Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Turister som velger Paleochora, kommer hit først og fremst for å nyte den rolige atmosfæren.

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

Det gjorde også Barbara. Men hun synes det ble i overkant folksom her denne helgen. Derfor gikk hun til en av strendene litt utenfor for byen.

– Ahh. Dette er perfekt, sa hun på gebrokkent norsk og strakte seg i sola, da jeg brøt inn i idyllen på rullesteinstranden.

Barbara (som på grunn av antrekket tenkte det var best ikke å ta med etternavnet på  bloggen) er opprinnelig tysk, men er gift med en nordmann og har bodd i Bergen. Da jeg spurte hvor hun kom fra, fortalte hun at hun nylig har fått norsk pass.

Barbara har jobbet som guide på Kreta i en årrekke. En periode gikk hun Samariaravinen tre ganger i uken. Hun bor for tiden i Rethymnon, men er på ferie i Paleochora.

– Grunnen til at det var så folksomt nå i helgen, er at det var gresk pinse. De har hatt langhelg med fri på mandag. Men nå når hverdagen kommer vil det nok roe seg litt, forklarte hun.

CHARTERTURISTER: F.v: Arvid, Aksel, Albin og Cecilia Isaksson har reist til Paleochora med Apollo. Foto: MONA LANGSET

At mange grekere har hatt fri denne helgen, kunne også Cecilia Isaksson fra Stockholm skrive under på.

Cecilia reiste med Apollo til Paleochora sammen med sønnene Aksel, Arvid og Albin.

– Vi bor på Hotel Rea. Et bittelite, koselig familiehotell. Jeg har ikke sett noen andre skandivaer der. De andre gjestene er greske.

 

I går skrev jeg at Lilleput er det eneste norske charterselskapet i Paleochora. Det er ikke helt riktig. Lilleput har den eneste norske reiselederen her. Apollo tilbyr også turer hit, men selskapet har ingen reiseledere.

 

Jeg har skrevet om chartermål uten reiseledere før.

 

Kundene får alt pakket og klart, men likevel ikke følelsen av å være charterturister.
Familien Isaksson var de eneste i Apollo-flyet fra Stockholm som skulle til Paleochora.

 

De andre passasjerene skulle feriere på nordkysten. Dermed ble mor og tre sønner hentet av en taksisjåfør på flyplassen i Chania og kjørt til hotellet på sydsiden av øya.

LANGGRUNN: Elafonissi-stranden er langgrunn og klar. Det går daglige båter dit fra Paleochora. Foto: MONA LANGSET

 

Nå nøt de livet i Paleochora, og snakket om utflukter de kanskje skal ta i løpet av ferieuken.

 

Mulig ferge til Agia Roumeli for å gå et stykke oppover i Samariaravinen.

 

Men helt sikkert en dagstur med rutebåt til stranden som kalles Hellas’ svar på Maldivene, Elafonissi.

 

– Er det sant at det er rosa sand der, spurte minstemann Albin da han skjønte at jeg hadde vært mye på Kreta før.

 

– Ikke like rosa som huden til mamma, måtte jeg innrømme. Men sanden består av knuste koraller. Og ja, det er litt rosaskjær i den.

 

 

Paleochora er en trivelig småby med ca 2200 fastboende. (Mer om Paleochora på Wikipedia:)
Byen ligger på en smal halvøy som stikker ut i Libyahavet på sørvestsiden av Kreta. Den har én strand på hver side: En med rullesteiner på østsiden, og en med finkornet sand på vestsiden.

 

Mellom den finkornede og grovkornede stranden, på høyden på tuppen av halvøya, ligger restene av en Veneziansk borg fra 1200-tallet.

 

Det er dessverre bare rester igjen av borgen, etter at både venezianere, tyrkere, piraten Barbarossa og til slutt tyskere under annen verdenskrig bidro til å ødelegge den.
Men de siste årene er det gjort et forsøk på å bevare det som er igjen.

 

Fra borgenruinen er det god utsikt mot Paleochora og de to strendene på hver side av byen.

 

Utsikt mot øst:

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt mot vest:

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

På stranden i vest, traff jeg familien Kvammen Sønsthagen fra Nesodden i dag.

SUPERSOMMER: Frida og Bror Kvammen Sønsthagen er i Paleochora sammen med foreldrene hver sommer. Foto: MONA LANGSET

– Vi har forelsket oss i dette stedet på sommeren, sa pappa Are Sønsthagen.

 

Og mamma Guro Kvammen fortalte at det er sjette gang de er her.
– Vi pleier å bestille hotellet på nett. Vi bor på Villa Europa, siden det nesten er det eneste her som har basseng.

Når man reiser med barn er det greit å ha basseng, for det kan blåse voldsomt i Paleochora. Så voldsomt at vi ikke kan bade i sjøen, sa hun.

 

Da er detgreit å vite at like utenfor byen, mot øst, ligger tre strender på rekke og rad. De ligger slik til at minst en av dem er i le, uansett hvilken retning det blåser fra.
Kanskje greit å vite at den stranden som ligger lengt mot øst av dem er den offisielle naturiststranden i området.

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

 

Nedenfor borgen, mellom de to hovedstrendene, er hovedgaten som stenger for biltrafikk om kvelden.
Klokken 19,00 flyttes border og stoler ut på gaten, og der det var biler mens det var dagslys, blir det utekafeer og restauranter når mørket senker seg.

– Hvis jeg var statsminister skulle jeg avlyse den timen som begynner klokken 19,00. Jeg skulle hoppe fra klokken 18,00 med biltrafikk, til klokken 20,00 med ferdig dekkede kafebord. Dette er et slit, og det kan du godt skrive, sa en av kafeeierene, mens han svettet over bord og stoler under skumringstimen i dag.

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

Dagen i dag har jeg for det meste vært i Paleochora.
Men jeg tok også en tur med leiebilen til landsbyen Azogires, 15 minutter unna.

Jeg ble veldig nysgjerrig på det stedet da jeg leste at det er mellom 40 og 400 fastboende der, avhengig av hvilke sjeler du teller med.
Offisielt er det 40. Men mange av de som har levd i landsbyen tidligere er fremdeles synlig til stede.
Det er utrolig mange historier knyttet til denne landsbyen. Og en helt utrolig historieforteller, Eftichis Antonio Kokoutsakis, bedre kjent som Lucky.

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

 

Lucky driver landsbyens eneste kafenion, Alfa. Han har et eiendomsselskap, og han guider grupper, blant annet for Lilleput reiser.
Men kommer du dit på egenhånd, tar han deg gjerne med på en privat omvisning i området, eller gir deg et kart så du kan utforske det selv.

 

Lucky forteller overstrømmende om de 99 hellige menn som kom til området på 1340-tallet og gjorde mirakler. Han viser grotten hvor lederen deres bodde, og han viser fram kirken i klosteret som ble stengt på slutten av 1940-tallet etter at mennene i landsbyen hadde gjort den ene etter den andre av nonnene gravide.
Men jeg må innrømme at jeg ble aller mest fascinert av fortellingene hans om de mange sjelene som går igjen i Azogies.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

– Akkurat her, sa Lucky, mens vi gikk forbi et 2000 år gammelt oliventre som har delt seg i tre deler, akkurat her ble 11 familieoverhoder fra nabolandsbyen Asfendiles henrettet av ottomanerne, fordi de nektet å omvende seg til islam.
Det skjedde i 1826. Men ennå kan man høre de drepte mennene her om natten.
En gang, mange år etter henrettelsene, gikk en ung kvinne forbi her på vei hjem om kvelden. Plutselig så hun en mann som hold sitt eget hode i hånden. Kvinnen ble så redd at hun besvimte.

Mens hun var besvimt hadde hun en drøm. En mann sa til henne i drømmen at hun skulle stå ved det hun trodde på.

Noen år senere ble hun forelsket i en fattig gutt fra nabolandsbyen Asfendiles. Foreldrene hennes motarbeidet forholdet, men kvinnen husket hva mannen hadde sagt til henne i drømmen: Stå ved det du tror på. Derfor giftet seg med fattiggutten.

Fattiggutten skulle senere vise seg å bli en meget rik mann. I ettertid viste det seg også at hans bestefar var en av de 11 som ble drept akkurat her. Og sannsynligvis var det bestefaren hans  som hadde snakket til henne i drømmen.

Men denne historien forteller bare om 11 av de mange som skal gå igjen i Azogires. Det er mange sjeler, og det er mange historier. Og Lucky deler gjerne flere av dem:

 

FORTELLEREN: Lucky forteller myter og sagn og sanne historier fra Azogires. Foto: MONA LANGSET

– Venezianerne pleide å ha busekytterkonkurranser akkurat her. Et år var premien en griseskulptur av gull.
20 mann startet konkurransen, men til slutt var det bare to igjen til finaleskytingen.
Til finalen tok de ut øksebladet av et skaft, så skulle de skyte en pil igjennom hullet i økseskaftet.

 

Den første finalisten traff midt i hullet. Den andre traff midt oppå pila som førstemann hadde skutt.

Det utløste en krangel om hvem som egentlig hadde vunnet.

 

Han som hadde skutt først ba en slektning løpe avgårde med gullpremien. Men han ble skutt i ryggen av en fra familien til den andre skytteren. Det utløste et masseslagsmål som ende med over 100 døde.

De sloss til alle var døde den gangen. Og fremdeles, på torsdagskvelder, kan du høre pilene som fyker mellom trærne og skrikene akkurat der kampen sto, fortalte Lucky, der han sto mellom oliventrærne i Azogires.

 

Vil du leser mer om Lucky, spøkelseshistoriene og de andre historier fra Azogires, kan du besøke ham i landsbyen, eller lese bloggens hans her.

 

Selv kommer Lucky fra en familie som bodde i Sfakia tidligere, men ble tvunget til å flytte derfra på grunn av vendettaer for 300 år siden. Siden har de bodd i Azogires.

Ved den lille familiekirken i Azogires har Luckys slekt en egen grav for familiemedlemmer som døde i vendettaer.

Det er et tema jeg skal komme tilbake til i senere i uken, når jeg beveger med inn i Sfakia-regionen.

Jeg tar det første skrittet i den retningen i morgen, da jeg skal gå Agia irini-kløften som ender opp i landsbyen Sougia.

 

* Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

* Landbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

I dag har jeg kjørt tvers over Kreta. Fra nordkysten til sydkysten, med sol i ansiktet og vind i håret.
Når jeg er i Hellas liker jeg å kjøre bil uten tak.

 

Egentlig er jeg ikke noe glad i å kjøre bil. Synes fort det blir kjedelig i kjøretøy med fire hjul. Men når jeg kjenner sol og varm vind mot huden, får bilkjøringen en helt annen dimensjon.

LUFTIG: Deilig med varm vind i håret. Foto: SELVUTLØSER

 

Siden jeg holder meg unna de kjente bilutleiefirmaene, betaler jeg ikke mer for en bil uten tak, enn hva en bil av samme størrelse med tak koster hos de store.

 

Bilen på bildet  her har jeg leid gjennom Holiday Autos. Inkludert fri kilometer, betaler jeg ca 300 kroner dagen. Da er forsikring som sletter egenandelen dersom bilen blir skadet eller stjålet, inkludert.

 

Jeg smiler mot sola mens hårfjoner kiler meg i pannen. Visste du at håret blåser framover – og ikke bakover – når du kjører cabriolet?

 
Fjellandsbyer
Uansett hvilken vei du velger for å krysse Kreta fra nord til sør, må du over fjell. Og du må igjennom mange fjellandsbyer. Jeg har vært innom flere i dag.
Mange av dem har synlige minner etter annen verdenskrig. Det skal jeg komme tilbake til.

Først litt mer om det å kjøre bil i Hellas.

Det er umulig ikke å legge merke til de mange små kapellene lang veien. De som er satt på steder hvor det har vært en trafikkulykke. Noen er pyntet med blomster og brennene lys. Enten i takknemlighet over at det tross alt gikk bra. Eller som et minne over den som mistet livet akkurat der.

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

Hellas har lenge vært det landet i Europa som har flest dødsfall i trafikken i forhold til antall innbyggere. Nå har landet kommet ned på en tredjeplass på denne lista, men antallet trafikkdrepte er fremdeles høyt.
Så da burde jeg kanskje vært redd når jeg sitter bak rattet i min åpne bil?

Jeg er ikke det. Jeg kjører forsiktig og har på meg bilbelte. Og tenker at mange av de som dessverre ble nok et nummer på trafikkoffer-statistikken i Hellas, ville sluppet unna med  lettere skader de hadde brukt bilbelte eller hjelm.

 

Krigskirkegården

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

Siden jeg nå er inne på dystre dødstall; Veien fra Platanias i nord til Paleochora i sør, går som sagt forbi mange minner fra annen verdenskrig.
Første stopp i dag, var den tyske krigskirkegården i Maleme, ti minutters kjøring vest for Platanias.

 

4.465 tyske soldater ligger begravet der, de fleste av dem unge gutter på 19 og 20 år.

SOLDATGRAVER: Noen med navn. Noen uten. Foto: MONA LANGSET

 

Jeg gikk langs radene med kvadratiske skifersteinstøtter og leste: Gefreiter Anton Blettner, 11.2 1922 – 20.5 1941. Jäger Heinz Hochwald, 22.1.1917 20.5.1941. Ein unbekannter Deutsche Soldat. Zwei unbekannte Deutsche Soldaten.

 

Svært mange av dem mistet livet under Slaget om Kreta, som startet om morgenen den 20.mai 1941.
Hitler ville sikre seg Kreta som en base for videre angrep mot  Afrika og Midtøsten.

Han trodde han var smart da han sendte fallskjermtropper sørover for å invadere øya. Dette var faktisk den første vesentlige fallskjerminvasjonen i verden.

 

Vel. Han hadde ikke regnet med den massive motstanden. Tyske fallskjermjegere ble plaffet ned mens de hang i skjerm, eller når de viklet seg ut av skjermen etter at de hadde landet.

 

Selv om de beste kretiske soldatene befant seg i Albania hvor de kjempet mot italienere, ble de tyske fallskjermstyrkene møtt av kampvillige kretiske gutter og menn i alle aldre.

 

I tillegg var allierte soldater fra Storbritannia, New Zealand og Australia der for å beskytte Kreta.

Etter den første dagen med harde kamper hadde tyskerne lidd store tap, og ikke nådd noen av sine mål.
Så store var tapene denne dagen at Hitler nedla forbud mot flere fallskjerminvasjoner under krigen. Kreta ble kjent som den «tyske fallskjermsoldatens grav».
Men det de alliertes overlegenhet varte ikke lenge. Etter hvert tok tyskerne kontroll over flyplassen i Maleme. De tyske styrkene fikk flydd inn forsterkninger, og snart hadde de tatt kontrollen over hele øya.

De allierte soldatene fra Hellas, Storbritannia, Australia og New Zealand led enda større tap enn de tyske. Noen ble tatt til fange, noen klarte å rømme. Men på de alliertes kirkegård fra annen verdenskrig i Souda-bukten, er det 15.000 graver.

 

Hvis du vil lese mer om slaget om Kreta, kan du gi deg i kast med Anthony Beevors murstein av en bok: Kreta. Okkupasjon og motstand. Eller lese en kortversjon på dansk her. 

Denne  avslutter med noen ord av fredsprismottakeren Albert Schweitzer:
Krigskirkegårder er det sterkeste argument for fred.

FRA NEW ZEALAND: F.v: Ross Duncan, Ngaine Duncan, Theos Litiakis, Irene Connolly.

På den tyske krigskirkegården traff jeg i dag tre New Zealandere, som var der nettopp for å markere fred og forsoning.
Irene Conolly fortalte at faren hennes var blant de allierte styrkene under slaget om Kreta i 1941.

 

Ngaine Duncans onkel var også en av de New Zealandske allierte.
– Onkelen min klarte å rømme unna tyskerne, takket være lokalbefolkningen. De holdt ham skjult i en hule i fjellet, og ga ham mat så han kunne overleve. Etter tre måneder klarte de å smugle ham ned til kysten på sydsiden av øya, og ut i en åpen båt på Libyahavet. Der ble han plukket opp av et britisk fartøy og fraktet i Alexandria i Egypt, sa hun.

 

Onkelen døde senere i Egypt under krigen. Men hennes tante har senere klart å spore opp den kretiske familien som hjalp ham, og i forrige uke var etterkommerne av alle de involverte med på en markering i hulen hvor han ble holdt skjult, nettopp som et symbol på fred og forsoning.
Etter at Ngaine fortalte meg historien, så hennes ektemann, Duncan, ut over de lange ladene med kvadratiske gravsteinene i Maleme og sukket:

 

– De var jo bare 19 – 20 år gamle gutter, og ofre for sitt eget lands politikk. Vi trenger fred nå.

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

Sårene etter annen verdenskrig har brukt lang tid på å gro på Kreta. Så måtte også lokalbefolkningen lide mye under den tyske okkupasjonen.

 

Tyskerne slo hardt ned på all sivil motstand, og mange landsbyer ble helt utslettet som hevn.
På min ferd mot Paleochora kjørte jeg først gjennom «martyrlandsbyen» Floria. Men hevnaksjonene der var bare oppvarming i forhold til det som skjedde i Kandanos, litt nærmere Paleochora.

 

Der ble 180 av landsbyens gutter og menn ble massakrert den 3. juni 1941.
Det var en hevn fordi sivilbefolkningen i Kandanos hadde forsvart seg mot invasjonsstyrkene og drept 25 tyske soldater.
Og tyskerne nøyde seg ikke med å drepe mennesker som hevn. De drepte også alle husdyr og satte alle bygninger i brann.

 

Kandanos ble erklært som «død sone» og den gjenværende befolkningen fikk forbud mot å vende tilbake for å bygge opp landsbyen igjen.

 

For sikkerhets skyld ble det satt opp skilt som proklamerte på gresk og på tysk:
«Her lå Kandanos, ødelagt som hevn for drapet på 25 tyske soldater. Skal aldri gjenoppbygges.»

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

I år 2000 ble det reist et krigsminnesmerke med en reproduksjoner av de gamle skiltene, og navnene på de 180 som mistet livet.

Du kan lese mer om det på Wikipedia.
I dag er Kandanos nærmest et fredelig veikryss med en håndfull kafeer, og en flott kirke på toppen.

 

MINNER: På kafeene i Kandanos sitter mennesker som husker hvordan byen ble jevnet med jorden.

Men på kafeene sitter gamle mennesker som ennå husker den redselsfulle dagene i 1941.

 

– Ser du han med det hvite håret ved bordet der borte? Han hadde fødselsdag, og fylte ti år 3. juni 1941.

 

Den samme dagen så han tyskerne brenne ned landsbyen og drepe faren sin, fortalte Samantha Kastrinaki som serverte meg lunch på kafeen i Kandanos i dag.

 

Alle i Kandanos Kan fortelle historier fra krigen hvis du spør. Alle kjenner noen, eller er i slekt med noen, som opplevde grusomhetene på nært hold.
Samantha Kastrinaki er født i USA, men både moren og farmoren er fra Kandanos. Selv flyttet hun dit fra Boston for 18 år siden.

 

– Da jeg kom hit fortalte den gamle mannen som jobber på bensinstasjonen her at farmoren min reddet ham fra tyskerne da han var ett år gammel. Sammen med en annen ung dame, flyktet farmor opp i fjellene med fem små barn. Mannen på bensinstasjonen var et av dem.

 

Den dagen mistet farmor faren sin.
Min oldefar hadde en liten butikk i Kandanos. Han nektet å forlate den da tyskerne kom, dermed ble han brent sammen med butikken, fortalte Samantha.

VG7:  Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

VG7: Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

Det var ikke så mange kunder på kafeen i formiddag, så Samantha hadde god tid til å snakke.

 

Derfor benyttet jeg også sjansen til å spørre etter nytt om den gamle presten.

 

Sist gang jeg var i Kandanos, for seks år siden, møtte jeg Papa Frangiskos. Den da 75 år gamle presten jobbet overtid fordi kirken ikke hadde funnet noen som kunne overta etter ham.
Det var en bildereportasje i søndagsmagasinet VG7, som dessverre aldri ble publiser på VGNett, derfor kan jeg ikke legge ved noe link

 

Jeg har ofte lurt på hvordan det har gått med ham. Jobber han som prest ennå?

 

– Han jobbet her helt til i fjor. Da fikk vi en ny prest. En veldig ung en, bare 27 år og ugift. En fin fyr, og godt likt av alle. Gamlepresten, Papa Frangiskus bor i landsbyen ennå. Han er stadig like frisk. Steller med geitene sine, jobber i grønnsakhagen, dyrker druer, og lager vin, fortalte Samantha.

 

Og mens vi snakket om sola.. kom en mann i flagrende sort prestekappe løpende nedover veien, i full firsprang mot bussen som stoppet ved torget på veien til Chania.
Det var ikke den unge nye presten som løp så fort. Det var 81 år gamle Papa Frangiskus.

 

Etter lunchen i Kandanos kjørte jeg videre til Paleochora.
I morgen skal jeg utforske denne byen hvor Lilleput er det eneste norske selskapet med charterturister. Da blir det strandliv og byliv og kafeliv med flere fastboende enn turister.