5000-kronersreisen Norge, dag 7: Busser og troll

  

ZORRO VAR HER: Det ser kanskje ut som arret etter en fektekamp mellom troll. Men det er bare et resultat av norsk veibygging på 20- og 30-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES
ZORRO VAR HER: Det ser kanskje ut som arret etter en fektekamp mellom troll. Men det er bare et resultat av norsk veibygging på 20- og 30-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES

Åndalsnes vandrerhjem hadde bare ett problem: Et sagbruk for grov plank i kontinuerlig drift i køya over meg. For øvrig var alt fryd og gammen. Frokost var inkludert, og rutebussen til Trollstigen, Geiranger (og endestopp Langevatn) startet rett utenfor døra.

Dermed var det bare å fråtse i karbohydrater og slurpe i seg gratis kaffe helt til avgangstid. Jeg var i 5000-himmelen.

Senere ble det bare bedre. Fylkesvei 63 bryr seg nemlig ikke om noen lang innledning før dramaet starter. Vi hadde kanskje kjørt en mil da dalen bare stoppet foran oss. Herfra bar det opp, rett opp, i lange lakrislisseslynger – men ikke før vi hadde hatt fotostopp i bunn av bakken.

Jeg satt i beste sjåførplagersete og nikoste meg mens Tor Sindre Grønningsæter snurret ratt som om det var en håndsveiv, og lirket bussen rundt serpentinene med bare centimeters klaring.

Ifølge bussjåføren er det ikke svingene som er utfordringen med å kjøre 50-seter opp Trollstigen. Det er å lese trafikken slik at du stopper på møteplassene, uten at noen må rygge.

Selv kjørte han sin første buss opp bakkene allerede i 1979. Og det er visst slik at ville veien er ikke som før.

– Svingene har blitt utbedret. Så litt av sjarmen er borte, sånn sett, sa han etter nok en gang å ha snudd langbilen sin på en femøring.

VENSTRE OM! Tor Sindre Grønningsæter bedyrte at det ikke er svingene som er problemet opp eller ned (som her) Trollstigen. Jeg velger å stole på hans ord uten å forsøke selv. Foto: GJERMUND GLESNES

VENSTRE OM! Tor Sindre Grønningsæter bedyrte at det ikke er svingene som er problemet opp eller ned (som her) Trollstigen. Jeg velger å stole på hans ord uten å forsøke selv. Foto: GJERMUND GLESNES

Så snakket han om arbeidslagene som lagde veien, som ble åpnet av Kong Haakon i 1936. De hadde kun dynamitt og stubbryter av «moderne» hjelpemidler og må ha jobbet som besatt. Mange av svingene er oppkalt etter arbeidslagslederene, fortalte Tor Sindre.

– Det er et fantastisk byggverk. Og det er et prosjekt som aldri hadde blitt lagd i dag. Nå hadde man bare lagt en tunnel tvers gjennom fjellet, konstaterte han.

Da samtlige 11 svinger var gjennomført og bussen stoppet på Trollstigplatået for nok en fotostopp (denne gang 15 minutter), tok jeg sekken min og steg av. Jeg skulle gjerne ha vært med helt til Geiranger, for så å kjøre retur med samme buss et par timer senere. Men jeg kunne ikke. Jeg hadde et budsjett å holde.

STAKKARS LITEN: Nå er det snart slutt på det gode livet i fjellheimen. Neste stopp blir på en dansk eller tysk peishylle. Foto: GJERMUND GLESNES

STAKKARS LITEN: Nå er det snart slutt på det gode livet i fjellheimen. Neste stopp blir på en dansk eller tysk peishylle. Foto: GJERMUND GLESNES

Derfor ble jeg igjen ved Trollstigen-senteret og utsiktsplatformene som alle ble bygd i forbindelse med at veien ble nasjonal turistvei i fjor. Senteret, tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter, var virkelig lekkert, men originalt formspråk gjør fortsatt at det må stå oppslag for at nødne og forvirrede turister ikke skal ta vasken for å være et pissoar.

Takket være min slunkne pengebeholdning hadde jeg over fem timer på bakketoppen. Men helt ærlig: Denne gangen var det helt ålreit. Jeg sto en stund på utkikksplattformene og så på turister. Deretter soset jeg rundt på en liten fottur opp bakkene mot øst.

Mesteparten av tiden studerte jeg imidlertid kaoset som oppstår når campingfolket får hetta og akutt rattfobi midt i slyngene.

Ifølge Tor Sindre Grønningsæter er dette nokså vanlig.

– En gang måtte jeg overta rattet og flytte en bil og campingvogn. Det er flere år siden nå. Men det skjer nesten daglig at noen stopper midt i veien, vill i blikket, og nekter å rygge, fortalte han på oppturen.

Etter en overraskende rimelig dagens lunsj på kafeen og litt kvalitetstid med lett skydekke og bok, bar det atter ned til Åndalsnes. Det var tid for neste etappe av spektakulær kollektivtransport.

De siste to dagene har vært rene bonanzaen i det. Først Atlanterhavsveien i går, så Trollstigen. Og selve hjemturen innledet jeg med ettermiddagstoget opp Raumabanen – ifølge Lonely Planet intet mindre enn verdens vakreste togstrekning.

RAUMABANEN: Verdens største tunnel uten tak. Eller bare en jernbane gjennom en sykt bratt dal. Valget er ditt. Foto: GJERMUND GLESNES

RAUMABANEN: Verdens største tunnel uten tak. Eller bare en jernbane gjennom en sykt bratt dal. Valget er ditt. Foto: GJERMUND GLESNES

Det slo reisebokforlaget fast i fjor høst, med en beskrivelse av utsikten mot høye topper, taggete klippekanter og fjellsider opp mot forblåste platåer mens du kjører langs elven Rauma.

Enda flottere enn Flåmsbana, altså. Det kunne ikke bli verst. Selv om jeg akkurat i dag uansett ikke ville brydd meg. Raumabanen går fra Åndalsnes til Dombås, og drives av NSB. Jeg som kjøpte togbilletten tidlig, fikk dermed verdens vakreste togtur og transport helt hjem for skarve 299 kroner – 19 kroner mer enn en enveisbillett Flåm-Myrdal.

Har så Lonely Planet rett? Aner ikke. Sikkert. Kanskje. Muligens. Er det så nøye, da? Raumabanen har ingen hulder som synger, men er lengre (114,2 km mot 20,2 km) og har mye færre tunneler (6 mot 20).

Det er også en togstrekning du får kink i nakken av. Fjellsidene her er bratte som garderobeskap, og nærmest uendelig høye. Trollveggen, som passerte rett utenfor togvinduet mitt etter bare noen minutters kjøring, er 1700 meter høy – hvorav 1000 meter er loddrette!

Som et bilde på hvor avsindig høy Trollveggen er, tenk på dette: Hvis en mann på 1,80 står foran den, blir forholdet rundt regnet det samme som om en Lego-mann står foran et 38 meter høyt klesskap. Alternativt et hus, selvfølgelig, men den tanken er ikke like surrealistisk.

SYNDER IKKE: Våken kan jeg være når jeg kommer hjem. Foto: GJERMUND GLESNES

http://reisebloggen.vg.no/wp-admin/post.php?post=1088&action=edit SYNDER IKKE: Våken kan jeg være når jeg kommer hjem. Foto: GJERMUND GLESNES

Så der satt jeg i vogn to og følte meg som legomannens legomann iblant Romsdal-naturen. Og så kom på at jeg har enda en grunn til å heie på Raumabanen. Prøv å skrive inn «www.raumabanen.no» i nettleseren din, og se hvor du havner! Snakker om å ikke unne andre en liten Lonely Planet-effekt. (RETTELSE: Det viser seg at en helt utenforstående har kjøpt både www.raumabanen.no og www.flåmsbanen.no og feilkobler med vilje. Hensikten er å få dem til å betale femsifrede beløp i året for bruksretten. Jeg kjenner ikke vedkommende, men har en anelse om hva tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen ville ha kalt ham/henne.)

Da det dieseldrevne toget nådde Bjorli, var regnet tett og grått som utvasket gardin. Men flaksen min holdt. På Dombås var det atter oppholdsvær, og jeg hadde ganske nøyaktig 35 minutter på meg før Gudbrandsdalsbanen skulle gå. Akkurat nok tid til haste nedom Dombås sentrum og proviantere – slik at jeg klarte å nå Oslo S uten å lide av hverken underernæring eller sprukket budsjett.

Så jeg klarte det visst. Akkurat. De 19 kronene jeg har igjen holder ikke til stort.

Så vil kanskje noen innvende at jeg kun har hatt seks overnattinger. Det stemmer. Og kanskje er det litt juks. Turen har vart i under 168 timer. Men jeg måtte dra hjemmefra tidlig onsdag, og med togankomst i Oslo 23:04 blir det sent nok før jeg er i hus. Og nattelivet i Åndalsnes eller Dombås? Jeg tror ikke jeg har gått glipp av noe.

Dere får tenke at jeg må tilbake på jobb i morgen. Det er for så vidt sant. Jeg har en god del dank jeg bør få gjort. Etter denne ferien føles det mest som at jeg trenger en ferie.

DAG 7, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 6: 586 kroner

Bussbillett Åndalsnes-Trollstigplatået: 50 kroner

Dagens (blomkålsuppe) i kafeen på Trollstigplatået: 75 kroner

Bussbillett Trollstigplatået-Åndalsnes: 50 kroner

Kroneis på Narvesen, Åndalsnes jernbanestasjon: 25 kroner

Brødmat og cola på Bunnpris, Dombås : 68 kroner

Togbillett Åndalsnes-Oslo S (minipris): 299 kroner

Utgifter til sammen, dag 7: 567 kroner

Igjen i reisekasse: 19 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie