5000-kronersreisen Norge, dag 5: Fire land i én by

 

TIL TAHITI: Sundbåten i Kristiansund går i rute mellom byens fire forskjellige land. Her gjør plikthugger Johan Leren (76) klar til landgang i Innlandet, også kalt Tahiti. Foto: GJERMUND GLESNES

TIL TAHITI: Sundbåten i Kristiansund går i rute mellom byens fire forskjellige land. Her gjør plikthugger Johan Leren (76) klar til landgang i Innlandet, også kalt Tahiti. Foto: GJERMUND GLESNES

Én ting skal de gamle fiskehandelsbyene ha. De er ikke beskjedne. I vinter skrev jeg om «Amerikalinjen» mellom Florida og Montana i Bergen. I dag oppdaget jeg at bergenserne er nærmest provinsielle.

De virkelige globetrotterne i egen by er fra Kristiansund.

Hør bare: Byen med 24.000 innbyggere er fordelt mellom hele fire land: Kirkelandet, Innlandet, Nordlandet og Gomalandet. Og som om ikke det var nok: Folk i byen kaller Innlandet for Tahiti, Nordlandet går under tilnavnet Marokko, og sørøst på Gomalandet ligger Israelsneset. Puh!

Mellom landene går rutebåtene til Sundbåten, så her kunne jeg utforske verden og samtidig spare beina.

Men aller først måtte jeg ha kaffe. Derfor gikk jeg innom Patrick Volkmar, en underlig blanding av museumsutstilling, kaffebrenneri og stamkafé.

Her kjøpte jeg det suverene kristiansundkortet, som gir 24-timersbillett med Sundbåten, gratis omvisning i byens museer – og en kaffe i Patrick Volkmar.

Det er ikke hvilket som helst brygg. I lokalet står stoler fra byens utesteder på bestemors tid. Og Nord-Europas eneste originale, vedfyrte kaffeovn som fortsatt er i drift. Du skal også ha uflaks om ikke brenneren kommer innom. Erling Sæther er nemlig stamgjest og svært glad i sitt eget sorte gull.

– Vi har Norges beste kaffe. Men vi er ikke så store læll, sa han. Og røpet at oppskriften stammer fra samme sted som brenneren: Den het Varde, og ble lagd av firmaet Torstein Pedersen’s i Kristiansund.

INGEN BØNN FOR BØNNER: Kafedriver Yvonne Kristiansen og Erling Sæther er med rette stolte av kaffen som brennes inne i kafeen Patrick Volkmar. Foto: GJERMUND GLESNES

INGEN BØNN FOR BØNNER: Kafedriver Yvonne Kristiansen og Erling Sæther er med rette stolte av kaffen som brennes inne i kafeen Patrick Volkmar. Foto: GJERMUND GLESNES

Dagens produksjoner er i mindre skala. Erling brenner to sekker kaffe når kafeen – som er eneste utsalgssted – begynner å gå tom.

– Svartkaffen (bønner som er for mye brent) selger vi til Trøndelag. De serverer bare halve kopper læll, spøkte han. Så slo han frempå med litt usminket lokalpatriotisme.

– Kristiansund er kystens perle. Du vet Molde er rosenes by. Vi er kystens perle.

– Og Ålesund?

– Ålesund er Ålesund, svarte han og lo. Før han for skams skyld nevnte ordet «jugendbyen».

Bare et par hundre meter lenger ut Vågen kom jeg til Mellemværftet. En gang var det et av fem (!) skipsverft i Kristiansund. Nå er det museum, mens Kristiansund Mekaniske på motsatt side av Vågen er det eneste i drift.

Inne i smia holdt Douglas Wilmot på å lære datteren Mathilde (18) å smi.

TID FOR Å KRØKES: Mathilde Wilmot fikk hjelp av faren Douglas til å smi sin aller første kleskrok. Foto: GJERMUND GLESNES

TID FOR Å KRØKES: Mathilde Wilmot fikk hjelp av faren Douglas til å smi sin aller første kleskrok. Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er artig å finne ut hva de holdt på med i gamle dager, sa Mathilde, som sommerjobber som museumsguide. Både hun og faren mente at det godt lar seg gjøre å smi mens man er guide.

– Vi blir ikke nedrent av turister i et nedlagt skipsverft. Vi er vel Kristiansunds best bevarte hemmelighet, fastslo Douglas. Han er opprinnelig fra Oregon men gjorde nordmøring av seg på slutten av 70-tallet – akkurat i tide for å bli engasjert i bevaringen av Mellemværftet.

Nå er han med på å sørge for at det fortsatt lukter smøreolje i maskinverkstedet ovenpå. Og leder ungdommer fra arbeidstreningen Levende Vågen i båtreparasjoner.

De tre etasjene på verftet så ut som at arbeiderne bare hadde gått til lunsj. Verktøyet hang på kroker, det samme gjorde kjeledresser. En pinuppike hang mellom to av vinduene, og et oppslag på såpebeholderen formante «Ta først vann på hendene. Drei derefter 1/4 omgang».

Jeg følte meg dypt inne i gamledager nå. Og den internasjonale båtturen til Tahiti ødela ikke akkurat stemningen.

Sundbåten ble stiftet av byens handelsmenn i 1876, og er visstnok verdens eldste selskap for kollektivtransport i kontinuerlig drift. Dagens båt, «Framnæs», er attpåtil en rekonstruksjon av båten som ble satt i trafikk i 1917.

Båten ble laget etter påtrykk fra passasjerene. Gamle «Framnæs» var nemlig så fin om vintrene, det sørget kjeletoppen fra motorrommet for.

TRE LAND I SIKTE: Gomalandet nærmest, Nordlandet til venstre, Innlandet til høyre. Bildet er forøvrig tatt ved Israelneset. Foto: GJERMUND GLESNES

TRE LAND I SIKTE: Gomalandet nærmest, Nordlandet til venstre, Innlandet til høyre. Bildet er forøvrig tatt ved Israelneset. Foto: GJERMUND GLESNES

– Den er veldig populær blant de reisende. Men for oss som kjører, er den et mareritt, sa sundbåtfører Ole Jørgen Wirum, og begrunnet det med svære ratt (han brukte det ordet) og nykkefull oppførsel i vannet.

Turen gikk til Innlandet (som ligger minst to øyer fra fastlandet) med Kristiansunds best bevarte gamle trehus. Deretter sto Nordlandet (som ikke ligger i nord men sørøst i byen) for tur. I åssiden her ligger stormvarselet som jeg fikk forklart på Patrick Volkmar: To blanke lykter betyr sørvestlig kuling, to røde nordvestlig kuling, en grønn lykt under betyr storm. Og så videre.

SE TORSKEN: Den ligner litt på bacalao de Noruega. Foto: GJERMUND GLESNES

SE TORSKEN: Den ligner litt på bacalao de Noruega. Foto: GJERMUND GLESNES

Til slutt kom jeg til Gomalandet og Norsk klippfiskmuseum. Der fikk jeg påny gratis omvisning med kortet mitt, samt en smak av bacalao. Guiden Marianne Waagan ledet meg rundt i hele det saltfiskduftende huset og fortalte sjokkerende ting om klippfiskindustrien.

Som at de kvinnelige arbeiderne sto til knes i kaldt februarvann og vasket fisken, helt til Milnbrygga fikk vaskehall i 1950. Da ble vasking plutselig mannfolkarbeid. Og det ble ansett som pysete å bruke ullvotter i det kalde vannet.

Det mest sjokkerende fikk jeg likevel høre under morgenkaffen: De lager ikke lenger klippfisk i klippfiskbyen Kristiansund.

– Det begynte da vi fikk turban, sa Erling Sæther med henvisning til områdets tetthet av oljesjeiker.

FRITORSKSTEKT? De lager ikke lenger klippfisk i Kristiansund. Men fish'n'chips... Foto: GJERMUND GLESNES

FRA FRITORSKGRYTA: De lager ikke lenger klippfisk i Kristiansund. Men fish’n’chips… Foto: GJERMUND GLESNES

Etter tre museer, 28 tettskrevne sider i notatblokka og en hel arbeidsdag, måtte jeg nå skynde meg til bussen. For visst skulle jeg gjerne vært lenger i Kristiansund. Men overnatting til 495 kroner natten kan ikke bli en vane innenfor mitt budsjett. Etter en kjapp fish’n’chips på Fishanbua (takk for tipset, folkens!) og innkjøp av en reservesandwich til i morgen tidlig, tok jeg derfor bussen vestover til Averøy.

Der gikk jeg på en blemme. Og ikke bare vannblemmene jeg fikk under hælene av gårsdagens strabaser. (De stakk jeg hull i med en tannpirker.)

Rett etter at jeg hadde gått av bussen på Hoset langs riksvei 64 (Atlanterhavsveien), ni bussløse (trodde jeg) kilometer fra Lysø Camping, så jeg en mindre, hvit buss blinke til høyre inn på «min» vei. Det var som bare.

Drøye halvannen time senere sjekket jeg inn på campingen til Oskar Lysø.

På hans 44 år med campingplass var jeg visst den aller første som har kommet til fots.

PÅ 'AN IGJEN: Jeg har hørt det skal være sunt å gå. Foto: SELVUTLØSER

PÅ ‘AN IGJEN: Jeg har hørt det skal være sunt å gå. Foto: SELVUTLØSER

 

DAG 5, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 4: 2092 kroner

Kristiansundkortet: 170 kroner

Påfyll Patrick Volkmar: 5 kroner

Fish’n’chips og ananasbrus på Fishanbua: 120 kroner

Baguette på Mix ved busstasjonen – flaskepant: 54 kroner

Bussbillett Kristiansund-Hoset: 82 kroner

Overnatting Lysø Camping: 350 kroner

Utgifter til sammen, dag 5: 783 kroner

Igjen i reisekasse: 1309 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 4: Toppen av verden-følelsen

 

LØNN NÆR HIMMELEN: Ja, det er en badeshorts. Nei, jeg har ikke badet. Jeg har bare strevet meg opp til Skarven (896 m.o.h.) Foto: SELVUTLØSER

LØNN NÆR HIMMELEN: Ja, det er en badeshorts. Nei, jeg har ikke badet. Jeg har bare strevet meg opp til Skarven (896 m.o.h.) Foto: SELVUTLØSER

Ondt ofte lider den Fiskermand,

Som ud maae fare, før Hanen galer,

Al Dagen pladske i kolde Vand,

Paa Hiem ei tænke, før Solen daler,

I vaade Trøie

Sneedriv i Øie (…)

Jeg tror det er det første diktet jeg hørte, sikkert av bestefar eller onkelen min. Selv om diktet føltes fjernt der jeg satt og nøt panoramaet fra Skarven (896 m.o.h.), var det nært på Imarbu der dagen startet.

DNT-hytta har nemlig to geitbåter som gjestene kan bruke for 30 kroner. Den har også garn og teiner, og i et tre hang en solbleket blåse. I går kveld låste jeg meg inn i naustet. Duften av tjære lå mellom esingene, utenfor dørene lå Imarsundet speilblankt.

ALT KLART FOR FISKE: Geitbåtene fra rundt 1890 er vakre. Men altfor tunge til at jeg kunne sette dem ut alene. Foto: GJERMUND GLESNES

ALT KLART FOR FISKE: Geitbåtene fra rundt 1890 er vakre. Men altfor tunge til at jeg kunne sette dem ut alene. Foto: GJERMUND GLESNES

Det var bare ett problem: Jeg var alene på hytta. Disse bloggturene i Norge har gitt mange slike opplevelser: Rallarvegen, et høyfjellshotell, en bilferge, et fyr – alt sammen har jeg hatt helt for meg selv. Da har det vært fint. På Imarbu skulle jeg gjerne hatt selskap. For hvordan skulle jeg få ut båten helt mutters alene?

En kjapp leting etter armmusklene var nok. Jeg måtte gi opp. Ute i sundet trakk torsker og krabber et lettelsens sukk.

DE TRE B-ER: Det er vanskelig å klage på beliggenheten til Imarbu. Foto: GJERMUND GLESNES

DE TRE B-ER: Det er vanskelig å klage på beliggenheten til Imarbu. Foto: GJERMUND GLESNES

I stedet begynte jeg å gå. Imarbu ligger langs Fjordruta, en merket fottur på hele 15 mil og 13 hytter på Nordmøre. Min plan var å følge stien til fergekaia Tømmervåg på øya Tustna, tre broer lenger vest.

Jeg tok grusveien tilbake til dit bussen slapp meg av i går, fulgte riksvei 680 over Jørnøya og mistet rødmerkingen på Stabblandet. Dermed ble det hvitstripa langs hovedveien til jeg kom til Tustna.

Nesten inne ved DNT-hytta Gullsteinvollen ombestemte jeg meg. Fjordruta gikk nede i en dal. Jeg ville til topps. I en dusj av svette kløv jeg opp småskauen mens jeg rasket med meg et og annet blåbær. Dette var vaade Trøie, jeg hadde allerede pladsket i varme Myyre.

Men opp gikk det. Til slutt tok skogen endelig slutt. Jeg spiste litt niste, beundret utsikten over småøyene i sundet, den digre pannekaken Smøla og vindmølleparken, plukket 10-12 multer, og fikk øye på en annen vandrer lenger oppe.

TAKK! Det var fluer og klegg - og multer. Foto: GJERMUND GLESNES

TAKK! Det var fluer og klegg – og multer. Foto: GJERMUND GLESNES

Peter Oswald kom fra Gullsteinvollen der han hadde bodd i to netter – helt alene han også.

Dagen før hadde han gått over ryggen på motsatt side av dalen. På toppen skrev han navnet sitt i en bok som gir turpoeng. Ifølge den Inderøy-bosatte sveitseren er det 24 slike bøker på Tustna. Han antydet at 150 poeng kvalifiserer til en pokal.

– Mens jeg sto der og beundret utsikten, kom en dame og skrev seg inn. Etterpå så jeg. Hun hadde vært der 16 ganger i år, fortalte Oswald.

Selv var han lite overbevist om nordmenns turvalg i fjellet.

– En sveitser går til toppen og ser utsikten. Nordmenn sirkler helst rundt i dalene. Bare med en pokal i vente går de opp, smilte han.

GODT KLEDD: - Det er så mye fluer i skogen, forklarte Peter Oswald sin ikke akkurat tropiske habitt. Foto: GJERMUND GLESNES

GODT KLEDD: – Det er så mye fluer i skogen, forklarte Peter Oswald sin ikke akkurat tropiske habitt. Foto: GJERMUND GLESNES

Så satte jeg opp dampen. Jeg hadde en topp som ventet. Og Kristiansund. Utsikten ble villere og villere. Øyrekka nord for Valsøyfjord er der hvor Fjord-Norge gjør et siste krafttak før det bøyer seg for havet.

Ingen skal påstå at ikke fjellene prøver. Som digre bamsemumser skyter de opp fra sundene. Det hele kan minne om en halvveis druknet Toblerone. (Denne beskrivelsen kan være noe påvirket av sjokoladepålegget jeg hadde på nisten.)

Nær toppen møtte jeg noen flere turgåere. Jeg dumpet ned på ryggsekken, nøt å la beina være helt i ro, og spiste en brødskive. Deretter lot jeg øynene sluke utsikten. Langt der nede seilte ørsmå ferger og skip rundt som dukkeleker. Husene var prikker. Jeg var på toppen av verden. Høy på natur. Og absolutt, absolutt ikke sliten.

Fra fjellet til fergekaia var Fjordruta mindre spennende. Småskog, ormegress, og en gammel traktorvei som snart gror igjen. Og jeg fant ingen å spørre: «Er det langt igjen?»

Langt om lenge nådde jeg fergen. Det var åtte timer siden jeg forlot Imarbu.

Jeg var varm, jeg var svett, jeg var sliten. Jeg kjøpte en saftis på kaia og satte meg. Hva nå? Ved en kjedsomhet sjekket jeg rutetidene for bussen. Da så jeg det. Det går ingen sen ettermiddagsbuss fra Seivika til Kristiansund på lørdager. Det står DX67 i rutetabellen. Og ruta ved siden av står det 7 ved.

DÅRLIG NYTT: Jeg orket ikke finne frem kameraet ved dette skiltet. Dere får ta til takke med dette instagrammet. Foto: GJERMUND GLESNES

DÅRLIG NYTT: Jeg orket ikke finne frem kameraet ved dette skiltet. Dere får ta til takke med dette instagrammet. Foto: GJERMUND GLESNES

Kunne jeg haiket? Det kan godt være at noen hadde stoppet, svettelukten til tross. Men reglene tillater det ikke. Jeg måtte gå.

Rett oppi bakken fra kaikanten sto skiltet: «Kristiansund 10». Nå var det ikke gøy lenger. Og ingen av busskurene hadde rutetabeller oppslått, så hva skulle jeg gjøre? Vente på en buss som kanskje ikke kom? Ondt ofte lider den vandringsmann…

Øreflippene og et parti frampå leggene var uten smerter da jeg ankom Atlanten motell og camping. Resten av kroppen ga meg bevegelsesmønsteret til en zombie. Og selvfølgelig fikk jeg hytta lengst unna resepsjonen.

Ellers var hytta fin. Kjøleskap og kokeplate, to køyesenger og en hjørnesofa. Perfekt for fire venner på 5000-kronersreiser. For en soloreisende er campinghytter verre. Da blir sovesaler, som i Trondheim, eller DNT-hytter langt billigere.

Og så var det mat. Jeg hadde en kropp skapt for korte avstander. Men Atlanten kafé var stengt. Så da måtte jeg ut å gå igjen. Sukk!

HERREMÅLTID: En så dyr middag måtte selv jeg fotografere. Mine damer og herrer: Blandaball. Foto: GJERMUND GLESNES

HERREMÅLTID: En så dyr middag måtte selv jeg fotografere. Mine damer og herrer: Blandaball. Foto: GJERMUND GLESNES

Leserne hadde tipset meg om Fishanbua, men så langt kom jeg aldri. Flere hundre meter før – ifølge kartet fra campingen – lokket nemlig en rødmalt bygning: Smia fiskerestaurant. Langt utenfor mitt budsjett, men det fikk briste eller bære. Undersåttene varslet mytteri. De ville ikke bære meg mer. Ikke et skritt.

Så da ble det blandaball. Og vann (som aldri kom). Litt må man ta seg råd til på ferie. Selv når budsjettet kun er på 5000. Men nå er jeg spent på om måltidet vil straffe seg.

 

DAG 4, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 3: 2832 kroner

Kaffe, Imarbu: 5 kroner

Ferge Tømmervåg-Seivika: 33 kroner

Is, kiosken på Seivika fergekai: 17 kroner

Overnatting, Atlanten: 495 kroner

Blandaball, Smia fiskerestaurant: 190 kroner

Utgifter til sammen, dag 4: 740 kroner

Igjen i reisekasse: 2092 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 3: Playa del ingensteds

HOPP I DET: Vannet ved playaen i Kjørsviksbugen var bedre enn ventet. Men det er bedre å hoppe i det enn å seigpines. Foto: GJERMUND GLESNES

HOPP I DET: Vannet ved playaen i Kjørsviksbugen var bedre enn ventet. Men det er bedre å hoppe i det enn å seigpines. Foto: GJERMUND GLESNES

Man havner mange rare steder når man reiser. Som jeg i dag: Kjørsviksbugen. Rekk opp globusen de som visste hvor det stedet lå.

Det visste ikke jeg heller før jeg så rutetabellen for hurtigbåten mellom Trondheim og Kristiansund. Den hadde ikke mange stopp på veien. Men Kjørsviksbugen var der. Med videre bussforbindelse vestover.

Da ble det sånn.

Men tro ikke at det ikke var ganske tilfeldig. Jeg har måttet lete en del for å finne billig overnatting på denne turen, men jeg har også holdt fast ved mitt prinsipp: Den første innskytelsen er som oftest den beste.

Derfor ble det Trondheim og fra i dag Møre. Ikke fordi det er billigere her enn andre steder i Norge. Men fordi området…eh… Det bare ble sånn. Ferdig.

Rimelig tilfeldig var det også at det ble hurtigbåt. Det hadde sikkert vært rimeligere med buss. Men tanken på å gli utover Trondheimsfjorden og Trondheimsleia i 32 knop, virket forlokkende. Og tanken slo til.

Geirangerfjorden var det ikke. Naturen var like dramatisk som julekortene på tekst-tv. Men Fosen og Leksa og Hitra har kvaliteter som gir ro i sjelen: Vi fløt forbi rødmalte låver og grønne jorder, og rader av høyballer, hvitt glinsende som i en tannkremreklame.

FOSEN: Trondheimsfjorden er kanskje ikke smal med bratte fjell. Men det kan være fint det og. Foto: GJERMUND GLESNES

FOSEN: Trondheimsfjorden er kanskje ikke smal med bratte fjell. Men det kan være fint det og. Foto: GJERMUND GLESNES

– Du skulle vært med helt til Kristiansund. Det er fint. Eller til Halten…

Matros Vivian Hammer Winther fikk det uttrykket som sier mer enn tusen annonsehelsider. Og jeg skulle gjerne ha dratt til Halten – en fraflyttet øy laaangt til havs, heeelt ytterst i fuglelortrekka på norgeskartet. Billig overnatting har den. Og om bord i katamaranen «Mørejarl» fikk jeg vite at Fjord1 selger helgeturer dit til skarve 640 kroner. Neste gang.

Matrosen forsikret meg også om at valget av fremkomstmiddel slettes ikke var dumt. Joda, buss er sikkert like raskt. Men like komfortabelt?

– Bussen er en skikkelig melkerute som går innom alt mulig. Derfor er vi populære hos pendlere. De får internett ombord og kan jobbe. Om vinteren er fordelen enda større. Det er jo aldri glatt på sjøen, bemerket hun.

 

VOILA! Kjørsviksbugen. Og der kjører "Mørejarl" videre. Foto: GJERMUND GLESNES

VOILA! Kjørsviksbugen. Og der kjører «Mørejarl» videre. Foto: GJERMUND GLESNES

Så ankom jeg Kjørsviksbugen. Jeg hadde allerede sett gassanlegget til Statoil, som er stedets største ikke-attraksjon. Oppe ved riksveien så jeg et hvitmalt bedehus. Jeg fulgte veien mot venstre. Der kom jeg til en dagstengt kafé og dagligvarebutikken Matkroken.

Det var tre og en halv time til bussen skulle gå.

Etter å ha handlet lunsj samt brød og pålegg til frokost i morgen, spurte jeg kassamannen Christian Stavnesli Schou om tips.

– Nei. Hehe. Tre timer?

Han dro – som dere kanskje allerede har skjønt – på det.

– Du kan gå til (fjellet) Litj-Fonna. Men jeg vet ikke om du rekker opp og ned.

Så ringte han en bekjent for råd. Etter en stund ga han røret til meg. Min nye rådgiver kjente en spreking som hadde løpt opp på en time. Var jeg i god form? Det ble til at jeg tok en joggetur i lavlandet.

Men ikke før jeg hadde spist en festlunsj: Tebriks og fiskekaker. «Originale» kalte Matmesteren dem. Og det er ordet mye mer enn «tradisjonelle». Eller hva sier dere til fisk helt fra Stillehavet, og hele 28 ingredienser (min telling) i tillegg til fisk, melk, olje, salt, pepper og muskatnøtt?

HVA NU, LILLE DU? På busstoppet, over tre timer til bussen går. Det tar ikke så lang tid å spise tebriks med fiskekaker. Foto: SELVUTLØSER

HVA NU, LILLE DU? På busstoppet, over tre timer til bussen går. Det tar ikke så lang tid å spise tebriks med fiskekaker. Foto: SELVUTLØSER

Å få tid til å trene på tur, er luksus. Badingen som treningen fremtvinger etterpå, er tortur.

I hvert fall trodde jeg det. Gårsdagens havbad på Lade, Costa del Brrrr, var lokalbedøvende. Så hvordan kom det til å bli her, mye lenger ut mot havs?

Matros Hammer Winther hadde riktignok bedyret at Kjørsviksbugen er den varmeste plassen langs leia om sommeren. Men dog.

«Det er bare i starten det gjør ‘ont,» har en leser lært meg at trønderne sier. Så da jeg fant både andre badende og et stupetårn ved innsjøen like innenfor butikken, slo jeg til.

«Gjør som pingvinene i Antarktis. Ikke tenk,» resonerte jeg og vagget ut fra stranden med stive luffer. Og jammen. Vannet var ikke så gærent. Men selvutløseren hadde gått av for raskt. Jeg måtte bade igjen. It’s hard to be a bloggemann. Fire ganger var jeg uti før kameraet var fornøyd. Da hadde vannet blitt nesten levelig. Jeg hoppet til og med fra stupebrettet før jeg ga meg.

Jeg kunne like gjerne ha kalt stedet Playa del positiv overraskelse.

– Vannet her er godt og rent, sa Chrisiaan Oranje, som må ha vært uti i flerfoldige minutter som «badevakt» for sønnen og en kamerat.

– Så du syns ikke det er kaldt?

Nei. Ikke nå. For to dager siden var det kaldt. Men ikke i dag. Sola står bra her, svarte nederlenderen.

Så kjørte Oranje-ne. Alene på stranden studerte jeg omgivelsene i ro og mak. På playaen i  Kjørsviksbugen er det viktig å styre øynene riktig vei. I sør så jeg den blå innsjøen med siv og vannliljer, et par gårder, grønn skog, og snaufjellet bakerst. (Jeg tror det var Stor-Fonna.) I motsatt retning ventet riksveien, et smoltanlegg, en hvit Yara-tank, matbutikken, et lagerbygg og noen maskiner. Jeg snudde fleisen halvt mot ettermiddagssola.

Tre bokkapitler gikk før buss 821 til Kristiansund svinget inn foran Matkroken. Sjåføren gikk inn og spiste en is før han kjørte. Lenge var jeg eneste passasjer. Vei 680 smalnet og videt seg ut som en stålorm midt i et måltid köttbullar. Landskapet var en herlig miks av sund og viker, åkre og fjell. Etter et par mil steg den første medpassasjeren på.

– Hallo, hilste hun sjåføren.

– God dag, eller skal jeg si: God kveld, svarte han smilende.

Det virket som at de kjente hverandre.

– Jeg skal hjem, sa kjerringa. Sjåføren punsjet inn sone og skrev ut billetten.

Etter hvert steg tre til om bord i bussen. Det ble riktig folksomt, og jeg var nesten litt skuffet da sjåføren stoppet rett før en bro (utenom stoppeplass) og slapp meg av. Men ikke veldig skuffet. Dagens overnattingssted er DNT-hytta Imarbu. Og gjett om den ligger flott til! Men det får vente til i morgen. Det er ikke strøm her. Og jeg har lite batteri.

JO, FORRESTEN: Ikke vet jeg helt hvorfor, men dette bildet tok jeg med. Det var jo så fint å sitte i båten og fjernstudere fasaden på Rockheim (t.v.). Foto: GJERMUND GLESNES

JO, FORRESTEN: Ikke vet jeg helt hvorfor, men dette bildet tok jeg med. Det var jo så fint å sitte i båten og fjernstudere fasaden på Rockheim (t.v.). Foto: GJERMUND GLESNES

NB! Imarbu-overnattingen innebærer en liten logisk brist. Du må nemlig ha DNT-nøkkel for å komme inn i hytta. Jeg har ikke medregnet medlemskontigenten – mange av oss kjenner noen vi kan låne en nøkkel av. Overnattingsprisen i regnskapet er prisen for ikke-medlemmer.

 

DAG 3, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 2: 3720 kroner

Hurtigbåt Trondheim-Kjørsviksbugen: 360 kroner

Lunsj og frokostmat i Matkroken: 83 kroner

Buss Kjørsviksbugen-Sagvågen: 80 kroner

Overnatting, Imarbu: 300 kroner

En boks lapskaus, Imarbu: 65 kroner

Utgifter til sammen, dag 3: 888 kroner

Igjen i reisekasse: 2832 kroner

 

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 2: Trondheims erkeutsikt

MOT ØST: Det går grupper opp i tårnet på Nidarosdomen hver halve time. Du må kjøpe billett på forhånd. Belønningen er utsikt som dette - og treningspuls opp trappene. Foto: GJERMUND GLESNES

MOT ØST: Det går grupper opp i tårnet på Nidarosdomen hver halve time. Du må kjøpe billett på forhånd. Belønningen er utsikt som dette – og treningspuls opp trappene. Foto: GJERMUND GLESNES

Bakklandet foran Kristiansten festning, med Tyholttårnet som et spir mot himmelen. Munkegata som tegner en linje mot Munkholmen, med Trondheim torg og den 18 meter høye statuen av Olav Tryggvason i midten.

Utsikten fra tårnet på Nidarosdomen er formidabel, så flott at selv jeg (en østlending) kjenner trønderbarten spire. Tårnturen kostet meg 30 kroner og 172 steile trappetrinn i tårnets åletrange vindeltrapp. Den føltes som å klatre opp en brønn med en pesende kjempe under føttene. (Noen slet tydeligvis mer enn meg opp til spirets irrede kobbertak, altså.)

Da hadde jeg allerede fått med meg domkirkens guidede tur, der guide Gunnar Bergseth forklarte bakgrunnen for at Nordens største middelalderkirke ligger i Trondheim.

Det skyldes naturligvis Olav den Hellige: Norges første kristne konge (Nei Gjermund, den andre! Se kommentarfeltet.) som ble omvendt mens han var i viking.

Ingenting tyder på at religionen gjorde ham mild og from. Snarere tvert imot. Til slutt ga det strenge styret ham så mange fiender at han måtte flykte – til Novgorod i dagens Russland – før han samlet en stor hær – og endte sine dager i et digert slag på Stiklestad i 1030.

Og aldeles ikke snipp snapp snute. I hvert fall hvis vi skal tro legendene.

SPESIELL DAG: I dag var en av årets tre helgenbekransninger på Nidarosdomens vestfront: Sankt Jakob, pilegrimenes skytshelgen. På spansk heter han Santiago. Og han skal ligge gravlagt i byen Compostela... Foto: GJERMUND GLESNES

SPESIELL DAG: I dag var en av årets tre helgenbekransninger på Nidarosdomens vestfront: Sankt Jakob, pilegrimenes skytshelgen. På spansk heter han Santiago. Og han skal ligge gravlagt i byen Compostela… Foto: GJERMUND GLESNES

– Det begynte å gå rykter om undere både før hans død og nær graven hans. Etter et år ble graven åpnet. Da så kongen helt urørt ut, og hår og negler hadde grodd. Vatikanet ble ikke engang spurt, han ble helligkåret der og da, fortalte Bergseth.

Helgenen ga grunnlag for et eget erkebispesete, med makt over og inntekter fra ikke bare hele Norge men også Island, Færøyene og Isle of Man (!).

Inntektene ble brukt til en katedral som var helligkongen verdig. Først én fra 1070, så en gedigen en utenpå den første. Byggingen tok så lang tid at den romanske stilen gikk av moten og vek plass for gotikk midt på en av veggene.

Erkebispen kunne ha gjort ting enklere. I hvert fall billigere. Han burde i hvert fall ha spandert litt av pengene på brannvesenet. Hele fem ganger brant kirken. Og i 1531 slo et lyn ned så sentraltårnet raste ned i skipet. Fem år senere kom reformasjonen. Tror dere danskekongen fikk lyst til å restaurere en helgenkirke etter den? Nei, sgu ikke.

I mer enn 350 år var kirken delvis en ruin – men ikke verre enn at grunnloven bestemte at kroninger skulle foregå der – før restaureringen startet i 1869. En ung Gustav Wigeland – han med parken – var en av de mange som ble sysselsatt. (Kroningskirkeparagrafen ble fjernet fra grunnloven i 1908.)

– Det som er fascinerende med Nidarosdomen, er at du kan oppdage nye detaljer hele tiden, sa Gunnar Bergseth, som har guidet turister der i to somre.

– Det er rundt 5000 skulpturer og ornamenter i og utenpå kirken, opplyste Marianne Vikan, som er fagleder for markedsføring og ga meg tillatelse til å trosse fotoforbudet som rår innendørs.

MYE HISTORIE: Søylene i koret står der ytterveggene på den første domkirken i Nidaros var. Guide Gunnar Bergseth forklarer. Foto: GJERMUND GLESNES

MYE HISTORIE: Søylene i koret står der ytterveggene på den første domkirken i Nidaros var. Guide Gunnar Bergseth forklarer. Foto: GJERMUND GLESNES

Om Nidarosdomen er Trondheims «må-se» (men husk: som turist må du ingenting), var dagens andre severdighet mer ukjent. Og gratis!

«Salamandernatten» består av 72 skulpturer, alle over 3 meter høye, og kan sees i Sparebank1 Midt-Norges lokaler i Søndre gate.

Skjønt sees. Salamanderrommet er så mørkt at du må stå der i et par minutter før du klarer å se de skumle figurene, etter min ringe forstand en slags menneskesalamandere på mangrovebein. Men hva vet jeg? Les heller mer på bankens egen blogg.

I samme kjeller ligger for øvrig ruinene av Olavskirken, en middelalderkirke bygd på stedet hvor man trodde liket av Olav den Hellige ble gjemt etter Stiklestad.

BEKLAGER USKARPT FOTO: Det er mørkt i rommet der Kjell Erik Killi Olsens "Salamandernatten" står utstilt. Foto: GJERMUND GLESNES

BEKLAGER USKARPT FOTO: Det er mørkt i rommet der Kjell Erik Killi Olsens «Salamandernatten» står utstilt. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå var jeg sulten. Dere har sikkert hørt noe om at frokosten er dagens viktigste måltid. Bare rør, ikke sant? Men når frokosten er inkludert og budsjettet er på skarve 5000 kroner, er den det.

Derfor trykket jeg innpå både kakskiv og kornblanding på Singsaker sommerhotell før jeg ga meg. Belønningen var at en wrap og vann på Samfundets kafé Edgar holdt til lunsj.

På Edgar fortalte student og kafévert Kjersti Anderdal Bakken akkurat det samme som Kjersti Austli på «Sing» i går:

At Trondheim er fryktelig stille om sommeren.

– Jeg savner faktisk studieåret. Det er en veldig fin studentby, sa Kjersti (egentlig begge kjerstiene, men nå var notatblokka oppslått på Anderdal Bakkens utsagn).

BYENS BILLIGSTE LUNSJ? 29 kroner for dette. Absolutt ikke verst. Men litt dumt av meg å legge ut dette bildet, nå ble jeg sulten! Foto: GJERMUND GLESNES

BYENS BILLIGSTE LUNSJ? 29 kroner for dette. Absolutt ikke verst. Men litt dumt av meg å legge ut dette bildet, nå ble jeg sulten! Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en gratis kaffe i resepsjonen på sommerhotellet (Saldo nær bankinngangen selger ellers traktekaffe til 10 og espresso til 15 kroner), gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle i Trondheim: Jeg løp ut på Ladestien og gikk på stranda! Jeg badet til og med! Det første kan anbefales, vannet var mer egnet for å lokalbedøve bein og føtter.

Nydusjet etter jogge-/slepe-kroppenturen tilbake ble jeg kjapt klar for middag. Planen var å spise inderøysodd til 105 kroner i Antikvariatet Bakklandet. Det gikk ikke, kjøkkenet var i ferd med å stenge.

Derfor la jeg nok en gang veien til Edgar på Samfundet, der sommerhostellet TIRC forøvrig er Trondheims nest billigste overnatting, til 250 kroner natten.

Nå sto lasagne på menyen, og jeg mistenker at jeg slapp unna med medlemspris – 10 kroner under det ikke-medlemmer må betale. De får løpe etter meg i morgen, takket være bloggen blir jeg nokså lett å finne.

Eller kanskje ikke. Ifølge driftsansvarlig på TIRC, Vivian Wærøe, er det nemlig en ideologi bak driften:

– Misjonen er at unge studenter skal kunne oppleve Norge uten å blø. Det gjør godt for oss å vite at de kan spise normal mat og sove godt uten å blakke seg, sa hun.

Det takker jeg for her jeg er klar til å legge meg etter dag 2, en dag jeg har brukt svært lite penger. Morgendagen blir dyrere. Mye dyrere. Nesten så jeg grøsser. Men ikke helt. I hvert fall så lenge jeg ikke tenker på salamandere. Eller på bading på Lade.

COSTA DEL BRRRR: Lade har fine strender. Men noen må slutte å helle isvann i Trondheimsfjorden. Foto: GJERMUND GLESNES

COSTA DEL BRRRR: Lade har fine strender. Men noen må slutte å helle isvann i Trondheimsfjorden. Foto: GJERMUND GLESNES

DAG 2, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 1: 3940 kroner

Inngang Nidarosdomen med tur i tårnet: 100 kroner

Wraps, Edgar på Samfundet: 29 kroner

Kroneis, Singsaker Sommerhotell: 22 kroner

Lasagne, Edgar på Samfundet: 69 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 220 kroner

Igjen i reisekasse: 3720 kroner

 

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

_DSC8129

REN JUKS: Nei, resepsjonisten ved sommerhotellet sto ikke klar utenfor trappa med mitt kamera da jeg ankom. Bildet er arrangert. Foto: KJERSTI AUSTLI

I fjor sommer reiste jeg én uke i Italia for 5000 kroner, alt inkludert. Årets utfordring er større: Jeg skal gjøre det samme i Norge.

Og Norge er dyrt. Europas dyreste, ifølge EUs statistikkbyrå Eurostat. Da jeg i juni flakket rundt landene på den andre enden av skalaen, Albania, Makedonia og Bulgaria, kunne jeg kose meg meg med priser på en fjerdedel av det vi har i vårt eget furete, værbitte (ifølge Eurostats indeks).

Med god margin den vanskeligste byen jeg har gjort en hundredollarshelg i, uttalte New York Times’ reiseblogger Frugal Traveler til meg i fjor, etter at han hadde prøvd å «feriere» en helg for 585 kroner i Oslo.

Så da så.

Går det egentlig an å reise billig i Norge?

Det er spørsmålet. Som egentlig er ganske dumt. For selvfølgelig gjør det det. Det er lett som en hakkespett. Norge er vårt rimeligste ferieland, vi slipper jo flybillettene (hvis vi vil), og landet er for de fleste fullt av slekt og facebookvenner.

Så jeg kunne ha…

* pakket telt og fiskestang og røret rundt i Nordmarka.

* gått fra hytte til hytte i et eller annet fjell.

* syklet sørlandskysten med telt.

* bunkret opp noen flasker vin og dratt på turné mellom slekt og venner.

* leid kano og padlet Haldenvassdraget.

For eksempel. Mulighetene er mange, så lenge madrassen hjemme er såpass god at du ikke må dra på ferie for endelig å få en god seng å ligge i.

Så enkelt er det ikke for meg. Jeg kan ikke basere meg på telt – jeg skal jo blogge hver kveld og trenger strøm! Reglene for 5000-kronersreisen forbyr meg også å overnatte gratis hos folk, i tillegg til at de pålegger meg å oppføre meg som en turist.

Trøsten er at turister kan oppføre seg både besynderlig og eiendommelig.

Reglene og prisnivået ga meg likevel noen volt ekstra reisespenning da jeg sank morratrøtt ned på setet på NSBs trondheimstog fra Oslo S (minipris: 399 kr) klokka 08.02 i dag tidlig.

_DSC8108

HERREGUD FOR EN HERLIG DAG! Nidelven stille og vakker du er. Det er ikke farlig å være nordenfjells i sånt vær. Foto: GJERMUND GLESNES

For til tross for hva mange sier: Skal du reise skambillig i Sør-Norge, er det buss eller tog som gjelder. Sammen med minipris. Da jeg kjøpte min togbillett, kunne jeg riktignok ha bestilt fly til 348 kroner – men jeg hadde ikke kommet utenom tog til Gardermoen (90 kr) og flybuss fra Værnes (130 kr).

Buss fikk jeg uansett på kjøpet. Til mine gjenkjennende nikk måtte statsbanene nemlig ty til buss for tog mellom Lillehammer og Dombås. Dermed røyk min plan om å klare meg uten kafévogna. Men rømmegrøt til 59 kroner var slettes ikke så dyrt som jeg hadde fryktet. (Til gjengjeld var porsjonen mindre enn jeg håpet.)

Vel fremme i Trondheim svettet jeg meg vei opp til byens billigste overnatting: Singsaker Sommerhotell, der jeg ligger i køye 7 i sovesalen Fritz.

Sommerhotellet ligger i huset som resten av året er Singsaker studenterhjem, som med sine 1280 kvadratmeter er Skandinavias største bebodde trehus, ifølge resepsjonist – og lærerstudent – Kjersti Austli.

Huset ligger også rett over koselige Bakklandet, så herfra lå Trondheim for mine føtter!

Men akk, lå byen for min lommebok?

– Jeg strekker virkelig budsjettet mitt for å kunne reise i Norge, fortalte australieren og min romkamerat Nils Veltkamp, som har loffet rundt i Europa med ryggsekk i seks måneder.

– Jeg har hverken røyket eller drukket alkohol siden jeg kom til Norge. Det er jo så dyrt her, beklaget han seg før han dro til matbutikken for å kjøpe middag.

Jeg hadde ikke tenkt å spinke så fælt. Uten en øl første dag på turen? Ikke hvis jeg fant en utvei!

Etter å ha gitt opp å fiske min egen laksemiddag – Havfruen Fiskerestaurant som låner ut fiskestenger gratis om sommeren, var tom for stenger – prøvde jeg å få råd av lokalkjente.

_DSC8094

NØT SOLA: – Trondheim er en fin by, spesielt i sånt vær, sa Nathalie Hoset som nøt sola og en is langs elva. Foto: GJERMUND GLESNES

Nathalie Hoset, som spiste is på bryggekanten rett nedenfor Gamle bybro, ga meg noen billigtips. Ingen av oss hadde likevel den helt store troen på at prisene ville være helt innenfor mitt budsjett. Budsjettet er nemlig strammere enn dagens forbruk kanskje tilsier.

Overnattingene på «Sing» er de klart billigste på hele turen. Og også transporten vil koste flesk (ikke harryhandlet sådan).

Min trasking i gatene og veitene i midtbyen tilsa at hun hadde rett. Coffee Annan i Isak Kultursenter, som selger dagens middag til 80 kroner (50 hvis du er yngre enn 25), er sommerstengt. Ellers gikk det mest i gode lunsjtilbud.

BARE BLÅBÆR. Kafeen ved Solsiden er visstnok en favoritt når studenter vil flotte seg med god middag - til en litt rimeligere penge, men ikke billig nok for en 5000-kronersreisende. Foto: GJERMUND GLESNES

BARE BLÅBÆR. Kafeen ved Solsiden er visstnok en favoritt når studenter vil flotte seg med god middag – til en litt rimeligere penge, men ikke billig nok for en 5000-kronersreisende. Foto: GJERMUND GLESNES

Til slutt havnet jeg på den gamle kjenningen Mormors stue, som jeg husker (alternativt: ikke husker) fra studentdagene for sine vinkvelder. De fins fortsatt: Fredag og lørdag kan du sette deg i bestemorsmøblene og drikke en flaske vin til 150 kroner! Onsdager er prisene mer normale. Men hyggelige etter norske forhold: en porsjon studentpasta kostet 84 og en halvliter 59 kroner for ikke-studenter (etter klokka 17). Studenter får brygget billigere, som på mange steder i Trondheim. I Mormors stue er forskjellen ti kroner.

Porsjonen var uansett den samme. Og jeg trasket glad og mett opp bakkene til «Sing». I kveldssol. For været her er så fint at du skulle tro det var like før eksamen – en eksamen du egentlig måtte sprenglese til. Kanskje er det litt samme greie nå, for meg. For sol og Trondheim betyr ølsug. Og det går ikke mange halvlitere i en 5000-kronersreise.

 

DAG 1, PENGESTATUS:

Penger i totalbudsjett: 5000 kroner

Togbillett Oslo-Trondheim (minipris): 399 kroner

Rømmegrøt på toget: 59 kroner

To netter i sovesal på Singsaker sommerhotell: 459 kroner

Studentpasta og halvliter, Mormors stue: 143 kroner

Utgifter til sammen, dag 1: 1060 kroner

Igjen i reisekasse: 3940 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

Landsbyloffing på Kreta, dag 6: Ikke akkurat en tursti i marka

KLYVING: Aradenaravinen byr på klyving fra Aradena 600 moh til stranden i Marmara. Her er Tanja Siegle og Roger Gräber på vei ned. Foto: MONA LANGSET

KLYVING: Aradenaravinen byr på klyving fra Aradena 600 moh til stranden i Marmara. Her er Tanja Siegle og Roger Gräber på vei ned. Foto: MONA LANGSET

Klatre, klyve, hoppe, skli. Aradenaravinen er ingen vanlig søndagstur.
Men det er morsomt. Mye morsommere enn Samariaravinen, hvor du bare bruker beina. I Aradenaravinen må du bruke hele kroppen.

Og vil du ha litt ekstra spenning, kan du hoppe strikk fra Aradena-brua før du går igjennom landsbyen som ble fraflyttet etter en vendetta i 1949. (Den jeg skrev om i går).

 

ARADENA: I helgene arrangeres det strikkhopping fra denne brua 138 meter over bunnen i ravinen. Foto: MONA LANGSET

Turen gjennom Aradenaravinen starter ved brua og den fraflyttede landsbyen.

 

For å være helt ærlig: Jeg er glad jeg ikke var her på en lørdag eller søndag. Det er nemlig da det er strikkhopping, og da måtte jeg ha prøvd det.

 

Ingen hadde tvunget meg til det, selvsagt. Men min indre stemme hadde sagt: Hopp! Du har hoppet i Norge, så da må du gjøre det her også.

 

Så det var like greit at det ikke var noe alternativ i dag.

 

Fikk stort nok sug i magen av bare å se på utsprangsplattformen 138 meter over bunnen av kløften.

 

Men kommer du hit i helgen har du altså muligheten. De siste årene har det vært hopping fra Aradena-brua der Aradenaravinen  hver helg fra juni og ut august.

 

Komme dit
Uansett om du skal hoppe, se den fraflyttede landsbyen eller gå ravinen, er det enklest å komme til Aradena  via fra Chora Sfakion. Dit går det både buss og båt. (Det er andre fergestopp etter Agia Roumeli.) I Chora Sfakion kan du finne en taxi, eller be noen fra dykkesenteret kjøre deg.

 

 

Hvis du ikke skal gå ravinen, og har tenkt deg tilbake samme vei som du kom, er det fullt mulig å kjøre leiebil helt fram.

TAXI: Orestis Karamanos fra dykkersenteret i Chora Sfakion hentet meg i Loutro i dag. Foto: MONA LANGSET

TAXI: Orestis Karamanos fra dykkersenteret i Chora Sfakion hentet meg i Loutro i dag. Foto: MONA LANGSET

 

Da jeg reiste fra Loutro i dag tidlig, var det først med taxibåt til Chora Sfakion og deretter  biltansport opp i fjellet, ordnet via dykkersenteret i Chora Sfakion.

 

 

Sfakia-pai
På veien til Aradena måtte vi stoppe i fjellandsbyen Anopolis. Hadde nemlig blitt sterkt anbefalt å prøve den lokale Sfakia-paien.

 

ANOPOLIS: Giannis Orfanoudakis har laget Sfakia-pai til meg. Foto: STELIOS TSIRINTANIS

ANOPOLIS: Giannis Orfanoudakis har laget Sfakia-pai til meg. Foto: STELIOS TSIRINTANIS

Og det var ingen dårlig frokost. Giannis Orfanoudakis i bakeriet vartet opp både meg og sjåføren fra dykkersenteret. Vi fikk være hans  frokostgjester.

 

 

SLIK: Stelios viser hvordan Sfakia-paien skal spises.

Den berømte paien ser ut som en flat pannekake med hvit geitost inni.

 

 

Vi fikk den servert sammen med et lite glass raki, og en skål med honning som skulle helles over paien.

 

 

Da jeg begynte å skjære biter av den fikk jeg raskt beskjed om at det var ikke slik det skulle gjøres.

 

– Nei, den skal ikke spises som en pizza! Du skal rulle den som en pannekake, og holde endene litt opp slik at honningen ikke renner ut, forklarte Stelios.

 

Røde blomster og hvite fjell. Anopolis er et populært utgangspunkt for fjellturer. Foto: MONA LANGSET

Jeg spurte baker Giannis om hva slags kunder han vanligvis hadde her på bakeriet. Tenkte at det umulig kunne være veldig folksom her oppe i fjellene på sydsiden av Kreta.

 

Det var mest lokale, sa han. Pluss turister som kommer hit for å gå fjellturer. Dette området er et populært utgangspunkt for vandring i de hvite fjellene (Lefka Ori).

 

 

Flådd levende
Neste stopp på turen var torget i Anopolis, med en statue av landsbyens alle største sønn. Selveste Daskologiannis.

 

DASKALOGIANNIS: Hedret for motstanden mot tyrkerne. Foto: MONA LANGSET

Lyder navnet kjent? Flyplassen i Chania er oppkalt etter ham.

 

En av fergene på sydkysten, og et av hotellene i Loutro heter det samme.

 

Dette er en av Kretas virkelig store opprørshelter under den tyrkiske okkupasjonen.

 

Daskalogianni, eller Ioannis Vlachos som han egentlig het, fikk kallenavnet sitt som betyr «Lærerjannis» etter at han hadde studert i utlandet.

 

 

Om han noen gang jobbet som lærer, vet jeg ikke. Han var mer kjent som en mektig skibsbygger, skipseier og leder både for hjembyen Anopoli og hele Sfakiaregionen.

 

I 1770 kom tyrkerne som herjet landet med tilbud om en fredsavtale. Vel vitende om at det kunne være en felle, gikk Daskalogiannis dem i møte. Det endte med at han ble tatt til fange og torturert.
Men selv etter at de hadde skrellet av ham huden (!) nektet Daskalogiannis å komme med noen opplysninger til tyrkerne. Historien sier at han led i stillhet helt til han døde av skadene. Men broren, som ble tvunget til å overvære det hele, ble etter sigende gal.

Norske fjellfolk
Mens jeg sto der og fotograferte Daskalogiannis hørte jeg plutselig norske stemmer fra den nærmeste kafeen. Der satt det seks nordmenn som akkurat hadde avsluttet en tre dagers tøff fjelltur i Lefka Ori.

PÅ FJELLTUR: F.v: Terje Abrahamsen, Tor Henning Evensen, Kristin Borud, Marte Boro, Svend A. Svendsen og Marianne Svendsen. Foto: MONA LANGSET

PÅ FJELLTUR: F.v: Terje Abrahamsen, Tor Henning Evensen, Kristin Borud, Marte Boro, Svend A. Svendsen og Marianne Svendsen. Foto: MONA LANGSET

 

Gjengen har gått ni- og titimersturer hver dag. Overnattet i steinhytter og telt i null grader om natten, og båret vannforsyneinger til halvannet døgn i heten om dagen.

Konklusjonen deres er at denne type fjelltur ikke er for nybegynnere i fjellet.

Deres beste tips til andre som har tenkt å gå fjellturer på Kreta, er å kjøpe kart hos Nomaden i Oslo før avreise. Der fikk de kjøpt gode kart som andre fjellvandrere på Kreta har misunt dem.

Fjellturistene fortalte at de nå skulle slappe av i Loutro noen dager. Men først skulle de selvsagt  veien ned dit. Det tar halvannen time.

 

Det er med ande ord full mulig å opp til Anopolois og Aradena fra Loutro også.

Eller man kan ta taxibåt og bil slik som jeg gjorde.

 

Før jeg ga meg i kast med ravinen i dag, slo jeg av en prat med Antonis Georgedakis som jobber i den lille kiosken der turen starter.

GÅR IKKE UTEN GRUNN: Antonis Georgedakis. Foto: MONA LANGSET

GÅR IKKE UTEN GRUNN: Antonis Georgedakis. Foto: MONA LANGSET

– Dere kommer til å måtte bruke hendene. Det er litt klatring og klyving, sa han.

Det var ingen overdrivelse.

Går ikke uten grunn
Han fortalte at noen dager går så mange som 100 personer gjennom denne ravinen. Andre dager kan det være bare 10. De fleste er tyske, noen er franske og noen italienske. De siste årene har det også kommet noen greske, men grekere har ingen tradisjon for å gå på tur.

 

Veien til butikken i Anopolis. Foto: MONA LANGSET

– Vi går ikke i fjellet sånn helt uten grunn, fastslo han.
Antonis er vokst opp i Agios Joannes, den lille landsbyen som som ligger der veien som går forbi Aradena slutter.

 

Før broen ble bygget i 1986, måtte innbyggerne gå i to og en halv time for å komme til butikken i Anopolis.

 

 

Det inkluderte en tur ned i ravinen og opp igjen på den andre siden. De måtte bære matvarer og for til dyrene ned og opp ravinen.

 

– Livet ble mye lettere da vi fikk brua. Nå tar det bare ti minutter med bil til Anopolis, sa han.

 

Hver gang en bil kjører over brua dundrer og braker det så voldsomt i stålkonstruksjonene at  det høres ut som et voldsom tordenvær er på vei.

 

Jeg kvapp til hver gang det skjedde, da jeg var på vei ned i den dype kløften sammen med de tre tyske fotturistene som tilfeldigvis startet å gå samtidig med meg i dag..

 

PÅ TUR: Roger Gräbe, Tanja Siegle og Maik Schröder klyver nedover Aradenakløften. Foto: MONA LANGSET

Er veldig glad for at jeg møtte Tanja, Maik og Roger akkurat der, så jeg slapp å gå denne turen alene.

 

 

 

Vi brukte i alt 3,5 timer på 5,5 kilometer. Det var riktig nok inkludert en del fotopauser.

 

 

 

Mike hadde voldsomt til fotoutstyr med seg. Men likevel sier tidsbruken noe om framkommeligheten.

 

For plutselig forsvant merkingen. Plutselig var det ikke lenger mulig å hoppe ned til neste avsats. Noen steder kunne vi skli nedover fjellet. Andre steder måtte vi bare innse at vi hadde gått feil, og prøve å finne tilbake til stien.
Men det var gøy.

 

FRODIG: Mot slutten av turen blir Aradenaravinen frodigere. Og lettere å gå. Foto: MONA LANGSET

FRODIG: Mot slutten av turen blir Aradenaravinen frodigere. Og lettere å gå. Foto: MONA LANGSET

– I Samariaravinen kan det være en utfordring at det er så langt å gå i varmen. (18 km) I denne ravinen er utfordringen å ta seg fram. Likevel er det ikke uoverkommelig. Det er bare morsomt, sa Tanja, da vi endelig var framme ved Marmara, og kunne kaste oss  ut i de avkjølende bølgene.

 

Og jeg er helt enig. Litt utfordrende i noen partier, men på ingen måte uoverkommelig for en som liker å klyve litt. Det er ikke nødvendig med fjellklatrerutstyr. Men fjellstøvler hadde  vært en fordel. I det minste solide sko med kraftige såler.
Fra Marmara går det en liten ferge til Loutro hver ettermiddag klokken 17.

AHH, TAXIBÅT! Jeg elsker vind i håret. Foto: MAIK SCHRÖDER

Men siden vi var framme i Marmara allerede klokken 14,00, bestilte jeg taxibåt etter lunchen på tavernaen der.

 

Jeg skulle jo til hotellet for å skrive det siste innlegget i Kreta-reisebloggen.
Når jeg har satt siste punktum der i kveld, skal jeg nyte et glass god gresk vin på terrassen.
Hver gang noen sier «det finnes ikke god gresk vin,» blir jeg litt snurt. Det har jeg hørt mange ganger.

Men de vet ikke hva de snakker om.

 

 

Hellas har faktisk produsert flere viner helt i verdenstoppen. Her kan du se en av dem i selskap med de beste italienske og franske på forsiden av det anerkjente vinmagasinet Decanter: Tidligere har jeg besøkt et av de beste vinhusene i Hellas. Det kan du lese om her.

 

LOUTRO: En liten hvit landsby på sydsiden av Kreta. Foto: MONA LANGSET

LOUTRO: En liten hvit landsby på sydsiden av Kreta. Foto: MONA LANGSET

I natt skal jeg bo i nydelige Loutro, med krystallklart vann og hvite hus med blå vinduskarmer.

 

Så bassengklart er vannet i sjøen, her at da jeg sto på brygga før i dag, fikk jeg nesten følelsen av å kikke inn i et akvarium da en stor havskilpadde svømte forbi like under meg.

LOUTRO: Trapp som sier «velkommen» Foto: MONA LANGSET

Alle de rundt 20 småhotellene her er bygget på tuftene av husene til lokalbefolkningen.
– Mange har gjort om husene sine til hotell, fortale Sofia, Androulakaki som driver det jeg selv bor på, Porto Loutro on the hill.

 

 

Foreldrene hennes kommer herfra. Selv bor hun i Loutro om sommeren og i Chania om vinteren.

Nå bor ikke mer enn 10 mennesker fast i Loutro om vinteren. Men hver sommer vender rundt 100 av de lokale tilbake for å drive hotellene og tavernaene ved sjøen.
Her kan jeg helt klart finne roen. Helt til jeg reiser videre til en knøttliten landsby på østsiden av Kreta, der jeg begynner med greskundervisning hos en privatlærer til mandag. Etter det skal jeg ha ferie og praktisere den nye gresken jeg har lært. På Kreta, selvsagt.

karrt igjen

Les også:

* Landsbyloffing på Kreta, dag 5: Landsbyen alle forlater hver kveld

* Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

* Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

* Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

* Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

Landsbyloffing på Kreta, dag 5: Landsbyen alle forlater hver kveld

BILDE: Kim Larsen og Jacob Cramer skal reise videre med neste båt. Foto: MONA LANGSET

Til landsbyen Agia Roumeli er det ingen bilvei. Hit kommer man til fots eller med båt.
Dette er første gang jeg har kommet sjøveien. De andre gangene har jeg gått gjennom Samariaravinen, akkurat som Kim Larsen og Jacob Cramer på bildet over.
Agia Roumeli ligger midt i Sfakia-området. Et område jeg har blitt advart mot helt siden mine første turer til nordsiden av Kreta for mange år siden.

– I Sfakia er mennene mye større, mye farligere og mye villere enn på resten av øya, fikk jeg høre av folk fra Chania.

Vel. Mange av mennene er i hvert fall høyere. Jeg er ingen småjente selv, med mine 175 centimeter. Men Roussos og Stavros Viglis fra Agia Roumeli er en god del høyere.

Omgitt av høye menn

Omgitt av høye menn

– Det er mange i denne landsbyen på min størrelse, fortalte Roussos (186 cm)
– Onkelen min er 192 cm, og broren min 187, opplyste Roussos sønn, Stavros (180 cm).
Så de er høye. Men ville? Nei. Hos Roussos og Stavros sitter i alle fall latteren løsere enn våpnene.
Riktig nok har de et automatvåpen hengende på veggen i restauranten, under maleriet av kirken Agios Pavlos.
– Det er et tysk våpen fra annen verdenskrig. Tilhørte en fallskjermsoldat, fortalte Roussos. Les mer om annen verdenskrig på Kreta i bloggens dag 2.

 

Fergetider er relative
Jeg kom til Agia Roumeli med morgenbåten fra Sougia. Siden jeg var litt sent ute, planla jeg å kjøpe frokost om bord.
Det var ingen god plan.

Sist jeg tok denne båten solgte de sandwicher i kiosken. Nå var det bare potetgull og is. Dessuten: «Fergetider» er et relativt begrep. Båten var så mye forsinket at jeg kunne hatt god tid til å spise frokost før avreise.

Fergeturer langs sydsiden av Kreta er fascinerende. Da ser man de mektige fjellene og fine små badevikene fra sjøsiden.

Ser du kapellet? Jeg så det ikke fra båten i dag, så jeg bruker et bilde jeg har fått av Olle Meurling fra Fysimera.com

Ser du kapellet? Jeg så det ikke fra båten i dag, så jeg bruker et bilde jeg har fått av Olle Meurling fra Fysimera.com

Siden jeg nå kom til Agia Roumeli sjøveien, prøve jeg å få øye på det lille kapellet Agio Pavlos, som ligger litt øst for selve landsbyen. Men nei. Kapellet som ble bygget av steiner fra stranden der på 950-tallet, går nesten i ett med naturen.
Det er oppkalt etter apostelen Paulus  som kom til Kreta i år 59, og  brakte kristendommen til øya.

 

Han skal ha tilbrakt mye tid her, og nylig ble det arrangert en norsk temauke med vandring i Paulus’ fotspor.

 

Du kan lese mer om Paulus og Kreta på Bibelen.no. Her  og her.

(Takk til Hans Johan Fagrusten i Bibelselskapet, for hjelp til å finne de aktuelle skriftsedene)

 

En av reiselederen på Paulus-turen, Anna Meurling, fortalte at det er en kjempefin tur å gå fra Agia Roumeli til denne kirken. Det er 1,5 timers vandring på merket E4-sti langs sjøen. Selv om det ikke er bilveier dit, finnes det en liten kafeneion med mulighet til å få kjøpt lunch ved kirken.

Det får bli en annen gang jeg er i Agia Roumeli.

Københavnerne Kim og Jacob slapper av på stranden i Agia Roumeli etter Samariaturen. Foto: MONA LANGSET

De aller fleste turistene i Agia Roumeli kommer dit gjennom Samariaravinen.

 

Så tilbringer de ettermiddagen på stranden, før de forlater byen med båt til en havn med bilveier og bussforbindelser.

 

 

Gikk fort
Kim Larsen og Jacob Cramer fra København nøt livet ved Libyahavet mens de ventet på ettermiddagsbåten.
– Vi kjøpte bussbilletter gjennom et lokalt reisebyrå, og dro fra Chania allerede klokken kvart over seks i dag tidlig. Da var vi framme ved starten av ravinen før bussene fra Apollo, Spies og Star Tour kom. Vi begynte å gå klokken halv åtte, fortalte Jacob.

 

Og Kim la til at det var en fin opplevelse å gå så tidlig at de hadde Samariaravinen helt for seg selv. De gikk fort, og hadde bare ti minutters pause. Dermed kunne de legge seg på stranden i Agia Roumeli etter fire timer.

HJEMME: Om sommeren kommer alle barna hjem til Agia Roumeli. Stratos Tzatzimakis (9) har sin egen dyreverden bak restaurant Farigi, som foreldrene driver. Foto: MONA LANGSET

 

 

Når siste båt forlater Agia Roumeli om ettermidagen er det som regel bare en håndfull fastboende igjen.

 

Det vil si mellom 150 og 200 store og små mennesker om sommeren.

 

Om vinteren er det bare 20 – 30 der. Flest menn, fordi alle barna går på skole i Chania, og mødrene er sammen med barna i byen.

 
Mer enn Samaria-avslutning
Men Agia Roumeli er verdt et lengre opphold. Stedet er mye mer enn avslutningen på samariaravinen, skriver familien Vigli på sin nettside.

 

Far Rousos og sønn Stavros driver restaurant Artemis sammen. Og Rousos bror driver familiehotellet med samme navn.

 

 

Stavros er halvt svensk. Det henger sammen med at pappa Rouso giftet seg med en reiseleder som pleide å gå Samariaravinen èn gang i uken for 30 år siden. Svenske Eva flyttet aldri tilbake til Sverige.

 

– Så hva er egentlig Agia Roumeli mer enn bare slutten på Samariaravinen?

 

Lær om bienes liv hos Rousos. Foto: MONA LANGSET

 

– Det er et fint sted for fotturer. Vi er lokalkjente, og kan guide grupper på spennende turer.

 

Gjestene våre kan også være med på å lage kretisk mat i keramikkskåler, og bake brød i steinovn. Og de kan være med til bikubene mine og lære om bienes liv, sa Rousos.

 

Han har prøvd å selge pakketurer med den type aktiviteter gjennom et fransk reiseselskap for noen år siden.

 

Men uten særlig hell. Rousos gir likevel ikke opp tanken på at dette faktisk er en god forretningside.

 

Færre Samaria-turister

Mange sliter i Agia Roumeli for tiden. Det henger sammen med at langt færre turister går Samariaravinen.

 

Jeg gikk der selv i juli fjor, og undret meg over at det nesten ikke var folk i ravinen som pleide å være full av turister på den tiden av året. Les om det her.
– I fjor var et bunnår. I år har det foreløpig vært 25 prosent økning i forhold til 2012, sier Roussos optimistisk. Han håper på bedre tider og flere turister som bruker penger i Agia Roumeli igjen.

 

LITE FOLKSOMT: Anne Bergset Oikinomaki og jeg så ikke mange andre turister da vi gikk Samariaravinen i fjor.

 

For ikke bare er det færre turister nå. De som kommer bruker mindre penger enn før.

 

 

– Nå kan det komme fire personer bestille èn salat og to drikker på deling. Det er ikke som i gamledager. Det er 12 tavernaer i Agia Roumeli. Den eneste grunnen til at ingen av dem stenger, er at familiene eier dem selv, de bor der, og driver dem uten profitt, sukket han.

 

 

Så Roussos Vigli er glad for at han har en annen inntektskilde: De 250 bikubene.
Familien Vigli er også mer enn selvforsynt med kjøtt. Ved det gamle huset i den gamle Agia Roumeli-landsbyen har de både sauer, høner og kaniner.

 

 

De fleste familiene i Agia Roumeli har det på samme måten. De bor i den nye landsbyen nede ved sjøen, også har de bier og husdyr i hagene ved de fraflyttede husene i den gamle landsbyen.

 

BI-INNTEKT: Roussos har bier ved den gamle Agia Roumeli-landsbyen. Foto: MONA LANGSET

BI-INNTEKT: Roussos har bier ved den gamle Agia Roumeli-landsbyen. Foto: MONA LANGSET

Gamle Agia Roumeli ligger akkurat der Samariaravinen ender og betongveien de siste to kilometerne ned til sjøen starter.

 

I dag er de fleste husene ruiner. Bare kirken med gravplassen som fremdeles er i bruk blant beboerne i nye Agia Roumeli, holdes vedlike.

 

Dagens Agia Roumeli er en ung landsby. Den ble bygget opp på 1960- og 70-tallet, etter at myndighetene hadde kjøpt opp jord og gitt ett stykke til hver av familiene som bodde i gamle Agia Roumeli.

 

Flyttingen fra den gamle landsbyen startet etter at elva gikk over sine bredder om våren og ødela tre av husene. Etter hvert ble det også mer turister i området, og mange startet business nede ved sjøen. Da ble det i tillegg mer hensiktsmessig å bo der nede.

 

Den siste familien flyttet fra gamle Agia Roumeli ned til nye Agia Roumeli rundt 1980.

NY BY: med turistene fra samariaravinen, begynte businessen nede ved havnen å blomstre, og etter hvert flyttet hele gamle Agia Roumeli ned hit. Foto: MONA LANGSET

Før i tiden var det også en levende landsby midt inni Samariaravinen. De siste innbyggerne flyttet derfra i 1968. Noen av dem ned til  gamle Agia Roumeli, blant dem Rousos foreldre.

 

 
Så Roussos har vokst opp midt i Sfakia-regionen.
Hva er det egentlig med folk fra Sfakia, dette området på sørvestre Kreta? Hvorfor har de rykte på seg for å være litt «villere» enn folk fra resten av Kreta?

 

Historiefortelleren Lucky som jeg traff i Azogires (reisebloggens dag 3) hadde en forklaring. Han kommer selv fra en familie som måtte flytte fra denne regionen for 300 år siden på grunn av vendettaer, eller blodhevn.

 

 

– Folk fra Sfakia er stolte og sta. I tillegg har de en ekstrem frihetstrang. Det området har aldri vært okkupert. Hverken venetianere, tyrkere eller tyskere under annen verdenskrig klarte å få herredømme over den regionen. Sfakia-folket holdt alle inntrengere unna. Stoltheten deres har også ført til mange vendettaer. Det er ikke slik nå lenger. Likevel lever det ennå folk som har opplevd blodhevnen på nært hold, fortalte han.

 

 

Blodig historie

Den siste store blodhevnen skjedde i 1949. Den startet med en krangel om en geitebjelle, og endte med at fjellandsbyen Aradena, øst for Agia Roumeli, ble fraflyttet i løpet av tre måneder.

Historiefortelleren Lucky, sammen med onkel Pavlos og tante Katerina Kokoutsakis, som opplevde Aradena-vendettaen. Foto: MONA LANGSET

Luckys tante, Katerina Kokontsakis, er født i Aradena. I 1949 var hun ti år, og tilfeldigvis oppe på fjellet for å hente kuene da hun hørte skyting og bråk fra landsbyen. Da hun kom hjem havnet hun midt i slosskampen.

 

 

 
– Det startet med at åtte menn fra to familier satt rundt et bord og delte kjøttet av en geit de hadde stjålet. Det var et lystig lag, og til slutt var det bare bjellen igjen. Den ville alle mennene ha, og det endte med en skikkelig slosskamp der de dro fram våpnene. Likevel ble ingen drept i første omgang, fortalte Lucky.

 

Og tante Katerina fortsatte: Senere på kvelden gikk en fra Koukouvitakis-familien og banket på hos Tsontakis-familien for å snakke om hva som hadde skjedd. Da fikk han en kule mellom øynene.

 

 

Det måtte Koukouvitakis-familien hevne. I alt ble tre mennesker drept den kvelden. Og ytterligere ni ble drept i månedene som fulgte.

 

 

Til slutt skjønte de som var igjen i Aradena at de måtte splitte opp for at det ikke skulle skje enda flere drap. Så de flyttet. Noen til Heraklion, noen til Chania og noen til Rethymnon-området. Hele ti familier slo seg ned på samme sted i en landsby litt utenfor Rethymnon, fortalte Katerina Kokoutsakis, som nå bor i landsbyen Azogires.

 
– Det er nesten uvirkelig at dette kan ha skjedd. Reiser du til Sfakia nå, finner du nesten ikke søtere, hyggeligere og mer gjestfrie mennesker, sa Lucky.

 

 
– I Aradena er det heller ikke slossing lenger. Noen har kommet tilbake og satt i stand husene for å bruke dem om sommeren. Det er folk fra begge familiene, og de er venner nå, påpekte Katarinas ektemann, Pavlos.

 

På vei fra Agia Roumeli til Loutro. Foto: MONA LANGSET

På vei fra Agia Roumeli til Loutro. Foto: MONA LANGSET

I morgen skal jeg besøke den fraflyttede Aradena-landsbyen. Jeg skal overnatte i idylliske Loutro, som ligger ved havet like nedenfor Aradena. Og jeg skal gå Aradena-ravinen som starter ved den fraflyttede landsbyen, og ender ved det jeg har hørt skal være verdens mest idylliske lille sted: Marmara utenfor Loutro.

Les også:

Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

 

Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

La meg bare si det med en gang: Det er ikke vanlig at jeg drikker vin til frokost. Men i dag ville det vært uhøflig å takke nei.

FÅ KUNDER: Jorgos ville nok gjerne ha selskap, og bød på både mat og vin før ravineturen. Foto: JORGOS JR.

Det begynte med at jeg kjøpte et glass nypresset appelsinjuice av Jorgos Sartsetakis på kafeen ved starten av Agia Irini-ravinen.

Kommer snart tilbake til fortsettelsen av den historien.

Agia Irini er Samaria-ravinens mindre kjente lillebror.

 

Ravinenen ligger i det samme naturreservatet, og i lange strekninger ser de til forveksling like ut, bortsett fra at Samaria er omtent dobbelt så lang som Agia Irini.

 

Men mens «alle» har hørt om Samaria, er Agia Irini ukjent for de fleste.

 

Fra Paleochora går det buss hver morgen til Omalos, der Samariaravinen starter. Men hvis man går av bussen omtrent halvveis mellom Paleochora og Omalos, kommer man til starten av Agia Irini.

 

Agia Irini munner ut i Sougia. Det er den landsbyen som ligger mellom Paleochora og Agia Roumeli på sydvestsiden av Kreta.

 

 

Mitt eneste kjennskap til Sougia fra før, var at jeg har kommet dit med ferge etter å ha gått Samariaravinen, og blitt plukket opp av en buss som har kjørt meg tilbake til nordsiden av øya.

 

Ifølge Lonely Planet er Sougia  en av de mest tilbakelente og forfriskende uutviklede feriestedene langs sørkysten av Kreta.

Dette var en gang i tiden et populært hippie-sted, og mange nostalgiske eks-hippier vender nærmest religiøst tilbake hit hvert år, leste jeg  i Lonely Planet.

Kan for øvrig ikke si at jeg så noen utpregete eks-hippier der i dag. Det var veldig stille. Høysesongen har nok ikke begynt ennå.

Jeg skulle altså gå til Sougia de syv kilometerne gjennom Agia Irini-ravinen.

Det var ikke akkurat kø der.

BUSSEN VIDERE: Jeg var den eneste som gikk av ved Agia irini. Foto: MONA LANGSET

BUSSEN VIDERE: Jeg var den eneste som gikk av ved Agia irini. Foto: MONA LANGSET

Da bussen stoppet ved Agia Irini var jeg den eneste som gikk av. Må innrømme at jeg følte meg ganske alene, da den hvite bussen kjørte videre på veien mot Samaria.

KAFENEION: Jeg visste ikke at det fantes en ved starten av ravinen.

KAFENEION: Jeg visste ikke at det fantes en ved starten av ravinen.

På forhånd hadde jeg lest om denne tuen i Julia Benotis bok «35 foturer på Kreta.» Der sto det at det var en lite kafeneion ved enden av ravinen.

Det sto ingen ting om at det også var en ved starten. Derfor ble jeg så gledelig overrasket over muligheten til å snakke med et menneske, at jeg gikk innom og bestilte et glass ferskpresset appelsinjuice. Det kunne jo være en god start på turen.

FRISTENDE: Få ting smaker bedre en ferskpresset appelsinjuice. Foto: MONA LANGSET

 

Nå har jeg lært litt gresk. Ikke mye. Men nok til at jeg kunne bestille en appelsinjuice. «Mia portokolada, parakalå.»

 

Mannen bak disken kunne omtrent like mye – eller lite – engelsk som jeg kunne gresk.

Det utviklet seg etter hvert til en merkelig samtale, som endte med at jeg ikke på noen måte skulle få lov til å betale for appelsinjuicen.

Neida, i stedet måtte jeg endelig smake på hans hjemmelagde kalitsounia, en slags flat pakke av paideig med ost og urter inni. Osten og urtene var fra egen produksjon. Han bodde to kilometer unna, fortalte han.

Jeg prøvde å forklare at jeg måtte gå, noen ventet på meg ved enden av ravinen og ville sikkert begynne å lure på hvor det ble av meg etter hvert.
Men det skulle bare ta fem minutter, sa han.

Det tok mye mer.

Også kom han med en karaffel rosevin, og skjenket i to glass.

Dermed var det «jamas» og «skål». Turid Oskarsen og Dag Larsen som har hus i Paleochora, og hadde vært så snille at de kjørte bagasjen min til Sougia, begynte riktig nok etter hvert å bekymre seg for hvor jeg ble av, fortalte de etterpå.

 

BILLETTKONTORET: Inngang to euro. Foto: MONA LANGSET

Mobildekning
Litt bortenfor kafeen hvor jeg fikk vin til frokost, står det lille huset hvor man skal kjøpe inngangsbilletter til ravinen. To euro.

 

Men der var det ingen.

 

I stedet var det hengt opp en lapp i vinduet med «jeg befinner meg en kilometer ned i ravinen.»

 

Så jeg begynte å gå. Og tenkte at hvis jeg faller og skader meg her, vil kanskje ingen finne meg. Det er ingen førstehjelpsstasjon eller vakter med muldyr, som i Samaria. Ingen mobildekning. Og ingen andre turister.

Etter en kilometer hørte jeg henne før jeg henne.

Billett-damen satt og snakket i mobiltelefon.

Hun var tilsynelatende lite interessert i å svare på spørsmålene mine. Men man blir jo litt pratsom, og gjør seg noen tanker når man går slik alene, så jeg spurte i vei.

BILLETTSELGEREN: Satt akkurat på det punktet hvor det var mobildekning. Foto: MONA LANGSET

 

– Hvor mange har kjøpt billett før meg i dag?
– 15

– Hvor mange pleier å

gå her i løpet av en dag?
– 50 – 60.

– Hele sommeren?
– Det er flest i mai. Da er det cirka 100.

 

 
– Er det slik at noen som jobber her går igjennom ravinen ved slutten av dagen for å se at ingen ligger igjen skadet på stien, eller noe? (her tror jeg egentlig ikke at hun hørte etter hva jeg spurte om)
– Ja.

 

 
Men neste spørsmål, fikk jeg et utfyllende svar på:

 
– Er det mobildekning i ravinen?
– Bare akkurat her hvor jeg sitter nå. Og i et lite område rundt tre kilometer nedi der.

 

LIK SAMARIA: Samme stier, samme rekkverk, samme trapper og mye av den samme naturen. Foto: MONA LANGSET

LIK SAMARIA: Samme stier, samme rekkverk, samme trapper og mye av den samme naturen. Foto: MONA LANGSET

Flere vandrere
Jeg gikk hele turen uten å lete etter mobildekning. I stedet gledet jeg meg over stupbratte fjellvegger, blå himmel, rosalilla blomster, steinete stier og bratte trapper med slitte rekkverk.

 

ENGELSKE: Jane og John Wellens fra England kjøler seg ned ved en vannkilde i Agia Irini. Foto: MONA LANGSET

Jeg møtte ikke mange på veien. Men omtrent halvveis tok jeg igjen Jane og John Wellens fra Devon i Sør-England.

 

De var over seg av begeistring over hvor vakkert det var, og gikk langsomt for å suge inn alle inntrykkene.

 

 

De var på rundreise på Kreta, og Jane fortalte at like før de reiste, hadde hun oppdaget nettsiden Airbnb.com.

 

 

Gjennom den kan de bo privat eller leie leiligheter til rimelige priser.

 

– Nå bor vi i en skikkelig «posh» leilighet til 45 euro natten. Men det går an å booke leiligheter til 20 euro også, fortalte hun.

 

Agia Irini er mye kortere enn Samaria, og etter to timers effektiv gåing, var jeg framme ved kafeen der ravinen slutter. Da er det ennå en times vandring på asfaltvei ned til Sougia, for den som har lyst til det. Men det går også an å bestille taxi i kafeen.

 

MERKET STI: Stien gjennom Agia Irini er merket, men det er uansett ikke mulig å gå feil. Det er bare å følge dalen. Foto: MONA LANGSET

Jeg var så heldig å bli hentet med bil. Turid og Dag kjørte ikke bare bagasjen fra Paleochora til Sougia for meg. De plukket meg også opp ved enden av ravinen.
Fiskebåttur
Mellom stranden og hovedgaten i Sougia ligger kafeene og restaurantene på rekke.
Der spiste vi lunch, før vi tok en fiskebåt til oldtidsbyen Lissos. Her kan du lese mer om Lissos.

LISSOS: Turid Oskarsen og Dag Larsen studerer det ner enn 2000 år gamle mosaikkgulvet i Asklepois-tempelet. Foto: MONA LANGSET

Lissos var en av Hellas’ første bystater. Nå er det bare ruiner igjen, men det er en interessant tur i passe avstand fra Sougia. 3,5 kilometer til fots. Det er fullt mulig å gå fra Sougia til Lissos.  Det tar cirka halvannen time.

Man kan gå dit fra Paleochora også. Området langs kysten er fullt av merkede E4 turstier, og et eldorado for turgåere.

TIL LISSOS: Turid og Dag på vei til Lissos i fiskebåten til Jannis.

Et annet alternativ er båt. Jeg hadde bestilt taxi med Captain George i Sougia.

 

 

Men da jeg ringte for å si at vi var klare til å dra, svarte han at han var i Chania for øyeblikket.

 

Han kunne sende Jannis med fiskebåten i stedet.
Slik ble vi sittende mellom gule garn på gulvet av fiskebåten, den 20 minutters turen til Lissos.

 

Jannis fortalte at han egentlig er fisker, men at han også kjører passasjerer mellom Sougia og Lissos om sommeren.

 

 

Fredelig sted
Om Sougia er et fredelig sted på jorda, er det er enda fredeligere i Lissos.

Det går ingen veier dit, ingen bor der, og ingen selger mat eller drikke der. Men det er mulig

DRIKKEVANN: Lissos var kjent for helbereende kilder. Nå drikker geitene av vannet der. Foto: MONA LANGSET

å finne godt drikkevann.

I en periode var stedet kjent for sine helbredende kilder. Og tempelet som ble bygget i det tredje århundre f.Kr, ble tilegnet den greske guden for medisin og helbredelse, Asklepios.

 

 

I oldtiden var dette en viktig by. Det var faktisk en av de aller første greske bystater, med egne pregete gullmynter.

– Utrolig å tenke på at det har bodd flere tusen mennesker her. Hvordan fikk alle plass? Og hvorfor valgte de dette værharde området uten noen naturlig havn, filosoferte Dag, mens vi nærmet oss rullesteinstranden hvor fiskerbåten la til.

Dagens innbyggere i oldtidsbyen har fire bein, ragg og horn. Geitene lever mellom ruinene av boliger, terrasser, og et tempel med flott mosaikkgulv.

 

På veien tilbake til fiskebåten tråket jeg i en gedigen tjæreklump på stranden. Virket ikke som om fiskerbåtskipper Jannis var overrasket over det. Slikt har visst skjedd før. Han rakte meg en flaske bensin og en klut, og dermed var det bare å vaske skoene før jeg gikk ombord.

TIL SOUGIA: På vei tilbake i fiskebåt. Foto: MONA LANGSET

TIL SOUGIA: På vei tilbake i fiskebåt. Foto: MONA LANGSET

I morgen går turen til Agia Roumeli. Jeg skal ikke gå Samaria-ravinen. I stedet skal jeg finne ut om stedet har noe mer å by på enn akkurat det å være avslutningen på den berømte ravinen. Og om det er noe i det jeg alltid har hørt: at innfødte i Sfakia-regionen er både høyere, villere og farligere enn resten av Kreta.

Les også:

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Turister som velger Paleochora, kommer hit først og fremst for å nyte den rolige atmosfæren.

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

Det gjorde også Barbara. Men hun synes det ble i overkant folksom her denne helgen. Derfor gikk hun til en av strendene litt utenfor for byen.

– Ahh. Dette er perfekt, sa hun på gebrokkent norsk og strakte seg i sola, da jeg brøt inn i idyllen på rullesteinstranden.

Barbara (som på grunn av antrekket tenkte det var best ikke å ta med etternavnet på  bloggen) er opprinnelig tysk, men er gift med en nordmann og har bodd i Bergen. Da jeg spurte hvor hun kom fra, fortalte hun at hun nylig har fått norsk pass.

Barbara har jobbet som guide på Kreta i en årrekke. En periode gikk hun Samariaravinen tre ganger i uken. Hun bor for tiden i Rethymnon, men er på ferie i Paleochora.

– Grunnen til at det var så folksomt nå i helgen, er at det var gresk pinse. De har hatt langhelg med fri på mandag. Men nå når hverdagen kommer vil det nok roe seg litt, forklarte hun.

CHARTERTURISTER: F.v: Arvid, Aksel, Albin og Cecilia Isaksson har reist til Paleochora med Apollo. Foto: MONA LANGSET

At mange grekere har hatt fri denne helgen, kunne også Cecilia Isaksson fra Stockholm skrive under på.

Cecilia reiste med Apollo til Paleochora sammen med sønnene Aksel, Arvid og Albin.

– Vi bor på Hotel Rea. Et bittelite, koselig familiehotell. Jeg har ikke sett noen andre skandivaer der. De andre gjestene er greske.

 

I går skrev jeg at Lilleput er det eneste norske charterselskapet i Paleochora. Det er ikke helt riktig. Lilleput har den eneste norske reiselederen her. Apollo tilbyr også turer hit, men selskapet har ingen reiseledere.

 

Jeg har skrevet om chartermål uten reiseledere før.

 

Kundene får alt pakket og klart, men likevel ikke følelsen av å være charterturister.
Familien Isaksson var de eneste i Apollo-flyet fra Stockholm som skulle til Paleochora.

 

De andre passasjerene skulle feriere på nordkysten. Dermed ble mor og tre sønner hentet av en taksisjåfør på flyplassen i Chania og kjørt til hotellet på sydsiden av øya.

LANGGRUNN: Elafonissi-stranden er langgrunn og klar. Det går daglige båter dit fra Paleochora. Foto: MONA LANGSET

 

Nå nøt de livet i Paleochora, og snakket om utflukter de kanskje skal ta i løpet av ferieuken.

 

Mulig ferge til Agia Roumeli for å gå et stykke oppover i Samariaravinen.

 

Men helt sikkert en dagstur med rutebåt til stranden som kalles Hellas’ svar på Maldivene, Elafonissi.

 

– Er det sant at det er rosa sand der, spurte minstemann Albin da han skjønte at jeg hadde vært mye på Kreta før.

 

– Ikke like rosa som huden til mamma, måtte jeg innrømme. Men sanden består av knuste koraller. Og ja, det er litt rosaskjær i den.

 

 

Paleochora er en trivelig småby med ca 2200 fastboende. (Mer om Paleochora på Wikipedia:)
Byen ligger på en smal halvøy som stikker ut i Libyahavet på sørvestsiden av Kreta. Den har én strand på hver side: En med rullesteiner på østsiden, og en med finkornet sand på vestsiden.

 

Mellom den finkornede og grovkornede stranden, på høyden på tuppen av halvøya, ligger restene av en Veneziansk borg fra 1200-tallet.

 

Det er dessverre bare rester igjen av borgen, etter at både venezianere, tyrkere, piraten Barbarossa og til slutt tyskere under annen verdenskrig bidro til å ødelegge den.
Men de siste årene er det gjort et forsøk på å bevare det som er igjen.

 

Fra borgenruinen er det god utsikt mot Paleochora og de to strendene på hver side av byen.

 

Utsikt mot øst:

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt mot vest:

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

På stranden i vest, traff jeg familien Kvammen Sønsthagen fra Nesodden i dag.

SUPERSOMMER: Frida og Bror Kvammen Sønsthagen er i Paleochora sammen med foreldrene hver sommer. Foto: MONA LANGSET

– Vi har forelsket oss i dette stedet på sommeren, sa pappa Are Sønsthagen.

 

Og mamma Guro Kvammen fortalte at det er sjette gang de er her.
– Vi pleier å bestille hotellet på nett. Vi bor på Villa Europa, siden det nesten er det eneste her som har basseng.

Når man reiser med barn er det greit å ha basseng, for det kan blåse voldsomt i Paleochora. Så voldsomt at vi ikke kan bade i sjøen, sa hun.

 

Da er detgreit å vite at like utenfor byen, mot øst, ligger tre strender på rekke og rad. De ligger slik til at minst en av dem er i le, uansett hvilken retning det blåser fra.
Kanskje greit å vite at den stranden som ligger lengt mot øst av dem er den offisielle naturiststranden i området.

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

 

Nedenfor borgen, mellom de to hovedstrendene, er hovedgaten som stenger for biltrafikk om kvelden.
Klokken 19,00 flyttes border og stoler ut på gaten, og der det var biler mens det var dagslys, blir det utekafeer og restauranter når mørket senker seg.

– Hvis jeg var statsminister skulle jeg avlyse den timen som begynner klokken 19,00. Jeg skulle hoppe fra klokken 18,00 med biltrafikk, til klokken 20,00 med ferdig dekkede kafebord. Dette er et slit, og det kan du godt skrive, sa en av kafeeierene, mens han svettet over bord og stoler under skumringstimen i dag.

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

Dagen i dag har jeg for det meste vært i Paleochora.
Men jeg tok også en tur med leiebilen til landsbyen Azogires, 15 minutter unna.

Jeg ble veldig nysgjerrig på det stedet da jeg leste at det er mellom 40 og 400 fastboende der, avhengig av hvilke sjeler du teller med.
Offisielt er det 40. Men mange av de som har levd i landsbyen tidligere er fremdeles synlig til stede.
Det er utrolig mange historier knyttet til denne landsbyen. Og en helt utrolig historieforteller, Eftichis Antonio Kokoutsakis, bedre kjent som Lucky.

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

 

Lucky driver landsbyens eneste kafenion, Alfa. Han har et eiendomsselskap, og han guider grupper, blant annet for Lilleput reiser.
Men kommer du dit på egenhånd, tar han deg gjerne med på en privat omvisning i området, eller gir deg et kart så du kan utforske det selv.

 

Lucky forteller overstrømmende om de 99 hellige menn som kom til området på 1340-tallet og gjorde mirakler. Han viser grotten hvor lederen deres bodde, og han viser fram kirken i klosteret som ble stengt på slutten av 1940-tallet etter at mennene i landsbyen hadde gjort den ene etter den andre av nonnene gravide.
Men jeg må innrømme at jeg ble aller mest fascinert av fortellingene hans om de mange sjelene som går igjen i Azogies.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

– Akkurat her, sa Lucky, mens vi gikk forbi et 2000 år gammelt oliventre som har delt seg i tre deler, akkurat her ble 11 familieoverhoder fra nabolandsbyen Asfendiles henrettet av ottomanerne, fordi de nektet å omvende seg til islam.
Det skjedde i 1826. Men ennå kan man høre de drepte mennene her om natten.
En gang, mange år etter henrettelsene, gikk en ung kvinne forbi her på vei hjem om kvelden. Plutselig så hun en mann som hold sitt eget hode i hånden. Kvinnen ble så redd at hun besvimte.

Mens hun var besvimt hadde hun en drøm. En mann sa til henne i drømmen at hun skulle stå ved det hun trodde på.

Noen år senere ble hun forelsket i en fattig gutt fra nabolandsbyen Asfendiles. Foreldrene hennes motarbeidet forholdet, men kvinnen husket hva mannen hadde sagt til henne i drømmen: Stå ved det du tror på. Derfor giftet seg med fattiggutten.

Fattiggutten skulle senere vise seg å bli en meget rik mann. I ettertid viste det seg også at hans bestefar var en av de 11 som ble drept akkurat her. Og sannsynligvis var det bestefaren hans  som hadde snakket til henne i drømmen.

Men denne historien forteller bare om 11 av de mange som skal gå igjen i Azogires. Det er mange sjeler, og det er mange historier. Og Lucky deler gjerne flere av dem:

 

FORTELLEREN: Lucky forteller myter og sagn og sanne historier fra Azogires. Foto: MONA LANGSET

– Venezianerne pleide å ha busekytterkonkurranser akkurat her. Et år var premien en griseskulptur av gull.
20 mann startet konkurransen, men til slutt var det bare to igjen til finaleskytingen.
Til finalen tok de ut øksebladet av et skaft, så skulle de skyte en pil igjennom hullet i økseskaftet.

 

Den første finalisten traff midt i hullet. Den andre traff midt oppå pila som førstemann hadde skutt.

Det utløste en krangel om hvem som egentlig hadde vunnet.

 

Han som hadde skutt først ba en slektning løpe avgårde med gullpremien. Men han ble skutt i ryggen av en fra familien til den andre skytteren. Det utløste et masseslagsmål som ende med over 100 døde.

De sloss til alle var døde den gangen. Og fremdeles, på torsdagskvelder, kan du høre pilene som fyker mellom trærne og skrikene akkurat der kampen sto, fortalte Lucky, der han sto mellom oliventrærne i Azogires.

 

Vil du leser mer om Lucky, spøkelseshistoriene og de andre historier fra Azogires, kan du besøke ham i landsbyen, eller lese bloggens hans her.

 

Selv kommer Lucky fra en familie som bodde i Sfakia tidligere, men ble tvunget til å flytte derfra på grunn av vendettaer for 300 år siden. Siden har de bodd i Azogires.

Ved den lille familiekirken i Azogires har Luckys slekt en egen grav for familiemedlemmer som døde i vendettaer.

Det er et tema jeg skal komme tilbake til i senere i uken, når jeg beveger med inn i Sfakia-regionen.

Jeg tar det første skrittet i den retningen i morgen, da jeg skal gå Agia irini-kløften som ender opp i landsbyen Sougia.

 

* Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

* Landbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

I dag har jeg kjørt tvers over Kreta. Fra nordkysten til sydkysten, med sol i ansiktet og vind i håret.
Når jeg er i Hellas liker jeg å kjøre bil uten tak.

 

Egentlig er jeg ikke noe glad i å kjøre bil. Synes fort det blir kjedelig i kjøretøy med fire hjul. Men når jeg kjenner sol og varm vind mot huden, får bilkjøringen en helt annen dimensjon.

LUFTIG: Deilig med varm vind i håret. Foto: SELVUTLØSER

 

Siden jeg holder meg unna de kjente bilutleiefirmaene, betaler jeg ikke mer for en bil uten tak, enn hva en bil av samme størrelse med tak koster hos de store.

 

Bilen på bildet  her har jeg leid gjennom Holiday Autos. Inkludert fri kilometer, betaler jeg ca 300 kroner dagen. Da er forsikring som sletter egenandelen dersom bilen blir skadet eller stjålet, inkludert.

 

Jeg smiler mot sola mens hårfjoner kiler meg i pannen. Visste du at håret blåser framover – og ikke bakover – når du kjører cabriolet?

 
Fjellandsbyer
Uansett hvilken vei du velger for å krysse Kreta fra nord til sør, må du over fjell. Og du må igjennom mange fjellandsbyer. Jeg har vært innom flere i dag.
Mange av dem har synlige minner etter annen verdenskrig. Det skal jeg komme tilbake til.

Først litt mer om det å kjøre bil i Hellas.

Det er umulig ikke å legge merke til de mange små kapellene lang veien. De som er satt på steder hvor det har vært en trafikkulykke. Noen er pyntet med blomster og brennene lys. Enten i takknemlighet over at det tross alt gikk bra. Eller som et minne over den som mistet livet akkurat der.

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

Hellas har lenge vært det landet i Europa som har flest dødsfall i trafikken i forhold til antall innbyggere. Nå har landet kommet ned på en tredjeplass på denne lista, men antallet trafikkdrepte er fremdeles høyt.
Så da burde jeg kanskje vært redd når jeg sitter bak rattet i min åpne bil?

Jeg er ikke det. Jeg kjører forsiktig og har på meg bilbelte. Og tenker at mange av de som dessverre ble nok et nummer på trafikkoffer-statistikken i Hellas, ville sluppet unna med  lettere skader de hadde brukt bilbelte eller hjelm.

 

Krigskirkegården

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

Siden jeg nå er inne på dystre dødstall; Veien fra Platanias i nord til Paleochora i sør, går som sagt forbi mange minner fra annen verdenskrig.
Første stopp i dag, var den tyske krigskirkegården i Maleme, ti minutters kjøring vest for Platanias.

 

4.465 tyske soldater ligger begravet der, de fleste av dem unge gutter på 19 og 20 år.

SOLDATGRAVER: Noen med navn. Noen uten. Foto: MONA LANGSET

 

Jeg gikk langs radene med kvadratiske skifersteinstøtter og leste: Gefreiter Anton Blettner, 11.2 1922 – 20.5 1941. Jäger Heinz Hochwald, 22.1.1917 20.5.1941. Ein unbekannter Deutsche Soldat. Zwei unbekannte Deutsche Soldaten.

 

Svært mange av dem mistet livet under Slaget om Kreta, som startet om morgenen den 20.mai 1941.
Hitler ville sikre seg Kreta som en base for videre angrep mot  Afrika og Midtøsten.

Han trodde han var smart da han sendte fallskjermtropper sørover for å invadere øya. Dette var faktisk den første vesentlige fallskjerminvasjonen i verden.

 

Vel. Han hadde ikke regnet med den massive motstanden. Tyske fallskjermjegere ble plaffet ned mens de hang i skjerm, eller når de viklet seg ut av skjermen etter at de hadde landet.

 

Selv om de beste kretiske soldatene befant seg i Albania hvor de kjempet mot italienere, ble de tyske fallskjermstyrkene møtt av kampvillige kretiske gutter og menn i alle aldre.

 

I tillegg var allierte soldater fra Storbritannia, New Zealand og Australia der for å beskytte Kreta.

Etter den første dagen med harde kamper hadde tyskerne lidd store tap, og ikke nådd noen av sine mål.
Så store var tapene denne dagen at Hitler nedla forbud mot flere fallskjerminvasjoner under krigen. Kreta ble kjent som den «tyske fallskjermsoldatens grav».
Men det de alliertes overlegenhet varte ikke lenge. Etter hvert tok tyskerne kontroll over flyplassen i Maleme. De tyske styrkene fikk flydd inn forsterkninger, og snart hadde de tatt kontrollen over hele øya.

De allierte soldatene fra Hellas, Storbritannia, Australia og New Zealand led enda større tap enn de tyske. Noen ble tatt til fange, noen klarte å rømme. Men på de alliertes kirkegård fra annen verdenskrig i Souda-bukten, er det 15.000 graver.

 

Hvis du vil lese mer om slaget om Kreta, kan du gi deg i kast med Anthony Beevors murstein av en bok: Kreta. Okkupasjon og motstand. Eller lese en kortversjon på dansk her. 

Denne  avslutter med noen ord av fredsprismottakeren Albert Schweitzer:
Krigskirkegårder er det sterkeste argument for fred.

FRA NEW ZEALAND: F.v: Ross Duncan, Ngaine Duncan, Theos Litiakis, Irene Connolly.

På den tyske krigskirkegården traff jeg i dag tre New Zealandere, som var der nettopp for å markere fred og forsoning.
Irene Conolly fortalte at faren hennes var blant de allierte styrkene under slaget om Kreta i 1941.

 

Ngaine Duncans onkel var også en av de New Zealandske allierte.
– Onkelen min klarte å rømme unna tyskerne, takket være lokalbefolkningen. De holdt ham skjult i en hule i fjellet, og ga ham mat så han kunne overleve. Etter tre måneder klarte de å smugle ham ned til kysten på sydsiden av øya, og ut i en åpen båt på Libyahavet. Der ble han plukket opp av et britisk fartøy og fraktet i Alexandria i Egypt, sa hun.

 

Onkelen døde senere i Egypt under krigen. Men hennes tante har senere klart å spore opp den kretiske familien som hjalp ham, og i forrige uke var etterkommerne av alle de involverte med på en markering i hulen hvor han ble holdt skjult, nettopp som et symbol på fred og forsoning.
Etter at Ngaine fortalte meg historien, så hennes ektemann, Duncan, ut over de lange ladene med kvadratiske gravsteinene i Maleme og sukket:

 

– De var jo bare 19 – 20 år gamle gutter, og ofre for sitt eget lands politikk. Vi trenger fred nå.

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

Sårene etter annen verdenskrig har brukt lang tid på å gro på Kreta. Så måtte også lokalbefolkningen lide mye under den tyske okkupasjonen.

 

Tyskerne slo hardt ned på all sivil motstand, og mange landsbyer ble helt utslettet som hevn.
På min ferd mot Paleochora kjørte jeg først gjennom «martyrlandsbyen» Floria. Men hevnaksjonene der var bare oppvarming i forhold til det som skjedde i Kandanos, litt nærmere Paleochora.

 

Der ble 180 av landsbyens gutter og menn ble massakrert den 3. juni 1941.
Det var en hevn fordi sivilbefolkningen i Kandanos hadde forsvart seg mot invasjonsstyrkene og drept 25 tyske soldater.
Og tyskerne nøyde seg ikke med å drepe mennesker som hevn. De drepte også alle husdyr og satte alle bygninger i brann.

 

Kandanos ble erklært som «død sone» og den gjenværende befolkningen fikk forbud mot å vende tilbake for å bygge opp landsbyen igjen.

 

For sikkerhets skyld ble det satt opp skilt som proklamerte på gresk og på tysk:
«Her lå Kandanos, ødelagt som hevn for drapet på 25 tyske soldater. Skal aldri gjenoppbygges.»

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

I år 2000 ble det reist et krigsminnesmerke med en reproduksjoner av de gamle skiltene, og navnene på de 180 som mistet livet.

Du kan lese mer om det på Wikipedia.
I dag er Kandanos nærmest et fredelig veikryss med en håndfull kafeer, og en flott kirke på toppen.

 

MINNER: På kafeene i Kandanos sitter mennesker som husker hvordan byen ble jevnet med jorden.

Men på kafeene sitter gamle mennesker som ennå husker den redselsfulle dagene i 1941.

 

– Ser du han med det hvite håret ved bordet der borte? Han hadde fødselsdag, og fylte ti år 3. juni 1941.

 

Den samme dagen så han tyskerne brenne ned landsbyen og drepe faren sin, fortalte Samantha Kastrinaki som serverte meg lunch på kafeen i Kandanos i dag.

 

Alle i Kandanos Kan fortelle historier fra krigen hvis du spør. Alle kjenner noen, eller er i slekt med noen, som opplevde grusomhetene på nært hold.
Samantha Kastrinaki er født i USA, men både moren og farmoren er fra Kandanos. Selv flyttet hun dit fra Boston for 18 år siden.

 

– Da jeg kom hit fortalte den gamle mannen som jobber på bensinstasjonen her at farmoren min reddet ham fra tyskerne da han var ett år gammel. Sammen med en annen ung dame, flyktet farmor opp i fjellene med fem små barn. Mannen på bensinstasjonen var et av dem.

 

Den dagen mistet farmor faren sin.
Min oldefar hadde en liten butikk i Kandanos. Han nektet å forlate den da tyskerne kom, dermed ble han brent sammen med butikken, fortalte Samantha.

VG7:  Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

VG7: Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

Det var ikke så mange kunder på kafeen i formiddag, så Samantha hadde god tid til å snakke.

 

Derfor benyttet jeg også sjansen til å spørre etter nytt om den gamle presten.

 

Sist gang jeg var i Kandanos, for seks år siden, møtte jeg Papa Frangiskos. Den da 75 år gamle presten jobbet overtid fordi kirken ikke hadde funnet noen som kunne overta etter ham.
Det var en bildereportasje i søndagsmagasinet VG7, som dessverre aldri ble publiser på VGNett, derfor kan jeg ikke legge ved noe link

 

Jeg har ofte lurt på hvordan det har gått med ham. Jobber han som prest ennå?

 

– Han jobbet her helt til i fjor. Da fikk vi en ny prest. En veldig ung en, bare 27 år og ugift. En fin fyr, og godt likt av alle. Gamlepresten, Papa Frangiskus bor i landsbyen ennå. Han er stadig like frisk. Steller med geitene sine, jobber i grønnsakhagen, dyrker druer, og lager vin, fortalte Samantha.

 

Og mens vi snakket om sola.. kom en mann i flagrende sort prestekappe løpende nedover veien, i full firsprang mot bussen som stoppet ved torget på veien til Chania.
Det var ikke den unge nye presten som løp så fort. Det var 81 år gamle Papa Frangiskus.

 

Etter lunchen i Kandanos kjørte jeg videre til Paleochora.
I morgen skal jeg utforske denne byen hvor Lilleput er det eneste norske selskapet med charterturister. Da blir det strandliv og byliv og kafeliv med flere fastboende enn turister.