Frossen roadtrip dag 5: Ekstremkalde Voss

SOSIALT: Nå tenker du sikkert at denne bildeteksten er ironisk, men Svenn og Eirik snakket faktisk sammen der ute på isen. Foto: GJERMUND GLESNES

Så var jeg i ekstremistenes hovedstad, Voss. Tettstedet der det fins flere som syns paragliding er en god idé, eller som flyr rundt med Karlson på taket-propell på ryggen.

Hva hadde jeg egentlig der å gjøre? Jeg som ikke engang tør ake ned Myrdalsvingene uten å bremse?

Jeg kunne selvfølgelig gjøre andre ting. Voss er jo toppidrettsbygd også, og alpinsted, og smalahove(d)stad – for å nevne noe.

Men nei. Jeg følte meg lat. Derfor tenkte jeg at latskap+ekstremisme faktisk kan være sant.

Vaktmesteren på Park Hotel Vossevangen er nemlig ihuga isfisker.

Og helt ærlig: Kan det finnes noe mer ekstremt enn å sitte i timevis på en stolsekk midt ute på frosne isen – med kun ett avbrekk fra nedfrysningsprosessen: Å ta en våt og vettskremt fisk av kroken? (Det skulle senere vise seg at isfisking ikke levde helt opp til dette inntrykket.)

Slik tenkte jeg da jeg sto i resepsjonen på hotellet. Og siden Svenn Johansen er gammel klassekamerat med VG-høvding Torry Pedersen, visste han at selv mediefolk har et hjerte. Så klart jeg fikk være med! Jeg skulle til og med få låne flytedress og vinterstøvler.

Det hadde vært en natt full av brannalarmer (hotellet har diskotek i kjelleren) da jeg trakk på meg ullundertøyet og rotet frem et ekstra par ullsokker fra sekken. Men dette skal ikke handle om søvnmangel eller frustrasjon over alarmmannens manglende damehell i discodans.

I stedet gikk jeg ut for å tenke positive, varme tanker.

I KJENTE SPOR: Eirik Bryn har en fin filosofi når han går ut på isen: Han går i fotsporene til andre isfiskere. Og førstemann som prøver isen? Han borer seg utover, fikk jeg vite. Foto: GJERMUND GLESNES

Vi var tre menn som delte Vangsvatnets 25 centimeter tykke islag. Ti meter bortenfor slo nemlig vossingen Eirik Bryn seg ned med tre hull. Svenn tenkte større. Han boret fem hull til like mange stenger, med en liten bjelle i hver. Den gjør at man hører når det napper, i tilfelle sansene skulle bli litt dypfryst i de 15-20 kuldegradene værgudene hadde skjenket Voss i dag.

De ville begge røyene til livs. Men ikke altfor tidlig.

– Jeg vil helst ikke ha napp før jeg har fått uti alle, sa Svenn, og dermed ranglet det i det vestre hullet.

ENDELIG: Svenn Johansen har endelig fått fyr på røyken – og en røye på kroken. Kan livet bli bedre? Da må favorittlaget vinne i fotball også. Foto: GJERMUND GLESNES

– Nei! Jeg sa du skulle vente, skjente Svenn på en slags østfolddialekt som har blitt miljøskadd av 30 år på Voss. (Enkelte hevder at østfoldsk i seg selv er en miljøskade; dem om det.)

Og dermed var vi i gang. Rimfrosne bjeller ringte matt, Svenn og Eirik gikk i skytteltrafikk mellom stengene sine, og isfiske viste seg snart å være beslektet med golf – det blir noen meter mosjon av det til slutt.

Innimellom lekte jeg journalist. Dermed fikk jeg vite at matauken en gang i tiden var så populær at noen kunne ha publisert dette som reisejournalistikk.

– Før var det 2-300 utpå her. Så ble det noen milde vintre uten is. Da døde det ut, sa Svenn.

Da kom folk til og med fra Østlandet for å fiske – på dagstur! Det var jernbanepensjonister som reiste gratis med tog. De tok nattoget til Voss, fisket og drakk, før de tok ettermiddagsekspressen tilbake, fortalte han mellom to napp.

Bak oss gjorde stadig nye røyer turnakrobatikk på isen før de ble til frossenfisk.

– Det var som! Man får ikke tent opp en røyk engang, utbrøt Svenn da nok en bjelle ringlet.

Selv savnet jeg hverken nikotin eller tjære. Jeg savnet varmekabler og fyr i peisen. Blekket i kulepennen frøs, fingrene var stive som pepperkaker, selv kameraet slet og hørtes ut som det var smurt inn med sirup.

Da Svenn hadde reddet rundt 20 fisk fra drukningslivet, sa jeg takk for meg. Jeg dusjet helt til tærne ikke var røde som et NSB-tog, pakket de ekstra ullsokkene som hadde ligget på senga hele formiddagen, og gikk kvarthjertet inn for å lære mer om Voss’ idrettsbravader.

Her er sportskjendisene så mange at jeg ikke måtte gå lenger enn til resepsjonen for å møte søsteren til én OL-vinner. Anita Traa kunne imidlertid ikke gi noen saftig forklaring på bygdas hevd på seierspallene. Det kunne heller ingen andre jeg møtte. Så beklager; her følger ingen avsløring av en gal professor innen genteknologi eller en barnelege som Lance Armstrong ville ha likt. Kun forklaringer som: «Her ligger alt til rette. Bakkene, skiløypene…»

Voss kulturhus like bortenfor hotellet viste at idrettsbragdene i hvert fall ikke skyldes manglende alternativer. Bygningen var rålekker. På biblioteket lånte de meg boka «Skibygda Voss».

Ifølge den har kommunen med litt under 14.000 innbyggere alet frem 16 enkeltutøvere som har tatt til sammen 87 (!) OL- og VM-medaljer. Her er huskelista, kjære sportsmimrere:

Jon Istad, Odd Lirhus, Eirik Kvalfoss, Gisle Fenne, Anne Elisabeth Elvebakk, Sverre Geir Istad, Egil Gjelland, Gro Marit Istad Kristiansen, Jori Mørkve (alle skiskyting), Hans Engelsen Eide (kulekjøring), Kristen Skjeldal (langrenn), Jan Einar Thorsen, Astrid Lødemel (begge alpint), Hilde Synnøve Lid, Kari Traa (freestyle), Lars Bystøl (hopp).

PASTINAKK TAKK: I et gammelt skomakerverksted bygd i (cirka) 1885 holder Tre Brør til. Jeg tror vossingene gjerne lapper skoene selv i bytte mot kafeen. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter pastinakksuppe (85 kroner) på koselige Tre Brør Kafé, gikk jeg innom turistkontoret. Der fikk jeg vite at det ikke var verdt å gå de tre kilometerne til Voss Folkemuseum (stengt lørdager), men at det var mange andre ting jeg kunne gjøre:

Heldigvis holdt jeg fast ved min plan om å være lat (og slippe å gå ute i kulda).

* Alpinanleggene hadde jeg forlengst bestemt meg for å droppe. De er kjente allerede.

* Vindtunnelen har min tidligere kollega Mona testet.

* For å besøke Smalahovetunet, trenger man bil.

* Voss flyklubb og Fonnafly hørtes ut som adrenalinting som får blodet til å fryse i årene selv om sommeren, så i denne kulda? Nei.

* Voss Klatrepark har kun åpent for grupper om vinteren.

Dermed takket jeg nei til alle Arsalan Portazedis forslag. Med et nyslått motto «latskap er en dyd» satte jeg meg derfor på toget til Bergen. Der akter jeg ikke å bli vekket av falske brannalarmer fra forsmådde discodansere. Jeg skal gjøre som faktisk flertallet av nordmenn på ferie: De overnatter hos slekt og venner (ifølge Innovasjon Norge).

Overnattingsvalget er sikkert Torry glad for. Det er jo fast kutyme at Schibsted (som eier VG) må spare penger. Nå ga jeg litt belgisk konfekt for overnattingen, og handlet inn Snøfrisk, tyttebærsyltetøy og sitron i bytte for hjortestek.

Penger spart, altså. For jeg glemte visst å spørre Svenn om jeg kunne ta med meg en gratis middag.

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)

4 tanker om “Frossen roadtrip dag 5: Ekstremkalde Voss

  1. Isfiske er for spesielt interesserte, men det kan være utrolig moro når fisken er i bettet-særlig på sjøisen hvor fisken blir endel større enn røyene på Voss 🙂

  2. Tre Brør er et kjempekoselig sted! Satt der i sommer med min mor som er født på Voss! I bakgrunnene sees kirken som iføge min mor var et av meget få bygg som sto imot bombingen fra krigen…!
    Gleder meg STORT over skildringene dine, Gjermund. Bergen blir vel flott idag!
    Hilsen
    Harald
    Son

  3. ah, saa bra skrevet, fikk vite om dette av min gamle kamerat Hans-Richard, Herr Glesnes bare kom til Berlin som journalist:
    Berlin kan nemlig vaere stolt av aa kunne matche seg med Voss

    1) akkurat naa saa kald som der
    2) fiskere – ja har vi ogsaa – paa bybruer
    3) fritidsaktiviteter som er overvurdert – masse! kunsten av latskap er oppfunnet her
    4) OSV.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *