Landsbyloffing på Kreta, dag 6: Ikke akkurat en tursti i marka

KLYVING: Aradenaravinen byr på klyving fra Aradena 600 moh til stranden i Marmara. Her er Tanja Siegle og Roger Gräber på vei ned. Foto: MONA LANGSET

KLYVING: Aradenaravinen byr på klyving fra Aradena 600 moh til stranden i Marmara. Her er Tanja Siegle og Roger Gräber på vei ned. Foto: MONA LANGSET

Klatre, klyve, hoppe, skli. Aradenaravinen er ingen vanlig søndagstur.
Men det er morsomt. Mye morsommere enn Samariaravinen, hvor du bare bruker beina. I Aradenaravinen må du bruke hele kroppen.

Og vil du ha litt ekstra spenning, kan du hoppe strikk fra Aradena-brua før du går igjennom landsbyen som ble fraflyttet etter en vendetta i 1949. (Den jeg skrev om i går).

 

ARADENA: I helgene arrangeres det strikkhopping fra denne brua 138 meter over bunnen i ravinen. Foto: MONA LANGSET

Turen gjennom Aradenaravinen starter ved brua og den fraflyttede landsbyen.

 

For å være helt ærlig: Jeg er glad jeg ikke var her på en lørdag eller søndag. Det er nemlig da det er strikkhopping, og da måtte jeg ha prøvd det.

 

Ingen hadde tvunget meg til det, selvsagt. Men min indre stemme hadde sagt: Hopp! Du har hoppet i Norge, så da må du gjøre det her også.

 

Så det var like greit at det ikke var noe alternativ i dag.

 

Fikk stort nok sug i magen av bare å se på utsprangsplattformen 138 meter over bunnen av kløften.

 

Men kommer du hit i helgen har du altså muligheten. De siste årene har det vært hopping fra Aradena-brua der Aradenaravinen  hver helg fra juni og ut august.

 

Komme dit
Uansett om du skal hoppe, se den fraflyttede landsbyen eller gå ravinen, er det enklest å komme til Aradena  via fra Chora Sfakion. Dit går det både buss og båt. (Det er andre fergestopp etter Agia Roumeli.) I Chora Sfakion kan du finne en taxi, eller be noen fra dykkesenteret kjøre deg.

 

 

Hvis du ikke skal gå ravinen, og har tenkt deg tilbake samme vei som du kom, er det fullt mulig å kjøre leiebil helt fram.

TAXI: Orestis Karamanos fra dykkersenteret i Chora Sfakion hentet meg i Loutro i dag. Foto: MONA LANGSET

TAXI: Orestis Karamanos fra dykkersenteret i Chora Sfakion hentet meg i Loutro i dag. Foto: MONA LANGSET

 

Da jeg reiste fra Loutro i dag tidlig, var det først med taxibåt til Chora Sfakion og deretter  biltansport opp i fjellet, ordnet via dykkersenteret i Chora Sfakion.

 

 

Sfakia-pai
På veien til Aradena måtte vi stoppe i fjellandsbyen Anopolis. Hadde nemlig blitt sterkt anbefalt å prøve den lokale Sfakia-paien.

 

ANOPOLIS: Giannis Orfanoudakis har laget Sfakia-pai til meg. Foto: STELIOS TSIRINTANIS

ANOPOLIS: Giannis Orfanoudakis har laget Sfakia-pai til meg. Foto: STELIOS TSIRINTANIS

Og det var ingen dårlig frokost. Giannis Orfanoudakis i bakeriet vartet opp både meg og sjåføren fra dykkersenteret. Vi fikk være hans  frokostgjester.

 

 

SLIK: Stelios viser hvordan Sfakia-paien skal spises.

Den berømte paien ser ut som en flat pannekake med hvit geitost inni.

 

 

Vi fikk den servert sammen med et lite glass raki, og en skål med honning som skulle helles over paien.

 

 

Da jeg begynte å skjære biter av den fikk jeg raskt beskjed om at det var ikke slik det skulle gjøres.

 

– Nei, den skal ikke spises som en pizza! Du skal rulle den som en pannekake, og holde endene litt opp slik at honningen ikke renner ut, forklarte Stelios.

 

Røde blomster og hvite fjell. Anopolis er et populært utgangspunkt for fjellturer. Foto: MONA LANGSET

Jeg spurte baker Giannis om hva slags kunder han vanligvis hadde her på bakeriet. Tenkte at det umulig kunne være veldig folksom her oppe i fjellene på sydsiden av Kreta.

 

Det var mest lokale, sa han. Pluss turister som kommer hit for å gå fjellturer. Dette området er et populært utgangspunkt for vandring i de hvite fjellene (Lefka Ori).

 

 

Flådd levende
Neste stopp på turen var torget i Anopolis, med en statue av landsbyens alle største sønn. Selveste Daskologiannis.

 

DASKALOGIANNIS: Hedret for motstanden mot tyrkerne. Foto: MONA LANGSET

Lyder navnet kjent? Flyplassen i Chania er oppkalt etter ham.

 

En av fergene på sydkysten, og et av hotellene i Loutro heter det samme.

 

Dette er en av Kretas virkelig store opprørshelter under den tyrkiske okkupasjonen.

 

Daskalogianni, eller Ioannis Vlachos som han egentlig het, fikk kallenavnet sitt som betyr «Lærerjannis» etter at han hadde studert i utlandet.

 

 

Om han noen gang jobbet som lærer, vet jeg ikke. Han var mer kjent som en mektig skibsbygger, skipseier og leder både for hjembyen Anopoli og hele Sfakiaregionen.

 

I 1770 kom tyrkerne som herjet landet med tilbud om en fredsavtale. Vel vitende om at det kunne være en felle, gikk Daskalogiannis dem i møte. Det endte med at han ble tatt til fange og torturert.
Men selv etter at de hadde skrellet av ham huden (!) nektet Daskalogiannis å komme med noen opplysninger til tyrkerne. Historien sier at han led i stillhet helt til han døde av skadene. Men broren, som ble tvunget til å overvære det hele, ble etter sigende gal.

Norske fjellfolk
Mens jeg sto der og fotograferte Daskalogiannis hørte jeg plutselig norske stemmer fra den nærmeste kafeen. Der satt det seks nordmenn som akkurat hadde avsluttet en tre dagers tøff fjelltur i Lefka Ori.

PÅ FJELLTUR: F.v: Terje Abrahamsen, Tor Henning Evensen, Kristin Borud, Marte Boro, Svend A. Svendsen og Marianne Svendsen. Foto: MONA LANGSET

PÅ FJELLTUR: F.v: Terje Abrahamsen, Tor Henning Evensen, Kristin Borud, Marte Boro, Svend A. Svendsen og Marianne Svendsen. Foto: MONA LANGSET

 

Gjengen har gått ni- og titimersturer hver dag. Overnattet i steinhytter og telt i null grader om natten, og båret vannforsyneinger til halvannet døgn i heten om dagen.

Konklusjonen deres er at denne type fjelltur ikke er for nybegynnere i fjellet.

Deres beste tips til andre som har tenkt å gå fjellturer på Kreta, er å kjøpe kart hos Nomaden i Oslo før avreise. Der fikk de kjøpt gode kart som andre fjellvandrere på Kreta har misunt dem.

Fjellturistene fortalte at de nå skulle slappe av i Loutro noen dager. Men først skulle de selvsagt  veien ned dit. Det tar halvannen time.

 

Det er med ande ord full mulig å opp til Anopolois og Aradena fra Loutro også.

Eller man kan ta taxibåt og bil slik som jeg gjorde.

 

Før jeg ga meg i kast med ravinen i dag, slo jeg av en prat med Antonis Georgedakis som jobber i den lille kiosken der turen starter.

GÅR IKKE UTEN GRUNN: Antonis Georgedakis. Foto: MONA LANGSET

GÅR IKKE UTEN GRUNN: Antonis Georgedakis. Foto: MONA LANGSET

– Dere kommer til å måtte bruke hendene. Det er litt klatring og klyving, sa han.

Det var ingen overdrivelse.

Går ikke uten grunn
Han fortalte at noen dager går så mange som 100 personer gjennom denne ravinen. Andre dager kan det være bare 10. De fleste er tyske, noen er franske og noen italienske. De siste årene har det også kommet noen greske, men grekere har ingen tradisjon for å gå på tur.

 

Veien til butikken i Anopolis. Foto: MONA LANGSET

– Vi går ikke i fjellet sånn helt uten grunn, fastslo han.
Antonis er vokst opp i Agios Joannes, den lille landsbyen som som ligger der veien som går forbi Aradena slutter.

 

Før broen ble bygget i 1986, måtte innbyggerne gå i to og en halv time for å komme til butikken i Anopolis.

 

 

Det inkluderte en tur ned i ravinen og opp igjen på den andre siden. De måtte bære matvarer og for til dyrene ned og opp ravinen.

 

– Livet ble mye lettere da vi fikk brua. Nå tar det bare ti minutter med bil til Anopolis, sa han.

 

Hver gang en bil kjører over brua dundrer og braker det så voldsomt i stålkonstruksjonene at  det høres ut som et voldsom tordenvær er på vei.

 

Jeg kvapp til hver gang det skjedde, da jeg var på vei ned i den dype kløften sammen med de tre tyske fotturistene som tilfeldigvis startet å gå samtidig med meg i dag..

 

PÅ TUR: Roger Gräbe, Tanja Siegle og Maik Schröder klyver nedover Aradenakløften. Foto: MONA LANGSET

Er veldig glad for at jeg møtte Tanja, Maik og Roger akkurat der, så jeg slapp å gå denne turen alene.

 

 

 

Vi brukte i alt 3,5 timer på 5,5 kilometer. Det var riktig nok inkludert en del fotopauser.

 

 

 

Mike hadde voldsomt til fotoutstyr med seg. Men likevel sier tidsbruken noe om framkommeligheten.

 

For plutselig forsvant merkingen. Plutselig var det ikke lenger mulig å hoppe ned til neste avsats. Noen steder kunne vi skli nedover fjellet. Andre steder måtte vi bare innse at vi hadde gått feil, og prøve å finne tilbake til stien.
Men det var gøy.

 

FRODIG: Mot slutten av turen blir Aradenaravinen frodigere. Og lettere å gå. Foto: MONA LANGSET

FRODIG: Mot slutten av turen blir Aradenaravinen frodigere. Og lettere å gå. Foto: MONA LANGSET

– I Samariaravinen kan det være en utfordring at det er så langt å gå i varmen. (18 km) I denne ravinen er utfordringen å ta seg fram. Likevel er det ikke uoverkommelig. Det er bare morsomt, sa Tanja, da vi endelig var framme ved Marmara, og kunne kaste oss  ut i de avkjølende bølgene.

 

Og jeg er helt enig. Litt utfordrende i noen partier, men på ingen måte uoverkommelig for en som liker å klyve litt. Det er ikke nødvendig med fjellklatrerutstyr. Men fjellstøvler hadde  vært en fordel. I det minste solide sko med kraftige såler.
Fra Marmara går det en liten ferge til Loutro hver ettermiddag klokken 17.

AHH, TAXIBÅT! Jeg elsker vind i håret. Foto: MAIK SCHRÖDER

Men siden vi var framme i Marmara allerede klokken 14,00, bestilte jeg taxibåt etter lunchen på tavernaen der.

 

Jeg skulle jo til hotellet for å skrive det siste innlegget i Kreta-reisebloggen.
Når jeg har satt siste punktum der i kveld, skal jeg nyte et glass god gresk vin på terrassen.
Hver gang noen sier «det finnes ikke god gresk vin,» blir jeg litt snurt. Det har jeg hørt mange ganger.

Men de vet ikke hva de snakker om.

 

 

Hellas har faktisk produsert flere viner helt i verdenstoppen. Her kan du se en av dem i selskap med de beste italienske og franske på forsiden av det anerkjente vinmagasinet Decanter: Tidligere har jeg besøkt et av de beste vinhusene i Hellas. Det kan du lese om her.

 

LOUTRO: En liten hvit landsby på sydsiden av Kreta. Foto: MONA LANGSET

LOUTRO: En liten hvit landsby på sydsiden av Kreta. Foto: MONA LANGSET

I natt skal jeg bo i nydelige Loutro, med krystallklart vann og hvite hus med blå vinduskarmer.

 

Så bassengklart er vannet i sjøen, her at da jeg sto på brygga før i dag, fikk jeg nesten følelsen av å kikke inn i et akvarium da en stor havskilpadde svømte forbi like under meg.

LOUTRO: Trapp som sier «velkommen» Foto: MONA LANGSET

Alle de rundt 20 småhotellene her er bygget på tuftene av husene til lokalbefolkningen.
– Mange har gjort om husene sine til hotell, fortale Sofia, Androulakaki som driver det jeg selv bor på, Porto Loutro on the hill.

 

 

Foreldrene hennes kommer herfra. Selv bor hun i Loutro om sommeren og i Chania om vinteren.

Nå bor ikke mer enn 10 mennesker fast i Loutro om vinteren. Men hver sommer vender rundt 100 av de lokale tilbake for å drive hotellene og tavernaene ved sjøen.
Her kan jeg helt klart finne roen. Helt til jeg reiser videre til en knøttliten landsby på østsiden av Kreta, der jeg begynner med greskundervisning hos en privatlærer til mandag. Etter det skal jeg ha ferie og praktisere den nye gresken jeg har lært. På Kreta, selvsagt.

karrt igjen

Les også:

* Landsbyloffing på Kreta, dag 5: Landsbyen alle forlater hver kveld

* Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

* Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

* Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

* Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge