Cruise i Middelhavet, dag 7: Å cruise, eller ikke å cruise?

SJARKEN: Dette er altså Navigator of the Seas, et beist av en båt. Bildet er tatt under stoppet i Kusadasi, Tyrkia. Foto: Jostein Matre

SJARKEN: Dette er altså Navigator of the Seas, et beist av en båt. Bildet er tatt under stoppet i Kusadasi, Tyrkia. I en uke har dette vært mitt hjem. Foto: Jostein Matre

Det var vel omtrent det spørsmålet jeg stilte da jeg for en uke siden la ut på min første cruisetur noensinne.

En ferieform jeg i utgangspunktet var skeptisk til. Kunne en ferie med på mange måter lite frihet være noe for meg? Og ville det bare være pensjonister utenom meg?

Jeg kan like godt komme med konklusjonen først som sist:

Jeg er mindre skeptisk enn jeg var, og har for så vidt kost meg på tur, men cruise blir nok aldri min favorittferie.

Jeg skal ikke utelukke at jeg kan gjøre det igjen en gang, men jeg har mange reiser som står høyere oppe på lista. Kanskje blir det mer aktuelt dersom jeg får barn, eller når jeg blir betydelig eldre.

Jeg forstår nemlig at folk i disse to kategoriene synes cruise er et fint alternativ til for eksempel charterferie til Syden. På begge ferieformene er det meste godt tilrettelagt, og du kan konsentrere deg om å slappe av og nyte at du har fri. På cruise får du – i motsetning til på en charterreise – sett flere steder og det er forholdsvis enkelt å holde kontroll på barna om bord. På den negative siden får du aldri sett noen av stedene etter at solen har gått ned. Du har heller ikke like mange valg når det for eksempel kommer til hvor du skal spise måltidene dine.

SOLING: Det er fullt mulig å sole seg stående. I hvert fall for mannen til venstre for trappen. Foto: Jostein Matre

SOLING: Det er fullt mulig å sole seg stående. I hvert fall for mannen til venstre for trappen. Foto: Jostein Matre

Personlig liker jeg godt ferieformer der jeg får sett mer enn et sted. Jeg har gode erfaringer med for eksempel interrail, roadtrip og øyhopping. Sånn sett er cruise fint for meg. Men jeg har savnet friheten til å kunne dra dit jeg vil, ikke dit båten går. Jeg har også savnet å kunne bli lengre på steder jeg har likt meg, og heller dra raskt videre fra andre steder. Og så har jeg savnet å oppleve stedene på andre tider av døgnet enn midt på dagen. Jeg har også savnet å plutselig kunne være impulsiv, og ta en annen vei enn det som kanskje i utgangspunktet var planlagt. Jeg har rett og slett savnet litt av individualiteten og friheten. På cruise må man i stor grad gjøre som de fleste andre. Selv om det selvsagt er mulig å gjøre helt egne ting når man først er i land. En del av utfluktene blir fort litt saueflokkmentalitet, og det tiltaler meg ikke så veldig.

Det jeg ikke har savnet, og der cruiseferie er en positiv ting, er å sjekke inn og ut av stadig nye hoteller. Det er veldig deilig å ha det samme rommet hele ferien, men likevel – i hvert fall til en viss grad – få oppleve ulike steder.

BOB OG CATHY: Som vanlig møtte jeg ekteparet fra Orlando. Her nyter de utsikten til vulkanøyen Stromboli. Foto: Jostein Matre

BOB OG CATHY: Som vanlig møtte jeg ekteparet fra Orlando. Her nyter de utsikten til vulkanøyen Stromboli. Foto: Jostein Matre

Når det kommer til medpassasjerene, så var jo det en av de tingene jeg var litt skeptisk til. Jeg fryktet at det nesten bare ville være folk fra 50 år og oppover. Det har ikke vært tilfellet. Det er rett nok mange av dem, men det er også en del andre. Særlig barnefamilier og relativt unge par uten barn. Noen vennegjenger har det også vært, men ikke mange.

Ellers er jeg imponert over servicenivået om bord. Mannskapet står på hele tiden og er opptatt av at du skal ha det bra. Jeg er også imponert over logistikken og alt rundt det. Nivået på maten har vært helt bra, men ikke fantastisk. Selv om jeg har hatt hyggelig selskap på de fleste middagene skulle jeg gjerne hatt flere steder å velge mellom.

GRÅTER FOR AT DET ER OVER? Undertegnede fikk solkrem på øyet og tårene rant i flere timer. Ikke behagelig. Foto: Selvportrett

GRÅTER FOR AT DET ER OVER? Undertegnede fikk solkrem på øyet og tårene rant i flere timer. Ikke behagelig. Foto: Selvportrett

Det er stadig noe å finne på når man er på cruise. Jeg har kanskje ikke tatt del i alt for mange av aktivitetene. Det skyldes nok en kombinasjon av at jeg har reist alene og at det ikke er alt som har fanget min interesse. Men det er ikke verst at det er mulig å delta på, eller se på, så mye forskjellig om bord på en båt.

En ting som er litt trist med cruise er hvordan turistene knapt legger igjen penger på stedene de besøker. All overnatting skjer jo på båten og så godt som alle måltider blir spist om bord. Det er begrenset hva man legger igjen av penger på shopping og andre ting også. Jeg har brukt uvanlig lite penger (utover det cruiset kostet) denne uken. Når jeg har vært på utflukter så har selvfølgelig deler av beløpet jeg har betalt havnet hos lokale firmaer, men ikke alt. I disse tider der flere

Europeiske land, som Hellas hvor vi har vært, sliter med økonomien så gir det en litt dårlig smak i munnen å vite at de pengene jeg har brukt på denne turen stort sett alle havner i lommen på et gigantisk, internasjonalt rederi. Ikke hos Kostas som driver et lite hotell i Chania, eller Manuela som driver restaurant i Messina.

Siste dag om bord har for øvrig vært en ren seilingsdag. For å kort oppsummere høydepunktene, så har det vært å få solkrem i ene øyet (jeg er helt rød og tårene triller non-stop. Noen av medpassasjerene har sikkert trodd at jeg gråter fordi turen er over), se på folk som deltok i en mageplask-konkurranse og stå helt fremst i bauen og si inni meg – fordi jeg ikke turte å rope det høyt som Leonardo di Caprio, at «I’m the King of the World».

MAGEPLASK: Noen velger å gjøre dette frivillig. Foto: Jostein Matre

MAGEPLASK: Noen velger å gjøre dette frivillig. Foto: Jostein Matre

Ellers har jeg inntatt et siste måltid med mine middagsvenner på bord 559 (takk for at dere har tatt godt vare på meg!), og nå står kofferten klar utenfor døren for å bli plukket opp av mannskapet. For meg gjenstår det bare å sove gjennom natten, før vi i morgen tidlig går i land utenfor Roma, og reiser tilbake til gamlelandet.

Takk for nå!

1000 KRONER: Redd Barna sitt katastrofefond har fått eit lite tilskudd.

1000 KRONER: Redd Barna sitt katastrofefond har fått eit lite tilskudd.

P.S. Jeg skylder Redd Barna 1000 kroner. Jeg så ingen halvfeite, amerikanske damer med blått hår. Jeg så faktisk ikke noen med blått hår. Halvfeite, amerikanske damer derimot…

Oppdatering 7. juni: Pengane til Redd Barna er no betalt. 

 

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

DAG 4: – Nu er det jättebra i poolen

DAG 5: Hvorfor møter jeg disse to hele tiden?

DAG 6: Drita full på Middelhavet – tralalalala

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

 

Cruise i Middelhavet, dag 6: Drita full på Middelhavet – tralalalala

BALKONGØL: En liten italiener i solnedgangen. Foto: Selvportrett.

BALKONGØL: En liten italiener i solnedgangen. Foto: Selvportrett.

Neida, faktisk ikke. Den tittelen var bare et kynisk forsøk på å få enda flere til å lese bloggen min. Skjønt, det er også en mening bak den. En slags ironi. For jeg har faktisk ikke sett en eneste drita person – og det inkluderer undertegnede – på cruiset hele uken. Jeg har knapt sett noen som har vært småfulle.

Nå har jeg rett nok ikke vært spesielt sen i seng noen dager – så ting kan jo ha skjedd mens jeg har vært under dyna – men det overrasker litt.

Mer om nattelivet litt senere, først vil jeg fortelle litt om cruisets sjette dag.

Den startet med stor suksess, men gikk raskt over til noe ordentlig dritt.

Bokstavelig talt nærmest.

For å ta det positive først: Før jeg gikk og la meg hang jeg opp en frokostbestilling utenfør døren til lugaren min. Eggerøre, bacon, hashbrown, pølser og tomat. Og melk og juice. Jeg klarte ikke å betemme meg for hva jeg trodde jeg kom til å ville drikke noen timer senere, så jeg tok en Ole Brumm.

FROKOST MED SJØBRIS: Ingen dum plass å innta dagens viktigste måltid. Bildet til høyre her er tatt ved en tidligere anledning. Bildet jeg tok i dag ble rett og slett ikke brukende. Foto: Jostein Matre

FROKOST MED SJØBRIS: Ingen dum plass å innta dagens viktigste måltid. Bildet til høyre her er tatt ved en tidligere anledning. Bildet jeg tok i dag ble rett og slett ikke brukende. Foto: Jostein Matre

Like før klokken 08.00 fikk jeg en telefon om at frokost var på vei. Fem minutter senere banket det på døren, og inn kom en slags servitør. Han satte fra seg brettet på balkongen min. Dermed kunne jeg nyte dagens første måltid mens jeg i kortarmet og shorts (skadefryden i meg håper været hjemme i Norge er skikkelig dårlig denne uken) kikket ut over havnen vi var ankommet på Kreta. Å få servert frokost slik er definitivt et stort pluss med cruise.

Et like stort pluss var ikke det som skjedde etter frokost, uten at jeg egentlig tror jeg kan skylde det på cruiset. Det kunna ha skjedd hvor som helst. Jeg var en tur på do, og – uten å gå i detaljer, eller vise dere bilder eller noe – gjorde slikt man gjerne gjør der. Problemet var bare at knappen som skyller ned plutselig ikke virket lenger. jeg trykket og trykket og trykket enda flere ganger. Ingen respons. Beklager dersom jeg skaper ubehagelige bilder i hodene deres nå, men alt ble altså bare liggende.

Godt var det da at Soma, som jeg har fortalt om tidligere, og som er mannen med ansvaret for min lugar, hadde gitt meg nummeret sitt. Jeg ringte, og han lovde å sende noen for å se på det. Det hadde ikke jeg tid til å vente på siden jeg skulle delta på ekskursjon, så store deler av dagen gikk jeg i uvisse for hvordan tilstanden ville være på lugaren når jeg flere timer senere kom tilbake. Ville det lukte? Måtte jeg kanskje skifte lugar? Ville jeg i så fall måtte ta til takke med en uten balkong? Spørsmålene gnagde, men det var lite jeg kunne gjøre.

Heldigvis viste det seg å ikke være noen grunn til panikk. Soma, eller strengt tatt den han sendte, hadde fikset biffen mens jeg blant annet lå på stranden i Chania på Kreta.

SAND, HAV OG HIMMEL: Jeg har sett på sosiale medeier at dette er måten at ta bilder på når man er alene på stranden. Foto: Jostein Matre

SAND, HAV OG HIMMEL: Jeg har sett på sosiale medeier at dette er måten at ta bilder på når man er alene på stranden. Foto: Jostein Matre

Ja, i dag testet jeg strandlivet. Etter å ha vært med på organiserte utflukter på Sicilia og i Tyrkia, samt besøkt Athens største turistattraksjon (nesten i alle fall) på de tre stoppene så langt bestemte jeg meg for ikke å gå i cruisekø på turens siste stopp. I stedet fant jeg en strand litt utenfor sentrum ac Chania. Etter halvannen time der ruslet jeg inn i byen og opplevde den på egenhånd. Da var det nesten som at jeg ikke lenger var på cruise, selv om det selvsagt var mange andre cruiseturister i byen også. Jeg møtte for eksempel – og selvsagt – på Bob og Cathy fra Orlando. De ER virkelig overalt!

STILLE FØR TURISTSTORMEN: Det var rolig i Chania på morgenkvisten. Foto: Jostein Matre

STILLE FØR TURISTSTORMEN: Det var rolig i Chania på morgenkvisten. Foto: Jostein Matre

Men det var ikke all verden jeg rakk å gjøre i Chania. Båten hadde tidlig avgang, allerede 14.30 måtte man være tilbake, og det var 20 minutter med buss ut til havnen der båten lå. I stedet ruslet jeg litt rundt på soldekket på sjarken, der det var både livemusikk og bingo. Med rabbatt for de som var kledd i gult av en eller annen grunn jeg ikke helt fikk med meg. Andre spilte minigolf eller basketball. Selv nøydde jeg meg med å se på. Helt til min nye, fjonge suvenircaps blåste av hodet og rett til sjøs i et voldsomt vindkast kort tid etter at vi igjen var ute på havet. Så mye glede fikk jeg av den.

Da har jeg faktisk fått brukt dressen min mer. For i kveld var cruisets andre formelle kveld. Dagene går forresten veldig i ett her om bord. Jeg sliter veldig med å holde styr på hvilken ukedag det til en hver tid er. Det har rederiet tydeligvis skjønt, for i alle heiser fester man hver dag en slags navnelapp med navnet på dagen i dag på. Egentlig ganske smart.

BAR: Alex har mikset nok en drink. Foto: Jostein Matre

BAR: Alex har mikset nok en drink. Foto: Jostein Matre

Jeg visste derimot altså at det var formell kveld, så jeg staset meg opp og gikk til middag. Alene denne gangen, siden jeg hadde bestemt meg for å teste ut en av skipets spesialrestauranter. Jeg gikk for den som skryter av å ha de best biffen «on the high seas».

Og den var faktisk ikke så verst. Verdt å «skeie ut» en kveld for 160 kroner pluss litt ekstra for drikke. Skjønt, jeg betalte ikke all drikken selv. David, en høyrøstet dagligvarekjedeeier fra Australia, kanskje en slags mini-Reitan, insisterte på å kjøpe vin fra hjemlandet sitt til forreten min. Han satt på bordet til høyre for meg, og var en enda større cruiseskeptiker enn meg selv. Og hans skepsis hadde på ingen måte forsvunnet.

STRAM KAR: PÅ med dressen igjen. Foto: Hovmesteren.

STRAM KAR: På med dressen igjen. Foto: Hovmesteren.

– Jeg er her bare fordi min personlige sektretær insisterte på at jeg skulle ta en ferie. Men om ikke jeg trives, så er det i det minste er det bra for han som har ansvaret for lugaren min. Han får 100 euro i tips hver kveld. Snart ser vi vel at han tar av med et privat helikopter herfra. Hø hø hø, knegget David.

Da var paret til venstre litt mer jordnære. Enrique og Aymara opprinnelig fra Venezuela, men bosatt i Texas i en årrekke. Det trivelige ekteparet gjorde det å i utgangspunktet gå på restaurant alene til en positiv opplevelse. Det var også interessant å høre kelneren, Maryna fra Ukraina, fortelle om hvordan hun jobber syv måneder i slengen på skipet. Uten en eneste dag fri. Arbeidstiden ligger på rundt 10 timer dagen, men gjerne stykket opp i tre deler. Hun klaget likevel ikke. Nå var hun økonomisk uavhengig på en helt annen måte enn før. Dessuten jobbet mannen også om bord, så hun slapp i det minste å være borte fra nærmeste familien over et halvår om gangen. Slik har ikke alle andre ansatte om bord det. Kvelden før fortalte Lyndon, vår kelner i hovedrestauranten at han var takknemelige for at vi reiste på cruise, for da kunne han sette mat på bordet til familien hjemme på Filippinene.

Men jeg lovet å si noe om fyll på sjarken. Eller rettere sagt mangelen på fyll.

Etter middagen, og før jeg gikk for å skrive dagens innlegg, tok jeg meg en øl i pianobaren. Der fikk jeg se en gammel dame – og da mener jeg GAMMEL – synge høyt med

til pianisten sin Smokie-låt:

Na na na na na na…

– WHO THE FUCK IS ALICE!?

Na na na na na na…

Det var dette som fikk meg til å tenke på at jeg ikke har sett noe fyll her selv om folk altså synger med for gamle mugger.

IRSK PUB: Over alt i verden finnes det irske puber. Også til sjøs. Foto: Jostein Matre

IRSK PUB: Over alt i verden finnes det irske puber. Også til sjøs. Foto: Jostein Matre

De gangene jeg har reist med stor båt tidligere i livet har det vært danskebåten og englandsbåten. Jeg husker særlig for et tiår siden, da jeg og noen kompiser dro opp og ned til Fredrikshavn på eit døgn med Stena Saga. Allerede før vi var kommet om bord passet cruisemanager Jan (jeg husker faktisk at det var det han het) på å gire opp stemningen og sørge for at vi hadde noe å drikke på. Hele turen var jo et fyllekalas fra ende til annen.

Men slik må det jo gjerne bli dersom du skal få litt stemning ut av nordmenn. Vi er jo ikke akkurat kjente for å slå ut håret før vi har fått oss en jäger, eller fem.

Meg selv inkludert. Jeg lager først skikkelig stemning når jeg har fått i meg en del å drikke. Da synger jeg med på pianobaren, eller danser swing til det bulgarske dansebandet, hvis jeg skulle befinne meg på danskebåten. Vi kompisene tok til og med over hele pianoet den gangen cruisemanager Jan hadde sørget for at vi var høye på livet.

Jeg er altså som så mange andre nordmenn. Drikker opp stemningen. Og så drikker jeg enda litt til, bare fordi det fremstår som en suveren idé, og sørger for at stemningen raskt daler. Ikke at jeg blir mannevond, eller noe. Jeg blir bare full som en dupp og temmelig ubrukelig.

Her på dette cruiset er en trejedel av passasjerene amerikanere. Nordemenn er det bare noen få av. I motsetning til oss trenger ikke amerikanerne store mengder alkohol før de synger og danser med. Litt sukker og et par komplimenter, så er de der. Dermed er det kanonstemning på flere av de ulike barene på sjarken hver kveld, men altså ingen overstadig berusede.

EN ØRLITEN PILS: Jeg innrømmer at jeg også tok en halvliter i Chania tidligere på dagen. Foto: Jostein Matre

EN ØRLITEN PILS: Jeg innrømmer at jeg også tok en halvliter i Chania tidligere på dagen. Foto: Jostein Matre

Og det er ulike typer serveringssteder her. Alt fra irsk pub til nattklubb via pianobar og champagnebar. Og litt til. Ikke at jeg tror jeg ville vært stamkunde på så mange av disse stedene dersom de var plassert rundt om kring som vanlige utesteder i Oslo, men jeg kunne nok fint ha tatt turen innom noen av dem en gang i mellom.

Jeg avslutter med ordene til svenske Emelie (20), som jeg pratet med for et par dager siden:

– Jag ville inte ha dratt på cruise om det var partysemester jag ville ha.

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

DAG 4: – Nu er det jättebra i poolen

DAG 5: Hvorfor møter jeg disse to hele tiden?

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

Cruise i Middelhavet, dag 5: Hvorfor møter jeg disse to hele tiden?

OVERALT: Det kan ikke utelukkes at det finnes flere av Cathy og Bob fra Orlando.

OVERALT: Det kan ikke utelukkes at det finnes flere av Cathy og Bob fra Orlando. Foto: Jostein Matre

Jeg støter på Bob og Cathy hele tiden.

De er overalt.

Enten har rederiet leid dem inn for å spane på meg – de er jo sikkert interessert av å vite hva journalisten om bord driver med -, eller så har de overnaturlige evner.

Ja, det kan selvsagt være tilfeldigheter også, men hvor morsomt er egentlig det?

Jeg vet at selv om dette er verdens 8. største cruiseskip, så er det et begrenset geografisk område vi er på. Og jeg vet at det tross alt «bare» er i overkant av 3300 passajerer om bord. Men det er likevel rart hvordan du stadig ser nye ansikter samtidig som det er noen du bare ikke klarer å bli «kvitt».

DER SOLEN GÅR NED: Et litt vilkårlig bilde, men jeg tenkte bare å vise solnedgangen på dag 5. Foto: Jostein Matre

THERE’S A MOON OVER MIDDELHAVET TONIGHT: Et litt vilkårlig bilde, men jeg tenkte bare å vise hvordan månen kan se ut over havet fra balkongen. Foto: Jostein Matre

Nå er det ikke det at jeg vil bli kvitt Bob og Cathy altså. Ekteparet Lail, fra Orlando, Florida, er meget hyggelige folk. Det er bare så rart at jeg møter dem

ABSOLUTT HELE tiden. Men sånn er det egentlig ofte når jeg er på reise. Særlig dersom jeg oppholder meg på samme sted. Det er liksom noen du bare møter igjen og igjen, mens mange andre føler du at du ser for første gang selv på siste dagen.

Det er sikkert tilfeldig. Jeg er egentlig ikke så paranoid som det kunne tyde på i starten her, men det er fascinerende.

For Bob, Cathy og meg startet det første kvelden. Vi havnet på samme middagsbord i hovedrestauranten. Dermed lå det an til at vi skulle tilbringe tid sammen hver kveld resten av cruiset. Man har jo som tidligere nevnt fast bord. Men etter 10 minutter viste deg seg at Bob og Cathy var på feil bord. Så vi sa farvel. Uten å gjøre noe stort nummer av det. Akkurat da.

Etter hvert har det blitt opp til flere store nummer når vi har møttes. Dagen etter restaurantfeilen møttes vi i iskøen på en liten sjappe i Taormina, Sicilia. Tro meg; Det er mange issjapper å velge mellom der. Dag 3 havnet vi jaggu meg rett ved siden av hverandre under isdans-showet om bord på båten. Den salen tok sikkert 2-300 mennesker. Dag fire husker jeg ærlig talt ikke helt hvor vi var da vi slo av en prat, men vi møttes i hvert fall. Og i dag møttes vi ved bassenget.

– Det er veldig rart at vi møtes hele tiden. Særlig når du satt på setet ved siden av oss under isdansen. Det skal jo knapt være mulig, sier Bob.

De hadde som meg tilbragt formiddagen i den utgravde oldtidsbyen Ephesus.

– Det er fantastisk for oss fra USA, med så kort historie, å få se noe slikt. Vi visste knapt at det fantes, sier de to.

GÅR I KØ: Det er folksomt å dra på cruiseutflukt.

GÅR I KØ: Det er folksomt å dra på cruiseutflukt. Foto: Jostein Matre

Men det gjør det altså. Og Ephesus er ikke et hvilket som helst sted. En halvtimes kjøring fra havnebyen Kusadasi ligger byen som har hatt storheter som Alexander den Store, Kleopatra og selveste Jomfru Maria på besøk. Og som en gang huset Artemis’ tempel, et av verdens syv underverker. De orginale altså. Ikke de nye, naturlige, underverkene.

I dag er det stort sett horder av turister som besøker stedet. Selv om jeg denne gang gikk for en selvguidet tur ved hjelp av en ipod som spilte av meldinger på de ulike interessepunktene, hvar jeg selvsagt langt fra å være alene. Med to store cruiseskip til havn samtidig var det nok av andre folk der, og igjen kom følelsen av å gå i kø. Nå ville det jo vært slik om jeg hadde vært der på samme tidspunkt uten at jeg var cruisepassasjer, men bare en «vanlig» turist, så sånn sett spiller det kanskje ikke noen stor rolle når man besøker store turistattraksjoner.

Men et godt råd for de som ikke drar på cruise kan jo være å besøke attraksjonene på ettermiddagen. Da er cruiseturistene allerede tilbake ved buffen, eller bassengkanten, og du kan ha stedet litt mer for deg selv.

Men køgåing til tross. Ephesus er jo et spennende sted. Bare rundt 10 prosent av en gamle byen, som i sine stormaktsdager huset 250.000 mennesker er gravd ut. Mye ligger ennå under jorden. Blant annet fordi private grunneiere ikke har noe ønske om å selge grunnen sin. Dermed får man ikke gravd ut mer.

Det som er gravd ut viser hvordan man levde fra rundt 300 år (det skal ha vært bosettinger her allerde 6000 år tidligere) før Kristus i denne delen av verden. Det virket på mange måter å være storslått. Fjonge byggninge, selvsagt med de klassiske romerske søylene, store amfiteatrer, bibliotek og utsmykkinger.

FLYVENDE? På turen var vi også innom en teppeforhandler. Det er uvisst om teppene var av den flyvende typen. Foto: Jostein Matre

FLYVENDE? På turen var vi også innom en teppeforhandler. Noe vi ikke ble opplyst om på forhånd. Det synes jeg egentlig er en uting. Foto: Jostein Matre

På et så vakkert sted måtte jeg jo selvfølgelig ha et bilde av meg selv fra. Når du reiser alene må du jo da gjerne spørre en fremmed. Det gjør du for så vidt viss du reiser med noen og du vil ha bilde av hele reisefølge også, så jeg er vel strengt tatt ikke så unik i den sammenheng. Uansett… Jeg tenkte jeg skulle finne en som så ut til at han kunne bruke et kamera. Jeg har fått nok av folk som ikke en gang skjønner at du må kikke inn i søkeren for å se hva du tar bilde av. En kar med et nesten like stort kamera som meg (les: VGs eiendom) tuslet forbi. Jeg spurte ham, og fikk ja. Men da han så at jeg hadde stilt inn kamera på full automatikk gikk han fullstendig i vranglås.

Jeg kunne umulig ha behov for et slikt kamera dersom jeg ikke kunne bruke det, mente han.

At jeg forsøkte å fortelle at det ikke var mitt hjalp lite. Jeg sa at jeg ikke var fotograf, men at jeg skulle publisere bildene. Da ville jeg heller ha noen som dugde, om ikke de kom til å vinne priser, enn å leke meg med blender og lukkertid og ende opp med noe totalt ubrukelig.

Han bare ristet på hode. Han jobbet tross alt som profesjonell fotograf. Dette var nærmest under hans verdighet.

Det er mulig, men han klarte likevel ikke å ta det bildet jeg ba om. Jeg var ute etter et spesifikt utsnitt, med meg selv i venstrekant av bildet, og amfiteateret i bakgrunnen. Vel, se under, og døm om han lyktes, selv. Det er mulig han kan litt av hvert om lukker og blender, men det er mye himmel på dette bildet, for å si det slik…

KJEMPEBILDE: Slik ser himmelen ut. Foto: En proff.

KJEMPEBILDE: Slik ser himmelen ut. Foto: En proff.

Tilbake fra Ephesus vandret jeg litt rundt i Kusadasi før jeg etter hvert kom meg tilbake i sjarken. Det virket for så vidt som et ok sted, men jeg fikk bekreftet fordommen min om å dra på ferie til Tyrkia (eneste landet på turen jeg tidligere ikke har besøkt); Noen forsøker å selge deg noe hele tiden. Og mest sannsynlig noe du ikke har behov for.

HVIS BLIKK KUNNE SELGE: ...så ville denne mannen vært rik. Foto: Jostein Matre

HVIS BLIKK KUNNE SELGE: …så ville denne mannen vært rik. Foto: Jostein Matre

I kveld har jeg forresten igjen spist middag med gjengen på bord 559, men før det stakk jeg en snarttur innom buffetmiddagen også. Jeg hadde timet matinntaket litt dårlig i dag. Som dere skjønner er egentlig ikke det noe stort problem. Om bord kan man nesten spise hele tiden. Uten at det koster deg noe ekstra. Du kan for eksempel lett bestille frokost til rommet klokken 07.00 (viss du er en morgenfugl), så kan du spise litt mer frokost i frokostsalen klokken 09.00, for eksempel. Og dersom det er seilingsdag – og du likevel er på båten – kan du jo ta deg litt lunsj både i starten og mot slutten av lunsjbuffeten. Så kan du bestille deg et mellommåltid klokken 16.00 med roomservice, før du smaker litt på middagsbuffeten i 18-tiden. Da har du tid til å fordøye maten litt før din bordsetting i hovedrestauranten klokken 20.30. Og skulle du ha behov for noe nattmat etter å ha svingt deg på dansegulvet, så er det bare å si fra.

NAM: Et par desserter til dagen gjør susen. Foto: Jostein Matre

NAM: Et par desserter til dagen gjør susen. Foto: Jostein Matre

Nå har ikke jeg akkurat fulgt denne strategien, men jeg får likevel i meg nok mat. Og gjerne dessert et par ganger til dagen. Hadde jeg husket på det før avreise skulle jeg ha veid meg før og etter cruise. Det kunne blitt interessant. Når jeg kommer hjem har jeg kanskje igjen nådd vekten som gjorde at jeg for et par år siden måtte betale overvekt da jeg skulle hoppe i fallskjerm i California. Var du over 200 pounds (90,7 kilo), så måtte du betale 1 dollar ekstra per pound. Prisen var i utgangspunktet 200 dollar.

Jeg betalte 205, og ble spurt av fallskjermklubbens sekretær om jeg ventet gutt, eller jente.

Takk skal du ha!

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

DAG 4: – Nu er det jättebra i poolen

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

Cruise i Middelhavet, dag 4: – Nu var det jättebra i poolen

DUPPING: Lindha Hjärtåker og søsteren Emilie synes bassenget om borde er en relativt grei plass å tilbringe litt tid. Lindas sønner Oscar og Theo sitter sammen med hennes ferske ektemann Christer Sperring i bakgrunnen. Foto: Jostein Matre

DUPPING: Lindha Hjärtåker og søsteren Emilie synes bassenget om borde er en relativt grei plass å tilbringe litt tid. Lindas sønner Oscar og Theo sitter sammen med hennes ferske ektemann Christer Sperring i bakgrunnen. Foto: Jostein Matre

I dag har endelig fått testet bassenget om bord.

Og jeg har nesten vært på Akropolis.

Ja, det ble bare nesten. Mange hevder at nesten ikke er godt nok, men for meg holdt nesten i massevis akkurat i dag.

Etter å ha fått i meg litt frokost hoppet jeg på en hop on-hop off-buss (hvorfor tenker jeg på Karate Kid hver gang jeg ser slike busser?) fra havnen i Piraeus. Den gikk strake veien inn til Athen og nevnte Akropolis.

AKROPOLIS: Dette var omtrent så nær jeg kom. Foto: Jostein Matre

AKROPOLIS: Dette var omtrent så nær jeg kom. Foto: Jostein Matre

Det skulle sikkert være unødvendig å si det, men Akropolis er altså Hellas’ mest kjente byggverk. Eldgammelt og full av historie står de berømte søylene på toppen av et slags minifjell.

Jeg tenkte det var et passende sted å dra i dag, selv om jeg ikke hadde meldt meg på en utflukt arrangert av cruiset. Jeg har nemlig aldri vært i Athen før, og når jeg kommer til nye steder liker jeg godt å gjøre de klassiske turisttingene først. For deretter å utforske byen mer på egenhånd. Noe det ikke er særlig med tid til når man er på cruise, så det ble det uansett ikke noe av i dag.

Uansett, i det jeg hoppet off bussen forstod jeg relativt kjapt at jeg ikke var den eneste som synes det er fint å sjekke ut byens største attraksjon når man er ny et sted. Det virket som om hele Navigator of the Seas hadde tatt turen.

ÅPEN TOPP-BUSS: Her er jeg cirka fem minutter fra å innse at jeg skulle bli solbrent midt oppå hodet. Hælle måne, som de sikkert sier i Fredrikstad, og der omkring. Foto: Selvportrett.

ÅPEN TOPP-BUSS: Her er jeg cirka fem minutter fra å innse at jeg skulle bli solbrent midt oppå hodet. Hælle måne, som de sikkert sier i Fredrikstad, og der omkring. Foto: Selvportrett.

Sammen med alle passasjerene på det andre gigantiske cruiseskipet som lå til kai.

Og denne gang burde jeg kanskje ha deltatt på en utflukt i regi av båten. I dag savnet jeg min gule klistrelapp, som jeg hadde på Sicilia for to dager siden, med nummer 4 på. Rett nok var klistrelappene i dag lilla, men dere skjønner hva jeg mener. De som hadde disse lappene gikk jo rett forbi køen. Billetter inn var allerede ordnet for dem.

Det var den ikke for oss andre.

Vi måtte stå i kø.

I lang kø.

UTSIKT: Dette bildet har ingenting med dagens tekst å gjøre, men jeg vil bare få formidle at dette er mitt nye favorittpissoar. Ingenting er som å være på do og nyte utsikten samtidig... Foto: Jostein Matre

UTSIKT: Dette bildet har ingenting med dagens tekst å gjøre, men jeg vil bare få formidle at dette er mitt nye favorittpissoar. Ingenting er som å være på do og nyte utsikten samtidig… Foto: Jostein Matre

Og ikke bare var den lang, men den gikk så innnnnnnnmari tregt. Såpass tregt at jeg rett og slett ikke gadd å stå der.Lysten ble ikke mindre av at jeg tydelig kunne se hvordan folk gikk i kø på innsiden (i hvert fall den delen jeg kunne se).

Dermed har jeg ikke vært på selve Akropolis. Bare nesten. Men det var for så vidt helt greit. Jeg tok noen bilder, ruslet litt rundt i området, og snakket med en greker som mente alt var bedre før.

Jeg er rett nok litt usikker på hva han egentlig la i «før». Om han mente før Hellas gikk på en real økonomisk smell nå nylig, eller om han mente i de dager da Akropolis hadde sin høytid før stå ubesvart. Eneste jeg vet er at han var veldig opptatt av at alt var bedre før.

– Nå er det bare mas, sa han.

For meg ble det jo egentlig ikke så mye mas siden jeg droppet hele sulamitten, og heller hoppet on bussen tilbake til havnen.

På veien tilbake kjørte turistbussen for øvrig forbi en nesten urovekkende mengde strippeklubber. Det ble aldri sagt noe fra den forhåndsinnspilte guiden om dette, men jeg lurer nesten på om grekerne ser på dette som en slags turistattraksjon siden de valgte å legge ruten til hop on-hop off-bussen forbi alle de sjappene. Kanskje det er ved hjelp av disse de skal få økonomien opp og gå igjen. Vi har jo alle hørt historier om hvordan menn på guttetur blir loppet for tusenvis av kroner på slike steder.

Bussturen gikk ellers fint. Det fine med sånne åpen topp-busser er at selv når det er sol og veldig varmt så får du frisk bris som holder deg noenlunde kjølig. Det som ikke er like fint er at for oss som er tynne i håret er det litt for lett å bli solbrent midt oppe på skallen. Tilbake på havnen måtte jeg derfor kjøpe en suvenircaps.

BASSENG: Noen har etterlyst et bilde som viser bassengområdet. Foto: Jostein Matre

Ikke bra for en som utelukkende ser teit ut med hodeplagg. Jeg lover ingenting, men dere får kanskje se bilde etter hvert.

Men dette betydde jo at været var bra i dag, og for de av dere som leste gårsdagens innlegg, så var jeg jo en smule oppgitt på grunn av skyer. Men i dag var det altså ingen grunn til å klage på de greske værguder. Så når Akropolis rant bort i køen, bestemte jeg meg for å gjøre det jeg ikke fikk gjort i går; Henge ved bassengene og boblebadene (i flertall ja) om bord på sjarken.

De neste dagene har jeg jo andre planer i land, så på ett eller annet tidspunkt MÅTTE jeg jo velte meg på en solseng – ja, pluss å duppe litt i basseng og boblebad selvsagt – i et par timer med en bok og en drink. Det er jo også en del av cruiselivet, så det må også testes. Har jeg først bestemt seg for å lage blogg om livet på cruise, for å finne ut om min skepsis til denne ferieformen er overdreven, eller ikke, så må man teste alle sider. Det er en knallhard jobb. Jeg vet det. Men noen må gjøre den.

Jeg har tatt ansvar.

NOE Å KJØLE DEG NED PÅ? Kelnerne er aldri langt unna.

NOE Å KJØLE DEG NED PÅ? Kelnerne er aldri langt unna.

Det var det for så vidt flere som gjorde. Både bleike briter og høylytte amerikanere. Men også blide svensker. Som de nygifte Christer Sperring og Lindha Hjärtåker, og hennes barn Oscar og Theo og hennes søster Emelie.

– Nu var det jättebra i poolen, mente sistnevnte, som også hadde prøvd seg når det var overskyet.

Da var det ikke like varmt i saltvannsbassenget.

I kveld (jeg regner med dere allerede har skjønt at disse innleggene blir skrevet dagen før de legges ut på VG Nett, så når jeg skriver «i kveld», så betyr det egentlig i går kveld for dere som leser denne bloggen) har jeg for øvrig sviktet mine venner på bord 559 i hovedrestauranten.

MAT: Rikingen Warren Buffet har ofte manet til måtehold. Det er det neppe mange som gjør på cruisets buffet. Foto: Jostein Matre

MAT: Rikingen Warren Buffet har ofte manet til måtehold. Det er det neppe mange som gjør på cruisets buffet. Foto: Jostein Matre

Jeg tenkte jeg måtte teste ut buffetmiddagen. I tillegg til hovedrestauranten er det altså en buffetrestaurant (der man også spiser lunsj) og et par-tre spesialrestauranter. Jeg må si det var litt skuffende. Maten var for så vidt god, og det var jo mye å velge mellom. Man kunne spise seg langt mer fordervet her enn i hovedrestauranten. Men jeg savnet selskapet.

Selv om jeg sikkert kunne spurt noen fremmede om å få sitte med dem, ble jeg sittende alene. Det er jo ikke nødvendigvis så moro. Nå reiser jo ikke folk flest på cruise alene, så under normale omstendigheter hadde det nok ikke hvert noe problem, men jeg vet i alle fall at jeg skal tilbake til Tor Inge, Oddrun, Karin, Per-Olav, Lene-Marie, Eva og Håkon i morgen.

Enten de vil det eller ei!

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

DAG 3: – Du slipper å få sand i trusa

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

Cruise i Middelhavet, dag 3: – Du slipper å få sand i trusa

CAPTAIN OF THE BOAT: Frank Martinsen er sjefen på skuta. - Jeg er en snill diktator, sier han selv. Foto: Jostein Matre

CAPTAIN OF THE BOAT: Frank Martinsen er sjefen på skuta. – Jeg er en snill diktator, sier han selv. Foto: Jostein Matre

Hvor er sola? Her har jeg dratt hele veien fra det kalde nord for å være med på cruiset i Middelhavet. Og så er det overskyet. Hva er poenget med det egentlig?

Att på til på cruisets første rene seilingsdag. Jeg skulle jo ligge å late meg ved bassengkanten med en kald pils, eller sitte i boblebadet med en paraplydrink og to.

Ikke hjalp det å klage til kapteinen heller. Frank Martinsen, opprinnelig fra Kvaløya i Troms, kunne derimot trøste med at ting skal bli bedre i morgen. Dermed har dag 3 gått med til andre ting enn å late seg ved bassengkanten. Jeg har i stedet latet meg på spa.

Ha! Sug litt på den karamellen, teite værguder!

Men før la meg inn på spa møtte jeg altså Martinsen. Mannen som skal gå ned med skipet dersom ting – gud forby – virkelig skulle gå galt. Jeg avsluttet jo forrige innlegg med å lufte tanken om å få besøke han på broen, der Navigator of the Seas styres fra. Og Martinsen var ikke vond å be. Da jeg fikk ham på tråden spiste han lunsj med noen av de andre offiserene om bord. Han inviterte meg liksågodt til å joine dem.

TATT AV VINDEN: Når det er dårlig vær kan man for eksempel jogge i stedet for å chille ved bassenget. Det gjorde ikke jeg. Foto: Jostein Matre

TATT AV VINDEN: Når det er dårlig vær kan man for eksempel jogge i stedet for å chille ved bassenget. Det gjorde ikke jeg. Foto: Jostein Matre

Med norsk kjøttsuppe mellom tennene slo vi av en prat. Martinsen hadde lest første innlegg i denne cruisebloggen, og var fullt klar over min skepsis til cruise som feriemåte.En skepsis han er sikker på gradvis vil forsvinne i løpet av uken. Selv er i hvert fall ikke Martinsen i tvil om at cruise er den ulitmate måten å feriere på (her kan det kanskje være på sin plass å nevne at han som kaptein på dette skipet muligens er en smule inhabil).

– Den beste ferien er å dra på cruise. Du slipper å få sand i trusa, sier den emigrerte nordlendingen, og ler godt.

Om det er helt sant eller ikke, kan sikkert diskuteres. Når vi for eksempel kommer til Kreta om noen dager, så har jeg planer om en tur på stranda. Der finnes det sikkert sand.

Men Martinsen mener uansett at cruise er genialt.

– Det eneste negative er at det bare varer en uke, sier han, og legger ut om at man får oppleve flere steder i løpet av en uke uten at du slipper å sjekke inn- og ut hele tiden, at servicen er upåklagelig og at det prismessig er en relativt billig ferie.Han har rett i alle de tingene.

Her kan det kanskje passe å skyte inn hva undertegnede har betalt for å delta på dette gildet.

I LUFTEN: Båten har egen skøytebane hvor alle kan få prøve seg, men der det også er show. Noen av artistene var like mye oppe i luften som nede på isen. Foto: Jostein Matre

I LUFTEN: Båten har egen skøytebane hvor alle kan få prøve seg, men der det også er show. Noen av artistene var like mye oppe i luften som nede på isen. Foto: Jostein Matre

For min lugar har jeg betalt ca 11.750 kroner. Den er med balkong, og dermed en del dyrere enn om du har innvendig lugar. Prisen inkluderte flyreisen Oslo-Roma t/r. Og det inkluderer selvfølgelig måltidene, med mindre du bestiller bord på en spesialrestaurant. Måltider i land må du også betalte for utenom, selvsagt.

På lugaren kunne det vært en person til. Det hadde ifølge rederiet kostet 700 kroner ekstra +

flybilletter. Du får også en del underholdning gratis med på kjøpet. Og tilgang til mange av cruisets fasiliteter. Og det inkluderer tips. Det liker jeg egentlig. Det er hyggelig å tipse når du har de samme kelnerne, bartenderne og hushjelpene en hel uke, men det er fint å slippe å lure på hvor mye du skal tipse.

Drikke må du betale ekstra for. Du kan kjøpe etter behov, eller bestille ulike pakker. Gjør du det siste kan du drikke så mye du vil av de drikkevarene pakken inkluderer. Noen pakker er med alkoholholdig drikke. Jeg har en slik en, men det må ingen fortelle redaktøren! Det må da være lov å nyte et glass vin til middagen selv om man er på jobb.

Det er selvsagt en del annet som også koster ekstra. For eksempel utflukter (min utflukt på Sicilia kostet 520 kroner) og spa.

– Det er ingen gjester som legger igjen mer penger om bord enn nordmenn, kan Martinsen opplyse.

Det er jo ingen bombe at vi oljebaroner strør om oss, men det er interessant å høre kapteinen forteller om forskjellene på folk fra ulike land.

– Tyskerne de bruker ingenting. De booker seg kanskje en fin suite, men bruker ikke penger utover det.

Heller ikke amerikanerne bruker veldig mye penger utenom. Det er synd for rederiet på dette cruiset. Av de 3331 passasjerene er det nenmlig over 1000 amerikanere og bare 58 nordmenn (i fellesferien er det ikke uvanlig med 4-500 nordmenn).

Nordmenn er også i mindretall blant besetningen. Faktisk finnes det bare én eneste nordmann som jobber på skipet. Men han er, som du kanskje nå har gjettet, til gjengeld

kaptein for hele «sjarken», som han kaller den.

– Hehe… Man må jo kødde litt, gliser Martinsen om å kalle den godt over 300 meter lange båten for sjark.

Kanskje er det litt hjemlengsel bak ordbruken også. Kapteinen er nemlig 10 uker på sjøen om gangen, og han bor store deler av året ellers i Florida. Men å være så lenge på sjøen om gangen er visstnok ikke noe stort problem.

– Jeg har gjort det siden jeg var 17 år, så jeg vet ikke bedre, sier 46-åringen, som har vært kaptein de siste 12 årene.

Og som altså har lovet bedre vær i morgen.

TYNN I HÅRET: Når det er dårlig vær kan man for eksempel dra på spa i stedet for å chille ved bassenget. Det gjorde jeg. Foto: Jostein Matre

TYNN I HÅRET: Når det er dårlig vær kan man for eksempel dra på spa i stedet for å chille ved bassenget. Det gjorde jeg. Bare for ordensskyld: Dette bildet yter egentlig ikke behandlingen rettferdighet. Men det var vanskelig for både meg og Richelle å ta bilder mens selve behandlingen foregikk. Foto: Massøren Richelle.

Som allerede nevnt tok jeg i dag turen på spa siden det ikke var typisk bassengvær. Der skulle jeg få «Aroma Stone Therapy». Jeg har ikke prøvd meg på massaje siden jeg trodde jeg skulle krepere i Laos for halvannet år siden. Den gang kom det en liten, vever dame, som jeg nekter å tro kan ha vært eldre enn 15-16 år inn. Jeg tenkte først at dette ville være meningsløst. Det kunne jo ikke være kraft nok i den dama til at jeg ville kjenne massasjen. Der tok jeg feil, gitt. Den lille dama (jenta?) var sterk som en bjørn. Det var en times sammenhengende smertehelvete. Verst var det når hun kjørte de spisse knærne og albuene inn i ryggen på meg.

Denne gang var det langt mer behagelig. Med avslappende harpeklang på anlegget og Richelle fra Filippinene gikk alt så mye bedre. Hun masserte med både hender og glovarme steiner, varmet opp i vannbad. Det var en merkelig følelse når hun la de på huden og masserte med dem. Brennende varmt akkurat på de punktene hun var borti, mens resten av kroppen fikk frysninger.

Richelle prakket også på meg en flaske olje og en flaske gele. Meldingen var klar.

– Du har alt for mye spenning i skuldrene. Du må få kjæresten din til å massere deg med disse minst fem minutter hver kveld, sa hun.

OBS! Privat melding til kjæresten min: Jeg håper du leser dette:-)

BILDE MED KAPTEINEN: Håkon og Eva fra middagsbordet mitt blir tatt bilde av sammen med kaptein Frank Martinsen under den formelle kvelden. Foto: Jostein Matre

BILDE MED KAPTEINEN: Håkon og Eva fra middagsbordet mitt blir tatt bilde av sammen med kaptein Frank Martinsen under den formelle kvelden. Foto: Jostein Matre

Det var en deilig time med massasje, og en perfekt oppladning til cruisets første formelle kveld.
I mitt første innlegg uttrykte jeg vel en viss skepsis til den formelle kvelden. Det vil si jeg syntes det var litt pes å pakke med dressen på ferie. Men nå må jeg innrømme at jeg egentlig syntes det var stas. Og selv om jeg ikke synes at slips er verdens mest behagelige, eller praktiske, klesplagg, så såg vi jo bra ut vi mennene. Og ikke minst damene, i sine flotte kjoler. Bortsett fra at folk så litt bedre ut enn de andre kveldene, så har ikke kvelden vært noe annerledes. Stemningen har ikke vært stivere. Det er bra.

På bord 559, tidligere omtalt som «pøbelbordet», var hele Askim-gjengen og Steinkjer-paret stivpyntet sammen med yours truly. Og stemningen på bordet er like god tredje kvelden som første.

Selv om Håkon, med rundt 440 A-lagskamper for Askim sitt fotballag, har blitt litt solbrent i panna.

Og kelnerne, de samme hver kveld, har for lengst lært seg navnene våre.

Litt rart. Og litt fint.

PYNTET: Selv om den eldre garde nok er i flertall er det også unge, vakre mennesker om bord. Som disse to amerikanske damene. Foto: Jostein Matre

PYNTET: Selv om den eldre garde nok er i flertall er det også unge, vakre mennesker om bord. Som disse to amerikanske damene. Foto: Jostein MatreA

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

DAG 2: Rapport fra nummer 4

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

Cruise i Middelhavet, dag 2: Rapport fra nummer 4

NUMMER 4: Oss. Vi. Nummer 4. Jeg er ikke alene.

NUMMER 4: Oss. Vi. Nummer 4. Jeg er ikke alene. Foto: Jostein Matre

Nå skal jeg ikke prøve å sammenligne meg selv med krigshelt Gunnar «Kjakan» Sønsteby, men en gul klistrelapp med nummer 4 har gitt meg tilhørighet i hele dag. Selv om jeg reiser alene har jeg vært en av mange. Derfor drister jeg meg til å kalle opp dagens blogginnlegg etter «Kjakans» berømte bok, «Rapport fra nummer 24». Men der bør også all sammenligning stoppe. Jeg har for eksempel aldri vært med på å sprenge en byggning i Oslo. Ei heller flyktet fra nazister. Jeg har rett nok møtt noen slitsomme tyskere iblant, men det er liksom ikke helt det samme.

Vel, nok om det. La oss holde fokus…

ETNA: Siden vi ikke såg selve Etna-toppen når vi var på vulkanen stoppet vi på forhånd slik at alle kunne få sitt blinkskudd. Foto: Jostein Matre

ETNA: Siden vi ikke såg selve Etna-toppen når vi var på vulkanen stoppet vi på forhånd slik at alle kunne få sitt blinkskudd. Foto: Jostein Matre

Er det noe du kan være sikker på når du reiser på cruise så er det at du ikke er alene. Overalt på båten er det selvsagt andre mennesker, og slik blir det fort når du går i land også. Særlig dersom du har meldt deg på en utflukt. Det hadde jeg gjort på forhånd for stoppet på Sicilia. Jeg skulle – som de av dere som leste bloggens første innlegg kanskje husker – være med til vulkanen Etna og byen Taormina.

En ting lærte jeg raskt når det gjelder utflukter på cruise. Møt heller opp litt for tidlig, enn litt sent. Da kommer du nemlig med en av de første bussene, og du slipper å sitte å vente. Et godt tips særlig dersom du mistenker at det er mange som skal på samme ekskursjon.

Og det var altså her, på oppmøtestedet, som var båtens teater, jeg fikk den gule klistrelappen med nummer 4 på. Den skulle bæres synlig under heile utflukten. Og selvsagt fulgte vi etter damen med skilt nummer 4. Damen var den lokale guiden Elfie.

EKTE TURIST: Med gult nummer på brystet og "høreapparat" rundt hals og i øret er jeg klar som et egg. Foto: Jostein Matre

EKTE TURIST: Med gult nummer på brystet og «høreapparat» rundt hals og i øret er jeg klar som et egg. Foto: Stan the Man

Vel om bord i bussen (ja, du gjettet riktig. Den hadde nummer 4) fortalte Elfie om broen som er planlagt mellom Sicila og fastlandet. Den har egentlig vært planlagt i flere tiår, men ting har visst en tendens til å gå litt tregt i støvellandet. Men nå tror man at man nærmer seg byggestart.Uten at sicilianerne er spesielt begeistret for det.

– Vi vil gjerne ha litt avstand til fastlandet, forklarte Elfie, og fortsatte:

– Vi er nemlig ikke italienere. Vi er sicilianere.

GUIDE: Elfie ledet an. Vi andre fulgte etter.

GUIDE: Elfie ledet an. Vi andre fulgte etter. Foto: Jostein Matre

Sicilia har nemlig bare vært en del av Italia siden 1861. Før det har øya rett nok vært kontrollert av mange andre, som grekerne og franskmenenne. Mange har vært interessert i å ha kontroll over øya, på grunn av dens strategiske plassering i Middelhavet. Skal man kontrollere Middelhavet, må man kontrollere Sicilia, heter det visstnok.

Og mens sicilianerne ikke vil være italienere, så har ikke alltid de fra fastlandet syntes som mye om de fra mafiaøya heller. Noen har hevdet at det var først etter fotball-VM på hjemmebane i 1990 at sicilianere ble akseptert som «ordentlige» italienere. Og det kan man i så fall takke (eller kanskje sicilianerne er det stikk motsatte av takknemlige?) Salvatore «Toto» Schillaci for. Spissen som ble toppscorer i mesterskapet som Italia tok bronse i, kom nemlig fra Sicilia.

I bussen mot Etna opplyste Elfie også om at vi ikke skulle opp på toppen av vulkanen og se ned i et av de store kraterne der. Det skuffet tydeligvis en del av mine venner i gruppe 4. Det var tydeligvis ikke alle som hadde fått meg seg at i beskrivelsen av turen står det at man skal til et sidekrater.

– Jeg syntes egentlig ikke dette var så stas. Vi ser jo ikke den ordenlige vulkanen her, klaget Stan (the Man?) fra Canada etter at vi kom frem.

Jeg var til en viss grad enig, samtidig som det kanskje var litt naivt av Stan, og flere med ham, å tro at vi skulle gå rundt selveste krateret på en vulkan som bare så langt i år har vært aktiv 16 ganger (for ordens skyld: det betyr ikke nødvendigvis at lavaspruten har stått langt til himmels hver gang).

Nei. vi skulle altså kjøre til et «dødt» sidekrater, som har fått navnet Silvestri. Det var så langt veien gikk uansett. På 1986 meters høyde. Nesten bare halvveis opp til toppen (Etna er Europas høyeste aktive vulkan). Her fikk vi rett nok sett både lavastein, og vi fikk gått rundt krateret, men det var altså ikke allverden.

Krateret tok maks 10 minutter å gå rundt, så ikke var det stort. Og du kunne gå ned i bunnen av det. Det tok kanskje 20 sekunder. Så ikke var det dypt heller. Og altså ingen vulkansk aktivitet å spore.

Ikke så man toppen av Etna derfra heller, fordi lavere topper skygget for den.

Bortsett fra litt damp var det heller ikke noe aktivitet i Etna denne gang. Det var det derimot i 1992. Da hadde man et av de større utbruddene i moderne tid. Og i alle fall det som har kommet nærmest å gå alvorlig ut over den nærmeste bebyggelsen. Mens lava sakte, men sikkert strømmet nedover, og man forstod det var lite man kunne gjøre for å stoppe den, snudde lokalbefolkningen seg mot høyere makter. De tok med en statue av den lokale skyttshelgenen og i fjellsiden. Satte den ned like foran den første bebyggelsen, foldet hendene og ba. Det kan ha vært smart triks. Bare få meter fra statuen – og bebyggelsen – stoppet laven. Dermed ble alt og alle spart.

Selvsagt kan det også ha vært en tilfeldighet, men det tror man neppe i katolske Italia.

TORG: Taormina er en vakker by. Selv om det kanskje ble litt voldsomt når "et halvt" cruiseskip skulle besøke det lille stedet samtidig.

TORG: Taormina er en vakker by. Selv om det kanskje ble litt voldsomt når «et halvt» cruiseskip skulle besøke det lille stedet samtidig. Foto: Jostein Matre

Etter å ha tilbragt en drøy time på det forblåste sidekrateret, som for øvrig fungerer som alpinanlegg på vinteren, var det inn igjen i bussen for gruppe 4. Da bar det nedover igjen, og til vakre Taormina.

Det var først når vi kom hit jeg virkelig fikk den følelsen av å være med en cruisegruppe på utflukt. Plutselig var jeg en av de jeg selv har ristet litt på hode av når jeg har reist på ferier rundt omkring i verden.

LOKAL HELT: De lokale har det godt. Det var i hvertfall slik jeg oppfattet Antonio. Tross noe språkproblemer tror jeg han sa at han hadde bodd i Taormina hele livet, og at det var "Belissimo". Men det kan også hende han snakket om hvor god den lokale vinen er. Hva vet jeg...

LOKAL HELT: De lokale har det godt. Det var i hvertfall slik jeg oppfattet Antonio. Tross noe språkproblemer tror jeg han sa at han hadde bodd i Taormina hele livet, og at det var «Belissimo». Men det kan også hende han snakket om hvor god den lokale vinen er. Hva vet jeg… Foto: Jostein Matre

Jeg gikk bak en dame som holdt et skilt i hånden. Med en ørepropp i ene øret, slik at jeg kunne høre alt hun sa, selv om hun var 10 meter foran meg. Og selvsagt med den gule klistrlappen med nummer 4 på. Og slik gikk resten av gruppen også. Som en lydig saueflokk.

Men sant skal sies. Elfie (eller rederiet, er det vel strengt tatt), hadde ikke lagt opp til så veldig lang guidet tur i akkurat dette tilfellet. Definitivt et pluss i min bok. Etter et kvarter var det over, og vi hadde i overkant av en time til egen rådighet i Taormina. Så da var det bare til å finne byens beste is-sjappe. Man må jo spise is i Italia.

Elfie var pålagt fra rederiet å anbefale en bestemt sjappe, men jeg lot meg ikke lure. Selvsagt handler det bare om business. Alle vet at det garantert er en annen sjappe som faktisk er den beste. Og ifølge en lokal helt stemte det. Gelatomania var visstnok stedet å gå. Nå er det jo vanskelig å vite om det er den beste siden det var den eneste jeg faktisk prøvde, men god is var det definitivt. Hennig Olsen og Diplom Is må lenger ut på landet, for å si det sånn.

Ut på landet skulle ikke jeg. Ut på havet, for å omskrive Rune Rudberg ørlite grann, derimot. Nå har Navigator of the Seas kastet loss fra Sicilia. Neste stopp er Athen (strengt tatt Piraeus, litt utenfor grekernes hovedstad). Men før det er det en hel seilingsdag. Kapteinen, norske Frank Martinsen, var akkurat på høytaleranlegget og meldte om overkskyet og noe bølger i morgen. Det var en strek i regningen siden jeg hadde tenkt å late meg ved bassengkanten. Kanskje skal jeg heller avlegge nevnte Martinsen, som konsekvent omtaler båten som «sjarken» når han er på høytalerne og snakker norsk, et besøk på broen.

Det må da være mulig for en journalist å lure seg inn der.

MAFIA: Nå er det jo på andre siden av Sicilia Corleone er, men jeg valgte likevel å unngå akkurat dette smuget. Foto: Jostein Matre

MAFIA: Nå er det jo på andre siden av Sicilia Corleone er, men jeg valgte likevel å unngå akkurat dette smuget. Foto: Jostein Matre

PS. Dette er en blogg om en uke på cruise i Middelhavet, skrevet av en selvuttalt cruiseskeptiker. Kan en uke på tur endre oppfatningen og få undertegnede til å ville reise på cruise igjen?

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG FRA TUREN:

DAG 1: En uke på luksusdanskebåt

NB! Ettersom undertegnede er ute og gjør ting på dagtid vil det være folk i Oslo som publiserer kommentarer til bloggen. Dessverre rekker de ikke å publisere alle. Undertegnede vil hver dag forsøke å svare på noen av de publiserte kommentarene, men rekker heller ikke å svare på alt. Man skal jo tross alt oppleve cruiset. Da nytter det ikke å sitte på nettet hele dagen…

Cruise i Middelhavet, dag 1: En uke på luksusdanskebåt

DAGENS DRINK: Hver dag blir det servert en spesiell drink. Denne kelneren jaktet på folk som var interessert i Dagens Drink. Foto: Jostein Matre

DAGENS DRINK: Hver dag blir det servert en spesiell drink. Denne kelneren jaktet på folk som var interessert i Dagens Drink. Foto: Jostein Matre

Jeg er skeptisk til cruise. La det være sagt med en gang. Men det er også grunnen til at jeg nå befinner meg på et gigantisk cruiseskip i Middelhavet. For noen timer siden forlot Navigator of the Seas (311 meter lang og kapasitet på 3114 passasjerer) havnen i Roma, og har akkurat nå retning mot Messina på Sicilia.

Vi i reiseredaksjonen i VG tenkte deg var på tide å sjekke hvorfor stadig flere drar på cruise. Er skepsisen til en 35 år gammel reisejournalist som ikke liker å gå i kø med andre turister berettiget, eller kan cruise faktisk være en hyggelig måte å feriere på?

Visstnok er det ikke lenger bare halvfeite, gamle, amerikanske damer med blått hår. Nå drar unge par, småbarnsfamilier og vennegjenger også på cruise. Jeg kjenner selv folk i alle disse kategoriene som har lagt ferien på bøljan blå.

DRESS: På cruise kler man seg classy. Derfor måtte finstasen pakkes før avreise. Foto: Jostein Matre.

DRESS: På cruise kler man seg classy. Derfor måtte finstasen pakkes før avreise. Foto: Jostein Matre.

Og joda, selvsagt er det pensjonister her. Amerikanske er de gjerne også. Så jeg forventer fremdeles å se minst én halvfeit, gammel, amerikansk dame med blått hår før jeg mønstrer av kommende søndag. Kanskje vi skal ha en betting for når det skjer? Jeg tipper onsdag. Jeg legger i hvert fall 1000 kroner i potten på at det skjer i løpet av uken. Viss ikke blir Redd Barna den 1000-lappen rikere. Det er et løfte!

Uansett… Ifølge Cruise Market Watch reiste i fjor over 20 millioner mennesker på cruise. Det er over 15 millioner flere enn for bare 20 år siden. Ifølge kollega Dag Fonbæk, en ringrev innen norsk reiselivsjournalistikk, er det ingen ferietyper folk oftere vender tilbake til.

– Har du først vært på cruise blir du visstnok bitt av basillen. Så du skal bare se at etter dette ekseprimentet ditt kommer du til å ta med deg kjæresten og reise på ny tur før du vet ordet av det, sa Dag til meg før jeg forlot kontorlandskapet på VG-huset i Oslo før helgen.

Da hadde jeg akkurat lagt ut om min skepsis til denne ferieformen. Om Dag får rett vet jeg – og dere som leser – kanskje på søndag.

Nå skal det i hvert fall testes, og blogges, i syv dager.

Men før jeg kom så langt som her jeg sitter nå – som altså er om bord på båten – måtte denne turen planlegges. Og allerede her ble skepsisen min ytterligere forsterket. Ikke akkurat en god start for de som håper jeg skal bli omvendt (Jada, jeg lover å ikke bare være sur og negativ. Jeg skal lett innrømme det når det er ting jeg synes er bra!).

DEN IKKE FULLT SÅ GAMLE MANNEN OG HAVET: Bildet er tatt fra min private balkong om bord. Foto: Selvportrett

DEN IKKE FULLT SÅ GAMLE MANNEN OG HAVET: Bildet er tatt fra min private balkong om bord. Foto: Selvportrett

Grunnen til at jeg ble mer skeptisk er at folk som har vært på cruise før har sagt til meg at «men det er jo utrolig deilig at du ikke trenger å tenke på noe, fordi alt er fikset». Slik opplevdes det ikke i planleggings-fasen. Jeg tror aldri jeg har måttet ta stilling til så mange ting før jeg skal ut på reise. Det var registrering av hvilke utflukter jeg ville være med på, hvilke bordsetting jeg ville ha i hovedrestauranten, hvilke andre restauranter jeg ville spise i, hvilke drikkepakker jeg ville ha under turen og booking av spa-timer og registrering av kredittkort for betaling underveis (skipet er kontantløst, så jeg har fått meg et kort hvor alle utgifter blir registrert. Litt fiffig i grunn).

Selvsagt kunne jeg ha ventet med mye av dette til jeg kom om bord, men da jeg leste om de ulike utfluktene stod det at det kunne være lurt å forhåndsbooke, slik at man var sikret plass. Og jeg vil jo nødig misse den beste uflukten fordi jeg ikke gadd å melde meg på før dagen i forveien.

EFFEKTIVT: Man må la seg imponere over logistikken før man kommer om bord.

EFFEKTIVT: Man må la seg imponere over logistikken før man kommer om bord. Foto: Jostein Matre

En annen grunn til at jeg ble litt mer skeptisk er de to «formelle» kveldene jeg plutselig oppdaget at er en del av konseptet. Da må vi menn stille i dress eller smoking. Jeg tror faktisk aldri tidligere jeg har pakket med meg dress og slips før en ferie (strengt tatt er jeg på jobb for VG, men dere skjønner hva jeg mener).

Kanskje det sier mest om meg. Jeg liker ikke å gå i dress, men når det står som punkt 1 under «viktig informasjon» før avreise har man neppe noe valg. Men jeg er åpen for at det kan bli kule kvelder altså. Omtrent som for turen generelt. Litt skeptisk, men åpen for at det blir bra.

Og nå er vi altså i gang. Som sagt på vei mot Sicilia. Dagen i dag har gått med til å fly fra Oslo til Roma. Der ble jeg, og en del andre, tatt imot av en representant for Royal Caribbiean Cruise Line, og etter hvert fraktet til havnen hvor vi sjekket inn på båten.

BALJEN: Dette er Navigator of the Seas. Foto: RCCL

BALJEN: Dette er Navigator of the Seas. Foto: RCCL

– OH MY GOD! WOOOOW! LOOK AT THAT BOAT! Amerikanerne bak meg på bussen var tydelig imponerte i det vi svingte inn på havnen i Civitavecchia, utenfor Roma. Men så ferdes det kanskje ikke like mange store cruisebåter på den amerikanske prærien som på Vestlandskysten der jeg er oppvokst.

Ikke lenge etter de amerikanske utbruddene var jeg om bord. Og det skal cruiseferie i hvert fall ha. Ting er effektivt. Fra jeg tok kofferten av bagasjebåndet på flyplassen i Roma til en representant for rederiet hadde tatt hånd om den gikk det knapt et minutt. Først noen timer senere så jeg den igjen. Da stod den på lugaren. Slik service liker jeg. Resten gikk også effektivt. Rett i buss, som brukte en times tid til havnen. Og fra jeg gikk ut av bussen til jeg var om bord i båten gikk det knapt fem minutter. På den tide var jeg gjennom både sikkerhetskontroll og selve innsjekkingen, hvor jeg fikk mitt magiske kort som gir meg neste alt det jeg peker på her. Ikke verst når man vet at det er flere tusen passasjerer.

I det jeg gikk om bord gikk likevel begeistringen raskt over i skepsis igjen. Vegg-til-vegg-tepper og trange lugarkorridorer. Tankene gikk umiddelbart til danskebåten. En tanken som for øvrig ble sterkere de neste timene.Dog er det litt som en luksusutgave. Jeg føler jeg skal være en uke på luksusdanskebåten.

GLADE FOR AVGANG: Noen viste mer glede for avreise enn andre.

GLADE FOR AVGANG: Noen viste mer glede for avreise enn andre. Foto: Jostein Matre

I sol og varme. Ikke i stiv kuling og høye Skagerakbølger.Her er buffet, her er tax free, her er disko, her er spillehall og her er altså vegg-til-vegg-teppe. Men det er også basseng, boblebad, minigolfbane, balkong på lugaren (alle har rett nok ikke det) og en haug med andre ting som bringer frem følelsen av litt luksus.

Som for eksempel at jeg har min egen «stateroom attendant», eller lugarhjelper om du vil. Soma, heter han. Hver dag den neste uken vil han være innom lugaren og fikse og ordne to ganger. Formiddag og ettermiddag. Slikt kan vi like. Allerede har han tatt imot en håndfull skjorter som han skal få strøket for meg, og har lovet å levere tilbake i morgen. Og han har spurt om jeg kanskje trengte et nytt håndklede. Jeg er litt usikker på om jeg skal tolke det som god service, eller at han tror jeg har et sært behov for å dusje flere ganger i timen. Etter tre timer om bord hadde jeg på ingen måte rukket å «bruke opp» de to håndkledene som henger på badet.

Første dag ble avsluttet rundt middagsbordet. På forhånd hadde jeg booket meg inn på skipets hovedrestaurant. Der blir du tildelt et fast bord, som du sitter på hele uken. Jeg havnet på et rent norsk bord (Til tross for at det bare er noen og 50 nordmenn med på denne seilasen. Visstnok er det over 1000 amerikanere). På bordet er det meg og syv pensjonister. Eva, Håkon, Lene Marie, Per Olav og Karin fra Askim, samt Tor Inge og Oddrun fra Steinkjer. Man kan trygt si at jeg trekker ned snittalderen rundt bordet, men jeg har egentlig alltid hatt et godt lag med de eldre, så dette skal nok gå bra. Første kveld var i hvert fall hyggelig. Som Eva sa:

MIDDAG: Her er folka jeg skal spise sammen med den neste uken. Allerede døpt til "pøbelbordet". Fra venstre: Eva, Lene Marie, Håkon, Per Olav, Karin, Oddrun og Tor Inge. Foto: Jostein Matre

MIDDAG: Her er folka jeg skal spise sammen med den neste uken. Allerede døpt til «pøbelbordet». Fra venstre: Eva, Lene Marie, Håkon, Per Olav, Karin, Oddrun og Tor Inge. Foto: Jostein Matre

– Det er så fint at vi kan sitte på det samme bordet hver kveld. Da kan vi om dagene oppleve forskjellige ting, og så møtes vi her på kvelden og forteller om dagen vår.

Og det vi skal fortelle om neste gang vi møtes er våre opplevelser på Sicilia. Der har jeg meldt meg på en utflukt til vulkanen Etna, samt byen Taormina. Den turen var rett og slett et tilbud jeg ikke kunne takke nei til. Kanskje kan jeg ha en heftig mafiahistorie å dra under neste middag…

KORTET TIL SUKSESS: Med dette kortert betaler man alt. I tillegg til at det er nøkkel til lugaren. Foto: Jostein Matre

KORTET TIL SUKSESS: Med dette kortert betaler man alt. I tillegg til at det er nøkkel til lugaren. Foto: Jostein Matre

Den komplette reiseruten ser for øvrig slik ut:

Dag 1: Avreise fra Roma

Dag 2: Sicilia

Dag 3: Seilingsdag

Dag 4: Athen (her har jeg ikke meldt meg på noen utflukter, men tenker å utforske byen på egenhånd. Legg gjerne igjen tips i kommentarfeltet!)

Dag 5: Ephesus, Tyrkia (her har jeg meldt meg på en tur til et tyrkisk bad, samt en guidet tur i byen)

Dag 5: Chania, Kreta (Ikke påmeldt på utflukter, så tar imot tips).

Dag 6: Seilingsdag

Dag 7: Ankomst Roma og retur til Oslo

Vel, da er det bare å la moroa for alvor begynne.