Landsbyloffing på Kreta, dag 6: Ikke akkurat en tursti i marka

KLYVING: Aradenaravinen byr på klyving fra Aradena 600 moh til stranden i Marmara. Her er Tanja Siegle og Roger Gräber på vei ned. Foto: MONA LANGSET

KLYVING: Aradenaravinen byr på klyving fra Aradena 600 moh til stranden i Marmara. Her er Tanja Siegle og Roger Gräber på vei ned. Foto: MONA LANGSET

Klatre, klyve, hoppe, skli. Aradenaravinen er ingen vanlig søndagstur.
Men det er morsomt. Mye morsommere enn Samariaravinen, hvor du bare bruker beina. I Aradenaravinen må du bruke hele kroppen.

Og vil du ha litt ekstra spenning, kan du hoppe strikk fra Aradena-brua før du går igjennom landsbyen som ble fraflyttet etter en vendetta i 1949. (Den jeg skrev om i går).

 

ARADENA: I helgene arrangeres det strikkhopping fra denne brua 138 meter over bunnen i ravinen. Foto: MONA LANGSET

Turen gjennom Aradenaravinen starter ved brua og den fraflyttede landsbyen.

 

For å være helt ærlig: Jeg er glad jeg ikke var her på en lørdag eller søndag. Det er nemlig da det er strikkhopping, og da måtte jeg ha prøvd det.

 

Ingen hadde tvunget meg til det, selvsagt. Men min indre stemme hadde sagt: Hopp! Du har hoppet i Norge, så da må du gjøre det her også.

 

Så det var like greit at det ikke var noe alternativ i dag.

 

Fikk stort nok sug i magen av bare å se på utsprangsplattformen 138 meter over bunnen av kløften.

 

Men kommer du hit i helgen har du altså muligheten. De siste årene har det vært hopping fra Aradena-brua der Aradenaravinen  hver helg fra juni og ut august.

 

Komme dit
Uansett om du skal hoppe, se den fraflyttede landsbyen eller gå ravinen, er det enklest å komme til Aradena  via fra Chora Sfakion. Dit går det både buss og båt. (Det er andre fergestopp etter Agia Roumeli.) I Chora Sfakion kan du finne en taxi, eller be noen fra dykkesenteret kjøre deg.

 

 

Hvis du ikke skal gå ravinen, og har tenkt deg tilbake samme vei som du kom, er det fullt mulig å kjøre leiebil helt fram.

TAXI: Orestis Karamanos fra dykkersenteret i Chora Sfakion hentet meg i Loutro i dag. Foto: MONA LANGSET

TAXI: Orestis Karamanos fra dykkersenteret i Chora Sfakion hentet meg i Loutro i dag. Foto: MONA LANGSET

 

Da jeg reiste fra Loutro i dag tidlig, var det først med taxibåt til Chora Sfakion og deretter  biltansport opp i fjellet, ordnet via dykkersenteret i Chora Sfakion.

 

 

Sfakia-pai
På veien til Aradena måtte vi stoppe i fjellandsbyen Anopolis. Hadde nemlig blitt sterkt anbefalt å prøve den lokale Sfakia-paien.

 

ANOPOLIS: Giannis Orfanoudakis har laget Sfakia-pai til meg. Foto: STELIOS TSIRINTANIS

ANOPOLIS: Giannis Orfanoudakis har laget Sfakia-pai til meg. Foto: STELIOS TSIRINTANIS

Og det var ingen dårlig frokost. Giannis Orfanoudakis i bakeriet vartet opp både meg og sjåføren fra dykkersenteret. Vi fikk være hans  frokostgjester.

 

 

SLIK: Stelios viser hvordan Sfakia-paien skal spises.

Den berømte paien ser ut som en flat pannekake med hvit geitost inni.

 

 

Vi fikk den servert sammen med et lite glass raki, og en skål med honning som skulle helles over paien.

 

 

Da jeg begynte å skjære biter av den fikk jeg raskt beskjed om at det var ikke slik det skulle gjøres.

 

– Nei, den skal ikke spises som en pizza! Du skal rulle den som en pannekake, og holde endene litt opp slik at honningen ikke renner ut, forklarte Stelios.

 

Røde blomster og hvite fjell. Anopolis er et populært utgangspunkt for fjellturer. Foto: MONA LANGSET

Jeg spurte baker Giannis om hva slags kunder han vanligvis hadde her på bakeriet. Tenkte at det umulig kunne være veldig folksom her oppe i fjellene på sydsiden av Kreta.

 

Det var mest lokale, sa han. Pluss turister som kommer hit for å gå fjellturer. Dette området er et populært utgangspunkt for vandring i de hvite fjellene (Lefka Ori).

 

 

Flådd levende
Neste stopp på turen var torget i Anopolis, med en statue av landsbyens alle største sønn. Selveste Daskologiannis.

 

DASKALOGIANNIS: Hedret for motstanden mot tyrkerne. Foto: MONA LANGSET

Lyder navnet kjent? Flyplassen i Chania er oppkalt etter ham.

 

En av fergene på sydkysten, og et av hotellene i Loutro heter det samme.

 

Dette er en av Kretas virkelig store opprørshelter under den tyrkiske okkupasjonen.

 

Daskalogianni, eller Ioannis Vlachos som han egentlig het, fikk kallenavnet sitt som betyr «Lærerjannis» etter at han hadde studert i utlandet.

 

 

Om han noen gang jobbet som lærer, vet jeg ikke. Han var mer kjent som en mektig skibsbygger, skipseier og leder både for hjembyen Anopoli og hele Sfakiaregionen.

 

I 1770 kom tyrkerne som herjet landet med tilbud om en fredsavtale. Vel vitende om at det kunne være en felle, gikk Daskalogiannis dem i møte. Det endte med at han ble tatt til fange og torturert.
Men selv etter at de hadde skrellet av ham huden (!) nektet Daskalogiannis å komme med noen opplysninger til tyrkerne. Historien sier at han led i stillhet helt til han døde av skadene. Men broren, som ble tvunget til å overvære det hele, ble etter sigende gal.

Norske fjellfolk
Mens jeg sto der og fotograferte Daskalogiannis hørte jeg plutselig norske stemmer fra den nærmeste kafeen. Der satt det seks nordmenn som akkurat hadde avsluttet en tre dagers tøff fjelltur i Lefka Ori.

PÅ FJELLTUR: F.v: Terje Abrahamsen, Tor Henning Evensen, Kristin Borud, Marte Boro, Svend A. Svendsen og Marianne Svendsen. Foto: MONA LANGSET

PÅ FJELLTUR: F.v: Terje Abrahamsen, Tor Henning Evensen, Kristin Borud, Marte Boro, Svend A. Svendsen og Marianne Svendsen. Foto: MONA LANGSET

 

Gjengen har gått ni- og titimersturer hver dag. Overnattet i steinhytter og telt i null grader om natten, og båret vannforsyneinger til halvannet døgn i heten om dagen.

Konklusjonen deres er at denne type fjelltur ikke er for nybegynnere i fjellet.

Deres beste tips til andre som har tenkt å gå fjellturer på Kreta, er å kjøpe kart hos Nomaden i Oslo før avreise. Der fikk de kjøpt gode kart som andre fjellvandrere på Kreta har misunt dem.

Fjellturistene fortalte at de nå skulle slappe av i Loutro noen dager. Men først skulle de selvsagt  veien ned dit. Det tar halvannen time.

 

Det er med ande ord full mulig å opp til Anopolois og Aradena fra Loutro også.

Eller man kan ta taxibåt og bil slik som jeg gjorde.

 

Før jeg ga meg i kast med ravinen i dag, slo jeg av en prat med Antonis Georgedakis som jobber i den lille kiosken der turen starter.

GÅR IKKE UTEN GRUNN: Antonis Georgedakis. Foto: MONA LANGSET

GÅR IKKE UTEN GRUNN: Antonis Georgedakis. Foto: MONA LANGSET

– Dere kommer til å måtte bruke hendene. Det er litt klatring og klyving, sa han.

Det var ingen overdrivelse.

Går ikke uten grunn
Han fortalte at noen dager går så mange som 100 personer gjennom denne ravinen. Andre dager kan det være bare 10. De fleste er tyske, noen er franske og noen italienske. De siste årene har det også kommet noen greske, men grekere har ingen tradisjon for å gå på tur.

 

Veien til butikken i Anopolis. Foto: MONA LANGSET

– Vi går ikke i fjellet sånn helt uten grunn, fastslo han.
Antonis er vokst opp i Agios Joannes, den lille landsbyen som som ligger der veien som går forbi Aradena slutter.

 

Før broen ble bygget i 1986, måtte innbyggerne gå i to og en halv time for å komme til butikken i Anopolis.

 

 

Det inkluderte en tur ned i ravinen og opp igjen på den andre siden. De måtte bære matvarer og for til dyrene ned og opp ravinen.

 

– Livet ble mye lettere da vi fikk brua. Nå tar det bare ti minutter med bil til Anopolis, sa han.

 

Hver gang en bil kjører over brua dundrer og braker det så voldsomt i stålkonstruksjonene at  det høres ut som et voldsom tordenvær er på vei.

 

Jeg kvapp til hver gang det skjedde, da jeg var på vei ned i den dype kløften sammen med de tre tyske fotturistene som tilfeldigvis startet å gå samtidig med meg i dag..

 

PÅ TUR: Roger Gräbe, Tanja Siegle og Maik Schröder klyver nedover Aradenakløften. Foto: MONA LANGSET

Er veldig glad for at jeg møtte Tanja, Maik og Roger akkurat der, så jeg slapp å gå denne turen alene.

 

 

 

Vi brukte i alt 3,5 timer på 5,5 kilometer. Det var riktig nok inkludert en del fotopauser.

 

 

 

Mike hadde voldsomt til fotoutstyr med seg. Men likevel sier tidsbruken noe om framkommeligheten.

 

For plutselig forsvant merkingen. Plutselig var det ikke lenger mulig å hoppe ned til neste avsats. Noen steder kunne vi skli nedover fjellet. Andre steder måtte vi bare innse at vi hadde gått feil, og prøve å finne tilbake til stien.
Men det var gøy.

 

FRODIG: Mot slutten av turen blir Aradenaravinen frodigere. Og lettere å gå. Foto: MONA LANGSET

FRODIG: Mot slutten av turen blir Aradenaravinen frodigere. Og lettere å gå. Foto: MONA LANGSET

– I Samariaravinen kan det være en utfordring at det er så langt å gå i varmen. (18 km) I denne ravinen er utfordringen å ta seg fram. Likevel er det ikke uoverkommelig. Det er bare morsomt, sa Tanja, da vi endelig var framme ved Marmara, og kunne kaste oss  ut i de avkjølende bølgene.

 

Og jeg er helt enig. Litt utfordrende i noen partier, men på ingen måte uoverkommelig for en som liker å klyve litt. Det er ikke nødvendig med fjellklatrerutstyr. Men fjellstøvler hadde  vært en fordel. I det minste solide sko med kraftige såler.
Fra Marmara går det en liten ferge til Loutro hver ettermiddag klokken 17.

AHH, TAXIBÅT! Jeg elsker vind i håret. Foto: MAIK SCHRÖDER

Men siden vi var framme i Marmara allerede klokken 14,00, bestilte jeg taxibåt etter lunchen på tavernaen der.

 

Jeg skulle jo til hotellet for å skrive det siste innlegget i Kreta-reisebloggen.
Når jeg har satt siste punktum der i kveld, skal jeg nyte et glass god gresk vin på terrassen.
Hver gang noen sier «det finnes ikke god gresk vin,» blir jeg litt snurt. Det har jeg hørt mange ganger.

Men de vet ikke hva de snakker om.

 

 

Hellas har faktisk produsert flere viner helt i verdenstoppen. Her kan du se en av dem i selskap med de beste italienske og franske på forsiden av det anerkjente vinmagasinet Decanter: Tidligere har jeg besøkt et av de beste vinhusene i Hellas. Det kan du lese om her.

 

LOUTRO: En liten hvit landsby på sydsiden av Kreta. Foto: MONA LANGSET

LOUTRO: En liten hvit landsby på sydsiden av Kreta. Foto: MONA LANGSET

I natt skal jeg bo i nydelige Loutro, med krystallklart vann og hvite hus med blå vinduskarmer.

 

Så bassengklart er vannet i sjøen, her at da jeg sto på brygga før i dag, fikk jeg nesten følelsen av å kikke inn i et akvarium da en stor havskilpadde svømte forbi like under meg.

LOUTRO: Trapp som sier «velkommen» Foto: MONA LANGSET

Alle de rundt 20 småhotellene her er bygget på tuftene av husene til lokalbefolkningen.
– Mange har gjort om husene sine til hotell, fortale Sofia, Androulakaki som driver det jeg selv bor på, Porto Loutro on the hill.

 

 

Foreldrene hennes kommer herfra. Selv bor hun i Loutro om sommeren og i Chania om vinteren.

Nå bor ikke mer enn 10 mennesker fast i Loutro om vinteren. Men hver sommer vender rundt 100 av de lokale tilbake for å drive hotellene og tavernaene ved sjøen.
Her kan jeg helt klart finne roen. Helt til jeg reiser videre til en knøttliten landsby på østsiden av Kreta, der jeg begynner med greskundervisning hos en privatlærer til mandag. Etter det skal jeg ha ferie og praktisere den nye gresken jeg har lært. På Kreta, selvsagt.

karrt igjen

Les også:

* Landsbyloffing på Kreta, dag 5: Landsbyen alle forlater hver kveld

* Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

* Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

* Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

* Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

Landsbyloffing på Kreta, dag 5: Landsbyen alle forlater hver kveld

BILDE: Kim Larsen og Jacob Cramer skal reise videre med neste båt. Foto: MONA LANGSET

Til landsbyen Agia Roumeli er det ingen bilvei. Hit kommer man til fots eller med båt.
Dette er første gang jeg har kommet sjøveien. De andre gangene har jeg gått gjennom Samariaravinen, akkurat som Kim Larsen og Jacob Cramer på bildet over.
Agia Roumeli ligger midt i Sfakia-området. Et område jeg har blitt advart mot helt siden mine første turer til nordsiden av Kreta for mange år siden.

– I Sfakia er mennene mye større, mye farligere og mye villere enn på resten av øya, fikk jeg høre av folk fra Chania.

Vel. Mange av mennene er i hvert fall høyere. Jeg er ingen småjente selv, med mine 175 centimeter. Men Roussos og Stavros Viglis fra Agia Roumeli er en god del høyere.

Omgitt av høye menn

Omgitt av høye menn

– Det er mange i denne landsbyen på min størrelse, fortalte Roussos (186 cm)
– Onkelen min er 192 cm, og broren min 187, opplyste Roussos sønn, Stavros (180 cm).
Så de er høye. Men ville? Nei. Hos Roussos og Stavros sitter i alle fall latteren løsere enn våpnene.
Riktig nok har de et automatvåpen hengende på veggen i restauranten, under maleriet av kirken Agios Pavlos.
– Det er et tysk våpen fra annen verdenskrig. Tilhørte en fallskjermsoldat, fortalte Roussos. Les mer om annen verdenskrig på Kreta i bloggens dag 2.

 

Fergetider er relative
Jeg kom til Agia Roumeli med morgenbåten fra Sougia. Siden jeg var litt sent ute, planla jeg å kjøpe frokost om bord.
Det var ingen god plan.

Sist jeg tok denne båten solgte de sandwicher i kiosken. Nå var det bare potetgull og is. Dessuten: «Fergetider» er et relativt begrep. Båten var så mye forsinket at jeg kunne hatt god tid til å spise frokost før avreise.

Fergeturer langs sydsiden av Kreta er fascinerende. Da ser man de mektige fjellene og fine små badevikene fra sjøsiden.

Ser du kapellet? Jeg så det ikke fra båten i dag, så jeg bruker et bilde jeg har fått av Olle Meurling fra Fysimera.com

Ser du kapellet? Jeg så det ikke fra båten i dag, så jeg bruker et bilde jeg har fått av Olle Meurling fra Fysimera.com

Siden jeg nå kom til Agia Roumeli sjøveien, prøve jeg å få øye på det lille kapellet Agio Pavlos, som ligger litt øst for selve landsbyen. Men nei. Kapellet som ble bygget av steiner fra stranden der på 950-tallet, går nesten i ett med naturen.
Det er oppkalt etter apostelen Paulus  som kom til Kreta i år 59, og  brakte kristendommen til øya.

 

Han skal ha tilbrakt mye tid her, og nylig ble det arrangert en norsk temauke med vandring i Paulus’ fotspor.

 

Du kan lese mer om Paulus og Kreta på Bibelen.no. Her  og her.

(Takk til Hans Johan Fagrusten i Bibelselskapet, for hjelp til å finne de aktuelle skriftsedene)

 

En av reiselederen på Paulus-turen, Anna Meurling, fortalte at det er en kjempefin tur å gå fra Agia Roumeli til denne kirken. Det er 1,5 timers vandring på merket E4-sti langs sjøen. Selv om det ikke er bilveier dit, finnes det en liten kafeneion med mulighet til å få kjøpt lunch ved kirken.

Det får bli en annen gang jeg er i Agia Roumeli.

Københavnerne Kim og Jacob slapper av på stranden i Agia Roumeli etter Samariaturen. Foto: MONA LANGSET

De aller fleste turistene i Agia Roumeli kommer dit gjennom Samariaravinen.

 

Så tilbringer de ettermiddagen på stranden, før de forlater byen med båt til en havn med bilveier og bussforbindelser.

 

 

Gikk fort
Kim Larsen og Jacob Cramer fra København nøt livet ved Libyahavet mens de ventet på ettermiddagsbåten.
– Vi kjøpte bussbilletter gjennom et lokalt reisebyrå, og dro fra Chania allerede klokken kvart over seks i dag tidlig. Da var vi framme ved starten av ravinen før bussene fra Apollo, Spies og Star Tour kom. Vi begynte å gå klokken halv åtte, fortalte Jacob.

 

Og Kim la til at det var en fin opplevelse å gå så tidlig at de hadde Samariaravinen helt for seg selv. De gikk fort, og hadde bare ti minutters pause. Dermed kunne de legge seg på stranden i Agia Roumeli etter fire timer.

HJEMME: Om sommeren kommer alle barna hjem til Agia Roumeli. Stratos Tzatzimakis (9) har sin egen dyreverden bak restaurant Farigi, som foreldrene driver. Foto: MONA LANGSET

 

 

Når siste båt forlater Agia Roumeli om ettermidagen er det som regel bare en håndfull fastboende igjen.

 

Det vil si mellom 150 og 200 store og små mennesker om sommeren.

 

Om vinteren er det bare 20 – 30 der. Flest menn, fordi alle barna går på skole i Chania, og mødrene er sammen med barna i byen.

 
Mer enn Samaria-avslutning
Men Agia Roumeli er verdt et lengre opphold. Stedet er mye mer enn avslutningen på samariaravinen, skriver familien Vigli på sin nettside.

 

Far Rousos og sønn Stavros driver restaurant Artemis sammen. Og Rousos bror driver familiehotellet med samme navn.

 

 

Stavros er halvt svensk. Det henger sammen med at pappa Rouso giftet seg med en reiseleder som pleide å gå Samariaravinen èn gang i uken for 30 år siden. Svenske Eva flyttet aldri tilbake til Sverige.

 

– Så hva er egentlig Agia Roumeli mer enn bare slutten på Samariaravinen?

 

Lær om bienes liv hos Rousos. Foto: MONA LANGSET

 

– Det er et fint sted for fotturer. Vi er lokalkjente, og kan guide grupper på spennende turer.

 

Gjestene våre kan også være med på å lage kretisk mat i keramikkskåler, og bake brød i steinovn. Og de kan være med til bikubene mine og lære om bienes liv, sa Rousos.

 

Han har prøvd å selge pakketurer med den type aktiviteter gjennom et fransk reiseselskap for noen år siden.

 

Men uten særlig hell. Rousos gir likevel ikke opp tanken på at dette faktisk er en god forretningside.

 

Færre Samaria-turister

Mange sliter i Agia Roumeli for tiden. Det henger sammen med at langt færre turister går Samariaravinen.

 

Jeg gikk der selv i juli fjor, og undret meg over at det nesten ikke var folk i ravinen som pleide å være full av turister på den tiden av året. Les om det her.
– I fjor var et bunnår. I år har det foreløpig vært 25 prosent økning i forhold til 2012, sier Roussos optimistisk. Han håper på bedre tider og flere turister som bruker penger i Agia Roumeli igjen.

 

LITE FOLKSOMT: Anne Bergset Oikinomaki og jeg så ikke mange andre turister da vi gikk Samariaravinen i fjor.

 

For ikke bare er det færre turister nå. De som kommer bruker mindre penger enn før.

 

 

– Nå kan det komme fire personer bestille èn salat og to drikker på deling. Det er ikke som i gamledager. Det er 12 tavernaer i Agia Roumeli. Den eneste grunnen til at ingen av dem stenger, er at familiene eier dem selv, de bor der, og driver dem uten profitt, sukket han.

 

 

Så Roussos Vigli er glad for at han har en annen inntektskilde: De 250 bikubene.
Familien Vigli er også mer enn selvforsynt med kjøtt. Ved det gamle huset i den gamle Agia Roumeli-landsbyen har de både sauer, høner og kaniner.

 

 

De fleste familiene i Agia Roumeli har det på samme måten. De bor i den nye landsbyen nede ved sjøen, også har de bier og husdyr i hagene ved de fraflyttede husene i den gamle landsbyen.

 

BI-INNTEKT: Roussos har bier ved den gamle Agia Roumeli-landsbyen. Foto: MONA LANGSET

BI-INNTEKT: Roussos har bier ved den gamle Agia Roumeli-landsbyen. Foto: MONA LANGSET

Gamle Agia Roumeli ligger akkurat der Samariaravinen ender og betongveien de siste to kilometerne ned til sjøen starter.

 

I dag er de fleste husene ruiner. Bare kirken med gravplassen som fremdeles er i bruk blant beboerne i nye Agia Roumeli, holdes vedlike.

 

Dagens Agia Roumeli er en ung landsby. Den ble bygget opp på 1960- og 70-tallet, etter at myndighetene hadde kjøpt opp jord og gitt ett stykke til hver av familiene som bodde i gamle Agia Roumeli.

 

Flyttingen fra den gamle landsbyen startet etter at elva gikk over sine bredder om våren og ødela tre av husene. Etter hvert ble det også mer turister i området, og mange startet business nede ved sjøen. Da ble det i tillegg mer hensiktsmessig å bo der nede.

 

Den siste familien flyttet fra gamle Agia Roumeli ned til nye Agia Roumeli rundt 1980.

NY BY: med turistene fra samariaravinen, begynte businessen nede ved havnen å blomstre, og etter hvert flyttet hele gamle Agia Roumeli ned hit. Foto: MONA LANGSET

Før i tiden var det også en levende landsby midt inni Samariaravinen. De siste innbyggerne flyttet derfra i 1968. Noen av dem ned til  gamle Agia Roumeli, blant dem Rousos foreldre.

 

 
Så Roussos har vokst opp midt i Sfakia-regionen.
Hva er det egentlig med folk fra Sfakia, dette området på sørvestre Kreta? Hvorfor har de rykte på seg for å være litt «villere» enn folk fra resten av Kreta?

 

Historiefortelleren Lucky som jeg traff i Azogires (reisebloggens dag 3) hadde en forklaring. Han kommer selv fra en familie som måtte flytte fra denne regionen for 300 år siden på grunn av vendettaer, eller blodhevn.

 

 

– Folk fra Sfakia er stolte og sta. I tillegg har de en ekstrem frihetstrang. Det området har aldri vært okkupert. Hverken venetianere, tyrkere eller tyskere under annen verdenskrig klarte å få herredømme over den regionen. Sfakia-folket holdt alle inntrengere unna. Stoltheten deres har også ført til mange vendettaer. Det er ikke slik nå lenger. Likevel lever det ennå folk som har opplevd blodhevnen på nært hold, fortalte han.

 

 

Blodig historie

Den siste store blodhevnen skjedde i 1949. Den startet med en krangel om en geitebjelle, og endte med at fjellandsbyen Aradena, øst for Agia Roumeli, ble fraflyttet i løpet av tre måneder.

Historiefortelleren Lucky, sammen med onkel Pavlos og tante Katerina Kokoutsakis, som opplevde Aradena-vendettaen. Foto: MONA LANGSET

Luckys tante, Katerina Kokontsakis, er født i Aradena. I 1949 var hun ti år, og tilfeldigvis oppe på fjellet for å hente kuene da hun hørte skyting og bråk fra landsbyen. Da hun kom hjem havnet hun midt i slosskampen.

 

 

 
– Det startet med at åtte menn fra to familier satt rundt et bord og delte kjøttet av en geit de hadde stjålet. Det var et lystig lag, og til slutt var det bare bjellen igjen. Den ville alle mennene ha, og det endte med en skikkelig slosskamp der de dro fram våpnene. Likevel ble ingen drept i første omgang, fortalte Lucky.

 

Og tante Katerina fortsatte: Senere på kvelden gikk en fra Koukouvitakis-familien og banket på hos Tsontakis-familien for å snakke om hva som hadde skjedd. Da fikk han en kule mellom øynene.

 

 

Det måtte Koukouvitakis-familien hevne. I alt ble tre mennesker drept den kvelden. Og ytterligere ni ble drept i månedene som fulgte.

 

 

Til slutt skjønte de som var igjen i Aradena at de måtte splitte opp for at det ikke skulle skje enda flere drap. Så de flyttet. Noen til Heraklion, noen til Chania og noen til Rethymnon-området. Hele ti familier slo seg ned på samme sted i en landsby litt utenfor Rethymnon, fortalte Katerina Kokoutsakis, som nå bor i landsbyen Azogires.

 
– Det er nesten uvirkelig at dette kan ha skjedd. Reiser du til Sfakia nå, finner du nesten ikke søtere, hyggeligere og mer gjestfrie mennesker, sa Lucky.

 

 
– I Aradena er det heller ikke slossing lenger. Noen har kommet tilbake og satt i stand husene for å bruke dem om sommeren. Det er folk fra begge familiene, og de er venner nå, påpekte Katarinas ektemann, Pavlos.

 

På vei fra Agia Roumeli til Loutro. Foto: MONA LANGSET

På vei fra Agia Roumeli til Loutro. Foto: MONA LANGSET

I morgen skal jeg besøke den fraflyttede Aradena-landsbyen. Jeg skal overnatte i idylliske Loutro, som ligger ved havet like nedenfor Aradena. Og jeg skal gå Aradena-ravinen som starter ved den fraflyttede landsbyen, og ender ved det jeg har hørt skal være verdens mest idylliske lille sted: Marmara utenfor Loutro.

Les også:

Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

 

Landsbyloffing på Kreta, dag 4: Vin før ravinen

La meg bare si det med en gang: Det er ikke vanlig at jeg drikker vin til frokost. Men i dag ville det vært uhøflig å takke nei.

FÅ KUNDER: Jorgos ville nok gjerne ha selskap, og bød på både mat og vin før ravineturen. Foto: JORGOS JR.

Det begynte med at jeg kjøpte et glass nypresset appelsinjuice av Jorgos Sartsetakis på kafeen ved starten av Agia Irini-ravinen.

Kommer snart tilbake til fortsettelsen av den historien.

Agia Irini er Samaria-ravinens mindre kjente lillebror.

 

Ravinenen ligger i det samme naturreservatet, og i lange strekninger ser de til forveksling like ut, bortsett fra at Samaria er omtent dobbelt så lang som Agia Irini.

 

Men mens «alle» har hørt om Samaria, er Agia Irini ukjent for de fleste.

 

Fra Paleochora går det buss hver morgen til Omalos, der Samariaravinen starter. Men hvis man går av bussen omtrent halvveis mellom Paleochora og Omalos, kommer man til starten av Agia Irini.

 

Agia Irini munner ut i Sougia. Det er den landsbyen som ligger mellom Paleochora og Agia Roumeli på sydvestsiden av Kreta.

 

 

Mitt eneste kjennskap til Sougia fra før, var at jeg har kommet dit med ferge etter å ha gått Samariaravinen, og blitt plukket opp av en buss som har kjørt meg tilbake til nordsiden av øya.

 

Ifølge Lonely Planet er Sougia  en av de mest tilbakelente og forfriskende uutviklede feriestedene langs sørkysten av Kreta.

Dette var en gang i tiden et populært hippie-sted, og mange nostalgiske eks-hippier vender nærmest religiøst tilbake hit hvert år, leste jeg  i Lonely Planet.

Kan for øvrig ikke si at jeg så noen utpregete eks-hippier der i dag. Det var veldig stille. Høysesongen har nok ikke begynt ennå.

Jeg skulle altså gå til Sougia de syv kilometerne gjennom Agia Irini-ravinen.

Det var ikke akkurat kø der.

BUSSEN VIDERE: Jeg var den eneste som gikk av ved Agia irini. Foto: MONA LANGSET

BUSSEN VIDERE: Jeg var den eneste som gikk av ved Agia irini. Foto: MONA LANGSET

Da bussen stoppet ved Agia Irini var jeg den eneste som gikk av. Må innrømme at jeg følte meg ganske alene, da den hvite bussen kjørte videre på veien mot Samaria.

KAFENEION: Jeg visste ikke at det fantes en ved starten av ravinen.

KAFENEION: Jeg visste ikke at det fantes en ved starten av ravinen.

På forhånd hadde jeg lest om denne tuen i Julia Benotis bok «35 foturer på Kreta.» Der sto det at det var en lite kafeneion ved enden av ravinen.

Det sto ingen ting om at det også var en ved starten. Derfor ble jeg så gledelig overrasket over muligheten til å snakke med et menneske, at jeg gikk innom og bestilte et glass ferskpresset appelsinjuice. Det kunne jo være en god start på turen.

FRISTENDE: Få ting smaker bedre en ferskpresset appelsinjuice. Foto: MONA LANGSET

 

Nå har jeg lært litt gresk. Ikke mye. Men nok til at jeg kunne bestille en appelsinjuice. «Mia portokolada, parakalå.»

 

Mannen bak disken kunne omtrent like mye – eller lite – engelsk som jeg kunne gresk.

Det utviklet seg etter hvert til en merkelig samtale, som endte med at jeg ikke på noen måte skulle få lov til å betale for appelsinjuicen.

Neida, i stedet måtte jeg endelig smake på hans hjemmelagde kalitsounia, en slags flat pakke av paideig med ost og urter inni. Osten og urtene var fra egen produksjon. Han bodde to kilometer unna, fortalte han.

Jeg prøvde å forklare at jeg måtte gå, noen ventet på meg ved enden av ravinen og ville sikkert begynne å lure på hvor det ble av meg etter hvert.
Men det skulle bare ta fem minutter, sa han.

Det tok mye mer.

Også kom han med en karaffel rosevin, og skjenket i to glass.

Dermed var det «jamas» og «skål». Turid Oskarsen og Dag Larsen som har hus i Paleochora, og hadde vært så snille at de kjørte bagasjen min til Sougia, begynte riktig nok etter hvert å bekymre seg for hvor jeg ble av, fortalte de etterpå.

 

BILLETTKONTORET: Inngang to euro. Foto: MONA LANGSET

Mobildekning
Litt bortenfor kafeen hvor jeg fikk vin til frokost, står det lille huset hvor man skal kjøpe inngangsbilletter til ravinen. To euro.

 

Men der var det ingen.

 

I stedet var det hengt opp en lapp i vinduet med «jeg befinner meg en kilometer ned i ravinen.»

 

Så jeg begynte å gå. Og tenkte at hvis jeg faller og skader meg her, vil kanskje ingen finne meg. Det er ingen førstehjelpsstasjon eller vakter med muldyr, som i Samaria. Ingen mobildekning. Og ingen andre turister.

Etter en kilometer hørte jeg henne før jeg henne.

Billett-damen satt og snakket i mobiltelefon.

Hun var tilsynelatende lite interessert i å svare på spørsmålene mine. Men man blir jo litt pratsom, og gjør seg noen tanker når man går slik alene, så jeg spurte i vei.

BILLETTSELGEREN: Satt akkurat på det punktet hvor det var mobildekning. Foto: MONA LANGSET

 

– Hvor mange har kjøpt billett før meg i dag?
– 15

– Hvor mange pleier å

gå her i løpet av en dag?
– 50 – 60.

– Hele sommeren?
– Det er flest i mai. Da er det cirka 100.

 

 
– Er det slik at noen som jobber her går igjennom ravinen ved slutten av dagen for å se at ingen ligger igjen skadet på stien, eller noe? (her tror jeg egentlig ikke at hun hørte etter hva jeg spurte om)
– Ja.

 

 
Men neste spørsmål, fikk jeg et utfyllende svar på:

 
– Er det mobildekning i ravinen?
– Bare akkurat her hvor jeg sitter nå. Og i et lite område rundt tre kilometer nedi der.

 

LIK SAMARIA: Samme stier, samme rekkverk, samme trapper og mye av den samme naturen. Foto: MONA LANGSET

LIK SAMARIA: Samme stier, samme rekkverk, samme trapper og mye av den samme naturen. Foto: MONA LANGSET

Flere vandrere
Jeg gikk hele turen uten å lete etter mobildekning. I stedet gledet jeg meg over stupbratte fjellvegger, blå himmel, rosalilla blomster, steinete stier og bratte trapper med slitte rekkverk.

 

ENGELSKE: Jane og John Wellens fra England kjøler seg ned ved en vannkilde i Agia Irini. Foto: MONA LANGSET

Jeg møtte ikke mange på veien. Men omtrent halvveis tok jeg igjen Jane og John Wellens fra Devon i Sør-England.

 

De var over seg av begeistring over hvor vakkert det var, og gikk langsomt for å suge inn alle inntrykkene.

 

 

De var på rundreise på Kreta, og Jane fortalte at like før de reiste, hadde hun oppdaget nettsiden Airbnb.com.

 

 

Gjennom den kan de bo privat eller leie leiligheter til rimelige priser.

 

– Nå bor vi i en skikkelig «posh» leilighet til 45 euro natten. Men det går an å booke leiligheter til 20 euro også, fortalte hun.

 

Agia Irini er mye kortere enn Samaria, og etter to timers effektiv gåing, var jeg framme ved kafeen der ravinen slutter. Da er det ennå en times vandring på asfaltvei ned til Sougia, for den som har lyst til det. Men det går også an å bestille taxi i kafeen.

 

MERKET STI: Stien gjennom Agia Irini er merket, men det er uansett ikke mulig å gå feil. Det er bare å følge dalen. Foto: MONA LANGSET

Jeg var så heldig å bli hentet med bil. Turid og Dag kjørte ikke bare bagasjen fra Paleochora til Sougia for meg. De plukket meg også opp ved enden av ravinen.
Fiskebåttur
Mellom stranden og hovedgaten i Sougia ligger kafeene og restaurantene på rekke.
Der spiste vi lunch, før vi tok en fiskebåt til oldtidsbyen Lissos. Her kan du lese mer om Lissos.

LISSOS: Turid Oskarsen og Dag Larsen studerer det ner enn 2000 år gamle mosaikkgulvet i Asklepois-tempelet. Foto: MONA LANGSET

Lissos var en av Hellas’ første bystater. Nå er det bare ruiner igjen, men det er en interessant tur i passe avstand fra Sougia. 3,5 kilometer til fots. Det er fullt mulig å gå fra Sougia til Lissos.  Det tar cirka halvannen time.

Man kan gå dit fra Paleochora også. Området langs kysten er fullt av merkede E4 turstier, og et eldorado for turgåere.

TIL LISSOS: Turid og Dag på vei til Lissos i fiskebåten til Jannis.

Et annet alternativ er båt. Jeg hadde bestilt taxi med Captain George i Sougia.

 

 

Men da jeg ringte for å si at vi var klare til å dra, svarte han at han var i Chania for øyeblikket.

 

Han kunne sende Jannis med fiskebåten i stedet.
Slik ble vi sittende mellom gule garn på gulvet av fiskebåten, den 20 minutters turen til Lissos.

 

Jannis fortalte at han egentlig er fisker, men at han også kjører passasjerer mellom Sougia og Lissos om sommeren.

 

 

Fredelig sted
Om Sougia er et fredelig sted på jorda, er det er enda fredeligere i Lissos.

Det går ingen veier dit, ingen bor der, og ingen selger mat eller drikke der. Men det er mulig

DRIKKEVANN: Lissos var kjent for helbereende kilder. Nå drikker geitene av vannet der. Foto: MONA LANGSET

å finne godt drikkevann.

I en periode var stedet kjent for sine helbredende kilder. Og tempelet som ble bygget i det tredje århundre f.Kr, ble tilegnet den greske guden for medisin og helbredelse, Asklepios.

 

 

I oldtiden var dette en viktig by. Det var faktisk en av de aller første greske bystater, med egne pregete gullmynter.

– Utrolig å tenke på at det har bodd flere tusen mennesker her. Hvordan fikk alle plass? Og hvorfor valgte de dette værharde området uten noen naturlig havn, filosoferte Dag, mens vi nærmet oss rullesteinstranden hvor fiskerbåten la til.

Dagens innbyggere i oldtidsbyen har fire bein, ragg og horn. Geitene lever mellom ruinene av boliger, terrasser, og et tempel med flott mosaikkgulv.

 

På veien tilbake til fiskebåten tråket jeg i en gedigen tjæreklump på stranden. Virket ikke som om fiskerbåtskipper Jannis var overrasket over det. Slikt har visst skjedd før. Han rakte meg en flaske bensin og en klut, og dermed var det bare å vaske skoene før jeg gikk ombord.

TIL SOUGIA: På vei tilbake i fiskebåt. Foto: MONA LANGSET

TIL SOUGIA: På vei tilbake i fiskebåt. Foto: MONA LANGSET

I morgen går turen til Agia Roumeli. Jeg skal ikke gå Samaria-ravinen. I stedet skal jeg finne ut om stedet har noe mer å by på enn akkurat det å være avslutningen på den berømte ravinen. Og om det er noe i det jeg alltid har hørt: at innfødte i Sfakia-regionen er både høyere, villere og farligere enn resten av Kreta.

Les også:

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

Landsbyloffing på Kreta, dag 3: Slaraffenliv ved Libyahavet

Turister som velger Paleochora, kommer hit først og fremst for å nyte den rolige atmosfæren.

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

NYTER ROEN: Rett utenfor Paleochora sentrum er det mulig å få en strand for deg selv. Foto: MONA LANGSET

Det gjorde også Barbara. Men hun synes det ble i overkant folksom her denne helgen. Derfor gikk hun til en av strendene litt utenfor for byen.

– Ahh. Dette er perfekt, sa hun på gebrokkent norsk og strakte seg i sola, da jeg brøt inn i idyllen på rullesteinstranden.

Barbara (som på grunn av antrekket tenkte det var best ikke å ta med etternavnet på  bloggen) er opprinnelig tysk, men er gift med en nordmann og har bodd i Bergen. Da jeg spurte hvor hun kom fra, fortalte hun at hun nylig har fått norsk pass.

Barbara har jobbet som guide på Kreta i en årrekke. En periode gikk hun Samariaravinen tre ganger i uken. Hun bor for tiden i Rethymnon, men er på ferie i Paleochora.

– Grunnen til at det var så folksomt nå i helgen, er at det var gresk pinse. De har hatt langhelg med fri på mandag. Men nå når hverdagen kommer vil det nok roe seg litt, forklarte hun.

CHARTERTURISTER: F.v: Arvid, Aksel, Albin og Cecilia Isaksson har reist til Paleochora med Apollo. Foto: MONA LANGSET

At mange grekere har hatt fri denne helgen, kunne også Cecilia Isaksson fra Stockholm skrive under på.

Cecilia reiste med Apollo til Paleochora sammen med sønnene Aksel, Arvid og Albin.

– Vi bor på Hotel Rea. Et bittelite, koselig familiehotell. Jeg har ikke sett noen andre skandivaer der. De andre gjestene er greske.

 

I går skrev jeg at Lilleput er det eneste norske charterselskapet i Paleochora. Det er ikke helt riktig. Lilleput har den eneste norske reiselederen her. Apollo tilbyr også turer hit, men selskapet har ingen reiseledere.

 

Jeg har skrevet om chartermål uten reiseledere før.

 

Kundene får alt pakket og klart, men likevel ikke følelsen av å være charterturister.
Familien Isaksson var de eneste i Apollo-flyet fra Stockholm som skulle til Paleochora.

 

De andre passasjerene skulle feriere på nordkysten. Dermed ble mor og tre sønner hentet av en taksisjåfør på flyplassen i Chania og kjørt til hotellet på sydsiden av øya.

LANGGRUNN: Elafonissi-stranden er langgrunn og klar. Det går daglige båter dit fra Paleochora. Foto: MONA LANGSET

 

Nå nøt de livet i Paleochora, og snakket om utflukter de kanskje skal ta i løpet av ferieuken.

 

Mulig ferge til Agia Roumeli for å gå et stykke oppover i Samariaravinen.

 

Men helt sikkert en dagstur med rutebåt til stranden som kalles Hellas’ svar på Maldivene, Elafonissi.

 

– Er det sant at det er rosa sand der, spurte minstemann Albin da han skjønte at jeg hadde vært mye på Kreta før.

 

– Ikke like rosa som huden til mamma, måtte jeg innrømme. Men sanden består av knuste koraller. Og ja, det er litt rosaskjær i den.

 

 

Paleochora er en trivelig småby med ca 2200 fastboende. (Mer om Paleochora på Wikipedia:)
Byen ligger på en smal halvøy som stikker ut i Libyahavet på sørvestsiden av Kreta. Den har én strand på hver side: En med rullesteiner på østsiden, og en med finkornet sand på vestsiden.

 

Mellom den finkornede og grovkornede stranden, på høyden på tuppen av halvøya, ligger restene av en Veneziansk borg fra 1200-tallet.

 

Det er dessverre bare rester igjen av borgen, etter at både venezianere, tyrkere, piraten Barbarossa og til slutt tyskere under annen verdenskrig bidro til å ødelegge den.
Men de siste årene er det gjort et forsøk på å bevare det som er igjen.

 

Fra borgenruinen er det god utsikt mot Paleochora og de to strendene på hver side av byen.

 

Utsikt mot øst:

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot rullesteinstranden i øst. Foto: MONA LANGSET

Utsikt mot vest:

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

Utsikt fra borgen mot denfinkornede stranden i vest. Foto: MONA LANGSET

På stranden i vest, traff jeg familien Kvammen Sønsthagen fra Nesodden i dag.

SUPERSOMMER: Frida og Bror Kvammen Sønsthagen er i Paleochora sammen med foreldrene hver sommer. Foto: MONA LANGSET

– Vi har forelsket oss i dette stedet på sommeren, sa pappa Are Sønsthagen.

 

Og mamma Guro Kvammen fortalte at det er sjette gang de er her.
– Vi pleier å bestille hotellet på nett. Vi bor på Villa Europa, siden det nesten er det eneste her som har basseng.

Når man reiser med barn er det greit å ha basseng, for det kan blåse voldsomt i Paleochora. Så voldsomt at vi ikke kan bade i sjøen, sa hun.

 

Da er detgreit å vite at like utenfor byen, mot øst, ligger tre strender på rekke og rad. De ligger slik til at minst en av dem er i le, uansett hvilken retning det blåser fra.
Kanskje greit å vite at den stranden som ligger lengt mot øst av dem er den offisielle naturiststranden i området.

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

ET SLIT: Hver kveld bæres kafebordene ut i gaten. Foto: MONA LANGSET

 

Nedenfor borgen, mellom de to hovedstrendene, er hovedgaten som stenger for biltrafikk om kvelden.
Klokken 19,00 flyttes border og stoler ut på gaten, og der det var biler mens det var dagslys, blir det utekafeer og restauranter når mørket senker seg.

– Hvis jeg var statsminister skulle jeg avlyse den timen som begynner klokken 19,00. Jeg skulle hoppe fra klokken 18,00 med biltrafikk, til klokken 20,00 med ferdig dekkede kafebord. Dette er et slit, og det kan du godt skrive, sa en av kafeeierene, mens han svettet over bord og stoler under skumringstimen i dag.

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

UTELIV: Om sommeren flytter kafene ut i gatene om kvelden. Foto: MONA LANGSET

Dagen i dag har jeg for det meste vært i Paleochora.
Men jeg tok også en tur med leiebilen til landsbyen Azogires, 15 minutter unna.

Jeg ble veldig nysgjerrig på det stedet da jeg leste at det er mellom 40 og 400 fastboende der, avhengig av hvilke sjeler du teller med.
Offisielt er det 40. Men mange av de som har levd i landsbyen tidligere er fremdeles synlig til stede.
Det er utrolig mange historier knyttet til denne landsbyen. Og en helt utrolig historieforteller, Eftichis Antonio Kokoutsakis, bedre kjent som Lucky.

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

AZOGIRES: Her finner du Lucky, på Alfa Kafeneion. Foto: MONA LANGSET

 

Lucky driver landsbyens eneste kafenion, Alfa. Han har et eiendomsselskap, og han guider grupper, blant annet for Lilleput reiser.
Men kommer du dit på egenhånd, tar han deg gjerne med på en privat omvisning i området, eller gir deg et kart så du kan utforske det selv.

 

Lucky forteller overstrømmende om de 99 hellige menn som kom til området på 1340-tallet og gjorde mirakler. Han viser grotten hvor lederen deres bodde, og han viser fram kirken i klosteret som ble stengt på slutten av 1940-tallet etter at mennene i landsbyen hadde gjort den ene etter den andre av nonnene gravide.
Men jeg må innrømme at jeg ble aller mest fascinert av fortellingene hans om de mange sjelene som går igjen i Azogies.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

MYE ENERGI: Lucky forteller gjerne om alle sjelene som går igjen akkurat her. Han tror det er et område med mye energi.

– Akkurat her, sa Lucky, mens vi gikk forbi et 2000 år gammelt oliventre som har delt seg i tre deler, akkurat her ble 11 familieoverhoder fra nabolandsbyen Asfendiles henrettet av ottomanerne, fordi de nektet å omvende seg til islam.
Det skjedde i 1826. Men ennå kan man høre de drepte mennene her om natten.
En gang, mange år etter henrettelsene, gikk en ung kvinne forbi her på vei hjem om kvelden. Plutselig så hun en mann som hold sitt eget hode i hånden. Kvinnen ble så redd at hun besvimte.

Mens hun var besvimt hadde hun en drøm. En mann sa til henne i drømmen at hun skulle stå ved det hun trodde på.

Noen år senere ble hun forelsket i en fattig gutt fra nabolandsbyen Asfendiles. Foreldrene hennes motarbeidet forholdet, men kvinnen husket hva mannen hadde sagt til henne i drømmen: Stå ved det du tror på. Derfor giftet seg med fattiggutten.

Fattiggutten skulle senere vise seg å bli en meget rik mann. I ettertid viste det seg også at hans bestefar var en av de 11 som ble drept akkurat her. Og sannsynligvis var det bestefaren hans  som hadde snakket til henne i drømmen.

Men denne historien forteller bare om 11 av de mange som skal gå igjen i Azogires. Det er mange sjeler, og det er mange historier. Og Lucky deler gjerne flere av dem:

 

FORTELLEREN: Lucky forteller myter og sagn og sanne historier fra Azogires. Foto: MONA LANGSET

– Venezianerne pleide å ha busekytterkonkurranser akkurat her. Et år var premien en griseskulptur av gull.
20 mann startet konkurransen, men til slutt var det bare to igjen til finaleskytingen.
Til finalen tok de ut øksebladet av et skaft, så skulle de skyte en pil igjennom hullet i økseskaftet.

 

Den første finalisten traff midt i hullet. Den andre traff midt oppå pila som førstemann hadde skutt.

Det utløste en krangel om hvem som egentlig hadde vunnet.

 

Han som hadde skutt først ba en slektning løpe avgårde med gullpremien. Men han ble skutt i ryggen av en fra familien til den andre skytteren. Det utløste et masseslagsmål som ende med over 100 døde.

De sloss til alle var døde den gangen. Og fremdeles, på torsdagskvelder, kan du høre pilene som fyker mellom trærne og skrikene akkurat der kampen sto, fortalte Lucky, der han sto mellom oliventrærne i Azogires.

 

Vil du leser mer om Lucky, spøkelseshistoriene og de andre historier fra Azogires, kan du besøke ham i landsbyen, eller lese bloggens hans her.

 

Selv kommer Lucky fra en familie som bodde i Sfakia tidligere, men ble tvunget til å flytte derfra på grunn av vendettaer for 300 år siden. Siden har de bodd i Azogires.

Ved den lille familiekirken i Azogires har Luckys slekt en egen grav for familiemedlemmer som døde i vendettaer.

Det er et tema jeg skal komme tilbake til i senere i uken, når jeg beveger med inn i Sfakia-regionen.

Jeg tar det første skrittet i den retningen i morgen, da jeg skal gå Agia irini-kløften som ender opp i landsbyen Sougia.

 

* Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

* Landbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

 

Landsbyloffing på Kreta, dag 2: Vind i håret og krigshistorie under huden

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

MORSOM: Når bilen ikke har tak, er det morsomt å kjøre. Foto: MONA LANGSET

I dag har jeg kjørt tvers over Kreta. Fra nordkysten til sydkysten, med sol i ansiktet og vind i håret.
Når jeg er i Hellas liker jeg å kjøre bil uten tak.

 

Egentlig er jeg ikke noe glad i å kjøre bil. Synes fort det blir kjedelig i kjøretøy med fire hjul. Men når jeg kjenner sol og varm vind mot huden, får bilkjøringen en helt annen dimensjon.

LUFTIG: Deilig med varm vind i håret. Foto: SELVUTLØSER

 

Siden jeg holder meg unna de kjente bilutleiefirmaene, betaler jeg ikke mer for en bil uten tak, enn hva en bil av samme størrelse med tak koster hos de store.

 

Bilen på bildet  her har jeg leid gjennom Holiday Autos. Inkludert fri kilometer, betaler jeg ca 300 kroner dagen. Da er forsikring som sletter egenandelen dersom bilen blir skadet eller stjålet, inkludert.

 

Jeg smiler mot sola mens hårfjoner kiler meg i pannen. Visste du at håret blåser framover – og ikke bakover – når du kjører cabriolet?

 
Fjellandsbyer
Uansett hvilken vei du velger for å krysse Kreta fra nord til sør, må du over fjell. Og du må igjennom mange fjellandsbyer. Jeg har vært innom flere i dag.
Mange av dem har synlige minner etter annen verdenskrig. Det skal jeg komme tilbake til.

Først litt mer om det å kjøre bil i Hellas.

Det er umulig ikke å legge merke til de mange små kapellene lang veien. De som er satt på steder hvor det har vært en trafikkulykke. Noen er pyntet med blomster og brennene lys. Enten i takknemlighet over at det tross alt gikk bra. Eller som et minne over den som mistet livet akkurat der.

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

VEIKAPELL: En påminnelse om å feste bilbeltet og kjøre forsiktig. Foto: MONA LANGSET

Hellas har lenge vært det landet i Europa som har flest dødsfall i trafikken i forhold til antall innbyggere. Nå har landet kommet ned på en tredjeplass på denne lista, men antallet trafikkdrepte er fremdeles høyt.
Så da burde jeg kanskje vært redd når jeg sitter bak rattet i min åpne bil?

Jeg er ikke det. Jeg kjører forsiktig og har på meg bilbelte. Og tenker at mange av de som dessverre ble nok et nummer på trafikkoffer-statistikken i Hellas, ville sluppet unna med  lettere skader de hadde brukt bilbelte eller hjelm.

 

Krigskirkegården

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

KRIGSKIRKEGÅRD: Her hviler de tyske soldatene. De allierte har sin kirkegård i Souda-bukten. Foto: MONA LANGSET

Siden jeg nå er inne på dystre dødstall; Veien fra Platanias i nord til Paleochora i sør, går som sagt forbi mange minner fra annen verdenskrig.
Første stopp i dag, var den tyske krigskirkegården i Maleme, ti minutters kjøring vest for Platanias.

 

4.465 tyske soldater ligger begravet der, de fleste av dem unge gutter på 19 og 20 år.

SOLDATGRAVER: Noen med navn. Noen uten. Foto: MONA LANGSET

 

Jeg gikk langs radene med kvadratiske skifersteinstøtter og leste: Gefreiter Anton Blettner, 11.2 1922 – 20.5 1941. Jäger Heinz Hochwald, 22.1.1917 20.5.1941. Ein unbekannter Deutsche Soldat. Zwei unbekannte Deutsche Soldaten.

 

Svært mange av dem mistet livet under Slaget om Kreta, som startet om morgenen den 20.mai 1941.
Hitler ville sikre seg Kreta som en base for videre angrep mot  Afrika og Midtøsten.

Han trodde han var smart da han sendte fallskjermtropper sørover for å invadere øya. Dette var faktisk den første vesentlige fallskjerminvasjonen i verden.

 

Vel. Han hadde ikke regnet med den massive motstanden. Tyske fallskjermjegere ble plaffet ned mens de hang i skjerm, eller når de viklet seg ut av skjermen etter at de hadde landet.

 

Selv om de beste kretiske soldatene befant seg i Albania hvor de kjempet mot italienere, ble de tyske fallskjermstyrkene møtt av kampvillige kretiske gutter og menn i alle aldre.

 

I tillegg var allierte soldater fra Storbritannia, New Zealand og Australia der for å beskytte Kreta.

Etter den første dagen med harde kamper hadde tyskerne lidd store tap, og ikke nådd noen av sine mål.
Så store var tapene denne dagen at Hitler nedla forbud mot flere fallskjerminvasjoner under krigen. Kreta ble kjent som den «tyske fallskjermsoldatens grav».
Men det de alliertes overlegenhet varte ikke lenge. Etter hvert tok tyskerne kontroll over flyplassen i Maleme. De tyske styrkene fikk flydd inn forsterkninger, og snart hadde de tatt kontrollen over hele øya.

De allierte soldatene fra Hellas, Storbritannia, Australia og New Zealand led enda større tap enn de tyske. Noen ble tatt til fange, noen klarte å rømme. Men på de alliertes kirkegård fra annen verdenskrig i Souda-bukten, er det 15.000 graver.

 

Hvis du vil lese mer om slaget om Kreta, kan du gi deg i kast med Anthony Beevors murstein av en bok: Kreta. Okkupasjon og motstand. Eller lese en kortversjon på dansk her. 

Denne  avslutter med noen ord av fredsprismottakeren Albert Schweitzer:
Krigskirkegårder er det sterkeste argument for fred.

FRA NEW ZEALAND: F.v: Ross Duncan, Ngaine Duncan, Theos Litiakis, Irene Connolly.

På den tyske krigskirkegården traff jeg i dag tre New Zealandere, som var der nettopp for å markere fred og forsoning.
Irene Conolly fortalte at faren hennes var blant de allierte styrkene under slaget om Kreta i 1941.

 

Ngaine Duncans onkel var også en av de New Zealandske allierte.
– Onkelen min klarte å rømme unna tyskerne, takket være lokalbefolkningen. De holdt ham skjult i en hule i fjellet, og ga ham mat så han kunne overleve. Etter tre måneder klarte de å smugle ham ned til kysten på sydsiden av øya, og ut i en åpen båt på Libyahavet. Der ble han plukket opp av et britisk fartøy og fraktet i Alexandria i Egypt, sa hun.

 

Onkelen døde senere i Egypt under krigen. Men hennes tante har senere klart å spore opp den kretiske familien som hjalp ham, og i forrige uke var etterkommerne av alle de involverte med på en markering i hulen hvor han ble holdt skjult, nettopp som et symbol på fred og forsoning.
Etter at Ngaine fortalte meg historien, så hennes ektemann, Duncan, ut over de lange ladene med kvadratiske gravsteinene i Maleme og sukket:

 

– De var jo bare 19 – 20 år gamle gutter, og ofre for sitt eget lands politikk. Vi trenger fred nå.

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

MONUMENTER: Kretere som mistet livet under den tyske okkupasjonen blir minnet mange steder. Foto: MONA LANGSET

Sårene etter annen verdenskrig har brukt lang tid på å gro på Kreta. Så måtte også lokalbefolkningen lide mye under den tyske okkupasjonen.

 

Tyskerne slo hardt ned på all sivil motstand, og mange landsbyer ble helt utslettet som hevn.
På min ferd mot Paleochora kjørte jeg først gjennom «martyrlandsbyen» Floria. Men hevnaksjonene der var bare oppvarming i forhold til det som skjedde i Kandanos, litt nærmere Paleochora.

 

Der ble 180 av landsbyens gutter og menn ble massakrert den 3. juni 1941.
Det var en hevn fordi sivilbefolkningen i Kandanos hadde forsvart seg mot invasjonsstyrkene og drept 25 tyske soldater.
Og tyskerne nøyde seg ikke med å drepe mennesker som hevn. De drepte også alle husdyr og satte alle bygninger i brann.

 

Kandanos ble erklært som «død sone» og den gjenværende befolkningen fikk forbud mot å vende tilbake for å bygge opp landsbyen igjen.

 

For sikkerhets skyld ble det satt opp skilt som proklamerte på gresk og på tysk:
«Her lå Kandanos, ødelagt som hevn for drapet på 25 tyske soldater. Skal aldri gjenoppbygges.»

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

KANDANOS: Kopier av skiltene tyskerne satte opp her etter å ha jevnet landsbyen med jorden, er gjenskapt og stilt ut på torget. Foto: MONA LANGSET

I år 2000 ble det reist et krigsminnesmerke med en reproduksjoner av de gamle skiltene, og navnene på de 180 som mistet livet.

Du kan lese mer om det på Wikipedia.
I dag er Kandanos nærmest et fredelig veikryss med en håndfull kafeer, og en flott kirke på toppen.

 

MINNER: På kafeene i Kandanos sitter mennesker som husker hvordan byen ble jevnet med jorden.

Men på kafeene sitter gamle mennesker som ennå husker den redselsfulle dagene i 1941.

 

– Ser du han med det hvite håret ved bordet der borte? Han hadde fødselsdag, og fylte ti år 3. juni 1941.

 

Den samme dagen så han tyskerne brenne ned landsbyen og drepe faren sin, fortalte Samantha Kastrinaki som serverte meg lunch på kafeen i Kandanos i dag.

 

Alle i Kandanos Kan fortelle historier fra krigen hvis du spør. Alle kjenner noen, eller er i slekt med noen, som opplevde grusomhetene på nært hold.
Samantha Kastrinaki er født i USA, men både moren og farmoren er fra Kandanos. Selv flyttet hun dit fra Boston for 18 år siden.

 

– Da jeg kom hit fortalte den gamle mannen som jobber på bensinstasjonen her at farmoren min reddet ham fra tyskerne da han var ett år gammel. Sammen med en annen ung dame, flyktet farmor opp i fjellene med fem små barn. Mannen på bensinstasjonen var et av dem.

 

Den dagen mistet farmor faren sin.
Min oldefar hadde en liten butikk i Kandanos. Han nektet å forlate den da tyskerne kom, dermed ble han brent sammen med butikken, fortalte Samantha.

VG7:  Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

VG7: Samantha Kastrinaki studerer bildene av gamlepresten i VGs søndagsmagasin for seks år siden. Foto: MONA LANGSET

Det var ikke så mange kunder på kafeen i formiddag, så Samantha hadde god tid til å snakke.

 

Derfor benyttet jeg også sjansen til å spørre etter nytt om den gamle presten.

 

Sist gang jeg var i Kandanos, for seks år siden, møtte jeg Papa Frangiskos. Den da 75 år gamle presten jobbet overtid fordi kirken ikke hadde funnet noen som kunne overta etter ham.
Det var en bildereportasje i søndagsmagasinet VG7, som dessverre aldri ble publiser på VGNett, derfor kan jeg ikke legge ved noe link

 

Jeg har ofte lurt på hvordan det har gått med ham. Jobber han som prest ennå?

 

– Han jobbet her helt til i fjor. Da fikk vi en ny prest. En veldig ung en, bare 27 år og ugift. En fin fyr, og godt likt av alle. Gamlepresten, Papa Frangiskus bor i landsbyen ennå. Han er stadig like frisk. Steller med geitene sine, jobber i grønnsakhagen, dyrker druer, og lager vin, fortalte Samantha.

 

Og mens vi snakket om sola.. kom en mann i flagrende sort prestekappe løpende nedover veien, i full firsprang mot bussen som stoppet ved torget på veien til Chania.
Det var ikke den unge nye presten som løp så fort. Det var 81 år gamle Papa Frangiskus.

 

Etter lunchen i Kandanos kjørte jeg videre til Paleochora.
I morgen skal jeg utforske denne byen hvor Lilleput er det eneste norske selskapet med charterturister. Da blir det strandliv og byliv og kafeliv med flere fastboende enn turister.

Landsbyloffing på Kreta, dag 1: Rapport fra Lille Norge

Kveldsstemning i Platanias. Foto: CHRISTINA SOGGE

Kveldsstemning i Platanias. Foto: CHRISTINA SOGGE

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på Kreta. Det er mange. Jeg blir aldri ferdig med å oppleve denne øya. De neste dagene skal jeg loffe rundt og dele opplevelsene på reisebloggen. Jeg gleder meg.

I skrivende stund er det bare noen få timer siden jeg landet på flyplassen i Chania.
Derfra kjørte jeg rett til mange nordmenns favorittferiested: Platanias.

I morgen skal jeg kjøre sørover til Paleochora, og senere ta båter østover, til steder nesten uten turister og helt uten biler.

Men jeg ville altså starte i Platanias. Jeg hadde tenkt å ta bilde av solnedgangen fra en av restaurantene på toppen av Gamlebyen. Med utsikt over Thodoro-øya,
Men siden Norwegian-flyet var forsinket, rakk jeg det akkurat ikke.

Mørket kommer brått her. Som å skru av en lampe. Det fine solnedgangslyset var der akkurat i det jeg kvitterte ut leiebilen ved flyplassen.

Innen jeg var framme i Platanias var det helt mørkt.

Derfor er det bildet jeg har lagt inn på toppen av bloggen i dag fra en tidligere Kreta-tur. En  tur for to år siden, da jeg blant annet skrev om ting man kan gjøre sammen med barn i Chania-området. Det er ganske mye, og sikkert en av grunnene til at så mange nordmenn velger å feriere akkurat her.

Men nå sitter jeg altså her på restauranten på toppen av den mørke byen, og hører Postgirobygget  «…jeg sier takk skal du ha – jeg har det så bra…»

Og nordmenn på mange av bordene rundt meg synger med.

For litt siden – før musikken kom på – sørget gjengen borte i hjørnet for underholdningen:
«Heia TIL, heia TIL, det er klart at vi heier på TIL!»

De sang og klappet, og jeg spurte om å få ta bilde av den glade gjengen. Men da fikk jeg beskjed om at de hadde med egen pressefotograf. Ronald Johansen fra avisa Tromsø. Og skulle det blir noe greie på det, måtte han få låne kameraet mitt.

Så her er bildet han tok: Tromsø-gjengen, sammen med sjefen på Astrea restaurant, Jørgen.

HEIA TIL: Ba, f.v: Frank Morten Isaksen, JØRGEN, Claus Arne Clausen, Ingri Sølvesen, Maria Klausen, Isak Elias Christensen, Johannes Klausen, Marita Christensen. Foto: RONALD JOHANSEN

HEIA TIL: Ba, f.v: Frank Morten Isaksen, JØRGEN, Claus Arne Clausen, Ingri Sølvesen, Maria Klausen, Isak Elias Christensen, Johannes Klausen, Marita Christensen. Foto: RONALD JOHANSEN

Jørgen heter egentlig Jorgos, men om sommeren kaller han seg Jørgen, og er kompis med alle gjestene, både på den restauranten han driver på toppen av gamlebyen om kvelden, og på den han driver nede ved sjøen om dagen.

Jørgen/Jorgos kan en del norsk, også samler han på norske t-skjorter. I dag bruker han en sort,  hvor det står «Bare kompis ikke rompis» på ryggen.

I fjor bodde jeg en periode på hotellet ved siden av strandrestauranten hans. Og hver dag kom Jørgen/Jorgos og kollegaen Jordan i nye t-skjorter med norsk motiv.

Det var klubb-t-skjorter fra norske fotballag, det var t-skjorter med norske ord, og det var  mange med «Jørgen» og «Kompis» på brystet og på ryggen.
Han forteller at de får dem av venner fra Norge.
Her kan du se en BILDESERIE med noen av dem.

Jørgen/Jorgos har mange venner i Norge. Mange av dem kommer stadig tilbake til de to restaurantene hans i Platanias. Både på grunn av maten, og på stemningen.

I kveld er det forresten ikke bare glade Tromsø-folk på toppen av Gamlebyen. I halvetasjen over er det flest trøndere. Og når DDE fyller høyttalerne med «Ååå, det går likar’ nå,» er det full allsang fra flere bord, og «heia Rosenborg!»

Her er er en glad Trondheims-gjeng:

TRONDHEIMSGJENG:  Knut Kåre Kristiansen, Torild Hage, Mari Hage, Ove Hage, Hanne Heggen, Malin Heksena, Marcus Eide, Knut Hage

TRONDHEIMSGJENG: Knut Kåre Kristiansen, Torild Hage, Mari Hage, Ove Hage, Hanne Heggen, Malin Heksena, Marcus Eide, Knut Hage

– Det er god underholdnig her, smiler en av småjentene ved Tromsøbordet.

Platanias. Det er ikke veldig lenge siden denne lille landsbyen 12 kilometer vest for Chania by var bebodd av fiskere og bønder, og ikke hadde et eneste hotell eller turist.

Fremdeles er det appelsin- og olivenlundene i åsene bak. Men i sentrum ligger hotellene, restaurantene, barene og butikkene tett. Det er mye liv. «Det livligste badestedet på Chaniakysten» skriver Star Tour på sin nettside.

Likevel er det langt i fra noe flatfyllsted. Mange barnefamilier velger å reise hit. Og nesten aller kommer fra Skandinavia.

Så lite kjent er stedet blant andre turister enn de skandinaviske, at det ikke en gang eksisterer i «reiseguidebibelen» Lonely Planet.

I løpet av sommeren kommer det ca 40.000 nordmenn hit, ifølge Apollos beregninger. Det vil si at omtrent hver fjerne norske Kreta-turist ferierer akkurat i denne lille landsbyen.

Om vinteren er Platanias stille. Da er det ingen charterfly til Kreta. De mange hotellene, barene og butikkene stenger. Bare et par spise- og kaffesteder holder åpnet for de i underkant av 800 fastboende i byen.

Men skandinavene, og særlig nordmennene dominerer altså om sommeren. Det har antakelig fått noen i kopi-klesbransjen til å tenke at «nordmenn liker sikkert Moods of Norway» Slik ser det i alle fall ut i noen av butikkene her.

Vel. Nå er det mørkt, og jeg kikker ut mot havet, og konturene av Thodorou-øya der ute. Det er et naturreservat og bosted for en flokk med Kretas nasjonaldyr, den utrydningstruede kri-kri-geita.

KRI-KRI: Denne befinner seg i byparken i Chania. På Toudou-øya lever de fritt. Foto: MONA LANGSET

KRI-KRI: Denne befinner seg i byparken i Chania. På Toudou-øya lever de fritt. Foto: MONA LANGSET

Fra havnen i Platanias går det daglige båtturer ut til øya. Har du telelinse på kameraet, er det stor mulighet for å få tatt bilder av geitene med de staselige hornene.

Båten stopper ved vraket av et tysk krigsfly som ble skutt ned under invasjonen av Kreta i 1941. Flyrestene ligger på sju meters dyp, og i det krystallklare vannet, trenger du ikke dykke med flasker for å se det godt. Her er det lagt inn lang snorklepause.

BÅTTUR: Mange som ferierer i Platanias tar en tur med denne båten. Foto: MONA LANGSET

BÅTTUR: Mange som ferierer i Platanias tar en tur med denne båten. Foto: MONA LANGSET

.
Platanias er for mange et elsk-eller-hat-sted. Noen synes det er alt for masete. Andre finner roen, og liker kontrastene. Det er kort vei til barer og butikker. Det er kort vei til veldig lange strender. Det er kort vei til appelsinlundene like bak hovedgaten. Jeg anbefaler alle som har tenkt seg til vannparken Limnoupois å ta det lille mintoget, for da kjører man gjennom dette landskapet, og får se en helt annen side av området.

Kreta har mange sider. Jeg skal vise noen av dem i løpet av de nærmeste dagene.

Før jeg logger av vil jeg bare ta med litt om Hellas-følelsen.

Det siste året har jeg prøvd å lære meg litt gresk. I boka vi bruker på kurset i Oslo, handler et av de første kapitlene om Maria som er på flyplassen i Athen for å møte sin italienske venninne.
«Velkommen, hvordan har du det?» spør Maria.
Og venninnen svarer (gjengitt i lydskrift, siden jeg ikke har gresk tastatur på PCen):
Thauma, Maria mo, ime stin Ellada!
(Fantastisk, Maria min. Jeg er jo i Hellas!)

Den følelsen kjenner jeg godt. Hvis noen spør meg hvordan jeg har det like etter at jeg har gått ut av flyet, vil jeg også svare: Fantastisk, jeg er jo i Hellas!

Så det er en skikkelig grekofil som skal blogge fra Kreta i seks dager nå.
I morgen kjører jeg sørover mot Paleochora.

Europas billigste land, dag 7: Historiens skraphaug

ENDESTASJON: Ikke akkurat bæste tomta i by'n, men du er hældi' du Lenin. Foto: GJERMUND GLESNES

ENDESTASJON: Ikke akkurat bæste tomta i by’n, men du er hældi’ du Lenin. Foto: GJERMUND GLESNES

På en ubebygd tomt et stykke utenfor Sofias sentrum står de: Den gamle kommuniststatens falne avguder. Lenin, Dimitrov, Blagoev – samt helteskikkelser som «de frivillige», «kvinnelige gravere», «skiftarbeidslaget»…

Inntil kommunistpartiets fall i 1989 sto de på hedersplasser i det offentlige rom i Bulgaria. Så ble de fjernet, én etter én. Og stuet bort. Ute av syne, ute av sinn. Akkurat som i de andre landene på østsiden av jernteppet. I Albania er selv museet i barndomshjemmet til eksdiktatoren Enver Hoxha viet noe helt annet enn Hoxha.

I Bulgaria varte gjemselen til 19. september 2011. Da åpnet Sofias Museum for sosialistisk kunst (6 leva – 23,40 kr). Dit tok jeg veien i dag.

Museet har ingen hjemmeside. Jeg fant ikke et eneste skilt som viste veien til det. Men det sto avmerket på kartet jeg fikk på hotellet. Jeg tok t-banen (1 lev) til G. M. Dimitrov-stasjonen og gikk ned bakken et par hundre meter til en sidegate, fulgte den nesten til skiltet «trafikkpoliti». Selv der var ikke museet skiltet. Men da jeg snudde blikket mot høyre, så jeg dem. Først kommunistpartiets stjerne som en gang sto på toppen av partiblokkas spir i Sofia sentrum. Og bak stjernen en broket forsamling steinansikter fra en forgangen tid.

De sto på en tustete gressplen med ugress og blomster, trengt inne blant støvete boligblokker og et kjøpesenter (Ha! For en ironi!). Stalin hadde ikke engang plass i friluft. Han sto inne i selve museumslokalet sammen med fargerike propagandaplakater om staute arbeidere foran rykende fabrikkpiper, glade bønder med landbruksmaskiner, kjærlige mødre og skurkaktige yankees.

SAVNER DU DISSE? Mønsterarbeideren ehh, Igor (?), Stalin og Engels. Foto: GJERMUND GLESNES

SAVNER DU DISSE? Mønsterarbeideren ehh, Igor (?), Stalin og Engels. Foto: GJERMUND GLESNES

Gråt jeg en skvett av tanken på de fallerte helter? Nei. Derimot kjedet jeg meg litt da propagandafilmkinoen begynte på nok en rull om hurramegrundt og heroiske arbeidere som hadde fullført jobben før skjema.

I stedet rømte jeg ut for å snakke med Nadja Doychinov som kjører film og selger suvenirer i rommet ved siden av.

Hun snakker nesten ikke et kløyva ord engelsk. Det gjorde heller ikke noen av de andre som var på jobb i dag – fascinerende siden de fleste besøkende er utenlandske turister. Bulgarene er visstnok få.

Da Nadja fikk ringt en venninne som kan engelsk og satte mobilen på høyttaler, fikk jeg også svar på mine spørsmål.

Det viktigste var: Hvorfor i aller huleste?

– Vi viser frem kunsten fra sosialismen, et kunstmuseum. Vi tar ikke side, har ingen mening om hvorvidt kommunismen var bra eller dårlig, sa hun.

UPOPULÆRT: Femårsplanen til museet innebærer sikkert flere gjester enn Rory O'Kane og Jake Ortner, som var de eneste andre under mitt besøk. Foto: GJERMUND GLESNES

UPOPULÆRT: Femårsplanen til museet innebærer sikkert at det skal ha flere gjester enn Rory O’Kane og Jake Ortner, som var de eneste andre under mitt besøk. Foto: GJERMUND GLESNES

De to eneste andre gjestene under mitt besøk, iren Rory O’Kane og Jake Ortner fra Kansas City, syntes utstillingen er på sin plass.

– Jeg mener definitivt at dette er noe Bulgaria trenger. De må se fortiden, sa Jake.

– Det er positivt å anerkjenne fortiden, uansett om man liker den eller ikke, supplerte kameraten (ikke kamerat i sosialistisk forstand, altså).

Om statuenes siste hvile er Bulgarias nære fortid, er Sofia av i dag noe helt annet. Det er en stadig mer moderne storby, rimelig forskjellig fra alle de andre stedene jeg har vært innom på denne turen.

I Sofia er utstillingsvinduene flottere, bilene rasker og hælene høyere. Her får du ting jeg bare har kunnet drømme om resten av uka: God kaffe, sushi, designerbutikker… (Det siste er ikke akkurat min drøm.)

Så er også prisene høyere.

Men hvor høyt er høyt? Ikke så ille for en nordmann. Selv ikke da jeg bestemte meg for å fråtse i alt som hittil har vært utilgjengelig.

I går kveld spiste jeg middag på den In your pocket-anbefalte italienske restauranten Barbarossa – Osteria di Sofia. Der kommer rødvinen fra Montepulciano d’Abruzzo, og på toppen av min grønne tagliatelle med pistasjnøtter og hvitvin lå to skiver ekte parmaskinke. Likevel kom regningen – også inkludert en nydelig tenerina sjokoladekake – på høyst levelige 33 leva (129 kr).

NAM NAM: For en gangs skyld husket jeg å fotografere før jeg begynte å spise. Og igjen! To matbilder altså, vær så god. Foto: GJERMUND GLESNES

NAM NAM: For en gangs skyld husket jeg å fotografere før jeg begynte å spise. Og igjen! To matbilder altså, vær så god. (t.v.: Cæsarsalat fra Raffy Bar & Gelato, 7,90 leva.) Foto: GJERMUND GLESNES

Etterpå gikk jeg til Sofias dårligst bevarte hemmelighet. Baren Hambara ligger uten skilt i et gammelt hus i en bakgård i 6. septembergata 22. Hvis døra er lukket, må du banke på for å komme inn. (Men den er omtalt både i In your pocket og Lonely Planet.) Der kjøpte jeg en øl (3 leva – 11,70 kr) av bartender Teodora og ble påspandert en bloody Mary av Mario, som er så stamgjest at han bladde opp de to levaene jeg skulle ha i vekslepenger.

Teodora var en hard negl.

– Fordi det er en privat klubb, svarte hun da jeg ville vite hvorfor baren er så bortgjemt.

– Hvorfor vil du vite det? spurte hun så.

– Jeg tenkte å skrive det.

– Kanskje du ikke får lov. Og du kan ikke ta bilder her. Fordi det er en privat klubb, la hun til.

Jeg tok med meg flaskeølen og kameraet opp på galleriet. Der satt jeg og verket i kameranervene, men turte ikke å legge meg ut med Teodora. Til slutt tråkket jeg ned trappa og ga henne tomflasken.

– Du tok ikke bilde, sa hun.

– Nei. For jeg så at du fulgte med.

– Ja, det gjorde jeg. Men du skal få lov å ta det. Men bare ett, smilte hun.

OG HER ER DET: Bildet fra Hambara, som kun har levende belysning. Foto: GJERMUND GLESNES

OG HER ER DET: Bildet fra Hambara, som kun har levende belysning. Foto: GJERMUND GLESNES

Flaksen fortsatte i dag. Først med en frokost av det påkostede slaget i hagen til One More Bar: Ciabatta (sånt’no ha’kke de i Melnik), ferskpresset juice (ditto) og en gigantisk og veldig god cappuccino (igjen!). Til sammen: 16,10 leva (63 kr).

STOLTHET: Alexander Nevsky-katedralen ser mye eldre ut enn sine 101 år (siden ferdigstillelsen). Og ja, det er gull på kuplene! Foto: GJERMUND GLESNES

STOLTHET: Alexander Nevsky-katedralen ser mye eldre ut enn sine 101 år (siden ferdigstillelsen). Og ja, det er gull på kuplene! Foto: GJERMUND GLESNES

Nå var det tid for sentrumsightseeing, der jeg ble guidet av Zlatina Vasileva. Hun viste meg med nasjonalteateret, presidentpalasset, huset der kommunistpartiet en gang holdt kontor, mineralbadene og Alexander Nevski-katedralen, der det for noen år siden kun var partipamper som fikk lov å komme inn.

Zlatina har bodd i Sofia i fem år, og mener hovedstaden ikke kan sammenlignes med hjembyen.

MIN GUIDE: Zlatina Vasileva på markedet Central Kali. Foto: GJERMUND GLESNES

MIN GUIDE: Zlatina Vasileva på markedet Central Kali. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Forskjellene er visstnok utallige, men disse to hadde jeg særlig sansen for:

– Det er ikke lov, men i bulgarske småbyer lager svært mange sin egen rakija, og skryter av at deres hjembrent er bedre enn naboens. I Sofia brenner ingen hjemme.

– I Sofia stopper bilistene for deg i fotgjengerfeltet. Det kan du bare glemme andre steder i landet.

KAMERA LENIN: Liubomir Georgiev selger både veterankameraer og gamle propagandapins. Foto: GJERMUND GLESNES

KAMERA LENIN: Liubomir Georgiev selger både veterankameraer og gamle propagandapins. Foto: GJERMUND GLESNES

Masterstudenten lengter ikke tilbake til hjembyen. Hun vil heller dra utenlands, kanskje til Danmark eller London. Hun fristes heller ikke av noen retur til kommunismen. Selv om hun vet at en del eldre bulgarer syns at alt var bedre før.

Liubomir Georgiev, som selger kommunistpins og gamle fotoapparater på loppemarkedet vest for Alexander Nevski-katedralen hver dag det ikke regner, mener at tiltrekningen også gjelder yngre mennesker.

Alle aldersgrupper fins i hvert fall blant kjøperne av hans Lenin- og Dimitrov-pins.

– De er kommunister. Noen liker dem, andre ikke. De er en del av historien vår, som logoene til Mercedes-Benz og BMW. Alle kjenner dem, sa han.

– Og du? Liker du dem?

– Jeg selger dem, svarte han.

– Tror du at kommunismen noengang kan komme tilbake?

– Kanskje. Hvem vet.

Svarte Liubomir. Selv tenkte jeg at ettpartistat og femårsplaner virket uendelig fjernt der jeg satte meg ved et bord på nok en hyggelig uterestaurant, K.E.B.A. og spiste kryddersterke kjøttboller (7,90 leva – 31 kr) og drakk halvliter til 3,10 leva (12 kr).

Men hva vet jeg? Og hva vet Liubomir? Det eneste jeg vet, er at denne bloggturen er slutt. For meg gjenstår bare å kjøre leiebilen til Tirana for avlevering, og å takke alle for følget.

Tusen takk alle sammen, det har vært hyggelig å skrive for dere. På gjensyn!

EN HIMMEL UTEN STJERNE: Syns du det bulgarske flagget ser malplassert ut på toppen av spiret? Lenge var det prydet av kommunistpartiets stjerne. Så ble den løftet vekk med helikopter. Foto: GJERMUND GLESNES

EN HIMMEL UTEN STJERNE: Syns du det bulgarske flagget ser malplassert ut på toppen av spiret? Lenge var det prydet av kommunistpartiets stjerne. Så ble den løftet vekk med helikopter og flagget plantet. Foto: GJERMUND GLESNES

PARKLIV: Det fins mange grønne lunger i Sofias sentrum. Ifølge Zlatina skal den sittende ordføreren ha mye av æren for at de er så godt stelt. Foto: GJERMUND GLESNES

PARKLIV: Det fins mange grønne lunger i Sofias sentrum. Ifølge Zlatina skal den sittende ordføreren ha mye av æren for at de er så godt stelt. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Europas billigste land, dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

PYRAMIDER: Det er navnet de har gitt de spisse fjellformasjonene i Melnik-området. Dette bildert er fra nabolandsbyen Karlanovo. Foto: GJERMUND GLESNES

PYRAMIDER: Det er navnet de har gitt de spisse fjellformasjonene i Melnik-området. Dette bildert er fra nabolandsbyen Karlanovo. Foto: GJERMUND GLESNES

Det fins noen spesielle steder her i verden. Steder hvor naturen har spilt naturlovene et puss. Eller, om ikke naturlovene, så i hvert fall den sunne naturfornuften.

Tyrkiske Cappadocia har begynt å trekke en del norske turister. Melnik sørvest i Bulgaria er fortsatt ukjent for de aller fleste. Det bør det snart bli slutt på.

Eplene faller fortsatt nedover i Melnik. Selv om enkelte fjellformasjoner er så aparte at man kan begynne å lure. Se bare på bildet over. Det er riktignok fra nabolandsbyen Karlanovo tre kilometer lenger nordvest. Men landskapet er omtrent det samme overalt. Dette var bare det eneste stedet det ikke var trær i veien for utsikten.

Jeg begynte å tenke på Mummidalen. Selv om jeg aldri har vært der. Kanskje jeg tar feil? Kanskje det ikke ligner i det hele tatt? Uansett: Det må gå an å lage småsurrealistisk Barne-TV av naturen rundt Melnik.

Mine planer for dagen var derimot mer voksne. Melnik er nemlig midt i et vindistrikt.

ØRNEPERSPEKTIV: Pass på utringningen hvis du går i Melnik. I hvert fall hvis det står noen på klippen over byen. Foto: GJERMUND GLESNES

ØRNEPERSPEKTIV: Vær forsiktig med utringningen hvis du går i Melnik. I hvert fall hvis det står noen på klippen over byen. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter frokost i Chavkova House (inkludert) gikk jeg oppover i byen, mot de to vinkjellerne som er gravd ut i sandsteinklippene. På veien passerte jeg et utall restauranter, hoteller – og bord der vin selges på plastflasker. Her i byen lager visst alle vin hjemme. En halvannenlitersflaske med rødvin under Fanta-korken? Regn med å betale mellom fire og åtte lev (15,50-31 kr).

IKKE-LAGRINGSVIN: Skal du ha billig vin i Melnik, kan du kjøpe den på plastflaske. Men ikke tro at den vil holde særlig lenge. Foto: GJERMUND GLESNES

IKKE-LAGRINGSVIN: Skal du ha billig vin i Melnik, kan du kjøpe den på plastflaske. Men ikke tro at den vil holde særlig lenge. Foto: GJERMUND GLESNES

Du bør imidlertid ikke ta med plastvinen hjem.

– Den holder seg ikke noe særlig på plastflaske. Det går for så vidt greit om vinteren, men ikke om sommeren. Hvis den har stått ute i sola, ville jeg ikke kjøpt den i det hele tatt, sa Margarita Manoleva.

Hun flyttet til Melnik for 12 år siden, da hun giftet seg inn i en vinfamilie i byen. Da kom hun til Bulgarias minste by, med bare 250 innbyggere.

Så liten var ikke alltid Melnik. På 1100-tallet nevnte en arabisk reisende stedet som et viktig senter, og i 1912 var innbyggertallet rundt 14.000. Så fulgte kriger, pest på vindruene, og veien mellom Thessaloniki og Sofia ble flyttet vekk fra den gamle festningsbyen.

Siden har det meste gått nedover. Bortsett fra antallet hoteller. De jeg snakket med, anslo det til å være et sted mellom 15 og 25. Margarita bryr seg også lite om at hjembyen bare er 1/56-del av hva den var for hundre år siden.

– Jeg har jobb, jeg har barn. Da er livet godt. Det er veldig rolig her – et godt sted for barn å vokse opp, sa hun.

STASELIG: Kordopulova House ble bygfd i 1754 og er holdt i gammel stil til ære for turistene. Foto: GJERMUND GLESNES

STASELIG: Kordopulova House ble bygd i 1754 og er holdt i gammel stil til ære for turistene. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en liten bomtur oppom en kirke, fant jeg endelig veien til Kordopulova House (3 lev – 11,70 kr) som både er museumshus og vinkjeller. Der smakte jeg på en av husets rødviner før jeg igjen gikk ut i sola. Jeg hadde tenkt meg til Rozhen-klosteret, som Bulgaria prøver å få inn på Unescos verdensarvliste sammen med Melnik.

Klosterfarten ble imidlertid utsatt. Rett utenfor Kordopulova-huset fikk jeg øye på enda et vinkjellerskilt. Shestaka lå visst bare 20 meter lenger oppe.

Jeg lot meg lokke. Og ble tatt imot av Mitko Manolev, som i likhet med bestefaren deler lyten som har gitt den 20 meter lange og trolig rundt 200 år gamle vinkjelleren navnet: En sjette, liten finger på den ene hånden (shestaka betyr seks).

Også Mitko serverte vin laget av stedets spesialitet, shiroka melnishka loza-druen. Siden det var en smaksprøve, burde jeg egentlig ha skrevet noe vettugt om vinens kvaliteter.

Men jeg innrømmer det: Jeg er fullstendig blank når det kommer til vinsmaking. Om jeg påstår at vinen smakte viskelær, skosåle og hestehår, vil sikkert en vinkjenner snøfte foraktelig og si noe slik som at «alle vet da at en god Melnik smaker potetskreller, komposthaug og ti-litersbøtte».

Jeg droppet sågar å gurgle og slurpe og rulle fludiumet i munnen. Heldigvis er det noe heller ikke Mitko gidder.

– Vinsmakerne påstår at oksygenet får frem smaken. Men ikke for meg. Jeg liker ikke å gjøre sånt. For meg er det god vin eller dårlig vin, fastslo han og kom med en lang tirade som egner seg best som video.

Etter lunsj og bredbånd på et av bordene utenfor Chavkova: ostesmørbrød, mineralvann, kaffe og en stor vannflaske til å ha med (8 lev – 31 kr), bega jeg meg til Rozhen-klosteret. I bagasjerommet lå en flaske Shestaka til fem lev (19,50 kr).

Klosteret, som ifølge denne siden fortsatt er i drift, var flott på utsiden. Innenfor var det imponerende! Dessverre var det også forbudt å fotografere der. Og med så mange hellige menn som kikket på meg fra veggene, tok jeg ikke sjansen på annet enn å lyde.

FRESKE FRESKER: Munkene i Rozhen trengte ikke TV. De kunne studere bildene på veggen i stedet. Foto: GJERMUND GLESNES

FRESKE FRESKER: Munkene i Rozhen trengte ikke TV. De kunne studere bildene på veggen i stedet. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå begynte tiden å bli moden for neste etappe. Jeg hadde blitt rådet til å dra innom både Rila Mountain Monastery, Bansko og Blagoevgrad på veien, men klokka på mobiltelefonen rådet meg til å la være. Det ble jeg snart glad for. Til forskjell fra veiene i Albania og Makedonia hadde hovedveien mot Sofia trafikk! Og slikt tar tid…

Bilferie er heller ikke like genialt når man skal bo i en storby. På små steder gir bilen en herlig frihet. Inn mot Sofia ga den mer hodebry, spesielt siden mitt eneste bykart var sentrumskartet i Lonely Planet. Skilting fant jeg ikke, så jeg kjørte på måfå i kilometervis og deretter på lykke og fromme, helt inn i sentrumsgryta. Der står gatenavnene også skrevet med latinske bokstaver – og kartet gir mening! Med maks flaks viste det seg at jeg var kun to kvartaler unna Gourko-gaten der hotellet ligger.

Kort sagt: At jeg fant frem uten å gå tom for bensin (som koster 2,56 lev – 10 kr), må være en slags takk for at jeg tydeligvis betalte Pece i Villa Dihovo godt i går.

Godt betaler jeg også for hotellet. For som jeg skrev på turens første dag, hva innebærer det egentlig at et land er billig? Her i Sofia har jeg valgt å bruke penger som en sjømann etter to glass vin. Jeg har tatt inn på det fem stjerners Grand Hotel Sofia! I Bulgaria er selv det såpass billig (537 kr natten) at det går an for en statoilosaurus rex-dopet nordmann. Mitt rimelig voksne hotellrom med salong og arbeidsbord er tross alt 163 kroner billigere enn et enkeltrom på Lillehammer Vandrerhjem

Hva annet jeg skal finne på av ugagn i Bulgarias hovedstad, se det får du vente til i morgen med å lese.

ROMMET: Bare en toseter og én lenestol? Jeg tror nok jeg skal få plass likevel. Foto: GJERMUND GLESNES

ROMMET: Bare en toseter og én lenestol? Jeg tror nok jeg skal få plass likevel. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

VALGETS KVALER: Gjerrigknark eller ødeland? Tanken på å selv måtte bestemme hva jeg skal betale, ga meg både morrasveis og grimaser. Foto: MARI VAN DEN HEUVEL

VALGETS KVALER: Gjerrigknark eller ødeland? Tanken på å selv måtte bestemme hva jeg skal betale, ga meg både morrasveis og anspent holdning. Foto: MARI VAN DEN HEUVEL

Hva er egentlig et hotellrom verdt? Det enkle svaret er «det du godtok da du bestilte rommet».

Men har ikke også du av og til tenkt etterpå at «dette var ikke verdt prisen»?

Det har Pece Cvetanovski. Og da han startet sitt eget overnattingssted, Villa Dihovo i besteforeldrenes gamle hus i landsbyen Dihovo, gjorde han noe med det:

Den tidligere fotballspilleren lar gjestene selv bestemme hva de skal betale – helt fritt – når de sjekker ut. Han oppgir ikke engang noen anbefalt sum. Og det stopper ikke der. Pece stiller heller ikke noe krav om at de skal betale. Dermed risikerer han å stå tomhendt tilbake hvis gjesten er skikkelig misfornøyd – eller ekstremt kjip og gjerrig.

KORTREIST MAT: Dette er et av Pece Cvetkovskis fremste salgsargumenter: Økologisk mat fra hotellets egen hage. Foto: GJERMUND GLESNES

KORTREIST MAT: Dette er et av Pece Cvetkovskis fremste salgsargumenter: Økologisk mat fra hotellets egen hage. Foto: GJERMUND GLESNES

– Jeg har brukt masse penger på reiser selv. På å bo, spise, drikke og på transport. Jeg har ikke alltid vært fornøyd. Og hvorfor skal man egentlig betale hvis man er misfornøyd? spurte makedoneren tilbake da jeg ba om en forklaring på prispolitikken.

– Det er på tide å respektere gjestenes penger, proklamerte han.

Selv tilbyr han fred og ro, økologisk dyrket mat fra egen kjøkkenhage eller naboenes gårder og setre, samt vennlighet og hjemmebrygget øl og selvlaget vin. Etter fem års drift har han fortsatt ikke opplevd at noen har reist sin kos uten å betale.

– Det minste jeg har fått, er rundt 15 euro per person. Det meste er 100. Det var en pilot fra Litauen, fortalte han.

Selv bedyret Pece at han ikke ante hvorvidt han tjener eller taper på eksperimentet.

– Jeg bryr meg ikke. Jeg blir uansett ikke fattig eller rik av noen få euro.

SLAPP AV: Du har ikke kommet til en interiørblogg. Du leser reisebloggen til VG. Foto: GJERMUND GLESNES

SLAPP AV: Du har ikke kommet til en interiørblogg. Du leser reisebloggen til VG. Foto: GJERMUND GLESNES

De to andre gjestene i det tre rom store hotellet, ekteparet Mari og Rita van den Heuvel, følte seg sikre på at Peces pristaktikk var smart – for ham.

– Vi har reist i Makedonia i en drøy uke. Dette er det vakreste stedet til nå. Hotellet vi bodde på i går, luktet vondt og hadde bare kaldt vann i dusjen, fortalte Rita. Selv slapp de imidlertid å bestemme en sum. De reiser på organisert kjør-selv-pakketur med overnattingene inkludert.

Dermed sto jeg alene med hodebryet: Hvor mye skulle jeg gi?

Dilemmaet ble enda verre av at jeg skriver denne bloggen. Betalte jeg for lite, ville kommentarfeltet kalle meg tufs, klovn eller dust fordi jeg er gjerrig. Betalte jeg for mye, ville jeg bli skjelt ut som tufs, klovn eller dust fordi jeg er en ødeland og ødelegger verden for mer påholdne reisende. (Det er de tre vanligste karakteristikkene i kommentarfeltene; helt fraværende er finfine tituleringer som «min gode mann» eller «edle herre».)

Jeg fikk en liten utsettelse av problemet. Pece hadde dratt på skolen, der han er gymlærer. Etter en kort telefon til gymtimen ble vi enige om at jeg skulle sjekke ut Pelister nasjonalpark i fjellet vest for Dihovo. Så skulle jeg komme tilbake og gjøre opp regningen (som altså ikke er noen regning).

Jeg tråklet hyundaien opp hårnålssvingene til infosenteret, hvor jeg fikk tak i kart (120 denar – 15 kr) og fikk høre at snaufjellet både var for langt unna (7 timers gange til fjellhytta nær toppen) og at det var altfor mye snø og dårlig vær til å gå dit uansett. Derfor sikksakket jeg ned igjen og opp en annen dal, til skitrekket der Pece står slalåm om vinteren, og begynte å gå. Etter 500 meter så jeg på klokka. Det var på høy tid å komme seg til Pece og gjøre opp for meg.

Hva skulle jeg gi? Noe freskespesialisten Jana Poposka i Ohrid sa, rant meg i hu:

– Det nytter ikke å tro. Satan vet jo hva Jesus er og hvem han er sønnen til. Det eneste som hjelper er gode gjerninger og å følge de 10 bud. Da har det ikke noe å si om du er buddhist, muslim eller kristen, sa hun. Martin Luther med hans «ved tro alene» får vel magesår selv i graven av slikt snakk.

Men jeg hadde lyst til å være god. For betalingen har noe å si. I Albania hørte jeg om månedslønner på 690 og 1160 kroner i måneden. Ved Sveti Naum i går spurte jeg Nikola om lønninger i Makedonia.

– Statistikken sier 350 euro i måneden. Men jeg har slektninger som jobber for 120 og 150, svarte han. Da hjelper det ikke så mye at landene er billige. Kjøpekraften blir lav. Bensin koster for eksempel henholdsvis 10,20 kr og 80 denar (9,90 kr) i de to landene.

Klotilda Leti i Gjirokastra sa rett ut at hun var bitter på utlendinger som betalte det som for dem var lommerusk og deretter lo av hvor billig Albania var.

Derfor ville jeg i hvert fall ikke være kjip. Jeg ville heller takke dinosaurene under Nordsjøen, Birkeland og Eyde, havrettsminister Jens Evensen og alle andre som har gjort Norge rikt, og være grei. Det er en naturlig impuls når man er gjest i et fattigere land.

Samtidig er det en bjørnetjeneste å betale for mye. Vi ønsker jo ikke å lokke ingeniører og leger til å gi opp yrket og bli servitører heller.

NAM NAM: Dette er faktisk den beste salaten jeg har fått på turen, med god margin. Det gjorde utslaget. 500 denar mer til Pece. Foto: GJERMUND GLESNES

NAM NAM: Dette er faktisk den beste salaten jeg har fått på turen, med god margin. Det gjorde utslaget. 500 denar mer til Pece. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg bestemte meg for å gi 40 euro. Det tilsvarer 2500 denar (309 kr) og inkluderte middag og en flaske hjemmebrygget øl. Maten var god og rommet fint, men tross alt var badet og doen min både trang og en trapp ned. Likevel endte jeg med å gi 500 denar mer. Jeg hadde bare 1000-lapper. Og ber man om vekslepenger når man selv bestemmer beløpet?

Med ren samvittighet og fortsatt penger i lommeboka suste jeg nå mot Bulgaria. Med roen fra Dihovo i blodet ønsket jeg ikke noen veikromat, så jeg kjørte inn til Prilep for lunsj. Ifølge Lonely Planet er det en «hardtarbeidende, støvete tobakkby». Men den har også flusst av kafeer i gågatene. Dessverre for meg serverte de fleste kun væske.

BLIVENDE STED: I jazzkafeen Take Five sto trommesettet og mikrofonstativene klare til kveldens konsert. Neste gang... Foto: GJERMUND GLESNES

BLIVENDE STED: I jazzkafeen Take Five sto trommesettet og mikrofonstativene klare til kveldens konsert. Neste gang… Foto: GJERMUND GLESNES

– Vanligvis er makedonere mest på drikker’n. Vi spiser hjemme og drikker ute, forklarte Darko, som serverte meg espresso til 50 denar (6 kr) på jazzkafeen Take Five etter at jeg hadde spist kyllinggrillspyd med pommes frites, brød og pepsi (180 denar – 22 kr) på et nabosted.

Selv påsto han at han ikke pleier å drikke rakija midt på dagen.

– Jeg er for gammel, nei ung! til det. Jeg er bare 19, smilte han.

DE GLADE VANDRERE: Nær vinbyen Kavadarci kom en lang rekke mennesker gående langs vinmarken. Kan noen makedoniaeksperter forklare? Foto: GJERMUND GLESNES

DE GLADE VANDRERE: Nær vinbyen Kavadarci kom en lang rekke mennesker gående langs vinmarken. Se kommentarfeltet for forklaring. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå bar det strake veien til Bulgaria på overraskende – etter det ekteparet Jansen fortalte i går – imponerende veier. Jeg passerte snorrette rekker av vinranker, skoger og folketomme daler, før jeg krysset grensen fra verdens 82. rikeste til verdens 69. rikeste land . eller fra Europas billigste til tredje billigste land.

Vel fremme i et nytt land ble jeg straks oppmerksom. Kunne jeg se forskjeller allerede fra veien? Da jeg passerte en hestekjerre allerede i den første landsbyen, fikk motivasjonen en knekk.

FLOTTLANDSKAP: Utsikt fra veien mot Melnik. Foto: GJERMUND GLESNES

FLOTTLANDSKAP: Utsikt fra veien mot Melnik. Foto: GJERMUND GLESNES

Uansett er det i hvert fall vakkert her. I hvert fall rundt Melnik, Bulgarias minste by, hvor jeg er nå. Her har jeg tatt inn på Chavkova House (17 euro – 130 kr), der jeg også spiste middag: Ost med honning og valnøtter til forrett (6,50 lev – 25 kr), tatar kjøttbolle med tilbehør (11,20 lev – 44 kr) og et glass rødvin (2,60 lev – 10 kr).

Selve byen skal jeg utforske i morgen. Jeg gleder meg!

SAKTE FART: Dere tåler et siste bilde fra Makedonia? Jeg syns den ekvipasjen her var stilig. Foto: GJERMUND GLESNES

SAKTE FART: Dere tåler et siste bilde fra Makedonia? Jeg syns den ekvipasjen her var stilig. Foto: GJERMUND GLESNES

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 4: Mmmmakedonia

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug

Europas billigste land, dag 4: Mmmmmakedonia!

KLISJÉ SOM FUNKER: Slik har du helt sikkert sett kirken Sveti Jovan ved Kaneo før. Men det gjør liksom ikke noe. Foto: GJERMUND GLESNES

KLISJÉ SOM FUNKER: Slik har du helt sikkert sett kirken Sveti Jovan ved Kaneo før. Men det gjør liksom ikke noe. Foto: GJERMUND GLESNES

Se på bildet over. Fint, ikke sant? Jeg har tatt det selv. Akkurat som en million andre turister i Makedonia har tatt akkurat – eller nesten akkurat – det samme bildet.

Bare se. I fotoalbumene til venner som har vært her. På forsiden av guidebøker, på postkort, kaffebordbøker, overalt. Jeg skal nesten vedde på at 90 prosent av de som har besøkt Ohrid, Makedonias største turistattraksjon, har tatt bilde av akkurat den samme kirken, fra enten denne eller et par andre vinkler.

Hvorfor? Fordi kirken Sveti Jovan ved Kaneo er så utrolig vakker og ligger så spektakulært flott til, cirka 500 meter fra byen.

Verden har noen slike motiver; de du ikke kan unngå å knipse når du først er der. Som de blå kuplene på kirken i Oia, Santorini. Eller Machu Picchu-bildet som kommer som nummer to i bildespillet her.

– Alle tar det bildet av Sveti Jovan. Det er en fin kombinasjon av natur og kultur, sa fotografen Misho Yuzmeski da vi satt i turistkontoret hans i gamlebyens øvre hovedgate (den er stort sett akkurat bred nok til en bil).

Han har tatt det selv. Mange ganger.

– Jeg vet ikke hvor mange. Det er en historie uten ende. Jeg finner alltid noe nytt der ute, sa han.

Da jeg intervjuet ham hadde jeg allerede vært igang en stund. Først med det obligatoriske Sveti Jovan-motivet. Deretter frokost på det som på norsk ville hete Bestemors kjøkken (jeg prøver meg ikke på de kyrilliske bokstavene): Omelett, brød og en diger cafè americano til 170 denar (21 kr) .

På vei tilbake til gamlebyen traff jeg på Hugo og Rita Jansen fra Belgia, som er godt inne i sin andre ferieuke med leiebil i Makedonia.

– Vi valgte landet på grunn av en avisartikkel, som virker litt overdreven, forklarte Hugo.

– Så hva syns dere om Makedonia?

KOSER SEG: Hugo og Rita Jansen fra Belgia har mye bra å si om Ohrid og Makedonia. Men veiskiltingen er de mindre fornøyde med. Foto: GJERMUND GLESNES

KOSER SEG: Hugo og Rita Jansen fra Belgia har mye bra å si om Ohrid og Makedonia. Men veiskiltingen er de mindre fornøyde med. Foto: GJERMUND GLESNES

– Det er billig! Akkurat her i Ohrid stiger prisene. Men på landet… Vi har spist lunsj med den beste vinen til 12 og 17 euro for to! Naturen er flott. Folk snakker ikke andre språk, men de ser vennlige ut. Men veiene er farlige. De går fra virkelig bra til ikke-eksisterende, oppsummerte ekteparet.

Så røpet Hugo noe jeg ikke fikk fortelle videre:

– Skiltingen her er elendig. Vi brukte 12 motorveibilletter (bompenger) for å finne veien inn til Skopje (hovedstaden). Vi kjørte mil etter mil. Hahaha.

– Men det får jeg ikke lov å skrive?

– Jo. Skriv i vei, lo Hugo.

HVOR ER STRANDEN? Vanligvis har landsbyen Trpejca en strand. Men i år står Ohrid-sjøen høyere enn vanlig. Da blir det liten plass å ligge på. Foto: GJERMUND GLESNES

HVOR ER STRANDEN? Vanligvis har landsbyen Trpejca en strand. Men i år står Ohrid-sjøen høyere enn vanlig. Da blir det liten plass å ligge på. Foto: GJERMUND GLESNES

Det var omtrent nå det begynte å regne. Jeg satte meg i bilen og kjørte ut av vestlandsværet, sørover mot en annen superseverdighet langs Ohrid-sjøen: Sveti Naum-klosteret (50 denar for parkering, 100 denar for inngang) like nord for grensa mot Albania.

Jeg rotet rundt på området en stund før jeg skjønte at skiltene til hotellet og til Sveti Naum skulle vise til samme hus. Klosteret har bare én munk. Dermed blir det plass til flere gjester.

Jeg nøyde meg med å se. Det kan være nok i seg selv. Veggene i sankt Naums 1500-tallskirke er fulle av fresker, nesten like heldekkende som teppene i en sliten engelsk bed and breakfast. Og mye, mye flottere.

Da jeg leverte tilbake guideboka mannen i billettluka lånte bort, ble jeg budt på rakija (heldigvis et ekstremt lite glass).

– Alkoholen er ikke noe problem. Det er bare 50 prosent, smilte Donco Perovski, som har jobbet i klosteret i 26 år uten å være munk.

SVAKE DRÅPER: - Bare 50 prosent, lokket Donco Perovski.

SVAKE DRÅPER: – Bare 50 prosent, lokket Donco Perovski.

– Tror du på miraklene de sier sankt Naum gjorde, da?

– Vel. Jeg har jobbet her i 26 år. Na zdravje! (skål), svarte Donca og overrakte meg deretter en Naum-medaljong. «Som et minne,» forklarte han, som om 0,5 cl av klosterets rakija ellers ville viske det ut.

FREDFULLT: Actionferie kan det ikke kalles. Men båttur ved Sveti Naum er en fin opplevelse. Foto: GJERMUND GLESNES

FREDFULLT: Actionferie kan det ikke kalles. Men båttur ved Sveti Naum er en fin opplevelse. Foto: GJERMUND GLESNES

Nå var det tid for en kort båttur (10 euro for en båt med fire, samme pris for én) til stedets kilder. Vann fra Prespa-sjøen en fjellkjede mot øst pipler ut fra bakken i 45 oppkommer, 15 av dem på land og resten på bunnen av sjøen.

Her har Nikola Pavleski rodd turister i 16 år (motorbåter er ikke tillatt). Da var han den eneste båtguiden på sjøen, nå er de rundt ti. KIldene er fine nok – en del steder kan du se sanden bruse under vann – men like fin er roen, fuglesangen, løvtrærne og de blå sommerfuglene som flagrer rundt.

Etter lesertips la jeg nå lunsjen til Restaurant Ostrovo, akkurat der Nikola satte meg i land igjen. For en hjemmelagd 260 grams burger med bacon og ost, salat og to cola betalte jeg 560 denar (70 kr).

GØY PÅ LANDET: Mellom suvenirbordene og Ohrid-sjøen pløyer en mann jorda med traktor. Foto: GJERMUND GLESNES

GØY PÅ LANDET: Mellom suvenirbordene og Ohrid-sjøen pløyer en mann jorda med traktor. Foto: GJERMUND GLESNES

Tilbake i Ohrid hadde jeg nå minst to ting ugjort: Jeg måtte se det greske amfiteateret og kirken Sveta Bogorodica Periplevta. Begge deler ligger høyt oppe på åsen, nær bymurens øvre port. Latskap og makelighet hadde ført til at jeg tidligere kun hadde holdt meg nær vannet. Nå tok jeg bilen.

Amfiteateret var fort gjort. Det spilles jo ikke lenger teater der (bortsett fra under sommerfestivalen). Kirken (100 denar) tok lenger tid. Først fordi den er enda rikere dekorert med fresker enn Sveti Naum. Dernest fordi jeg plutselig fikk en spontanomvisning av billettøren, teologidoktor Jana Poposka.

– Tusen dager er ikke nok til å se alle detaljene her. Hvert motiv har minst tre forskjellige tolkninger, og det er rundt 300 av dem i kirken, fortalte Jana som har skrevet avhandling om utsmykningene.

Deretter ga hun en kjapp leksjon i hvordan du skal studere kunsten i en ortodoks kirke. Følg med:

Du leser den som en bok, i rekkefølge. Start nederst til høyre, snu deg deretter 180 grader og se motivene på venstre side. Deretter ser du frem (mot alteret) og til slutt bakover (mot inngangen). Gjenta så rekkefølgen for hver «motivetasje» oppover.

EKSPERT: Det Jana Poposka ikke kan om ortodoks kirkekunst, kan i hvert fall ikke jeg. Foto: GJERMUND GLESNES

EKSPERT: Det Jana Poposka ikke kan om ortodoks kirkekunst, kan i hvert fall ikke jeg. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter samtalen med Jana følte jeg meg utlært for i dag. Og selv om jeg egentlig ikke føler meg ferdig med Ohrid, satte jeg meg i bilen og kjørte til kveldens seng: Villa Dihovo i landsbyen Dihovo rett vest for Bitola. I morgen skal jeg nok en gang begi meg mot en grense. Denne gang til Bulgaria. Jeg gleder meg. Samtidig skulle jeg gjerne gjort som Hugo og Rita. Blitt et par uker i Makedonia.

Her finner du resten av blogginnleggene om bilferien i Europas tre billigste land:

Dag 1: Hvor billig er egentlig billig?

Dag 2: Den vanskelige fortiden

Dag 3: Er norske veier dårligere enn dette?

Dag 5: Hva skal jeg betale for dette rommet?

Dag 6: Har jeg havnet i Mummidalen?

Dag 7: Historiens skraphaug