Et lite skritt til siden, takk

sz57f54fEt lite skritt for deg, et stort skritt for menneskeheten!

Små skritt kan løse store floker – særlig i midtgangen på et fly når 150 passasjerer skal finne sine seter.

Vi slutter aldri å undres over at folk ikke lærer.

30 minutter tok det å boarde SAS-flyet hjem fra London Heathrow forleden. To ganger var kabinsjefen på høytaleren og ba folk få opp farten eller ta et skritt til siden for å slippe andre forbi – uten noen som helst respons.

Er det stresset forbundet med å fly som gjør at vi ikke enser andre enn oss selv, der vi bakser i midtgangen med altfor mye håndbagasje – trillekoffert, PC-bag og taxfreeposer?

Hva er det som gjør at vi ikke oppdager at køen bak oss vokser seg endeløs, fordi vi ikke klarer å sette oss ned?

Bare unntaksvis gjør noen månefarer Armstrongs ord til sine og tar det lille, forløsende skrittet til siden.

Treg ombordstigning kan føre til at flyet mister sin slot-tid (avgangstid). Da rykker flyet bakover i køen, og alle passasjerene kommer forsinket fram, poengterer SAS-talsmann Knut Morten Johansen – selv tidligere kabinansatt.

Konkurrenten ser likt på saken:

– Vi vet at de reisende er opptatt av at vi flyr på rute, og da er det viktig at alle bidrar. Det lille skrittet til siden er helt avgjørende i så måte, sier Norwegians informasjonssjef Lasse Sandaker-Nielsen.

En annen pussig ting vi aldri kommer til å forstå, er at de med aller mest håndbagasje alltid kommer sist inn i flyet.

Legg merke til ham neste gang (for det er oftest en mann): Pesende som en husky før Seppalaløpet kommer han nedover midtgangen, drivende våt og med oppgitt blikk.

Men da er bagasjehylla full. Proppfull.

Enda svartere i blikket tyr derfor den sist ankomne til crush-metoden for å få trykket inn trillekofferten sin.

På London-flyet prøvde mannen med kjempekofferten forgjeves å lukke lokket til bagasjehylla etter seg – men gav opp og overlot utfordringen til den to hoder lavere flyvertinnen.

Så, hvem blir de første til å sette foten ned for håndbagasje-fetisjistene? Hvilket flyselskap tør gå foran og nekte passasjerene sine å ta med mer enn ett passende stort kolli håndbagasje om bord?  Det flyselskapet får min stemme.

Rådene for en rask og effektiv ombordstigning er banalt enkle:

  • Har du høyt setenummer, ja, så skal du bakerst i flyet. Still deg opp tidlig – og gå på. Du skal lengst inn.
  • Når du har funnet seteraden din, så ta et lite steg til siden slik at du ikke sperrer midtgangen. Som regel kan du fortsatt stå oppreist og putte sakene dine opp i hattehylla.
  • Også ekstra-bagen som du burde ha sjekket inn som vanlig bagasje.
  • Har du fått A- eller F-sete, skal du som regel sitte ved vinduet. Kryp inn!
  • Har du jakke eller frakk – som de fleste av oss andre – ja, så går det an å ta den av seg allerede i «tuben» på vei ut til flyet.  En god anbefaling er at man tar av seg yttertøy allerede før man går inn i flyet.
  • Sitter du ved nødutgang eller på første rad, har du ikke lov til å ha håndveska di på fanget eller på gulvet. Opp i hattehylla med den!
  • Så setter du deg ned.

La oss dra!

DAG FONBÆK

Reisejournalist i VG

Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

La meg bare si det med en gang: Det er ikke vanlig at jeg drikker vin til frokost. Men i dag ville det vært uhøflig å takke nei.

FÅ KUNDER: Jorgos ville nok gjerne ha selskap, og bød på både mat og vin før ravineturen. Foto: JORGOS JR.

Det begynte med at jeg kjøpte et glass nypresset appelsinjuice av Jorgos Sartsetakis på kafeen ved starten av Agia Irini-ravinen.

Kommer snart tilbake til fortsettelsen av den historien.

Agia Irini er Samaria-ravinens mindre kjente lillebror.

 

Ravinenen ligger i det samme naturreservatet, og i lange strekninger ser de til forveksling like ut, bortsett fra at Samaria er omtent dobbelt så lang som Agia Irini.

 

Men mens «alle» har hørt om Samaria, er Agia Irini ukjent for de fleste.

 

Fra Paleochora går det buss hver morgen til Omalos, der Samariaravinen starter. Men hvis man går av bussen omtrent halvveis mellom Paleochora og Omalos, kommer man til starten av Agia Irini.

 

Agia Irini munner ut i Sougia. Det er den landsbyen som ligger mellom Paleochora og Agia Roumeli på sydvestsiden av Kreta.

 

 

Mitt eneste kjennskap til Sougia fra før, var at jeg har kommet dit med ferge etter å ha gått Samariaravinen, og blitt plukket opp av en buss som har kjørt meg tilbake til nordsiden av øya.

 

Ifølge Lonely Planet er Sougia  en av de mest tilbakelente og forfriskende uutviklede feriestedene langs sørkysten av Kreta.

Dette var en gang i tiden et populært hippie-sted, og mange nostalgiske eks-hippier vender nærmest religiøst tilbake hit hvert år, leste jeg  i Lonely Planet.

Kan for øvrig ikke si at jeg så noen utpregete eks-hippier der i dag. Det var veldig stille. Høysesongen har nok ikke begynt ennå.

Jeg skulle altså gå til Sougia de syv kilometerne gjennom Agia Irini-ravinen.

Det var ikke akkurat kø der.

BUSSEN VIDERE: Jeg var den eneste som gikk av ved Agia irini. Foto: MONA LANGSET

BUSSEN VIDERE: Jeg var den eneste som gikk av ved Agia irini. Foto: MONA LANGSET

Da bussen stoppet ved Agia Irini var jeg den eneste som gikk av. Må innrømme at jeg følte meg ganske alene, da den hvite bussen kjørte videre på veien mot Samaria.

KAFENEION: Jeg visste ikke at det fantes en ved starten av ravinen.

KAFENEION: Jeg visste ikke at det fantes en ved starten av ravinen.

På forhånd hadde jeg lest om denne tuen i Julia Benotis bok «35 foturer på Kreta.» Der sto det at det var en lite kafeneion ved enden av ravinen.

Det sto ingen ting om at det også var en ved starten. Derfor ble jeg så gledelig overrasket over muligheten til å snakke med et menneske, at jeg gikk innom og bestilte et glass ferskpresset appelsinjuice. Det kunne jo være en god start på turen.

FRISTENDE: Få ting smaker bedre en ferskpresset appelsinjuice. Foto: MONA LANGSET

 

Nå har jeg lært litt gresk. Ikke mye. Men nok til at jeg kunne bestille en appelsinjuice. «Mia portokolada, parakalå.»

 

Mannen bak disken kunne omtrent like mye – eller lite – engelsk som jeg kunne gresk.

Det utviklet seg etter hvert til en merkelig samtale, som endte med at jeg ikke på noen måte skulle få lov til å betale for appelsinjuicen.

Neida, i stedet måtte jeg endelig smake på hans hjemmelagde kalitsounia, en slags flat pakke av paideig med ost og urter inni. Osten og urtene var fra egen produksjon. Han bodde to kilometer unna, fortalte han.

Jeg prøvde å forklare at jeg måtte gå, noen ventet på meg ved enden av ravinen og ville sikkert begynne å lure på hvor det ble av meg etter hvert.
Men det skulle bare ta fem minutter, sa han.

Det tok mye mer.

Også kom han med en karaffel rosevin, og skjenket i to glass.

Dermed var det «jamas» og «skål». Turid Oskarsen og Dag Larsen som har hus i Paleochora, og hadde vært så snille at de kjørte bagasjen min til Sougia, begynte riktig nok etter hvert å bekymre seg for hvor jeg ble av, fortalte de etterpå.

 

BILLETTKONTORET: Inngang to euro. Foto: MONA LANGSET

Mobildekning
Litt bortenfor kafeen hvor jeg fikk vin til frokost, står det lille huset hvor man skal kjøpe inngangsbilletter til ravinen. To euro.

 

Men der var det ingen.

 

I stedet var det hengt opp en lapp i vinduet med «jeg befinner meg en kilometer ned i ravinen.»

 

Så jeg begynte å gå. Og tenkte at hvis jeg faller og skader meg her, vil kanskje ingen finne meg. Det er ingen førstehjelpsstasjon eller vakter med muldyr, som i Samaria. Ingen mobildekning. Og ingen andre turister.

Etter en kilometer hørte jeg henne før jeg henne.

Billett-damen satt og snakket i mobiltelefon.

Hun var tilsynelatende lite interessert i å svare på spørsmålene mine. Men man blir jo litt pratsom, og gjør seg noen tanker når man går slik alene, så jeg spurte i vei.

BILLETTSELGEREN: Satt akkurat på det punktet hvor det var mobildekning. Foto: MONA LANGSET

 

– Hvor mange har kjøpt billett før meg i dag?
– 15

– Hvor mange pleier å

gå her i løpet av en dag?
– 50 – 60.

– Hele sommeren?
– Det er flest i mai. Da er det cirka 100.

 

 
– Er det slik at noen som jobber her går igjennom ravinen ved slutten av dagen for å se at ingen ligger igjen skadet på stien, eller noe? (her tror jeg egentlig ikke at hun hørte etter hva jeg spurte om)
– Ja.

 

 
Men neste spørsmål, fikk jeg et utfyllende svar på:

 
– Er det mobildekning i ravinen?
– Bare akkurat her hvor jeg sitter nå. Og i et lite område rundt tre kilometer nedi der.

 

LIK SAMARIA: Samme stier, samme rekkverk, samme trapper og mye av den samme naturen. Foto: MONA LANGSET

LIK SAMARIA: Samme stier, samme rekkverk, samme trapper og mye av den samme naturen. Foto: MONA LANGSET

Flere vandrere
Jeg gikk hele turen uten å lete etter mobildekning. I stedet gledet jeg meg over stupbratte fjellvegger, blå himmel, rosalilla blomster, steinete stier og bratte trapper med slitte rekkverk.

 

ENGELSKE: Jane og John Wellens fra England kjøler seg ned ved en vannkilde i Agia Irini. Foto: MONA LANGSET

Jeg møtte ikke mange på veien. Men omtrent halvveis tok jeg igjen Jane og John Wellens fra Devon i Sør-England.

 

De var over seg av begeistring over hvor vakkert det var, og gikk langsomt for å suge inn alle inntrykkene.

 

 

De var på rundreise på Kreta, og Jane fortalte at like før de reiste, hadde hun oppdaget nettsiden Airbnb.com.

 

 

Gjennom den kan de bo privat eller leie leiligheter til rimelige priser.

 

– Nå bor vi i en skikkelig «posh» leilighet til 45 euro natten. Men det går an å booke leiligheter til 20 euro også, fortalte hun.

 

Agia Irini er mye kortere enn Samaria, og etter to timers effektiv gåing, var jeg framme ved kafeen der ravinen slutter. Da er det ennå en times vandring på asfaltvei ned til Sougia, for den som har lyst til det. Men det går også an å bestille taxi i kafeen.

 

MERKET STI: Stien gjennom Agia Irini er merket, men det er uansett ikke mulig å gå feil. Det er bare å følge dalen. Foto: MONA LANGSET

Jeg var så heldig å bli hentet med bil. Turid og Dag kjørte ikke bare bagasjen fra Paleochora til Sougia for meg. De plukket meg også opp ved enden av ravinen.
Fiskebåttur
Mellom stranden og hovedgaten i Sougia ligger kafeene og restaurantene på rekke.
Der spiste vi lunch, før vi tok en fiskebåt til oldtidsbyen Lissos. Her kan du lese mer om Lissos.

LISSOS: Turid Oskarsen og Dag Larsen studerer det ner enn 2000 år gamle mosaikkgulvet i Asklepois-tempelet. Foto: MONA LANGSET

Lissos var en av Hellas’ første bystater. Nå er det bare ruiner igjen, men det er en interessant tur i passe avstand fra Sougia. 3,5 kilometer til fots. Det er fullt mulig å gå fra Sougia til Lissos.  Det tar cirka halvannen time.

Man kan gå dit fra Paleochora også. Området langs kysten er fullt av merkede E4 turstier, og et eldorado for turgåere.

TIL LISSOS: Turid og Dag på vei til Lissos i fiskebåten til Jannis.

Et annet alternativ er båt. Jeg hadde bestilt taxi med Captain George i Sougia.

 

 

Men da jeg ringte for å si at vi var klare til å dra, svarte han at han var i Chania for øyeblikket.

 

Han kunne sende Jannis med fiskebåten i stedet.
Slik ble vi sittende mellom gule garn på gulvet av fiskebåten, den 20 minutters turen til Lissos.

 

Jannis fortalte at han egentlig er fisker, men at han også kjører passasjerer mellom Sougia og Lissos om sommeren.

 

 

Fredelig sted
Om Sougia er et fredelig sted på jorda, er det er enda fredeligere i Lissos.

Det går ingen veier dit, ingen bor der, og ingen selger mat eller drikke der. Men det er mulig

DRIKKEVANN: Lissos var kjent for helbereende kilder. Nå drikker geitene av vannet der. Foto: MONA LANGSET

å finne godt drikkevann.

I en periode var stedet kjent for sine helbredende kilder. Og tempelet som ble bygget i det tredje århundre f.Kr, ble tilegnet den greske guden for medisin og helbredelse, Asklepios.

 

 

I oldtiden var dette en viktig by. Det var faktisk en av de aller første greske bystater, med egne pregete gullmynter.

– Utrolig å tenke på at det har bodd flere tusen mennesker her. Hvordan fikk alle plass? Og hvorfor valgte de dette værharde området uten noen naturlig havn, filosoferte Dag, mens vi nærmet oss rullesteinstranden hvor fiskerbåten la til.

Dagens innbyggere i oldtidsbyen har fire bein, ragg og horn. Geitene lever mellom ruinene av boliger, terrasser, og et tempel med flott mosaikkgulv.

 

På veien tilbake til fiskebåten tråket jeg i en gedigen tjæreklump på stranden. Virket ikke som om fiskerbåtskipper Jannis var overrasket over det. Slikt har visst skjedd før. Han rakte meg en flaske bensin og en klut, og dermed var det bare å vaske skoene før jeg gikk ombord.

TIL SOUGIA: På vei tilbake i fiskebåt. Foto: MONA LANGSET

TIL SOUGIA: På vei tilbake i fiskebåt. Foto: MONA LANGSET

I morgen går turen til Agia Roumeli. Jeg skal ikke gå Samaria-ravinen. I stedet skal jeg finne ut om stedet har noe mer å by på enn akkurat det å være avslutningen på den berømte ravinen. Og om det er noe i det jeg alltid har hørt: at innfødte i Sfakia-regionen er både høyere, villere og farligere enn resten av Kreta.

Les også:

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Turister som velger Paleochora, kommer hit først og fremst for å nyte den rolige atmosfæren.

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

Det gjorde også Barbara. Men hun synes det ble i overkant folksom her denne helgen. Derfor gikk hun til en av strendene litt utenfor for byen.

– Ahh. Dette er perfekt, sa hun på gebrokkent norsk og strakte seg i sola, da jeg brøt inn i idyllen på rullesteinstranden.

Barbara (som på grunn av antrekket tenkte det var best ikke å ta med etternavnet på  bloggen) er opprinnelig tysk, men er gift med en nordmann og har bodd i Bergen. Da jeg spurte hvor hun kom fra, fortalte hun at hun nylig har fått norsk pass.

Barbara har jobbet som guide på Kreta i en årrekke. En periode gikk hun Samariaravinen tre ganger i uken. Hun bor for tiden i Rethymnon, men er på ferie i Paleochora.

– Grunnen til at det var så folksomt nå i helgen, er at det var gresk pinse. De har hatt langhelg med fri på mandag. Men nå når hverdagen kommer vil det nok roe seg litt, forklarte hun.

CHARTERTURISTER: F.v: Arvid, Aksel, Albin og Cecilia Isaksson har reist til Paleochora med Apollo. Foto: MONA LANGSET

At mange grekere har hatt fri denne helgen, kunne også Cecilia Isaksson fra Stockholm skrive under på.

Cecilia reiste med Apollo til Paleochora sammen med sønnene Aksel, Arvid og Albin.

– Vi bor på Hotel Rea. Et bittelite, koselig familiehotell. Jeg har ikke sett noen andre skandivaer der. De andre gjestene er greske.

 

I går skrev jeg at Lilleput er det eneste norske charterselskapet i Paleochora. Det er ikke helt riktig. Lilleput har den eneste norske reiselederen her. Apollo tilbyr også turer hit, men selskapet har ingen reiseledere.

 

Jeg har skrevet om chartermål uten reiseledere før.

 

Kundene får alt pakket og klart, men likevel ikke følelsen av å være charterturister.
Familien Isaksson var de eneste i Apollo-flyet fra Stockholm som skulle til Paleochora.

 

De andre passasjerene skulle feriere på nordkysten. Dermed ble mor og tre sønner hentet av en taksisjåfør på flyplassen i Chania og kjørt til hotellet på sydsiden av øya.

LANGGRUNN: Elafonissi-stranden er langgrunn og klar. Det går daglige båter dit fra Paleochora. Foto: MONA LANGSET

 

Nå nøt de livet i Paleochora, og snakket om utflukter de kanskje skal ta i løpet av ferieuken.

 

Mulig ferge til Agia Roumeli for å gå et stykke oppover i Samariaravinen.

 

Men helt sikkert en dagstur med rutebåt til stranden som kalles Hellas’ svar på Maldivene, Elafonissi.

 

– Er det sant at det er rosa sand der, spurte minstemann Albin da han skjønte at jeg hadde vært mye på Kreta før.

 

– Ikke like rosa som huden til mamma, måtte jeg innrømme. Men sanden består av knuste koraller. Og ja, det er litt rosaskjær i den.

 

 

Paleochora er en trivelig småby med ca 2200 fastboende. (Mer om Paleochora på Wikipedia:)
Byen ligger på en smal halvøy som stikker ut i Libyahavet på sørvestsiden av Kreta. Den har én strand på hver side: En med rullesteiner på østsiden, og en med finkornet sand på vestsiden.

 

Mellom den finkornede og grovkornede stranden, på høyden på tuppen av halvøya, ligger restene av en Veneziansk borg fra 1200-tallet.

 

Det er dessverre bare rester igjen av borgen, etter at både venezianere, tyrkere, piraten Barbarossa og til slutt tyskere under annen verdenskrig bidro til å ødelegge den.
Men de siste årene er det gjort et forsøk på å bevare det som er igjen.

 

Fra borgenruinen er det god utsikt mot Paleochora og de to strendene på hver side av byen.

 

Utsikt mot øst:

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt mot vest:

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

På stranden i vest, traff jeg familien Kvammen Sønsthagen fra Nesodden i dag.

SUPERSOMMER: Frida og Bror Kvammen Sønsthagen er i Paleochora sammen med foreldrene hver sommer. Foto: MONA LANGSET

– Vi har forelsket oss i dette stedet på sommeren, sa pappa Are Sønsthagen.

 

Og mamma Guro Kvammen fortalte at det er sjette gang de er her.
– Vi pleier å bestille hotellet på nett. Vi bor på Villa Europa, siden det nesten er det eneste her som har basseng.

Når man reiser med barn er det greit å ha basseng, for det kan blåse voldsomt i Paleochora. Så voldsomt at vi ikke kan bade i sjøen, sa hun.

 

Da er detgreit å vite at like utenfor byen, mot øst, ligger tre strender på rekke og rad. De ligger slik til at minst en av dem er i le, uansett hvilken retning det blåser fra.
Kanskje greit å vite at den stranden som ligger lengt mot øst av dem er den offisielle naturiststranden i området.

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

 

Nedenfor borgen, mellom de to hovedstrendene, er hovedgaten som stenger for biltrafikk om kvelden.
Klokken 19,00 flyttes border og stoler ut på gaten, og der det var biler mens det var dagslys, blir det utekafeer og restauranter når mørket senker seg.

– Hvis jeg var statsminister skulle jeg avlyse den timen som begynner klokken 19,00. Jeg skulle hoppe fra klokken 18,00 med biltrafikk, til klokken 20,00 med ferdig dekkede kafebord. Dette er et slit, og det kan du godt skrive, sa en av kafeeierene, mens han svettet over bord og stoler under skumringstimen i dag.

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

Dagen i dag har jeg for det meste vært i Paleochora.
Men jeg tok også en tur med leiebilen til landsbyen Azogires, 15 minutter unna.

Jeg ble veldig nysgjerrig på det stedet da jeg leste at det er mellom 40 og 400 fastboende der, avhengig av hvilke sjeler du teller med.
Offisielt er det 40. Men mange av de som har levd i landsbyen tidligere er fremdeles synlig til stede.
Det er utrolig mange historier knyttet til denne landsbyen. Og en helt utrolig historieforteller, Eftichis Antonio Kokoutsakis, bedre kjent som Lucky.

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

 

Lucky driver landsbyens eneste kafenion, Alfa. Han har et eiendomsselskap, og han guider grupper, blant annet for Lilleput reiser.
Men kommer du dit på egenhånd, tar han deg gjerne med på en privat omvisning i området, eller gir deg et kart så du kan utforske det selv.

 

Lucky forteller overstrømmende om de 99 hellige menn som kom til området på 1340-tallet og gjorde mirakler. Han viser grotten hvor lederen deres bodde, og han viser fram kirken i klosteret som ble stengt på slutten av 1940-tallet etter at mennene i landsbyen hadde gjort den ene etter den andre av nonnene gravide.
Men jeg må innrømme at jeg ble aller mest fascinert av fortellingene hans om de mange sjelene som går igjen i Azogies.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

– Akkurat her, sa Lucky, mens vi gikk forbi et 2000 år gammelt oliventre som har delt seg i tre deler, akkurat her ble 11 familieoverhoder fra nabolandsbyen Asfendiles henrettet av ottomanerne, fordi de nektet å omvende seg til islam.
Det skjedde i 1826. Men ennå kan man høre de drepte mennene her om natten.
En gang, mange år etter henrettelsene, gikk en ung kvinne forbi her på vei hjem om kvelden. Plutselig så hun en mann som hold sitt eget hode i hånden. Kvinnen ble så redd at hun besvimte.

Mens hun var besvimt hadde hun en drøm. En mann sa til henne i drømmen at hun skulle stå ved det hun trodde på.

Noen år senere ble hun forelsket i en fattig gutt fra nabolandsbyen Asfendiles. Foreldrene hennes motarbeidet forholdet, men kvinnen husket hva mannen hadde sagt til henne i drømmen: Stå ved det du tror på. Derfor giftet seg med fattiggutten.

Fattiggutten skulle senere vise seg å bli en meget rik mann. I ettertid viste det seg også at hans bestefar var en av de 11 som ble drept akkurat her. Og sannsynligvis var det bestefaren hans  som hadde snakket til henne i drømmen.

Men denne historien forteller bare om 11 av de mange som skal gå igjen i Azogires. Det er mange sjeler, og det er mange historier. Og Lucky deler gjerne flere av dem:

 

FORTELLEREN: Lucky forteller myter og sagn og sanne historier fra Azogires. Foto: MONA LANGSET

– Venezianerne pleide å ha busekytterkonkurranser akkurat her. Et år var premien en griseskulptur av gull.
20 mann startet konkurransen, men til slutt var det bare to igjen til finaleskytingen.
Til finalen tok de ut øksebladet av et skaft, så skulle de skyte en pil igjennom hullet i økseskaftet.

 

Den første finalisten traff midt i hullet. Den andre traff midt oppå pila som førstemann hadde skutt.

Det utløste en krangel om hvem som egentlig hadde vunnet.

 

Han som hadde skutt først ba en slektning løpe avgårde med gullpremien. Men han ble skutt i ryggen av en fra familien til den andre skytteren. Det utløste et masseslagsmål som ende med over 100 døde.

De sloss til alle var døde den gangen. Og fremdeles, på torsdagskvelder, kan du høre pilene som fyker mellom trærne og skrikene akkurat der kampen sto, fortalte Lucky, der han sto mellom oliventrærne i Azogires.

 

Vil du leser mer om Lucky, spøkelseshistoriene og de andre historier fra Azogires, kan du besøke ham i landsbyen, eller lese bloggens hans her.

 

Selv kommer Lucky fra en familie som bodde i Sfakia tidligere, men ble tvunget til å flytte derfra på grunn av vendettaer for 300 år siden. Siden har de bodd i Azogires.

Ved den lille familiekirken i Azogires har Luckys slekt en egen grav for familiemedlemmer som døde i vendettaer.

Det er et tema jeg skal komme tilbake til i senere i uken, når jeg beveger med inn i Sfakia-regionen.

Jeg tar det første skrittet i den retningen i morgen, da jeg skal gå Agia irini-kløften som ender opp i landsbyen Sougia.

 

* Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

* Landbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

I dag har jeg kjørt tvers over Kreta. Fra nordkysten til sydkysten, med sol i ansiktet og vind i håret.
Når jeg er i Hellas liker jeg å kjøre bil uten tak.

 

Egentlig er jeg ikke noe glad i å kjøre bil. Synes fort det blir kjedelig i kjøretøy med fire hjul. Men når jeg kjenner sol og varm vind mot huden, får bilkjøringen en helt annen dimensjon.

LUFTIG: Deilig med varm vind i håret. Foto: SELVUTLØSER

 

Siden jeg holder meg unna de kjente bilutleiefirmaene, betaler jeg ikke mer for en bil uten tak, enn hva en bil av samme størrelse med tak koster hos de store.

 

Bilen på bildet  her har jeg leid gjennom Holiday Autos. Inkludert fri kilometer, betaler jeg ca 300 kroner dagen. Da er forsikring som sletter egenandelen dersom bilen blir skadet eller stjålet, inkludert.

 

Jeg smiler mot sola mens hårfjoner kiler meg i pannen. Visste du at håret blåser framover – og ikke bakover – når du kjører cabriolet?

 
Fjellandsbyer
Uansett hvilken vei du velger for å krysse Kreta fra nord til sør, må du over fjell. Og du må igjennom mange fjellandsbyer. Jeg har vært innom flere i dag.
Mange av dem har synlige minner etter annen verdenskrig. Det skal jeg komme tilbake til.

Først litt mer om det å kjøre bil i Hellas.

Det er umulig ikke å legge merke til de mange små kapellene lang veien. De som er satt på steder hvor det har vært en trafikkulykke. Noen er pyntet med blomster og brennene lys. Enten i takknemlighet over at det tross alt gikk bra. Eller som et minne over den som mistet livet akkurat der.

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

Hellas har lenge vært det landet i Europa som har flest dødsfall i trafikken i forhold til antall innbyggere. Nå har landet kommet ned på en tredjeplass på denne lista, men antallet trafikkdrepte er fremdeles høyt.
Så da burde jeg kanskje vært redd når jeg sitter bak rattet i min åpne bil?

Jeg er ikke det. Jeg kjører forsiktig og har på meg bilbelte. Og tenker at mange av de som dessverre ble nok et nummer på trafikkoffer-statistikken i Hellas, ville sluppet unna med  lettere skader de hadde brukt bilbelte eller hjelm.

 

Krigskirkegården

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

Siden jeg nå er inne på dystre dødstall; Veien fra Platanias i nord til Paleochora i sør, går som sagt forbi mange minner fra annen verdenskrig.
Første stopp i dag, var den tyske krigskirkegården i Maleme, ti minutters kjøring vest for Platanias.

 

4.465 tyske soldater ligger begravet der, de fleste av dem unge gutter på 19 og 20 år.

SOLDATGRAVER: Noen med navn. Noen uten. Foto: MONA LANGSET

 

Jeg gikk langs radene med kvadratiske skifersteinstøtter og leste: Gefreiter Anton Blettner, 11.2 1922 – 20.5 1941. Jäger Heinz Hochwald, 22.1.1917 20.5.1941. Ein unbekannter Deutsche Soldat. Zwei unbekannte Deutsche Soldaten.

 

Svært mange av dem mistet livet under Slaget om Kreta, som startet om morgenen den 20.mai 1941.
Hitler ville sikre seg Kreta som en base for videre angrep mot  Afrika og Midtøsten.

Han trodde han var smart da han sendte fallskjermtropper sørover for å invadere øya. Dette var faktisk den første vesentlige fallskjerminvasjonen i verden.

 

Vel. Han hadde ikke regnet med den massive motstanden. Tyske fallskjermjegere ble plaffet ned mens de hang i skjerm, eller når de viklet seg ut av skjermen etter at de hadde landet.

 

Selv om de beste kretiske soldatene befant seg i Albania hvor de kjempet mot italienere, ble de tyske fallskjermstyrkene møtt av kampvillige kretiske gutter og menn i alle aldre.

 

I tillegg var allierte soldater fra Storbritannia, New Zealand og Australia der for å beskytte Kreta.

Etter den første dagen med harde kamper hadde tyskerne lidd store tap, og ikke nådd noen av sine mål.
Så store var tapene denne dagen at Hitler nedla forbud mot flere fallskjerminvasjoner under krigen. Kreta ble kjent som den «tyske fallskjermsoldatens grav».
Men det de alliertes overlegenhet varte ikke lenge. Etter hvert tok tyskerne kontroll over flyplassen i Maleme. De tyske styrkene fikk flydd inn forsterkninger, og snart hadde de tatt kontrollen over hele øya.

De allierte soldatene fra Hellas, Storbritannia, Australia og New Zealand led enda større tap enn de tyske. Noen ble tatt til fange, noen klarte å rømme. Men på de alliertes kirkegård fra annen verdenskrig i Souda-bukten, er det 15.000 graver.

 

Hvis du vil lese mer om slaget om Kreta, kan du gi deg i kast med Anthony Beevors murstein av en bok: Kreta. Okkupasjon og motstand. Eller lese en kortversjon på dansk her. 

Denne  avslutter med noen ord av fredsprismottakeren Albert Schweitzer:
Krigskirkegårder er det sterkeste argument for fred.

FRA NEW ZEALAND: F.v: Ross Duncan, Ngaine Duncan, Theos Litiakis, Irene Connolly.

På den tyske krigskirkegården traff jeg i dag tre New Zealandere, som var der nettopp for å markere fred og forsoning.
Irene Conolly fortalte at faren hennes var blant de allierte styrkene under slaget om Kreta i 1941.

 

Ngaine Duncans onkel var også en av de New Zealandske allierte.
– Onkelen min klarte å rømme unna tyskerne, takket være lokalbefolkningen. De holdt ham skjult i en hule i fjellet, og ga ham mat så han kunne overleve. Etter tre måneder klarte de å smugle ham ned til kysten på sydsiden av øya, og ut i en åpen båt på Libyahavet. Der ble han plukket opp av et britisk fartøy og fraktet i Alexandria i Egypt, sa hun.

 

Onkelen døde senere i Egypt under krigen. Men hennes tante har senere klart å spore opp den kretiske familien som hjalp ham, og i forrige uke var etterkommerne av alle de involverte med på en markering i hulen hvor han ble holdt skjult, nettopp som et symbol på fred og forsoning.
Etter at Ngaine fortalte meg historien, så hennes ektemann, Duncan, ut over de lange ladene med kvadratiske gravsteinene i Maleme og sukket:

 

– De var jo bare 19 – 20 år gamle gutter, og ofre for sitt eget lands politikk. Vi trenger fred nå.

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

Sårene etter annen verdenskrig har brukt lang tid på å gro på Kreta. Så måtte også lokalbefolkningen lide mye under den tyske okkupasjonen.

 

Tyskerne slo hardt ned på all sivil motstand, og mange landsbyer ble helt utslettet som hevn.
På min ferd mot Paleochora kjørte jeg først gjennom «martyrlandsbyen» Floria. Men hevnaksjonene der var bare oppvarming i forhold til det som skjedde i Kandanos, litt nærmere Paleochora.

 

Der ble 180 av landsbyens gutter og menn ble massakrert den 3. juni 1941.
Det var en hevn fordi sivilbefolkningen i Kandanos hadde forsvart seg mot invasjonsstyrkene og drept 25 tyske soldater.
Og tyskerne nøyde seg ikke med å drepe mennesker som hevn. De drepte også alle husdyr og satte alle bygninger i brann.

 

Kandanos ble erklært som «død sone» og den gjenværende befolkningen fikk forbud mot å vende tilbake for å bygge opp landsbyen igjen.

 

For sikkerhets skyld ble det satt opp skilt som proklamerte på gresk og på tysk:
«Her lå Kandanos, ødelagt som hevn for drapet på 25 tyske soldater. Skal aldri gjenoppbygges.»

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

I år 2000 ble det reist et krigsminnesmerke med en reproduksjoner av de gamle skiltene, og navnene på de 180 som mistet livet.

Du kan lese mer om det på Wikipedia.
I dag er Kandanos nærmest et fredelig veikryss med en håndfull kafeer, og en flott kirke på toppen.

 

MINNER: På kafeene i Kandanos sitter mennesker som husker hvordan byen ble jevnet med jorden.

Men på kafeene sitter gamle mennesker som ennå husker den redselsfulle dagene i 1941.

 

– Ser du han med det hvite håret ved bordet der borte? Han hadde fødselsdag, og fylte ti år 3. juni 1941.

 

Den samme dagen så han tyskerne brenne ned landsbyen og drepe faren sin, fortalte Samantha Kastrinaki som serverte meg lunch på kafeen i Kandanos i dag.

 

Alle i Kandanos Kan fortelle historier fra krigen hvis du spør. Alle kjenner noen, eller er i slekt med noen, som opplevde grusomhetene på nært hold.
Samantha Kastrinaki er født i USA, men både moren og farmoren er fra Kandanos. Selv flyttet hun dit fra Boston for 18 år siden.

 

– Da jeg kom hit fortalte den gamle mannen som jobber på bensinstasjonen her at farmoren min reddet ham fra tyskerne da han var ett år gammel. Sammen med en annen ung dame, flyktet farmor opp i fjellene med fem små barn. Mannen på bensinstasjonen var et av dem.

 

Den dagen mistet farmor faren sin.
Min oldefar hadde en liten butikk i Kandanos. Han nektet å forlate den da tyskerne kom, dermed ble han brent sammen med butikken, fortalte Samantha.

VG7:  Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

VG7: Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

Det var ikke så mange kunder på kafeen i formiddag, så Samantha hadde god tid til å snakke.

 

Derfor benyttet jeg også sjansen til å spørre etter nytt om den gamle presten.

 

Sist gang jeg var i Kandanos, for seks år siden, møtte jeg Papa Frangiskos. Den da 75 år gamle presten jobbet overtid fordi kirken ikke hadde funnet noen som kunne overta etter ham.
Det var en bildereportasje i søndagsmagasinet VG7, som dessverre aldri ble publiser på VGNett, derfor kan jeg ikke legge ved noe link

 

Jeg har ofte lurt på hvordan det har gått med ham. Jobber han som prest ennå?

 

– Han jobbet her helt til i fjor. Da fikk vi en ny prest. En veldig ung en, bare 27 år og ugift. En fin fyr, og godt likt av alle. Gamlepresten, Papa Frangiskus bor i landsbyen ennå. Han er stadig like frisk. Steller med geitene sine, jobber i grønnsakhagen, dyrker druer, og lager vin, fortalte Samantha.

 

Og mens vi snakket om sola.. kom en mann i flagrende sort prestekappe løpende nedover veien, i full firsprang mot bussen som stoppet ved torget på veien til Chania.
Det var ikke den unge nye presten som løp så fort. Det var 81 år gamle Papa Frangiskus.

 

Etter lunchen i Kandanos kjørte jeg videre til Paleochora.
I morgen skal jeg utforske denne byen hvor Lilleput er det eneste norske selskapet med charterturister. Da blir det strandliv og byliv og kafeliv med flere fastboende enn turister.

Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

Kveldsstemning i Platanias. Foto: CHRISTINA SOGGE

Kveldsstemning i Platanias. Foto: CHRISTINA SOGGE

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på Kreta. Det er mange. Jeg blir aldri ferdig med å oppleve denne øya. De neste dagene skal jeg loffe rundt og dele opplevelsene på reisebloggen. Jeg gleder meg.

I skrivende stund er det bare noen få timer siden jeg landet på flyplassen i Chania.
Derfra kjørte jeg rett til mange nordmenns favorittferiested: Platanias.

I morgen skal jeg kjøre sørover til Paleochora, og senere ta båter østover, til steder nesten uten turister og helt uten biler.

Men jeg ville altså starte i Platanias. Jeg hadde tenkt å ta bilde av solnedgangen fra en av restaurantene på toppen av Gamlebyen. Med utsikt over Thodoro-øya,
Men siden Norwegian-flyet var forsinket, rakk jeg det akkurat ikke.

Mørket kommer brått her. Som å skru av en lampe. Det fine solnedgangslyset var der akkurat i det jeg kvitterte ut leiebilen ved flyplassen.

Innen jeg var framme i Platanias var det helt mørkt.

Derfor er det bildet jeg har lagt inn på toppen av bloggen i dag fra en tidligere Kreta-tur. En  tur for to år siden, da jeg blant annet skrev om ting man kan gjøre sammen med barn i Chania-området. Det er ganske mye, og sikkert en av grunnene til at så mange nordmenn velger å feriere akkurat her.

Men nå sitter jeg altså her på restauranten på toppen av den mørke byen, og hører Postgirobygget  «…jeg sier takk skal du ha – jeg har det så bra…»

Og nordmenn på mange av bordene rundt meg synger med.

For litt siden – før musikken kom på – sørget gjengen borte i hjørnet for underholdningen:
«Heia TIL, heia TIL, det er klart at vi heier på TIL!»

De sang og klappet, og jeg spurte om å få ta bilde av den glade gjengen. Men da fikk jeg beskjed om at de hadde med egen pressefotograf. Ronald Johansen fra avisa Tromsø. Og skulle det blir noe greie på det, måtte han få låne kameraet mitt.

Så her er bildet han tok: Tromsø-gjengen, sammen med sjefen på Astrea restaurant, Jørgen.

HEIA TIL: Ba, f.v: Frank Morten Isaksen, JØRGEN, Claus Arne Clausen, Ingri Sølvesen, Maria Klausen, Isak Elias Christensen, Johannes Klausen, Marita Christensen. Foto: RONALD JOHANSEN

HEIA TIL: Ba, f.v: Frank Morten Isaksen, JØRGEN, Claus Arne Clausen, Ingri Sølvesen, Maria Klausen, Isak Elias Christensen, Johannes Klausen, Marita Christensen. Foto: RONALD JOHANSEN

Jørgen heter egentlig Jorgos, men om sommeren kaller han seg Jørgen, og er kompis med alle gjestene, både på den restauranten han driver på toppen av gamlebyen om kvelden, og på den han driver nede ved sjøen om dagen.

Jørgen/Jorgos kan en del norsk, også samler han på norske t-skjorter. I dag bruker han en sort,  hvor det står «Bare kompis ikke rompis» på ryggen.

I fjor bodde jeg en periode på hotellet ved siden av strandrestauranten hans. Og hver dag kom Jørgen/Jorgos og kollegaen Jordan i nye t-skjorter med norsk motiv.

Det var klubb-t-skjorter fra norske fotballag, det var t-skjorter med norske ord, og det var  mange med «Jørgen» og «Kompis» på brystet og på ryggen.
Han forteller at de får dem av venner fra Norge.
Her kan du se en BILDESERIE med noen av dem.

Jørgen/Jorgos har mange venner i Norge. Mange av dem kommer stadig tilbake til de to restaurantene hans i Platanias. Både på grunn av maten, og på stemningen.

I kveld er det forresten ikke bare glade Tromsø-folk på toppen av Gamlebyen. I halvetasjen over er det flest trøndere. Og når DDE fyller høyttalerne med «Ååå, det går likar’ nå,» er det full allsang fra flere bord, og «heia Rosenborg!»

Her er er en glad Trondheims-gjeng:

TRONDHEIMSGJENG:  Knut Kåre Kristiansen, Torild Hage, Mari Hage, Ove Hage, Hanne Heggen, Malin Heksena, Marcus Eide, Knut Hage

TRONDHEIMSGJENG: Knut Kåre Kristiansen, Torild Hage, Mari Hage, Ove Hage, Hanne Heggen, Malin Heksena, Marcus Eide, Knut Hage

– Det er god underholdnig her, smiler en av småjentene ved Tromsøbordet.

Platanias. Det er ikke veldig lenge siden denne lille landsbyen 12 kilometer vest for Chania by var bebodd av fiskere og bønder, og ikke hadde et eneste hotell eller turist.

Fremdeles er det appelsin- og olivenlundene i åsene bak. Men i sentrum ligger hotellene, restaurantene, barene og butikkene tett. Det er mye liv. «Det livligste badestedet på Chaniakysten» skriver Star Tour på sin nettside.

Likevel er det langt i fra noe flatfyllsted. Mange barnefamilier velger å reise hit. Og nesten aller kommer fra Skandinavia.

Så lite kjent er stedet blant andre turister enn de skandinaviske, at det ikke en gang eksisterer i «reiseguidebibelen» Lonely Planet.

I løpet av sommeren kommer det ca 40.000 nordmenn hit, ifølge Apollos beregninger. Det vil si at omtrent hver fjerne norske Kreta-turist ferierer akkurat i denne lille landsbyen.

Om vinteren er Platanias stille. Da er det ingen charterfly til Kreta. De mange hotellene, barene og butikkene stenger. Bare et par spise- og kaffesteder holder åpnet for de i underkant av 800 fastboende i byen.

Men skandinavene, og særlig nordmennene dominerer altså om sommeren. Det har antakelig fått noen i kopi-klesbransjen til å tenke at «nordmenn liker sikkert Moods of Norway» Slik ser det i alle fall ut i noen av butikkene her.

Vel. Nå er det mørkt, og jeg kikker ut mot havet, og konturene av Thodorou-øya der ute. Det er et naturreservat og bosted for en flokk med Kretas nasjonaldyr, den utrydningstruede kri-kri-geita.

KRI-KRI: Denne befinner seg i byparken i Chania. På Toudou-øya lever de fritt. Foto: MONA LANGSET

KRI-KRI: Denne befinner seg i byparken i Chania. På Toudou-øya lever de fritt. Foto: MONA LANGSET

Fra havnen i Platanias går det daglige båtturer ut til øya. Har du telelinse på kameraet, er det stor mulighet for å få tatt bilder av geitene med de staselige hornene.

Båten stopper ved vraket av et tysk krigsfly som ble skutt ned under invasjonen av Kreta i 1941. Flyrestene ligger på sju meters dyp, og i det krystallklare vannet, trenger du ikke dykke med flasker for å se det godt. Her er det lagt inn lang snorklepause.

BÅTTUR: Mange som ferierer i Platanias tar en tur med denne båten. Foto: MONA LANGSET

BÅTTUR: Mange som ferierer i Platanias tar en tur med denne båten. Foto: MONA LANGSET

.
Platanias er for mange et elsk-eller-hat-sted. Noen synes det er alt for masete. Andre finner roen, og liker kontrastene. Det er kort vei til barer og butikker. Det er kort vei til veldig lange strender. Det er kort vei til appelsinlundene like bak hovedgaten. Jeg anbefaler alle som har tenkt seg til vannparken Limnoupois å ta det lille mintoget, for da kjører man gjennom dette landskapet, og får se en helt annen side av området.

Kreta har mange sider. Jeg skal vise noen av dem i løpet av de nærmeste dagene.

Før jeg logger av vil jeg bare ta med litt om Hellas-følelsen.

Det siste året har jeg prøvd å lære meg litt gresk. I boka vi bruker på kurset i Oslo, handler et av de første kapitlene om Maria som er på flyplassen i Athen for å møte sin italienske venninne.
«Velkommen, hvordan har du det?» spør Maria.
Og venninnen svarer (gjengitt i lydskrift, siden jeg ikke har gresk tastatur på PCen):
Thauma, Maria mo, ime stin Ellada!
(Fantastisk, Maria min. Jeg er jo i Hellas!)

Den følelsen kjenner jeg godt. Hvis noen spør meg hvordan jeg har det like etter at jeg har gått ut av flyet, vil jeg også svare: Fantastisk, jeg er jo i Hellas!

Så det er en skikkelig grekofil som skal blogge fra Kreta i seks dager nå.
I morgen kjører jeg sørover mot Paleochora.

Cruise i Middelhavet, dag 4: – Nu var det jättebra i poolen

DUPPING: Lindha Hjärtåker og søsteren Emilie synes bassenget om borde er en relativt grei plass å tilbringe litt tid. Lindas sønner Oscar og Theo sitter sammen med hennes ferske ektemann Christer Sperring i bakgrunnen. Foto: Jostein Matre

DUPPING: Lindha Hjärtåker og søsteren Emilie synes bassenget om borde er en relativt grei plass å tilbringe litt tid. Lindas sønner Oscar og Theo sitter sammen med hennes ferske ektemann Christer Sperring i bakgrunnen. Foto: Jostein Matre

I dag har endelig fått testet bassenget om bord.

Og jeg har nesten vært på Akropolis.

Ja, det ble bare nesten. Mange hevder at nesten ikke er godt nok, men for meg holdt nesten i massevis akkurat i dag.

Etter å ha fått i meg litt frokost hoppet jeg på en hop on-hop off-buss (hvorfor tenker jeg på Karate Kid hver gang jeg ser slike busser?) fra havnen i Piraeus. Den gikk strake veien inn til Athen og nevnte Akropolis.

AKROPOLIS: Dette var omtrent så nær jeg kom. Foto: Jostein Matre

AKROPOLIS: Dette var omtrent så nær jeg kom. Foto: Jostein Matre

Det skulle sikkert være unødvendig å si det, men Akropolis er altså Hellas’ mest kjente byggverk. Eldgammelt og full av historie står de berømte søylene på toppen av et slags minifjell.

Jeg tenkte det var et passende sted å dra i dag, selv om jeg ikke hadde meldt meg på en utflukt arrangert av cruiset. Jeg har nemlig aldri vært i Athen før, og når jeg kommer til nye steder liker jeg godt å gjøre de klassiske turisttingene først. For deretter å utforske byen mer på egenhånd. Noe det ikke er særlig med tid til når man er på cruise, så det ble det uansett ikke noe av i dag.

Uansett, i det jeg hoppet off bussen forstod jeg relativt kjapt at jeg ikke var den eneste som synes det er fint å sjekke ut byens største attraksjon når man er ny et sted. Det virket som om hele Navigator of the Seas hadde tatt turen.

ÅPEN TOPP-BUSS: Her er jeg cirka fem minutter fra å innse at jeg skulle bli solbrent midt oppå hodet. Hælle måne, som de sikkert sier i Fredrikstad, og der omkring. Foto: Selvportrett.

ÅPEN TOPP-BUSS: Her er jeg cirka fem minutter fra å innse at jeg skulle bli solbrent midt oppå hodet. Hælle måne, som de sikkert sier i Fredrikstad, og der omkring. Foto: Selvportrett.

Sammen med alle passasjerene på det andre gigantiske cruiseskipet som lå til kai.

Og denne gang burde jeg kanskje ha deltatt på en utflukt i regi av båten. I dag savnet jeg min gule klistrelapp, som jeg hadde på Sicilia for to dager siden, med nummer 4 på. Rett nok var klistrelappene i dag lilla, men dere skjønner hva jeg mener. De som hadde disse lappene gikk jo rett forbi køen. Billetter inn var allerede ordnet for dem.

Det var den ikke for oss andre.

Vi måtte stå i kø.

I lang kø.

UTSIKT: Dette bildet har ingenting med dagens tekst å gjøre, men jeg vil bare få formidle at dette er mitt nye favorittpissoar. Ingenting er som å være på do og nyte utsikten samtidig... Foto: Jostein Matre

UTSIKT: Dette bildet har ingenting med dagens tekst å gjøre, men jeg vil bare få formidle at dette er mitt nye favorittpissoar. Ingenting er som å være på do og nyte utsikten samtidig… Foto: Jostein Matre

Og ikke bare var den lang, men den gikk så innnnnnnnmari tregt. Såpass tregt at jeg rett og slett ikke gadd å stå der.Lysten ble ikke mindre av at jeg tydelig kunne se hvordan folk gikk i kø på innsiden (i hvert fall den delen jeg kunne se).

Dermed har jeg ikke vært på selve Akropolis. Bare nesten. Men det var for så vidt helt greit. Jeg tok noen bilder, ruslet litt rundt i området, og snakket med en greker som mente alt var bedre før.

Jeg er rett nok litt usikker på hva han egentlig la i «før». Om han mente før Hellas gikk på en real økonomisk smell nå nylig, eller om han mente i de dager da Akropolis hadde sin høytid før stå ubesvart. Eneste jeg vet er at han var veldig opptatt av at alt var bedre før.

– Nå er det bare mas, sa han.

For meg ble det jo egentlig ikke så mye mas siden jeg droppet hele sulamitten, og heller hoppet on bussen tilbake til havnen.

På veien tilbake kjørte turistbussen for øvrig forbi en nesten urovekkende mengde strippeklubber. Det ble aldri sagt noe fra den forhåndsinnspilte guiden om dette, men jeg lurer nesten på om grekerne ser på dette som en slags turistattraksjon siden de valgte å legge ruten til hop on-hop off-bussen forbi alle de sjappene. Kanskje det er ved hjelp av disse de skal få økonomien opp og gå igjen. Vi har jo alle hørt historier om hvordan menn på guttetur blir loppet for tusenvis av kroner på slike steder.

Bussturen gikk ellers fint. Det fine med sånne åpen topp-busser er at selv når det er sol og veldig varmt så får du frisk bris som holder deg noenlunde kjølig. Det som ikke er like fint er at for oss som er tynne i håret er det litt for lett å bli solbrent midt oppe på skallen. Tilbake på havnen måtte jeg derfor kjøpe en suvenircaps.

BASSENG: Noen har etterlyst et bilde som viser bassengområdet. Foto: Jostein Matre

Ikke bra for en som utelukkende ser teit ut med hodeplagg. Jeg lover ingenting, men dere får kanskje se bilde etter hvert.

Men dette betydde jo at været var bra i dag, og for de av dere som leste gårsdagens innlegg, så var jeg jo en smule oppgitt på grunn av skyer. Men i dag var det altså ingen grunn til å klage på de greske værguder. Så når Akropolis rant bort i køen, bestemte jeg meg for å gjøre det jeg ikke fikk gjort i går; Henge ved bassengene og boblebadene (i flertall ja) om bord på sjarken.

De neste dagene har jeg jo andre planer i land, så på ett eller annet tidspunkt MÅTTE jeg jo velte meg på en solseng – ja, pluss å duppe litt i basseng og boblebad selvsagt – i et par timer med en bok og en drink. Det er jo også en del av cruiselivet, så det må også testes. Har jeg først bestemt seg for å lage blogg om livet på cruise, for å finne ut om min skepsis til denne ferieformen er overdreven, eller ikke, så må man teste alle sider. Det er en knallhard jobb. Jeg vet det. Men noen må gjøre den.

Jeg har tatt ansvar.

NOE Å KJØLE DEG NED PÅ? Kelnerne er aldri langt unna.

NOE Å KJØLE DEG NED PÅ? Kelnerne er aldri langt unna.

Det var det for så vidt flere som gjorde. Både bleike briter og høylytte amerikanere. Men også blide svensker. Som de nygifte Christer Sperring og Lindha Hjärtåker, og hennes barn Oscar og Theo og hennes søster Emelie.

– Nu var det jättebra i poolen, mente sistnevnte, som også hadde prøvd seg når det var overskyet.

Da var det ikke like varmt i saltvannsbassenget.

I kveld (jeg regner med dere allerede har skjønt at disse innleggene blir skrevet dagen før de legges ut på VG Nett, så når jeg skriver «i kveld», så betyr det egentlig i går kveld for dere som leser denne bloggen) har jeg for øvrig sviktet mine venner på bord 559 i hovedrestauranten.

MAT: Rikingen Warren Buffet har ofte manet til måtehold. Det er det neppe mange som gjør på cruisets buffet. Foto: Jostein Matre

MAT: Rikingen Warren Buffet har ofte manet til måtehold. Det er det neppe mange som gjør på cruisets buffet. Foto: Jostein Matre

Jeg tenkte jeg måtte teste ut buffetmiddagen. I tillegg til hovedrestauranten er det altså en buffetrestaurant (der man også spiser lunsj) og et par-tre spesialrestauranter. Jeg må si det var litt skuffende. Maten var for så vidt god, og det var jo mye å velge mellom. Man kunne spise seg langt mer fordervet her enn i hovedrestauranten. Men jeg savnet selskapet.

Selv om jeg sikkert kunne spurt noen fremmede om å få sitte med dem, ble jeg sittende alene. Det er jo ikke nødvendigvis så moro. Nå reiser jo ikke folk flest på cruise alene, så under normale omstendigheter hadde det nok ikke hvert noe problem, men jeg vet i alle fall at jeg skal tilbake til Tor Inge, Oddrun, Karin, Per-Olav, Lene-Marie, Eva og Håkon i morgen.

Enten de vil det eller ei!

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

5000-kronersreisen: Utfordringen og reglene

DET SØTE LIV: Tradisjonen tro skal man hive en mynt i Trevi-fontenen for å kunne returnere til Roma. Vi får se om jeg budsjetterer inn den utgiften… Foto: AFP / ALBERTO PIZZOLI

Vi har snakket om det lenge innad i VG Reise-redaksjonen: Hvor lenge kan man egentlig reise rundt for 5000 kroner? Reportasjemuligheter har vært drøftet. Skulle hver journalist få 5000 hver, reise hvor han/hun ville, og se hvor lenge pengene strakk til? Skulle vi reise til samme sted og se hvem som klarte seg lengst?

Som de fleste lunsjsamtaler virket det å havne i skuffen for tomt preik. Inntil sjefen hadde sin siste dag før ferie.

– Har du tenkt noe mer på den 5000-kronersferien?

– Nei. Men jeg kan godt gjøre det.

– Ja, gjør det. Og bestill gjerne i dag.

To timer senere var flymulighetene sondert og billetter bestilt. Det ble Ryanair-billetter fra Rygge til Roma, til 1462,29 kroner.

Reglene for turen er disse:

* 5000 kroner skal rekke til alt: transport, mat, overnatting, sightseeing osv – fra og med og til og med jeg står ved Oslo S. (Dermed har jeg 3537,71 kroner igjen etter at flybilletten er betalt.)

* Jeg skal være borte i en uke.

* Jeg får ikke lov til å haike eller bo gratis hos folk. (Dette punktet ekskluderer dermed Couchsurfing, som er en relativt vanlig overnattingsform for budsjettreisende).

* Jeg skal ikke jobbe underveis, men oppleve og oppføre meg som en turist. (Jeg skal riktignok lage reisereportasjer og blogge underveis).

Dette er egentlig lett. Italia og Roma er riktignok ikke i utgangspunktet kjent som noe utpreget billig reisemål, men dog: Andre reisende har bevist at selv «det umulige» er mulig hvis man bare er oppfinnsom nok. Tyske Michael Wigge (35) reiste for eksempel gjennom 11 land uten å bruke en krone. Og i 2008 haiket Matias Nordahl Carlsen (26) og Espen Aarsvold (34) fra Nordkapp til Sør-Afrika.

Hos barberer i Roma

RAKA FANT? Tidligere har jeg spandert på meg barbering i Roma. Det blir det lite av denne gang. Foto: BRODER’N

Det er hva jeg kaller utfordringer. Min 5000-kronersuke blir en lek – men det må ingen si til sjefen!

I tillegg akter jeg å utfordre meg selv. Jeg har ikke tenkt å holde meg i Roma, men vil også reise innom Napoli og Amalfikysten. Det gir transportutgifter.

Og jeg har ikke tenkt å ende som Frugal Traveler (Seth Kugel), som måtte leve på et eple, en appelsin og et stykke rugbrød han hadde smuglet fra Danmark, siste dag i hans hundredollarshelg i Oslo. Jeg har tenkt å spise godt, drikke godt, og å nyte rikelig av den fantastiske espressoen de serverer i Italia.

Kort sagt: Jeg skal leve la dolce vita i en uke – for samme pris som man lett kan måtte ut med bare for hotellrommet i «den evige stad».

Hvis det skjærer seg, får jeg gjøre som første gang jeg var i Amalfi. Da ble middagen (og lunsjen neste dag) ferdigoppskåret loff og osteskiver sittende på en mur fordi budsjettet overhodet ikke sto i forhold til stedet.

Så da får vi se. Foreløpig ligger jeg jo godt an.

 

DAG 0. PENGESTATUS:

Totalbudsjett: 5000,00 kroner

Utgifter sålangt: 1462,29 kroner

Igjen i reisekasse:  3537,71 kroner

 

En liten innrømmelse til slutt: Fordi jeg må ha med meg PC og en haug med kamerautstyr for å gjøre jobben min, har sjefen innvilget meg ett kolli innsjekket bagasje uten å føre de 460 kronene det koster i regnskapet. Jeg pakker imidlertid toalettsaker, klær etc slik at det kunne fått plass i en gratis håndbagasje.

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani