5000-kronersreisen Norge, dag 7: Busser og troll

  

ZORRO VAR HER: Det ser kanskje ut som arret etter en fektekamp mellom troll. Men det er bare et resultat av norsk veibygging på 20- og 30-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES
ZORRO VAR HER: Det ser kanskje ut som arret etter en fektekamp mellom troll. Men det er bare et resultat av norsk veibygging på 20- og 30-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES

Åndalsnes vandrerhjem hadde bare ett problem: Et sagbruk for grov plank i kontinuerlig drift i køya over meg. For øvrig var alt fryd og gammen. Frokost var inkludert, og rutebussen til Trollstigen, Geiranger (og endestopp Langevatn) startet rett utenfor døra.

Dermed var det bare å fråtse i karbohydrater og slurpe i seg gratis kaffe helt til avgangstid. Jeg var i 5000-himmelen.

Senere ble det bare bedre. Fylkesvei 63 bryr seg nemlig ikke om noen lang innledning før dramaet starter. Vi hadde kanskje kjørt en mil da dalen bare stoppet foran oss. Herfra bar det opp, rett opp, i lange lakrislisseslynger – men ikke før vi hadde hatt fotostopp i bunn av bakken.

Jeg satt i beste sjåførplagersete og nikoste meg mens Tor Sindre Grønningsæter snurret ratt som om det var en håndsveiv, og lirket bussen rundt serpentinene med bare centimeters klaring.

Ifølge bussjåføren er det ikke svingene som er utfordringen med å kjøre 50-seter opp Trollstigen. Det er å lese trafikken slik at du stopper på møteplassene, uten at noen må rygge.

Selv kjørte han sin første buss opp bakkene allerede i 1979. Og det er visst slik at ville veien er ikke som før.

– Svingene har blitt utbedret. Så litt av sjarmen er borte, sånn sett, sa han etter nok en gang å ha snudd langbilen sin på en femøring.

VENSTRE OM! Tor Sindre Grønningsæter bedyrte at det ikke er svingene som er problemet opp eller ned (som her) Trollstigen. Jeg velger å stole på hans ord uten å forsøke selv. Foto: GJERMUND GLESNES

VENSTRE OM! Tor Sindre Grønningsæter bedyrte at det ikke er svingene som er problemet opp eller ned (som her) Trollstigen. Jeg velger å stole på hans ord uten å forsøke selv. Foto: GJERMUND GLESNES

Så snakket han om arbeidslagene som lagde veien, som ble åpnet av Kong Haakon i 1936. De hadde kun dynamitt og stubbryter av «moderne» hjelpemidler og må ha jobbet som besatt. Mange av svingene er oppkalt etter arbeidslagslederene, fortalte Tor Sindre.

– Det er et fantastisk byggverk. Og det er et prosjekt som aldri hadde blitt lagd i dag. Nå hadde man bare lagt en tunnel tvers gjennom fjellet, konstaterte han.

Da samtlige 11 svinger var gjennomført og bussen stoppet på Trollstigplatået for nok en fotostopp (denne gang 15 minutter), tok jeg sekken min og steg av. Jeg skulle gjerne ha vært med helt til Geiranger, for så å kjøre retur med samme buss et par timer senere. Men jeg kunne ikke. Jeg hadde et budsjett å holde.

STAKKARS LITEN: Nå er det snart slutt på det gode livet i fjellheimen. Neste stopp blir på en dansk eller tysk peishylle. Foto: GJERMUND GLESNES

STAKKARS LITEN: Nå er det snart slutt på det gode livet i fjellheimen. Neste stopp blir på en dansk eller tysk peishylle. Foto: GJERMUND GLESNES

Derfor ble jeg igjen ved Trollstigen-senteret og utsiktsplatformene som alle ble bygd i forbindelse med at veien ble nasjonal turistvei i fjor. Senteret, tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter, var virkelig lekkert, men originalt formspråk gjør fortsatt at det må stå oppslag for at nødne og forvirrede turister ikke skal ta vasken for å være et pissoar.

Takket være min slunkne pengebeholdning hadde jeg over fem timer på bakketoppen. Men helt ærlig: Denne gangen var det helt ålreit. Jeg sto en stund på utkikksplattformene og så på turister. Deretter soset jeg rundt på en liten fottur opp bakkene mot øst.

Mesteparten av tiden studerte jeg imidlertid kaoset som oppstår når campingfolket får hetta og akutt rattfobi midt i slyngene.

Ifølge Tor Sindre Grønningsæter er dette nokså vanlig.

– En gang måtte jeg overta rattet og flytte en bil og campingvogn. Det er flere år siden nå. Men det skjer nesten daglig at noen stopper midt i veien, vill i blikket, og nekter å rygge, fortalte han på oppturen.

Etter en overraskende rimelig dagens lunsj på kafeen og litt kvalitetstid med lett skydekke og bok, bar det atter ned til Åndalsnes. Det var tid for neste etappe av spektakulær kollektivtransport.

De siste to dagene har vært rene bonanzaen i det. Først Atlanterhavsveien i går, så Trollstigen. Og selve hjemturen innledet jeg med ettermiddagstoget opp Raumabanen – ifølge Lonely Planet intet mindre enn verdens vakreste togstrekning.

RAUMABANEN: Verdens største tunnel uten tak. Eller bare en jernbane gjennom en sykt bratt dal. Valget er ditt. Foto: GJERMUND GLESNES

RAUMABANEN: Verdens største tunnel uten tak. Eller bare en jernbane gjennom en sykt bratt dal. Valget er ditt. Foto: GJERMUND GLESNES

Det slo reisebokforlaget fast i fjor høst, med en beskrivelse av utsikten mot høye topper, taggete klippekanter og fjellsider opp mot forblåste platåer mens du kjører langs elven Rauma.

Enda flottere enn Flåmsbana, altså. Det kunne ikke bli verst. Selv om jeg akkurat i dag uansett ikke ville brydd meg. Raumabanen går fra Åndalsnes til Dombås, og drives av NSB. Jeg som kjøpte togbilletten tidlig, fikk dermed verdens vakreste togtur og transport helt hjem for skarve 299 kroner – 19 kroner mer enn en enveisbillett Flåm-Myrdal.

Har så Lonely Planet rett? Aner ikke. Sikkert. Kanskje. Muligens. Er det så nøye, da? Raumabanen har ingen hulder som synger, men er lengre (114,2 km mot 20,2 km) og har mye færre tunneler (6 mot 20).

Det er også en togstrekning du får kink i nakken av. Fjellsidene her er bratte som garderobeskap, og nærmest uendelig høye. Trollveggen, som passerte rett utenfor togvinduet mitt etter bare noen minutters kjøring, er 1700 meter høy – hvorav 1000 meter er loddrette!

Som et bilde på hvor avsindig høy Trollveggen er, tenk på dette: Hvis en mann på 1,80 står foran den, blir forholdet rundt regnet det samme som om en Lego-mann står foran et 38 meter høyt klesskap. Alternativt et hus, selvfølgelig, men den tanken er ikke like surrealistisk.

SYNDER IKKE: Våken kan jeg være når jeg kommer hjem. Foto: GJERMUND GLESNES

http://reisebloggen.vg.no/wp-admin/post.php?post=1088&action=edit SYNDER IKKE: Våken kan jeg være når jeg kommer hjem. Foto: GJERMUND GLESNES

Så der satt jeg i vogn to og følte meg som legomannens legomann iblant Romsdal-naturen. Og så kom på at jeg har enda en grunn til å heie på Raumabanen. Prøv å skrive inn «www.raumabanen.no» i nettleseren din, og se hvor du havner! Snakker om å ikke unne andre en liten Lonely Planet-effekt. (RETTELSE: Det viser seg at en helt utenforstående har kjøpt både www.raumabanen.no og www.flåmsbanen.no og feilkobler med vilje. Hensikten er å få dem til å betale femsifrede beløp i året for bruksretten. Jeg kjenner ikke vedkommende, men har en anelse om hva tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen ville ha kalt ham/henne.)

Da det dieseldrevne toget nådde Bjorli, var regnet tett og grått som utvasket gardin. Men flaksen min holdt. På Dombås var det atter oppholdsvær, og jeg hadde ganske nøyaktig 35 minutter på meg før Gudbrandsdalsbanen skulle gå. Akkurat nok tid til haste nedom Dombås sentrum og proviantere – slik at jeg klarte å nå Oslo S uten å lide av hverken underernæring eller sprukket budsjett.

Så jeg klarte det visst. Akkurat. De 19 kronene jeg har igjen holder ikke til stort.

Så vil kanskje noen innvende at jeg kun har hatt seks overnattinger. Det stemmer. Og kanskje er det litt juks. Turen har vart i under 168 timer. Men jeg måtte dra hjemmefra tidlig onsdag, og med togankomst i Oslo 23:04 blir det sent nok før jeg er i hus. Og nattelivet i Åndalsnes eller Dombås? Jeg tror ikke jeg har gått glipp av noe.

Dere får tenke at jeg må tilbake på jobb i morgen. Det er for så vidt sant. Jeg har en god del dank jeg bør få gjort. Etter denne ferien føles det mest som at jeg trenger en ferie.

DAG 7, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 6: 586 kroner

Bussbillett Åndalsnes-Trollstigplatået: 50 kroner

Dagens (blomkålsuppe) i kafeen på Trollstigplatået: 75 kroner

Bussbillett Trollstigplatået-Åndalsnes: 50 kroner

Kroneis på Narvesen, Åndalsnes jernbanestasjon: 25 kroner

Brødmat og cola på Bunnpris, Dombås : 68 kroner

Togbillett Åndalsnes-Oslo S (minipris): 299 kroner

Utgifter til sammen, dag 7: 567 kroner

Igjen i reisekasse: 19 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

 

5000-kronersreisen Norge, dag 6: Tre punkter for billigere norgesferie

ATLANTERHAVSBUSSEN: Du trenger ikke egen doning for å få sett øyslalåmen vest for Averøy. Med "egen" sjåfør kan du til og med ta bilder mens du er i fart. Foto: GJERMUND GLESNES

ATLANTERHAVSBUSSEN: Du trenger ikke egen doning for å få sett øyslalåmen vest for Averøy. Med «egen» sjåfør kan du til og med ta bilder mens du er i fart. Foto: GJERMUND GLESNES

Norgesferie er en slags realitetsorientering. De kan alltid være litt ubehagelige. Og kanskje især denne.

Det er nemlig dyrt å reise i Norge. Derfor blottlegger en reise her nådeløst hvem vi virkelig er. I India, Albania, ja til og med i Italia, kan selv en fattig slask som meg reise rundt som en krøsus. På ferie i vårt eget land, blir vi avslørt. Kronprinsen kan fortsatt feste som en kongelig, Helge Lund kan fortsatt feriere som en oljesjeik (hvis han vil), og jeg må ta til takke med campingplasser og vann til maten.

Det er sikkert derfor nordmenn reiser på over en million charterturer hvert år, mens – tror jeg – maaange færre nordmenn legger ferien til Atlanterhavsveien. Eller Geiranger, Preikestolen, Lofoten og alt det andre utlendingene synes å elske.

Men har ikke også vi lyst til å se vårt eget land?

Gjør det egentlig så mye om vi må leve litt enkelt noen dager?

I dag tenkte jeg å hjelpe litt. Kall det en slags oppsummering. Muligens virker den malplassert, dagen før turen er slutt. Men jeg har gode grunner. I morgen kan jeg bli blakk, jeg kan mislykkes i å feriere en uke i Norge for 5000 kroner.

Da vil ingen høre på meg. Derfor i dag, altså.

1) Transport

a) Bil er flott hvis dere reiser flere sammen. Er du alene, vil bensin og bompenger spise opp hele lommeboka, fôr og alt. Da tyr du til busser, ferger og minipris på toget. Se på bildet over: Også Atlanterhavsveien har bussrute.

b) Sammenlign forbruket mitt dag to og dag tre. Da ser du tydelig at reisen blir dyrere jo mer du ehh… reiser. Transportkostnadene kommer alltid på toppen. Mat og overnatting må du jo ha likevel.

c) Haiking, sykkel, kano og apostlenes hester er også måter å komme seg fra A til B.

2) Overnatting

LYSØ CAMPING: Fint sted. Men sjekk bussrutene bedre før du drar dit enn jeg gjorde. Foto: GJERMUND GLESNES

LYSØ CAMPING: Fint sted. Men sjekk bussrutene bedre før du drar dit enn jeg gjorde. Foto: GJERMUND GLESNES

a) Er du alene, er sovesaler og DNT redningen. Reiser dere flere sammen, er campinghytter fantastiske. Par kan også finne hotellrom like billig per person som mine sovesalsenger. I Stavanger tidligere i sommer betalte for eksempel kjæresten og jeg 595 kroner for dobbeltrom med frokost.

b) Telt er billigere. Noen vil imidlertid mene at de like gjerne kunne sovet i en hul trestamme. Dem om det.

c) Gå gjennom Facebook-kontaktene. Du har sikkert en onkel eller en gammel klassekamerat som fortjener besøk – eller kanskje vil invitere deg på middag.

d) Du kan også prøve Couchsurfing og bo hjemme hos ukjente.

e) Vær ærlig hvis du syns det er for dyrt. Få folk pruter med seg selv, og plutselig kan det dukke opp en billigere hytte eller rom. Dette skjedde da jeg ringte Lysø Camping, og i Undredal i Sogn på min egen ferie

3) Mat

a) Lag noen middager selv. Campingplasser, hosteller og endel enklere leiligheter har kjøkken. Du kommer jo ikke utenom at det er dyrt å spise ute i Norge.

b) Hvorfor har så ikke jeg spart penger på å lage mat? Fordi min oppskrift på posetomatsuppe er svært lite interessant for lesere.

c) Se punkt 2c)

Det får være nok teori. Her følger dagens rapport fra labrotte Gjermund:

Etter gårsdagens asfaltmassasje for såre fotblader var det en lettelse å følge Oskar Lysøs råd og busstabell: I den sto det et telefonnummer jeg kunne ringe. Så kom lokalbuss 504 nesten helt til campingen, kun for å hente meg. Via
ett bussbytte kom jeg til Kårvåg, nærmeste grend til Atlanterhavsveien.

Der lindret jeg mine begynnende abstinenser med en kaffe på bensinstasjonen til Jan Arvid Mikkelsen. I 20 år dagpendlet han over veistrekningen som ble kåret til århundrets byggverk, og mener veien er best når det stormer.

– Nordvesten er verst her. Da kan sjøen hive stein opp på veien. Det blir spennende: Enten får du stein oppå panseret eller så får du det ikke, sa han.

Selv tilhørte han gruppen «får det ikke».

– Jeg har svingt unna noen steiner, bemerket han.

Det neste han sa kan enten tilskrives at jeg fikk heteslag av varmen (det var virkelig varmt), at benkene vi satt på kalles lygarplassen, eller så er det virkelig sant:

– Over Hulvågen, fiskebrua altså, må man beregne og kjøre mellom bølgene.

FISKEBRUA: Ifølge Jan Arvid Mikkelsen er det umulig å ikke få fisk her. Det så ikke ut som at alle var enige. Foto: GJERMUND GLESNES

FISKEBRUA: Ifølge Jan Arvid Mikkelsen er det umulig å ikke få fisk her. Det så ikke ut som at alle var enige. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg hadde en time i Kårvåg mellom de to bussene. Dermed rakk jeg også å kjøpe en bollepose til lunsj før neste buss førte meg ut over holmene.

Etter Storseisundbrua gikk jeg av bussen, med to timer til å utforske øyslalåmen før neste buss til Molde.

den spesiallagde fiskebrua var det fisk i bare én av bøttene. Den tilhørte srilanka-moldenseren Chandra Sellathurai, som var fiskelærer for sine besøkende familiemedlemmer fra Danmark.

– Jeg må jo vise dem Møre og Romsdal. Favorittene er Trollstigen og Geiranger, sa han.

"FAST GJEST": Hver gang Chandra Sellathurai får gjester utenfra, viser han dem hjemfylkets beste severdigheter. Som fiskebrua. Foto: GJERMUND GLESNES

«FAST GJEST»: Hver gang Chandra Sellathurai får gjester utenfra, viser han dem hjemfylkets beste severdigheter. Som fiskebrua. Foto: GJERMUND GLESNES

I går fortalte Melissa Rollan og Frida Baarset i Patrick Volkmar meg at Kristiansund kan ha fire årstider på én dag. I dag så jeg sola og skyene ha brytekamp – der skyene etter hvert fikk sola i dobbelt nelson.

Men det var også alt før jeg igjen satt på buss 501. Der kom jeg i snakk med Åsmund Feltstykket, som tar buss over Atlanterhavsveien hver dag.

– Turistene skulle ha vært her når det er skikkelig vær. Da hadde de sett hva slags krefter det er i naturen, sa han. Og innrømmet at jo, av og til føles det som at bussen skal bli slengt til havs.

På brygga i Molde ble jeg møtt av frisk lukt av fisk og sjø fra Horsgaard & co – og en av landets flotteste byutsikter: Hele Romsdals- og Sunnmørsalpene står oppstilling tvers over fjorden.

Jeg var blitt tipset om utsiktspunktet Varden, men beklager folkens: Jeg hælte ikke. I stedet gikk jeg opp til paviljongen ved Romsdalsmuseet, der en tavle forteller hva de forskjellige fjelltoppene heter. På vei både opp og ned plukket jeg gratis jordbær i Chateau-hagen – helt lovlig, den eies av museet!

STORT UTVALG: I Molde kan sprekinger bedrive en pervers form for "flasketuten peker på". Foto: GJERMUND GLESNES

STORT UTVALG: I Molde kan sprekinger bedrive en pervers form for «flasketuten peker på». Foto: GJERMUND GLESNES

Mett var jeg likevel ikke, og penger må man bruke mens de er der. Derfor gikk jeg til Hos Gyda og bestilte deres billigste pizza, margherita, med tomatsaus og ost. Og for dere som synes det høres kjipt ut: I Napolis – og dermed Italias – kanskje beste pizzarestaurant er margherita én av de kun to smakene på menyen.

Jeg kunne sikkert ha spist billigere. Men se punkt 3b og husk: Jeg hadde fortsatt penger til bussen til Åndalsnes. Og i morgen? Det er fortsatt over 500 kroner igjen. Kanskje jeg kunne drøyet med konklusjonen til siste dag likevel.

DAG 6, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 5: 1309 kroner

Dusj, Lysø camping: 10 kroner

Bussbillett Sandøy-Kårvåg: 35 kroner

Pose rosinboller, Kiwi Kårvåg: 20 kroner

Kaffe på YX Kårvåg: 25 kroner

Bussbillett Kårvåg-Molde: 105 kroner

Pizza margherita på Hos Gyda i Molde: 99 kroner

Bussbillett Molde-Åndalsnes: 139 kroner

Overnatting Åndalsnes vandrerhjem: 290 kroner

Utgifter til sammen, dag 6: 723 kroner

Igjen i reisekasse: 586 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 5: Fire land i én by

 

TIL TAHITI: Sundbåten i Kristiansund går i rute mellom byens fire forskjellige land. Her gjør plikthugger Johan Leren (76) klar til landgang i Innlandet, også kalt Tahiti. Foto: GJERMUND GLESNES

TIL TAHITI: Sundbåten i Kristiansund går i rute mellom byens fire forskjellige land. Her gjør plikthugger Johan Leren (76) klar til landgang i Innlandet, også kalt Tahiti. Foto: GJERMUND GLESNES

Én ting skal de gamle fiskehandelsbyene ha. De er ikke beskjedne. I vinter skrev jeg om «Amerikalinjen» mellom Florida og Montana i Bergen. I dag oppdaget jeg at bergenserne er nærmest provinsielle.

De virkelige globetrotterne i egen by er fra Kristiansund.

Hør bare: Byen med 24.000 innbyggere er fordelt mellom hele fire land: Kirkelandet, Innlandet, Nordlandet og Gomalandet. Og som om ikke det var nok: Folk i byen kaller Innlandet for Tahiti, Nordlandet går under tilnavnet Marokko, og sørøst på Gomalandet ligger Israelsneset. Puh!

Mellom landene går rutebåtene til Sundbåten, så her kunne jeg utforske verden og samtidig spare beina.

Men aller først måtte jeg ha kaffe. Derfor gikk jeg innom Patrick Volkmar, en underlig blanding av museumsutstilling, kaffebrenneri og stamkafé.

Her kjøpte jeg det suverene kristiansundkortet, som gir 24-timersbillett med Sundbåten, gratis omvisning i byens museer – og en kaffe i Patrick Volkmar.

Det er ikke hvilket som helst brygg. I lokalet står stoler fra byens utesteder på bestemors tid. Og Nord-Europas eneste originale, vedfyrte kaffeovn som fortsatt er i drift. Du skal også ha uflaks om ikke brenneren kommer innom. Erling Sæther er nemlig stamgjest og svært glad i sitt eget sorte gull.

– Vi har Norges beste kaffe. Men vi er ikke så store læll, sa han. Og røpet at oppskriften stammer fra samme sted som brenneren: Den het Varde, og ble lagd av firmaet Torstein Pedersen’s i Kristiansund.

INGEN BØNN FOR BØNNER: Kafedriver Yvonne Kristiansen og Erling Sæther er med rette stolte av kaffen som brennes inne i kafeen Patrick Volkmar. Foto: GJERMUND GLESNES

INGEN BØNN FOR BØNNER: Kafedriver Yvonne Kristiansen og Erling Sæther er med rette stolte av kaffen som brennes inne i kafeen Patrick Volkmar. Foto: GJERMUND GLESNES

Dagens produksjoner er i mindre skala. Erling brenner to sekker kaffe når kafeen – som er eneste utsalgssted – begynner å gå tom.

– Svartkaffen (bønner som er for mye brent) selger vi til Trøndelag. De serverer bare halve kopper læll, spøkte han. Så slo han frempå med litt usminket lokalpatriotisme.

– Kristiansund er kystens perle. Du vet Molde er rosenes by. Vi er kystens perle.

– Og Ålesund?

– Ålesund er Ålesund, svarte han og lo. Før han for skams skyld nevnte ordet «jugendbyen».

Bare et par hundre meter lenger ut Vågen kom jeg til Mellemværftet. En gang var det et av fem (!) skipsverft i Kristiansund. Nå er det museum, mens Kristiansund Mekaniske på motsatt side av Vågen er det eneste i drift.

Inne i smia holdt Douglas Wilmot på å lære datteren Mathilde (18) å smi.

TID FOR Å KRØKES: Mathilde Wilmot fikk hjelp av faren Douglas til å smi sin aller første kleskrok. Foto: GJERMUND GLESNES

TID FOR Å KRØKES: Mathilde Wilmot fikk hjelp av faren Douglas til å smi sin aller første kleskrok. Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er artig å finne ut hva de holdt på med i gamle dager, sa Mathilde, som sommerjobber som museumsguide. Både hun og faren mente at det godt lar seg gjøre å smi mens man er guide.

– Vi blir ikke nedrent av turister i et nedlagt skipsverft. Vi er vel Kristiansunds best bevarte hemmelighet, fastslo Douglas. Han er opprinnelig fra Oregon men gjorde nordmøring av seg på slutten av 70-tallet – akkurat i tide for å bli engasjert i bevaringen av Mellemværftet.

Nå er han med på å sørge for at det fortsatt lukter smøreolje i maskinverkstedet ovenpå. Og leder ungdommer fra arbeidstreningen Levende Vågen i båtreparasjoner.

De tre etasjene på verftet så ut som at arbeiderne bare hadde gått til lunsj. Verktøyet hang på kroker, det samme gjorde kjeledresser. En pinuppike hang mellom to av vinduene, og et oppslag på såpebeholderen formante «Ta først vann på hendene. Drei derefter 1/4 omgang».

Jeg følte meg dypt inne i gamledager nå. Og den internasjonale båtturen til Tahiti ødela ikke akkurat stemningen.

Sundbåten ble stiftet av byens handelsmenn i 1876, og er visstnok verdens eldste selskap for kollektivtransport i kontinuerlig drift. Dagens båt, «Framnæs», er attpåtil en rekonstruksjon av båten som ble satt i trafikk i 1917.

Båten ble laget etter påtrykk fra passasjerene. Gamle «Framnæs» var nemlig så fin om vintrene, det sørget kjeletoppen fra motorrommet for.

TRE LAND I SIKTE: Gomalandet nærmest, Nordlandet til venstre, Innlandet til høyre. Bildet er forøvrig tatt ved Israelneset. Foto: GJERMUND GLESNES

TRE LAND I SIKTE: Gomalandet nærmest, Nordlandet til venstre, Innlandet til høyre. Bildet er forøvrig tatt ved Israelneset. Foto: GJERMUND GLESNES

– Den er veldig populær blant de reisende. Men for oss som kjører, er den et mareritt, sa sundbåtfører Ole Jørgen Wirum, og begrunnet det med svære ratt (han brukte det ordet) og nykkefull oppførsel i vannet.

Turen gikk til Innlandet (som ligger minst to øyer fra fastlandet) med Kristiansunds best bevarte gamle trehus. Deretter sto Nordlandet (som ikke ligger i nord men sørøst i byen) for tur. I åssiden her ligger stormvarselet som jeg fikk forklart på Patrick Volkmar: To blanke lykter betyr sørvestlig kuling, to røde nordvestlig kuling, en grønn lykt under betyr storm. Og så videre.

SE TORSKEN: Den ligner litt på bacalao de Noruega. Foto: GJERMUND GLESNES

SE TORSKEN: Den ligner litt på bacalao de Noruega. Foto: GJERMUND GLESNES

Til slutt kom jeg til Gomalandet og Norsk klippfiskmuseum. Der fikk jeg påny gratis omvisning med kortet mitt, samt en smak av bacalao. Guiden Marianne Waagan ledet meg rundt i hele det saltfiskduftende huset og fortalte sjokkerende ting om klippfiskindustrien.

Som at de kvinnelige arbeiderne sto til knes i kaldt februarvann og vasket fisken, helt til Milnbrygga fikk vaskehall i 1950. Da ble vasking plutselig mannfolkarbeid. Og det ble ansett som pysete å bruke ullvotter i det kalde vannet.

Det mest sjokkerende fikk jeg likevel høre under morgenkaffen: De lager ikke lenger klippfisk i klippfiskbyen Kristiansund.

– Det begynte da vi fikk turban, sa Erling Sæther med henvisning til områdets tetthet av oljesjeiker.

FRITORSKSTEKT? De lager ikke lenger klippfisk i Kristiansund. Men fish'n'chips... Foto: GJERMUND GLESNES

FRA FRITORSKGRYTA: De lager ikke lenger klippfisk i Kristiansund. Men fish’n’chips… Foto: GJERMUND GLESNES

Etter tre museer, 28 tettskrevne sider i notatblokka og en hel arbeidsdag, måtte jeg nå skynde meg til bussen. For visst skulle jeg gjerne vært lenger i Kristiansund. Men overnatting til 495 kroner natten kan ikke bli en vane innenfor mitt budsjett. Etter en kjapp fish’n’chips på Fishanbua (takk for tipset, folkens!) og innkjøp av en reservesandwich til i morgen tidlig, tok jeg derfor bussen vestover til Averøy.

Der gikk jeg på en blemme. Og ikke bare vannblemmene jeg fikk under hælene av gårsdagens strabaser. (De stakk jeg hull i med en tannpirker.)

Rett etter at jeg hadde gått av bussen på Hoset langs riksvei 64 (Atlanterhavsveien), ni bussløse (trodde jeg) kilometer fra Lysø Camping, så jeg en mindre, hvit buss blinke til høyre inn på «min» vei. Det var som bare.

Drøye halvannen time senere sjekket jeg inn på campingen til Oskar Lysø.

På hans 44 år med campingplass var jeg visst den aller første som har kommet til fots.

PÅ 'AN IGJEN: Jeg har hørt det skal være sunt å gå. Foto: SELVUTLØSER

PÅ ‘AN IGJEN: Jeg har hørt det skal være sunt å gå. Foto: SELVUTLØSER

 

DAG 5, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 4: 2092 kroner

Kristiansundkortet: 170 kroner

Påfyll Patrick Volkmar: 5 kroner

Fish’n’chips og ananasbrus på Fishanbua: 120 kroner

Baguette på Mix ved busstasjonen – flaskepant: 54 kroner

Bussbillett Kristiansund-Hoset: 82 kroner

Overnatting Lysø Camping: 350 kroner

Utgifter til sammen, dag 5: 783 kroner

Igjen i reisekasse: 1309 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 4: Toppen av verden-følelsen

 

LØNN NÆR HIMMELEN: Ja, det er en badeshorts. Nei, jeg har ikke badet. Jeg har bare strevet meg opp til Skarven (896 m.o.h.) Foto: SELVUTLØSER

LØNN NÆR HIMMELEN: Ja, det er en badeshorts. Nei, jeg har ikke badet. Jeg har bare strevet meg opp til Skarven (896 m.o.h.) Foto: SELVUTLØSER

Ondt ofte lider den Fiskermand,

Som ud maae fare, før Hanen galer,

Al Dagen pladske i kolde Vand,

Paa Hiem ei tænke, før Solen daler,

I vaade Trøie

Sneedriv i Øie (…)

Jeg tror det er det første diktet jeg hørte, sikkert av bestefar eller onkelen min. Selv om diktet føltes fjernt der jeg satt og nøt panoramaet fra Skarven (896 m.o.h.), var det nært på Imarbu der dagen startet.

DNT-hytta har nemlig to geitbåter som gjestene kan bruke for 30 kroner. Den har også garn og teiner, og i et tre hang en solbleket blåse. I går kveld låste jeg meg inn i naustet. Duften av tjære lå mellom esingene, utenfor dørene lå Imarsundet speilblankt.

ALT KLART FOR FISKE: Geitbåtene fra rundt 1890 er vakre. Men altfor tunge til at jeg kunne sette dem ut alene. Foto: GJERMUND GLESNES

ALT KLART FOR FISKE: Geitbåtene fra rundt 1890 er vakre. Men altfor tunge til at jeg kunne sette dem ut alene. Foto: GJERMUND GLESNES

Det var bare ett problem: Jeg var alene på hytta. Disse bloggturene i Norge har gitt mange slike opplevelser: Rallarvegen, et høyfjellshotell, en bilferge, et fyr – alt sammen har jeg hatt helt for meg selv. Da har det vært fint. På Imarbu skulle jeg gjerne hatt selskap. For hvordan skulle jeg få ut båten helt mutters alene?

En kjapp leting etter armmusklene var nok. Jeg måtte gi opp. Ute i sundet trakk torsker og krabber et lettelsens sukk.

DE TRE B-ER: Det er vanskelig å klage på beliggenheten til Imarbu. Foto: GJERMUND GLESNES

DE TRE B-ER: Det er vanskelig å klage på beliggenheten til Imarbu. Foto: GJERMUND GLESNES

I stedet begynte jeg å gå. Imarbu ligger langs Fjordruta, en merket fottur på hele 15 mil og 13 hytter på Nordmøre. Min plan var å følge stien til fergekaia Tømmervåg på øya Tustna, tre broer lenger vest.

Jeg tok grusveien tilbake til dit bussen slapp meg av i går, fulgte riksvei 680 over Jørnøya og mistet rødmerkingen på Stabblandet. Dermed ble det hvitstripa langs hovedveien til jeg kom til Tustna.

Nesten inne ved DNT-hytta Gullsteinvollen ombestemte jeg meg. Fjordruta gikk nede i en dal. Jeg ville til topps. I en dusj av svette kløv jeg opp småskauen mens jeg rasket med meg et og annet blåbær. Dette var vaade Trøie, jeg hadde allerede pladsket i varme Myyre.

Men opp gikk det. Til slutt tok skogen endelig slutt. Jeg spiste litt niste, beundret utsikten over småøyene i sundet, den digre pannekaken Smøla og vindmølleparken, plukket 10-12 multer, og fikk øye på en annen vandrer lenger oppe.

TAKK! Det var fluer og klegg - og multer. Foto: GJERMUND GLESNES

TAKK! Det var fluer og klegg – og multer. Foto: GJERMUND GLESNES

Peter Oswald kom fra Gullsteinvollen der han hadde bodd i to netter – helt alene han også.

Dagen før hadde han gått over ryggen på motsatt side av dalen. På toppen skrev han navnet sitt i en bok som gir turpoeng. Ifølge den Inderøy-bosatte sveitseren er det 24 slike bøker på Tustna. Han antydet at 150 poeng kvalifiserer til en pokal.

– Mens jeg sto der og beundret utsikten, kom en dame og skrev seg inn. Etterpå så jeg. Hun hadde vært der 16 ganger i år, fortalte Oswald.

Selv var han lite overbevist om nordmenns turvalg i fjellet.

– En sveitser går til toppen og ser utsikten. Nordmenn sirkler helst rundt i dalene. Bare med en pokal i vente går de opp, smilte han.

GODT KLEDD: - Det er så mye fluer i skogen, forklarte Peter Oswald sin ikke akkurat tropiske habitt. Foto: GJERMUND GLESNES

GODT KLEDD: – Det er så mye fluer i skogen, forklarte Peter Oswald sin ikke akkurat tropiske habitt. Foto: GJERMUND GLESNES

Så satte jeg opp dampen. Jeg hadde en topp som ventet. Og Kristiansund. Utsikten ble villere og villere. Øyrekka nord for Valsøyfjord er der hvor Fjord-Norge gjør et siste krafttak før det bøyer seg for havet.

Ingen skal påstå at ikke fjellene prøver. Som digre bamsemumser skyter de opp fra sundene. Det hele kan minne om en halvveis druknet Toblerone. (Denne beskrivelsen kan være noe påvirket av sjokoladepålegget jeg hadde på nisten.)

Nær toppen møtte jeg noen flere turgåere. Jeg dumpet ned på ryggsekken, nøt å la beina være helt i ro, og spiste en brødskive. Deretter lot jeg øynene sluke utsikten. Langt der nede seilte ørsmå ferger og skip rundt som dukkeleker. Husene var prikker. Jeg var på toppen av verden. Høy på natur. Og absolutt, absolutt ikke sliten.

Fra fjellet til fergekaia var Fjordruta mindre spennende. Småskog, ormegress, og en gammel traktorvei som snart gror igjen. Og jeg fant ingen å spørre: «Er det langt igjen?»

Langt om lenge nådde jeg fergen. Det var åtte timer siden jeg forlot Imarbu.

Jeg var varm, jeg var svett, jeg var sliten. Jeg kjøpte en saftis på kaia og satte meg. Hva nå? Ved en kjedsomhet sjekket jeg rutetidene for bussen. Da så jeg det. Det går ingen sen ettermiddagsbuss fra Seivika til Kristiansund på lørdager. Det står DX67 i rutetabellen. Og ruta ved siden av står det 7 ved.

DÅRLIG NYTT: Jeg orket ikke finne frem kameraet ved dette skiltet. Dere får ta til takke med dette instagrammet. Foto: GJERMUND GLESNES

DÅRLIG NYTT: Jeg orket ikke finne frem kameraet ved dette skiltet. Dere får ta til takke med dette instagrammet. Foto: GJERMUND GLESNES

Kunne jeg haiket? Det kan godt være at noen hadde stoppet, svettelukten til tross. Men reglene tillater det ikke. Jeg måtte gå.

Rett oppi bakken fra kaikanten sto skiltet: «Kristiansund 10». Nå var det ikke gøy lenger. Og ingen av busskurene hadde rutetabeller oppslått, så hva skulle jeg gjøre? Vente på en buss som kanskje ikke kom? Ondt ofte lider den vandringsmann…

Øreflippene og et parti frampå leggene var uten smerter da jeg ankom Atlanten motell og camping. Resten av kroppen ga meg bevegelsesmønsteret til en zombie. Og selvfølgelig fikk jeg hytta lengst unna resepsjonen.

Ellers var hytta fin. Kjøleskap og kokeplate, to køyesenger og en hjørnesofa. Perfekt for fire venner på 5000-kronersreiser. For en soloreisende er campinghytter verre. Da blir sovesaler, som i Trondheim, eller DNT-hytter langt billigere.

Og så var det mat. Jeg hadde en kropp skapt for korte avstander. Men Atlanten kafé var stengt. Så da måtte jeg ut å gå igjen. Sukk!

HERREMÅLTID: En så dyr middag måtte selv jeg fotografere. Mine damer og herrer: Blandaball. Foto: GJERMUND GLESNES

HERREMÅLTID: En så dyr middag måtte selv jeg fotografere. Mine damer og herrer: Blandaball. Foto: GJERMUND GLESNES

Leserne hadde tipset meg om Fishanbua, men så langt kom jeg aldri. Flere hundre meter før – ifølge kartet fra campingen – lokket nemlig en rødmalt bygning: Smia fiskerestaurant. Langt utenfor mitt budsjett, men det fikk briste eller bære. Undersåttene varslet mytteri. De ville ikke bære meg mer. Ikke et skritt.

Så da ble det blandaball. Og vann (som aldri kom). Litt må man ta seg råd til på ferie. Selv når budsjettet kun er på 5000. Men nå er jeg spent på om måltidet vil straffe seg.

 

DAG 4, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 3: 2832 kroner

Kaffe, Imarbu: 5 kroner

Ferge Tømmervåg-Seivika: 33 kroner

Is, kiosken på Seivika fergekai: 17 kroner

Overnatting, Atlanten: 495 kroner

Blandaball, Smia fiskerestaurant: 190 kroner

Utgifter til sammen, dag 4: 740 kroner

Igjen i reisekasse: 2092 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 3: Playa del ingensteds

HOPP I DET: Vannet ved playaen i Kjørsviksbugen var bedre enn ventet. Men det er bedre å hoppe i det enn å seigpines. Foto: GJERMUND GLESNES

HOPP I DET: Vannet ved playaen i Kjørsviksbugen var bedre enn ventet. Men det er bedre å hoppe i det enn å seigpines. Foto: GJERMUND GLESNES

Man havner mange rare steder når man reiser. Som jeg i dag: Kjørsviksbugen. Rekk opp globusen de som visste hvor det stedet lå.

Det visste ikke jeg heller før jeg så rutetabellen for hurtigbåten mellom Trondheim og Kristiansund. Den hadde ikke mange stopp på veien. Men Kjørsviksbugen var der. Med videre bussforbindelse vestover.

Da ble det sånn.

Men tro ikke at det ikke var ganske tilfeldig. Jeg har måttet lete en del for å finne billig overnatting på denne turen, men jeg har også holdt fast ved mitt prinsipp: Den første innskytelsen er som oftest den beste.

Derfor ble det Trondheim og fra i dag Møre. Ikke fordi det er billigere her enn andre steder i Norge. Men fordi området…eh… Det bare ble sånn. Ferdig.

Rimelig tilfeldig var det også at det ble hurtigbåt. Det hadde sikkert vært rimeligere med buss. Men tanken på å gli utover Trondheimsfjorden og Trondheimsleia i 32 knop, virket forlokkende. Og tanken slo til.

Geirangerfjorden var det ikke. Naturen var like dramatisk som julekortene på tekst-tv. Men Fosen og Leksa og Hitra har kvaliteter som gir ro i sjelen: Vi fløt forbi rødmalte låver og grønne jorder, og rader av høyballer, hvitt glinsende som i en tannkremreklame.

FOSEN: Trondheimsfjorden er kanskje ikke smal med bratte fjell. Men det kan være fint det og. Foto: GJERMUND GLESNES

FOSEN: Trondheimsfjorden er kanskje ikke smal med bratte fjell. Men det kan være fint det og. Foto: GJERMUND GLESNES

– Du skulle vært med helt til Kristiansund. Det er fint. Eller til Halten…

Matros Vivian Hammer Winther fikk det uttrykket som sier mer enn tusen annonsehelsider. Og jeg skulle gjerne ha dratt til Halten – en fraflyttet øy laaangt til havs, heeelt ytterst i fuglelortrekka på norgeskartet. Billig overnatting har den. Og om bord i katamaranen «Mørejarl» fikk jeg vite at Fjord1 selger helgeturer dit til skarve 640 kroner. Neste gang.

Matrosen forsikret meg også om at valget av fremkomstmiddel slettes ikke var dumt. Joda, buss er sikkert like raskt. Men like komfortabelt?

– Bussen er en skikkelig melkerute som går innom alt mulig. Derfor er vi populære hos pendlere. De får internett ombord og kan jobbe. Om vinteren er fordelen enda større. Det er jo aldri glatt på sjøen, bemerket hun.

 

VOILA! Kjørsviksbugen. Og der kjører "Mørejarl" videre. Foto: GJERMUND GLESNES

VOILA! Kjørsviksbugen. Og der kjører «Mørejarl» videre. Foto: GJERMUND GLESNES

Så ankom jeg Kjørsviksbugen. Jeg hadde allerede sett gassanlegget til Statoil, som er stedets største ikke-attraksjon. Oppe ved riksveien så jeg et hvitmalt bedehus. Jeg fulgte veien mot venstre. Der kom jeg til en dagstengt kafé og dagligvarebutikken Matkroken.

Det var tre og en halv time til bussen skulle gå.

Etter å ha handlet lunsj samt brød og pålegg til frokost i morgen, spurte jeg kassamannen Christian Stavnesli Schou om tips.

– Nei. Hehe. Tre timer?

Han dro – som dere kanskje allerede har skjønt – på det.

– Du kan gå til (fjellet) Litj-Fonna. Men jeg vet ikke om du rekker opp og ned.

Så ringte han en bekjent for råd. Etter en stund ga han røret til meg. Min nye rådgiver kjente en spreking som hadde løpt opp på en time. Var jeg i god form? Det ble til at jeg tok en joggetur i lavlandet.

Men ikke før jeg hadde spist en festlunsj: Tebriks og fiskekaker. «Originale» kalte Matmesteren dem. Og det er ordet mye mer enn «tradisjonelle». Eller hva sier dere til fisk helt fra Stillehavet, og hele 28 ingredienser (min telling) i tillegg til fisk, melk, olje, salt, pepper og muskatnøtt?

HVA NU, LILLE DU? På busstoppet, over tre timer til bussen går. Det tar ikke så lang tid å spise tebriks med fiskekaker. Foto: SELVUTLØSER

HVA NU, LILLE DU? På busstoppet, over tre timer til bussen går. Det tar ikke så lang tid å spise tebriks med fiskekaker. Foto: SELVUTLØSER

Å få tid til å trene på tur, er luksus. Badingen som treningen fremtvinger etterpå, er tortur.

I hvert fall trodde jeg det. Gårsdagens havbad på Lade, Costa del Brrrr, var lokalbedøvende. Så hvordan kom det til å bli her, mye lenger ut mot havs?

Matros Hammer Winther hadde riktignok bedyret at Kjørsviksbugen er den varmeste plassen langs leia om sommeren. Men dog.

«Det er bare i starten det gjør ‘ont,» har en leser lært meg at trønderne sier. Så da jeg fant både andre badende og et stupetårn ved innsjøen like innenfor butikken, slo jeg til.

«Gjør som pingvinene i Antarktis. Ikke tenk,» resonerte jeg og vagget ut fra stranden med stive luffer. Og jammen. Vannet var ikke så gærent. Men selvutløseren hadde gått av for raskt. Jeg måtte bade igjen. It’s hard to be a bloggemann. Fire ganger var jeg uti før kameraet var fornøyd. Da hadde vannet blitt nesten levelig. Jeg hoppet til og med fra stupebrettet før jeg ga meg.

Jeg kunne like gjerne ha kalt stedet Playa del positiv overraskelse.

– Vannet her er godt og rent, sa Chrisiaan Oranje, som må ha vært uti i flerfoldige minutter som «badevakt» for sønnen og en kamerat.

– Så du syns ikke det er kaldt?

Nei. Ikke nå. For to dager siden var det kaldt. Men ikke i dag. Sola står bra her, svarte nederlenderen.

Så kjørte Oranje-ne. Alene på stranden studerte jeg omgivelsene i ro og mak. På playaen i  Kjørsviksbugen er det viktig å styre øynene riktig vei. I sør så jeg den blå innsjøen med siv og vannliljer, et par gårder, grønn skog, og snaufjellet bakerst. (Jeg tror det var Stor-Fonna.) I motsatt retning ventet riksveien, et smoltanlegg, en hvit Yara-tank, matbutikken, et lagerbygg og noen maskiner. Jeg snudde fleisen halvt mot ettermiddagssola.

Tre bokkapitler gikk før buss 821 til Kristiansund svinget inn foran Matkroken. Sjåføren gikk inn og spiste en is før han kjørte. Lenge var jeg eneste passasjer. Vei 680 smalnet og videt seg ut som en stålorm midt i et måltid köttbullar. Landskapet var en herlig miks av sund og viker, åkre og fjell. Etter et par mil steg den første medpassasjeren på.

– Hallo, hilste hun sjåføren.

– God dag, eller skal jeg si: God kveld, svarte han smilende.

Det virket som at de kjente hverandre.

– Jeg skal hjem, sa kjerringa. Sjåføren punsjet inn sone og skrev ut billetten.

Etter hvert steg tre til om bord i bussen. Det ble riktig folksomt, og jeg var nesten litt skuffet da sjåføren stoppet rett før en bro (utenom stoppeplass) og slapp meg av. Men ikke veldig skuffet. Dagens overnattingssted er DNT-hytta Imarbu. Og gjett om den ligger flott til! Men det får vente til i morgen. Det er ikke strøm her. Og jeg har lite batteri.

JO, FORRESTEN: Ikke vet jeg helt hvorfor, men dette bildet tok jeg med. Det var jo så fint å sitte i båten og fjernstudere fasaden på Rockheim (t.v.). Foto: GJERMUND GLESNES

JO, FORRESTEN: Ikke vet jeg helt hvorfor, men dette bildet tok jeg med. Det var jo så fint å sitte i båten og fjernstudere fasaden på Rockheim (t.v.). Foto: GJERMUND GLESNES

NB! Imarbu-overnattingen innebærer en liten logisk brist. Du må nemlig ha DNT-nøkkel for å komme inn i hytta. Jeg har ikke medregnet medlemskontigenten – mange av oss kjenner noen vi kan låne en nøkkel av. Overnattingsprisen i regnskapet er prisen for ikke-medlemmer.

 

DAG 3, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 2: 3720 kroner

Hurtigbåt Trondheim-Kjørsviksbugen: 360 kroner

Lunsj og frokostmat i Matkroken: 83 kroner

Buss Kjørsviksbugen-Sagvågen: 80 kroner

Overnatting, Imarbu: 300 kroner

En boks lapskaus, Imarbu: 65 kroner

Utgifter til sammen, dag 3: 888 kroner

Igjen i reisekasse: 2832 kroner

 

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll