Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Turister som velger Paleochora, kommer hit først og fremst for å nyte den rolige atmosfæren.

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

Det gjorde også Barbara. Men hun synes det ble i overkant folksom her denne helgen. Derfor gikk hun til en av strendene litt utenfor for byen.

– Ahh. Dette er perfekt, sa hun på gebrokkent norsk og strakte seg i sola, da jeg brøt inn i idyllen på rullesteinstranden.

Barbara (som på grunn av antrekket tenkte det var best ikke å ta med etternavnet på  bloggen) er opprinnelig tysk, men er gift med en nordmann og har bodd i Bergen. Da jeg spurte hvor hun kom fra, fortalte hun at hun nylig har fått norsk pass.

Barbara har jobbet som guide på Kreta i en årrekke. En periode gikk hun Samariaravinen tre ganger i uken. Hun bor for tiden i Rethymnon, men er på ferie i Paleochora.

– Grunnen til at det var så folksomt nå i helgen, er at det var gresk pinse. De har hatt langhelg med fri på mandag. Men nå når hverdagen kommer vil det nok roe seg litt, forklarte hun.

CHARTERTURISTER: F.v: Arvid, Aksel, Albin og Cecilia Isaksson har reist til Paleochora med Apollo. Foto: MONA LANGSET

At mange grekere har hatt fri denne helgen, kunne også Cecilia Isaksson fra Stockholm skrive under på.

Cecilia reiste med Apollo til Paleochora sammen med sønnene Aksel, Arvid og Albin.

– Vi bor på Hotel Rea. Et bittelite, koselig familiehotell. Jeg har ikke sett noen andre skandivaer der. De andre gjestene er greske.

 

I går skrev jeg at Lilleput er det eneste norske charterselskapet i Paleochora. Det er ikke helt riktig. Lilleput har den eneste norske reiselederen her. Apollo tilbyr også turer hit, men selskapet har ingen reiseledere.

 

Jeg har skrevet om chartermål uten reiseledere før.

 

Kundene får alt pakket og klart, men likevel ikke følelsen av å være charterturister.
Familien Isaksson var de eneste i Apollo-flyet fra Stockholm som skulle til Paleochora.

 

De andre passasjerene skulle feriere på nordkysten. Dermed ble mor og tre sønner hentet av en taksisjåfør på flyplassen i Chania og kjørt til hotellet på sydsiden av øya.

LANGGRUNN: Elafonissi-stranden er langgrunn og klar. Det går daglige båter dit fra Paleochora. Foto: MONA LANGSET

 

Nå nøt de livet i Paleochora, og snakket om utflukter de kanskje skal ta i løpet av ferieuken.

 

Mulig ferge til Agia Roumeli for å gå et stykke oppover i Samariaravinen.

 

Men helt sikkert en dagstur med rutebåt til stranden som kalles Hellas’ svar på Maldivene, Elafonissi.

 

– Er det sant at det er rosa sand der, spurte minstemann Albin da han skjønte at jeg hadde vært mye på Kreta før.

 

– Ikke like rosa som huden til mamma, måtte jeg innrømme. Men sanden består av knuste koraller. Og ja, det er litt rosaskjær i den.

 

 

Paleochora er en trivelig småby med ca 2200 fastboende. (Mer om Paleochora på Wikipedia:)
Byen ligger på en smal halvøy som stikker ut i Libyahavet på sørvestsiden av Kreta. Den har én strand på hver side: En med rullesteiner på østsiden, og en med finkornet sand på vestsiden.

 

Mellom den finkornede og grovkornede stranden, på høyden på tuppen av halvøya, ligger restene av en Veneziansk borg fra 1200-tallet.

 

Det er dessverre bare rester igjen av borgen, etter at både venezianere, tyrkere, piraten Barbarossa og til slutt tyskere under annen verdenskrig bidro til å ødelegge den.
Men de siste årene er det gjort et forsøk på å bevare det som er igjen.

 

Fra borgenruinen er det god utsikt mot Paleochora og de to strendene på hver side av byen.

 

Utsikt mot øst:

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt mot vest:

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

På stranden i vest, traff jeg familien Kvammen Sønsthagen fra Nesodden i dag.

SUPERSOMMER: Frida og Bror Kvammen Sønsthagen er i Paleochora sammen med foreldrene hver sommer. Foto: MONA LANGSET

– Vi har forelsket oss i dette stedet på sommeren, sa pappa Are Sønsthagen.

 

Og mamma Guro Kvammen fortalte at det er sjette gang de er her.
– Vi pleier å bestille hotellet på nett. Vi bor på Villa Europa, siden det nesten er det eneste her som har basseng.

Når man reiser med barn er det greit å ha basseng, for det kan blåse voldsomt i Paleochora. Så voldsomt at vi ikke kan bade i sjøen, sa hun.

 

Da er detgreit å vite at like utenfor byen, mot øst, ligger tre strender på rekke og rad. De ligger slik til at minst en av dem er i le, uansett hvilken retning det blåser fra.
Kanskje greit å vite at den stranden som ligger lengt mot øst av dem er den offisielle naturiststranden i området.

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

 

Nedenfor borgen, mellom de to hovedstrendene, er hovedgaten som stenger for biltrafikk om kvelden.
Klokken 19,00 flyttes border og stoler ut på gaten, og der det var biler mens det var dagslys, blir det utekafeer og restauranter når mørket senker seg.

– Hvis jeg var statsminister skulle jeg avlyse den timen som begynner klokken 19,00. Jeg skulle hoppe fra klokken 18,00 med biltrafikk, til klokken 20,00 med ferdig dekkede kafebord. Dette er et slit, og det kan du godt skrive, sa en av kafeeierene, mens han svettet over bord og stoler under skumringstimen i dag.

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

Dagen i dag har jeg for det meste vært i Paleochora.
Men jeg tok også en tur med leiebilen til landsbyen Azogires, 15 minutter unna.

Jeg ble veldig nysgjerrig på det stedet da jeg leste at det er mellom 40 og 400 fastboende der, avhengig av hvilke sjeler du teller med.
Offisielt er det 40. Men mange av de som har levd i landsbyen tidligere er fremdeles synlig til stede.
Det er utrolig mange historier knyttet til denne landsbyen. Og en helt utrolig historieforteller, Eftichis Antonio Kokoutsakis, bedre kjent som Lucky.

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

 

Lucky driver landsbyens eneste kafenion, Alfa. Han har et eiendomsselskap, og han guider grupper, blant annet for Lilleput reiser.
Men kommer du dit på egenhånd, tar han deg gjerne med på en privat omvisning i området, eller gir deg et kart så du kan utforske det selv.

 

Lucky forteller overstrømmende om de 99 hellige menn som kom til området på 1340-tallet og gjorde mirakler. Han viser grotten hvor lederen deres bodde, og han viser fram kirken i klosteret som ble stengt på slutten av 1940-tallet etter at mennene i landsbyen hadde gjort den ene etter den andre av nonnene gravide.
Men jeg må innrømme at jeg ble aller mest fascinert av fortellingene hans om de mange sjelene som går igjen i Azogies.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

– Akkurat her, sa Lucky, mens vi gikk forbi et 2000 år gammelt oliventre som har delt seg i tre deler, akkurat her ble 11 familieoverhoder fra nabolandsbyen Asfendiles henrettet av ottomanerne, fordi de nektet å omvende seg til islam.
Det skjedde i 1826. Men ennå kan man høre de drepte mennene her om natten.
En gang, mange år etter henrettelsene, gikk en ung kvinne forbi her på vei hjem om kvelden. Plutselig så hun en mann som hold sitt eget hode i hånden. Kvinnen ble så redd at hun besvimte.

Mens hun var besvimt hadde hun en drøm. En mann sa til henne i drømmen at hun skulle stå ved det hun trodde på.

Noen år senere ble hun forelsket i en fattig gutt fra nabolandsbyen Asfendiles. Foreldrene hennes motarbeidet forholdet, men kvinnen husket hva mannen hadde sagt til henne i drømmen: Stå ved det du tror på. Derfor giftet seg med fattiggutten.

Fattiggutten skulle senere vise seg å bli en meget rik mann. I ettertid viste det seg også at hans bestefar var en av de 11 som ble drept akkurat her. Og sannsynligvis var det bestefaren hans  som hadde snakket til henne i drømmen.

Men denne historien forteller bare om 11 av de mange som skal gå igjen i Azogires. Det er mange sjeler, og det er mange historier. Og Lucky deler gjerne flere av dem:

 

FORTELLEREN: Lucky forteller myter og sagn og sanne historier fra Azogires. Foto: MONA LANGSET

– Venezianerne pleide å ha busekytterkonkurranser akkurat her. Et år var premien en griseskulptur av gull.
20 mann startet konkurransen, men til slutt var det bare to igjen til finaleskytingen.
Til finalen tok de ut øksebladet av et skaft, så skulle de skyte en pil igjennom hullet i økseskaftet.

 

Den første finalisten traff midt i hullet. Den andre traff midt oppå pila som førstemann hadde skutt.

Det utløste en krangel om hvem som egentlig hadde vunnet.

 

Han som hadde skutt først ba en slektning løpe avgårde med gullpremien. Men han ble skutt i ryggen av en fra familien til den andre skytteren. Det utløste et masseslagsmål som ende med over 100 døde.

De sloss til alle var døde den gangen. Og fremdeles, på torsdagskvelder, kan du høre pilene som fyker mellom trærne og skrikene akkurat der kampen sto, fortalte Lucky, der han sto mellom oliventrærne i Azogires.

 

Vil du leser mer om Lucky, spøkelseshistoriene og de andre historier fra Azogires, kan du besøke ham i landsbyen, eller lese bloggens hans her.

 

Selv kommer Lucky fra en familie som bodde i Sfakia tidligere, men ble tvunget til å flytte derfra på grunn av vendettaer for 300 år siden. Siden har de bodd i Azogires.

Ved den lille familiekirken i Azogires har Luckys slekt en egen grav for familiemedlemmer som døde i vendettaer.

Det er et tema jeg skal komme tilbake til i senere i uken, når jeg beveger med inn i Sfakia-regionen.

Jeg tar det første skrittet i den retningen i morgen, da jeg skal gå Agia irini-kløften som ender opp i landsbyen Sougia.

 

* Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

* Landbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

27 tanker om “Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

  1. Vi ferierer på kreta nå. Første uka reiste vi rundt bla til Knossos, frangokastello og Maleme. Maleme er et rolig og koselig sted vest for platanias. Stranden er ikke så god meon har du leiebil er veien til strendene i platanias og agia màrina kort. I Maleme er Ledra hotell et rimelig overnattingssted med basseng, nydelige store rom og hyggelige eiere.
    Nå ferierer vi i en leid villa sammen med en annen familie likemutenfor Kerames. Vi er på det mest øde stedet på kreta vi noen gang har bodd men vi har en nydelig strand 15 min kjøretur fra huset, eget basseng og byen Spili 20 minutter unna og de vakreste utsikten vi noen gang har sett!
    Å droppe charteropplegget og reise på egenhånd er både rimligere og mer spennende og morsomt!

  2. Hei! Veldig arti å følge med på bloggen din da jeg har vært mye på kreta, men da mest som «turist». Vil nok en dag gjøre som deg og dra rundt på øya med bil å se litt mer enn tursitplassene. Var der nå i mai og leide scooter et par dager. Da kjørte vi til vestsiden på øya til landsbyen Ravdoucha, gjennom denne og ned til sjøen via Kretas svar på «Trollstigen». Hvis du ikke har vært her, anbefales det! Utrolig utsikt og sjarmerende!. I enden av veien er det en som leier ut rom/kafe og for de som ønsker fred og ro, får de ihvertfall det her! Her henger ferske blekkspruter på klessnora og blir til mat for gjestene…Vil følge med deg videre og ta del i dine opplevelser på Kreta!

  3. Veldig spennende blogg! Nå vet jeg hvor jeg skal dra neste gang jeg skal til Kreta! Paleochora hørtes idyllisk og autentisk ut. Og den rosa stranden virket forlokkende. Ante ikke at det var så mange fine steder på Kreta. Blogginnlegg egner seg så godt for reisereportasjer. Gleder meg til å lese neste blogg fra deg, Mona!

  4. Hei
    Setter virkelig pris på alle disse reiseepistlene som VG lager. Men, vi var to familier i like utenfor Chania i 1987 som IKKE opplevde noen som helst gjestfrihet. Bortsett fra en gammel dame uten for hoteller som strevde for å fortelle oss ang den småbladete basilikum er kjærligshetsurten nr 1 i Hellas.
    Vi leide bil og var blant annet oppe i en landsby i høyden, bitteliten husker desverre ike navnet hvor vi ble spyttet på av noen eldre lokale menn. Og vi var den gang småbarnsforeldre og de tok ikke hensyn til det. Vi ble faktisk jaget derfra. Det setter sine spor ang Kreta, men jeg elsker Hellas og alle øyene der. Men dere skjønner jo hvorfor jeg IKKE har dratt tilbake til Kreta.
    Jeg lurer på, hvordan har de kunnet utvikle turist industrien med slik hat fra de eldre?

    • Nå vet jeg jo ikka akkurat hvordan den spyttingen foregikk, men…
      Spytting, gjerne forfulgt av at spytteren sier ftou, ftou, ftou, skal i henhold til gresk overtro holde djevelen og uflaks unna. Det spyttes særlig ofte når man sier noe fint til eller om et vakkert barn, noe som henger sammen med det som er nevnt over – djevelen skal ledes bort fra barnet, slik at han ikke blir oppmerksom på det og ‘tar’ det.
      Faktisk innebærer denne overtroen at man er mer uhøflig om man sier noe fint om et barn og IKKE spytter etterpå.
      Grekere elsker barn, og jeg finner det meget usannsynlig at disse eldre landsbyherrene skulle spytte av andre grunner enn i beste, overtroiske, mening. Snarere beundret de nok barna deres og ville deres beste!

    • Syns virkelig du skal la Kreta få en ny sjanse! Har reist til Platanias stort sett hvert år siden 2000 og det er som å komme hjem 🙂 Fantastiske hyggelige og vennlige folk som står med åpne armer og tar i mot deg når du kommer, har aldri opplevd noe negativt på de gangene jeg har vært der, har reist både med og uten barn og har hatt like flotte oplevelsa uansett. Barna er tilnærmet voksen nå men de har og bare gode minna og opplevelsa å prate om når det er snakk om Kreta <3

    • Har aldri opplevd dette selv, men Tyskere er ikke spesielt populære på Kreta så om de tenkte at dere var Tyskere så kan det skje. Ikke at jeg forsvarer det men det kan være en forklaring.

  5. Jeg var reiseleder for Lilleput Reiser i Paleochora i sesongen 2012 og maken til hyggelig, koselig, rolig, avslappende sted skal du lete lenge etter. Atmosfæren blir god når det er de fastboende som eier og selv driver alle små hoteller og spisesteder. Men Paleochora har også mye å by på for den som liker badelivet, sykling og fantastiske fotturer i fjellet og langs det libyske hav. Paleochora må oppleves! Dit skal jeg tilbake!

    • Enig med Erik – etter 3 opphold i Paleochora! Et utrolig koselig sted, gjestfrihet, hyggelige fastboende, usnobbete sted med mange utfluktsmuligheter, uten fancy paraplydrinker og høy partyfaktor! Et sted å nyte, senke skuldrene og å roe ned!

  6. Hei:)
    Vi har bestilt reise til Paleochora i august og synes derfor det er veldig interessant å lese bloggen din, spesielt i dag når det er akkurat der vi skal være.
    Vi har vært på Kreta før, men aldri i Paleochora. Det høres veldig fint ut der, og vi gleder oss veldig.
    Vi har pleid å leie motorsykkel/bil når vi er på ferie. Vet du om det er noen utleiere i byen, event. i nærheten?
    Takk for en flott reiseblogg!

  7. Du har leid bil, men det er jo også veldig greit å ta buss på Kreta. En finner busstidene på nettet.

  8. Hei. Moro og lese. Jeg skal ned til Platanias vi skal bo på sunprime hotell. Skal gå Samariaravinen. Er det nødvendig med fjellsko? Eller går det greit med joggesko? Vi gleder oss. Er Rethymnon noe man bør få med seg? God sommer

    • Mange bruker fjellstøvler i Samariaravinen. Selv har jeg aldri brukt annet enn joggesko. Er nok bedre å gå i fjellstøvler, men jeg synes joggesko er greit nok. Også tar det mindre plass i kofferten.
      Et tips: ta med deg sandaler, gjerne flipflopper som tar liten plass i sekken, så har du noe å skifte til når du er framme i Agia Roumeli.

      Hilsen Mona

          • Advarsel om Samariaravinen: Det går steinsprang der. De farligste stedene er skiltet, men det kan skje andre steder der du ikke venter det. Ville ikke gått Samaria uten en form for klatrehjelm. For 2 år siden ble min mann skadet i hodet av steinsprang på et sted det ikke hadde skjedd før. I ettertid har vi oppdaget at folk har blitt drept og hardt skadet av fallende stein i ravinen. Når ulykken først skjer oppdager man at det kun er på eselryggen eller til fots man kan komme seg ut av ravinen. Men vi fikk god hjelp av parkvokterne som heldigvis var rett i nærheten.

          • Det var bra at dere fikk hjelp av parkvokterne, da.
            Muldyr er eneste mulige framkomstmiddel for den som ikke kan ta seg fram på egne ben.
            Helikopter kan heller ikke lande der, fordi det er for smalt.
            Hilsen Mona

  9. Paleochora er mitt favorittreisemål. Til tross for at jeg elsker å reise og oppleve nye steder, er sommerferien forbeholdt den lille ekte landsbyen. Finnes ikke kriminalitet, ingen masete selgere eller «innkastere». Mest avslappende stedet på denne jord 🙂 Det er som å komme hjem!!! Har nedtelling….. om to uker er jeg der igjen, sammen med hele familien og en stor gjeng med venner og deres familier. Og alle kommer tilbake – det sier igrunnen alt. Paleochora kan overhode ikke sammenliknes med nordsiden av Kreta, hvor det er alt for mange turister og ingen fastboende og lite sjarm. Håper lille Paleochora fortsetter å være liten – det er det ekte greske som gjør at vi trives så ualminnelig godt!

  10. Har nettopp kommet hjem fra en fin uke på Kreta. Foruten Chania ble Elafonisi og Paleochora besøkt. Jeg anbefaler avgjort besøk til alle disse steder. Imidlertid bilturen på dårlige veier er en prøvelse. I Norge ville alle disse veien bli stengt. På Kreta vil ikke det skje. Her gjelder det å styre unna spisse lavastener som ligger midt i veibanen, unngå å komme ut på veikanten uten sikring, eller styre unna dype hull … M.a.o. Du bør ha gode nerver for å besøke Elafonisi og Paleochora. Har du det, vil du kunne se fram til to meget idylliske steder. God tur 😉

    Kåre

    • Vi tok taxi fra flyplass til landsbyen, veiene var asfaltert, varierende bredde. Stort sett slike veier vi er vant med på Vestlandet. 🙂

  11. Hei,

    Jeg har nettopp kommet hjem fra et fantastisk opphold på Kreta og Paleochora. Vi bodde i Paleochora, rett ved den lille havnen. En utrolig hyggelig liten by, med blide vennlige mennesker over alt. Ingen pågående selgere. Vi badet, vi syklet og vi leide bil og kjørte rundt på smale, svingete veier, med varierende standard. Et vakkert landskap, blomster over alt, frisk fjelluft i høyden, olivenlunder, små tavernaer. Chania kjørte vi også til, men her var det turistliv jeg godt kan være foruten. Vi reiste med Lilleput, og det selskapet anbefaler vi varmt. Lengter tilbake….

  12. Det er ca 10–15 år siden vi » oppdaget» Paleochora og da var det befriende lite norske turister der, helt annerledes enn på «nordsia» der de fleste reiser. Siden har vi vært der mange ganger, bor på «ferjesiden» hos «gamlemor»m/sjøtsikt—-leier sykler og lever langsomt—-nydelig!!!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *