Europas billigste land, dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

VALGETS KVALER: Gjerrigknark eller ødeland? Tanken på å selv måtte bestemme hva jeg skal betale, ga meg både morrasveis og grimaser. Foto: MARI VAN DEN HEUVEL

VALGETS KVALER: Gjerrigknark eller ødeland? Tanken på å selv måtte bestemme hva jeg skal betale, ga meg både morrasveis og anspent holdning. Foto: MARI VAN DEN HEUVEL

Hva er egentlig et hotellrom verdt? Det enkle svaret er «det du godtok da du bestilte rommet».

Men har ikke også du av og til tenkt etterpå at «dette var ikke verdt prisen»?

Det har Pece Cvetanovski. Og da han startet sitt eget overnattingssted, Villa Dihovo i besteforeldrenes gamle hus i landsbyen Dihovo, gjorde han noe med det:

Den tidligere fotballspilleren lar gjestene selv bestemme hva de skal betale – helt fritt – når de sjekker ut. Han oppgir ikke engang noen anbefalt sum. Og det stopper ikke der. Pece stiller heller ikke noe krav om at de skal betale. Dermed risikerer han å stå tomhendt tilbake hvis gjesten er skikkelig misfornøyd – eller ekstremt kjip og gjerrig.

KORTREIST MAT: Dette er et av Pece Cvetkovskis fremste salgsargumenter: Økologisk mat fra hotellets egen hage. Foto: GJERMUND GLESNES

KORTREIST MAT: Dette er et av Pece Cvetkovskis fremste salgsargumenter: Økologisk mat fra hotellets egen hage. Foto: GJERMUND GLESNES

– Jeg har brukt masse penger på reiser selv. På å bo, spise, drikke og på transport. Jeg har ikke alltid vært fornøyd. Og hvorfor skal man egentlig betale hvis man er misfornøyd? spurte makedoneren tilbake da jeg ba om en forklaring på prispolitikken.

– Det er på tide å respektere gjestenes penger, proklamerte han.

Selv tilbyr han fred og ro, økologisk dyrket mat fra egen kjøkkenhage eller naboenes gårder og setre, samt vennlighet og hjemmebrygget øl og selvlaget vin. Etter fem års drift har han fortsatt ikke opplevd at noen har reist sin kos uten å betale.

– Det minste jeg har fått, er rundt 15 euro per person. Det meste er 100. Det var en pilot fra Litauen, fortalte han.

Selv bedyret Pece at han ikke ante hvorvidt han tjener eller taper på eksperimentet.

– Jeg bryr meg ikke. Jeg blir uansett ikke fattig eller rik av noen få euro.

SLAPP AV: Du har ikke kommet til en interiørblogg. Du leser reisebloggen til VG. Foto: GJERMUND GLESNES

SLAPP AV: Du har ikke kommet til en interiørblogg. Du leser reisebloggen til VG. Foto: GJERMUND GLESNES

De to andre gjestene i det tre rom store hotellet, ekteparet Mari og Rita van den Heuvel, følte seg sikre på at Peces pristaktikk var smart – for ham.

– Vi har reist i Makedonia i en drøy uke. Dette er det vakreste stedet til nå. Hotellet vi bodde på i går, luktet vondt og hadde bare kaldt vann i dusjen, fortalte Rita. Selv slapp de imidlertid å bestemme en sum. De reiser på organisert kjør-selv-pakketur med overnattingene inkludert.

Dermed sto jeg alene med hodebryet: Hvor mye skulle jeg gi?

Dilemmaet ble enda verre av at jeg skriver denne bloggen. Betalte jeg for lite, ville kommentarfeltet kalle meg tufs, klovn eller dust fordi jeg er gjerrig. Betalte jeg for mye, ville jeg bli skjelt ut som tufs, klovn eller dust fordi jeg er en ødeland og ødelegger verden for mer påholdne reisende. (Det er de tre vanligste karakteristikkene i kommentarfeltene; helt fraværende er finfine tituleringer som «min gode mann» eller «edle herre».)

Jeg fikk en liten utsettelse av problemet. Pece hadde dratt på skolen, der han er gymlærer. Etter en kort telefon til gymtimen ble vi enige om at jeg skulle sjekke ut Pelister nasjonalpark i fjellet vest for Dihovo. Så skulle jeg komme tilbake og gjøre opp regningen (som altså ikke er noen regning).

Jeg tråklet hyundaien opp hårnålssvingene til infosenteret, hvor jeg fikk tak i kart (120 denar – 15 kr) og fikk høre at snaufjellet både var for langt unna (7 timers gange til fjellhytta nær toppen) og at det var altfor mye snø og dårlig vær til å gå dit uansett. Derfor sikksakket jeg ned igjen og opp en annen dal, til skitrekket der Pece står slalåm om vinteren, og begynte å gå. Etter 500 meter så jeg på klokka. Det var på høy tid å komme seg til Pece og gjøre opp for meg.

Hva skulle jeg gi? Noe freskespesialisten Jana Poposka i Ohrid sa, rant meg i hu:

– Det nytter ikke å tro. Satan vet jo hva Jesus er og hvem han er sønnen til. Det eneste som hjelper er gode gjerninger og å følge de 10 bud. Da har det ikke noe å si om du er buddhist, muslim eller kristen, sa hun. Martin Luther med hans «ved tro alene» får vel magesår selv i graven av slikt snakk.

Men jeg hadde lyst til å være god. For betalingen har noe å si. I Albania hørte jeg om månedslønner på 690 og 1160 kroner i måneden. Ved Sveti Naum i går spurte jeg Nikola om lønninger i Makedonia.

– Statistikken sier 350 euro i måneden. Men jeg har slektninger som jobber for 120 og 150, svarte han. Da hjelper det ikke så mye at landene er billige. Kjøpekraften blir lav. Bensin koster for eksempel henholdsvis 10,20 kr og 80 denar (9,90 kr) i de to landene.

Klotilda Leti i Gjirokastra sa rett ut at hun var bitter på utlendinger som betalte det som for dem var lommerusk og deretter lo av hvor billig Albania var.

Derfor ville jeg i hvert fall ikke være kjip. Jeg ville heller takke dinosaurene under Nordsjøen, Birkeland og Eyde, havrettsminister Jens Evensen og alle andre som har gjort Norge rikt, og være grei. Det er en naturlig impuls når man er gjest i et fattigere land.

Samtidig er det en bjørnetjeneste å betale for mye. Vi ønsker jo ikke å lokke ingeniører og leger til å gi opp yrket og bli servitører heller.

NAM NAM: Dette er faktisk den beste salaten jeg har fått på turen, med god margin. Det gjorde utslaget. 500 denar mer til Pece. Foto: GJERMUND GLESNES

NAM NAM: Dette er faktisk den beste salaten jeg har fått på turen, med god margin. Det gjorde utslaget. 500 denar mer til Pece. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg bestemte meg for å gi 40 euro. Det tilsvarer 2500 denar (309 kr) og inkluderte middag og en flaske hjemmebrygget øl. Maten var god og rommet fint, men tross alt var badet og doen min både trang og en trapp ned. Likevel endte jeg med å gi 500 denar mer. Jeg hadde bare 1000-lapper. Og ber man om vekslepenger når man selv bestemmer beløpet?

Med ren samvittighet og fortsatt penger i lommeboka suste jeg nå mot Bulgaria. Med roen fra Dihovo i blodet ønsket jeg ikke noen veikromat, så jeg kjørte inn til Prilep for lunsj. Ifølge Lonely Planet er det en «hardtarbeidende, støvete tobakkby». Men den har også flusst av kafeer i gågatene. Dessverre for meg serverte de fleste kun væske.

BLIVENDE STED: I jazzkafeen Take Five sto trommesettet og mikrofonstativene klare til kveldens konsert. Neste gang... Foto: GJERMUND GLESNES

BLIVENDE STED: I jazzkafeen Take Five sto trommesettet og mikrofonstativene klare til kveldens konsert. Neste gang… Foto: GJERMUND GLESNES

– Vanligvis er makedonere mest på drikker’n. Vi spiser hjemme og drikker ute, forklarte Darko, som serverte meg espresso til 50 denar (6 kr) på jazzkafeen Take Five etter at jeg hadde spist kyllinggrillspyd med pommes frites, brød og pepsi (180 denar – 22 kr) på et nabosted.

Selv påsto han at han ikke pleier å drikke rakija midt på dagen.

– Jeg er for gammel, nei ung! til det. Jeg er bare 19, smilte han.

DE GLADE VANDRERE: Nær vinbyen Kavadarci kom en lang rekke mennesker gående langs vinmarken. Kan noen makedoniaeksperter forklare? Foto: GJERMUND GLESNES

DE GLADE VANDRERE: Nær vinbyen Kavadarci kom en lang rekke mennesker gående langs vinmarken. Se kommentarfeltet for forklaring. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå bar det strake veien til Bulgaria på overraskende – etter det ekteparet Jansen fortalte i går – imponerende veier. Jeg passerte snorrette rekker av vinranker, skoger og folketomme daler, før jeg krysset grensen fra verdens 82. rikeste til verdens 69. rikeste land . eller fra Europas billigste til tredje billigste land.

Vel fremme i et nytt land ble jeg straks oppmerksom. Kunne jeg se forskjeller allerede fra veien? Da jeg passerte en hestekjerre allerede i den første landsbyen, fikk motivasjonen en knekk.

FLOTTLANDSKAP: Utsikt fra veien mot Melnik. Foto: GJERMUND GLESNES

FLOTTLANDSKAP: Utsikt fra veien mot Melnik. Foto: GJERMUND GLESNES

Uansett er det i hvert fall vakkert her. I hvert fall rundt Melnik, Bulgarias minste by, hvor jeg er nå. Her har jeg tatt inn på Chavkova House (17 euro – 130 kr), der jeg også spiste middag: Ost med honning og valnøtter til forrett (6,50 lev – 25 kr), tatar kjøttbolle med tilbehør (11,20 lev – 44 kr) og et glass rødvin (2,60 lev – 10 kr).

Selve byen skal jeg utforske i morgen. Jeg gleder meg!

SAKTE FART: Dere tåler et siste bilde fra Makedonia? Jeg syns den ekvipasjen her var stilig. Foto: GJERMUND GLESNES

SAKTE FART: Dere tåler et siste bilde fra Makedonia? Jeg syns den ekvipasjen her var stilig. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

18 tanker om “Europas billigste land, dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

  1. Oj, så kjekk lesing! Ikke noen kjedelige utgreiinger om ditt og datt, men lettlest og morsomt. Og så er jeg super tilhenger av at du skriver priser. Det er så greit for andre å ha noe å sammenligne med – vel, utenom akkurat overnattingen du beskriver i dag da:-) God tur videre

    • Priser hører meg, i hvert fall når plassen er ubegrenset som her! Det blir lett annerledes i en avisreportasje som skal skohornes inn på en dobbelside og helst ha noen flotte bilder.

  2. Budsjettferie?

    Jeg er ofte på ferie i Sverige og USA, og lever stort sett billigere enn det du gjør her.

    I USA er snittkostnaden på moteller rundt USD 16 (bruker kuponger fra internett, levert til smarttelefon via en app, det gir meg rabatter opp til 50%), dette er ofte kjedemoteller med bra standard.
    Jeg spiser på buffet på kjeder som Bojangles og Shoneys, og betaler rundt USD 5.

    Ellers kan det hende at det blir 99 cent for en Whopper eller BigMac (nesten hvert femte utsalgssted i disse kjedene har tilbudet «meal for a buck»).
    Bensinen koster ulikt, men under 5 kroner literen.

    I Sverige koster overnatting mellom 100 og 200 kr natten, men disse stedene er ofte ikke å finne på nettet, men jeg følger skilt langs riksveien som det står «rum» på.
    Det hender de sier 300 kr, da bare reiser jeg videre.

    En lunsj koster fra 39 kr (en svenskepizza med en flaske/boks med svensklaget Coca-Cola) og opp til 85 kr for en stor buffet med ubegrenset mat og drikke og dessert.)

    På Pizza-hut koster en ubegrenset mat og drikke lunsj 80 SEK (i USA koster denne rundt 35 kr på Pizza-hut).

    Bensinen koster SEK 13,50-14,30, det blir ned mot NOK 12 for literen.

    Skal jeg finne vinranker, da reiser jeg til California eller Ôland. Dyrere enn de eksemplene jeg har nevnt her, men så dropper jeg også vinrankene.

    • Du sikter til stikkordet? Jeg var usikker på om jeg skulle ta det med, siden jeg som du helt riktig påpeker, ikke akkurat legger meg i selen for å spare penger. Da jeg likevel krysset av for «budsjettferie», er det fordi disse tre landene er så billige at de bør vurderes (også) hvis feriebudsjettet er magert.

    • Men heldigvis skriver ikke Gjermund om kjedemoteller og McDonalds. Det hadde vært en kjedelig reiseblogg det! Her er det istedet massevis av sjarm, kultur og impulser til en billig penge! Gjermund blogger åpenbart fra en budsjettferie, det er bare det at denne ferien er mye mer spennende enn din noen gang har vært i nærheten av å være, Per.

      Kul reiseblogg, min gode mann, Gjermund 🙂

  3. 1000 takk for supre innlegg om Makedonia! Er selv veldig glad i dette landet etter å ha vært der jevnlig siden 1970, og bodd der i tre år.
    Bildet ditt fra Kavadarci er trolig folk på vei hjem fra druemarkene etter dagens tøffe, varme og SVÆRT dårlig betalte dont!
    Druer krever MYE arbeid fra ca medium februar til ca medium oktober. Har selv erfart det de tre årene jeg bodde i Makedonia!

    AS

    • Det ante meg, men siden ingen av dem kunne engelsk, tysk eller noe annet språk jeg kan stotre meg fram på, og jeg ikke visste, turte jeg ikke skrive det. Tusen takk for oppklaringen!

  4. Dette er en meget bra blog. Flott innlegg og gode bilder. Tenkte at jeg skulle komentere en sak. Prisene er ikke stive, men jeg vil bemerke at ved en slik tur legger Gjermund igjenn mer penger lokalt enn om han hadde tatt en langt dyrere gruppereise. Der ville störsteparten av det betalte belöp forsvinne ut av lokalsamfunnet og til operatörene. Alle som vil stötte land i krise, gjör som Gjermund. Bo lokalt, spis lokalt og betal lokalt. Det er bedre, billigere og absolutt mer sustentabelt.

  5. Utrolig morro å lese om resien din i Makedonia, men jeg har ett spørsmål, følte du deg noen gang truet eller redd under reisen? Eller var alt bare fryd og gammen? Er selv alltid på jakt etter nye og spennende steder og reise og Makedonia høres ut som et fint sted…

    • Jeg har aldri følt meg truet eller redd. Faktisk leste jeg hva Utenriksdepartementet skriver om Makedonia: «Faren for å bli utsatt for kriminell handling er generelt noe mindre enn i Vest-Europa. Man bør ta normale forholdsregler som reisende i forhold til lommetyverier, kortsvindel osv.» (les på http://www.landsider.no)
      Makedonia er definitivt et fint sted, ja 🙂

  6. Hei

    Jeg ser fram til hvert innlegg du skriver. Var selv i på ferie i Makedonias hovedstad og på grensen til Albania , Ursin som selfølgelig ikke var mulig å komme inn i 82. Det er godt å se at det er fremdeles Muldyr kjerrer. Det setter jeg pris på! Og all den gjestfriheten i alle disse landene. Men forskjellen på da og nå er jo enormt stor etter maktskiftet, men alikevel fantastiske land.

    Ellers så er jeg veldig glad i alle reiseinnlegg dere har hatt og setter stor pris på Sigurds hageoppdateringer, Humurøst. Han er og forblir «galen» etter min dialekt hvor jeg kommer fra opprinnelig.

    Jeg bor selv i Provence midt i hjertet, men her har desverre ting forandret seg betraktelig til det negative etter Euroen kom og lønningene har IKKE steget dermed mye større krimalitet. Jeg er så heldig at jeg ligger innerst, øverst i et kvarter som er så lite at det ikke er nr på husene.

    Men det har ikke vært lett å bosette seg her, drive en olivengård med bønder rett nedenfor og jeg KVINNE. Det har vært vanskelig for dem å svelge. Vi kom hit i 98.

    Ønsker deg lykke til og at VG fortsetter med disse spaltene. Setter stor pris på de.

    Mvh JAR

    • Takk for hyggelig tilbakemelding! Jeg håper virkelig at sjefene i VG leser den 🙂
      Ellers fascinerende det du skriver om Provence og det som vel må kalles en del av Middelhavsområdets machokultur. Jeg håper de har innsett at også kvinner kan dyrke oliven nå! (?)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *