Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

I dag har jeg kjørt tvers over Kreta. Fra nordkysten til sydkysten, med sol i ansiktet og vind i håret.
Når jeg er i Hellas liker jeg å kjøre bil uten tak.

 

Egentlig er jeg ikke noe glad i å kjøre bil. Synes fort det blir kjedelig i kjøretøy med fire hjul. Men når jeg kjenner sol og varm vind mot huden, får bilkjøringen en helt annen dimensjon.

LUFTIG: Deilig med varm vind i håret. Foto: SELVUTLØSER

 

Siden jeg holder meg unna de kjente bilutleiefirmaene, betaler jeg ikke mer for en bil uten tak, enn hva en bil av samme størrelse med tak koster hos de store.

 

Bilen på bildet  her har jeg leid gjennom Holiday Autos. Inkludert fri kilometer, betaler jeg ca 300 kroner dagen. Da er forsikring som sletter egenandelen dersom bilen blir skadet eller stjålet, inkludert.

 

Jeg smiler mot sola mens hårfjoner kiler meg i pannen. Visste du at håret blåser framover – og ikke bakover – når du kjører cabriolet?

 
Fjellandsbyer
Uansett hvilken vei du velger for å krysse Kreta fra nord til sør, må du over fjell. Og du må igjennom mange fjellandsbyer. Jeg har vært innom flere i dag.
Mange av dem har synlige minner etter annen verdenskrig. Det skal jeg komme tilbake til.

Først litt mer om det å kjøre bil i Hellas.

Det er umulig ikke å legge merke til de mange små kapellene lang veien. De som er satt på steder hvor det har vært en trafikkulykke. Noen er pyntet med blomster og brennene lys. Enten i takknemlighet over at det tross alt gikk bra. Eller som et minne over den som mistet livet akkurat der.

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

Hellas har lenge vært det landet i Europa som har flest dødsfall i trafikken i forhold til antall innbyggere. Nå har landet kommet ned på en tredjeplass på denne lista, men antallet trafikkdrepte er fremdeles høyt.
Så da burde jeg kanskje vært redd når jeg sitter bak rattet i min åpne bil?

Jeg er ikke det. Jeg kjører forsiktig og har på meg bilbelte. Og tenker at mange av de som dessverre ble nok et nummer på trafikkoffer-statistikken i Hellas, ville sluppet unna med  lettere skader de hadde brukt bilbelte eller hjelm.

 

Krigskirkegården

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

Siden jeg nå er inne på dystre dødstall; Veien fra Platanias i nord til Paleochora i sør, går som sagt forbi mange minner fra annen verdenskrig.
Første stopp i dag, var den tyske krigskirkegården i Maleme, ti minutters kjøring vest for Platanias.

 

4.465 tyske soldater ligger begravet der, de fleste av dem unge gutter på 19 og 20 år.

SOLDATGRAVER: Noen med navn. Noen uten. Foto: MONA LANGSET

 

Jeg gikk langs radene med kvadratiske skifersteinstøtter og leste: Gefreiter Anton Blettner, 11.2 1922 – 20.5 1941. Jäger Heinz Hochwald, 22.1.1917 20.5.1941. Ein unbekannter Deutsche Soldat. Zwei unbekannte Deutsche Soldaten.

 

Svært mange av dem mistet livet under Slaget om Kreta, som startet om morgenen den 20.mai 1941.
Hitler ville sikre seg Kreta som en base for videre angrep mot  Afrika og Midtøsten.

Han trodde han var smart da han sendte fallskjermtropper sørover for å invadere øya. Dette var faktisk den første vesentlige fallskjerminvasjonen i verden.

 

Vel. Han hadde ikke regnet med den massive motstanden. Tyske fallskjermjegere ble plaffet ned mens de hang i skjerm, eller når de viklet seg ut av skjermen etter at de hadde landet.

 

Selv om de beste kretiske soldatene befant seg i Albania hvor de kjempet mot italienere, ble de tyske fallskjermstyrkene møtt av kampvillige kretiske gutter og menn i alle aldre.

 

I tillegg var allierte soldater fra Storbritannia, New Zealand og Australia der for å beskytte Kreta.

Etter den første dagen med harde kamper hadde tyskerne lidd store tap, og ikke nådd noen av sine mål.
Så store var tapene denne dagen at Hitler nedla forbud mot flere fallskjerminvasjoner under krigen. Kreta ble kjent som den «tyske fallskjermsoldatens grav».
Men det de alliertes overlegenhet varte ikke lenge. Etter hvert tok tyskerne kontroll over flyplassen i Maleme. De tyske styrkene fikk flydd inn forsterkninger, og snart hadde de tatt kontrollen over hele øya.

De allierte soldatene fra Hellas, Storbritannia, Australia og New Zealand led enda større tap enn de tyske. Noen ble tatt til fange, noen klarte å rømme. Men på de alliertes kirkegård fra annen verdenskrig i Souda-bukten, er det 15.000 graver.

 

Hvis du vil lese mer om slaget om Kreta, kan du gi deg i kast med Anthony Beevors murstein av en bok: Kreta. Okkupasjon og motstand. Eller lese en kortversjon på dansk her. 

Denne  avslutter med noen ord av fredsprismottakeren Albert Schweitzer:
Krigskirkegårder er det sterkeste argument for fred.

FRA NEW ZEALAND: F.v: Ross Duncan, Ngaine Duncan, Theos Litiakis, Irene Connolly.

På den tyske krigskirkegården traff jeg i dag tre New Zealandere, som var der nettopp for å markere fred og forsoning.
Irene Conolly fortalte at faren hennes var blant de allierte styrkene under slaget om Kreta i 1941.

 

Ngaine Duncans onkel var også en av de New Zealandske allierte.
– Onkelen min klarte å rømme unna tyskerne, takket være lokalbefolkningen. De holdt ham skjult i en hule i fjellet, og ga ham mat så han kunne overleve. Etter tre måneder klarte de å smugle ham ned til kysten på sydsiden av øya, og ut i en åpen båt på Libyahavet. Der ble han plukket opp av et britisk fartøy og fraktet i Alexandria i Egypt, sa hun.

 

Onkelen døde senere i Egypt under krigen. Men hennes tante har senere klart å spore opp den kretiske familien som hjalp ham, og i forrige uke var etterkommerne av alle de involverte med på en markering i hulen hvor han ble holdt skjult, nettopp som et symbol på fred og forsoning.
Etter at Ngaine fortalte meg historien, så hennes ektemann, Duncan, ut over de lange ladene med kvadratiske gravsteinene i Maleme og sukket:

 

– De var jo bare 19 – 20 år gamle gutter, og ofre for sitt eget lands politikk. Vi trenger fred nå.

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

Sårene etter annen verdenskrig har brukt lang tid på å gro på Kreta. Så måtte også lokalbefolkningen lide mye under den tyske okkupasjonen.

 

Tyskerne slo hardt ned på all sivil motstand, og mange landsbyer ble helt utslettet som hevn.
På min ferd mot Paleochora kjørte jeg først gjennom «martyrlandsbyen» Floria. Men hevnaksjonene der var bare oppvarming i forhold til det som skjedde i Kandanos, litt nærmere Paleochora.

 

Der ble 180 av landsbyens gutter og menn ble massakrert den 3. juni 1941.
Det var en hevn fordi sivilbefolkningen i Kandanos hadde forsvart seg mot invasjonsstyrkene og drept 25 tyske soldater.
Og tyskerne nøyde seg ikke med å drepe mennesker som hevn. De drepte også alle husdyr og satte alle bygninger i brann.

 

Kandanos ble erklært som «død sone» og den gjenværende befolkningen fikk forbud mot å vende tilbake for å bygge opp landsbyen igjen.

 

For sikkerhets skyld ble det satt opp skilt som proklamerte på gresk og på tysk:
«Her lå Kandanos, ødelagt som hevn for drapet på 25 tyske soldater. Skal aldri gjenoppbygges.»

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

I år 2000 ble det reist et krigsminnesmerke med en reproduksjoner av de gamle skiltene, og navnene på de 180 som mistet livet.

Du kan lese mer om det på Wikipedia.
I dag er Kandanos nærmest et fredelig veikryss med en håndfull kafeer, og en flott kirke på toppen.

 

MINNER: På kafeene i Kandanos sitter mennesker som husker hvordan byen ble jevnet med jorden.

Men på kafeene sitter gamle mennesker som ennå husker den redselsfulle dagene i 1941.

 

– Ser du han med det hvite håret ved bordet der borte? Han hadde fødselsdag, og fylte ti år 3. juni 1941.

 

Den samme dagen så han tyskerne brenne ned landsbyen og drepe faren sin, fortalte Samantha Kastrinaki som serverte meg lunch på kafeen i Kandanos i dag.

 

Alle i Kandanos Kan fortelle historier fra krigen hvis du spør. Alle kjenner noen, eller er i slekt med noen, som opplevde grusomhetene på nært hold.
Samantha Kastrinaki er født i USA, men både moren og farmoren er fra Kandanos. Selv flyttet hun dit fra Boston for 18 år siden.

 

– Da jeg kom hit fortalte den gamle mannen som jobber på bensinstasjonen her at farmoren min reddet ham fra tyskerne da han var ett år gammel. Sammen med en annen ung dame, flyktet farmor opp i fjellene med fem små barn. Mannen på bensinstasjonen var et av dem.

 

Den dagen mistet farmor faren sin.
Min oldefar hadde en liten butikk i Kandanos. Han nektet å forlate den da tyskerne kom, dermed ble han brent sammen med butikken, fortalte Samantha.

VG7:  Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

VG7: Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

Det var ikke så mange kunder på kafeen i formiddag, så Samantha hadde god tid til å snakke.

 

Derfor benyttet jeg også sjansen til å spørre etter nytt om den gamle presten.

 

Sist gang jeg var i Kandanos, for seks år siden, møtte jeg Papa Frangiskos. Den da 75 år gamle presten jobbet overtid fordi kirken ikke hadde funnet noen som kunne overta etter ham.
Det var en bildereportasje i søndagsmagasinet VG7, som dessverre aldri ble publiser på VGNett, derfor kan jeg ikke legge ved noe link

 

Jeg har ofte lurt på hvordan det har gått med ham. Jobber han som prest ennå?

 

– Han jobbet her helt til i fjor. Da fikk vi en ny prest. En veldig ung en, bare 27 år og ugift. En fin fyr, og godt likt av alle. Gamlepresten, Papa Frangiskus bor i landsbyen ennå. Han er stadig like frisk. Steller med geitene sine, jobber i grønnsakhagen, dyrker druer, og lager vin, fortalte Samantha.

 

Og mens vi snakket om sola.. kom en mann i flagrende sort prestekappe løpende nedover veien, i full firsprang mot bussen som stoppet ved torget på veien til Chania.
Det var ikke den unge nye presten som løp så fort. Det var 81 år gamle Papa Frangiskus.

 

Etter lunchen i Kandanos kjørte jeg videre til Paleochora.
I morgen skal jeg utforske denne byen hvor Lilleput er det eneste norske selskapet med charterturister. Da blir det strandliv og byliv og kafeliv med flere fastboende enn turister.

17 tanker om “Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

  1. Paleochora er en veldig trivelig landsby med fantastiske muligheter med ferge langs sørkysten.
    Stopp i Loutro. LOUTRO MÅ BARE OPPLEVES.
    Apollo har også turer til Paleochopra, vi har brukt de flere ganger.
    Behagelig med taxi fra flyplassen på Chania til Paleochora.

  2. Gjennom 20 år på ferie i Platanias hadde jeg i alle år ønsket å oppsøke krigskirkegården i Maleme. I fjor ble det endelig gjennomført. Det gjorde et uutslettelig inntrykk å se alle rekkene med gravsteiner og det må kreves mye innsats for å holde hele plassen i presentabel stand. Det var også veldig imponerende og opplysende med alle bildene og tekstene inne i adm.-bygget og også å få se alle de utstilte gjenstandene som var etterlatenskaper fra krigens redsler på Kreta. Kreterne betalte en høy pris for sin heroiske krigsinnsats.

  3. Jeg gleder meg til å lese fremover mens du reiser! Jeg har vært på Kreta flere ganger, har reist med bil som deg, med god tid, og skal dit i september med base nettopp i Paleochora. God tur videre!!!

  4. Flott lesning dette om steder man kjenner seg igjen på. Når du kommer til Paleochora så er tavernaen The wave nede ved havnepromenadsen et must 🙂 Gleder meg til neste innlegg allerede.

  5. Jeg er totalt forelsket i Kreta. På overflaten er det et turistmekka for skandinaver, både barnefamilier og de litt mer feststemte. På innsiden har øya en dyp og lang historie å fortelle.

    Jeg har vært der ni sommere til sammen. Ca. 126 dager. Mange av disse har blitt tilbragt ved strandkanten eller ved bassenget på det faste hotellet. Hotellsjefen er en venn av familien nå, han kjenner vi godt. Når jeg var mindre var jeg kjent som «frappèman» – på grunn av min facinasjon for den iskalde kaffedrikken.

    Opp gjennom årene har vi lært familien hans og kjenne, og også kulturen og språket. Det går mest i engelsk likevel, men av og til når vi har god tid prøver jeg meg på litt gebrokkent gresk. Når vi møtte ham for ni år siden var han singel. Nå er han gift og har en to år gammel jente.

    Vi har også blitt tatt med til en fjellandsby og fått smake på det som faktisk ER gresk mat. Restaurantene er mest turistlureri i forhold. En bitteliten landsby med en taverna og en utrolig svær kirke. Sånn var det liksom bare.

    Blir dessverre sånn at jeg ikke skal dit i år, jeg er nå 19 år, og det er da militæret og livet kaller, men jeg kan nesten ikke vente på å kjenne lukter og sanseinntrykk fra det som virkelig er Kreta. Lov meg masse fantastiske historier!

    • De mest fantastiske historiene er det Kreterne selv som kan fortelle.
      Det skal komme mer, det lover jeg.

      Hilsen Mona

  6. Utrolig kjekt å lese reisebloggen din 🙂 Skal selv på ferie til Kreta for første gang i august, og skal da bo 4 km utenfor Chania 😉

  7. Hei! Kjempekjekt å lese reisebrevene dine 🙂 Jeg har vært på Kreta mange ganger og har blitt svært glad i øyen. Har også leid bil og reist rundt å utforsket steder. Spennende. Kunne godt tenkt meg å leie en seilbåt og se Kreta fra sjøsiden. Gleder meg til neste lesebrev. Kos deg videre :)))

  8. Du må ikke gå glipp av SOUGIA…ferge fra Paleochora. Det er virkelig en PERLE… Har vært der to ganger,senest for en uke siden..
    Der telter en under trærne,eller finner et rimelig rom. En butikk og mange koselige restauranger, langs den lange fine stranden med rullesten…..
    En opplevelse er det også å ta bussen,som går hver dag kl 07, opp til Omalos-platået,derfra kan en gå Samara-kløfta som er 18km og ender nede ved kysten og landsbyen Agia Roumeli,ferge tilbake. Det var virkelig en opplevelse,selv om jeg kjente det i beina flere dager etter…
    Gleder meg å følge med deg i varmen…

  9. Hei,

    Reiser på Fredag.

    Er du fortsatt på øya kom gjerne innom å hils på, 92054203.
    Bør få med deg stranden Elofanissi samt en tur til Gramvousa(med båt).

    Lars&Jeanette
    Stellina Village, Agio Appostoli

  10. Heisann, dette var hyggelig lesning for en som har vært i Paleochora 1-2 ganger hvert år siden 97. De siste årene har jeg hatt med sykkel, og sykler i fjellene hver dag, så jeg tør si jeg kjenner godt de fleste landsbyene rundt Paleochora, også Kandanos hvor jeg ofte stopper for vann tidlig om morgenen. En viktig side ved Paleochora, er at den har to sider; den moderne på vestsida, og den gamle ved fergeleiet. Den moderne kan jeg sterkt anbefale og unngå. Den finner du tretten av på dusinet på alle andre greske øyer. Mens den gamle har til lokalbefolkningens både frustrasjon og glede holdt seg stort sett uforandret de årene jeg har kommet dit. Dette blir fort litt for langt aner jeg, så helt kort. Overnatt på Galaxy eller Wave, begge serverer super tradisjonell kretisk mat, ta en drink hos Giorgos på Scala bar, og sist men ikke minst. Ta en helaftens middag i Anidri. God Tur fortsatt!

  11. Dette er virkelig en fin blogg, jeg har vært på Kreta i mange år og kjenner meg absolutt igjen i historiene dine. Hele sydkysten er bra, og perlen er Loutro. Dit skal vi igjen neste år. Håper du tar turen dit også. Vennlig hilsen Arne T.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *