Om Glesnes Gjermund

Frilansjournalist, orienteringsløper og rotekopp - ikke alltid i denne rekkefølgen. Jobbet som reisejournalist for VG fra 2009 til 2012, og skriver fortsatt denne bloggen for dem. Ellers gjør jeg mitt beste for å følge drømmene mine.

5000-kronersreisen Norge, dag 7: Busser og troll

  

ZORRO VAR HER: Det ser kanskje ut som arret etter en fektekamp mellom troll. Men det er bare et resultat av norsk veibygging på 20- og 30-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES
ZORRO VAR HER: Det ser kanskje ut som arret etter en fektekamp mellom troll. Men det er bare et resultat av norsk veibygging på 20- og 30-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES

Åndalsnes vandrerhjem hadde bare ett problem: Et sagbruk for grov plank i kontinuerlig drift i køya over meg. For øvrig var alt fryd og gammen. Frokost var inkludert, og rutebussen til Trollstigen, Geiranger (og endestopp Langevatn) startet rett utenfor døra.

Dermed var det bare å fråtse i karbohydrater og slurpe i seg gratis kaffe helt til avgangstid. Jeg var i 5000-himmelen.

Senere ble det bare bedre. Fylkesvei 63 bryr seg nemlig ikke om noen lang innledning før dramaet starter. Vi hadde kanskje kjørt en mil da dalen bare stoppet foran oss. Herfra bar det opp, rett opp, i lange lakrislisseslynger – men ikke før vi hadde hatt fotostopp i bunn av bakken.

Jeg satt i beste sjåførplagersete og nikoste meg mens Tor Sindre Grønningsæter snurret ratt som om det var en håndsveiv, og lirket bussen rundt serpentinene med bare centimeters klaring.

Ifølge bussjåføren er det ikke svingene som er utfordringen med å kjøre 50-seter opp Trollstigen. Det er å lese trafikken slik at du stopper på møteplassene, uten at noen må rygge.

Selv kjørte han sin første buss opp bakkene allerede i 1979. Og det er visst slik at ville veien er ikke som før.

– Svingene har blitt utbedret. Så litt av sjarmen er borte, sånn sett, sa han etter nok en gang å ha snudd langbilen sin på en femøring.

VENSTRE OM! Tor Sindre Grønningsæter bedyrte at det ikke er svingene som er problemet opp eller ned (som her) Trollstigen. Jeg velger å stole på hans ord uten å forsøke selv. Foto: GJERMUND GLESNES

VENSTRE OM! Tor Sindre Grønningsæter bedyrte at det ikke er svingene som er problemet opp eller ned (som her) Trollstigen. Jeg velger å stole på hans ord uten å forsøke selv. Foto: GJERMUND GLESNES

Så snakket han om arbeidslagene som lagde veien, som ble åpnet av Kong Haakon i 1936. De hadde kun dynamitt og stubbryter av «moderne» hjelpemidler og må ha jobbet som besatt. Mange av svingene er oppkalt etter arbeidslagslederene, fortalte Tor Sindre.

– Det er et fantastisk byggverk. Og det er et prosjekt som aldri hadde blitt lagd i dag. Nå hadde man bare lagt en tunnel tvers gjennom fjellet, konstaterte han.

Da samtlige 11 svinger var gjennomført og bussen stoppet på Trollstigplatået for nok en fotostopp (denne gang 15 minutter), tok jeg sekken min og steg av. Jeg skulle gjerne ha vært med helt til Geiranger, for så å kjøre retur med samme buss et par timer senere. Men jeg kunne ikke. Jeg hadde et budsjett å holde.

STAKKARS LITEN: Nå er det snart slutt på det gode livet i fjellheimen. Neste stopp blir på en dansk eller tysk peishylle. Foto: GJERMUND GLESNES

STAKKARS LITEN: Nå er det snart slutt på det gode livet i fjellheimen. Neste stopp blir på en dansk eller tysk peishylle. Foto: GJERMUND GLESNES

Derfor ble jeg igjen ved Trollstigen-senteret og utsiktsplatformene som alle ble bygd i forbindelse med at veien ble nasjonal turistvei i fjor. Senteret, tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter, var virkelig lekkert, men originalt formspråk gjør fortsatt at det må stå oppslag for at nødne og forvirrede turister ikke skal ta vasken for å være et pissoar.

Takket være min slunkne pengebeholdning hadde jeg over fem timer på bakketoppen. Men helt ærlig: Denne gangen var det helt ålreit. Jeg sto en stund på utkikksplattformene og så på turister. Deretter soset jeg rundt på en liten fottur opp bakkene mot øst.

Mesteparten av tiden studerte jeg imidlertid kaoset som oppstår når campingfolket får hetta og akutt rattfobi midt i slyngene.

Ifølge Tor Sindre Grønningsæter er dette nokså vanlig.

– En gang måtte jeg overta rattet og flytte en bil og campingvogn. Det er flere år siden nå. Men det skjer nesten daglig at noen stopper midt i veien, vill i blikket, og nekter å rygge, fortalte han på oppturen.

Etter en overraskende rimelig dagens lunsj på kafeen og litt kvalitetstid med lett skydekke og bok, bar det atter ned til Åndalsnes. Det var tid for neste etappe av spektakulær kollektivtransport.

De siste to dagene har vært rene bonanzaen i det. Først Atlanterhavsveien i går, så Trollstigen. Og selve hjemturen innledet jeg med ettermiddagstoget opp Raumabanen – ifølge Lonely Planet intet mindre enn verdens vakreste togstrekning.

RAUMABANEN: Verdens største tunnel uten tak. Eller bare en jernbane gjennom en sykt bratt dal. Valget er ditt. Foto: GJERMUND GLESNES

RAUMABANEN: Verdens største tunnel uten tak. Eller bare en jernbane gjennom en sykt bratt dal. Valget er ditt. Foto: GJERMUND GLESNES

Det slo reisebokforlaget fast i fjor høst, med en beskrivelse av utsikten mot høye topper, taggete klippekanter og fjellsider opp mot forblåste platåer mens du kjører langs elven Rauma.

Enda flottere enn Flåmsbana, altså. Det kunne ikke bli verst. Selv om jeg akkurat i dag uansett ikke ville brydd meg. Raumabanen går fra Åndalsnes til Dombås, og drives av NSB. Jeg som kjøpte togbilletten tidlig, fikk dermed verdens vakreste togtur og transport helt hjem for skarve 299 kroner – 19 kroner mer enn en enveisbillett Flåm-Myrdal.

Har så Lonely Planet rett? Aner ikke. Sikkert. Kanskje. Muligens. Er det så nøye, da? Raumabanen har ingen hulder som synger, men er lengre (114,2 km mot 20,2 km) og har mye færre tunneler (6 mot 20).

Det er også en togstrekning du får kink i nakken av. Fjellsidene her er bratte som garderobeskap, og nærmest uendelig høye. Trollveggen, som passerte rett utenfor togvinduet mitt etter bare noen minutters kjøring, er 1700 meter høy – hvorav 1000 meter er loddrette!

Som et bilde på hvor avsindig høy Trollveggen er, tenk på dette: Hvis en mann på 1,80 står foran den, blir forholdet rundt regnet det samme som om en Lego-mann står foran et 38 meter høyt klesskap. Alternativt et hus, selvfølgelig, men den tanken er ikke like surrealistisk.

SYNDER IKKE: Våken kan jeg være når jeg kommer hjem. Foto: GJERMUND GLESNES

http://reisebloggen.vg.no/wp-admin/post.php?post=1088&action=edit SYNDER IKKE: Våken kan jeg være når jeg kommer hjem. Foto: GJERMUND GLESNES

Så der satt jeg i vogn to og følte meg som legomannens legomann iblant Romsdal-naturen. Og så kom på at jeg har enda en grunn til å heie på Raumabanen. Prøv å skrive inn «www.raumabanen.no» i nettleseren din, og se hvor du havner! Snakker om å ikke unne andre en liten Lonely Planet-effekt. (RETTELSE: Det viser seg at en helt utenforstående har kjøpt både www.raumabanen.no og www.flåmsbanen.no og feilkobler med vilje. Hensikten er å få dem til å betale femsifrede beløp i året for bruksretten. Jeg kjenner ikke vedkommende, men har en anelse om hva tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen ville ha kalt ham/henne.)

Da det dieseldrevne toget nådde Bjorli, var regnet tett og grått som utvasket gardin. Men flaksen min holdt. På Dombås var det atter oppholdsvær, og jeg hadde ganske nøyaktig 35 minutter på meg før Gudbrandsdalsbanen skulle gå. Akkurat nok tid til haste nedom Dombås sentrum og proviantere – slik at jeg klarte å nå Oslo S uten å lide av hverken underernæring eller sprukket budsjett.

Så jeg klarte det visst. Akkurat. De 19 kronene jeg har igjen holder ikke til stort.

Så vil kanskje noen innvende at jeg kun har hatt seks overnattinger. Det stemmer. Og kanskje er det litt juks. Turen har vart i under 168 timer. Men jeg måtte dra hjemmefra tidlig onsdag, og med togankomst i Oslo 23:04 blir det sent nok før jeg er i hus. Og nattelivet i Åndalsnes eller Dombås? Jeg tror ikke jeg har gått glipp av noe.

Dere får tenke at jeg må tilbake på jobb i morgen. Det er for så vidt sant. Jeg har en god del dank jeg bør få gjort. Etter denne ferien føles det mest som at jeg trenger en ferie.

DAG 7, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 6: 586 kroner

Bussbillett Åndalsnes-Trollstigplatået: 50 kroner

Dagens (blomkålsuppe) i kafeen på Trollstigplatået: 75 kroner

Bussbillett Trollstigplatået-Åndalsnes: 50 kroner

Kroneis på Narvesen, Åndalsnes jernbanestasjon: 25 kroner

Brødmat og cola på Bunnpris, Dombås : 68 kroner

Togbillett Åndalsnes-Oslo S (minipris): 299 kroner

Utgifter til sammen, dag 7: 567 kroner

Igjen i reisekasse: 19 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

 

5000-kronersreisen Norge, dag 6: Tre punkter for billigere norgesferie

ATLANTERHAVSBUSSEN: Du trenger ikke egen doning for å få sett øyslalåmen vest for Averøy. Med "egen" sjåfør kan du til og med ta bilder mens du er i fart. Foto: GJERMUND GLESNES

ATLANTERHAVSBUSSEN: Du trenger ikke egen doning for å få sett øyslalåmen vest for Averøy. Med «egen» sjåfør kan du til og med ta bilder mens du er i fart. Foto: GJERMUND GLESNES

Norgesferie er en slags realitetsorientering. De kan alltid være litt ubehagelige. Og kanskje især denne.

Det er nemlig dyrt å reise i Norge. Derfor blottlegger en reise her nådeløst hvem vi virkelig er. I India, Albania, ja til og med i Italia, kan selv en fattig slask som meg reise rundt som en krøsus. På ferie i vårt eget land, blir vi avslørt. Kronprinsen kan fortsatt feste som en kongelig, Helge Lund kan fortsatt feriere som en oljesjeik (hvis han vil), og jeg må ta til takke med campingplasser og vann til maten.

Det er sikkert derfor nordmenn reiser på over en million charterturer hvert år, mens – tror jeg – maaange færre nordmenn legger ferien til Atlanterhavsveien. Eller Geiranger, Preikestolen, Lofoten og alt det andre utlendingene synes å elske.

Men har ikke også vi lyst til å se vårt eget land?

Gjør det egentlig så mye om vi må leve litt enkelt noen dager?

I dag tenkte jeg å hjelpe litt. Kall det en slags oppsummering. Muligens virker den malplassert, dagen før turen er slutt. Men jeg har gode grunner. I morgen kan jeg bli blakk, jeg kan mislykkes i å feriere en uke i Norge for 5000 kroner.

Da vil ingen høre på meg. Derfor i dag, altså.

1) Transport

a) Bil er flott hvis dere reiser flere sammen. Er du alene, vil bensin og bompenger spise opp hele lommeboka, fôr og alt. Da tyr du til busser, ferger og minipris på toget. Se på bildet over: Også Atlanterhavsveien har bussrute.

b) Sammenlign forbruket mitt dag to og dag tre. Da ser du tydelig at reisen blir dyrere jo mer du ehh… reiser. Transportkostnadene kommer alltid på toppen. Mat og overnatting må du jo ha likevel.

c) Haiking, sykkel, kano og apostlenes hester er også måter å komme seg fra A til B.

2) Overnatting

LYSØ CAMPING: Fint sted. Men sjekk bussrutene bedre før du drar dit enn jeg gjorde. Foto: GJERMUND GLESNES

LYSØ CAMPING: Fint sted. Men sjekk bussrutene bedre før du drar dit enn jeg gjorde. Foto: GJERMUND GLESNES

a) Er du alene, er sovesaler og DNT redningen. Reiser dere flere sammen, er campinghytter fantastiske. Par kan også finne hotellrom like billig per person som mine sovesalsenger. I Stavanger tidligere i sommer betalte for eksempel kjæresten og jeg 595 kroner for dobbeltrom med frokost.

b) Telt er billigere. Noen vil imidlertid mene at de like gjerne kunne sovet i en hul trestamme. Dem om det.

c) Gå gjennom Facebook-kontaktene. Du har sikkert en onkel eller en gammel klassekamerat som fortjener besøk – eller kanskje vil invitere deg på middag.

d) Du kan også prøve Couchsurfing og bo hjemme hos ukjente.

e) Vær ærlig hvis du syns det er for dyrt. Få folk pruter med seg selv, og plutselig kan det dukke opp en billigere hytte eller rom. Dette skjedde da jeg ringte Lysø Camping, og i Undredal i Sogn på min egen ferie

3) Mat

a) Lag noen middager selv. Campingplasser, hosteller og endel enklere leiligheter har kjøkken. Du kommer jo ikke utenom at det er dyrt å spise ute i Norge.

b) Hvorfor har så ikke jeg spart penger på å lage mat? Fordi min oppskrift på posetomatsuppe er svært lite interessant for lesere.

c) Se punkt 2c)

Det får være nok teori. Her følger dagens rapport fra labrotte Gjermund:

Etter gårsdagens asfaltmassasje for såre fotblader var det en lettelse å følge Oskar Lysøs råd og busstabell: I den sto det et telefonnummer jeg kunne ringe. Så kom lokalbuss 504 nesten helt til campingen, kun for å hente meg. Via
ett bussbytte kom jeg til Kårvåg, nærmeste grend til Atlanterhavsveien.

Der lindret jeg mine begynnende abstinenser med en kaffe på bensinstasjonen til Jan Arvid Mikkelsen. I 20 år dagpendlet han over veistrekningen som ble kåret til århundrets byggverk, og mener veien er best når det stormer.

– Nordvesten er verst her. Da kan sjøen hive stein opp på veien. Det blir spennende: Enten får du stein oppå panseret eller så får du det ikke, sa han.

Selv tilhørte han gruppen «får det ikke».

– Jeg har svingt unna noen steiner, bemerket han.

Det neste han sa kan enten tilskrives at jeg fikk heteslag av varmen (det var virkelig varmt), at benkene vi satt på kalles lygarplassen, eller så er det virkelig sant:

– Over Hulvågen, fiskebrua altså, må man beregne og kjøre mellom bølgene.

FISKEBRUA: Ifølge Jan Arvid Mikkelsen er det umulig å ikke få fisk her. Det så ikke ut som at alle var enige. Foto: GJERMUND GLESNES

FISKEBRUA: Ifølge Jan Arvid Mikkelsen er det umulig å ikke få fisk her. Det så ikke ut som at alle var enige. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg hadde en time i Kårvåg mellom de to bussene. Dermed rakk jeg også å kjøpe en bollepose til lunsj før neste buss førte meg ut over holmene.

Etter Storseisundbrua gikk jeg av bussen, med to timer til å utforske øyslalåmen før neste buss til Molde.

den spesiallagde fiskebrua var det fisk i bare én av bøttene. Den tilhørte srilanka-moldenseren Chandra Sellathurai, som var fiskelærer for sine besøkende familiemedlemmer fra Danmark.

– Jeg må jo vise dem Møre og Romsdal. Favorittene er Trollstigen og Geiranger, sa han.

"FAST GJEST": Hver gang Chandra Sellathurai får gjester utenfra, viser han dem hjemfylkets beste severdigheter. Som fiskebrua. Foto: GJERMUND GLESNES

«FAST GJEST»: Hver gang Chandra Sellathurai får gjester utenfra, viser han dem hjemfylkets beste severdigheter. Som fiskebrua. Foto: GJERMUND GLESNES

I går fortalte Melissa Rollan og Frida Baarset i Patrick Volkmar meg at Kristiansund kan ha fire årstider på én dag. I dag så jeg sola og skyene ha brytekamp – der skyene etter hvert fikk sola i dobbelt nelson.

Men det var også alt før jeg igjen satt på buss 501. Der kom jeg i snakk med Åsmund Feltstykket, som tar buss over Atlanterhavsveien hver dag.

– Turistene skulle ha vært her når det er skikkelig vær. Da hadde de sett hva slags krefter det er i naturen, sa han. Og innrømmet at jo, av og til føles det som at bussen skal bli slengt til havs.

På brygga i Molde ble jeg møtt av frisk lukt av fisk og sjø fra Horsgaard & co – og en av landets flotteste byutsikter: Hele Romsdals- og Sunnmørsalpene står oppstilling tvers over fjorden.

Jeg var blitt tipset om utsiktspunktet Varden, men beklager folkens: Jeg hælte ikke. I stedet gikk jeg opp til paviljongen ved Romsdalsmuseet, der en tavle forteller hva de forskjellige fjelltoppene heter. På vei både opp og ned plukket jeg gratis jordbær i Chateau-hagen – helt lovlig, den eies av museet!

STORT UTVALG: I Molde kan sprekinger bedrive en pervers form for "flasketuten peker på". Foto: GJERMUND GLESNES

STORT UTVALG: I Molde kan sprekinger bedrive en pervers form for «flasketuten peker på». Foto: GJERMUND GLESNES

Mett var jeg likevel ikke, og penger må man bruke mens de er der. Derfor gikk jeg til Hos Gyda og bestilte deres billigste pizza, margherita, med tomatsaus og ost. Og for dere som synes det høres kjipt ut: I Napolis – og dermed Italias – kanskje beste pizzarestaurant er margherita én av de kun to smakene på menyen.

Jeg kunne sikkert ha spist billigere. Men se punkt 3b og husk: Jeg hadde fortsatt penger til bussen til Åndalsnes. Og i morgen? Det er fortsatt over 500 kroner igjen. Kanskje jeg kunne drøyet med konklusjonen til siste dag likevel.

DAG 6, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 5: 1309 kroner

Dusj, Lysø camping: 10 kroner

Bussbillett Sandøy-Kårvåg: 35 kroner

Pose rosinboller, Kiwi Kårvåg: 20 kroner

Kaffe på YX Kårvåg: 25 kroner

Bussbillett Kårvåg-Molde: 105 kroner

Pizza margherita på Hos Gyda i Molde: 99 kroner

Bussbillett Molde-Åndalsnes: 139 kroner

Overnatting Åndalsnes vandrerhjem: 290 kroner

Utgifter til sammen, dag 6: 723 kroner

Igjen i reisekasse: 586 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 5: Fire land i én by

 

TIL TAHITI: Sundbåten i Kristiansund går i rute mellom byens fire forskjellige land. Her gjør plikthugger Johan Leren (76) klar til landgang i Innlandet, også kalt Tahiti. Foto: GJERMUND GLESNES

TIL TAHITI: Sundbåten i Kristiansund går i rute mellom byens fire forskjellige land. Her gjør plikthugger Johan Leren (76) klar til landgang i Innlandet, også kalt Tahiti. Foto: GJERMUND GLESNES

Én ting skal de gamle fiskehandelsbyene ha. De er ikke beskjedne. I vinter skrev jeg om «Amerikalinjen» mellom Florida og Montana i Bergen. I dag oppdaget jeg at bergenserne er nærmest provinsielle.

De virkelige globetrotterne i egen by er fra Kristiansund.

Hør bare: Byen med 24.000 innbyggere er fordelt mellom hele fire land: Kirkelandet, Innlandet, Nordlandet og Gomalandet. Og som om ikke det var nok: Folk i byen kaller Innlandet for Tahiti, Nordlandet går under tilnavnet Marokko, og sørøst på Gomalandet ligger Israelsneset. Puh!

Mellom landene går rutebåtene til Sundbåten, så her kunne jeg utforske verden og samtidig spare beina.

Men aller først måtte jeg ha kaffe. Derfor gikk jeg innom Patrick Volkmar, en underlig blanding av museumsutstilling, kaffebrenneri og stamkafé.

Her kjøpte jeg det suverene kristiansundkortet, som gir 24-timersbillett med Sundbåten, gratis omvisning i byens museer – og en kaffe i Patrick Volkmar.

Det er ikke hvilket som helst brygg. I lokalet står stoler fra byens utesteder på bestemors tid. Og Nord-Europas eneste originale, vedfyrte kaffeovn som fortsatt er i drift. Du skal også ha uflaks om ikke brenneren kommer innom. Erling Sæther er nemlig stamgjest og svært glad i sitt eget sorte gull.

– Vi har Norges beste kaffe. Men vi er ikke så store læll, sa han. Og røpet at oppskriften stammer fra samme sted som brenneren: Den het Varde, og ble lagd av firmaet Torstein Pedersen’s i Kristiansund.

INGEN BØNN FOR BØNNER: Kafedriver Yvonne Kristiansen og Erling Sæther er med rette stolte av kaffen som brennes inne i kafeen Patrick Volkmar. Foto: GJERMUND GLESNES

INGEN BØNN FOR BØNNER: Kafedriver Yvonne Kristiansen og Erling Sæther er med rette stolte av kaffen som brennes inne i kafeen Patrick Volkmar. Foto: GJERMUND GLESNES

Dagens produksjoner er i mindre skala. Erling brenner to sekker kaffe når kafeen – som er eneste utsalgssted – begynner å gå tom.

– Svartkaffen (bønner som er for mye brent) selger vi til Trøndelag. De serverer bare halve kopper læll, spøkte han. Så slo han frempå med litt usminket lokalpatriotisme.

– Kristiansund er kystens perle. Du vet Molde er rosenes by. Vi er kystens perle.

– Og Ålesund?

– Ålesund er Ålesund, svarte han og lo. Før han for skams skyld nevnte ordet «jugendbyen».

Bare et par hundre meter lenger ut Vågen kom jeg til Mellemværftet. En gang var det et av fem (!) skipsverft i Kristiansund. Nå er det museum, mens Kristiansund Mekaniske på motsatt side av Vågen er det eneste i drift.

Inne i smia holdt Douglas Wilmot på å lære datteren Mathilde (18) å smi.

TID FOR Å KRØKES: Mathilde Wilmot fikk hjelp av faren Douglas til å smi sin aller første kleskrok. Foto: GJERMUND GLESNES

TID FOR Å KRØKES: Mathilde Wilmot fikk hjelp av faren Douglas til å smi sin aller første kleskrok. Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er artig å finne ut hva de holdt på med i gamle dager, sa Mathilde, som sommerjobber som museumsguide. Både hun og faren mente at det godt lar seg gjøre å smi mens man er guide.

– Vi blir ikke nedrent av turister i et nedlagt skipsverft. Vi er vel Kristiansunds best bevarte hemmelighet, fastslo Douglas. Han er opprinnelig fra Oregon men gjorde nordmøring av seg på slutten av 70-tallet – akkurat i tide for å bli engasjert i bevaringen av Mellemværftet.

Nå er han med på å sørge for at det fortsatt lukter smøreolje i maskinverkstedet ovenpå. Og leder ungdommer fra arbeidstreningen Levende Vågen i båtreparasjoner.

De tre etasjene på verftet så ut som at arbeiderne bare hadde gått til lunsj. Verktøyet hang på kroker, det samme gjorde kjeledresser. En pinuppike hang mellom to av vinduene, og et oppslag på såpebeholderen formante «Ta først vann på hendene. Drei derefter 1/4 omgang».

Jeg følte meg dypt inne i gamledager nå. Og den internasjonale båtturen til Tahiti ødela ikke akkurat stemningen.

Sundbåten ble stiftet av byens handelsmenn i 1876, og er visstnok verdens eldste selskap for kollektivtransport i kontinuerlig drift. Dagens båt, «Framnæs», er attpåtil en rekonstruksjon av båten som ble satt i trafikk i 1917.

Båten ble laget etter påtrykk fra passasjerene. Gamle «Framnæs» var nemlig så fin om vintrene, det sørget kjeletoppen fra motorrommet for.

TRE LAND I SIKTE: Gomalandet nærmest, Nordlandet til venstre, Innlandet til høyre. Bildet er forøvrig tatt ved Israelneset. Foto: GJERMUND GLESNES

TRE LAND I SIKTE: Gomalandet nærmest, Nordlandet til venstre, Innlandet til høyre. Bildet er forøvrig tatt ved Israelneset. Foto: GJERMUND GLESNES

– Den er veldig populær blant de reisende. Men for oss som kjører, er den et mareritt, sa sundbåtfører Ole Jørgen Wirum, og begrunnet det med svære ratt (han brukte det ordet) og nykkefull oppførsel i vannet.

Turen gikk til Innlandet (som ligger minst to øyer fra fastlandet) med Kristiansunds best bevarte gamle trehus. Deretter sto Nordlandet (som ikke ligger i nord men sørøst i byen) for tur. I åssiden her ligger stormvarselet som jeg fikk forklart på Patrick Volkmar: To blanke lykter betyr sørvestlig kuling, to røde nordvestlig kuling, en grønn lykt under betyr storm. Og så videre.

SE TORSKEN: Den ligner litt på bacalao de Noruega. Foto: GJERMUND GLESNES

SE TORSKEN: Den ligner litt på bacalao de Noruega. Foto: GJERMUND GLESNES

Til slutt kom jeg til Gomalandet og Norsk klippfiskmuseum. Der fikk jeg påny gratis omvisning med kortet mitt, samt en smak av bacalao. Guiden Marianne Waagan ledet meg rundt i hele det saltfiskduftende huset og fortalte sjokkerende ting om klippfiskindustrien.

Som at de kvinnelige arbeiderne sto til knes i kaldt februarvann og vasket fisken, helt til Milnbrygga fikk vaskehall i 1950. Da ble vasking plutselig mannfolkarbeid. Og det ble ansett som pysete å bruke ullvotter i det kalde vannet.

Det mest sjokkerende fikk jeg likevel høre under morgenkaffen: De lager ikke lenger klippfisk i klippfiskbyen Kristiansund.

– Det begynte da vi fikk turban, sa Erling Sæther med henvisning til områdets tetthet av oljesjeiker.

FRITORSKSTEKT? De lager ikke lenger klippfisk i Kristiansund. Men fish'n'chips... Foto: GJERMUND GLESNES

FRA FRITORSKGRYTA: De lager ikke lenger klippfisk i Kristiansund. Men fish’n’chips… Foto: GJERMUND GLESNES

Etter tre museer, 28 tettskrevne sider i notatblokka og en hel arbeidsdag, måtte jeg nå skynde meg til bussen. For visst skulle jeg gjerne vært lenger i Kristiansund. Men overnatting til 495 kroner natten kan ikke bli en vane innenfor mitt budsjett. Etter en kjapp fish’n’chips på Fishanbua (takk for tipset, folkens!) og innkjøp av en reservesandwich til i morgen tidlig, tok jeg derfor bussen vestover til Averøy.

Der gikk jeg på en blemme. Og ikke bare vannblemmene jeg fikk under hælene av gårsdagens strabaser. (De stakk jeg hull i med en tannpirker.)

Rett etter at jeg hadde gått av bussen på Hoset langs riksvei 64 (Atlanterhavsveien), ni bussløse (trodde jeg) kilometer fra Lysø Camping, så jeg en mindre, hvit buss blinke til høyre inn på «min» vei. Det var som bare.

Drøye halvannen time senere sjekket jeg inn på campingen til Oskar Lysø.

På hans 44 år med campingplass var jeg visst den aller første som har kommet til fots.

PÅ 'AN IGJEN: Jeg har hørt det skal være sunt å gå. Foto: SELVUTLØSER

PÅ ‘AN IGJEN: Jeg har hørt det skal være sunt å gå. Foto: SELVUTLØSER

 

DAG 5, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 4: 2092 kroner

Kristiansundkortet: 170 kroner

Påfyll Patrick Volkmar: 5 kroner

Fish’n’chips og ananasbrus på Fishanbua: 120 kroner

Baguette på Mix ved busstasjonen – flaskepant: 54 kroner

Bussbillett Kristiansund-Hoset: 82 kroner

Overnatting Lysø Camping: 350 kroner

Utgifter til sammen, dag 5: 783 kroner

Igjen i reisekasse: 1309 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 4: Toppen av verden-følelsen

 

LØNN NÆR HIMMELEN: Ja, det er en badeshorts. Nei, jeg har ikke badet. Jeg har bare strevet meg opp til Skarven (896 m.o.h.) Foto: SELVUTLØSER

LØNN NÆR HIMMELEN: Ja, det er en badeshorts. Nei, jeg har ikke badet. Jeg har bare strevet meg opp til Skarven (896 m.o.h.) Foto: SELVUTLØSER

Ondt ofte lider den Fiskermand,

Som ud maae fare, før Hanen galer,

Al Dagen pladske i kolde Vand,

Paa Hiem ei tænke, før Solen daler,

I vaade Trøie

Sneedriv i Øie (…)

Jeg tror det er det første diktet jeg hørte, sikkert av bestefar eller onkelen min. Selv om diktet føltes fjernt der jeg satt og nøt panoramaet fra Skarven (896 m.o.h.), var det nært på Imarbu der dagen startet.

DNT-hytta har nemlig to geitbåter som gjestene kan bruke for 30 kroner. Den har også garn og teiner, og i et tre hang en solbleket blåse. I går kveld låste jeg meg inn i naustet. Duften av tjære lå mellom esingene, utenfor dørene lå Imarsundet speilblankt.

ALT KLART FOR FISKE: Geitbåtene fra rundt 1890 er vakre. Men altfor tunge til at jeg kunne sette dem ut alene. Foto: GJERMUND GLESNES

ALT KLART FOR FISKE: Geitbåtene fra rundt 1890 er vakre. Men altfor tunge til at jeg kunne sette dem ut alene. Foto: GJERMUND GLESNES

Det var bare ett problem: Jeg var alene på hytta. Disse bloggturene i Norge har gitt mange slike opplevelser: Rallarvegen, et høyfjellshotell, en bilferge, et fyr – alt sammen har jeg hatt helt for meg selv. Da har det vært fint. På Imarbu skulle jeg gjerne hatt selskap. For hvordan skulle jeg få ut båten helt mutters alene?

En kjapp leting etter armmusklene var nok. Jeg måtte gi opp. Ute i sundet trakk torsker og krabber et lettelsens sukk.

DE TRE B-ER: Det er vanskelig å klage på beliggenheten til Imarbu. Foto: GJERMUND GLESNES

DE TRE B-ER: Det er vanskelig å klage på beliggenheten til Imarbu. Foto: GJERMUND GLESNES

I stedet begynte jeg å gå. Imarbu ligger langs Fjordruta, en merket fottur på hele 15 mil og 13 hytter på Nordmøre. Min plan var å følge stien til fergekaia Tømmervåg på øya Tustna, tre broer lenger vest.

Jeg tok grusveien tilbake til dit bussen slapp meg av i går, fulgte riksvei 680 over Jørnøya og mistet rødmerkingen på Stabblandet. Dermed ble det hvitstripa langs hovedveien til jeg kom til Tustna.

Nesten inne ved DNT-hytta Gullsteinvollen ombestemte jeg meg. Fjordruta gikk nede i en dal. Jeg ville til topps. I en dusj av svette kløv jeg opp småskauen mens jeg rasket med meg et og annet blåbær. Dette var vaade Trøie, jeg hadde allerede pladsket i varme Myyre.

Men opp gikk det. Til slutt tok skogen endelig slutt. Jeg spiste litt niste, beundret utsikten over småøyene i sundet, den digre pannekaken Smøla og vindmølleparken, plukket 10-12 multer, og fikk øye på en annen vandrer lenger oppe.

TAKK! Det var fluer og klegg - og multer. Foto: GJERMUND GLESNES

TAKK! Det var fluer og klegg – og multer. Foto: GJERMUND GLESNES

Peter Oswald kom fra Gullsteinvollen der han hadde bodd i to netter – helt alene han også.

Dagen før hadde han gått over ryggen på motsatt side av dalen. På toppen skrev han navnet sitt i en bok som gir turpoeng. Ifølge den Inderøy-bosatte sveitseren er det 24 slike bøker på Tustna. Han antydet at 150 poeng kvalifiserer til en pokal.

– Mens jeg sto der og beundret utsikten, kom en dame og skrev seg inn. Etterpå så jeg. Hun hadde vært der 16 ganger i år, fortalte Oswald.

Selv var han lite overbevist om nordmenns turvalg i fjellet.

– En sveitser går til toppen og ser utsikten. Nordmenn sirkler helst rundt i dalene. Bare med en pokal i vente går de opp, smilte han.

GODT KLEDD: - Det er så mye fluer i skogen, forklarte Peter Oswald sin ikke akkurat tropiske habitt. Foto: GJERMUND GLESNES

GODT KLEDD: – Det er så mye fluer i skogen, forklarte Peter Oswald sin ikke akkurat tropiske habitt. Foto: GJERMUND GLESNES

Så satte jeg opp dampen. Jeg hadde en topp som ventet. Og Kristiansund. Utsikten ble villere og villere. Øyrekka nord for Valsøyfjord er der hvor Fjord-Norge gjør et siste krafttak før det bøyer seg for havet.

Ingen skal påstå at ikke fjellene prøver. Som digre bamsemumser skyter de opp fra sundene. Det hele kan minne om en halvveis druknet Toblerone. (Denne beskrivelsen kan være noe påvirket av sjokoladepålegget jeg hadde på nisten.)

Nær toppen møtte jeg noen flere turgåere. Jeg dumpet ned på ryggsekken, nøt å la beina være helt i ro, og spiste en brødskive. Deretter lot jeg øynene sluke utsikten. Langt der nede seilte ørsmå ferger og skip rundt som dukkeleker. Husene var prikker. Jeg var på toppen av verden. Høy på natur. Og absolutt, absolutt ikke sliten.

Fra fjellet til fergekaia var Fjordruta mindre spennende. Småskog, ormegress, og en gammel traktorvei som snart gror igjen. Og jeg fant ingen å spørre: «Er det langt igjen?»

Langt om lenge nådde jeg fergen. Det var åtte timer siden jeg forlot Imarbu.

Jeg var varm, jeg var svett, jeg var sliten. Jeg kjøpte en saftis på kaia og satte meg. Hva nå? Ved en kjedsomhet sjekket jeg rutetidene for bussen. Da så jeg det. Det går ingen sen ettermiddagsbuss fra Seivika til Kristiansund på lørdager. Det står DX67 i rutetabellen. Og ruta ved siden av står det 7 ved.

DÅRLIG NYTT: Jeg orket ikke finne frem kameraet ved dette skiltet. Dere får ta til takke med dette instagrammet. Foto: GJERMUND GLESNES

DÅRLIG NYTT: Jeg orket ikke finne frem kameraet ved dette skiltet. Dere får ta til takke med dette instagrammet. Foto: GJERMUND GLESNES

Kunne jeg haiket? Det kan godt være at noen hadde stoppet, svettelukten til tross. Men reglene tillater det ikke. Jeg måtte gå.

Rett oppi bakken fra kaikanten sto skiltet: «Kristiansund 10». Nå var det ikke gøy lenger. Og ingen av busskurene hadde rutetabeller oppslått, så hva skulle jeg gjøre? Vente på en buss som kanskje ikke kom? Ondt ofte lider den vandringsmann…

Øreflippene og et parti frampå leggene var uten smerter da jeg ankom Atlanten motell og camping. Resten av kroppen ga meg bevegelsesmønsteret til en zombie. Og selvfølgelig fikk jeg hytta lengst unna resepsjonen.

Ellers var hytta fin. Kjøleskap og kokeplate, to køyesenger og en hjørnesofa. Perfekt for fire venner på 5000-kronersreiser. For en soloreisende er campinghytter verre. Da blir sovesaler, som i Trondheim, eller DNT-hytter langt billigere.

Og så var det mat. Jeg hadde en kropp skapt for korte avstander. Men Atlanten kafé var stengt. Så da måtte jeg ut å gå igjen. Sukk!

HERREMÅLTID: En så dyr middag måtte selv jeg fotografere. Mine damer og herrer: Blandaball. Foto: GJERMUND GLESNES

HERREMÅLTID: En så dyr middag måtte selv jeg fotografere. Mine damer og herrer: Blandaball. Foto: GJERMUND GLESNES

Leserne hadde tipset meg om Fishanbua, men så langt kom jeg aldri. Flere hundre meter før – ifølge kartet fra campingen – lokket nemlig en rødmalt bygning: Smia fiskerestaurant. Langt utenfor mitt budsjett, men det fikk briste eller bære. Undersåttene varslet mytteri. De ville ikke bære meg mer. Ikke et skritt.

Så da ble det blandaball. Og vann (som aldri kom). Litt må man ta seg råd til på ferie. Selv når budsjettet kun er på 5000. Men nå er jeg spent på om måltidet vil straffe seg.

 

DAG 4, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 3: 2832 kroner

Kaffe, Imarbu: 5 kroner

Ferge Tømmervåg-Seivika: 33 kroner

Is, kiosken på Seivika fergekai: 17 kroner

Overnatting, Atlanten: 495 kroner

Blandaball, Smia fiskerestaurant: 190 kroner

Utgifter til sammen, dag 4: 740 kroner

Igjen i reisekasse: 2092 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 3: Playa del ingensteds

HOPP I DET: Vannet ved playaen i Kjørsviksbugen var bedre enn ventet. Men det er bedre å hoppe i det enn å seigpines. Foto: GJERMUND GLESNES

HOPP I DET: Vannet ved playaen i Kjørsviksbugen var bedre enn ventet. Men det er bedre å hoppe i det enn å seigpines. Foto: GJERMUND GLESNES

Man havner mange rare steder når man reiser. Som jeg i dag: Kjørsviksbugen. Rekk opp globusen de som visste hvor det stedet lå.

Det visste ikke jeg heller før jeg så rutetabellen for hurtigbåten mellom Trondheim og Kristiansund. Den hadde ikke mange stopp på veien. Men Kjørsviksbugen var der. Med videre bussforbindelse vestover.

Da ble det sånn.

Men tro ikke at det ikke var ganske tilfeldig. Jeg har måttet lete en del for å finne billig overnatting på denne turen, men jeg har også holdt fast ved mitt prinsipp: Den første innskytelsen er som oftest den beste.

Derfor ble det Trondheim og fra i dag Møre. Ikke fordi det er billigere her enn andre steder i Norge. Men fordi området…eh… Det bare ble sånn. Ferdig.

Rimelig tilfeldig var det også at det ble hurtigbåt. Det hadde sikkert vært rimeligere med buss. Men tanken på å gli utover Trondheimsfjorden og Trondheimsleia i 32 knop, virket forlokkende. Og tanken slo til.

Geirangerfjorden var det ikke. Naturen var like dramatisk som julekortene på tekst-tv. Men Fosen og Leksa og Hitra har kvaliteter som gir ro i sjelen: Vi fløt forbi rødmalte låver og grønne jorder, og rader av høyballer, hvitt glinsende som i en tannkremreklame.

FOSEN: Trondheimsfjorden er kanskje ikke smal med bratte fjell. Men det kan være fint det og. Foto: GJERMUND GLESNES

FOSEN: Trondheimsfjorden er kanskje ikke smal med bratte fjell. Men det kan være fint det og. Foto: GJERMUND GLESNES

– Du skulle vært med helt til Kristiansund. Det er fint. Eller til Halten…

Matros Vivian Hammer Winther fikk det uttrykket som sier mer enn tusen annonsehelsider. Og jeg skulle gjerne ha dratt til Halten – en fraflyttet øy laaangt til havs, heeelt ytterst i fuglelortrekka på norgeskartet. Billig overnatting har den. Og om bord i katamaranen «Mørejarl» fikk jeg vite at Fjord1 selger helgeturer dit til skarve 640 kroner. Neste gang.

Matrosen forsikret meg også om at valget av fremkomstmiddel slettes ikke var dumt. Joda, buss er sikkert like raskt. Men like komfortabelt?

– Bussen er en skikkelig melkerute som går innom alt mulig. Derfor er vi populære hos pendlere. De får internett ombord og kan jobbe. Om vinteren er fordelen enda større. Det er jo aldri glatt på sjøen, bemerket hun.

 

VOILA! Kjørsviksbugen. Og der kjører "Mørejarl" videre. Foto: GJERMUND GLESNES

VOILA! Kjørsviksbugen. Og der kjører «Mørejarl» videre. Foto: GJERMUND GLESNES

Så ankom jeg Kjørsviksbugen. Jeg hadde allerede sett gassanlegget til Statoil, som er stedets største ikke-attraksjon. Oppe ved riksveien så jeg et hvitmalt bedehus. Jeg fulgte veien mot venstre. Der kom jeg til en dagstengt kafé og dagligvarebutikken Matkroken.

Det var tre og en halv time til bussen skulle gå.

Etter å ha handlet lunsj samt brød og pålegg til frokost i morgen, spurte jeg kassamannen Christian Stavnesli Schou om tips.

– Nei. Hehe. Tre timer?

Han dro – som dere kanskje allerede har skjønt – på det.

– Du kan gå til (fjellet) Litj-Fonna. Men jeg vet ikke om du rekker opp og ned.

Så ringte han en bekjent for råd. Etter en stund ga han røret til meg. Min nye rådgiver kjente en spreking som hadde løpt opp på en time. Var jeg i god form? Det ble til at jeg tok en joggetur i lavlandet.

Men ikke før jeg hadde spist en festlunsj: Tebriks og fiskekaker. «Originale» kalte Matmesteren dem. Og det er ordet mye mer enn «tradisjonelle». Eller hva sier dere til fisk helt fra Stillehavet, og hele 28 ingredienser (min telling) i tillegg til fisk, melk, olje, salt, pepper og muskatnøtt?

HVA NU, LILLE DU? På busstoppet, over tre timer til bussen går. Det tar ikke så lang tid å spise tebriks med fiskekaker. Foto: SELVUTLØSER

HVA NU, LILLE DU? På busstoppet, over tre timer til bussen går. Det tar ikke så lang tid å spise tebriks med fiskekaker. Foto: SELVUTLØSER

Å få tid til å trene på tur, er luksus. Badingen som treningen fremtvinger etterpå, er tortur.

I hvert fall trodde jeg det. Gårsdagens havbad på Lade, Costa del Brrrr, var lokalbedøvende. Så hvordan kom det til å bli her, mye lenger ut mot havs?

Matros Hammer Winther hadde riktignok bedyret at Kjørsviksbugen er den varmeste plassen langs leia om sommeren. Men dog.

«Det er bare i starten det gjør ‘ont,» har en leser lært meg at trønderne sier. Så da jeg fant både andre badende og et stupetårn ved innsjøen like innenfor butikken, slo jeg til.

«Gjør som pingvinene i Antarktis. Ikke tenk,» resonerte jeg og vagget ut fra stranden med stive luffer. Og jammen. Vannet var ikke så gærent. Men selvutløseren hadde gått av for raskt. Jeg måtte bade igjen. It’s hard to be a bloggemann. Fire ganger var jeg uti før kameraet var fornøyd. Da hadde vannet blitt nesten levelig. Jeg hoppet til og med fra stupebrettet før jeg ga meg.

Jeg kunne like gjerne ha kalt stedet Playa del positiv overraskelse.

– Vannet her er godt og rent, sa Chrisiaan Oranje, som må ha vært uti i flerfoldige minutter som «badevakt» for sønnen og en kamerat.

– Så du syns ikke det er kaldt?

Nei. Ikke nå. For to dager siden var det kaldt. Men ikke i dag. Sola står bra her, svarte nederlenderen.

Så kjørte Oranje-ne. Alene på stranden studerte jeg omgivelsene i ro og mak. På playaen i  Kjørsviksbugen er det viktig å styre øynene riktig vei. I sør så jeg den blå innsjøen med siv og vannliljer, et par gårder, grønn skog, og snaufjellet bakerst. (Jeg tror det var Stor-Fonna.) I motsatt retning ventet riksveien, et smoltanlegg, en hvit Yara-tank, matbutikken, et lagerbygg og noen maskiner. Jeg snudde fleisen halvt mot ettermiddagssola.

Tre bokkapitler gikk før buss 821 til Kristiansund svinget inn foran Matkroken. Sjåføren gikk inn og spiste en is før han kjørte. Lenge var jeg eneste passasjer. Vei 680 smalnet og videt seg ut som en stålorm midt i et måltid köttbullar. Landskapet var en herlig miks av sund og viker, åkre og fjell. Etter et par mil steg den første medpassasjeren på.

– Hallo, hilste hun sjåføren.

– God dag, eller skal jeg si: God kveld, svarte han smilende.

Det virket som at de kjente hverandre.

– Jeg skal hjem, sa kjerringa. Sjåføren punsjet inn sone og skrev ut billetten.

Etter hvert steg tre til om bord i bussen. Det ble riktig folksomt, og jeg var nesten litt skuffet da sjåføren stoppet rett før en bro (utenom stoppeplass) og slapp meg av. Men ikke veldig skuffet. Dagens overnattingssted er DNT-hytta Imarbu. Og gjett om den ligger flott til! Men det får vente til i morgen. Det er ikke strøm her. Og jeg har lite batteri.

JO, FORRESTEN: Ikke vet jeg helt hvorfor, men dette bildet tok jeg med. Det var jo så fint å sitte i båten og fjernstudere fasaden på Rockheim (t.v.). Foto: GJERMUND GLESNES

JO, FORRESTEN: Ikke vet jeg helt hvorfor, men dette bildet tok jeg med. Det var jo så fint å sitte i båten og fjernstudere fasaden på Rockheim (t.v.). Foto: GJERMUND GLESNES

NB! Imarbu-overnattingen innebærer en liten logisk brist. Du må nemlig ha DNT-nøkkel for å komme inn i hytta. Jeg har ikke medregnet medlemskontigenten – mange av oss kjenner noen vi kan låne en nøkkel av. Overnattingsprisen i regnskapet er prisen for ikke-medlemmer.

 

DAG 3, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 2: 3720 kroner

Hurtigbåt Trondheim-Kjørsviksbugen: 360 kroner

Lunsj og frokostmat i Matkroken: 83 kroner

Buss Kjørsviksbugen-Sagvågen: 80 kroner

Overnatting, Imarbu: 300 kroner

En boks lapskaus, Imarbu: 65 kroner

Utgifter til sammen, dag 3: 888 kroner

Igjen i reisekasse: 2832 kroner

 

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 2: Trondheims erkeutsikt

MOT ØST: Det går grupper opp i tårnet på Nidarosdomen hver halve time. Du må kjøpe billett på forhånd. Belønningen er utsikt som dette - og treningspuls opp trappene. Foto: GJERMUND GLESNES

MOT ØST: Det går grupper opp i tårnet på Nidarosdomen hver halve time. Du må kjøpe billett på forhånd. Belønningen er utsikt som dette – og treningspuls opp trappene. Foto: GJERMUND GLESNES

Bakklandet foran Kristiansten festning, med Tyholttårnet som et spir mot himmelen. Munkegata som tegner en linje mot Munkholmen, med Trondheim torg og den 18 meter høye statuen av Olav Tryggvason i midten.

Utsikten fra tårnet på Nidarosdomen er formidabel, så flott at selv jeg (en østlending) kjenner trønderbarten spire. Tårnturen kostet meg 30 kroner og 172 steile trappetrinn i tårnets åletrange vindeltrapp. Den føltes som å klatre opp en brønn med en pesende kjempe under føttene. (Noen slet tydeligvis mer enn meg opp til spirets irrede kobbertak, altså.)

Da hadde jeg allerede fått med meg domkirkens guidede tur, der guide Gunnar Bergseth forklarte bakgrunnen for at Nordens største middelalderkirke ligger i Trondheim.

Det skyldes naturligvis Olav den Hellige: Norges første kristne konge (Nei Gjermund, den andre! Se kommentarfeltet.) som ble omvendt mens han var i viking.

Ingenting tyder på at religionen gjorde ham mild og from. Snarere tvert imot. Til slutt ga det strenge styret ham så mange fiender at han måtte flykte – til Novgorod i dagens Russland – før han samlet en stor hær – og endte sine dager i et digert slag på Stiklestad i 1030.

Og aldeles ikke snipp snapp snute. I hvert fall hvis vi skal tro legendene.

SPESIELL DAG: I dag var en av årets tre helgenbekransninger på Nidarosdomens vestfront: Sankt Jakob, pilegrimenes skytshelgen. På spansk heter han Santiago. Og han skal ligge gravlagt i byen Compostela... Foto: GJERMUND GLESNES

SPESIELL DAG: I dag var en av årets tre helgenbekransninger på Nidarosdomens vestfront: Sankt Jakob, pilegrimenes skytshelgen. På spansk heter han Santiago. Og han skal ligge gravlagt i byen Compostela… Foto: GJERMUND GLESNES

– Det begynte å gå rykter om undere både før hans død og nær graven hans. Etter et år ble graven åpnet. Da så kongen helt urørt ut, og hår og negler hadde grodd. Vatikanet ble ikke engang spurt, han ble helligkåret der og da, fortalte Bergseth.

Helgenen ga grunnlag for et eget erkebispesete, med makt over og inntekter fra ikke bare hele Norge men også Island, Færøyene og Isle of Man (!).

Inntektene ble brukt til en katedral som var helligkongen verdig. Først én fra 1070, så en gedigen en utenpå den første. Byggingen tok så lang tid at den romanske stilen gikk av moten og vek plass for gotikk midt på en av veggene.

Erkebispen kunne ha gjort ting enklere. I hvert fall billigere. Han burde i hvert fall ha spandert litt av pengene på brannvesenet. Hele fem ganger brant kirken. Og i 1531 slo et lyn ned så sentraltårnet raste ned i skipet. Fem år senere kom reformasjonen. Tror dere danskekongen fikk lyst til å restaurere en helgenkirke etter den? Nei, sgu ikke.

I mer enn 350 år var kirken delvis en ruin – men ikke verre enn at grunnloven bestemte at kroninger skulle foregå der – før restaureringen startet i 1869. En ung Gustav Wigeland – han med parken – var en av de mange som ble sysselsatt. (Kroningskirkeparagrafen ble fjernet fra grunnloven i 1908.)

– Det som er fascinerende med Nidarosdomen, er at du kan oppdage nye detaljer hele tiden, sa Gunnar Bergseth, som har guidet turister der i to somre.

– Det er rundt 5000 skulpturer og ornamenter i og utenpå kirken, opplyste Marianne Vikan, som er fagleder for markedsføring og ga meg tillatelse til å trosse fotoforbudet som rår innendørs.

MYE HISTORIE: Søylene i koret står der ytterveggene på den første domkirken i Nidaros var. Guide Gunnar Bergseth forklarer. Foto: GJERMUND GLESNES

MYE HISTORIE: Søylene i koret står der ytterveggene på den første domkirken i Nidaros var. Guide Gunnar Bergseth forklarer. Foto: GJERMUND GLESNES

Om Nidarosdomen er Trondheims «må-se» (men husk: som turist må du ingenting), var dagens andre severdighet mer ukjent. Og gratis!

«Salamandernatten» består av 72 skulpturer, alle over 3 meter høye, og kan sees i Sparebank1 Midt-Norges lokaler i Søndre gate.

Skjønt sees. Salamanderrommet er så mørkt at du må stå der i et par minutter før du klarer å se de skumle figurene, etter min ringe forstand en slags menneskesalamandere på mangrovebein. Men hva vet jeg? Les heller mer på bankens egen blogg.

I samme kjeller ligger for øvrig ruinene av Olavskirken, en middelalderkirke bygd på stedet hvor man trodde liket av Olav den Hellige ble gjemt etter Stiklestad.

BEKLAGER USKARPT FOTO: Det er mørkt i rommet der Kjell Erik Killi Olsens "Salamandernatten" står utstilt. Foto: GJERMUND GLESNES

BEKLAGER USKARPT FOTO: Det er mørkt i rommet der Kjell Erik Killi Olsens «Salamandernatten» står utstilt. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå var jeg sulten. Dere har sikkert hørt noe om at frokosten er dagens viktigste måltid. Bare rør, ikke sant? Men når frokosten er inkludert og budsjettet er på skarve 5000 kroner, er den det.

Derfor trykket jeg innpå både kakskiv og kornblanding på Singsaker sommerhotell før jeg ga meg. Belønningen var at en wrap og vann på Samfundets kafé Edgar holdt til lunsj.

På Edgar fortalte student og kafévert Kjersti Anderdal Bakken akkurat det samme som Kjersti Austli på «Sing» i går:

At Trondheim er fryktelig stille om sommeren.

– Jeg savner faktisk studieåret. Det er en veldig fin studentby, sa Kjersti (egentlig begge kjerstiene, men nå var notatblokka oppslått på Anderdal Bakkens utsagn).

BYENS BILLIGSTE LUNSJ? 29 kroner for dette. Absolutt ikke verst. Men litt dumt av meg å legge ut dette bildet, nå ble jeg sulten! Foto: GJERMUND GLESNES

BYENS BILLIGSTE LUNSJ? 29 kroner for dette. Absolutt ikke verst. Men litt dumt av meg å legge ut dette bildet, nå ble jeg sulten! Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en gratis kaffe i resepsjonen på sommerhotellet (Saldo nær bankinngangen selger ellers traktekaffe til 10 og espresso til 15 kroner), gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle i Trondheim: Jeg løp ut på Ladestien og gikk på stranda! Jeg badet til og med! Det første kan anbefales, vannet var mer egnet for å lokalbedøve bein og føtter.

Nydusjet etter jogge-/slepe-kroppenturen tilbake ble jeg kjapt klar for middag. Planen var å spise inderøysodd til 105 kroner i Antikvariatet Bakklandet. Det gikk ikke, kjøkkenet var i ferd med å stenge.

Derfor la jeg nok en gang veien til Edgar på Samfundet, der sommerhostellet TIRC forøvrig er Trondheims nest billigste overnatting, til 250 kroner natten.

Nå sto lasagne på menyen, og jeg mistenker at jeg slapp unna med medlemspris – 10 kroner under det ikke-medlemmer må betale. De får løpe etter meg i morgen, takket være bloggen blir jeg nokså lett å finne.

Eller kanskje ikke. Ifølge driftsansvarlig på TIRC, Vivian Wærøe, er det nemlig en ideologi bak driften:

– Misjonen er at unge studenter skal kunne oppleve Norge uten å blø. Det gjør godt for oss å vite at de kan spise normal mat og sove godt uten å blakke seg, sa hun.

Det takker jeg for her jeg er klar til å legge meg etter dag 2, en dag jeg har brukt svært lite penger. Morgendagen blir dyrere. Mye dyrere. Nesten så jeg grøsser. Men ikke helt. I hvert fall så lenge jeg ikke tenker på salamandere. Eller på bading på Lade.

COSTA DEL BRRRR: Lade har fine strender. Men noen må slutte å helle isvann i Trondheimsfjorden. Foto: GJERMUND GLESNES

COSTA DEL BRRRR: Lade har fine strender. Men noen må slutte å helle isvann i Trondheimsfjorden. Foto: GJERMUND GLESNES

DAG 2, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 1: 3940 kroner

Inngang Nidarosdomen med tur i tårnet: 100 kroner

Wraps, Edgar på Samfundet: 29 kroner

Kroneis, Singsaker Sommerhotell: 22 kroner

Lasagne, Edgar på Samfundet: 69 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 220 kroner

Igjen i reisekasse: 3720 kroner

 

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

5000-kronersreisen Norge, dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

_DSC8129

REN JUKS: Nei, resepsjonisten ved sommerhotellet sto ikke klar utenfor trappa med mitt kamera da jeg ankom. Bildet er arrangert. Foto: KJERSTI AUSTLI

I fjor sommer reiste jeg én uke i Italia for 5000 kroner, alt inkludert. Årets utfordring er større: Jeg skal gjøre det samme i Norge.

Og Norge er dyrt. Europas dyreste, ifølge EUs statistikkbyrå Eurostat. Da jeg i juni flakket rundt landene på den andre enden av skalaen, Albania, Makedonia og Bulgaria, kunne jeg kose meg meg med priser på en fjerdedel av det vi har i vårt eget furete, værbitte (ifølge Eurostats indeks).

Med god margin den vanskeligste byen jeg har gjort en hundredollarshelg i, uttalte New York Times’ reiseblogger Frugal Traveler til meg i fjor, etter at han hadde prøvd å «feriere» en helg for 585 kroner i Oslo.

Så da så.

Går det egentlig an å reise billig i Norge?

Det er spørsmålet. Som egentlig er ganske dumt. For selvfølgelig gjør det det. Det er lett som en hakkespett. Norge er vårt rimeligste ferieland, vi slipper jo flybillettene (hvis vi vil), og landet er for de fleste fullt av slekt og facebookvenner.

Så jeg kunne ha…

* pakket telt og fiskestang og røret rundt i Nordmarka.

* gått fra hytte til hytte i et eller annet fjell.

* syklet sørlandskysten med telt.

* bunkret opp noen flasker vin og dratt på turné mellom slekt og venner.

* leid kano og padlet Haldenvassdraget.

For eksempel. Mulighetene er mange, så lenge madrassen hjemme er såpass god at du ikke må dra på ferie for endelig å få en god seng å ligge i.

Så enkelt er det ikke for meg. Jeg kan ikke basere meg på telt – jeg skal jo blogge hver kveld og trenger strøm! Reglene for 5000-kronersreisen forbyr meg også å overnatte gratis hos folk, i tillegg til at de pålegger meg å oppføre meg som en turist.

Trøsten er at turister kan oppføre seg både besynderlig og eiendommelig.

Reglene og prisnivået ga meg likevel noen volt ekstra reisespenning da jeg sank morratrøtt ned på setet på NSBs trondheimstog fra Oslo S (minipris: 399 kr) klokka 08.02 i dag tidlig.

_DSC8108

HERREGUD FOR EN HERLIG DAG! Nidelven stille og vakker du er. Det er ikke farlig å være nordenfjells i sånt vær. Foto: GJERMUND GLESNES

For til tross for hva mange sier: Skal du reise skambillig i Sør-Norge, er det buss eller tog som gjelder. Sammen med minipris. Da jeg kjøpte min togbillett, kunne jeg riktignok ha bestilt fly til 348 kroner – men jeg hadde ikke kommet utenom tog til Gardermoen (90 kr) og flybuss fra Værnes (130 kr).

Buss fikk jeg uansett på kjøpet. Til mine gjenkjennende nikk måtte statsbanene nemlig ty til buss for tog mellom Lillehammer og Dombås. Dermed røyk min plan om å klare meg uten kafévogna. Men rømmegrøt til 59 kroner var slettes ikke så dyrt som jeg hadde fryktet. (Til gjengjeld var porsjonen mindre enn jeg håpet.)

Vel fremme i Trondheim svettet jeg meg vei opp til byens billigste overnatting: Singsaker Sommerhotell, der jeg ligger i køye 7 i sovesalen Fritz.

Sommerhotellet ligger i huset som resten av året er Singsaker studenterhjem, som med sine 1280 kvadratmeter er Skandinavias største bebodde trehus, ifølge resepsjonist – og lærerstudent – Kjersti Austli.

Huset ligger også rett over koselige Bakklandet, så herfra lå Trondheim for mine føtter!

Men akk, lå byen for min lommebok?

– Jeg strekker virkelig budsjettet mitt for å kunne reise i Norge, fortalte australieren og min romkamerat Nils Veltkamp, som har loffet rundt i Europa med ryggsekk i seks måneder.

– Jeg har hverken røyket eller drukket alkohol siden jeg kom til Norge. Det er jo så dyrt her, beklaget han seg før han dro til matbutikken for å kjøpe middag.

Jeg hadde ikke tenkt å spinke så fælt. Uten en øl første dag på turen? Ikke hvis jeg fant en utvei!

Etter å ha gitt opp å fiske min egen laksemiddag – Havfruen Fiskerestaurant som låner ut fiskestenger gratis om sommeren, var tom for stenger – prøvde jeg å få råd av lokalkjente.

_DSC8094

NØT SOLA: – Trondheim er en fin by, spesielt i sånt vær, sa Nathalie Hoset som nøt sola og en is langs elva. Foto: GJERMUND GLESNES

Nathalie Hoset, som spiste is på bryggekanten rett nedenfor Gamle bybro, ga meg noen billigtips. Ingen av oss hadde likevel den helt store troen på at prisene ville være helt innenfor mitt budsjett. Budsjettet er nemlig strammere enn dagens forbruk kanskje tilsier.

Overnattingene på «Sing» er de klart billigste på hele turen. Og også transporten vil koste flesk (ikke harryhandlet sådan).

Min trasking i gatene og veitene i midtbyen tilsa at hun hadde rett. Coffee Annan i Isak Kultursenter, som selger dagens middag til 80 kroner (50 hvis du er yngre enn 25), er sommerstengt. Ellers gikk det mest i gode lunsjtilbud.

BARE BLÅBÆR. Kafeen ved Solsiden er visstnok en favoritt når studenter vil flotte seg med god middag - til en litt rimeligere penge, men ikke billig nok for en 5000-kronersreisende. Foto: GJERMUND GLESNES

BARE BLÅBÆR. Kafeen ved Solsiden er visstnok en favoritt når studenter vil flotte seg med god middag – til en litt rimeligere penge, men ikke billig nok for en 5000-kronersreisende. Foto: GJERMUND GLESNES

Til slutt havnet jeg på den gamle kjenningen Mormors stue, som jeg husker (alternativt: ikke husker) fra studentdagene for sine vinkvelder. De fins fortsatt: Fredag og lørdag kan du sette deg i bestemorsmøblene og drikke en flaske vin til 150 kroner! Onsdager er prisene mer normale. Men hyggelige etter norske forhold: en porsjon studentpasta kostet 84 og en halvliter 59 kroner for ikke-studenter (etter klokka 17). Studenter får brygget billigere, som på mange steder i Trondheim. I Mormors stue er forskjellen ti kroner.

Porsjonen var uansett den samme. Og jeg trasket glad og mett opp bakkene til «Sing». I kveldssol. For været her er så fint at du skulle tro det var like før eksamen – en eksamen du egentlig måtte sprenglese til. Kanskje er det litt samme greie nå, for meg. For sol og Trondheim betyr ølsug. Og det går ikke mange halvlitere i en 5000-kronersreise.

 

DAG 1, PENGESTATUS:

Penger i totalbudsjett: 5000 kroner

Togbillett Oslo-Trondheim (minipris): 399 kroner

Rømmegrøt på toget: 59 kroner

To netter i sovesal på Singsaker sommerhotell: 459 kroner

Studentpasta og halvliter, Mormors stue: 143 kroner

Utgifter til sammen, dag 1: 1060 kroner

Igjen i reisekasse: 3940 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

Europas billigste land, dag 7: Historiens skraphaug

ENDESTASJON: Ikke akkurat bæste tomta i by'n, men du er hældi' du Lenin. Foto: GJERMUND GLESNES

ENDESTASJON: Ikke akkurat bæste tomta i by’n, men du er hældi’ du Lenin. Foto: GJERMUND GLESNES

På en ubebygd tomt et stykke utenfor Sofias sentrum står de: Den gamle kommuniststatens falne avguder. Lenin, Dimitrov, Blagoev – samt helteskikkelser som «de frivillige», «kvinnelige gravere», «skiftarbeidslaget»…

Inntil kommunistpartiets fall i 1989 sto de på hedersplasser i det offentlige rom i Bulgaria. Så ble de fjernet, én etter én. Og stuet bort. Ute av syne, ute av sinn. Akkurat som i de andre landene på østsiden av jernteppet. I Albania er selv museet i barndomshjemmet til eksdiktatoren Enver Hoxha viet noe helt annet enn Hoxha.

I Bulgaria varte gjemselen til 19. september 2011. Da åpnet Sofias Museum for sosialistisk kunst (6 leva – 23,40 kr). Dit tok jeg veien i dag.

Museet har ingen hjemmeside. Jeg fant ikke et eneste skilt som viste veien til det. Men det sto avmerket på kartet jeg fikk på hotellet. Jeg tok t-banen (1 lev) til G. M. Dimitrov-stasjonen og gikk ned bakken et par hundre meter til en sidegate, fulgte den nesten til skiltet «trafikkpoliti». Selv der var ikke museet skiltet. Men da jeg snudde blikket mot høyre, så jeg dem. Først kommunistpartiets stjerne som en gang sto på toppen av partiblokkas spir i Sofia sentrum. Og bak stjernen en broket forsamling steinansikter fra en forgangen tid.

De sto på en tustete gressplen med ugress og blomster, trengt inne blant støvete boligblokker og et kjøpesenter (Ha! For en ironi!). Stalin hadde ikke engang plass i friluft. Han sto inne i selve museumslokalet sammen med fargerike propagandaplakater om staute arbeidere foran rykende fabrikkpiper, glade bønder med landbruksmaskiner, kjærlige mødre og skurkaktige yankees.

SAVNER DU DISSE? Mønsterarbeideren ehh, Igor (?), Stalin og Engels. Foto: GJERMUND GLESNES

SAVNER DU DISSE? Mønsterarbeideren ehh, Igor (?), Stalin og Engels. Foto: GJERMUND GLESNES

Gråt jeg en skvett av tanken på de fallerte helter? Nei. Derimot kjedet jeg meg litt da propagandafilmkinoen begynte på nok en rull om hurramegrundt og heroiske arbeidere som hadde fullført jobben før skjema.

I stedet rømte jeg ut for å snakke med Nadja Doychinov som kjører film og selger suvenirer i rommet ved siden av.

Hun snakker nesten ikke et kløyva ord engelsk. Det gjorde heller ikke noen av de andre som var på jobb i dag – fascinerende siden de fleste besøkende er utenlandske turister. Bulgarene er visstnok få.

Da Nadja fikk ringt en venninne som kan engelsk og satte mobilen på høyttaler, fikk jeg også svar på mine spørsmål.

Det viktigste var: Hvorfor i aller huleste?

– Vi viser frem kunsten fra sosialismen, et kunstmuseum. Vi tar ikke side, har ingen mening om hvorvidt kommunismen var bra eller dårlig, sa hun.

UPOPULÆRT: Femårsplanen til museet innebærer sikkert flere gjester enn Rory O'Kane og Jake Ortner, som var de eneste andre under mitt besøk. Foto: GJERMUND GLESNES

UPOPULÆRT: Femårsplanen til museet innebærer sikkert at det skal ha flere gjester enn Rory O’Kane og Jake Ortner, som var de eneste andre under mitt besøk. Foto: GJERMUND GLESNES

De to eneste andre gjestene under mitt besøk, iren Rory O’Kane og Jake Ortner fra Kansas City, syntes utstillingen er på sin plass.

– Jeg mener definitivt at dette er noe Bulgaria trenger. De må se fortiden, sa Jake.

– Det er positivt å anerkjenne fortiden, uansett om man liker den eller ikke, supplerte kameraten (ikke kamerat i sosialistisk forstand, altså).

Om statuenes siste hvile er Bulgarias nære fortid, er Sofia av i dag noe helt annet. Det er en stadig mer moderne storby, rimelig forskjellig fra alle de andre stedene jeg har vært innom på denne turen.

I Sofia er utstillingsvinduene flottere, bilene rasker og hælene høyere. Her får du ting jeg bare har kunnet drømme om resten av uka: God kaffe, sushi, designerbutikker… (Det siste er ikke akkurat min drøm.)

Så er også prisene høyere.

Men hvor høyt er høyt? Ikke så ille for en nordmann. Selv ikke da jeg bestemte meg for å fråtse i alt som hittil har vært utilgjengelig.

I går kveld spiste jeg middag på den In your pocket-anbefalte italienske restauranten Barbarossa – Osteria di Sofia. Der kommer rødvinen fra Montepulciano d’Abruzzo, og på toppen av min grønne tagliatelle med pistasjnøtter og hvitvin lå to skiver ekte parmaskinke. Likevel kom regningen – også inkludert en nydelig tenerina sjokoladekake – på høyst levelige 33 leva (129 kr).

NAM NAM: For en gangs skyld husket jeg å fotografere før jeg begynte å spise. Og igjen! To matbilder altså, vær så god. Foto: GJERMUND GLESNES

NAM NAM: For en gangs skyld husket jeg å fotografere før jeg begynte å spise. Og igjen! To matbilder altså, vær så god. (t.v.: Cæsarsalat fra Raffy Bar & Gelato, 7,90 leva.) Foto: GJERMUND GLESNES

Etterpå gikk jeg til Sofias dårligst bevarte hemmelighet. Baren Hambara ligger uten skilt i et gammelt hus i en bakgård i 6. septembergata 22. Hvis døra er lukket, må du banke på for å komme inn. (Men den er omtalt både i In your pocket og Lonely Planet.) Der kjøpte jeg en øl (3 leva – 11,70 kr) av bartender Teodora og ble påspandert en bloody Mary av Mario, som er så stamgjest at han bladde opp de to levaene jeg skulle ha i vekslepenger.

Teodora var en hard negl.

– Fordi det er en privat klubb, svarte hun da jeg ville vite hvorfor baren er så bortgjemt.

– Hvorfor vil du vite det? spurte hun så.

– Jeg tenkte å skrive det.

– Kanskje du ikke får lov. Og du kan ikke ta bilder her. Fordi det er en privat klubb, la hun til.

Jeg tok med meg flaskeølen og kameraet opp på galleriet. Der satt jeg og verket i kameranervene, men turte ikke å legge meg ut med Teodora. Til slutt tråkket jeg ned trappa og ga henne tomflasken.

– Du tok ikke bilde, sa hun.

– Nei. For jeg så at du fulgte med.

– Ja, det gjorde jeg. Men du skal få lov å ta det. Men bare ett, smilte hun.

OG HER ER DET: Bildet fra Hambara, som kun har levende belysning. Foto: GJERMUND GLESNES

OG HER ER DET: Bildet fra Hambara, som kun har levende belysning. Foto: GJERMUND GLESNES

Flaksen fortsatte i dag. Først med en frokost av det påkostede slaget i hagen til One More Bar: Ciabatta (sånt’no ha’kke de i Melnik), ferskpresset juice (ditto) og en gigantisk og veldig god cappuccino (igjen!). Til sammen: 16,10 leva (63 kr).

STOLTHET: Alexander Nevsky-katedralen ser mye eldre ut enn sine 101 år (siden ferdigstillelsen). Og ja, det er gull på kuplene! Foto: GJERMUND GLESNES

STOLTHET: Alexander Nevsky-katedralen ser mye eldre ut enn sine 101 år (siden ferdigstillelsen). Og ja, det er gull på kuplene! Foto: GJERMUND GLESNES

Nå var det tid for sentrumsightseeing, der jeg ble guidet av Zlatina Vasileva. Hun viste meg med nasjonalteateret, presidentpalasset, huset der kommunistpartiet en gang holdt kontor, mineralbadene og Alexander Nevski-katedralen, der det for noen år siden kun var partipamper som fikk lov å komme inn.

Zlatina har bodd i Sofia i fem år, og mener hovedstaden ikke kan sammenlignes med hjembyen.

MIN GUIDE: Zlatina Vasileva på markedet Central Kali. Foto: GJERMUND GLESNES

MIN GUIDE: Zlatina Vasileva på markedet Central Kali. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Forskjellene er visstnok utallige, men disse to hadde jeg særlig sansen for:

– Det er ikke lov, men i bulgarske småbyer lager svært mange sin egen rakija, og skryter av at deres hjembrent er bedre enn naboens. I Sofia brenner ingen hjemme.

– I Sofia stopper bilistene for deg i fotgjengerfeltet. Det kan du bare glemme andre steder i landet.

KAMERA LENIN: Liubomir Georgiev selger både veterankameraer og gamle propagandapins. Foto: GJERMUND GLESNES

KAMERA LENIN: Liubomir Georgiev selger både veterankameraer og gamle propagandapins. Foto: GJERMUND GLESNES

Masterstudenten lengter ikke tilbake til hjembyen. Hun vil heller dra utenlands, kanskje til Danmark eller London. Hun fristes heller ikke av noen retur til kommunismen. Selv om hun vet at en del eldre bulgarer syns at alt var bedre før.

Liubomir Georgiev, som selger kommunistpins og gamle fotoapparater på loppemarkedet vest for Alexander Nevski-katedralen hver dag det ikke regner, mener at tiltrekningen også gjelder yngre mennesker.

Alle aldersgrupper fins i hvert fall blant kjøperne av hans Lenin- og Dimitrov-pins.

– De er kommunister. Noen liker dem, andre ikke. De er en del av historien vår, som logoene til Mercedes-Benz og BMW. Alle kjenner dem, sa han.

– Og du? Liker du dem?

– Jeg selger dem, svarte han.

– Tror du at kommunismen noengang kan komme tilbake?

– Kanskje. Hvem vet.

Svarte Liubomir. Selv tenkte jeg at ettpartistat og femårsplaner virket uendelig fjernt der jeg satte meg ved et bord på nok en hyggelig uterestaurant, K.E.B.A. og spiste kryddersterke kjøttboller (7,90 leva – 31 kr) og drakk halvliter til 3,10 leva (12 kr).

Men hva vet jeg? Og hva vet Liubomir? Det eneste jeg vet, er at denne bloggturen er slutt. For meg gjenstår bare å kjøre leiebilen til Tirana for avlevering, og å takke alle for følget.

Tusen takk alle sammen, det har vært hyggelig å skrive for dere. På gjensyn!

EN HIMMEL UTEN STJERNE: Syns du det bulgarske flagget ser malplassert ut på toppen av spiret? Lenge var det prydet av kommunistpartiets stjerne. Så ble den løftet vekk med helikopter. Foto: GJERMUND GLESNES

EN HIMMEL UTEN STJERNE: Syns du det bulgarske flagget ser malplassert ut på toppen av spiret? Lenge var det prydet av kommunistpartiets stjerne. Så ble den løftet vekk med helikopter og flagget plantet. Foto: GJERMUND GLESNES

PARKLIV: Det fins mange grønne lunger i Sofias sentrum. Ifølge Zlatina skal den sittende ordføreren ha mye av æren for at de er så godt stelt. Foto: GJERMUND GLESNES

PARKLIV: Det fins mange grønne lunger i Sofias sentrum. Ifølge Zlatina skal den sittende ordføreren ha mye av æren for at de er så godt stelt. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Europas billigste land, dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

PYRAMIDER: Det er navnet de har gitt de spisse fjellformasjonene i Melnik-området. Dette bildert er fra nabolandsbyen Karlanovo. Foto: GJERMUND GLESNES

PYRAMIDER: Det er navnet de har gitt de spisse fjellformasjonene i Melnik-området. Dette bildert er fra nabolandsbyen Karlanovo. Foto: GJERMUND GLESNES

Det fins noen spesielle steder her i verden. Steder hvor naturen har spilt naturlovene et puss. Eller, om ikke naturlovene, så i hvert fall den sunne naturfornuften.

Tyrkiske Cappadocia har begynt å trekke en del norske turister. Melnik sørvest i Bulgaria er fortsatt ukjent for de aller fleste. Det bør det snart bli slutt på.

Eplene faller fortsatt nedover i Melnik. Selv om enkelte fjellformasjoner er så aparte at man kan begynne å lure. Se bare på bildet over. Det er riktignok fra nabolandsbyen Karlanovo tre kilometer lenger nordvest. Men landskapet er omtrent det samme overalt. Dette var bare det eneste stedet det ikke var trær i veien for utsikten.

Jeg begynte å tenke på Mummidalen. Selv om jeg aldri har vært der. Kanskje jeg tar feil? Kanskje det ikke ligner i det hele tatt? Uansett: Det må gå an å lage småsurrealistisk Barne-TV av naturen rundt Melnik.

Mine planer for dagen var derimot mer voksne. Melnik er nemlig midt i et vindistrikt.

ØRNEPERSPEKTIV: Pass på utringningen hvis du går i Melnik. I hvert fall hvis det står noen på klippen over byen. Foto: GJERMUND GLESNES

ØRNEPERSPEKTIV: Vær forsiktig med utringningen hvis du går i Melnik. I hvert fall hvis det står noen på klippen over byen. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter frokost i Chavkova House (inkludert) gikk jeg oppover i byen, mot de to vinkjellerne som er gravd ut i sandsteinklippene. På veien passerte jeg et utall restauranter, hoteller – og bord der vin selges på plastflasker. Her i byen lager visst alle vin hjemme. En halvannenlitersflaske med rødvin under Fanta-korken? Regn med å betale mellom fire og åtte lev (15,50-31 kr).

IKKE-LAGRINGSVIN: Skal du ha billig vin i Melnik, kan du kjøpe den på plastflaske. Men ikke tro at den vil holde særlig lenge. Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE-LAGRINGSVIN: Skal du ha billig vin i Melnik, kan du kjøpe den på plastflaske. Men ikke tro at den vil holde særlig lenge. Foto: GJERMUND GLESNES

Du bør imidlertid ikke ta med plastvinen hjem.

– Den holder seg ikke noe særlig på plastflaske. Det går for så vidt greit om vinteren, men ikke om sommeren. Hvis den har stått ute i sola, ville jeg ikke kjøpt den i det hele tatt, sa Margarita Manoleva.

Hun flyttet til Melnik for 12 år siden, da hun giftet seg inn i en vinfamilie i byen. Da kom hun til Bulgarias minste by, med bare 250 innbyggere.

Så liten var ikke alltid Melnik. På 1100-tallet nevnte en arabisk reisende stedet som et viktig senter, og i 1912 var innbyggertallet rundt 14.000. Så fulgte kriger, pest på vindruene, og veien mellom Thessaloniki og Sofia ble flyttet vekk fra den gamle festningsbyen.

Siden har det meste gått nedover. Bortsett fra antallet hoteller. De jeg snakket med, anslo det til å være et sted mellom 15 og 25. Margarita bryr seg også lite om at hjembyen bare er 1/56-del av hva den var for hundre år siden.

– Jeg har jobb, jeg har barn. Da er livet godt. Det er veldig rolig her – et godt sted for barn å vokse opp, sa hun.

STASELIG: Kordopulova House ble bygfd i 1754 og er holdt i gammel stil til ære for turistene. Foto: GJERMUND GLESNES

STASELIG: Kordopulova House ble bygd i 1754 og er holdt i gammel stil til ære for turistene. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en liten bomtur oppom en kirke, fant jeg endelig veien til Kordopulova House (3 lev – 11,70 kr) som både er museumshus og vinkjeller. Der smakte jeg på en av husets rødviner før jeg igjen gikk ut i sola. Jeg hadde tenkt meg til Rozhen-klosteret, som Bulgaria prøver å få inn på Unescos verdensarvliste sammen med Melnik.

Klosterfarten ble imidlertid utsatt. Rett utenfor Kordopulova-huset fikk jeg øye på enda et vinkjellerskilt. Shestaka lå visst bare 20 meter lenger oppe.

Jeg lot meg lokke. Og ble tatt imot av Mitko Manolev, som i likhet med bestefaren deler lyten som har gitt den 20 meter lange og trolig rundt 200 år gamle vinkjelleren navnet: En sjette, liten finger på den ene hånden (shestaka betyr seks).

Også Mitko serverte vin laget av stedets spesialitet, shiroka melnishka loza-druen. Siden det var en smaksprøve, burde jeg egentlig ha skrevet noe vettugt om vinens kvaliteter.

Men jeg innrømmer det: Jeg er fullstendig blank når det kommer til vinsmaking. Om jeg påstår at vinen smakte viskelær, skosåle og hestehår, vil sikkert en vinkjenner snøfte foraktelig og si noe slik som at «alle vet da at en god Melnik smaker potetskreller, komposthaug og ti-litersbøtte».

Jeg droppet sågar å gurgle og slurpe og rulle fludiumet i munnen. Heldigvis er det noe heller ikke Mitko gidder.

– Vinsmakerne påstår at oksygenet får frem smaken. Men ikke for meg. Jeg liker ikke å gjøre sånt. For meg er det god vin eller dårlig vin, fastslo han og kom med en lang tirade som egner seg best som video.

Etter lunsj og bredbånd på et av bordene utenfor Chavkova: ostesmørbrød, mineralvann, kaffe og en stor vannflaske til å ha med (8 lev – 31 kr), bega jeg meg til Rozhen-klosteret. I bagasjerommet lå en flaske Shestaka til fem lev (19,50 kr).

Klosteret, som ifølge denne siden fortsatt er i drift, var flott på utsiden. Innenfor var det imponerende! Dessverre var det også forbudt å fotografere der. Og med så mange hellige menn som kikket på meg fra veggene, tok jeg ikke sjansen på annet enn å lyde.

FRESKE FRESKER: Munkene i Rozhen trengte ikke TV. De kunne studere bildene på veggen i stedet. Foto: GJERMUND GLESNES

FRESKE FRESKER: Munkene i Rozhen trengte ikke TV. De kunne studere bildene på veggen i stedet. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå begynte tiden å bli moden for neste etappe. Jeg hadde blitt rådet til å dra innom både Rila Mountain Monastery, Bansko og Blagoevgrad på veien, men klokka på mobiltelefonen rådet meg til å la være. Det ble jeg snart glad for. Til forskjell fra veiene i Albania og Makedonia hadde hovedveien mot Sofia trafikk! Og slikt tar tid…

Bilferie er heller ikke like genialt når man skal bo i en storby. På små steder gir bilen en herlig frihet. Inn mot Sofia ga den mer hodebry, spesielt siden mitt eneste bykart var sentrumskartet i Lonely Planet. Skilting fant jeg ikke, så jeg kjørte på måfå i kilometervis og deretter på lykke og fromme, helt inn i sentrumsgryta. Der står gatenavnene også skrevet med latinske bokstaver – og kartet gir mening! Med maks flaks viste det seg at jeg var kun to kvartaler unna Gourko-gaten der hotellet ligger.

Kort sagt: At jeg fant frem uten å gå tom for bensin (som koster 2,56 lev – 10 kr), må være en slags takk for at jeg tydeligvis betalte Pece i Villa Dihovo godt i går.

Godt betaler jeg også for hotellet. For som jeg skrev på turens første dag, hva innebærer det egentlig at et land er billig? Her i Sofia har jeg valgt å bruke penger som en sjømann etter to glass vin. Jeg har tatt inn på det fem stjerners Grand Hotel Sofia! I Bulgaria er selv det såpass billig (537 kr natten) at det går an for en statoilosaurus rex-dopet nordmann. Mitt rimelig voksne hotellrom med salong og arbeidsbord er tross alt 163 kroner billigere enn et enkeltrom på Lillehammer Vandrerhjem

Hva annet jeg skal finne på av ugagn i Bulgarias hovedstad, se det får du vente til i morgen med å lese.

ROMMET: Bare en toseter og én lenestol? Jeg tror nok jeg skal få plass likevel. Foto: GJERMUND GLESNES

ROMMET: Bare en toseter og én lenestol? Jeg tror nok jeg skal få plass likevel. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

VALGETS KVALER: Gjerrigknark eller ødeland? Tanken på å selv måtte bestemme hva jeg skal betale, ga meg både morrasveis og grimaser. Foto: MARI VAN DEN HEUVEL

VALGETS KVALER: Gjerrigknark eller ødeland? Tanken på å selv måtte bestemme hva jeg skal betale, ga meg både morrasveis og anspent holdning. Foto: MARI VAN DEN HEUVEL

Hva er egentlig et hotellrom verdt? Det enkle svaret er «det du godtok da du bestilte rommet».

Men har ikke også du av og til tenkt etterpå at «dette var ikke verdt prisen»?

Det har Pece Cvetanovski. Og da han startet sitt eget overnattingssted, Villa Dihovo i besteforeldrenes gamle hus i landsbyen Dihovo, gjorde han noe med det:

Den tidligere fotballspilleren lar gjestene selv bestemme hva de skal betale – helt fritt – når de sjekker ut. Han oppgir ikke engang noen anbefalt sum. Og det stopper ikke der. Pece stiller heller ikke noe krav om at de skal betale. Dermed risikerer han å stå tomhendt tilbake hvis gjesten er skikkelig misfornøyd – eller ekstremt kjip og gjerrig.

KORTREIST MAT: Dette er et av Pece Cvetkovskis fremste salgsargumenter: Økologisk mat fra hotellets egen hage. Foto: GJERMUND GLESNES

KORTREIST MAT: Dette er et av Pece Cvetkovskis fremste salgsargumenter: Økologisk mat fra hotellets egen hage. Foto: GJERMUND GLESNES

– Jeg har brukt masse penger på reiser selv. På å bo, spise, drikke og på transport. Jeg har ikke alltid vært fornøyd. Og hvorfor skal man egentlig betale hvis man er misfornøyd? spurte makedoneren tilbake da jeg ba om en forklaring på prispolitikken.

– Det er på tide å respektere gjestenes penger, proklamerte han.

Selv tilbyr han fred og ro, økologisk dyrket mat fra egen kjøkkenhage eller naboenes gårder og setre, samt vennlighet og hjemmebrygget øl og selvlaget vin. Etter fem års drift har han fortsatt ikke opplevd at noen har reist sin kos uten å betale.

– Det minste jeg har fått, er rundt 15 euro per person. Det meste er 100. Det var en pilot fra Litauen, fortalte han.

Selv bedyret Pece at han ikke ante hvorvidt han tjener eller taper på eksperimentet.

– Jeg bryr meg ikke. Jeg blir uansett ikke fattig eller rik av noen få euro.

SLAPP AV: Du har ikke kommet til en interiørblogg. Du leser reisebloggen til VG. Foto: GJERMUND GLESNES

SLAPP AV: Du har ikke kommet til en interiørblogg. Du leser reisebloggen til VG. Foto: GJERMUND GLESNES

De to andre gjestene i det tre rom store hotellet, ekteparet Mari og Rita van den Heuvel, følte seg sikre på at Peces pristaktikk var smart – for ham.

– Vi har reist i Makedonia i en drøy uke. Dette er det vakreste stedet til nå. Hotellet vi bodde på i går, luktet vondt og hadde bare kaldt vann i dusjen, fortalte Rita. Selv slapp de imidlertid å bestemme en sum. De reiser på organisert kjør-selv-pakketur med overnattingene inkludert.

Dermed sto jeg alene med hodebryet: Hvor mye skulle jeg gi?

Dilemmaet ble enda verre av at jeg skriver denne bloggen. Betalte jeg for lite, ville kommentarfeltet kalle meg tufs, klovn eller dust fordi jeg er gjerrig. Betalte jeg for mye, ville jeg bli skjelt ut som tufs, klovn eller dust fordi jeg er en ødeland og ødelegger verden for mer påholdne reisende. (Det er de tre vanligste karakteristikkene i kommentarfeltene; helt fraværende er finfine tituleringer som «min gode mann» eller «edle herre».)

Jeg fikk en liten utsettelse av problemet. Pece hadde dratt på skolen, der han er gymlærer. Etter en kort telefon til gymtimen ble vi enige om at jeg skulle sjekke ut Pelister nasjonalpark i fjellet vest for Dihovo. Så skulle jeg komme tilbake og gjøre opp regningen (som altså ikke er noen regning).

Jeg tråklet hyundaien opp hårnålssvingene til infosenteret, hvor jeg fikk tak i kart (120 denar – 15 kr) og fikk høre at snaufjellet både var for langt unna (7 timers gange til fjellhytta nær toppen) og at det var altfor mye snø og dårlig vær til å gå dit uansett. Derfor sikksakket jeg ned igjen og opp en annen dal, til skitrekket der Pece står slalåm om vinteren, og begynte å gå. Etter 500 meter så jeg på klokka. Det var på høy tid å komme seg til Pece og gjøre opp for meg.

Hva skulle jeg gi? Noe freskespesialisten Jana Poposka i Ohrid sa, rant meg i hu:

– Det nytter ikke å tro. Satan vet jo hva Jesus er og hvem han er sønnen til. Det eneste som hjelper er gode gjerninger og å følge de 10 bud. Da har det ikke noe å si om du er buddhist, muslim eller kristen, sa hun. Martin Luther med hans «ved tro alene» får vel magesår selv i graven av slikt snakk.

Men jeg hadde lyst til å være god. For betalingen har noe å si. I Albania hørte jeg om månedslønner på 690 og 1160 kroner i måneden. Ved Sveti Naum i går spurte jeg Nikola om lønninger i Makedonia.

– Statistikken sier 350 euro i måneden. Men jeg har slektninger som jobber for 120 og 150, svarte han. Da hjelper det ikke så mye at landene er billige. Kjøpekraften blir lav. Bensin koster for eksempel henholdsvis 10,20 kr og 80 denar (9,90 kr) i de to landene.

Klotilda Leti i Gjirokastra sa rett ut at hun var bitter på utlendinger som betalte det som for dem var lommerusk og deretter lo av hvor billig Albania var.

Derfor ville jeg i hvert fall ikke være kjip. Jeg ville heller takke dinosaurene under Nordsjøen, Birkeland og Eyde, havrettsminister Jens Evensen og alle andre som har gjort Norge rikt, og være grei. Det er en naturlig impuls når man er gjest i et fattigere land.

Samtidig er det en bjørnetjeneste å betale for mye. Vi ønsker jo ikke å lokke ingeniører og leger til å gi opp yrket og bli servitører heller.

NAM NAM: Dette er faktisk den beste salaten jeg har fått på turen, med god margin. Det gjorde utslaget. 500 denar mer til Pece. Foto: GJERMUND GLESNES

NAM NAM: Dette er faktisk den beste salaten jeg har fått på turen, med god margin. Det gjorde utslaget. 500 denar mer til Pece. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg bestemte meg for å gi 40 euro. Det tilsvarer 2500 denar (309 kr) og inkluderte middag og en flaske hjemmebrygget øl. Maten var god og rommet fint, men tross alt var badet og doen min både trang og en trapp ned. Likevel endte jeg med å gi 500 denar mer. Jeg hadde bare 1000-lapper. Og ber man om vekslepenger når man selv bestemmer beløpet?

Med ren samvittighet og fortsatt penger i lommeboka suste jeg nå mot Bulgaria. Med roen fra Dihovo i blodet ønsket jeg ikke noen veikromat, så jeg kjørte inn til Prilep for lunsj. Ifølge Lonely Planet er det en «hardtarbeidende, støvete tobakkby». Men den har også flusst av kafeer i gågatene. Dessverre for meg serverte de fleste kun væske.

BLIVENDE STED: I jazzkafeen Take Five sto trommesettet og mikrofonstativene klare til kveldens konsert. Neste gang... Foto: GJERMUND GLESNES

BLIVENDE STED: I jazzkafeen Take Five sto trommesettet og mikrofonstativene klare til kveldens konsert. Neste gang… Foto: GJERMUND GLESNES

– Vanligvis er makedonere mest på drikker’n. Vi spiser hjemme og drikker ute, forklarte Darko, som serverte meg espresso til 50 denar (6 kr) på jazzkafeen Take Five etter at jeg hadde spist kyllinggrillspyd med pommes frites, brød og pepsi (180 denar – 22 kr) på et nabosted.

Selv påsto han at han ikke pleier å drikke rakija midt på dagen.

– Jeg er for gammel, nei ung! til det. Jeg er bare 19, smilte han.

DE GLADE VANDRERE: Nær vinbyen Kavadarci kom en lang rekke mennesker gående langs vinmarken. Kan noen makedoniaeksperter forklare? Foto: GJERMUND GLESNES

DE GLADE VANDRERE: Nær vinbyen Kavadarci kom en lang rekke mennesker gående langs vinmarken. Se kommentarfeltet for forklaring. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå bar det strake veien til Bulgaria på overraskende – etter det ekteparet Jansen fortalte i går – imponerende veier. Jeg passerte snorrette rekker av vinranker, skoger og folketomme daler, før jeg krysset grensen fra verdens 82. rikeste til verdens 69. rikeste land . eller fra Europas billigste til tredje billigste land.

Vel fremme i et nytt land ble jeg straks oppmerksom. Kunne jeg se forskjeller allerede fra veien? Da jeg passerte en hestekjerre allerede i den første landsbyen, fikk motivasjonen en knekk.

FLOTTLANDSKAP: Utsikt fra veien mot Melnik. Foto: GJERMUND GLESNES

FLOTTLANDSKAP: Utsikt fra veien mot Melnik. Foto: GJERMUND GLESNES

Uansett er det i hvert fall vakkert her. I hvert fall rundt Melnik, Bulgarias minste by, hvor jeg er nå. Her har jeg tatt inn på Chavkova House (17 euro – 130 kr), der jeg også spiste middag: Ost med honning og valnøtter til forrett (6,50 lev – 25 kr), tatar kjøttbolle med tilbehør (11,20 lev – 44 kr) og et glass rødvin (2,60 lev – 10 kr).

Selve byen skal jeg utforske i morgen. Jeg gleder meg!

SAKTE FART: Dere tåler et siste bilde fra Makedonia? Jeg syns den ekvipasjen her var stilig. Foto: GJERMUND GLESNES

SAKTE FART: Dere tåler et siste bilde fra Makedonia? Jeg syns den ekvipasjen her var stilig. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug