein Matre

Det var vel omtrent det spørsmålet jeg stilte da jeg for en uke siden la ut på min første cruisetur noensinne.

En ferieform jeg i utgangspunktet var skeptisk til. Kunne en ferie med på mange måter lite frihet være noe for meg? Og ville det bare være pensjonister utenom meg?

Jeg kan like godt komme med konklusjonen først som sist:

Jeg er mindre skeptisk enn jeg var, og har for så vidt kost meg på tur, men cruise blir nok aldri min favorittferie.

Jeg skal ikke utelukke at jeg kan gjøre det igjen en gang, men jeg har mange reiser som står høyere oppe på lista. Kanskje blir det mer aktuelt dersom jeg får barn, eller når jeg blir betydelig eldre.

Jeg forstår nemlig at folk i disse to kategoriene synes cruise er et fint alternativ til for eksempel charterferie til Syden. På begge ferieformene er det meste godt tilrettelagt, og du kan konsentrere deg om å slappe av og nyte at du har fri. På cruise får du – i motsetning til på en charterreise – sett flere steder og det er forholdsvis enkelt å holde kontroll på barna om bord. På den negative siden får du aldri sett noen av stedene etter at solen har gått ned. Du har heller ikke like mange valg når det for eksempel kommer til hvor du skal spise måltidene dine.

SOLING: Det er fullt mulig å sole seg stående. I hvert fall for mannen til venstre for trappen. Foto: Jostein Matre

SOLING: Det er fullt mulig å sole seg stående. I hvert fall for mannen til venstre for trappen. Foto: Jostein Matre

Personlig liker jeg godt ferieformer der jeg får sett mer enn et sted. Jeg har gode erfaringer med for eksempel interrail, roadtrip og øyhopping. Sånn sett er cruise fint for meg. Men jeg har savnet friheten til å kunne dra dit jeg vil, ikke dit båten går. Jeg har også savnet å kunne bli lengre på steder jeg har likt meg, og heller dra raskt videre fra andre steder. Og så har jeg savnet å oppleve stedene på andre tider av døgnet enn midt på dagen. Jeg har også savnet å plutselig kunne være impulsiv, og ta en annen vei enn det som kanskje i utgangspunktet var planlagt. Jeg har rett og slett savnet litt av individualiteten og friheten. På cruise må man i stor grad gjøre som de fleste andre. Selv om det selvsagt er mulig å gjøre helt egne ting når man først er i land. En del av utfluktene blir fort litt saueflokkmentalitet, og det tiltaler meg ikke så veldig.

Det jeg ikke har savnet, og der cruiseferie er en positiv ting, er å sjekke inn og ut av stadig nye hoteller. Det er veldig deilig å ha det samme rommet hele ferien, men likevel – i hvert fall til en viss grad – få oppleve ulike steder.

BOB OG CATHY: Som vanlig møtte jeg ekteparet fra Orlando. Her nyter de utsikten til vulkanøyen Stromboli. Foto: Jostein Matre

BOB OG CATHY: Som vanlig møtte jeg ekteparet fra Orlando. Her nyter de utsikten til vulkanøyen Stromboli. Foto: Jostein Matre

Når det kommer til medpassasjerene, så var jo det en av de tingene jeg var litt skeptisk til. Jeg fryktet at det nesten bare ville være folk fra 50 år og oppover. Det har ikke vært tilfellet. Det er rett nok mange av dem, men det er også en del andre. Særlig barnefamilier og relativt unge par uten barn. Noen vennegjenger har det også vært, men ikke mange.

Ellers er jeg imponert over servicenivået om bord. Mannskapet står på hele tiden og er opptatt av at du skal ha det bra. Jeg er også imponert over logistikken og alt rundt det. Nivået på maten har vært helt bra, men ikke fantastisk. Selv om jeg har hatt hyggelig selskap på de fleste middagene skulle jeg gjerne hatt flere steder å velge mellom.

GRÅTER FOR AT DET ER OVER? Undertegnede fikk solkrem på øyet og tårene rant i flere timer. Ikke behagelig. Foto: Selvportrett

GRÅTER FOR AT DET ER OVER? Undertegnede fikk solkrem på øyet og tårene rant i flere timer. Ikke behagelig. Foto: Selvportrett

Det er stadig noe å finne på når man er på cruise. Jeg har kanskje ikke tatt del i alt for mange av aktivitetene. Det skyldes nok en kombinasjon av at jeg har reist alene og at det ikke er alt som har fanget min interesse. Men det er ikke verst at det er mulig å delta på, eller se på, så mye forskjellig om bord på en båt.

En ting som er litt trist med cruise er hvordan turistene knapt legger igjen penger på stedene de besøker. All overnatting skjer jo på båten og så godt som alle måltider blir spist om bord. Det er begrenset hva man legger igjen av penger på shopping og andre ting også. Jeg har brukt uvanlig lite penger (utover det cruiset kostet) denne uken. Når jeg har vært på utflukter så har selvfølgelig deler av beløpet jeg har betalt havnet hos lokale firmaer, men ikke alt. I disse tider der flere

Europeiske land, som Hellas hvor vi har vært, sliter med økonomien så gir det en litt dårlig smak i munnen å vite at de pengene jeg har brukt på denne turen stort sett alle havner i lommen på et gigantisk, internasjonalt rederi. Ikke hos Kostas som driver et lite hotell i Chania, eller Manuela som driver restaurant i Messina.

Siste dag om bord har for øvrig vært en ren seilingsdag. For å kort oppsummere høydepunktene, så har det vært å få solkrem i ene øyet (jeg er helt rød og tårene triller non-stop. Noen av medpassasjerene har sikkert trodd at jeg gråter fordi turen er over), se på folk som deltok i en mageplask-konkurranse og stå helt fremst i bauen og si inni meg – fordi jeg ikke turte å rope det høyt som Leonardo di Caprio, at «I’m the King of the World».

MAGEPLASK: Noen velger å gjøre dette frivillig. Foto: Jostein Matre

MAGEPLASK: Noen velger å gjøre dette frivillig. Foto: Jostein Matre

Ellers har jeg inntatt et siste måltid med mine middagsvenner på bord 559 (takk for at dere har tatt godt vare på meg!), og nå står kofferten klar utenfor døren for å bli plukket opp av mannskapet. For meg gjenstår det bare å sove gjennom natten, før vi i morgen tidlig går i land utenfor Roma, og reiser tilbake til gamlelandet.

Takk for nå!

1000 KRONER: Redd Barna sitt katastrofefond har fått eit lite tilskudd.

1000 KRONER: Redd Barna sitt katastrofefond har fått eit lite tilskudd.

P.S. Jeg skylder Redd Barna 1000 kroner. Jeg så ingen halvfeite, amerikanske damer med blått hår. Jeg så faktisk ikke noen med blått hår. Halvfeite, amerikanske damer derimot…

Oppdatering 7. juni: Pengane til Redd Barna er no betalt. 

 

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

DAG 4: – Nu er det jättebra i poolen

DAG 5: Hvorfor møter jeg disse to hele tiden?

DAG 6: Drita full på Middelhavet – tralalalala

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

 

Cruise i Middelhavet, dag 1: En uke på luksusdanskebåt

DAGENS DRINK: Hver dag blir det servert en spesiell drink. Denne kelneren jaktet på folk som var interessert i Dagens Drink. Foto: Jostein Matre

DAGENS DRINK: Hver dag blir det servert en spesiell drink. Denne kelneren jaktet på folk som var interessert i Dagens Drink. Foto: Jostein Matre

Jeg er skeptisk til cruise. La det være sagt med en gang. Men det er også grunnen til at jeg nå befinner meg på et gigantisk cruiseskip i Middelhavet. For noen timer siden forlot Navigator of the Seas (311 meter lang og kapasitet på 3114 passasjerer) havnen i Roma, og har akkurat nå retning mot Messina på Sicilia.

Vi i reiseredaksjonen i VG tenkte deg var på tide å sjekke hvorfor stadig flere drar på cruise. Er skepsisen til en 35 år gammel reisejournalist som ikke liker å gå i kø med andre turister berettiget, eller kan cruise faktisk være en hyggelig måte å feriere på?

Visstnok er det ikke lenger bare halvfeite, gamle, amerikanske damer med blått hår. Nå drar unge par, småbarnsfamilier og vennegjenger også på cruise. Jeg kjenner selv folk i alle disse kategoriene som har lagt ferien på bøljan blå.

DRESS: På cruise kler man seg classy. Derfor måtte finstasen pakkes før avreise. Foto: Jostein Matre.

DRESS: På cruise kler man seg classy. Derfor måtte finstasen pakkes før avreise. Foto: Jostein Matre.

Og joda, selvsagt er det pensjonister her. Amerikanske er de gjerne også. Så jeg forventer fremdeles å se minst én halvfeit, gammel, amerikansk dame med blått hår før jeg mønstrer av kommende søndag. Kanskje vi skal ha en betting for når det skjer? Jeg tipper onsdag. Jeg legger i hvert fall 1000 kroner i potten på at det skjer i løpet av uken. Viss ikke blir Redd Barna den 1000-lappen rikere. Det er et løfte!

Uansett… Ifølge Cruise Market Watch reiste i fjor over 20 millioner mennesker på cruise. Det er over 15 millioner flere enn for bare 20 år siden. Ifølge kollega Dag Fonbæk, en ringrev innen norsk reiselivsjournalistikk, er det ingen ferietyper folk oftere vender tilbake til.

– Har du først vært på cruise blir du visstnok bitt av basillen. Så du skal bare se at etter dette ekseprimentet ditt kommer du til å ta med deg kjæresten og reise på ny tur før du vet ordet av det, sa Dag til meg før jeg forlot kontorlandskapet på VG-huset i Oslo før helgen.

Da hadde jeg akkurat lagt ut om min skepsis til denne ferieformen. Om Dag får rett vet jeg – og dere som leser – kanskje på søndag.

Nå skal det i hvert fall testes, og blogges, i syv dager.

Men før jeg kom så langt som her jeg sitter nå – som altså er om bord på båten – måtte denne turen planlegges. Og allerede her ble skepsisen min ytterligere forsterket. Ikke akkurat en god start for de som håper jeg skal bli omvendt (Jada, jeg lover å ikke bare være sur og negativ. Jeg skal lett innrømme det når det er ting jeg synes er bra!).

DEN IKKE FULLT SÅ GAMLE MANNEN OG HAVET: Bildet er tatt fra min private balkong om bord. Foto: Selvportrett

DEN IKKE FULLT SÅ GAMLE MANNEN OG HAVET: Bildet er tatt fra min private balkong om bord. Foto: Selvportrett

Grunnen til at jeg ble mer skeptisk er at folk som har vært på cruise før har sagt til meg at «men det er jo utrolig deilig at du ikke trenger å tenke på noe, fordi alt er fikset». Slik opplevdes det ikke i planleggings-fasen. Jeg tror aldri jeg har måttet ta stilling til så mange ting før jeg skal ut på reise. Det var registrering av hvilke utflukter jeg ville være med på, hvilke bordsetting jeg ville ha i hovedrestauranten, hvilke andre restauranter jeg ville spise i, hvilke drikkepakker jeg ville ha under turen og booking av spa-timer og registrering av kredittkort for betaling underveis (skipet er kontantløst, så jeg har fått meg et kort hvor alle utgifter blir registrert. Litt fiffig i grunn).

Selvsagt kunne jeg ha ventet med mye av dette til jeg kom om bord, men da jeg leste om de ulike utfluktene stod det at det kunne være lurt å forhåndsbooke, slik at man var sikret plass. Og jeg vil jo nødig misse den beste uflukten fordi jeg ikke gadd å melde meg på før dagen i forveien.

EFFEKTIVT: Man må la seg imponere over logistikken før man kommer om bord.

EFFEKTIVT: Man må la seg imponere over logistikken før man kommer om bord. Foto: Jostein Matre

En annen grunn til at jeg ble litt mer skeptisk er de to «formelle» kveldene jeg plutselig oppdaget at er en del av konseptet. Da må vi menn stille i dress eller smoking. Jeg tror faktisk aldri tidligere jeg har pakket med meg dress og slips før en ferie (strengt tatt er jeg på jobb for VG, men dere skjønner hva jeg mener).

Kanskje det sier mest om meg. Jeg liker ikke å gå i dress, men når det står som punkt 1 under «viktig informasjon» før avreise har man neppe noe valg. Men jeg er åpen for at det kan bli kule kvelder altså. Omtrent som for turen generelt. Litt skeptisk, men åpen for at det blir bra.

Og nå er vi altså i gang. Som sagt på vei mot Sicilia. Dagen i dag har gått med til å fly fra Oslo til Roma. Der ble jeg, og en del andre, tatt imot av en representant for Royal Caribbiean Cruise Line, og etter hvert fraktet til havnen hvor vi sjekket inn på båten.

BALJEN: Dette er Navigator of the Seas. Foto: RCCL

BALJEN: Dette er Navigator of the Seas. Foto: RCCL

– OH MY GOD! WOOOOW! LOOK AT THAT BOAT! Amerikanerne bak meg på bussen var tydelig imponerte i det vi svingte inn på havnen i Civitavecchia, utenfor Roma. Men så ferdes det kanskje ikke like mange store cruisebåter på den amerikanske prærien som på Vestlandskysten der jeg er oppvokst.

Ikke lenge etter de amerikanske utbruddene var jeg om bord. Og det skal cruiseferie i hvert fall ha. Ting er effektivt. Fra jeg tok kofferten av bagasjebåndet på flyplassen i Roma til en representant for rederiet hadde tatt hånd om den gikk det knapt et minutt. Først noen timer senere så jeg den igjen. Da stod den på lugaren. Slik service liker jeg. Resten gikk også effektivt. Rett i buss, som brukte en times tid til havnen. Og fra jeg gikk ut av bussen til jeg var om bord i båten gikk det knapt fem minutter. På den tide var jeg gjennom både sikkerhetskontroll og selve innsjekkingen, hvor jeg fikk mitt magiske kort som gir meg neste alt det jeg peker på her. Ikke verst når man vet at det er flere tusen passasjerer.

I det jeg gikk om bord gikk likevel begeistringen raskt over i skepsis igjen. Vegg-til-vegg-tepper og trange lugarkorridorer. Tankene gikk umiddelbart til danskebåten. En tanken som for øvrig ble sterkere de neste timene.Dog er det litt som en luksusutgave. Jeg føler jeg skal være en uke på luksusdanskebåten.

GLADE FOR AVGANG: Noen viste mer glede for avreise enn andre.

GLADE FOR AVGANG: Noen viste mer glede for avreise enn andre. Foto: Jostein Matre

I sol og varme. Ikke i stiv kuling og høye Skagerakbølger.Her er buffet, her er tax free, her er disko, her er spillehall og her er altså vegg-til-vegg-teppe. Men det er også basseng, boblebad, minigolfbane, balkong på lugaren (alle har rett nok ikke det) og en haug med andre ting som bringer frem følelsen av litt luksus.

Som for eksempel at jeg har min egen «stateroom attendant», eller lugarhjelper om du vil. Soma, heter han. Hver dag den neste uken vil han være innom lugaren og fikse og ordne to ganger. Formiddag og ettermiddag. Slikt kan vi like. Allerede har han tatt imot en håndfull skjorter som han skal få strøket for meg, og har lovet å levere tilbake i morgen. Og han har spurt om jeg kanskje trengte et nytt håndklede. Jeg er litt usikker på om jeg skal tolke det som god service, eller at han tror jeg har et sært behov for å dusje flere ganger i timen. Etter tre timer om bord hadde jeg på ingen måte rukket å «bruke opp» de to håndkledene som henger på badet.

Første dag ble avsluttet rundt middagsbordet. På forhånd hadde jeg booket meg inn på skipets hovedrestaurant. Der blir du tildelt et fast bord, som du sitter på hele uken. Jeg havnet på et rent norsk bord (Til tross for at det bare er noen og 50 nordmenn med på denne seilasen. Visstnok er det over 1000 amerikanere). På bordet er det meg og syv pensjonister. Eva, Håkon, Lene Marie, Per Olav og Karin fra Askim, samt Tor Inge og Oddrun fra Steinkjer. Man kan trygt si at jeg trekker ned snittalderen rundt bordet, men jeg har egentlig alltid hatt et godt lag med de eldre, så dette skal nok gå bra. Første kveld var i hvert fall hyggelig. Som Eva sa:

MIDDAG: Her er folka jeg skal spise sammen med den neste uken. Allerede døpt til "pøbelbordet". Fra venstre: Eva, Lene Marie, Håkon, Per Olav, Karin, Oddrun og Tor Inge. Foto: Jostein Matre

MIDDAG: Her er folka jeg skal spise sammen med den neste uken. Allerede døpt til «pøbelbordet». Fra venstre: Eva, Lene Marie, Håkon, Per Olav, Karin, Oddrun og Tor Inge. Foto: Jostein Matre

– Det er så fint at vi kan sitte på det samme bordet hver kveld. Da kan vi om dagene oppleve forskjellige ting, og så møtes vi her på kvelden og forteller om dagen vår.

Og det vi skal fortelle om neste gang vi møtes er våre opplevelser på Sicilia. Der har jeg meldt meg på en utflukt til vulkanen Etna, samt byen Taormina. Den turen var rett og slett et tilbud jeg ikke kunne takke nei til. Kanskje kan jeg ha en heftig mafiahistorie å dra under neste middag…

KORTET TIL SUKSESS: Med dette kortert betaler man alt. I tillegg til at det er nøkkel til lugaren. Foto: Jostein Matre

KORTET TIL SUKSESS: Med dette kortert betaler man alt. I tillegg til at det er nøkkel til lugaren. Foto: Jostein Matre

Den komplette reiseruten ser for øvrig slik ut:

Dag 1: Avreise fra Roma

Dag 2: Sicilia

Dag 3: Seilingsdag

Dag 4: Athen (her har jeg ikke meldt meg på noen utflukter, men tenker å utforske byen på egenhånd. Legg gjerne igjen tips i kommentarfeltet!)

Dag 5: Ephesus, Tyrkia (her har jeg meldt meg på en tur til et tyrkisk bad, samt en guidet tur i byen)

Dag 5: Chania, Kreta (Ikke påmeldt på utflukter, så tar imot tips).

Dag 6: Seilingsdag

Dag 7: Ankomst Roma og retur til Oslo

Vel, da er det bare å la moroa for alvor begynne.

5000-kronersreisen dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

FERDIG GELATO: Sandra Salazar (t.v.), Stefano Marcotulli og Silvia Requejo skuffer ut sitronisen som er ferdig. Foto: GJERMUND GLESNES

Du må ofre noe for å reise billig. Her på Cherry Hostel lever mange på nudler og tunfisk eller pasta og saus på glass.

Det gidder ikke jeg. Jeg syns det er kjedelig nok å lage mat til én hjemme, så når jeg er på reise… Ikke tror jeg mine kokekunster ville vært særlig interessante heller. Oppskrifter kan dere finne andre steder, for eksempel i VG Nettsoppskriftsdatabase.

Mitt mål er heller å spise godt, helst fantastisk godt – og billig.

Og på én ting kan selv en budsjettreisende i Italia spise det aller beste landet har å by på: Iskrem – eller gelato som det heter her til lands.

For tre euro kan du proppe deg med en gigantporsjon selvlysende, e-stoffdopet billiggelato. Eller få et litt mindre men egentlig mer passe stort kunstverk av iskaldt sukker, melk og frukt (og noen steder egg).

Allerede første dag hadde jeg en nær-iskremhimmelen-opplevelse i Gelateria del Teatro (Via di San Simone, 70). I dag hadde jeg en avtale om å komme tilbake, for å se hvordan iskremmaker Stefano Marcotulli tryller frem sine herligheter.

Oppskrift følger ikke. Den er hemmelig, og egentlig fryktelig enkel:

* En miks av druesukker og rørsukker

* Melk (hvis det ikke er en sorbet)

* Egg (i endel gelatoer)

* Frukt, bær, nøtter, sjokolade, krydderurter, vin – alt etter hva isen skal smake.

Og dett var dett. Bare at hemmeligheten ikke har startet.

– Vi lager hundre forskjellige is. Og vi har hundre forskjellige sukkerblandinger, én til hver. Alle er forskjellige, fortalte Stefano mens en hvit sukkerhaug lå på vekta i laboratoriet, som de kaller bakrommet der isen produseres.

– Vi vil ikke starte med bare én base. Vi vil fange hver enkelt smak, for de er forskjellige. Vi jobber mot å bare få frem den sanne, distinkte smaken, forklarte han.

I kasser bak ham på «labben» lå jordbær, plummer, sitroner, lime, jordbær og urter. Alt sammen ferskt. Og Stefano kan til og med fortelle hvor de er produsert hvis du spør. Og han har kun frukter som er i sesong – resten av året må du velge en annen smak.

OPPSKRIFT: Sukker blandes og veies, helles i sitronsaften, blandingen røres sammen, helles inn i iskremmaskinen (ikke på bilde), og etter ti minutter er resultatet klart! Neders til venstre er noen av råvarene. Foto: FGJERMUND GLESNES

Alt blandes for hånd før de helles inn i gelatomaskinen, som pasteuriserer (hvis isen inneholder melk) og fryser isen – med en datamaskin som stanser prosessen når isen har riktig konsistens.

– Det er vår viktigste partner. En Gelato-Ferrari, smilte Stefano.

Etterpå var det tid for å smake. Og den tidligere konditoren, som byttet kaker mot iskrem for syv år siden, har rett. Isen smaker virkelig sitron, eller pistasj, eller sjokolade og rosmarin, som var hva jeg betalte 3,50 euro for etter seansen (med ekstra god kjeks, derfor den ekstra 50-centen).

Nam!

Så da var jeg tilfreds, svært tilfreds på vei videre i Romas gater da jeg plutselig innså at jeg hadde glemt én ting: Jeg hadde ikke tatt bilde av butikken. Det må man vel ha?

Så jeg gikk tilbake, tok bildet, og sa ciao! til Sandra Salazar igjen.

– Skal du ikke ha noe mer? spurte hun.

– Jeg tror én is er nok, svarte jeg.

– Det er alltid plass til én til, repliserte hun.

Og jeg lot meg friste. Denne gang ble det sjokolade og vin, lavendel og hvit fersken, og hagesalvie og bringebær til tre euro. Og Sandra hadde rett. Man har alltid plass til en gelato til.

FRISTENDE: Kan man si nei til dette? Ja. Men jeg klarte det ikke. Foto: GJERMUND GLESNES

Ellers har jeg nok en gang gått over lyskryss og brostein for å finne gode og rimelige spisesteder.

For så vidt ellers også. Jeg begynte dagen med å ta t-banen til Piramide, hvor jeg burde ha tatt buss 118 (på samme billett, de varer i 100 minutter og koster 1,50 euro) men istedet gikk jeg til starten av Via Appia Antica, den gamle veien til Brindisi som romerne bygde i fjerde århundre f.Kr.

Det var en ganske annen opplevelse av Roma. Plutselig var jeg i en verden av sikader, sypresser og – nå om sommeren – gulsvidd gress. Det ligger også en rekke ruiner langs veien (disse må du betale for, seks euro). Men det var altfor varmt til å nyte landlivet, selv på strekningene der den originale brolegningen fortsatt er intakt. (Veien har for øvrig biltrafikk alle andre dager enn søndag, dette er et problem på starten nærmest byen.) Det fins fine nedlastbare guider med kart, men jeg betalte likevel en euro for et bedre kart i infohuset, for det har buss- og metrostasjoner inntegnet.

Etter traskingen i sola var jeg skrubbsulten. Jeg tok t-bane inn til Termini hvor jeg byttet og igjen gikk av ved Piramide.

Egentlig hadde planen vært å prøve ut Il Porchettoni (Via del Pigneto, 68) i bydelen Pigneto, der Katie Parla har fortalt meg at man kan si hvor mye penger man har å bruke, så finner de på noe. Men jeg hadde både navnet og adressen notert på telefonen, og den bestemte seg for å streike. Nå husket jeg ikke en gang hva stedet het.

Derfor ble det en annen anbefaling fra samme dame, med et navn som er lett å huske: 00100 Pizza (Via Giovanni Brancaleone, 88) i Testaccio. Der serverer de pizza al taglio – ferdiglaget pizza som deles i et passende stykke og varmes opp, ofte solgt i løsvekt – noe som er en standardmåte å få billig varmlunsj i Roma. Vi er mange backpackere som har levd på pizza al taglio, og stedene som selger det er overalt.

SPESIELLE PIZZABITER: På 00100 Pizza drar de pizza solgt i biter i stedet for hele til et nytt nivå. De svarte linjene er portvin. Foto: GJERMUND GLESNES

Det spesielle er at 00100 tar delepizzaene på alvor. Kjøleskapet med ni ølsorter, alle fra småprodusenter (ingen Nastro Azurro her…). Pizzautvalget er smalere. Fem typer sto på menyen, og kun fire bak glasset da jeg var der. Men for noen pizzaer! Jeg var sulten og bestilte to stykker, Greenwich med mozzarella, blå stilton og portvin (!) var spesielt god. Totalprisen, 12 euro, for to (store) biter og en øl er riktignok astronomisk i forhold til andre al taglio-steder, men det samme var kvaliteten.

(Og der fikk jeg endelig bruk for et tips fra Parlas smarttelefon-app, Katie Parla’s Rome for foodies, med offline kart, til 29 kroner – selv om jeg ikke fikk brukt den der og da, pga telefonproblemene).

Like borti gata ligger for øvrig en fabelaktig nabolagspizzeria, Da Remo (Piazza di Santa Maria Liberatrice, 44), men den er ikke åpen for lunsj.

Dagens kafferast ble unnagjort i Caffè della Pace (Via della Pace 3/7), ikke så mye mindre berømt enn Sant’Eustacchio der jeg drakk espresso dag 1. I della Pace er interiøret for øvrig så vakkert at jeg ikke skjønner hvorfor noen velger å betale ekstra for å sitte utendørs (2,5 euro i stedet for én al banco).

BERØMT: Caffè della Pace har vært et samlingssted for politikere, forfattere, kunstnere siden åpningen på slutten av 1800-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES

Også middagen ble litt annerledes enn planlagt. Planen var å bestille bord i knøttlille Sora Margherita (Piazza delle Cinque Scuole, 30) i Ghetto, som ifølge In Rome Now er helt spesiell, men den holder helgestengt om sommeren.

Dermed ble det L’Asina d’Oro (Via del Boschetto, 73), anbefalt av Revealed Rome og overfor nevnte app. Problemet er at denne restauranten i koselige Monti er billig til lunsj, da du får en tre-retter til 12 euro) men har helt gjennomsnittlige Roma-priser til middag. For italienske restaurantmenyer og -porsjoner er som regel lagt opp til at man skal spise to retter (eller mer): primo og secondo. Primo er som regel pasta, secondo er kjøtt eller fisk.

Jeg var lat, jeg var lei av å gå, og egentlig tom for gode ideer. Derfor satte jeg meg likevel. Det angrer jeg ikke på! (I hvert fall ikke foreløpig, vi får se hvordan budsjettet holder…) Etter å ha fått en liten snack (crostino med pecorino-ost, tørket fiken og honning), bestilte jeg en primo: fettuccine med hvit ragout av oksehale og kanel til 12 euro. I tillegg ba jeg om en flaske kullsyrevann og et glass rødvin.

Jeg unnskyldte meg med at jeg kunne undersøke hvor bra lunsjtilbudet er for andre reisende.

FANTASTISK LUNSJSTED: Til mitt 5000-budsjett var middag på L’Asino d’Oro i dyreste laget. Men lunsjmenyen deres må være blant Romas beste tilbud. Foto: GJERMUND GLESNES

Svaret på det er lett: Tre retter til 12 euro her er et varp! Fettuccine (båndspaghetti) er ofte lett ihjelkokt og druknet i saus, men denne var perfekt al dente, og sausen var smaksrik.

– Du får ikke sånn pasta noen steder. Du får den bare her, skrøt dama på nabobordet, Gabriella Senatra.

Jeg var likevel betenkt over om pastaretten ville være mettende nok. Jeg kunne selvfølgelig bestille en secondo, men 13-16 euro ekstra ville gjøre kraftig innhogg i lommeboka. Svaret ble brødet (jeg fikk mye!) og begrunnelsen jeg leste i en eller annen reiseguide for et eller annet sted (jeg tror det var Vest-Afrika) om hvorfor det der var uhøflig å drikke mye til maten: Fordi det kunne insinuere at «maten er så vond at jeg heller vil spise meg mett på vann».

Så jeg drakk vann i store slurker og håpet det ville hjelpe. Og faktisk: Etter endt førsterett var jeg tilfreds. Og regningen på 18 euro, pluss to euro i tips (Gabriella er uenig i at romere ikke tipser), var ikke gæren. (Navnet på restauranten betyr for øvrig «det gylne esel», for den som har sansen for sånt.)

For å bli enda mer fornøyd la jeg inn et glass hvit Grecanica Mandrarossa-vin til tre euro i vinbaren Al Vino Al Vino (Via dei Serpenti, 19) et kvartal ned i neste gate (en av disse Monti-gatene der du ser rett ned på Colosseum).

– Vi har vin fra 3-7 euro for glasset eller 6-400 pr flaske. De dyreste går det ikke mye av. Men for to måneder siden solgte jeg en champagnerosé til 400 euro til et bursdagsselskap, sa innehaver Giacomo Venuti.

STED FOR BACCHUS: Maria Villa og Giacomo Venuti på Al Vino Al Vino har 450 forskjellige viner og 60-70 ulike grappaer i sortimentet. Foto: GJERMUND GLESNES

Og det var det fra Roma denne gang. I morgen tidlig tar jeg toget til Napoli, en utrolig fascinerende by som virkelig er noe for seg selv.

Dermed måtte jeg innom ett stoppested til i dag: Trevi-fontenen (Piazza di Trevi), der man overtroen tro skal kaste en mynt over skulderen for å sikre at du kommer tilbake til Roma. Jeg har mer tro på en fly- eller togbillett, og tror heller ikke på evig liv hvis man kaster en mynt for deretter ikke å reise hit, men dog: Tullete legender er moro. Derfor må jeg notere ytterligere 50 eurocent ut.

Så i morgen altså Napoli. Jeg gleder meg!

DAG 3. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 22438,93 kroner

To t-banebilletter: 22,15 kroner

Kart over Via Appia Antica-området: 7,38 kroner

To pizzastykker og en øl i 00100 Pizza: 88,59 kroner

App til iPhone: Katie Parla’s Rome for Foodies: 29 kroner

To is i Gelateria del Teatro: 47,99 kroner

Espresso al banco i Caffè della Pace: 7,38 kroner

Fettuccine med vann og et glass vin i L’Asina d’Oro (inkl tips): 147,66 kroner

Glass vin i Al Vino Al Vino: 22,15 kroner

Mynt i Trevi-fontenen: 3,69 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 375,99 kroner

Igjen i reisekasse: 2062,94 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 2: Døden på utstilling

UKJENT ÅRGANG: Kapusinerordenen vet ikke helt når eller hvorfor klosterkryptens skjeletter ble brukt til slike dekorasjoner. Foto: GJERMUND GLESNES

Roma er spekket av gratis severdigheter men alt kan ikke være gratis. For de fleste vil Colosseum (16 euro) og – evt. eller – Vatikanmuseet (15 euro) være obliatoriske. (Begge deler bør bestilles på forhånd for å slippe en laaang kø, følg lenkene.)

Jeg har imidlertid vært der før. Fire ganger hvert sted. Så jeg håper dere tilgir meg at jeg droppet dem.

I stedet valgte jeg museet til kapusinerklosteret i Roma (Via Vittorio Veneto, 27). Det koster seks euro og er en av de mest bisarre og – for noen i hvert fall – makabre severdighetene i verden.

I fem krypter har knoklene til flere hundre, ja kanskje tusen, forlengst avdøde munker blitt sortert og nitid plassert i rosetter, stjerner, border, eller satt sammen til taklamper eller halvvegger med nisjer. Noen få munker ligger eller står i helfigur kledd i kappe (det er kapusinernes karakteristiske, enkle kutte med med hette som ga dem navnet; cappuccio betyr hette på italiensk), og ett skjelett, visstnok fra den rike adelsfamilien Barberini, henger i taket i første krypt med en ljå i høyre hånd (symbol på døden) og en vekt i venstre (symbol på Guds dom av sjelen ved å veie godt mot ondt).

Det mest utrolige er at det er vakkert. Svært vakkert. Kjevebein, leggbein, skulderblader, hodeskaller…

– Opplevelsen av nærmest direkte kontakt med døden. Når dere ser disse beinee og skjelettene, vil dere stille dere det universelle, urgamle spørsmålet: Hvem er jeg? Er det skjebnen min simpelthen å dø og forsvinne inn i ingenting? sa den kuttekledde munken i velkomstvideoen i museets første sal.

Jeg vet ikke hva Marquis de Sade (mannen som sadisme er oppkalt etter) da han så kryptene i 1775, men han er i hvert fall sitert på følgende:

– Jeg har aldri sett noe mer slående. For å gjøre enda sterkere inntrykk, burde ikke monumentet ses i dagslys men i skinnet av gravferdslampene som brenner der (…)

Selv var jeg heller lettet over dagslyset. Ellers tror jeg det hele kunne blitt litt for mye av det gode…

Også kapusinermuseets andre trekkplaster handler om døden: Barokkmesteren Carravaggios maleri «St Frans i meditasjon» (se bilde på Wikipedia), der han holder en hodeskalle i hånden, iført en hullete kutte og med skitne negler. Dette er helt i Caravaggios ånd, han malte ikke bare mørkere og mer dramatisk enn sine samtidige, men også mer realistisk; i Vatikanmuseet henger hans bilde av den sørgende jomfru Maria, for en gangs skyld malt som en tilårskommen, sliten og forgrått kone i stedet for en Dorthe Skappel/Madonna-50-åring.

Carravaggio var ellers en slags gangsta-rapper for 16./17. århundre. Han skal ha vært hard på flaska, hissig og stadig i trøbbel med politiet – i tillegg til en omstridt kunstner. I 1606 endte det med at han drepte en mann (jeg har lest at krangelen startet etter en tenniskamp men kan ikke gå god for det) og måtte rømme. Senere malte han på Sicilia og Malta før han døde i 1610.

Hetebølgen i Roma gjør det egentlig perfekt å se kunst, i svale, massive kirker i stedet for de brennhete gatene der svetten driver selv om man holder seg i skyggen.

Senere på dagen, i kirken San Luigi dei Francesi (Piazza di S. Luigi dè Francesi – gratis) så jeg derfor nok en gang mitt favoritt-caravaggiomaleri, «Matteus’ kallelse» (se det på Wikipedia). Det er dramatisk som en cliffhanger i en TV-serie, med Matteus sittende blant tollere (og syndere, antakeligvis), åpenbart sjokkert over at de to barbeinte fattigfransene Jesus og Peter vil at han skal bli med dem. Og at han må bestemme seg og komme med en gang.

Ekstra hyggelig var det å treffe nordmenn som er enige med meg. Jone Aarre, Tone Veila og Nina og Stein Erik Sliper mener nemlig at denne franske kirken er et «must» i Roma.

– Å se det der er ubegripelig. De andre maleriene her blir bare skisser. Det er så dramatisk, sa Jone.

Noe annet fint med San Luigi dei Francesi er at tre tavler forklarer symbolikken i «Matteus’ kallelse» (og det er mye). Derfor er det min påstand at hvis du bare skal se ett maleri i Roma, er dette bildet du bør se.

Men det er ikke bare sjelen som skal ha føde. Magen krever også sitt. Og dette har vært en bra dag for ganen!

SELGER ØKOLOGISK MAT: Lucia Balducci i Mia Market. Foto: GJERMUND GLESNES

Først snublet jeg innom Mia Market (Via Panisperma, 225), en butikk for økologisk mat som også har bord med servering av salat, kaker, juice, vin og øl. Og aller best, for mine brosteinpinte bein: De tar ikke ekstra betalt for å sitte!

– Fordi vi ikke er en restaurant, forklarte Lucia Balducci bak disken.

Derfra gikk jeg, etter tips fra bloggeren Gourmet-Chick, til lunsj på en skikkelig Roma-institusjon: Er Buchetto (Via del Viminale, 2). Buchetto betyr «lite hull», og det forteller det meste om størrelsen på dette stedet som i utgangspunktet serverer kun én ting: Ovnsstekt svin, skåret opp og lagt på vokset papir som igjen legges rett på bordet. Svinekjøttet kommer fra Ariccia, en landsby utenfor Roma, og vinen fra Frascati.

ENESTE ANSATTE: Helt fra han var syv år har Alessandro Fioravanti (44) tilbragt store deler av tiden i Er Buchetto. – Jeg har ikke mye utdanning, sier han. Foto: GJERMUND GLESNES

Fabrizio Bajec mente dette er noe av hemmeligheten.

– Det er flere porchetteriaer i Roma, men dette er den beste. Den er typisk, og har unik kvalitet på kjøttet, sa han.

– Hemmeligheten er tradisjonen. Og god gris, sa dagens driver og eneste ansatte, Alessandro Fioravanti.

Han har «arvet» stedet fra faren, som tok over driften for 37 år siden. Men interiøret er arvet fra porchettaroer enda lenger tilbake. Trebenkene vi sitter på, og det meste annet, er fra 1890. De grove bordene, der vokspapiret med kjøtt legges uten tallerken under, er sikkert like gammelt. Men den utstoppede grisen i hjørnet ble kjøpt av Alessandros far, Franco, da han var på ferie i Ferrara i 1976.

Kanskje er prisene inspirert av gamledager også. 3,70 euro for svinestekskiver og brød al tavolo (ved bord), 70 eurocent mindre som take-away. Og 1,50 for et melkeglass med vin fra tappekrana i veggen.

Hvordan Alessandro likevel kom frem til sluttsummen seks euro, er for meg en gåte. Men jeg klagde ikke.

I GODT SELSKAP: Det er ikke plass nok i Er Buchetto til at folk kan sitte alene ved bordet hvis det kommer andre – og det gjør det, stedet er populært! Foto: GJERMUND GLESNES

Resten av dagens måltider har blitt inntatt i mer moderne omgivelser.

Gelateriaen Fatamorgana (Piazza degli Zingari 5) åpnet filial i Monti-kvarteret (rett bak Colosseum) i mai, og isen var akkurat så god som matbloggeren Katie Parla lovet.

– Vi bruker bare tre ingredienser: sukker, melk og frukt eller nøtter til smaken. Ingen kunstige ingredienser, fortalte filialsjef Fulvia, som jeg måtte love å ikke skrive etternavnet til.

– Jeg jobber som advokat, og Maria (Agnese Spagnolo – sjef og ismaker for Fatamorgana) kom til meg for å registrere sin metode for å lage gelato. Jeg forelsket meg i isen, så nå jobber jeg her på ettermiddag og kveld, etter advokatjobben. De vet om isbaren på kontoret, men jeg vet ikke om klientene mine vet det, forklarte hun.

– Vil du slutte i den andre jobben?

– Jeg vet ikke. Ikke nå. Men trolig. Jeg har vært advokat i 18 år. Noen sier at det er 40-årskrisen, lo hun.

Og isen? Himmelsk. Du får kanskje større is til samme pris andre steder, men det er lett å merke forskjell. Her kjenner du bitene av mandel i mandelisen, bananisen smaker ekte banan, og du kan prøve deg på overraskelser som mojito eller rosmarinsjokolade.

Til middag benyttet jeg en av Romas barer som serverer den beste aperitivo-buffeen: Freni e Frizoni (Via del Politeama, 4-6) i Trastevere. Dette er riktignok ingen hemmelighet, jeg har fått tips om den både fra Gourmet-Chick og Aftenposten, men hva så?

FRITT FREM: Du kan ta så mye du vil, så mange ganger du vil, ved aperitivo-buffeen til Freni e Frizioni. Foto: GJERMUND GLESNES

Aperitivo er vanligvis en gratis snack til drinken, men ikke i Freni e Frizioni. For 6 euro får du en drink, øl eller et glass vin, og kan forsyne deg så mye du vil fra langbordet med pasta, bønnesalater, stekt ris, grønnsaker osv.

– Dette er egentlig ikke en aperitivo. Vi spiser faktisk. Det er middag, sa Roberto Kenofsky Paris, en av de svært mange som tok murkanten rundt det tidligere verkstedet (freni og frizoni betyr bremser og kløtsj).

Han trodde likevel at konseptet er økonomisk klokt. For seks euro er dyrt for en øl. Og stemningen og maten gjør at folk blir.

Jeg kunne imidlertid ikke betale seks euro for et nytt glass vin. Derfor gikk jeg videre inn i Trastevere, forbi Piazza di Santa Maria in Trastevere, og til min gamle favoritt Bar San Callisto (Piazza di San Calisto, 3). Her får du en helflaske Chianti DOCG-vin til 6,50 euro, eller en 0,33 Peroni-øl til 1,50.

– En bar er et sted for å sosialisere. Ikke for å bruke halve lønna di på en drink, sa LIno Damiani, som jeg traff ved bardisken.

– Her møter du studenter, diplomater, professorer, hjemløse og turister. Det er et av godene med denne byen. Vi har fortsatt noen steder der det ikke betyr noe hvem du er, mente han, som selv er dokumentarfilmskaper.

 

DAG 2. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 13021,14 kroner

Tre netter i Cherry Hostel: 379,45 kroner

Inngang i kapusinerklosteret: 44,40 kroner

Økologisk juice i Mia Market: 14,06 kroner

Svinestek, brød og vin i Er Buchetto: 44,40 kroner

Døråpner i Santa Maria sopra Minerva: 7,40 kroner

Is i Fatamorgana: 22,20 kroner

Aperitivo (et glass rødvin og matbuffé) i Freni e Frizioni: 44,40 kroner

En flaskeøl i Bar S. Callisto: 11,10 kroner

Buss tilbake til herberget (med feil veksel): 14,80 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 582,21 kroner

Igjen i reisekasse: 2438,93 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 1: Billig-Roma for dummies

IMPONERER: Pantheon er den best bevarte bygningen fra romertiden, mye takket være at den ble brukt som kirke fra det syvende århundre. Foto: GJERMUND GLESNES

Dette skal ikke være nok en jammertale over norsk prisnivå (for da klager man nesten automatisk samtidig på norske – våre egne – lønninger), men:

På turens første dag brukte jeg mer penger i Norge, på bussbillett med Rygge-ekspressen, enn jeg brukte i Italia. Og her har jeg spist lunsj, middag, en is og en kaffe, i tillegg til å ha betalt bussbillett fra flyplassen til sentrum og regnet inn gebyret min norske bank krever for at jeg tok ut penger i en italiensk minibank.

To ting må riktignok tilføyes: Jeg kjøpte tur/retur-billett med Rygge-ekspressen (det sparer man 30 kroner på i forhold til to enkeltbilletter). Og jeg har ennå ikke betalt for senga i åttesengsrommet her på Cherry Hostel i Roma. Det vil koste meg 379,45 kroner for tre netter (inkludert gebyret Hostelclub tok for bestillingen) men herberget tar ikke kort, til tross for løftet både på bookingsiden og i døra.

Et par tvilsomme dommeravgjørelser altså, men likevel Italia-Norge 1-0.

Da har jeg tatt i bruk de fleste av Romas mest essensielle sparetips:

* Kaffe, annen drikke og mat er billigere hvis du bestiller og spiser al banco, stående ved bardisken, enn ved et bord.

* Det samme gjelder iskrem (gelato).

* Du kan drikke vannet i springen og fra fontenene i byen, vel å merke så sant de ikke er skiltet «acqua non potabile«. Derfor lønner det seg å ha med flaske.

* Ikke sett deg på den første og beste restauranten, spesielt ikke i Centro Storico eller nær andre superseverdigheter.

* Du trenger ikke å tipse. Selv om Facebook-milliardæren Mark Zuckerberg fikk overskrifter mot seg da han kun betalte regningen i Roma i vår, gjorde han ikke noe direkte galt. En mynt eller to blir imidlertid satt pris på.

TOLERANSE: Burim Xhemaili (t.v.) og Valentin Ciuperca mener ikke forskjellig religion er noe problem for samarbeidet i Bar Toto. Foto: GJERMUND GLESNES

I tillegg sparte jeg mer penger enn egentlig planlagt på lunsjen. Roma har tusenvis av restauranter, noen av dem skammelig dårlige, andre helt fabelaktige. Jeg har derfor satt opp en liste med steder jeg vil sjekke ut, etter å ha trålet nettet etter anbefalinger.

Men dessverre stenger mange romerske restauranter mellom lunsj og middag. Og det gjelder spesielt de som ikke sikter seg inn mot turistmarkedet. Da jeg endelig hadde fått sjekket inn på Cherry (de var ikke inne da jeg kom, så jeg måtte vente en god stund), var klokka allerede tre, altså over offisiell lunsjtid.

De to første dørene jeg kom til, var boltet og låst (muligens er de stengt uansett), og i det tredje stedet drev de og vasket etter siste lunsjgjest, klare til å stenge.

Da var klokka nesten fire. Jeg var i Ghetto, og hadde til sammen trasket rundt 3,5 kilometer fra hotellet. Jeg var sulten. Og jeg var lei.

De dyre kosher-fortausrestaurantene i strøket fristet lite, så jeg gikk heller på bar. Heller billig og halvdårlig enn dyrt og halvdårlig.

Og inne på Bar Toto (Via Portico d’Ottavia) ble humøret straks bedre. Ikke fordi paninoen med mozzarella og tomat eller Moretti-ølen var så fenomenale. Men fordi historien helt tilbake til 1890 visstnok gjør den til Ghettos eldste bar, fordi Michael Pavoncello gikk fra plassen bak kassen for å vise svart/hvitt-bildet av besteforeldrene utenfor samme bar, tatt i 1957 (- Både bestefar og bestemor var de eneste i sin familie som overlevde krigen. Alle de andre ble deportert og døde, fortalte han), og fordi han sammen med de to andre bak baren kan gå foran med et godt eksempel også for resten av verden.

Michael er jøde, Burim Xhemaili er muslim, og Valentin Ciuperca er ortodoks kristen.

– Her jobber vi sammen uansett religion, sa Michael.

I tillegg ble regningen (5 euro) kun halvparten så dyr siden jeg spiste al banco – stående ved bardisken – som hvis jeg hadde sittet ved et av bordene på utsiden.

– Der blir man servert av kelnere. Man sitter et vakkert sted. Og i tillegg må vi betale avgift til kommunen for tillatelsen til å sette opp bord. Vi betaler 7000 euro i året, sa Michael Pavoncello om Bar Totos ni bord.

Humøret steg ytterligere da jeg litt senere og lenger nord i Centro Storico gikk forbi Romas kanskje mest berømte kafé, Sant’Eustachio Il Caffè (Piazza di Sant’Eustachio, 82). Hver gang jeg har vært der tidligere, har køen strukket seg til enden av ferien og lenger. Nå var det ingen der. Dermed kunne jeg ikke styre nysgjerrigheten – selv på sparetur.

En espresso al banco der koster 8,93 kroner, ved et utebord er prisen det tredobbelte(!). Og smaken? Himmelsk. Jeg vet i hvordan de gjør det, men Sant’Eustachios nøtteaktige espresso er mer kremet enn noen annen kaffe jeg har drukket.

Nå var tiden moden for iskrem, på Gelateria del Teatro (Via di San Simone, 70), som jeg hadde fått anbefalt av bloggeren Katie Parla. Der – i tillegg til å servere makeløs is – lar de gjestene også få kikke inn på bakrommet og se hvordan gelato blir laget, men klokka seks, da jeg var der, var iskremmaskinen slått av for dagen.

De to kulene, én med fersken og én mer original med salvie og bringebær, smakte uansett fantastisk!

Etter lunsj, kaffe og is var jeg klar nå klar for sightseeing. All verdens tid var det riktignok igjen så jeg dro innom tre steder som alltid er uten kø og uten inngangspenger: Piazza Navona (alltid fascinerende med gatekunstnere, «kunst»malere, don Juan-er, i tillegg til at selve plassen er vakker), Pantheon (den best bevarte bygningen fra Romertiden i Roma – opprinnelig bygd som tempel for alle romerske guder men senere gjort om til kirke, og dermed bevart), og Spansketrappen. Første gang jeg var der, var stemningen fantastisk: Folk satt på trinnene med to øl hjemmefra, noen med gitar, og vi sang, snakket og hygget oss. Denne gang så jeg følgende skilt nedenfor trappen: «Forbudt å (…) rope, hvine og synge». Også mat og drikke sto på forbudsskiltet.

Ved middagstid fikk jeg endelig min store romerske restaurantopplevelse også. I Antica Osteria da Giovanni (Via della Lungara, 41/a), på andre siden av Tiberen, midtveis mellom Vatikanet og Trastevere.

ENDELIG VED ET BORD: Journalisten spiser middag i Antica Osteria da Giovanni. Foto: KELNEREN

Restauranten, som jeg hadde funnet anbefalt på About.com, er beskjeden å se til: Ikke stort mer enn fire ganger fire meter, og med grønnrutete papirduker på bordene. Men den er hyggelig, og maten er god – og svært billig.

– Atmosfæren, det uformelle, og det er bra mat uten pretensjoner, ramset Jose Peralta, en kubanskfødt amerikaner som vinket meg bort til sitt bord da jeg sto og ventet fånyttes på å bli tildelt plass av kelneren, opp som grunner til at dette har blitt hans stamsted – i løpet av fire år bosatt i nabolaget.

– Noen ganger bestiller du vann eller brød, og det kommer ikke. Eller det kommer først sent i måltidet, sa han videre.

Mens jeg spiste kalvestek med sjampinjong og ovnsstekte poteter og brød fra steinovn, røpet Jose at restauranten har ett rom til, innenfor bueåpningen og veggklokka.

– Det er for de som er virkelig nær. Jeg har ikke kommet dit ennå.

– Kanskje om et par år? foreslo jeg.

– Kanskje jeg må få barn her først. Jeg har hørt at det åpner dører.

Akkurat da gjorde det ingenting. Steiken var saftig, potetene dynket i olivenolje, og halvflasken med rødvin (- Den står ikke på menyen men den finnes, tipset Jose) akkurat passe.

Og i morgen er det en ny dag. Og jeg har masse penger igjen. (det vil si: rent teknisk blir dette skrevet før frokost dag 2, pga et teknisk sammenbrudd i natt. Rett skal være rett.)

 

DAG 1. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 03537,71 kroner

Tur/retur-billett med Rygge-ekspressen: 290 kroner

Bussbillett fra Ciampino til Romas jernbanestasjon Termini: 29,01 kroner

Gebyr for uttak i minibank: 25 kroner

Panino og øl på Bar Toto: 37,19 kroner

Kaffe al banco på Sant’Eustachio Il Caffè: 8,93 kroner

Iskrem på Gelateri del Teatro: 22,31 kroner

Middag, brød, vin og tips på Antica Osteria da Giovanni: 104,13 kroner

Utgifter til sammen, dag 0: 516,57 kroner

Igjen i reisekasse: 3021,14 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani