5000-kronersreisen dag 7: Et sterkt møte i Atrani

KRAFTKAR: Allerede som 11-åring skal Lello Criscuiolo ha løftet hundre kilo på skuldrene. Slike krefter kommer godt med i en by der alle varer og materialer må bæres. Foto: GJERMUND GLESNES

Man skal møte en del spesielle mennesker i livet, og kanskje spesielt når man reiser. Som Lello Criscuiolo.

Det var Filippo Vissicchio, innehaveren  av herberget A’ Scalinatella (og flere utleierom og -hus i og rundt byen) som introduserte meg for ham.

– Kom, det er en du bør møte, sa han og ledet meg inn i en slags garasje ved hjørnet av i Piazza Umberto I, rett under San Salvatore de Birecto-kirken. Der har Lello verkstedet sitt.

Lello er en tusenkunstner. Han er billedhugger men også en folk i Atrani kan spørre hvis de må ha noe reparert. Da vi kom innom holdt han på å fikse en pinnestol på arbeidsbenken lengst inne i rommet, innenfor blant annet en stasjonsvogn og en Vespa.

Grunnen til at Filippo mente jeg burde møte Lello, er at han er sterk. Ekstremt sterk.

Du har visne håndtrykk, slappe håndtrykk, normale, faste og harde håndtrykk. Og du har Lellos Criscuiolos. Klypa hans kan presse juice av en kanonkule.

Styrken skyldes nok Lellos tredje jobb: Han er bærer.

Gatene i Atrani og Amalfi er nemlig ikke gater, men trapper, smug og tunneler som vinkler seg frem mellom husene. Derfor må alt fraktes for hånd (eller esel). Også sement, stein og møbler.

HARD JOBBING: Det er neppe mange som har flygel i huset i disse gatene. Bildet er fra Atrani, nær øvre (gamle) trappevei til Amalfi. Foto: GJERMUND GLESNES

På veggene i garasjen hang bilder av Lello i ferd med å løfte digre steinplater over skuldrene.

– Rekorden er 350 kilo. Denne veier 200, sa han og pekte på en skulptur av dogen i Amalfi som sto langs den ene veggen.

Lellos garasje er ingen turistattraksjon. Men den forteller mye om forskjellen på Amalfi og Atrani, to nabobyer som kun er skilt av en odde og 500 meter. (På odden ligger Hotel La Luna der Henrik Ibsen satt og skrev «Et dukkehjem».)

De to byene var lenge én. Det var i Atrani at de rikeste familiene bodde i tiden for den maritime Amalfi-republikken (9.-12. århundre). Og det var der, i San Salvatore de Birecto-kirken som ligger en trapp over Piazza Umberto I, at Amalfis doge ble valgt. I en religiøs seremoni ble hodeplagget som symboliserte dogemakten, satt på hodet hans. Kirken (birecto betyr beret) var også åsted når en doge skulle begraves.

Likevel har Piazza Umberto I altså plass til et verksted som Lellos, og fiskehandleren Pescheria de doce (Via dei dogi, 16) i portalen rett under Birecto-kirken.

Slike butikker finner du ikke på Piazza Duomo i verdensarvbyen Amalfi. Der råder suvenirsjapper og butikker grunnen.

Bildene nedenfor er tatt nesten samtidig, på piazzaen i henholdsvis Amalfi og Atrani. Det er veldig mye færre turister i Atrani – selv om den er med i foreningen for Italias vakreste landsbyer, Borghi più belli d’Italia.

FOLKSOM: Piazza Duomo i Amalfi er definitivt den flotteste åpne plassen i de to byene. Men også et sted du neppe er eneste turist. Foto: GJERMUND GLESNES

KORT TID SENERE: Piazza Umberto I i Atrani er nesten folketom. Kirken til venstre i bildet er San Salvatore de Birecto der dogene ble «kronet». Foto: GJERMUND GLESNES

Byen er også billigere. Nå var heller ikke Amalfi så dyr som jeg husket, eller kanskje jeg var blendet av gårsdagens visitt i Positano. Men Atrani passet langt bedre for min 5000-kronersreise. Der kunne jeg spise lunsj, en bruschetta med tomat og mozzarella, utendørs på La Birecto (Piazza Umberto I) – midt byens piazza – uten å blakke meg.

Da hadde jeg allerede prøvd en pasticciotto atranese i Pasticcheria Vittoria (Piazza Umberto I), en terte med fyll som minnet om sfogliatelle napoletana-en jeg spiste på Procida (konditor Leonardo Frasca snakket altfor fort til at jeg hang med i svingene og fikk med meg hva den inneholdt). Prisen vet jeg derimot: 1,5 euro for terten, 80 eurocent for en espresso.

Deretter pendlet jeg litt mellom de to byene. Jeg rotet rundt i labyrinten av smug (inntil byenes elv ble dekket til i moderne tid, var de byenes eneste veier), og nøt synet av minnekapellene som er innfelt i veggene her og der.

Bussen til Salerno skulle gå klokken 17, så jeg valgte å ta en tidlig middag. Da ble det igjen Atrani. Jeg tok et bad på bystranda og gikk inn i sentrum gjennom en av portalene. Der fikk jeg oppleve en annen side av byen. Den er ingen turistmaskin, men mer som en vanlig søritaliensk by. Det innebærer siesta (som forklart i gårsdagens innlegg), også for de fleste restaurantene.

SMALT: Filippo Vissicchio fotografert i trappen/gata som fører inn til herberget A’ Scalinatella. Foto: GJERMUND GLESNES

Derfor ble også middag inntatt på La Birecto. En helt veltilberedt spagetti med cherrytomat, sterk paprika og hvitløk som ville ha kostet det dobbelte på Piazza Duomo i nabobyen. Det var også så vidt jeg fikk kjøpt bussbillett, siden den eneste butikken som selger dem (den til høyre for Pasticcheria Vittoria), hadde siesta. (Det viste seg for øvrig at bussbilletten jeg kjøpte til Atrani er forbeholdt de som bor i Campania-regionen – derfor er prisen høyere på returen.)

Så hvorfor kommer nesten ingen turister rundt odden til Atrani?

Filippo Vissicchio tror at mange ikke finner veien, fordi hovedveien og busstoppet går i bro over byen.

– Noen går av bussen og skjønner ikke hvordan de skal komme seg ned til byen. Så de går til Amalfi, fortalte han.

Her er min finne-frem-guide: Rett ved busstoppet er det et hull i plattformen. Der går det en trapp. Følg den via et par svinger ned. Så er det bare å gå inn en av portalene.

Eller gå opp samme vei hvis du som meg skal ta bussen til Salerno ,for toget til Roma (etter en vente-americano til to euro på utebord på Temple Bar (Corso V Emanuele, 4) i Salernos gågate), en panino på jernbanestasjonen Roma Termini og nok en natt på Cherry Hostel (der jeg delte rom med blant annet en storsnorker fra Singepore og angret dypt på at jeg ikke hadde med ørepropper), frokostpanino samme sted som kveldsmaten og bussen fra Termini klokken 04.50 til Ciampino-flyplassen for 06.40-flyet til Rygge.

Og da jeg faktisk fant bussbilletten til Rygge-ekspressen i lommeboka, og regnet sammen utgiftene, viste det seg at jeg har klart 5000-kravet med god margin! Så hva skal jeg bruke de siste 170 kronene til? Kanskje sjefen lar meg bruke dem til å kjøpe et nytt håndkle som erstatning for det jeg glemte igjen på Cherry Hostel i morgenørska.

 

DAG 7. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 6736,91 kroner

Pasticciotto atranese i Pasticcheria Vittoria: 16,97 kroner

Bruschetta med mozzarella og tomat, og appelsinjuice + tips på La Birecto: 59,03 kroner

Liten gelato i Gelateria Al Corso, Amalfi: 22,14 kroner

Tre postkort (som jeg ikke fikk postet): 6,64 kroner

Offentlig toalett i Amalfi: 7,38 kroner

Pasta atrani og kullsyrevann på La Birecto: 51,65 kroner

Bussbillett Atrani-Salerno: 26,56 kroner

Caffè americano på utebord på Temple Barm Salerno: 14,76 kroner

Togbillett Salerno-Roma (kjøpt på nett): 140,19 kroner

Panino på Termini-stasjonen (kveldsmat): 30,25 kroner

En natt i Cherry Hostel, Roma:121,75 kroner

Panino på Termini-stasjonen (frokost): 30,25 kroner

Bussbillett fra jernbanestasjonen til Ciampino-flyplassen: 28,78 kroner

Cappuccino på kafé på Ciampino-flyplassen: 10,33 kroner

Utgifter til sammen, dag 7: 566,65 kroner

Igjen etter turen: 170,26 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia