Cruise i Middelhavet, dag 4: – Nu var det jättebra i poolen

DUPPING: Lindha Hjärtåker og søsteren Emilie synes bassenget om borde er en relativt grei plass å tilbringe litt tid. Lindas sønner Oscar og Theo sitter sammen med hennes ferske ektemann Christer Sperring i bakgrunnen. Foto: Jostein Matre

DUPPING: Lindha Hjärtåker og søsteren Emilie synes bassenget om borde er en relativt grei plass å tilbringe litt tid. Lindas sønner Oscar og Theo sitter sammen med hennes ferske ektemann Christer Sperring i bakgrunnen. Foto: Jostein Matre

I dag har endelig fått testet bassenget om bord.

Og jeg har nesten vært på Akropolis.

Ja, det ble bare nesten. Mange hevder at nesten ikke er godt nok, men for meg holdt nesten i massevis akkurat i dag.

Etter å ha fått i meg litt frokost hoppet jeg på en hop on-hop off-buss (hvorfor tenker jeg på Karate Kid hver gang jeg ser slike busser?) fra havnen i Piraeus. Den gikk strake veien inn til Athen og nevnte Akropolis.

AKROPOLIS: Dette var omtrent så nær jeg kom. Foto: Jostein Matre

AKROPOLIS: Dette var omtrent så nær jeg kom. Foto: Jostein Matre

Det skulle sikkert være unødvendig å si det, men Akropolis er altså Hellas’ mest kjente byggverk. Eldgammelt og full av historie står de berømte søylene på toppen av et slags minifjell.

Jeg tenkte det var et passende sted å dra i dag, selv om jeg ikke hadde meldt meg på en utflukt arrangert av cruiset. Jeg har nemlig aldri vært i Athen før, og når jeg kommer til nye steder liker jeg godt å gjøre de klassiske turisttingene først. For deretter å utforske byen mer på egenhånd. Noe det ikke er særlig med tid til når man er på cruise, så det ble det uansett ikke noe av i dag.

Uansett, i det jeg hoppet off bussen forstod jeg relativt kjapt at jeg ikke var den eneste som synes det er fint å sjekke ut byens største attraksjon når man er ny et sted. Det virket som om hele Navigator of the Seas hadde tatt turen.

ÅPEN TOPP-BUSS: Her er jeg cirka fem minutter fra å innse at jeg skulle bli solbrent midt oppå hodet. Hælle måne, som de sikkert sier i Fredrikstad, og der omkring. Foto: Selvportrett.

ÅPEN TOPP-BUSS: Her er jeg cirka fem minutter fra å innse at jeg skulle bli solbrent midt oppå hodet. Hælle måne, som de sikkert sier i Fredrikstad, og der omkring. Foto: Selvportrett.

Sammen med alle passasjerene på det andre gigantiske cruiseskipet som lå til kai.

Og denne gang burde jeg kanskje ha deltatt på en utflukt i regi av båten. I dag savnet jeg min gule klistrelapp, som jeg hadde på Sicilia for to dager siden, med nummer 4 på. Rett nok var klistrelappene i dag lilla, men dere skjønner hva jeg mener. De som hadde disse lappene gikk jo rett forbi køen. Billetter inn var allerede ordnet for dem.

Det var den ikke for oss andre.

Vi måtte stå i kø.

I lang kø.

UTSIKT: Dette bildet har ingenting med dagens tekst å gjøre, men jeg vil bare få formidle at dette er mitt nye favorittpissoar. Ingenting er som å være på do og nyte utsikten samtidig... Foto: Jostein Matre

UTSIKT: Dette bildet har ingenting med dagens tekst å gjøre, men jeg vil bare få formidle at dette er mitt nye favorittpissoar. Ingenting er som å være på do og nyte utsikten samtidig… Foto: Jostein Matre

Og ikke bare var den lang, men den gikk så innnnnnnnmari tregt. Såpass tregt at jeg rett og slett ikke gadd å stå der.Lysten ble ikke mindre av at jeg tydelig kunne se hvordan folk gikk i kø på innsiden (i hvert fall den delen jeg kunne se).

Dermed har jeg ikke vært på selve Akropolis. Bare nesten. Men det var for så vidt helt greit. Jeg tok noen bilder, ruslet litt rundt i området, og snakket med en greker som mente alt var bedre før.

Jeg er rett nok litt usikker på hva han egentlig la i «før». Om han mente før Hellas gikk på en real økonomisk smell nå nylig, eller om han mente i de dager da Akropolis hadde sin høytid før stå ubesvart. Eneste jeg vet er at han var veldig opptatt av at alt var bedre før.

– Nå er det bare mas, sa han.

For meg ble det jo egentlig ikke så mye mas siden jeg droppet hele sulamitten, og heller hoppet on bussen tilbake til havnen.

På veien tilbake kjørte turistbussen for øvrig forbi en nesten urovekkende mengde strippeklubber. Det ble aldri sagt noe fra den forhåndsinnspilte guiden om dette, men jeg lurer nesten på om grekerne ser på dette som en slags turistattraksjon siden de valgte å legge ruten til hop on-hop off-bussen forbi alle de sjappene. Kanskje det er ved hjelp av disse de skal få økonomien opp og gå igjen. Vi har jo alle hørt historier om hvordan menn på guttetur blir loppet for tusenvis av kroner på slike steder.

Bussturen gikk ellers fint. Det fine med sånne åpen topp-busser er at selv når det er sol og veldig varmt så får du frisk bris som holder deg noenlunde kjølig. Det som ikke er like fint er at for oss som er tynne i håret er det litt for lett å bli solbrent midt oppe på skallen. Tilbake på havnen måtte jeg derfor kjøpe en suvenircaps.

BASSENG: Noen har etterlyst et bilde som viser bassengområdet. Foto: Jostein Matre

Ikke bra for en som utelukkende ser teit ut med hodeplagg. Jeg lover ingenting, men dere får kanskje se bilde etter hvert.

Men dette betydde jo at været var bra i dag, og for de av dere som leste gårsdagens innlegg, så var jeg jo en smule oppgitt på grunn av skyer. Men i dag var det altså ingen grunn til å klage på de greske værguder. Så når Akropolis rant bort i køen, bestemte jeg meg for å gjøre det jeg ikke fikk gjort i går; Henge ved bassengene og boblebadene (i flertall ja) om bord på sjarken.

De neste dagene har jeg jo andre planer i land, så på ett eller annet tidspunkt MÅTTE jeg jo velte meg på en solseng – ja, pluss å duppe litt i basseng og boblebad selvsagt – i et par timer med en bok og en drink. Det er jo også en del av cruiselivet, så det må også testes. Har jeg først bestemt seg for å lage blogg om livet på cruise, for å finne ut om min skepsis til denne ferieformen er overdreven, eller ikke, så må man teste alle sider. Det er en knallhard jobb. Jeg vet det. Men noen må gjøre den.

Jeg har tatt ansvar.

NOE Å KJØLE DEG NED PÅ? Kelnerne er aldri langt unna.

NOE Å KJØLE DEG NED PÅ? Kelnerne er aldri langt unna.

Det var det for så vidt flere som gjorde. Både bleike briter og høylytte amerikanere. Men også blide svensker. Som de nygifte Christer Sperring og Lindha Hjärtåker, og hennes barn Oscar og Theo og hennes søster Emelie.

– Nu var det jättebra i poolen, mente sistnevnte, som også hadde prøvd seg når det var overskyet.

Da var det ikke like varmt i saltvannsbassenget.

I kveld (jeg regner med dere allerede har skjønt at disse innleggene blir skrevet dagen før de legges ut på VG Nett, så når jeg skriver «i kveld», så betyr det egentlig i går kveld for dere som leser denne bloggen) har jeg for øvrig sviktet mine venner på bord 559 i hovedrestauranten.

MAT: Rikingen Warren Buffet har ofte manet til måtehold. Det er det neppe mange som gjør på cruisets buffet. Foto: Jostein Matre

MAT: Rikingen Warren Buffet har ofte manet til måtehold. Det er det neppe mange som gjør på cruisets buffet. Foto: Jostein Matre

Jeg tenkte jeg måtte teste ut buffetmiddagen. I tillegg til hovedrestauranten er det altså en buffetrestaurant (der man også spiser lunsj) og et par-tre spesialrestauranter. Jeg må si det var litt skuffende. Maten var for så vidt god, og det var jo mye å velge mellom. Man kunne spise seg langt mer fordervet her enn i hovedrestauranten. Men jeg savnet selskapet.

Selv om jeg sikkert kunne spurt noen fremmede om å få sitte med dem, ble jeg sittende alene. Det er jo ikke nødvendigvis så moro. Nå reiser jo ikke folk flest på cruise alene, så under normale omstendigheter hadde det nok ikke hvert noe problem, men jeg vet i alle fall at jeg skal tilbake til Tor Inge, Oddrun, Karin, Per-Olav, Lene-Marie, Eva og Håkon i morgen.

Enten de vil det eller ei!

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

5000-kronersreisen dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

SØR-ITALIA: Store deler av Salerno ble bombet under andre verdenskrig, så Firenze er det ikke. Men det er da ikke så aller verst her, rett utenfor jernbanestasjonen. Foto: GJERMUND GLESNES

I Italia vil et helt parti, Lega Nord, dele landet på midten for å bli kvitt sine landsmenn i sør. (De mener at nasjonalhelten Guiseppe Garibaldi ikke samlet Italia, «han delte Afrika«). I så fall velger jeg meg Sør-Italia.

Det er riktignok fattigere her, skitnere, mer gammeldags. Landskapet er hardere, mer brunsvidd av sola om sommeren, stanken av fyring med våt ved sterkere vinterstid, og veiene er dårligere og enda mer svingete enn i nord.

Likevel er dette altså mitt valg.

Fordi Sør er Vest-Europas mest spennende land. Fordi stiene er mindre opptråkkede av sandalene til andre turister. Og fordi folk her kan være vennlige inntil det overveldende, når du først kommer innpå dem.

Her kan du oppleve at kaféverten flytter bilen så du kan få parkeringsplassen hans; han er jo likevel i nærheten og kan like godt dobbeltparkere. Du kan bli invitert til fremmede menneskers hus på lunsj, bare fordi du som gjest må få smake skikkelig mat slik mama lager den. Og du kan nyte godt av at folk tar seg virkelig god tid til å vise deg veien – mange har jo ikke akkurat noen stor karriere uansett.

Samtidig er reisingen vanskeligere her, mindre strømlinjeformet. Derfor denne knøttlille håndboken.

De kaller det mezzogiorno (midt på dagen). Det er fordi solen står så høyt på himmelen her sør. Og kanskje det er derfor søndre Italia stopper når klokken nærmer seg ett. Her tas siestaen på alvor. Det samme gjelder søndagen. Selv i Napoli, Italias tredje største by, var det få av de beste pizzeriaene som holdt åpent til middag søndag.

De stenger også tidlig. I går slo jeg følge med De Vita Moris et stykke av hjemveien, etter at vi ble kjent på felles bord på pizzeriaen Da Michele. Han ville ha en kaffe før han gikk hjem, men alle kafeene rundt staselige Piazza Dante holdt stengt – klokken ni på kvelden (!)

FATTIGERE: Slike syn ser du ikke så mange steder i Vest-Europa. Fra stiene over Amalfi. Foto: GJERMUND GLESNES

Reglene om siesta, søndag eller kveld gjelder ikke i Amalfi og Positano der jeg har vært i dag. På de rene turiststedene går butikklemmene aldri ned så lenge det er høysesong. Men kom inn i en alminnelig landsby på feil tidspunkt og det kan være vanskelig å få et måltid, kjøpe et brød, ja til og med kafeene kan holde stengt.

Så det får være første punkt i tatt-på-sparket-håndboken:

* Sør-Italia krever litt mer planlegging. Det er viktigere her enn i Nord-Italia å ha en guidebok (selv om folk vil gjøre alt de kan for å hjelpe). Og det er altså lurt å holde måltidstidene.

* Aversjonen mot å veksle en stor seddel er enda større enn ellers i Italia. Så pass på å splitte 50-eurossedlene når du handler på steder som kan. Et profesjonelt utseende kassaapparat kan være et tegn.

* Maten er annerledes i sør. Mens du i nord får fersk pasta og risotto, spiser søritalienerne tørket pasta.

* Som i resten av Italia kjøper du bussbilletter hos tobakk- og avishandlere, og ekte italienere drikker cappuccino og caffè latte kun før lunsj. Vi turister kan selvfølgelig gjøre som vi vil (og vi kan uansett ikke skjule at vi er turister).

* Du kan som regel stole på folk, til tross for ryktet. Da en gammel kone med én tann i underkjeven og nærsynthet minst styrke 50 (men ingen briller) lovet meg å passe på bagen mens jeg kjøpte bussbillett i Salerno i dag, kunne jeg stole på at hun ville passe på. Til gjengjeld hjalp jeg henne på riktig buss. (De sier at de blinde skal lede de blinde…)

* Spør! Folk elsker å hjelpe. Og de vil gjøre sitt beste for å finne en engelskspråklig hvis/siden de selv parla nå inglesh.

* Langt færre snakker engelsk i sør. Lær derfor et lite minimum av italienske gloser. Si (ja), no (nei), grazie (takk), per favore (er du snill), mi scusi (unnskyld meg) buon giorno (god dag), buona sera (god ettermiddag/kveld) og ciao (både hei og ha det) er essensielle. Det samme er parla inglese? (snakker du engelsk?). Kjøp en lommeparlør og lær noen flere.

TASTEFEIL? De er ikke så gode i engelsk her i sør. Fra gangveien i Montepertuso. Foto: GJERMUND GLESNES

* Lommeparløren er også kjekk til å oversette menyer. For de er ofte ikke på engelsk når du beveger deg vekk fra turiststedene. Gode guidebøker har også en slik oversetter.

* Lær uttalereglene for italiensk. De viktigste: c foran e og i uttales (t)sj og k foran andre bokstaver, g foran e og i uttales dj og ellers som en vanlig g. Frihetshelten Guiseppe Garibaldi blir derfor Djiseppe Garibaldi og Sicilia blir Si(t)sjilia.

* Babl i vei. Bruk armer, hender, ansikt, føtter, tegninger, engelsk, tysk og spansk. Til slutt blir du som regel forstått (eller et hjelpende språkgeni kommer til. Min italiensk er av typen «Klokka når (hmm-hmm plystre) bussen til Salerno» og likevel har jeg vært hjemme på lunsj hos en ikke engelskkyndig gulvlegger og hans to pensjonerte foreldre (du kan lese mer om opplevelsen på min private hobbyblogg Det vonde liv).

* Og så var det stedene. Få steder her har kunstverk av renessansens og barokkens superstjerner. Arkitekturen er som regel fattigere enn i nord. Men magnetene fins. Napoli er nevnt, det samme er øyene i Napolibukta, Pompeii ligger innerst i samme bukt, langt sør ligger den vakre badebyen Tropea og nabobyen Pizzo, i øst har Gargagno-halvøya  flotte strender, mange av dem under klipper kun tilgjengelige med taxibåt, Gamlebyen i Bari er fascinerende, Lecce har arkitektur, og sørøstdelen av hælen har strender. Svært spesiell er også Matera, der folk bodde i huler helt opp til 1950-tallet (i dag er mange av dem omgjort til restauranter og hoteller).

* Og så er det Amalfikysten, der jeg er nå. Å komme hit var nesten gratis (7,30 euro med t-bane i Napoli, tog til Salerno og buss derfra), når du er her blir eurosedlene trekkfugler, på sommertrekket mot restaurantvertens lommebok. (Du kan forresten ikke kjøpe togbilletten Napoli-Salerno på automat fordi det er lokaltog. Kjøp hos en tobakkshandler (som bussbilletter).

Overnattingen fikk jeg riktignok billig. En seng i A’ Scalinatella (Piazza Umberto 1) i Atrani 500 meter fra Amalfi koster pene 25 euro. Mange av rommene har riktignok ikke vindu og romveggene går bare halvveis opp til taket, så du er svært avhengig av at heller ikke folkene i naborommene er bråkete natteranglere.

Deretter valgte jeg å gjøre det billigste som fins: å gå. Fra hovedgata (les: den eneste gata) i Amalfi gikk jeg opp Valle del Ferriere til Agerolo der jeg kjøpte lunsjmat i en butikk og fortsatte ned «Gudenes sti» til Positano, byen mange mener er den vakreste langs hele den dramatiske, stupbratte kyststrekningen.

ET STED FOR PENGER: Positano ser ut som en million euro, og utseendet lyver ikke. Foto: GJERMUND GLESNES

Positano er også kanskje den dyreste. Det er bare å se på Missoni-butikken eller de håndlagde skoene i Caprice, så skjønner du hvordan prisnivået er. Eller på restaurantene som enten ikke viser frem menyen på gata, eller viser den men uten priser (som Marincanto Hotel). Men jeg var sliten etter de fem-seks timene på beina og orket ikke å gå rett på bussen. I tillegg var t-skjorta i ferd med å bli klassifisert som kjemisk-biologisk våpen. Suvenirselgeren Maurizio Cipriano anbefalte meg å gå til Fornillo-stranden fem minutters gange forbi båtkaia, der prisene visstnok er halvparten av på bystranden.

Sammen med maleren Maria Magol hadde han også tips til spisesteder.

C’era una volta og Costantino, det er stedene vi som bor her, går til. Jeg spiser aldri nede på stranden, det har jeg ikke råd til, sa Maurizio. Og Maria rådet meg til å stikke innom Bar Internazionale.

– Jeg er der hver kveld, røpet hun med et smil.

Alle disse stedene ligger høyt over stranden, langs hovedveien mellom Sorrento og Amalfi, eller (Costantino) langs veien til Montepertuso. Jeg hadde gått nok oppoverbakker og valgte C’era una volta (Via G. Marconi, 127). Etter tips fra en leser (egentlig om Napoli, men…) valgte jeg spaghetti vongole (muslinger) til 9,50 euro. En halvliter vin kostet 2,50, og med vann og coperto (brød og bestikk) ble regningen på 15 euro. Siden bussen ikke gikk før om en halvtime fikk jeg også testet ut Bar Internazionale (Via G. Marconi, 306) et hyggelig sted der de aller fleste satt ute på murautovernet (tilfeldigvis akkurat der busstoppet er). Også der var prisen absolutt ikke i strandklassen: En liten flaske Peroni-øl kostet 1,50 euro.

KVELDSFAVORITT: Hit går de som faktisk bor i Positano på kvelden: Bar Internazionale, ved krysset der bilveien ned til byen tar av fra hovedveien mot Sorrento. Foto: GJERMUND GLESNES

Alt i alt har budsjettet kommet svært godt ut av den første dagen på Amalfikysten altså. Nå må jeg nesten sette meg på en strandrestaurant for at dette skal gå galt (eller miste ombordstigningskortet med Ryanair – budsjettet skal jo holde helt til Oslo sentrum torsdag formiddag).

Vi får se. Ciao, arrivederci!

 

DAG 6. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 5: 1181,02 kroner

T-banebillett i Napoli: 8,86 kroner

Togbillett Napoli-Salerno: 29,52 kroner

En natt i A’ Scalinatella: 184,49 kroner

Croissant og cappuccino i baren utenfor jernbanestasjon i Salerno: 12,54 kroner

Bussbillett Salerno-Atrani: 15,50 kroner

Croissant og cappuccino i Il Birecto i Atrani: 16,97 kroner

Brød, ost og to flasker vann i dagligvarebutikk i Agerolo: 30,26 kroner

Halvliter cola i Delicatessen i Positano: 11,07 kroner

Spaghetti vongole, halvliter vin og halvliter vann + tips i C’era una volta: 118,07 kroner

Peroni-øl i Bar Internazionale: 11,97 kroner

Bussbillett Positano-Amalfi: 8,86 kroner

Utgifter til sammen, dag 6: 448,11 kroner

Igjen i reisekasse: 736,91 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani