Europas billigste land, dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

TID NOK: Det er mulig norske samferdselspolitikere ville ha bygd bro over Vivari-kanalen. Men ikke albanske. Foto: GJERMUND GLESNES

TID NOK: Det er mulig norske samferdselspolitikere ville ha bygd bro over Vivari-kanalen. Men ikke albanske. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg er nå på vei inn i det for meg ukjente. Rettere sagt tre land jeg aldri har vært i: Albania, Makedonia, Bulgaria.

Også kjent som Europas tre billigste ferieland, noe også VG har omtalt tidligere.

Det tok vi ikke fra løse lufta. Det kommer fra EUs svar på Statistisk sentralbyrå, Eurostat. Der troner de tre landene helt nederst – eller øverst om du vil – på statistikken over prisnivået på hoteller og restauranter.

Så hvordan er det å reise i så billige land? Merker man det? Oppfører man seg bare som en sjømann med enda høyere promille i spanderbuksene? Eller ler man hele veien forbi minibanken?

Noe slikt antar jeg at sjefen vil jeg skal finne ut. Ellers får han ringe. I dag morges tok jeg nemlig ferga fra Korfu (i Hellas) og steg i land i en av byene på «Den albanske riviera», Saranda.

Denne gang har jeg ikke noe strengt budsjett. For hva er egentlig et billig land? I fjor reiste jeg en uke i Italia for 5000 kroner, alt inkludert. Senere på sommeren sov jeg i et rålekkert og totalrenovert tømmerhus for 300 kroner natten – i Norge!

Betyr det at Italia og Norge er billige å reise i? Nei. Norge er ifølge Eurostat Europas aller dyreste land, og Italia ligger over gjennomsnittet.

Forskjellen mellom høykost- og lavkostland ligger nok mer i hva det koster å dumpe ned på den første og beste fortauskafeen og bestille en cappuccino. Eller å stoppe et vilkårlig sted langs veien og ta inn på hotell.

IKKE HELT FERDIG: I Norge sitter de som bygde landet på gamlehjem og spiser dårlig mat. I Albania bygges landet nå. (Kan noen låne et vater til mureren med huset oppe til høyre?) Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE HELT FERDIG: I Norge sitter de som bygde landet på gamlehjem og spiser dårlig mat. I Albania bygges landet nå. (Kan noen låne et vater til mureren med huset oppe til høyre? (Se kommentarfelt for egentlig forklaring.)) Foto: GJERMUND GLESNES

Nå skal jeg ikke finne ut på kronen hvor billige landene er. Det har Eurostat gjort. Og det er altså statistikerne til organisasjonen bak regelen om agurkenes krumming. Vi kan være trygge på at deres tallknusere har gjort jobben grundig.

Hvor billig er så Albania? 42. Og Makedonia er 41 og Bulgaria er 45. Norge er 184.

Hmmm. Jasså. Kanskje vil min usystematiske ferd gjennom søndre Balkan gjøre ting litt klarere likevel.

Først måtte jeg bare komme meg hit. Albania er uten direkte flyruter fra Norge. For strandstedene i sør er vanligste ankomstmåte å fly til Korfu og ta ferge derfra. Så det gjorde jeg. Siden Norwegians sommerrute ennå ikke har startet og alle flyløsninger med mellomlanding tar evigheter, betød det Ryanair (718 kr. inkl. bagasje og gebyrer) og ankomst Saranda én dag før egentlig start på bloggturen (trodde jeg).

Vel fremme på havna i Korfu by (buss: 1,5 euro – 11,50 kr) innså jeg at reisen ikke var så grei. Ettermiddagsferga begynner ikke å gå før 16. juni. Jeg måtte pent bli en dag i Hellas.

KORFU BY: Suvenirer på suvenirer overalt. Såntno finner du ikke i Saranda - ennå. Foto: GJERMUND GLESNES

KORFU BY: Suvenirer på suvenirer overalt. Såntno finner du ikke i Saranda – ennå. Foto: GJERMUND GLESNES

Dermed måtte jeg la bookingen på tre stjerners Hotel Palma ved havna i Saranda (25 euro) gå fløyten, og ta inn på Korfus to stjerners havnehotell, Atlantis (40 euro).

En dag forsinket var det med ekstra stor fryd jeg suste over grensa i Ionian Cruises hurtigbåt (19 euro) og fikk Albania-stempelet i passet. To og en halv time med att og fram, diverse påstander og ikke bare smil og glede senere, hadde Ardi hos Tirana Car Rentals til og med måttet medgi at jeg hadde mailet ham alle mine ønsker – også om at bilen skal bli med meg over noen grenser. Det er deilig å ha rett! Der og da frydet jeg meg kanskje enda mer over at Ardi tok feil. At reiseruta må endres litt på grunn av bilsurret, skal jeg sørge over når tiden kommer.

Nå pisket jeg Hyundai-en min til Butrint, hvor jeg først tok kabelferga frem og tilbake (jeg bare måtte…) før jeg sjekket ut de greske, romerske, middelalderske og venetianske ruinene i verdensarvstedet (700 lek – 38 kr).

Fergen ga for øvrig en pekepinn på eurostatistiskernes utfordringer. Gubben som styrte flåten ut, krevde meg for 100 lek. Unggutten som kjørte tilbake, tok 300. Hadde bestefaren glemt å korrigere for inflasjon, eller viste poden entreprenørskap?

Uansett. Butrint er stilig. Romerske bad, et teater, bymurer, forum, vakttårn, bysantiske kirker, og for en sjelden gangs skyld også den flotte mosaikken i baptisteriet. Den er vanligvis tildekket for beskyttelse, men akkurat i dag drev historikerne vedlikehold og hadde avdekket herligheten.

HELDIG DAG: Dette får du ikke se så ofte i Butrint. Hele mosaikken i baptiseriet. Foto: GJERMUND GLESNES

HELDIG DAG: Dette får du ikke se så ofte i Butrint. Hele mosaikken i baptiseriet. Foto: GJERMUND GLESNES

Lykken hadde snudd!

Guiden min, Dafina Panna, fortalte at Butrint er mindre heldig. Det er visst ikke meningen at skilpadder skal svømme i det greskromerske teateret og mange av de andre byggene.

– Butrint synker 1-2 centimeter i året. Jeg vet ikke om det er fordi landet synker eller fordi innsjøen stiger. Men det er en av grunnene til at 70 prosent av byen fortsatt ikke er utgravd, sa hun.

VÅTT: Butrint synker. Da blir det vått foran scenen i teateret. Foto: GJERMUND GLESNES

VÅTT: Butrint synker. Da blir det vått foran scenen i teateret. Foto: GJERMUND GLESNES

Tilbake i Saranda kombinerte jeg nå lunsj med sammenlignende undersøkelser av prisnivået i Hellas (98 på Eurostats indeks) og Albania: I Korfu betalte jeg 10,80 euro (82 kr) for lunsj (gyros og cola) på en heller laber sjappe (men med trådløst nett). I restauranten Bequa i sørkant av byparken kostet en porsjon utsøkte gratinerte muslinger i tomatsaus og en flaske vann 550 lek (30 kr).

Og mens to kuler is i Korfus gamleby gjorde meg 3 euro (22,50 kr) fattigere, måtte jeg ut med 100 lek (5,50) for det samme i Kayak langs brygga i Saranda.

PLASS NOK: Stranda i Dhërmi. Foto: GJERMUND GLESNES

PLASS NOK: Stranda i Dhërmi. Foto: GJERMUND GLESNES

Mett og med et albansk SIM-kort til 1000 lek (55 kr) i reservetelefonen truet og tvang jeg nå leiebilen til Dhërmi noen mil mot nord. Til å gå mellom strandsteder, er kystveien utrolig kupert! Og min Hyundai Getz 1,1 vinner neppe noe bakkeløp! Noen steder vurderte jeg å surre en kjepp med en gulrot foran bilen, så sakte gikk det.

Men jeg kom frem. Og Mykonos Resort: en strandbar, en restaurant og noen hvitmalte hytter et lite stykke bortenfor der du tror grusveien egentlig slutter langs Dhërmi strand, var definitivt verdt turen. Masse strand og svært få folk! En hytte med bad prutet jeg, uten egentlig å prøve det, ned til 30 euro (229 kr).

I baren ble jeg kjent med de kosovosvenske søsknene Yllka Vokshi og Floriana og Shkelqim Cirmjani, samt Yllkas svigerinne Erza Vokshi.

De var ikke i tvil. Albania er best! (Vel og merke mener de at Kosovo og Albania er samme ting.)

– Se på livet her. Det er et menneskelig sted ennå. Og det er ikke mange turister som har oppdaget det. Ennå, sa Floriana.

LATE DAGER: Yllka Vokshi (f.v.),  Floriana Cirmjani og Erza Vokshi forsto lett at jeg ikke var albaner. Kun turister tar visst frem bok på stranda! Foto: GJERMUND GLESNES

LATE DAGER: Yllka Vokshi (f.v.), Floriana Cirmjani og Erza Vokshi forsto lett at jeg ikke var albaner. Kun turister tar visst frem bok på stranda! Foto: GJERMUND GLESNES

Det syns naturligvis også resortens driver, Luiza Faredin Qato. Og selv om hun er fra verdensarvbyen Berat og bor i hovedstaden Tirana på vinteren, holder hun sin knapp på Dhërmi.

– For meg er dette det beste stedet i Albania. Det er jomfruelig, sa hun.

Slik vil hun likevel ikke at stedet skal forbli. Hun vil ha turiststrømmen hit. Og at sørkysten skal bli som i Hellas.

For penger og jobber er viktige. Viktigere enn folketomme strender. Da vil lønnsnivået stige. Og prisnivået. Men enn så lenge er det altså lavt. Nærmere bestemt 42.

 

SJEFEN: Luiza Faredin Qato kom til Mykonos Resort for første gang i fjor vinter. Nå elsker hun stedet, og driver det. Foto: GJERMUND GLESNES

SJEFEN: Luiza Faredin Qato kom til Mykonos Resort for første gang i fjor vinter. Nå elsker hun stedet, og driver det. Foto: GJERMUND GLESNES

NB! VGs eminente reisejournalist Mona Langset, som også har skrevet om reiser i søndre Albania, opplyser at jeg også kunne ha tatt ferge til Igoumenitsa på det greske fastlandet. Derfor kan man ta drosje til grensen og buss derfra, eller drosje hele veien.

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

Cruise i Middelhavet, dag 7: Å cruise, eller ikke å cruise?

SJARKEN: Dette er altså Navigator of the Seas, et beist av en båt. Bildet er tatt under stoppet i Kusadasi, Tyrkia. Foto: Jostein Matre

SJARKEN: Dette er altså Navigator of the Seas, et beist av en båt. Bildet er tatt under stoppet i Kusadasi, Tyrkia. I en uke har dette vært mitt hjem. Foto: Jostein Matre

Det var vel omtrent det spørsmålet jeg stilte da jeg for en uke siden la ut på min første cruisetur noensinne.

En ferieform jeg i utgangspunktet var skeptisk til. Kunne en ferie med på mange måter lite frihet være noe for meg? Og ville det bare være pensjonister utenom meg?

Jeg kan like godt komme med konklusjonen først som sist:

Jeg er mindre skeptisk enn jeg var, og har for så vidt kost meg på tur, men cruise blir nok aldri min favorittferie.

Jeg skal ikke utelukke at jeg kan gjøre det igjen en gang, men jeg har mange reiser som står høyere oppe på lista. Kanskje blir det mer aktuelt dersom jeg får barn, eller når jeg blir betydelig eldre.

Jeg forstår nemlig at folk i disse to kategoriene synes cruise er et fint alternativ til for eksempel charterferie til Syden. På begge ferieformene er det meste godt tilrettelagt, og du kan konsentrere deg om å slappe av og nyte at du har fri. På cruise får du – i motsetning til på en charterreise – sett flere steder og det er forholdsvis enkelt å holde kontroll på barna om bord. På den negative siden får du aldri sett noen av stedene etter at solen har gått ned. Du har heller ikke like mange valg når det for eksempel kommer til hvor du skal spise måltidene dine.

SOLING: Det er fullt mulig å sole seg stående. I hvert fall for mannen til venstre for trappen. Foto: Jostein Matre

SOLING: Det er fullt mulig å sole seg stående. I hvert fall for mannen til venstre for trappen. Foto: Jostein Matre

Personlig liker jeg godt ferieformer der jeg får sett mer enn et sted. Jeg har gode erfaringer med for eksempel interrail, roadtrip og øyhopping. Sånn sett er cruise fint for meg. Men jeg har savnet friheten til å kunne dra dit jeg vil, ikke dit båten går. Jeg har også savnet å kunne bli lengre på steder jeg har likt meg, og heller dra raskt videre fra andre steder. Og så har jeg savnet å oppleve stedene på andre tider av døgnet enn midt på dagen. Jeg har også savnet å plutselig kunne være impulsiv, og ta en annen vei enn det som kanskje i utgangspunktet var planlagt. Jeg har rett og slett savnet litt av individualiteten og friheten. På cruise må man i stor grad gjøre som de fleste andre. Selv om det selvsagt er mulig å gjøre helt egne ting når man først er i land. En del av utfluktene blir fort litt saueflokkmentalitet, og det tiltaler meg ikke så veldig.

Det jeg ikke har savnet, og der cruiseferie er en positiv ting, er å sjekke inn og ut av stadig nye hoteller. Det er veldig deilig å ha det samme rommet hele ferien, men likevel – i hvert fall til en viss grad – få oppleve ulike steder.

BOB OG CATHY: Som vanlig møtte jeg ekteparet fra Orlando. Her nyter de utsikten til vulkanøyen Stromboli. Foto: Jostein Matre

BOB OG CATHY: Som vanlig møtte jeg ekteparet fra Orlando. Her nyter de utsikten til vulkanøyen Stromboli. Foto: Jostein Matre

Når det kommer til medpassasjerene, så var jo det en av de tingene jeg var litt skeptisk til. Jeg fryktet at det nesten bare ville være folk fra 50 år og oppover. Det har ikke vært tilfellet. Det er rett nok mange av dem, men det er også en del andre. Særlig barnefamilier og relativt unge par uten barn. Noen vennegjenger har det også vært, men ikke mange.

Ellers er jeg imponert over servicenivået om bord. Mannskapet står på hele tiden og er opptatt av at du skal ha det bra. Jeg er også imponert over logistikken og alt rundt det. Nivået på maten har vært helt bra, men ikke fantastisk. Selv om jeg har hatt hyggelig selskap på de fleste middagene skulle jeg gjerne hatt flere steder å velge mellom.

GRÅTER FOR AT DET ER OVER? Undertegnede fikk solkrem på øyet og tårene rant i flere timer. Ikke behagelig. Foto: Selvportrett

GRÅTER FOR AT DET ER OVER? Undertegnede fikk solkrem på øyet og tårene rant i flere timer. Ikke behagelig. Foto: Selvportrett

Det er stadig noe å finne på når man er på cruise. Jeg har kanskje ikke tatt del i alt for mange av aktivitetene. Det skyldes nok en kombinasjon av at jeg har reist alene og at det ikke er alt som har fanget min interesse. Men det er ikke verst at det er mulig å delta på, eller se på, så mye forskjellig om bord på en båt.

En ting som er litt trist med cruise er hvordan turistene knapt legger igjen penger på stedene de besøker. All overnatting skjer jo på båten og så godt som alle måltider blir spist om bord. Det er begrenset hva man legger igjen av penger på shopping og andre ting også. Jeg har brukt uvanlig lite penger (utover det cruiset kostet) denne uken. Når jeg har vært på utflukter så har selvfølgelig deler av beløpet jeg har betalt havnet hos lokale firmaer, men ikke alt. I disse tider der flere

Europeiske land, som Hellas hvor vi har vært, sliter med økonomien så gir det en litt dårlig smak i munnen å vite at de pengene jeg har brukt på denne turen stort sett alle havner i lommen på et gigantisk, internasjonalt rederi. Ikke hos Kostas som driver et lite hotell i Chania, eller Manuela som driver restaurant i Messina.

Siste dag om bord har for øvrig vært en ren seilingsdag. For å kort oppsummere høydepunktene, så har det vært å få solkrem i ene øyet (jeg er helt rød og tårene triller non-stop. Noen av medpassasjerene har sikkert trodd at jeg gråter fordi turen er over), se på folk som deltok i en mageplask-konkurranse og stå helt fremst i bauen og si inni meg – fordi jeg ikke turte å rope det høyt som Leonardo di Caprio, at «I’m the King of the World».

MAGEPLASK: Noen velger å gjøre dette frivillig. Foto: Jostein Matre

MAGEPLASK: Noen velger å gjøre dette frivillig. Foto: Jostein Matre

Ellers har jeg inntatt et siste måltid med mine middagsvenner på bord 559 (takk for at dere har tatt godt vare på meg!), og nå står kofferten klar utenfor døren for å bli plukket opp av mannskapet. For meg gjenstår det bare å sove gjennom natten, før vi i morgen tidlig går i land utenfor Roma, og reiser tilbake til gamlelandet.

Takk for nå!

1000 KRONER: Redd Barna sitt katastrofefond har fått eit lite tilskudd.

1000 KRONER: Redd Barna sitt katastrofefond har fått eit lite tilskudd.

P.S. Jeg skylder Redd Barna 1000 kroner. Jeg så ingen halvfeite, amerikanske damer med blått hår. Jeg så faktisk ikke noen med blått hår. Halvfeite, amerikanske damer derimot…

Oppdatering 7. juni: Pengane til Redd Barna er no betalt. 

 

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

DAG 4: – Nu er det jättebra i poolen

DAG 5: Hvorfor møter jeg disse to hele tiden?

DAG 6: Drita full på Middelhavet – tralalalala

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

 

Cruise i Middelhavet, dag 6: Drita full på Middelhavet – tralalalala

BALKONGØL: En liten italiener i solnedgangen. Foto: Selvportrett.

BALKONGØL: En liten italiener i solnedgangen. Foto: Selvportrett.

Neida, faktisk ikke. Den tittelen var bare et kynisk forsøk på å få enda flere til å lese bloggen min. Skjønt, det er også en mening bak den. En slags ironi. For jeg har faktisk ikke sett en eneste drita person – og det inkluderer undertegnede – på cruiset hele uken. Jeg har knapt sett noen som har vært småfulle.

Nå har jeg rett nok ikke vært spesielt sen i seng noen dager – så ting kan jo ha skjedd mens jeg har vært under dyna – men det overrasker litt.

Mer om nattelivet litt senere, først vil jeg fortelle litt om cruisets sjette dag.

Den startet med stor suksess, men gikk raskt over til noe ordentlig dritt.

Bokstavelig talt nærmest.

For å ta det positive først: Før jeg gikk og la meg hang jeg opp en frokostbestilling utenfør døren til lugaren min. Eggerøre, bacon, hashbrown, pølser og tomat. Og melk og juice. Jeg klarte ikke å betemme meg for hva jeg trodde jeg kom til å ville drikke noen timer senere, så jeg tok en Ole Brumm.

FROKOST MED SJØBRIS: Ingen dum plass å innta dagens viktigste måltid. Bildet til høyre her er tatt ved en tidligere anledning. Bildet jeg tok i dag ble rett og slett ikke brukende. Foto: Jostein Matre

FROKOST MED SJØBRIS: Ingen dum plass å innta dagens viktigste måltid. Bildet til høyre her er tatt ved en tidligere anledning. Bildet jeg tok i dag ble rett og slett ikke brukende. Foto: Jostein Matre

Like før klokken 08.00 fikk jeg en telefon om at frokost var på vei. Fem minutter senere banket det på døren, og inn kom en slags servitør. Han satte fra seg brettet på balkongen min. Dermed kunne jeg nyte dagens første måltid mens jeg i kortarmet og shorts (skadefryden i meg håper været hjemme i Norge er skikkelig dårlig denne uken) kikket ut over havnen vi var ankommet på Kreta. Å få servert frokost slik er definitivt et stort pluss med cruise.

Et like stort pluss var ikke det som skjedde etter frokost, uten at jeg egentlig tror jeg kan skylde det på cruiset. Det kunna ha skjedd hvor som helst. Jeg var en tur på do, og – uten å gå i detaljer, eller vise dere bilder eller noe – gjorde slikt man gjerne gjør der. Problemet var bare at knappen som skyller ned plutselig ikke virket lenger. jeg trykket og trykket og trykket enda flere ganger. Ingen respons. Beklager dersom jeg skaper ubehagelige bilder i hodene deres nå, men alt ble altså bare liggende.

Godt var det da at Soma, som jeg har fortalt om tidligere, og som er mannen med ansvaret for min lugar, hadde gitt meg nummeret sitt. Jeg ringte, og han lovde å sende noen for å se på det. Det hadde ikke jeg tid til å vente på siden jeg skulle delta på ekskursjon, så store deler av dagen gikk jeg i uvisse for hvordan tilstanden ville være på lugaren når jeg flere timer senere kom tilbake. Ville det lukte? Måtte jeg kanskje skifte lugar? Ville jeg i så fall måtte ta til takke med en uten balkong? Spørsmålene gnagde, men det var lite jeg kunne gjøre.

Heldigvis viste det seg å ikke være noen grunn til panikk. Soma, eller strengt tatt den han sendte, hadde fikset biffen mens jeg blant annet lå på stranden i Chania på Kreta.

SAND, HAV OG HIMMEL: Jeg har sett på sosiale medeier at dette er måten at ta bilder på når man er alene på stranden. Foto: Jostein Matre

SAND, HAV OG HIMMEL: Jeg har sett på sosiale medeier at dette er måten at ta bilder på når man er alene på stranden. Foto: Jostein Matre

Ja, i dag testet jeg strandlivet. Etter å ha vært med på organiserte utflukter på Sicilia og i Tyrkia, samt besøkt Athens største turistattraksjon (nesten i alle fall) på de tre stoppene så langt bestemte jeg meg for ikke å gå i cruisekø på turens siste stopp. I stedet fant jeg en strand litt utenfor sentrum ac Chania. Etter halvannen time der ruslet jeg inn i byen og opplevde den på egenhånd. Da var det nesten som at jeg ikke lenger var på cruise, selv om det selvsagt var mange andre cruiseturister i byen også. Jeg møtte for eksempel – og selvsagt – på Bob og Cathy fra Orlando. De ER virkelig overalt!

STILLE FØR TURISTSTORMEN: Det var rolig i Chania på morgenkvisten. Foto: Jostein Matre

STILLE FØR TURISTSTORMEN: Det var rolig i Chania på morgenkvisten. Foto: Jostein Matre

Men det var ikke all verden jeg rakk å gjøre i Chania. Båten hadde tidlig avgang, allerede 14.30 måtte man være tilbake, og det var 20 minutter med buss ut til havnen der båten lå. I stedet ruslet jeg litt rundt på soldekket på sjarken, der det var både livemusikk og bingo. Med rabbatt for de som var kledd i gult av en eller annen grunn jeg ikke helt fikk med meg. Andre spilte minigolf eller basketball. Selv nøydde jeg meg med å se på. Helt til min nye, fjonge suvenircaps blåste av hodet og rett til sjøs i et voldsomt vindkast kort tid etter at vi igjen var ute på havet. Så mye glede fikk jeg av den.

Da har jeg faktisk fått brukt dressen min mer. For i kveld var cruisets andre formelle kveld. Dagene går forresten veldig i ett her om bord. Jeg sliter veldig med å holde styr på hvilken ukedag det til en hver tid er. Det har rederiet tydeligvis skjønt, for i alle heiser fester man hver dag en slags navnelapp med navnet på dagen i dag på. Egentlig ganske smart.

BAR: Alex har mikset nok en drink. Foto: Jostein Matre

BAR: Alex har mikset nok en drink. Foto: Jostein Matre

Jeg visste derimot altså at det var formell kveld, så jeg staset meg opp og gikk til middag. Alene denne gangen, siden jeg hadde bestemt meg for å teste ut en av skipets spesialrestauranter. Jeg gikk for den som skryter av å ha de best biffen «on the high seas».

Og den var faktisk ikke så verst. Verdt å «skeie ut» en kveld for 160 kroner pluss litt ekstra for drikke. Skjønt, jeg betalte ikke all drikken selv. David, en høyrøstet dagligvarekjedeeier fra Australia, kanskje en slags mini-Reitan, insisterte på å kjøpe vin fra hjemlandet sitt til forreten min. Han satt på bordet til høyre for meg, og var en enda større cruiseskeptiker enn meg selv. Og hans skepsis hadde på ingen måte forsvunnet.

STRAM KAR: PÅ med dressen igjen. Foto: Hovmesteren.

STRAM KAR: På med dressen igjen. Foto: Hovmesteren.

– Jeg er her bare fordi min personlige sektretær insisterte på at jeg skulle ta en ferie. Men om ikke jeg trives, så er det i det minste er det bra for han som har ansvaret for lugaren min. Han får 100 euro i tips hver kveld. Snart ser vi vel at han tar av med et privat helikopter herfra. Hø hø hø, knegget David.

Da var paret til venstre litt mer jordnære. Enrique og Aymara opprinnelig fra Venezuela, men bosatt i Texas i en årrekke. Det trivelige ekteparet gjorde det å i utgangspunktet gå på restaurant alene til en positiv opplevelse. Det var også interessant å høre kelneren, Maryna fra Ukraina, fortelle om hvordan hun jobber syv måneder i slengen på skipet. Uten en eneste dag fri. Arbeidstiden ligger på rundt 10 timer dagen, men gjerne stykket opp i tre deler. Hun klaget likevel ikke. Nå var hun økonomisk uavhengig på en helt annen måte enn før. Dessuten jobbet mannen også om bord, så hun slapp i det minste å være borte fra nærmeste familien over et halvår om gangen. Slik har ikke alle andre ansatte om bord det. Kvelden før fortalte Lyndon, vår kelner i hovedrestauranten at han var takknemelige for at vi reiste på cruise, for da kunne han sette mat på bordet til familien hjemme på Filippinene.

Men jeg lovet å si noe om fyll på sjarken. Eller rettere sagt mangelen på fyll.

Etter middagen, og før jeg gikk for å skrive dagens innlegg, tok jeg meg en øl i pianobaren. Der fikk jeg se en gammel dame – og da mener jeg GAMMEL – synge høyt med

til pianisten sin Smokie-låt:

Na na na na na na…

– WHO THE FUCK IS ALICE!?

Na na na na na na…

Det var dette som fikk meg til å tenke på at jeg ikke har sett noe fyll her selv om folk altså synger med for gamle mugger.

IRSK PUB: Over alt i verden finnes det irske puber. Også til sjøs. Foto: Jostein Matre

IRSK PUB: Over alt i verden finnes det irske puber. Også til sjøs. Foto: Jostein Matre

De gangene jeg har reist med stor båt tidligere i livet har det vært danskebåten og englandsbåten. Jeg husker særlig for et tiår siden, da jeg og noen kompiser dro opp og ned til Fredrikshavn på eit døgn med Stena Saga. Allerede før vi var kommet om bord passet cruisemanager Jan (jeg husker faktisk at det var det han het) på å gire opp stemningen og sørge for at vi hadde noe å drikke på. Hele turen var jo et fyllekalas fra ende til annen.

Men slik må det jo gjerne bli dersom du skal få litt stemning ut av nordmenn. Vi er jo ikke akkurat kjente for å slå ut håret før vi har fått oss en jäger, eller fem.

Meg selv inkludert. Jeg lager først skikkelig stemning når jeg har fått i meg en del å drikke. Da synger jeg med på pianobaren, eller danser swing til det bulgarske dansebandet, hvis jeg skulle befinne meg på danskebåten. Vi kompisene tok til og med over hele pianoet den gangen cruisemanager Jan hadde sørget for at vi var høye på livet.

Jeg er altså som så mange andre nordmenn. Drikker opp stemningen. Og så drikker jeg enda litt til, bare fordi det fremstår som en suveren idé, og sørger for at stemningen raskt daler. Ikke at jeg blir mannevond, eller noe. Jeg blir bare full som en dupp og temmelig ubrukelig.

Her på dette cruiset er en trejedel av passasjerene amerikanere. Nordemenn er det bare noen få av. I motsetning til oss trenger ikke amerikanerne store mengder alkohol før de synger og danser med. Litt sukker og et par komplimenter, så er de der. Dermed er det kanonstemning på flere av de ulike barene på sjarken hver kveld, men altså ingen overstadig berusede.

EN ØRLITEN PILS: Jeg innrømmer at jeg også tok en halvliter i Chania tidligere på dagen. Foto: Jostein Matre

EN ØRLITEN PILS: Jeg innrømmer at jeg også tok en halvliter i Chania tidligere på dagen. Foto: Jostein Matre

Og det er ulike typer serveringssteder her. Alt fra irsk pub til nattklubb via pianobar og champagnebar. Og litt til. Ikke at jeg tror jeg ville vært stamkunde på så mange av disse stedene dersom de var plassert rundt om kring som vanlige utesteder i Oslo, men jeg kunne nok fint ha tatt turen innom noen av dem en gang i mellom.

Jeg avslutter med ordene til svenske Emelie (20), som jeg pratet med for et par dager siden:

– Jag ville inte ha dratt på cruise om det var partysemester jag ville ha.

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

DAG 4: – Nu er det jättebra i poolen

DAG 5: Hvorfor møter jeg disse to hele tiden?

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

Cruise i Middelhavet, dag 5: Hvorfor møter jeg disse to hele tiden?

OVERALT: Det kan ikke utelukkes at det finnes flere av Cathy og Bob fra Orlando.

OVERALT: Det kan ikke utelukkes at det finnes flere av Cathy og Bob fra Orlando. Foto: Jostein Matre

Jeg støter på Bob og Cathy hele tiden.

De er overalt.

Enten har rederiet leid dem inn for å spane på meg – de er jo sikkert interessert av å vite hva journalisten om bord driver med -, eller så har de overnaturlige evner.

Ja, det kan selvsagt være tilfeldigheter også, men hvor morsomt er egentlig det?

Jeg vet at selv om dette er verdens 8. største cruiseskip, så er det et begrenset geografisk område vi er på. Og jeg vet at det tross alt «bare» er i overkant av 3300 passajerer om bord. Men det er likevel rart hvordan du stadig ser nye ansikter samtidig som det er noen du bare ikke klarer å bli «kvitt».

DER SOLEN GÅR NED: Et litt vilkårlig bilde, men jeg tenkte bare å vise solnedgangen på dag 5. Foto: Jostein Matre

THERE’S A MOON OVER MIDDELHAVET TONIGHT: Et litt vilkårlig bilde, men jeg tenkte bare å vise hvordan månen kan se ut over havet fra balkongen. Foto: Jostein Matre

Nå er det ikke det at jeg vil bli kvitt Bob og Cathy altså. Ekteparet Lail, fra Orlando, Florida, er meget hyggelige folk. Det er bare så rart at jeg møter dem

ABSOLUTT HELE tiden. Men sånn er det egentlig ofte når jeg er på reise. Særlig dersom jeg oppholder meg på samme sted. Det er liksom noen du bare møter igjen og igjen, mens mange andre føler du at du ser for første gang selv på siste dagen.

Det er sikkert tilfeldig. Jeg er egentlig ikke så paranoid som det kunne tyde på i starten her, men det er fascinerende.

For Bob, Cathy og meg startet det første kvelden. Vi havnet på samme middagsbord i hovedrestauranten. Dermed lå det an til at vi skulle tilbringe tid sammen hver kveld resten av cruiset. Man har jo som tidligere nevnt fast bord. Men etter 10 minutter viste deg seg at Bob og Cathy var på feil bord. Så vi sa farvel. Uten å gjøre noe stort nummer av det. Akkurat da.

Etter hvert har det blitt opp til flere store nummer når vi har møttes. Dagen etter restaurantfeilen møttes vi i iskøen på en liten sjappe i Taormina, Sicilia. Tro meg; Det er mange issjapper å velge mellom der. Dag 3 havnet vi jaggu meg rett ved siden av hverandre under isdans-showet om bord på båten. Den salen tok sikkert 2-300 mennesker. Dag fire husker jeg ærlig talt ikke helt hvor vi var da vi slo av en prat, men vi møttes i hvert fall. Og i dag møttes vi ved bassenget.

– Det er veldig rart at vi møtes hele tiden. Særlig når du satt på setet ved siden av oss under isdansen. Det skal jo knapt være mulig, sier Bob.

De hadde som meg tilbragt formiddagen i den utgravde oldtidsbyen Ephesus.

– Det er fantastisk for oss fra USA, med så kort historie, å få se noe slikt. Vi visste knapt at det fantes, sier de to.

GÅR I KØ: Det er folksomt å dra på cruiseutflukt.

GÅR I KØ: Det er folksomt å dra på cruiseutflukt. Foto: Jostein Matre

Men det gjør det altså. Og Ephesus er ikke et hvilket som helst sted. En halvtimes kjøring fra havnebyen Kusadasi ligger byen som har hatt storheter som Alexander den Store, Kleopatra og selveste Jomfru Maria på besøk. Og som en gang huset Artemis’ tempel, et av verdens syv underverker. De orginale altså. Ikke de nye, naturlige, underverkene.

I dag er det stort sett horder av turister som besøker stedet. Selv om jeg denne gang gikk for en selvguidet tur ved hjelp av en ipod som spilte av meldinger på de ulike interessepunktene, hvar jeg selvsagt langt fra å være alene. Med to store cruiseskip til havn samtidig var det nok av andre folk der, og igjen kom følelsen av å gå i kø. Nå ville det jo vært slik om jeg hadde vært der på samme tidspunkt uten at jeg var cruisepassasjer, men bare en «vanlig» turist, så sånn sett spiller det kanskje ikke noen stor rolle når man besøker store turistattraksjoner.

Men et godt råd for de som ikke drar på cruise kan jo være å besøke attraksjonene på ettermiddagen. Da er cruiseturistene allerede tilbake ved buffen, eller bassengkanten, og du kan ha stedet litt mer for deg selv.

Men køgåing til tross. Ephesus er jo et spennende sted. Bare rundt 10 prosent av en gamle byen, som i sine stormaktsdager huset 250.000 mennesker er gravd ut. Mye ligger ennå under jorden. Blant annet fordi private grunneiere ikke har noe ønske om å selge grunnen sin. Dermed får man ikke gravd ut mer.

Det som er gravd ut viser hvordan man levde fra rundt 300 år (det skal ha vært bosettinger her allerde 6000 år tidligere) før Kristus i denne delen av verden. Det virket på mange måter å være storslått. Fjonge byggninge, selvsagt med de klassiske romerske søylene, store amfiteatrer, bibliotek og utsmykkinger.

FLYVENDE? På turen var vi også innom en teppeforhandler. Det er uvisst om teppene var av den flyvende typen. Foto: Jostein Matre

FLYVENDE? På turen var vi også innom en teppeforhandler. Noe vi ikke ble opplyst om på forhånd. Det synes jeg egentlig er en uting. Foto: Jostein Matre

På et så vakkert sted måtte jeg jo selvfølgelig ha et bilde av meg selv fra. Når du reiser alene må du jo da gjerne spørre en fremmed. Det gjør du for så vidt viss du reiser med noen og du vil ha bilde av hele reisefølge også, så jeg er vel strengt tatt ikke så unik i den sammenheng. Uansett… Jeg tenkte jeg skulle finne en som så ut til at han kunne bruke et kamera. Jeg har fått nok av folk som ikke en gang skjønner at du må kikke inn i søkeren for å se hva du tar bilde av. En kar med et nesten like stort kamera som meg (les: VGs eiendom) tuslet forbi. Jeg spurte ham, og fikk ja. Men da han så at jeg hadde stilt inn kamera på full automatikk gikk han fullstendig i vranglås.

Jeg kunne umulig ha behov for et slikt kamera dersom jeg ikke kunne bruke det, mente han.

At jeg forsøkte å fortelle at det ikke var mitt hjalp lite. Jeg sa at jeg ikke var fotograf, men at jeg skulle publisere bildene. Da ville jeg heller ha noen som dugde, om ikke de kom til å vinne priser, enn å leke meg med blender og lukkertid og ende opp med noe totalt ubrukelig.

Han bare ristet på hode. Han jobbet tross alt som profesjonell fotograf. Dette var nærmest under hans verdighet.

Det er mulig, men han klarte likevel ikke å ta det bildet jeg ba om. Jeg var ute etter et spesifikt utsnitt, med meg selv i venstrekant av bildet, og amfiteateret i bakgrunnen. Vel, se under, og døm om han lyktes, selv. Det er mulig han kan litt av hvert om lukker og blender, men det er mye himmel på dette bildet, for å si det slik…

KJEMPEBILDE: Slik ser himmelen ut. Foto: En proff.

KJEMPEBILDE: Slik ser himmelen ut. Foto: En proff.

Tilbake fra Ephesus vandret jeg litt rundt i Kusadasi før jeg etter hvert kom meg tilbake i sjarken. Det virket for så vidt som et ok sted, men jeg fikk bekreftet fordommen min om å dra på ferie til Tyrkia (eneste landet på turen jeg tidligere ikke har besøkt); Noen forsøker å selge deg noe hele tiden. Og mest sannsynlig noe du ikke har behov for.

HVIS BLIKK KUNNE SELGE: ...så ville denne mannen vært rik. Foto: Jostein Matre

HVIS BLIKK KUNNE SELGE: …så ville denne mannen vært rik. Foto: Jostein Matre

I kveld har jeg forresten igjen spist middag med gjengen på bord 559, men før det stakk jeg en snarttur innom buffetmiddagen også. Jeg hadde timet matinntaket litt dårlig i dag. Som dere skjønner er egentlig ikke det noe stort problem. Om bord kan man nesten spise hele tiden. Uten at det koster deg noe ekstra. Du kan for eksempel lett bestille frokost til rommet klokken 07.00 (viss du er en morgenfugl), så kan du spise litt mer frokost i frokostsalen klokken 09.00, for eksempel. Og dersom det er seilingsdag – og du likevel er på båten – kan du jo ta deg litt lunsj både i starten og mot slutten av lunsjbuffeten. Så kan du bestille deg et mellommåltid klokken 16.00 med roomservice, før du smaker litt på middagsbuffeten i 18-tiden. Da har du tid til å fordøye maten litt før din bordsetting i hovedrestauranten klokken 20.30. Og skulle du ha behov for noe nattmat etter å ha svingt deg på dansegulvet, så er det bare å si fra.

NAM: Et par desserter til dagen gjør susen. Foto: Jostein Matre

NAM: Et par desserter til dagen gjør susen. Foto: Jostein Matre

Nå har ikke jeg akkurat fulgt denne strategien, men jeg får likevel i meg nok mat. Og gjerne dessert et par ganger til dagen. Hadde jeg husket på det før avreise skulle jeg ha veid meg før og etter cruise. Det kunne blitt interessant. Når jeg kommer hjem har jeg kanskje igjen nådd vekten som gjorde at jeg for et par år siden måtte betale overvekt da jeg skulle hoppe i fallskjerm i California. Var du over 200 pounds (90,7 kilo), så måtte du betale 1 dollar ekstra per pound. Prisen var i utgangspunktet 200 dollar.

Jeg betalte 205, og ble spurt av fallskjermklubbens sekretær om jeg ventet gutt, eller jente.

Takk skal du ha!

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

DAG 4: – Nu er det jättebra i poolen

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

Cruise i Middelhavet, dag 3: – Du slipper å få sand i trusa

CAPTAIN OF THE BOAT: Frank Martinsen er sjefen på skuta. - Jeg er en snill diktator, sier han selv. Foto: Jostein Matre

CAPTAIN OF THE BOAT: Frank Martinsen er sjefen på skuta. – Jeg er en snill diktator, sier han selv. Foto: Jostein Matre

Hvor er sola? Her har jeg dratt hele veien fra det kalde nord for å være med på cruiset i Middelhavet. Og så er det overskyet. Hva er poenget med det egentlig?

Att på til på cruisets første rene seilingsdag. Jeg skulle jo ligge å late meg ved bassengkanten med en kald pils, eller sitte i boblebadet med en paraplydrink og to.

Ikke hjalp det å klage til kapteinen heller. Frank Martinsen, opprinnelig fra Kvaløya i Troms, kunne derimot trøste med at ting skal bli bedre i morgen. Dermed har dag 3 gått med til andre ting enn å late seg ved bassengkanten. Jeg har i stedet latet meg på spa.

Ha! Sug litt på den karamellen, teite værguder!

Men før la meg inn på spa møtte jeg altså Martinsen. Mannen som skal gå ned med skipet dersom ting – gud forby – virkelig skulle gå galt. Jeg avsluttet jo forrige innlegg med å lufte tanken om å få besøke han på broen, der Navigator of the Seas styres fra. Og Martinsen var ikke vond å be. Da jeg fikk ham på tråden spiste han lunsj med noen av de andre offiserene om bord. Han inviterte meg liksågodt til å joine dem.

TATT AV VINDEN: Når det er dårlig vær kan man for eksempel jogge i stedet for å chille ved bassenget. Det gjorde ikke jeg. Foto: Jostein Matre

TATT AV VINDEN: Når det er dårlig vær kan man for eksempel jogge i stedet for å chille ved bassenget. Det gjorde ikke jeg. Foto: Jostein Matre

Med norsk kjøttsuppe mellom tennene slo vi av en prat. Martinsen hadde lest første innlegg i denne cruisebloggen, og var fullt klar over min skepsis til cruise som feriemåte.En skepsis han er sikker på gradvis vil forsvinne i løpet av uken. Selv er i hvert fall ikke Martinsen i tvil om at cruise er den ulitmate måten å feriere på (her kan det kanskje være på sin plass å nevne at han som kaptein på dette skipet muligens er en smule inhabil).

– Den beste ferien er å dra på cruise. Du slipper å få sand i trusa, sier den emigrerte nordlendingen, og ler godt.

Om det er helt sant eller ikke, kan sikkert diskuteres. Når vi for eksempel kommer til Kreta om noen dager, så har jeg planer om en tur på stranda. Der finnes det sikkert sand.

Men Martinsen mener uansett at cruise er genialt.

– Det eneste negative er at det bare varer en uke, sier han, og legger ut om at man får oppleve flere steder i løpet av en uke uten at du slipper å sjekke inn- og ut hele tiden, at servicen er upåklagelig og at det prismessig er en relativt billig ferie.Han har rett i alle de tingene.

Her kan det kanskje passe å skyte inn hva undertegnede har betalt for å delta på dette gildet.

I LUFTEN: Båten har egen skøytebane hvor alle kan få prøve seg, men der det også er show. Noen av artistene var like mye oppe i luften som nede på isen. Foto: Jostein Matre

I LUFTEN: Båten har egen skøytebane hvor alle kan få prøve seg, men der det også er show. Noen av artistene var like mye oppe i luften som nede på isen. Foto: Jostein Matre

For min lugar har jeg betalt ca 11.750 kroner. Den er med balkong, og dermed en del dyrere enn om du har innvendig lugar. Prisen inkluderte flyreisen Oslo-Roma t/r. Og det inkluderer selvfølgelig måltidene, med mindre du bestiller bord på en spesialrestaurant. Måltider i land må du også betalte for utenom, selvsagt.

På lugaren kunne det vært en person til. Det hadde ifølge rederiet kostet 700 kroner ekstra +

flybilletter. Du får også en del underholdning gratis med på kjøpet. Og tilgang til mange av cruisets fasiliteter. Og det inkluderer tips. Det liker jeg egentlig. Det er hyggelig å tipse når du har de samme kelnerne, bartenderne og hushjelpene en hel uke, men det er fint å slippe å lure på hvor mye du skal tipse.

Drikke må du betale ekstra for. Du kan kjøpe etter behov, eller bestille ulike pakker. Gjør du det siste kan du drikke så mye du vil av de drikkevarene pakken inkluderer. Noen pakker er med alkoholholdig drikke. Jeg har en slik en, men det må ingen fortelle redaktøren! Det må da være lov å nyte et glass vin til middagen selv om man er på jobb.

Det er selvsagt en del annet som også koster ekstra. For eksempel utflukter (min utflukt på Sicilia kostet 520 kroner) og spa.

– Det er ingen gjester som legger igjen mer penger om bord enn nordmenn, kan Martinsen opplyse.

Det er jo ingen bombe at vi oljebaroner strør om oss, men det er interessant å høre kapteinen forteller om forskjellene på folk fra ulike land.

– Tyskerne de bruker ingenting. De booker seg kanskje en fin suite, men bruker ikke penger utover det.

Heller ikke amerikanerne bruker veldig mye penger utenom. Det er synd for rederiet på dette cruiset. Av de 3331 passasjerene er det nenmlig over 1000 amerikanere og bare 58 nordmenn (i fellesferien er det ikke uvanlig med 4-500 nordmenn).

Nordmenn er også i mindretall blant besetningen. Faktisk finnes det bare én eneste nordmann som jobber på skipet. Men han er, som du kanskje nå har gjettet, til gjengeld

kaptein for hele «sjarken», som han kaller den.

– Hehe… Man må jo kødde litt, gliser Martinsen om å kalle den godt over 300 meter lange båten for sjark.

Kanskje er det litt hjemlengsel bak ordbruken også. Kapteinen er nemlig 10 uker på sjøen om gangen, og han bor store deler av året ellers i Florida. Men å være så lenge på sjøen om gangen er visstnok ikke noe stort problem.

– Jeg har gjort det siden jeg var 17 år, så jeg vet ikke bedre, sier 46-åringen, som har vært kaptein de siste 12 årene.

Og som altså har lovet bedre vær i morgen.

TYNN I HÅRET: Når det er dårlig vær kan man for eksempel dra på spa i stedet for å chille ved bassenget. Det gjorde jeg. Foto: Jostein Matre

TYNN I HÅRET: Når det er dårlig vær kan man for eksempel dra på spa i stedet for å chille ved bassenget. Det gjorde jeg. Bare for ordensskyld: Dette bildet yter egentlig ikke behandlingen rettferdighet. Men det var vanskelig for både meg og Richelle å ta bilder mens selve behandlingen foregikk. Foto: Massøren Richelle.

Som allerede nevnt tok jeg i dag turen på spa siden det ikke var typisk bassengvær. Der skulle jeg få «Aroma Stone Therapy». Jeg har ikke prøvd meg på massaje siden jeg trodde jeg skulle krepere i Laos for halvannet år siden. Den gang kom det en liten, vever dame, som jeg nekter å tro kan ha vært eldre enn 15-16 år inn. Jeg tenkte først at dette ville være meningsløst. Det kunne jo ikke være kraft nok i den dama til at jeg ville kjenne massasjen. Der tok jeg feil, gitt. Den lille dama (jenta?) var sterk som en bjørn. Det var en times sammenhengende smertehelvete. Verst var det når hun kjørte de spisse knærne og albuene inn i ryggen på meg.

Denne gang var det langt mer behagelig. Med avslappende harpeklang på anlegget og Richelle fra Filippinene gikk alt så mye bedre. Hun masserte med både hender og glovarme steiner, varmet opp i vannbad. Det var en merkelig følelse når hun la de på huden og masserte med dem. Brennende varmt akkurat på de punktene hun var borti, mens resten av kroppen fikk frysninger.

Richelle prakket også på meg en flaske olje og en flaske gele. Meldingen var klar.

– Du har alt for mye spenning i skuldrene. Du må få kjæresten din til å massere deg med disse minst fem minutter hver kveld, sa hun.

OBS! Privat melding til kjæresten min: Jeg håper du leser dette:-)

BILDE MED KAPTEINEN: Håkon og Eva fra middagsbordet mitt blir tatt bilde av sammen med kaptein Frank Martinsen under den formelle kvelden. Foto: Jostein Matre

BILDE MED KAPTEINEN: Håkon og Eva fra middagsbordet mitt blir tatt bilde av sammen med kaptein Frank Martinsen under den formelle kvelden. Foto: Jostein Matre

Det var en deilig time med massasje, og en perfekt oppladning til cruisets første formelle kveld.
I mitt første innlegg uttrykte jeg vel en viss skepsis til den formelle kvelden. Det vil si jeg syntes det var litt pes å pakke med dressen på ferie. Men nå må jeg innrømme at jeg egentlig syntes det var stas. Og selv om jeg ikke synes at slips er verdens mest behagelige, eller praktiske, klesplagg, så såg vi jo bra ut vi mennene. Og ikke minst damene, i sine flotte kjoler. Bortsett fra at folk så litt bedre ut enn de andre kveldene, så har ikke kvelden vært noe annerledes. Stemningen har ikke vært stivere. Det er bra.

På bord 559, tidligere omtalt som «pøbelbordet», var hele Askim-gjengen og Steinkjer-paret stivpyntet sammen med yours truly. Og stemningen på bordet er like god tredje kvelden som første.

Selv om Håkon, med rundt 440 A-lagskamper for Askim sitt fotballag, har blitt litt solbrent i panna.

Og kelnerne, de samme hver kveld, har for lengst lært seg navnene våre.

Litt rart. Og litt fint.

PYNTET: Selv om den eldre garde nok er i flertall er det også unge, vakre mennesker om bord. Som disse to amerikanske damene. Foto: Jostein Matre

PYNTET: Selv om den eldre garde nok er i flertall er det også unge, vakre mennesker om bord. Som disse to amerikanske damene. Foto: Jostein MatreA

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

Cruise i Middelhavet, dag 2: Rapport fra nummer 4

NUMMER 4: Oss. Vi. Nummer 4. Jeg er ikke alene.

NUMMER 4: Oss. Vi. Nummer 4. Jeg er ikke alene. Foto: Jostein Matre

Nå skal jeg ikke prøve å sammenligne meg selv med krigshelt Gunnar «Kjakan» Sønsteby, men en gul klistrelapp med nummer 4 har gitt meg tilhørighet i hele dag. Selv om jeg reiser alene har jeg vært en av mange. Derfor drister jeg meg til å kalle opp dagens blogginnlegg etter «Kjakans» berømte bok, «Rapport fra nummer 24». Men der bør også all sammenligning stoppe. Jeg har for eksempel aldri vært med på å sprenge en byggning i Oslo. Ei heller flyktet fra nazister. Jeg har rett nok møtt noen slitsomme tyskere iblant, men det er liksom ikke helt det samme.

Vel, nok om det. La oss holde fokus…

ETNA: Siden vi ikke såg selve Etna-toppen når vi var på vulkanen stoppet vi på forhånd slik at alle kunne få sitt blinkskudd. Foto: Jostein Matre

ETNA: Siden vi ikke såg selve Etna-toppen når vi var på vulkanen stoppet vi på forhånd slik at alle kunne få sitt blinkskudd. Foto: Jostein Matre

Er det noe du kan være sikker på når du reiser på cruise så er det at du ikke er alene. Overalt på båten er det selvsagt andre mennesker, og slik blir det fort når du går i land også. Særlig dersom du har meldt deg på en utflukt. Det hadde jeg gjort på forhånd for stoppet på Sicilia. Jeg skulle – som de av dere som leste bloggens første innlegg kanskje husker – være med til vulkanen Etna og byen Taormina.

En ting lærte jeg raskt når det gjelder utflukter på cruise. Møt heller opp litt for tidlig, enn litt sent. Da kommer du nemlig med en av de første bussene, og du slipper å sitte å vente. Et godt tips særlig dersom du mistenker at det er mange som skal på samme ekskursjon.

Og det var altså her, på oppmøtestedet, som var båtens teater, jeg fikk den gule klistrelappen med nummer 4 på. Den skulle bæres synlig under heile utflukten. Og selvsagt fulgte vi etter damen med skilt nummer 4. Damen var den lokale guiden Elfie.

EKTE TURIST: Med gult nummer på brystet og "høreapparat" rundt hals og i øret er jeg klar som et egg. Foto: Jostein Matre

EKTE TURIST: Med gult nummer på brystet og «høreapparat» rundt hals og i øret er jeg klar som et egg. Foto: Stan the Man

Vel om bord i bussen (ja, du gjettet riktig. Den hadde nummer 4) fortalte Elfie om broen som er planlagt mellom Sicila og fastlandet. Den har egentlig vært planlagt i flere tiår, men ting har visst en tendens til å gå litt tregt i støvellandet. Men nå tror man at man nærmer seg byggestart.Uten at sicilianerne er spesielt begeistret for det.

– Vi vil gjerne ha litt avstand til fastlandet, forklarte Elfie, og fortsatte:

– Vi er nemlig ikke italienere. Vi er sicilianere.

GUIDE: Elfie ledet an. Vi andre fulgte etter.

GUIDE: Elfie ledet an. Vi andre fulgte etter. Foto: Jostein Matre

Sicilia har nemlig bare vært en del av Italia siden 1861. Før det har øya rett nok vært kontrollert av mange andre, som grekerne og franskmenenne. Mange har vært interessert i å ha kontroll over øya, på grunn av dens strategiske plassering i Middelhavet. Skal man kontrollere Middelhavet, må man kontrollere Sicilia, heter det visstnok.

Og mens sicilianerne ikke vil være italienere, så har ikke alltid de fra fastlandet syntes som mye om de fra mafiaøya heller. Noen har hevdet at det var først etter fotball-VM på hjemmebane i 1990 at sicilianere ble akseptert som «ordentlige» italienere. Og det kan man i så fall takke (eller kanskje sicilianerne er det stikk motsatte av takknemlige?) Salvatore «Toto» Schillaci for. Spissen som ble toppscorer i mesterskapet som Italia tok bronse i, kom nemlig fra Sicilia.

I bussen mot Etna opplyste Elfie også om at vi ikke skulle opp på toppen av vulkanen og se ned i et av de store kraterne der. Det skuffet tydeligvis en del av mine venner i gruppe 4. Det var tydeligvis ikke alle som hadde fått meg seg at i beskrivelsen av turen står det at man skal til et sidekrater.

– Jeg syntes egentlig ikke dette var så stas. Vi ser jo ikke den ordenlige vulkanen her, klaget Stan (the Man?) fra Canada etter at vi kom frem.

Jeg var til en viss grad enig, samtidig som det kanskje var litt naivt av Stan, og flere med ham, å tro at vi skulle gå rundt selveste krateret på en vulkan som bare så langt i år har vært aktiv 16 ganger (for ordens skyld: det betyr ikke nødvendigvis at lavaspruten har stått langt til himmels hver gang).

Nei. vi skulle altså kjøre til et «dødt» sidekrater, som har fått navnet Silvestri. Det var så langt veien gikk uansett. På 1986 meters høyde. Nesten bare halvveis opp til toppen (Etna er Europas høyeste aktive vulkan). Her fikk vi rett nok sett både lavastein, og vi fikk gått rundt krateret, men det var altså ikke allverden.

Krateret tok maks 10 minutter å gå rundt, så ikke var det stort. Og du kunne gå ned i bunnen av det. Det tok kanskje 20 sekunder. Så ikke var det dypt heller. Og altså ingen vulkansk aktivitet å spore.

Ikke så man toppen av Etna derfra heller, fordi lavere topper skygget for den.

Bortsett fra litt damp var det heller ikke noe aktivitet i Etna denne gang. Det var det derimot i 1992. Da hadde man et av de større utbruddene i moderne tid. Og i alle fall det som har kommet nærmest å gå alvorlig ut over den nærmeste bebyggelsen. Mens lava sakte, men sikkert strømmet nedover, og man forstod det var lite man kunne gjøre for å stoppe den, snudde lokalbefolkningen seg mot høyere makter. De tok med en statue av den lokale skyttshelgenen og i fjellsiden. Satte den ned like foran den første bebyggelsen, foldet hendene og ba. Det kan ha vært smart triks. Bare få meter fra statuen – og bebyggelsen – stoppet laven. Dermed ble alt og alle spart.

Selvsagt kan det også ha vært en tilfeldighet, men det tror man neppe i katolske Italia.

TORG: Taormina er en vakker by. Selv om det kanskje ble litt voldsomt når "et halvt" cruiseskip skulle besøke det lille stedet samtidig.

TORG: Taormina er en vakker by. Selv om det kanskje ble litt voldsomt når «et halvt» cruiseskip skulle besøke det lille stedet samtidig. Foto: Jostein Matre

Etter å ha tilbragt en drøy time på det forblåste sidekrateret, som for øvrig fungerer som alpinanlegg på vinteren, var det inn igjen i bussen for gruppe 4. Da bar det nedover igjen, og til vakre Taormina.

Det var først når vi kom hit jeg virkelig fikk den følelsen av å være med en cruisegruppe på utflukt. Plutselig var jeg en av de jeg selv har ristet litt på hode av når jeg har reist på ferier rundt omkring i verden.

LOKAL HELT: De lokale har det godt. Det var i hvertfall slik jeg oppfattet Antonio. Tross noe språkproblemer tror jeg han sa at han hadde bodd i Taormina hele livet, og at det var "Belissimo". Men det kan også hende han snakket om hvor god den lokale vinen er. Hva vet jeg...

LOKAL HELT: De lokale har det godt. Det var i hvertfall slik jeg oppfattet Antonio. Tross noe språkproblemer tror jeg han sa at han hadde bodd i Taormina hele livet, og at det var «Belissimo». Men det kan også hende han snakket om hvor god den lokale vinen er. Hva vet jeg… Foto: Jostein Matre

Jeg gikk bak en dame som holdt et skilt i hånden. Med en ørepropp i ene øret, slik at jeg kunne høre alt hun sa, selv om hun var 10 meter foran meg. Og selvsagt med den gule klistrlappen med nummer 4 på. Og slik gikk resten av gruppen også. Som en lydig saueflokk.

Men sant skal sies. Elfie (eller rederiet, er det vel strengt tatt), hadde ikke lagt opp til så veldig lang guidet tur i akkurat dette tilfellet. Definitivt et pluss i min bok. Etter et kvarter var det over, og vi hadde i overkant av en time til egen rådighet i Taormina. Så da var det bare til å finne byens beste is-sjappe. Man må jo spise is i Italia.

Elfie var pålagt fra rederiet å anbefale en bestemt sjappe, men jeg lot meg ikke lure. Selvsagt handler det bare om business. Alle vet at det garantert er en annen sjappe som faktisk er den beste. Og ifølge en lokal helt stemte det. Gelatomania var visstnok stedet å gå. Nå er det jo vanskelig å vite om det er den beste siden det var den eneste jeg faktisk prøvde, men god is var det definitivt. Hennig Olsen og Diplom Is må lenger ut på landet, for å si det sånn.

Ut på landet skulle ikke jeg. Ut på havet, for å omskrive Rune Rudberg ørlite grann, derimot. Nå har Navigator of the Seas kastet loss fra Sicilia. Neste stopp er Athen (strengt tatt Piraeus, litt utenfor grekernes hovedstad). Men før det er det en hel seilingsdag. Kapteinen, norske Frank Martinsen, var akkurat på høytaleranlegget og meldte om overkskyet og noe bølger i morgen. Det var en strek i regningen siden jeg hadde tenkt å late meg ved bassengkanten. Kanskje skal jeg heller avlegge nevnte Martinsen, som konsekvent omtaler båten som «sjarken» når han er på høytalerne og snakker norsk, et besøk på broen.

Det må da være mulig for en journalist å lure seg inn der.

MAFIA: Nå er det jo på andre siden av Sicilia Corleone er, men jeg valgte likevel å unngå akkurat dette smuget. Foto: Jostein Matre

MAFIA: Nå er det jo på andre siden av Sicilia Corleone er, men jeg valgte likevel å unngå akkurat dette smuget. Foto: Jostein Matre

PS. Dette er en blogg om en uke på cruise i Middelhavet, skrevet av en selvuttalt cruiseskeptiker. Kan en uke på tur endre oppfatningen og få undertegnede til å ville reise på cruise igjen?

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

5000-kronersreisen dag 7: Et sterkt møte i Atrani

KRAFTKAR: Allerede som 11-åring skal Lello Criscuiolo ha løftet hundre kilo på skuldrene. Slike krefter kommer godt med i en by der alle varer og materialer må bæres. Foto: GJERMUND GLESNES

Man skal møte en del spesielle mennesker i livet, og kanskje spesielt når man reiser. Som Lello Criscuiolo.

Det var Filippo Vissicchio, innehaveren  av herberget A’ Scalinatella (og flere utleierom og -hus i og rundt byen) som introduserte meg for ham.

– Kom, det er en du bør møte, sa han og ledet meg inn i en slags garasje ved hjørnet av i Piazza Umberto I, rett under San Salvatore de Birecto-kirken. Der har Lello verkstedet sitt.

Lello er en tusenkunstner. Han er billedhugger men også en folk i Atrani kan spørre hvis de må ha noe reparert. Da vi kom innom holdt han på å fikse en pinnestol på arbeidsbenken lengst inne i rommet, innenfor blant annet en stasjonsvogn og en Vespa.

Grunnen til at Filippo mente jeg burde møte Lello, er at han er sterk. Ekstremt sterk.

Du har visne håndtrykk, slappe håndtrykk, normale, faste og harde håndtrykk. Og du har Lellos Criscuiolos. Klypa hans kan presse juice av en kanonkule.

Styrken skyldes nok Lellos tredje jobb: Han er bærer.

Gatene i Atrani og Amalfi er nemlig ikke gater, men trapper, smug og tunneler som vinkler seg frem mellom husene. Derfor må alt fraktes for hånd (eller esel). Også sement, stein og møbler.

HARD JOBBING: Det er neppe mange som har flygel i huset i disse gatene. Bildet er fra Atrani, nær øvre (gamle) trappevei til Amalfi. Foto: GJERMUND GLESNES

På veggene i garasjen hang bilder av Lello i ferd med å løfte digre steinplater over skuldrene.

– Rekorden er 350 kilo. Denne veier 200, sa han og pekte på en skulptur av dogen i Amalfi som sto langs den ene veggen.

Lellos garasje er ingen turistattraksjon. Men den forteller mye om forskjellen på Amalfi og Atrani, to nabobyer som kun er skilt av en odde og 500 meter. (På odden ligger Hotel La Luna der Henrik Ibsen satt og skrev «Et dukkehjem».)

De to byene var lenge én. Det var i Atrani at de rikeste familiene bodde i tiden for den maritime Amalfi-republikken (9.-12. århundre). Og det var der, i San Salvatore de Birecto-kirken som ligger en trapp over Piazza Umberto I, at Amalfis doge ble valgt. I en religiøs seremoni ble hodeplagget som symboliserte dogemakten, satt på hodet hans. Kirken (birecto betyr beret) var også åsted når en doge skulle begraves.

Likevel har Piazza Umberto I altså plass til et verksted som Lellos, og fiskehandleren Pescheria de doce (Via dei dogi, 16) i portalen rett under Birecto-kirken.

Slike butikker finner du ikke på Piazza Duomo i verdensarvbyen Amalfi. Der råder suvenirsjapper og butikker grunnen.

Bildene nedenfor er tatt nesten samtidig, på piazzaen i henholdsvis Amalfi og Atrani. Det er veldig mye færre turister i Atrani – selv om den er med i foreningen for Italias vakreste landsbyer, Borghi più belli d’Italia.

FOLKSOM: Piazza Duomo i Amalfi er definitivt den flotteste åpne plassen i de to byene. Men også et sted du neppe er eneste turist. Foto: GJERMUND GLESNES

KORT TID SENERE: Piazza Umberto I i Atrani er nesten folketom. Kirken til venstre i bildet er San Salvatore de Birecto der dogene ble «kronet». Foto: GJERMUND GLESNES

Byen er også billigere. Nå var heller ikke Amalfi så dyr som jeg husket, eller kanskje jeg var blendet av gårsdagens visitt i Positano. Men Atrani passet langt bedre for min 5000-kronersreise. Der kunne jeg spise lunsj, en bruschetta med tomat og mozzarella, utendørs på La Birecto (Piazza Umberto I) – midt byens piazza – uten å blakke meg.

Da hadde jeg allerede prøvd en pasticciotto atranese i Pasticcheria Vittoria (Piazza Umberto I), en terte med fyll som minnet om sfogliatelle napoletana-en jeg spiste på Procida (konditor Leonardo Frasca snakket altfor fort til at jeg hang med i svingene og fikk med meg hva den inneholdt). Prisen vet jeg derimot: 1,5 euro for terten, 80 eurocent for en espresso.

Deretter pendlet jeg litt mellom de to byene. Jeg rotet rundt i labyrinten av smug (inntil byenes elv ble dekket til i moderne tid, var de byenes eneste veier), og nøt synet av minnekapellene som er innfelt i veggene her og der.

Bussen til Salerno skulle gå klokken 17, så jeg valgte å ta en tidlig middag. Da ble det igjen Atrani. Jeg tok et bad på bystranda og gikk inn i sentrum gjennom en av portalene. Der fikk jeg oppleve en annen side av byen. Den er ingen turistmaskin, men mer som en vanlig søritaliensk by. Det innebærer siesta (som forklart i gårsdagens innlegg), også for de fleste restaurantene.

SMALT: Filippo Vissicchio fotografert i trappen/gata som fører inn til herberget A’ Scalinatella. Foto: GJERMUND GLESNES

Derfor ble også middag inntatt på La Birecto. En helt veltilberedt spagetti med cherrytomat, sterk paprika og hvitløk som ville ha kostet det dobbelte på Piazza Duomo i nabobyen. Det var også så vidt jeg fikk kjøpt bussbillett, siden den eneste butikken som selger dem (den til høyre for Pasticcheria Vittoria), hadde siesta. (Det viste seg for øvrig at bussbilletten jeg kjøpte til Atrani er forbeholdt de som bor i Campania-regionen – derfor er prisen høyere på returen.)

Så hvorfor kommer nesten ingen turister rundt odden til Atrani?

Filippo Vissicchio tror at mange ikke finner veien, fordi hovedveien og busstoppet går i bro over byen.

– Noen går av bussen og skjønner ikke hvordan de skal komme seg ned til byen. Så de går til Amalfi, fortalte han.

Her er min finne-frem-guide: Rett ved busstoppet er det et hull i plattformen. Der går det en trapp. Følg den via et par svinger ned. Så er det bare å gå inn en av portalene.

Eller gå opp samme vei hvis du som meg skal ta bussen til Salerno ,for toget til Roma (etter en vente-americano til to euro på utebord på Temple Bar (Corso V Emanuele, 4) i Salernos gågate), en panino på jernbanestasjonen Roma Termini og nok en natt på Cherry Hostel (der jeg delte rom med blant annet en storsnorker fra Singepore og angret dypt på at jeg ikke hadde med ørepropper), frokostpanino samme sted som kveldsmaten og bussen fra Termini klokken 04.50 til Ciampino-flyplassen for 06.40-flyet til Rygge.

Og da jeg faktisk fant bussbilletten til Rygge-ekspressen i lommeboka, og regnet sammen utgiftene, viste det seg at jeg har klart 5000-kravet med god margin! Så hva skal jeg bruke de siste 170 kronene til? Kanskje sjefen lar meg bruke dem til å kjøpe et nytt håndkle som erstatning for det jeg glemte igjen på Cherry Hostel i morgenørska.

 

DAG 7. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 6736,91 kroner

Pasticciotto atranese i Pasticcheria Vittoria: 16,97 kroner

Bruschetta med mozzarella og tomat, og appelsinjuice + tips på La Birecto: 59,03 kroner

Liten gelato i Gelateria Al Corso, Amalfi: 22,14 kroner

Tre postkort (som jeg ikke fikk postet): 6,64 kroner

Offentlig toalett i Amalfi: 7,38 kroner

Pasta atrani og kullsyrevann på La Birecto: 51,65 kroner

Bussbillett Atrani-Salerno: 26,56 kroner

Caffè americano på utebord på Temple Barm Salerno: 14,76 kroner

Togbillett Salerno-Roma (kjøpt på nett): 140,19 kroner

Panino på Termini-stasjonen (kveldsmat): 30,25 kroner

En natt i Cherry Hostel, Roma:121,75 kroner

Panino på Termini-stasjonen (frokost): 30,25 kroner

Bussbillett fra jernbanestasjonen til Ciampino-flyplassen: 28,78 kroner

Cappuccino på kafé på Ciampino-flyplassen: 10,33 kroner

Utgifter til sammen, dag 7: 566,65 kroner

Igjen etter turen: 170,26 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

5000-kronersreisen dag 5: Det beste valget av øy

MARINA GRANDE: Hovedhavna på Procida ser langt dyrere ut enn den faktisk er. Foto: GJERMUND GLESNES

Om Napoli stort sett ikke er så bella lenger – det er stort sett umulig å se hverken Vesuv eller havet, er det nok av skjønnhet i like vest og sør.

I sør ligger Capri, Sorrento og Amalfikysten. I vest ligger øyene Ischia og Procida. Jeg skal til Amalfi i morgen, som igjen ligger på Sorrentohalvøya. Valget var derfor enkelt. Det måtte bli en øy. Men hvilken?

Capri var utelukket. Den er riktignok slående vakker og dramatisk – med lyse klipper som stuper loddrett ned i vannet, høyt! Men prisene er minst like høye, verdig jetsetterne og kjendisene som en gang flokket dit.

Ischia og Procida visste jeg mindre om. Bare at Ischia er den største øya i Napolibukten og at det er den øya med flest pakketurister. Den har også flere rene severdigheter enn den mindre naboen nærmere fastlandet.

Tilfeldigheter gjorde at jeg valgte Procida. Det var et helt riktig valg.

Samtlige jeg snakket med kunne fortelle at det er den billigste av de tre øyene. Noe som helt klart er svært gunstig for en budsjettreisende, særlig tatt i betraktning at også fergebillettene med Caremar koster en del (forskjellig pris hver vei, og ikke billigere å kjøpe tur/retur).

Siden jeg ikke ante hvordan prisnivået ville være, kjøpte jeg en liten reserveproviant: to ferskener, av fruktselgeren Scogna Miglio i Napoli, delvis fordi butikken hans var en så herlig fargeklatt midt i de dunkle gatene.

Det var jeg svært glad for da fergen klappet til kai i Marina Grande, øyas største by og hovedhavn. Rekken av pastellfargede hus langs bryggen gjorde at stedet så ut som en fasjonabel yachthavn à la Portofino – bare uten yachtene.

Dyrt altså, tenkte jeg. (Mens jeg ventet på fergen tilbake, sjekket jeg menyene og fant ut at bryggerestaurantene slettes ikke er spesielt dyre).

I den andre baren jeg gikk inn i, traff jeg endelig en som snakket engelsk: arkitekten Riccardo de Martino fra Napoli. Han anbefalte meg å gå til Chiaiolella-stranden sørvest på øya, og restauranten Girone.

– Det er også den beste stranden her. Langgrunn og barnevennlig, sa tobarnsfaren.

LOKAL SPESIALITET: Sfogliatella napoletana og kaffe, totalpris 2,40 euro. Foto: GJERMUND GLESNES

Han anslo at turen ville ta en time, så jeg fôret meg selv med en sfogliatelle napoletana (bolle fylt med søt ricotta-ost og semule og med et melisdryss på toppen) og en espresso i Bar Roma (Via Roma 163), som ser ut som den vokser ut av den gulmalte kirken Chiesa di Maria SS della Pietà e S. Giovanni Battista. I tillegg hadde jeg mine to ferskener.

Jeg hadde kjøpt to én-euros porsjonspakker med solkrem i Napoli (Jeg hadde håpet å få med min 120 ml flaske i håndbagasjen, men vekteren i sikkerhetskontrollen på Rygge var nådeløs. – Ingen ting unnslipper oss, sa hun da hun inndro solkremen.) så en tur på stranden passet meg bra.

Hvis bare sola kunne komme?

Gåturen var uansett herlig. Trange gater, toetasjes murhus nesten oppå asfalten, og sitrongule kirker ved nesten hvert kryss – skikkelig Sør-Italia. Av og til tittet også sola frem fra skylaget. Såpass varmt var det at jeg måtte kjøpe en flaske vann (jeg fant ingen steder å fylle flasken min på Procida).

HIT MEN IKKE LENGER: En mopedist kjører gjennom Corricella. Nedre del av byen kommer man bare til med båt, eller til fots. Foto: GJERMUND GLESNES

Girone (Lungomare C. Colombo, 20) var umulig å gå forbi uten å finne. Fra avstand så den riktignok stengt ut, men det var bare det spinkle vinterhuset. Terrasseserveringen rett over stranden var allerede halvfull. De hadde pizzaer fra 3,50 euro, men det er viktig å variere kosten så jeg gikk for en penne sorrentina til seks. En liter hvit Procida-vin med ferskenbiter (gir en fin sødme til en ellers litt sur vin) kostet like mye, men det halve (fire euro) var mer enn nok for meg. I tillegg kom coperto (brød og bestikk).

11 EURO: Penne sorrentina og en halv liter husets vin med fersken i Girone. Foto: GJERMUND GLESNES

På vei tilbake gikk jeg nedom fiskerhavnen Marina Corricella, en bebyggelse det ikke går vei til, bare tre trapper gjemt inne blant husene. Der begynte det å regne. Jeg er født i Bergen (men bodde mine første år på langt mer solfylte Sotra), så jeg tåler regn. Til slutt måtte jeg likevel søke tilflukt i en kirke i ti minutters tid mens himmelen fikk gjort fra seg.

Senere kom jeg meg (nesten) tørr ned til havna, der jeg igjen måtte søke ly, denne gang under persiennen til baren Toraldo. For skams skyld kjøpte jeg en is i bytte mot bruken av en stol. Da ble forskjellen til mine virkelig førsteklasses gelato-opplevelser i Roma (her og her) tydelig. Dette smakte ikke ekte melon!

Kveldens pizza var derimot helt i verdensklasse. Da Michele (Via Cesare Sersale, 1) har vært en Napoli-institusjon siden 1870. Selv om pizzeriaen kun tilbyr to smaker, marinara og margherita, må du regne med å stå i kø utenfor (du får utdelt en loddseddel, så ropes ditt nummer opp når turen kommer).

Med en sånn popularitet kan de ikke la stoler så tomme. Derfor fyller de bordene – alltid. Jeg havnet sammen med De Vita Moris og ekteparet Mimmo og Nunzia Manzo. De sistnevnte hadde kjørt helt fra Pompeii (en time med trafikk) for å spise pizzaen her.

– Vi kommer hit ganske ofte. Det er så godt at det er verdt det, mente Mimmo.

Han lærte meg forresten å spise pizza margherita med hendene på ekte napolitansk manér: Du skjærer ut et trekantet stykke, bretter inn begge hjørnene på skorpen og legger deretter tuppen inn mot denne bretten med gaffelen. Håper det smaker!

I morgen venter Amalfikysten. Og jeg har fortsatt to porsjonspakker med solkrem. Jeg vil gjerne slippe å ha dem med hjem.

SOSIALT: Det er ikke farlig å komme alene til Da Michele. Der får alle noen å sitte sammen med. Her er jeg (t.v.) sammen med Da Vito og Nunzia. Foto: MIMMO

 

DAG 5. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 4: 1552,79 kroner

To ferskener i Via Ecce Homo: 2,22 kroner

Gnagsårplaster og to porsjonspakker med solkrem: 49,48 kroner

Fergebillett Napoli-Procida: 82,79 kroner

Espresso og en fogliatelle napoletana i Bar Roma: 17,74 kroner

Halvliter vann med kullsyre i dagligvarebutikk: 3,70 kroner

Penne sorrentina og halvliter vann med fersken + tips i Girone: 88,70 kroner

Is i Toraldo: 18,48

Fergebillett Procida-Napoli: 71,70 kroner

Pizza margherita med dobbel ost i Da Michele: 36,96 kroner

Utgifter til sammen, dag 5: 371,77 kroner

Igjen i reisekasse: 1181,02 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani