5000-kronersreisen Norge, dag 5: Fire land i én by

 

TIL TAHITI: Sundbåten i Kristiansund går i rute mellom byens fire forskjellige land. Her gjør plikthugger Johan Leren (76) klar til landgang i Innlandet, også kalt Tahiti. Foto: GJERMUND GLESNES

TIL TAHITI: Sundbåten i Kristiansund går i rute mellom byens fire forskjellige land. Her gjør plikthugger Johan Leren (76) klar til landgang i Innlandet, også kalt Tahiti. Foto: GJERMUND GLESNES

Én ting skal de gamle fiskehandelsbyene ha. De er ikke beskjedne. I vinter skrev jeg om «Amerikalinjen» mellom Florida og Montana i Bergen. I dag oppdaget jeg at bergenserne er nærmest provinsielle.

De virkelige globetrotterne i egen by er fra Kristiansund.

Hør bare: Byen med 24.000 innbyggere er fordelt mellom hele fire land: Kirkelandet, Innlandet, Nordlandet og Gomalandet. Og som om ikke det var nok: Folk i byen kaller Innlandet for Tahiti, Nordlandet går under tilnavnet Marokko, og sørøst på Gomalandet ligger Israelsneset. Puh!

Mellom landene går rutebåtene til Sundbåten, så her kunne jeg utforske verden og samtidig spare beina.

Men aller først måtte jeg ha kaffe. Derfor gikk jeg innom Patrick Volkmar, en underlig blanding av museumsutstilling, kaffebrenneri og stamkafé.

Her kjøpte jeg det suverene kristiansundkortet, som gir 24-timersbillett med Sundbåten, gratis omvisning i byens museer – og en kaffe i Patrick Volkmar.

Det er ikke hvilket som helst brygg. I lokalet står stoler fra byens utesteder på bestemors tid. Og Nord-Europas eneste originale, vedfyrte kaffeovn som fortsatt er i drift. Du skal også ha uflaks om ikke brenneren kommer innom. Erling Sæther er nemlig stamgjest og svært glad i sitt eget sorte gull.

– Vi har Norges beste kaffe. Men vi er ikke så store læll, sa han. Og røpet at oppskriften stammer fra samme sted som brenneren: Den het Varde, og ble lagd av firmaet Torstein Pedersen’s i Kristiansund.

INGEN BØNN FOR BØNNER: Kafedriver Yvonne Kristiansen og Erling Sæther er med rette stolte av kaffen som brennes inne i kafeen Patrick Volkmar. Foto: GJERMUND GLESNES

INGEN BØNN FOR BØNNER: Kafedriver Yvonne Kristiansen og Erling Sæther er med rette stolte av kaffen som brennes inne i kafeen Patrick Volkmar. Foto: GJERMUND GLESNES

Dagens produksjoner er i mindre skala. Erling brenner to sekker kaffe når kafeen – som er eneste utsalgssted – begynner å gå tom.

– Svartkaffen (bønner som er for mye brent) selger vi til Trøndelag. De serverer bare halve kopper læll, spøkte han. Så slo han frempå med litt usminket lokalpatriotisme.

– Kristiansund er kystens perle. Du vet Molde er rosenes by. Vi er kystens perle.

– Og Ålesund?

– Ålesund er Ålesund, svarte han og lo. Før han for skams skyld nevnte ordet «jugendbyen».

Bare et par hundre meter lenger ut Vågen kom jeg til Mellemværftet. En gang var det et av fem (!) skipsverft i Kristiansund. Nå er det museum, mens Kristiansund Mekaniske på motsatt side av Vågen er det eneste i drift.

Inne i smia holdt Douglas Wilmot på å lære datteren Mathilde (18) å smi.

TID FOR Å KRØKES: Mathilde Wilmot fikk hjelp av faren Douglas til å smi sin aller første kleskrok. Foto: GJERMUND GLESNES

TID FOR Å KRØKES: Mathilde Wilmot fikk hjelp av faren Douglas til å smi sin aller første kleskrok. Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er artig å finne ut hva de holdt på med i gamle dager, sa Mathilde, som sommerjobber som museumsguide. Både hun og faren mente at det godt lar seg gjøre å smi mens man er guide.

– Vi blir ikke nedrent av turister i et nedlagt skipsverft. Vi er vel Kristiansunds best bevarte hemmelighet, fastslo Douglas. Han er opprinnelig fra Oregon men gjorde nordmøring av seg på slutten av 70-tallet – akkurat i tide for å bli engasjert i bevaringen av Mellemværftet.

Nå er han med på å sørge for at det fortsatt lukter smøreolje i maskinverkstedet ovenpå. Og leder ungdommer fra arbeidstreningen Levende Vågen i båtreparasjoner.

De tre etasjene på verftet så ut som at arbeiderne bare hadde gått til lunsj. Verktøyet hang på kroker, det samme gjorde kjeledresser. En pinuppike hang mellom to av vinduene, og et oppslag på såpebeholderen formante «Ta først vann på hendene. Drei derefter 1/4 omgang».

Jeg følte meg dypt inne i gamledager nå. Og den internasjonale båtturen til Tahiti ødela ikke akkurat stemningen.

Sundbåten ble stiftet av byens handelsmenn i 1876, og er visstnok verdens eldste selskap for kollektivtransport i kontinuerlig drift. Dagens båt, «Framnæs», er attpåtil en rekonstruksjon av båten som ble satt i trafikk i 1917.

Båten ble laget etter påtrykk fra passasjerene. Gamle «Framnæs» var nemlig så fin om vintrene, det sørget kjeletoppen fra motorrommet for.

TRE LAND I SIKTE: Gomalandet nærmest, Nordlandet til venstre, Innlandet til høyre. Bildet er forøvrig tatt ved Israelneset. Foto: GJERMUND GLESNES

TRE LAND I SIKTE: Gomalandet nærmest, Nordlandet til venstre, Innlandet til høyre. Bildet er forøvrig tatt ved Israelneset. Foto: GJERMUND GLESNES

– Den er veldig populær blant de reisende. Men for oss som kjører, er den et mareritt, sa sundbåtfører Ole Jørgen Wirum, og begrunnet det med svære ratt (han brukte det ordet) og nykkefull oppførsel i vannet.

Turen gikk til Innlandet (som ligger minst to øyer fra fastlandet) med Kristiansunds best bevarte gamle trehus. Deretter sto Nordlandet (som ikke ligger i nord men sørøst i byen) for tur. I åssiden her ligger stormvarselet som jeg fikk forklart på Patrick Volkmar: To blanke lykter betyr sørvestlig kuling, to røde nordvestlig kuling, en grønn lykt under betyr storm. Og så videre.

SE TORSKEN: Den ligner litt på bacalao de Noruega. Foto: GJERMUND GLESNES

SE TORSKEN: Den ligner litt på bacalao de Noruega. Foto: GJERMUND GLESNES

Til slutt kom jeg til Gomalandet og Norsk klippfiskmuseum. Der fikk jeg påny gratis omvisning med kortet mitt, samt en smak av bacalao. Guiden Marianne Waagan ledet meg rundt i hele det saltfiskduftende huset og fortalte sjokkerende ting om klippfiskindustrien.

Som at de kvinnelige arbeiderne sto til knes i kaldt februarvann og vasket fisken, helt til Milnbrygga fikk vaskehall i 1950. Da ble vasking plutselig mannfolkarbeid. Og det ble ansett som pysete å bruke ullvotter i det kalde vannet.

Det mest sjokkerende fikk jeg likevel høre under morgenkaffen: De lager ikke lenger klippfisk i klippfiskbyen Kristiansund.

– Det begynte da vi fikk turban, sa Erling Sæther med henvisning til områdets tetthet av oljesjeiker.

FRITORSKSTEKT? De lager ikke lenger klippfisk i Kristiansund. Men fish'n'chips... Foto: GJERMUND GLESNES

FRA FRITORSKGRYTA: De lager ikke lenger klippfisk i Kristiansund. Men fish’n’chips… Foto: GJERMUND GLESNES

Etter tre museer, 28 tettskrevne sider i notatblokka og en hel arbeidsdag, måtte jeg nå skynde meg til bussen. For visst skulle jeg gjerne vært lenger i Kristiansund. Men overnatting til 495 kroner natten kan ikke bli en vane innenfor mitt budsjett. Etter en kjapp fish’n’chips på Fishanbua (takk for tipset, folkens!) og innkjøp av en reservesandwich til i morgen tidlig, tok jeg derfor bussen vestover til Averøy.

Der gikk jeg på en blemme. Og ikke bare vannblemmene jeg fikk under hælene av gårsdagens strabaser. (De stakk jeg hull i med en tannpirker.)

Rett etter at jeg hadde gått av bussen på Hoset langs riksvei 64 (Atlanterhavsveien), ni bussløse (trodde jeg) kilometer fra Lysø Camping, så jeg en mindre, hvit buss blinke til høyre inn på «min» vei. Det var som bare.

Drøye halvannen time senere sjekket jeg inn på campingen til Oskar Lysø.

På hans 44 år med campingplass var jeg visst den aller første som har kommet til fots.

PÅ 'AN IGJEN: Jeg har hørt det skal være sunt å gå. Foto: SELVUTLØSER

PÅ ‘AN IGJEN: Jeg har hørt det skal være sunt å gå. Foto: SELVUTLØSER

 

DAG 5, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 4: 2092 kroner

Kristiansundkortet: 170 kroner

Påfyll Patrick Volkmar: 5 kroner

Fish’n’chips og ananasbrus på Fishanbua: 120 kroner

Baguette på Mix ved busstasjonen – flaskepant: 54 kroner

Bussbillett Kristiansund-Hoset: 82 kroner

Overnatting Lysø Camping: 350 kroner

Utgifter til sammen, dag 5: 783 kroner

Igjen i reisekasse: 1309 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

Dag 7: Busser og troll

27 tanker om “5000-kronersreisen Norge, dag 5: Fire land i én by

    • Jeg fikk høre det også i Kristiansund, men valgte å skrive fish’n’chips for at også andre lesere skulle forstå språket. (Verre var det at Fishanbua ble til Chippanbu i farta. Det skal jeg rette på når jeg får anledning.

  1. Morsom sak om Kristiansund, men det heter ikke «chippanbua» I Kristiansund kalles en fish and chips for FIshan… Og dermed blir navnet FISHANBUA… 🙂

  2. Ja så gjekk det bra dag 5 også 🙂 . Litt blemmer, men det følger nok med en helseferie 🙂
    Godt det finnes campingplasser her til lands .
    Ha en strålende dag og sett et plaster på hælen 🙂

    Turid.

  3. Morsom og hyggelig lesning. Bodde i Kristiansund i 14 år og savner fishan på kaia. God tur videre. Hilsen fra Australia

  4. Så artig at du har bært innom «Ballby’n». Er her selv nå. Er du ikke enig om at det er en av de vakreste byene i verden? Var du så heldig at det var fint vær også? Nyt dagene sine videre med 1309kr i lomma.

  5. Du bør helst ikke stikke hull på vannblemmen. Det åpner for verk , puss , sinker tilhelingen og kan gi skjemmende arr.
    Håper du hadde en fin dag i Baillby’n som vi innfødte kaller byen vår.
    Velkommen tilbake!

  6. Flott reportasje – en god og fyldig reklame for byen, «Baillbyen» – som det kanskje uttales her skyldes nok alle fiskeballkombinasjoene, slik som sildeball, blandaball, kvitball, saltfiskball osv. – Byen har fostra mange gode fotballspillere som forlot byen til fordel for andre klubber,

  7. Veldig morsom lesning, hjertet slår noen ekstra patriotiske slag når man hører slikt. Bra du hadde en fin opplevelse i Kr.sund. Har bodd her hele livet, men Patrick Volkmar har jeg ikke fått med meg, får rote meg ut og se på det i nær fremtid. Var forresten ute på lørdag og hørte Douglas både synge duet og spille guitar på Mr.Fasting (pub) sammen med bandet Jenssen og Co, litt sammentreff at jeg leser om han her rett etterpå, tydeligvis en tusenkunstner det også 🙂
    Lykke til videre på reisen!

  8. Veldig morsom reportasje, men kjaere vene Kr.sundere…
    det har da aldri hett Ball der i byen.. men Baill
    Vi som er oppvokst i naerheten sier fortsatt bare Baillsund om byen.

    ellers kan jeg tillegge at klippfisken naa tilberedes
    ute paa Veiholmen, og der er det fortsatt mulig aa kjoepe fisk
    direkte fra produsenten…

  9. Ser ikke ut som du rakk å få med deg Vanndaimman og parkområdet, eller turen til Varden på flotte stier – selve utsiktstårnet med 360 graders rundskue og utsikt over byen og havet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *