Landsbyloffing på Kreta, dag 5: Landsbyen alle forlater hver kveld

BILDE: Kim Larsen og Jacob Cramer skal reise videre med neste båt. Foto: MONA LANGSET

Til landsbyen Agia Roumeli er det ingen bilvei. Hit kommer man til fots eller med båt.
Dette er første gang jeg har kommet sjøveien. De andre gangene har jeg gått gjennom Samariaravinen, akkurat som Kim Larsen og Jacob Cramer på bildet over.
Agia Roumeli ligger midt i Sfakia-området. Et område jeg har blitt advart mot helt siden mine første turer til nordsiden av Kreta for mange år siden.

– I Sfakia er mennene mye større, mye farligere og mye villere enn på resten av øya, fikk jeg høre av folk fra Chania.

Vel. Mange av mennene er i hvert fall høyere. Jeg er ingen småjente selv, med mine 175 centimeter. Men Roussos og Stavros Viglis fra Agia Roumeli er en god del høyere.

Omgitt av høye menn

Omgitt av høye menn

– Det er mange i denne landsbyen på min størrelse, fortalte Roussos (186 cm)
– Onkelen min er 192 cm, og broren min 187, opplyste Roussos sønn, Stavros (180 cm).
Så de er høye. Men ville? Nei. Hos Roussos og Stavros sitter i alle fall latteren løsere enn våpnene.
Riktig nok har de et automatvåpen hengende på veggen i restauranten, under maleriet av kirken Agios Pavlos.
– Det er et tysk våpen fra annen verdenskrig. Tilhørte en fallskjermsoldat, fortalte Roussos. Les mer om annen verdenskrig på Kreta i bloggens dag 2.

 

Fergetider er relative
Jeg kom til Agia Roumeli med morgenbåten fra Sougia. Siden jeg var litt sent ute, planla jeg å kjøpe frokost om bord.
Det var ingen god plan.

Sist jeg tok denne båten solgte de sandwicher i kiosken. Nå var det bare potetgull og is. Dessuten: «Fergetider» er et relativt begrep. Båten var så mye forsinket at jeg kunne hatt god tid til å spise frokost før avreise.

Fergeturer langs sydsiden av Kreta er fascinerende. Da ser man de mektige fjellene og fine små badevikene fra sjøsiden.

Ser du kapellet? Jeg så det ikke fra båten i dag, så jeg bruker et bilde jeg har fått av Olle Meurling fra Fysimera.com

Ser du kapellet? Jeg så det ikke fra båten i dag, så jeg bruker et bilde jeg har fått av Olle Meurling fra Fysimera.com

Siden jeg nå kom til Agia Roumeli sjøveien, prøve jeg å få øye på det lille kapellet Agio Pavlos, som ligger litt øst for selve landsbyen. Men nei. Kapellet som ble bygget av steiner fra stranden der på 950-tallet, går nesten i ett med naturen.
Det er oppkalt etter apostelen Paulus  som kom til Kreta i år 59, og  brakte kristendommen til øya.

 

Han skal ha tilbrakt mye tid her, og nylig ble det arrangert en norsk temauke med vandring i Paulus’ fotspor.

 

Du kan lese mer om Paulus og Kreta på Bibelen.no. Her  og her.

(Takk til Hans Johan Fagrusten i Bibelselskapet, for hjelp til å finne de aktuelle skriftsedene)

 

En av reiselederen på Paulus-turen, Anna Meurling, fortalte at det er en kjempefin tur å gå fra Agia Roumeli til denne kirken. Det er 1,5 timers vandring på merket E4-sti langs sjøen. Selv om det ikke er bilveier dit, finnes det en liten kafeneion med mulighet til å få kjøpt lunch ved kirken.

Det får bli en annen gang jeg er i Agia Roumeli.

Københavnerne Kim og Jacob slapper av på stranden i Agia Roumeli etter Samariaturen. Foto: MONA LANGSET

De aller fleste turistene i Agia Roumeli kommer dit gjennom Samariaravinen.

 

Så tilbringer de ettermiddagen på stranden, før de forlater byen med båt til en havn med bilveier og bussforbindelser.

 

 

Gikk fort
Kim Larsen og Jacob Cramer fra København nøt livet ved Libyahavet mens de ventet på ettermiddagsbåten.
– Vi kjøpte bussbilletter gjennom et lokalt reisebyrå, og dro fra Chania allerede klokken kvart over seks i dag tidlig. Da var vi framme ved starten av ravinen før bussene fra Apollo, Spies og Star Tour kom. Vi begynte å gå klokken halv åtte, fortalte Jacob.

 

Og Kim la til at det var en fin opplevelse å gå så tidlig at de hadde Samariaravinen helt for seg selv. De gikk fort, og hadde bare ti minutters pause. Dermed kunne de legge seg på stranden i Agia Roumeli etter fire timer.

HJEMME: Om sommeren kommer alle barna hjem til Agia Roumeli. Stratos Tzatzimakis (9) har sin egen dyreverden bak restaurant Farigi, som foreldrene driver. Foto: MONA LANGSET

 

 

Når siste båt forlater Agia Roumeli om ettermidagen er det som regel bare en håndfull fastboende igjen.

 

Det vil si mellom 150 og 200 store og små mennesker om sommeren.

 

Om vinteren er det bare 20 – 30 der. Flest menn, fordi alle barna går på skole i Chania, og mødrene er sammen med barna i byen.

 
Mer enn Samaria-avslutning
Men Agia Roumeli er verdt et lengre opphold. Stedet er mye mer enn avslutningen på samariaravinen, skriver familien Vigli på sin nettside.

 

Far Rousos og sønn Stavros driver restaurant Artemis sammen. Og Rousos bror driver familiehotellet med samme navn.

 

 

Stavros er halvt svensk. Det henger sammen med at pappa Rouso giftet seg med en reiseleder som pleide å gå Samariaravinen èn gang i uken for 30 år siden. Svenske Eva flyttet aldri tilbake til Sverige.

 

– Så hva er egentlig Agia Roumeli mer enn bare slutten på Samariaravinen?

 

Lær om bienes liv hos Rousos. Foto: MONA LANGSET

 

– Det er et fint sted for fotturer. Vi er lokalkjente, og kan guide grupper på spennende turer.

 

Gjestene våre kan også være med på å lage kretisk mat i keramikkskåler, og bake brød i steinovn. Og de kan være med til bikubene mine og lære om bienes liv, sa Rousos.

 

Han har prøvd å selge pakketurer med den type aktiviteter gjennom et fransk reiseselskap for noen år siden.

 

Men uten særlig hell. Rousos gir likevel ikke opp tanken på at dette faktisk er en god forretningside.

 

Færre Samaria-turister

Mange sliter i Agia Roumeli for tiden. Det henger sammen med at langt færre turister går Samariaravinen.

 

Jeg gikk der selv i juli fjor, og undret meg over at det nesten ikke var folk i ravinen som pleide å være full av turister på den tiden av året. Les om det her.
– I fjor var et bunnår. I år har det foreløpig vært 25 prosent økning i forhold til 2012, sier Roussos optimistisk. Han håper på bedre tider og flere turister som bruker penger i Agia Roumeli igjen.

 

LITE FOLKSOMT: Anne Bergset Oikinomaki og jeg så ikke mange andre turister da vi gikk Samariaravinen i fjor.

 

For ikke bare er det færre turister nå. De som kommer bruker mindre penger enn før.

 

 

– Nå kan det komme fire personer bestille èn salat og to drikker på deling. Det er ikke som i gamledager. Det er 12 tavernaer i Agia Roumeli. Den eneste grunnen til at ingen av dem stenger, er at familiene eier dem selv, de bor der, og driver dem uten profitt, sukket han.

 

 

Så Roussos Vigli er glad for at han har en annen inntektskilde: De 250 bikubene.
Familien Vigli er også mer enn selvforsynt med kjøtt. Ved det gamle huset i den gamle Agia Roumeli-landsbyen har de både sauer, høner og kaniner.

 

 

De fleste familiene i Agia Roumeli har det på samme måten. De bor i den nye landsbyen nede ved sjøen, også har de bier og husdyr i hagene ved de fraflyttede husene i den gamle landsbyen.

 

BI-INNTEKT: Roussos har bier ved den gamle Agia Roumeli-landsbyen. Foto: MONA LANGSET

BI-INNTEKT: Roussos har bier ved den gamle Agia Roumeli-landsbyen. Foto: MONA LANGSET

Gamle Agia Roumeli ligger akkurat der Samariaravinen ender og betongveien de siste to kilometerne ned til sjøen starter.

 

I dag er de fleste husene ruiner. Bare kirken med gravplassen som fremdeles er i bruk blant beboerne i nye Agia Roumeli, holdes vedlike.

 

Dagens Agia Roumeli er en ung landsby. Den ble bygget opp på 1960- og 70-tallet, etter at myndighetene hadde kjøpt opp jord og gitt ett stykke til hver av familiene som bodde i gamle Agia Roumeli.

 

Flyttingen fra den gamle landsbyen startet etter at elva gikk over sine bredder om våren og ødela tre av husene. Etter hvert ble det også mer turister i området, og mange startet business nede ved sjøen. Da ble det i tillegg mer hensiktsmessig å bo der nede.

 

Den siste familien flyttet fra gamle Agia Roumeli ned til nye Agia Roumeli rundt 1980.

NY BY: med turistene fra samariaravinen, begynte businessen nede ved havnen å blomstre, og etter hvert flyttet hele gamle Agia Roumeli ned hit. Foto: MONA LANGSET

Før i tiden var det også en levende landsby midt inni Samariaravinen. De siste innbyggerne flyttet derfra i 1968. Noen av dem ned til  gamle Agia Roumeli, blant dem Rousos foreldre.

 

 
Så Roussos har vokst opp midt i Sfakia-regionen.
Hva er det egentlig med folk fra Sfakia, dette området på sørvestre Kreta? Hvorfor har de rykte på seg for å være litt «villere» enn folk fra resten av Kreta?

 

Historiefortelleren Lucky som jeg traff i Azogires (reisebloggens dag 3) hadde en forklaring. Han kommer selv fra en familie som måtte flytte fra denne regionen for 300 år siden på grunn av vendettaer, eller blodhevn.

 

 

– Folk fra Sfakia er stolte og sta. I tillegg har de en ekstrem frihetstrang. Det området har aldri vært okkupert. Hverken venetianere, tyrkere eller tyskere under annen verdenskrig klarte å få herredømme over den regionen. Sfakia-folket holdt alle inntrengere unna. Stoltheten deres har også ført til mange vendettaer. Det er ikke slik nå lenger. Likevel lever det ennå folk som har opplevd blodhevnen på nært hold, fortalte han.

 

 

Blodig historie

Den siste store blodhevnen skjedde i 1949. Den startet med en krangel om en geitebjelle, og endte med at fjellandsbyen Aradena, øst for Agia Roumeli, ble fraflyttet i løpet av tre måneder.

Historiefortelleren Lucky, sammen med onkel Pavlos og tante Katerina Kokoutsakis, som opplevde Aradena-vendettaen. Foto: MONA LANGSET

Luckys tante, Katerina Kokontsakis, er født i Aradena. I 1949 var hun ti år, og tilfeldigvis oppe på fjellet for å hente kuene da hun hørte skyting og bråk fra landsbyen. Da hun kom hjem havnet hun midt i slosskampen.

 

 

 
– Det startet med at åtte menn fra to familier satt rundt et bord og delte kjøttet av en geit de hadde stjålet. Det var et lystig lag, og til slutt var det bare bjellen igjen. Den ville alle mennene ha, og det endte med en skikkelig slosskamp der de dro fram våpnene. Likevel ble ingen drept i første omgang, fortalte Lucky.

 

Og tante Katerina fortsatte: Senere på kvelden gikk en fra Koukouvitakis-familien og banket på hos Tsontakis-familien for å snakke om hva som hadde skjedd. Da fikk han en kule mellom øynene.

 

 

Det måtte Koukouvitakis-familien hevne. I alt ble tre mennesker drept den kvelden. Og ytterligere ni ble drept i månedene som fulgte.

 

 

Til slutt skjønte de som var igjen i Aradena at de måtte splitte opp for at det ikke skulle skje enda flere drap. Så de flyttet. Noen til Heraklion, noen til Chania og noen til Rethymnon-området. Hele ti familier slo seg ned på samme sted i en landsby litt utenfor Rethymnon, fortalte Katerina Kokoutsakis, som nå bor i landsbyen Azogires.

 
– Det er nesten uvirkelig at dette kan ha skjedd. Reiser du til Sfakia nå, finner du nesten ikke søtere, hyggeligere og mer gjestfrie mennesker, sa Lucky.

 

 
– I Aradena er det heller ikke slossing lenger. Noen har kommet tilbake og satt i stand husene for å bruke dem om sommeren. Det er folk fra begge familiene, og de er venner nå, påpekte Katarinas ektemann, Pavlos.

 

På vei fra Agia Roumeli til Loutro. Foto: MONA LANGSET

På vei fra Agia Roumeli til Loutro. Foto: MONA LANGSET

I morgen skal jeg besøke den fraflyttede Aradena-landsbyen. Jeg skal overnatte i idylliske Loutro, som ligger ved havet like nedenfor Aradena. Og jeg skal gå Aradena-ravinen som starter ved den fraflyttede landsbyen, og ender ved det jeg har hørt skal være verdens mest idylliske lille sted: Marmara utenfor Loutro.

Les også:

Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

 

10 tanker om “Landsbyloffing på Kreta, dag 5: Landsbyen alle forlater hver kveld

  1. Hei,
    Takk for en flott reiseblogg.
    Skal dere innom Heraklion/Hersonissos eventuelt ta en runde på Lasitihi platået.
    God tur videre.

    • Hei, hyggelig at du følger bloggen.
      Nå befinner jeg meg i sørvest, og kommer ikke innom Heraklion/Hersonnisos på denne turen. Det får bli neste gang.
      Hilsen Mona

  2. Hei!
    Utrolig intresant og og spennende lesning fra Kretas krigshistorie og gode beskrivelser fra dagliglivet på denne siden av Kreta. Når jeg leser dette er det som om jeg er der og opplever atmosfæren, den genuine gjestfriheten, sol, strand, salt sjø og en iskald pils i skyggen av et tre sittende i en plastikkstol med føttene ned i sanden. Da står tiden nesten helt stille og ikke en gang tankene går lengre enn ned til strandkaten.
    Selv kom jeg til Paleochora første gang i 1989 og har siden vært der en til to ganger pr. år. Var der i mai i år og reiser ned igjen 3 august til nye 14 dager i ren rekreasjon.
    God tur videre til Loutro. Et idyllisk stille paradis uten støy og motordrevet kjøretøy av noe slag.
    Mvh Svein Solvik.

  3. Flott artikkel fra Agia Roumeli.
    Jeg vil anbefale dere som går Samariakløften om å ta en overnatting i AR før dere setter kursen tilbake mot den travle nordkysten. Når siste fergen har forlatt med alle dagsturistene, er dette et fantastisk sted å være.

  4. Reiser snart til Kreta, jeg og mannen min skal være der i 16 dager, vi skal bo i Chania første natten etter det skal vi kjøre rundt og leie oss inn der hvor vi finner ledige rom. Har vært på Kreta mange ganger før men aldrig på den måten, gleder meg til og se mer av sørsiden av Kreta. Takk for en fin blogg med mye fin info.

  5. Så flott Blogg! Reiser til Kreta om en uke og dette er jo midt i blinken. Skal skrive ned alle tipsene og oppleve Kreta litt annerledes enn på tidligere turer.
    Lurer på hvor lang tid det tar å gå Samaria-ravinen ? Vi er vandt til å gå i fjellet. Går det bare buss fra Chania eller går det også fra Plathanias området ?
    Gleder meg til å følge de neste dagene.
    God tur videre

    • Det går buss til Omalos (der Samariarvinen starter) fra flere steder på Kreta. Hvis dere bor i Platanias anbefaler jeg dere å bruke Platanias Tours, det lokale turistkontporet som ligger i en sidegate på oversiden av hovedveien.
      Den starter tidlig, så dere kommer før bussene til de fleste charterselskapene. I tillegg er det mye billigere enn å ta turen med Apollo, Ving eller Star Tour.
      Hvis dere går fort, bruker dere ca fire timer med effektiv gåing gjennom ravinen. Så kommer eventuelle pauser i tillegg.

      God tur, hilsen Mona

  6. Gikk S-Ravinen forrige uke med barn på 10 og 11 år. 6-7 timer i rusletempo og helt uproblematisk. Det noe steinete og støvglatte underlaget tilsier at man må ta seg god tid for å få nyte omgivelsene.
    Joggesko med grov såle, bredbremmet solhatt og magebelte med plass til niste og vannflaske.
    Transport; taxi Chania-Omalos 60 min, 60€. Skogvokteren åpnet porten ca 06.30 på Omalos. Fint og stille å gå først i løypa. Båt kl 17.30 til Chora Sfakion 10€, korresp m komfortabel og moderne rutebuss til Chania 7.6€.
    Tips; «bussen» som tilbyr transport dei siste 2 km ned til Agia Roumeli er dyr og meget tvilsom stand. GÅ!
    Tips; Restaurant Kri-Kri i Agia Roumeli ser bra ut men er overhodet ikke verdt et besøk. På grensen til svindel! Styr unna!

  7. Hei,
    Tusen takk for veldig bra reiseinnlegg, skal til Kreta om en uke, 6 året på rad
    Har ikke gått Samaria-ravinen, men vært i Loutro flere ganger, anbefales,
    idyll, som er helt fantastisk. Bor på nord siden, utforsker alltid Kreta, her er det mange utrolige steder. I år drar vi sør/øst til bla Makrigialos.
    Ha en fin tur videre !
    Mvh Thomas

    • Hei, det er alltid spennende å utforske Kreta fordi øya har så mange helt forskjellige sider.
      God tur til dere også.
      Hilsen Mona

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *