Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

La meg bare si det med en gang: Det er ikke vanlig at jeg drikker vin til frokost. Men i dag ville det vært uhøflig å takke nei.

FÅ KUNDER: Jorgos ville nok gjerne ha selskap, og bød på både mat og vin før ravineturen. Foto: JORGOS JR.

Det begynte med at jeg kjøpte et glass nypresset appelsinjuice av Jorgos Sartsetakis på kafeen ved starten av Agia Irini-ravinen.

Kommer snart tilbake til fortsettelsen av den historien.

Agia Irini er Samaria-ravinens mindre kjente lillebror.

 

Ravinenen ligger i det samme naturreservatet, og i lange strekninger ser de til forveksling like ut, bortsett fra at Samaria er omtent dobbelt så lang som Agia Irini.

 

Men mens «alle» har hørt om Samaria, er Agia Irini ukjent for de fleste.

 

Fra Paleochora går det buss hver morgen til Omalos, der Samariaravinen starter. Men hvis man går av bussen omtrent halvveis mellom Paleochora og Omalos, kommer man til starten av Agia Irini.

 

Agia Irini munner ut i Sougia. Det er den landsbyen som ligger mellom Paleochora og Agia Roumeli på sydvestsiden av Kreta.

 

 

Mitt eneste kjennskap til Sougia fra før, var at jeg har kommet dit med ferge etter å ha gått Samariaravinen, og blitt plukket opp av en buss som har kjørt meg tilbake til nordsiden av øya.

 

Ifølge Lonely Planet er Sougia  en av de mest tilbakelente og forfriskende uutviklede feriestedene langs sørkysten av Kreta.

Dette var en gang i tiden et populært hippie-sted, og mange nostalgiske eks-hippier vender nærmest religiøst tilbake hit hvert år, leste jeg  i Lonely Planet.

Kan for øvrig ikke si at jeg så noen utpregete eks-hippier der i dag. Det var veldig stille. Høysesongen har nok ikke begynt ennå.

Jeg skulle altså gå til Sougia de syv kilometerne gjennom Agia Irini-ravinen.

Det var ikke akkurat kø der.

BUSSEN VIDERE: Jeg var den eneste som gikk av ved Agia irini. Foto: MONA LANGSET

BUSSEN VIDERE: Jeg var den eneste som gikk av ved Agia irini. Foto: MONA LANGSET

Da bussen stoppet ved Agia Irini var jeg den eneste som gikk av. Må innrømme at jeg følte meg ganske alene, da den hvite bussen kjørte videre på veien mot Samaria.

KAFENEION: Jeg visste ikke at det fantes en ved starten av ravinen.

KAFENEION: Jeg visste ikke at det fantes en ved starten av ravinen.

På forhånd hadde jeg lest om denne tuen i Julia Benotis bok «35 foturer på Kreta.» Der sto det at det var en lite kafeneion ved enden av ravinen.

Det sto ingen ting om at det også var en ved starten. Derfor ble jeg så gledelig overrasket over muligheten til å snakke med et menneske, at jeg gikk innom og bestilte et glass ferskpresset appelsinjuice. Det kunne jo være en god start på turen.

FRISTENDE: Få ting smaker bedre en ferskpresset appelsinjuice. Foto: MONA LANGSET

 

Nå har jeg lært litt gresk. Ikke mye. Men nok til at jeg kunne bestille en appelsinjuice. «Mia portokolada, parakalå.»

 

Mannen bak disken kunne omtrent like mye – eller lite – engelsk som jeg kunne gresk.

Det utviklet seg etter hvert til en merkelig samtale, som endte med at jeg ikke på noen måte skulle få lov til å betale for appelsinjuicen.

Neida, i stedet måtte jeg endelig smake på hans hjemmelagde kalitsounia, en slags flat pakke av paideig med ost og urter inni. Osten og urtene var fra egen produksjon. Han bodde to kilometer unna, fortalte han.

Jeg prøvde å forklare at jeg måtte gå, noen ventet på meg ved enden av ravinen og ville sikkert begynne å lure på hvor det ble av meg etter hvert.
Men det skulle bare ta fem minutter, sa han.

Det tok mye mer.

Også kom han med en karaffel rosevin, og skjenket i to glass.

Dermed var det «jamas» og «skål». Turid Oskarsen og Dag Larsen som har hus i Paleochora, og hadde vært så snille at de kjørte bagasjen min til Sougia, begynte riktig nok etter hvert å bekymre seg for hvor jeg ble av, fortalte de etterpå.

 

BILLETTKONTORET: Inngang to euro. Foto: MONA LANGSET

Mobildekning
Litt bortenfor kafeen hvor jeg fikk vin til frokost, står det lille huset hvor man skal kjøpe inngangsbilletter til ravinen. To euro.

 

Men der var det ingen.

 

I stedet var det hengt opp en lapp i vinduet med «jeg befinner meg en kilometer ned i ravinen.»

 

Så jeg begynte å gå. Og tenkte at hvis jeg faller og skader meg her, vil kanskje ingen finne meg. Det er ingen førstehjelpsstasjon eller vakter med muldyr, som i Samaria. Ingen mobildekning. Og ingen andre turister.

Etter en kilometer hørte jeg henne før jeg henne.

Billett-damen satt og snakket i mobiltelefon.

Hun var tilsynelatende lite interessert i å svare på spørsmålene mine. Men man blir jo litt pratsom, og gjør seg noen tanker når man går slik alene, så jeg spurte i vei.

BILLETTSELGEREN: Satt akkurat på det punktet hvor det var mobildekning. Foto: MONA LANGSET

 

– Hvor mange har kjøpt billett før meg i dag?
– 15

– Hvor mange pleier å

gå her i løpet av en dag?
– 50 – 60.

– Hele sommeren?
– Det er flest i mai. Da er det cirka 100.

 

 
– Er det slik at noen som jobber her går igjennom ravinen ved slutten av dagen for å se at ingen ligger igjen skadet på stien, eller noe? (her tror jeg egentlig ikke at hun hørte etter hva jeg spurte om)
– Ja.

 

 
Men neste spørsmål, fikk jeg et utfyllende svar på:

 
– Er det mobildekning i ravinen?
– Bare akkurat her hvor jeg sitter nå. Og i et lite område rundt tre kilometer nedi der.

 

LIK SAMARIA: Samme stier, samme rekkverk, samme trapper og mye av den samme naturen. Foto: MONA LANGSET

LIK SAMARIA: Samme stier, samme rekkverk, samme trapper og mye av den samme naturen. Foto: MONA LANGSET

Flere vandrere
Jeg gikk hele turen uten å lete etter mobildekning. I stedet gledet jeg meg over stupbratte fjellvegger, blå himmel, rosalilla blomster, steinete stier og bratte trapper med slitte rekkverk.

 

ENGELSKE: Jane og John Wellens fra England kjøler seg ned ved en vannkilde i Agia Irini. Foto: MONA LANGSET

Jeg møtte ikke mange på veien. Men omtrent halvveis tok jeg igjen Jane og John Wellens fra Devon i Sør-England.

 

De var over seg av begeistring over hvor vakkert det var, og gikk langsomt for å suge inn alle inntrykkene.

 

 

De var på rundreise på Kreta, og Jane fortalte at like før de reiste, hadde hun oppdaget nettsiden Airbnb.com.

 

 

Gjennom den kan de bo privat eller leie leiligheter til rimelige priser.

 

– Nå bor vi i en skikkelig «posh» leilighet til 45 euro natten. Men det går an å booke leiligheter til 20 euro også, fortalte hun.

 

Agia Irini er mye kortere enn Samaria, og etter to timers effektiv gåing, var jeg framme ved kafeen der ravinen slutter. Da er det ennå en times vandring på asfaltvei ned til Sougia, for den som har lyst til det. Men det går også an å bestille taxi i kafeen.

 

MERKET STI: Stien gjennom Agia Irini er merket, men det er uansett ikke mulig å gå feil. Det er bare å følge dalen. Foto: MONA LANGSET

Jeg var så heldig å bli hentet med bil. Turid og Dag kjørte ikke bare bagasjen fra Paleochora til Sougia for meg. De plukket meg også opp ved enden av ravinen.
Fiskebåttur
Mellom stranden og hovedgaten i Sougia ligger kafeene og restaurantene på rekke.
Der spiste vi lunch, før vi tok en fiskebåt til oldtidsbyen Lissos. Her kan du lese mer om Lissos.

LISSOS: Turid Oskarsen og Dag Larsen studerer det ner enn 2000 år gamle mosaikkgulvet i Asklepois-tempelet. Foto: MONA LANGSET

Lissos var en av Hellas’ første bystater. Nå er det bare ruiner igjen, men det er en interessant tur i passe avstand fra Sougia. 3,5 kilometer til fots. Det er fullt mulig å gå fra Sougia til Lissos.  Det tar cirka halvannen time.

Man kan gå dit fra Paleochora også. Området langs kysten er fullt av merkede E4 turstier, og et eldorado for turgåere.

TIL LISSOS: Turid og Dag på vei til Lissos i fiskebåten til Jannis.

Et annet alternativ er båt. Jeg hadde bestilt taxi med Captain George i Sougia.

 

 

Men da jeg ringte for å si at vi var klare til å dra, svarte han at han var i Chania for øyeblikket.

 

Han kunne sende Jannis med fiskebåten i stedet.
Slik ble vi sittende mellom gule garn på gulvet av fiskebåten, den 20 minutters turen til Lissos.

 

Jannis fortalte at han egentlig er fisker, men at han også kjører passasjerer mellom Sougia og Lissos om sommeren.

 

 

Fredelig sted
Om Sougia er et fredelig sted på jorda, er det er enda fredeligere i Lissos.

Det går ingen veier dit, ingen bor der, og ingen selger mat eller drikke der. Men det er mulig

DRIKKEVANN: Lissos var kjent for helbereende kilder. Nå drikker geitene av vannet der. Foto: MONA LANGSET

å finne godt drikkevann.

I en periode var stedet kjent for sine helbredende kilder. Og tempelet som ble bygget i det tredje århundre f.Kr, ble tilegnet den greske guden for medisin og helbredelse, Asklepios.

 

 

I oldtiden var dette en viktig by. Det var faktisk en av de aller første greske bystater, med egne pregete gullmynter.

– Utrolig å tenke på at det har bodd flere tusen mennesker her. Hvordan fikk alle plass? Og hvorfor valgte de dette værharde området uten noen naturlig havn, filosoferte Dag, mens vi nærmet oss rullesteinstranden hvor fiskerbåten la til.

Dagens innbyggere i oldtidsbyen har fire bein, ragg og horn. Geitene lever mellom ruinene av boliger, terrasser, og et tempel med flott mosaikkgulv.

 

På veien tilbake til fiskebåten tråket jeg i en gedigen tjæreklump på stranden. Virket ikke som om fiskerbåtskipper Jannis var overrasket over det. Slikt har visst skjedd før. Han rakte meg en flaske bensin og en klut, og dermed var det bare å vaske skoene før jeg gikk ombord.

TIL SOUGIA: På vei tilbake i fiskebåt. Foto: MONA LANGSET

TIL SOUGIA: På vei tilbake i fiskebåt. Foto: MONA LANGSET

I morgen går turen til Agia Roumeli. Jeg skal ikke gå Samaria-ravinen. I stedet skal jeg finne ut om stedet har noe mer å by på enn akkurat det å være avslutningen på den berømte ravinen. Og om det er noe i det jeg alltid har hørt: at innfødte i Sfakia-regionen er både høyere, villere og farligere enn resten av Kreta.

Les også:

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge