Frossen roadtrip dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)

DOVREGUBBENS HALL-GUBBENS HALL: Troldhaugen var Edvard Griegs sommerresidens. Huset er ekstremt høyt til å ha to etasjer – litt merkelig av en mann som var så lav at han fikk spesiallagd Steinway-flygel. Foto: GJERMUND GLESNES

Dette var siste dag av turen, en dag som ville være sikker suksess sommer som vinter. Jeg var jo i Bergen, verdens beste by, i hvert fall ifølge de aller fleste av dens egne innbyggere. Jeg har fått med meg at ikke alle er enige med bergenserne: National Geographic anbefaler Bodø og Ålesund, New York Times mener Oslo er blant byene leserne bør besøke i 2013.

Men jeg tror at eneste grunn til at de ikke nevner Bergen, er at det er altfor opplagt. Selvfølgelig skal turister til Bergen! (Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er den stolte innehaver av bynavnet i passene mine.)

I dag var Vestlandets hovedstad enda vakrere enn vanlig. «Bergen er nedbør, Bergen er alt som er vått. Så når solen endelig skinner, så synes den dobbelt så godt,» sang Ole Paus. Og i dag var himmelen blå som stål. Men hva skulle jeg se?

Bryggen er et slags må-se i Bergen; selv liker jeg spesielt godt Det Hanseatiske Museum. Men ikke bare er museet stengt om vinteren; de som kjenner sin Paus, vet også at sangen fortsetter med at «den (sola, altså) svelger Bryggen i et gyllent jafs». Hvis dette stemte, ville jeg slettes ikke ta sjansen på å være på Bryggen i jafsets time.

I ET GYLLENT JAFS: Slik ser Bryggen i Bergen ut i solskinn, for de som måtte lure. Foto: GJERMUND GLESNES

I stedet falt valget på Troldhaugen (80 kroner), Edvard og Nina Griegs fantasiske villa og eiendom over Nordåsvannet. Også fordi jeg har en teori om at Grieg egentlig er undervurdert.

Kanskje dette kan illustrere hvor stor Edvard Grieg egentlig er: (Ikke rent fysisk, han strakk seg bare 1,52 meter over gulvet.)

Jeg har vært på en voodooseremoni i Benin der «I Dovregubbens hall» plutselig begynte å spille, rett før de skulle slakte en gås. Det var voodooprestens mobiltelefon; han hadde den som ringetone!

Jeg kan si mye pent om min kamerat Hans-Richard. Men Troldhaugen visste han ikke hvor var. Det innså jeg ganske kjapt etter å ha gått av bybanen (27 kroner) ved Paradis. Det var en ekstremt dårlig dag å ha droppet lua, men heldigvis skal du visst fryse mye før ørene detter av. Og etter drøye to kilometers småjogging (det var jo altfor kaldt til å gå), kom jeg frem.

GOD GUIDE: Annett Schattauer er oppvokst i DDR men valgte likevel å skrive sin tyske magistergrad om Edvard Griegs scenemusikk. Foto: GJERMUND GLESNES

Der fikk jeg nok en av de herlige bonusene ved å reise utenfor sesongen: Akkurat som jeg har hatt et helt høyfjellshotell for meg selv, og en hel ferge – og nesten hele Flåm, gjentok luksusen seg igjen: Jeg var eneste turist! Dermed kunne jeg spørre guiden, Annett Schattauer, så mange spørsmål jeg klarte helt uten å bli flau.

Annett kunne fortelle at huset ble bygd etter komponistens egen idé.

– Det er mye regn i Bergen, så du kunne gjerne ikke være så mye ute. Derfor fikk Grieg vinduer i alle vegger. Han ville ha så mye lys inn som mulig, sa hun.

Deretter fortalte hun om alle gavene som strømmen inn til husbonden. De sørget for at han slettes ikke klarte å holde på sin interiørsmak: Han ville ha det enkelt og rustikt. Men hvordan klare det når du får en byste av Bjørnstjerne Bjørnson (av Bjørnson selv – mannen hadde ego nok til minst to) eller den gedigne sølvoppsatsen du ser til høyre.

– Hver gang Grieg fikk jeg orden eller medalje, satte han den på bjørnsonbysten, opplyste Annett.

Ellers fikk jeg inntrykket av at komponister vil være dårlig kompani i for eksempel bokollektiver. På Troldhaugen nektet han for eksempel å ha både innlagt strøm og vann. Det bråket for mye. Hva han ville ha ment om den firefelts motorveien som durer forbi bak en støyskjerm 200 meter unna, aner jeg ikke. Muligens ville han ha kommet Kraftwerk i forkjøpet og skrevet «Autobahn». Kanskje ville han bare ha revet seg i håret i frustrasjon og i sitt stille sinn misunnet Beethoven hans døvhet.

NASJONALROMANTIKK: Edvard Grieg hadde ikke bare peil på musikk. Også beliggenhet og utsikt hadde han en viss teft for. Dette bildet er fra gravstedet til Nina og ham. Foto: GJERMUND GLESNES

Om Grieg er stor er Bergen gigantisk. Vel tilbake på Bybanen kjørte jeg forbi både Paradis og Florida på vei inn til byen. (Det er syv stopp mellom de to stedene.) Bergen har til og med en egen Amerikalinje – buss nummer 12 som kjører innom Florida og Montana(!).

– Det har jeg aldri tenkt over, selv om jeg er herfra. For meg har det alltid bare vært Montana, utbrøt Petter Lidal da jeg spurte ham ut om bussruta.

EN KUR FOR ALT: Det er mottoet på forsiden av menyene til Petter Lidal og Bien Bar. Foto: GJERMUND GLESNES

Selv har Petter slått seg ned på et annet sted med en viss internasjonal schwung: Danmarks plass. Der driver han og en kompanjong Bien bar i et tidligere apoteklokale der art deco-interiøret er tilnærmet uendret siden arkitektene Arnesen og Darre Kårbø laget det i 1939. Fortsatt kan du se medisinnavn på skuffene i lokalet, som visstnok er Norges eneste fredede funkis-butikklokale.

Det Troldhaugen har i skjønnhet, har Danmarks plass i trist asfalt og betong. Selv Sinsen-krysset blir som en blomsteroppsats i forhold. Nettopp derfor var det ekstra vidunderlig å åpne døra til den umåtelig stilige baren, komplett med jazz i høyttalerne og flere hyller med gamle National Geographic-magasiner. Min Bien Biff Lindstrøm (159 kroner) og en flaske engelsk, sterk ingefærøl (52 kroner) var også mitt i blinken etter en lørdagskveld med hjort og rødvin.

– Vi er her som en slags medisin, mente Petter.

– Ja, for Danmarks plass må være Norges minst koselige plass?

– Ikke langt unna, i hvert fall, svarte bareieren.

Deretter nevnte han at Kings of Convenience-musiker og arkitekturpsykolog  Eirik Glambek Bøe hadde sagt mye klokt om plassen, som i realiteten er et ekstremt trafikkert veikryss. «En forbrytelse mot menneskeheten», mente Glambek Bøe om plassen da Bergens Tidende intervjuet ham om temaet i 2007.

Petter Lidals drøm er å forvandle området, å gjøre bydelen til en slags Grünerløkka sør for Bergen sentrum.

REDDET FRA PØLSENE: En stund var gamle Apoteket Bien pølsekiosk. Men eierne hatet det brune treverket og begynte å rive det. Heldigvis ble «oppussingen» oppdaget og stoppet – og pølseselgeren etablerte seg et annet sted uten fredet interiør. Foto: GJERMUND GLESNES

– Vi ville lage en bydelskafé. Det har vi blitt. For alle, fra nyfødte til de som er på vei andre veien, sa han. Han mente til og med at de nå har et berettiget håp om sin «grünervirksomhet», siden både en italiensk restaurant, Peppes Pizza og et par utesteder har kommet til i området.

Dem får andre sjekke ut. Selv passet jeg heller på å peke ut Troldhaugen da Hans-Richard suste forbi på motorveien etter å ha hentet meg (på Danmarks plass).

Om kvelden så vi «Varg Veum – kalde hjerter». Og jammen dukket ikke Bien Bar og Petter Lidal også opp der, som baren der Varg Veum feirer fødselen av sin førstefødte. Hvem vet. Kanskje selv Edvard Grieg ville ha likt stedet.

 

Og med det avslutter jeg forsøket. I morgen tidlig tar jeg Bergensbanen over fjellet og hjem. Roadtrip om vinteren? Så klart det går an. Du må bare pakke varme klær og være forberedt på noen stengte dører. Innenfor de som er åpne, har folkene til gjengjeld som regel mye bedre tid.

 

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 5: Ekstremkalde Voss

Frossen roadtrip dag 5: Ekstremkalde Voss

SOSIALT: Nå tenker du sikkert at denne bildeteksten er ironisk, men Svenn og Eirik snakket faktisk sammen der ute på isen. Foto: GJERMUND GLESNES

Så var jeg i ekstremistenes hovedstad, Voss. Tettstedet der det fins flere som syns paragliding er en god idé, eller som flyr rundt med Karlson på taket-propell på ryggen.

Hva hadde jeg egentlig der å gjøre? Jeg som ikke engang tør ake ned Myrdalsvingene uten å bremse?

Jeg kunne selvfølgelig gjøre andre ting. Voss er jo toppidrettsbygd også, og alpinsted, og smalahove(d)stad – for å nevne noe.

Men nei. Jeg følte meg lat. Derfor tenkte jeg at latskap+ekstremisme faktisk kan være sant.

Vaktmesteren på Park Hotel Vossevangen er nemlig ihuga isfisker.

Og helt ærlig: Kan det finnes noe mer ekstremt enn å sitte i timevis på en stolsekk midt ute på frosne isen – med kun ett avbrekk fra nedfrysningsprosessen: Å ta en våt og vettskremt fisk av kroken? (Det skulle senere vise seg at isfisking ikke levde helt opp til dette inntrykket.)

Slik tenkte jeg da jeg sto i resepsjonen på hotellet. Og siden Svenn Johansen er gammel klassekamerat med VG-høvding Torry Pedersen, visste han at selv mediefolk har et hjerte. Så klart jeg fikk være med! Jeg skulle til og med få låne flytedress og vinterstøvler.

Det hadde vært en natt full av brannalarmer (hotellet har diskotek i kjelleren) da jeg trakk på meg ullundertøyet og rotet frem et ekstra par ullsokker fra sekken. Men dette skal ikke handle om søvnmangel eller frustrasjon over alarmmannens manglende damehell i discodans.

I stedet gikk jeg ut for å tenke positive, varme tanker.

I KJENTE SPOR: Eirik Bryn har en fin filosofi når han går ut på isen: Han går i fotsporene til andre isfiskere. Og førstemann som prøver isen? Han borer seg utover, fikk jeg vite. Foto: GJERMUND GLESNES

Vi var tre menn som delte Vangsvatnets 25 centimeter tykke islag. Ti meter bortenfor slo nemlig vossingen Eirik Bryn seg ned med tre hull. Svenn tenkte større. Han boret fem hull til like mange stenger, med en liten bjelle i hver. Den gjør at man hører når det napper, i tilfelle sansene skulle bli litt dypfryst i de 15-20 kuldegradene værgudene hadde skjenket Voss i dag.

De ville begge røyene til livs. Men ikke altfor tidlig.

– Jeg vil helst ikke ha napp før jeg har fått uti alle, sa Svenn, og dermed ranglet det i det vestre hullet.

ENDELIG: Svenn Johansen har endelig fått fyr på røyken – og en røye på kroken. Kan livet bli bedre? Da må favorittlaget vinne i fotball også. Foto: GJERMUND GLESNES

– Nei! Jeg sa du skulle vente, skjente Svenn på en slags østfolddialekt som har blitt miljøskadd av 30 år på Voss. (Enkelte hevder at østfoldsk i seg selv er en miljøskade; dem om det.)

Og dermed var vi i gang. Rimfrosne bjeller ringte matt, Svenn og Eirik gikk i skytteltrafikk mellom stengene sine, og isfiske viste seg snart å være beslektet med golf – det blir noen meter mosjon av det til slutt.

Innimellom lekte jeg journalist. Dermed fikk jeg vite at matauken en gang i tiden var så populær at noen kunne ha publisert dette som reisejournalistikk.

– Før var det 2-300 utpå her. Så ble det noen milde vintre uten is. Da døde det ut, sa Svenn.

Da kom folk til og med fra Østlandet for å fiske – på dagstur! Det var jernbanepensjonister som reiste gratis med tog. De tok nattoget til Voss, fisket og drakk, før de tok ettermiddagsekspressen tilbake, fortalte han mellom to napp.

Bak oss gjorde stadig nye røyer turnakrobatikk på isen før de ble til frossenfisk.

– Det var som! Man får ikke tent opp en røyk engang, utbrøt Svenn da nok en bjelle ringlet.

Selv savnet jeg hverken nikotin eller tjære. Jeg savnet varmekabler og fyr i peisen. Blekket i kulepennen frøs, fingrene var stive som pepperkaker, selv kameraet slet og hørtes ut som det var smurt inn med sirup.

Da Svenn hadde reddet rundt 20 fisk fra drukningslivet, sa jeg takk for meg. Jeg dusjet helt til tærne ikke var røde som et NSB-tog, pakket de ekstra ullsokkene som hadde ligget på senga hele formiddagen, og gikk kvarthjertet inn for å lære mer om Voss’ idrettsbravader.

Her er sportskjendisene så mange at jeg ikke måtte gå lenger enn til resepsjonen for å møte søsteren til én OL-vinner. Anita Traa kunne imidlertid ikke gi noen saftig forklaring på bygdas hevd på seierspallene. Det kunne heller ingen andre jeg møtte. Så beklager; her følger ingen avsløring av en gal professor innen genteknologi eller en barnelege som Lance Armstrong ville ha likt. Kun forklaringer som: «Her ligger alt til rette. Bakkene, skiløypene…»

Voss kulturhus like bortenfor hotellet viste at idrettsbragdene i hvert fall ikke skyldes manglende alternativer. Bygningen var rålekker. På biblioteket lånte de meg boka «Skibygda Voss».

Ifølge den har kommunen med litt under 14.000 innbyggere alet frem 16 enkeltutøvere som har tatt til sammen 87 (!) OL- og VM-medaljer. Her er huskelista, kjære sportsmimrere:

Jon Istad, Odd Lirhus, Eirik Kvalfoss, Gisle Fenne, Anne Elisabeth Elvebakk, Sverre Geir Istad, Egil Gjelland, Gro Marit Istad Kristiansen, Jori Mørkve (alle skiskyting), Hans Engelsen Eide (kulekjøring), Kristen Skjeldal (langrenn), Jan Einar Thorsen, Astrid Lødemel (begge alpint), Hilde Synnøve Lid, Kari Traa (freestyle), Lars Bystøl (hopp).

PASTINAKK TAKK: I et gammelt skomakerverksted bygd i (cirka) 1885 holder Tre Brør til. Jeg tror vossingene gjerne lapper skoene selv i bytte mot kafeen. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter pastinakksuppe (85 kroner) på koselige Tre Brør Kafé, gikk jeg innom turistkontoret. Der fikk jeg vite at det ikke var verdt å gå de tre kilometerne til Voss Folkemuseum (stengt lørdager), men at det var mange andre ting jeg kunne gjøre:

Heldigvis holdt jeg fast ved min plan om å være lat (og slippe å gå ute i kulda).

* Alpinanleggene hadde jeg forlengst bestemt meg for å droppe. De er kjente allerede.

* Vindtunnelen har min tidligere kollega Mona testet.

* For å besøke Smalahovetunet, trenger man bil.

* Voss flyklubb og Fonnafly hørtes ut som adrenalinting som får blodet til å fryse i årene selv om sommeren, så i denne kulda? Nei.

* Voss Klatrepark har kun åpent for grupper om vinteren.

Dermed takket jeg nei til alle Arsalan Portazedis forslag. Med et nyslått motto «latskap er en dyd» satte jeg meg derfor på toget til Bergen. Der akter jeg ikke å bli vekket av falske brannalarmer fra forsmådde discodansere. Jeg skal gjøre som faktisk flertallet av nordmenn på ferie: De overnatter hos slekt og venner (ifølge Innovasjon Norge).

Overnattingsvalget er sikkert Torry glad for. Det er jo fast kutyme at Schibsted (som eier VG) må spare penger. Nå ga jeg litt belgisk konfekt for overnattingen, og handlet inn Snøfrisk, tyttebærsyltetøy og sitron i bytte for hjortestek.

Penger spart, altså. For jeg glemte visst å spørre Svenn om jeg kunne ta med meg en gratis middag.

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)

Frossen roadtrip dag 4: Hele ferga for meg selv

TRANGT: Har kapteinen kjørt feil? Nei, det er bare Nærøyfjorden som er så trang. Foto: GJERMUND GLESNES

Dette er visst turen for å teste ut VIP-livet. Jeg har allerede hatt et helt høyfjellshotell for meg selv én natt, og i dag klarte jeg ja min santen å kjøre privat fjordcruise ned Aurlandfjorden og Nærøyfjorden – til bare 270 kroner!

Det var riktignok en vanlig bilferge, «Fjærlandsfjord». Men jeg var eneste passasjer på store deler av turen fra Kaupanger til Gudvangen (rutetider her). «Fjærlandsfjord» er ikke akkurat Kiel-ferga, men uansett: Det føltes litt herlig å tøffe rundt med et 44 meter langt fartøy på 372 brutto registertonn – attpåtil med med et mannskap som ytte spesialservice.

Starten på dagen var til gjengjeld nokså trang. Jeg var rett og slett fryktelig trøtt da jeg presset kroppen til busstasjonen for 07.45-bussen fra Sogndal til Kaupanger kai (42 kroner). Og tro for all del ikke livet ble bedre på kaia. Rimlaget der var så tykt at du kan gå skirenn på det, og rimkrystallene hadde dimensjon som juletrepynt.

GODT UNDER NULL: Morgenstemning har brrrrr i munn på Kaupanger kai en januardag. Foto: GJERMUND GLESNES

Med andre ord: Var det kaldt? Ikke spør.

Jeg følte meg som en papegøye i Antarktis en stund før jeg i desperasjon gikk til det stengte huset langs kaia og kjente på alle dørene bortetter. Én av dem var åpen! Det var toalettdøra, men pyttsann. Termostaten der sto på 17,5 grader. Ellers konstaterte jeg at sogningene er gode til å informere. Se bare på bildet under.

FØLG SKILTING: Du kan ikke misse det. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter en time på avtredet, kom endelig ferga. Jeg kan ikke skryte av noen voldsom velkomstkomité. Vi var to som løste billett. I tillegg møtte postmannen Torben Stedje ferga for å levere brevene som skulle til Frønningen.

– De får bare post tre ganger i uka. Men de får nesten ingen ting da heller, sa han.

Passasjer nummer to (eller én ettersom du ser det) var rørlegger. Da han, utypisk for håndverkere, til slutt ikke hadde flere samtaler på vent, pratet han mer enn gjerne med en enslig turist.

Ingmar Fimreite var på vei til Frønningen, et veiløst fergeanløp langs selve Sognefjorden, for å bytte en kjøkkenvask.

– Jeg var der på onsdag og så på den og tok mål. Da tok jeg ferga ut og en rutebåt hjem. I dag kan jeg ta ferga begge veier. Da er jeg tilbake i Kaupanger 19.20, fortalte han.

Og om du ikke syntes dette var tungvint – og dyrt – nok for Frønningen-folket, som Ingmar tror teller 14 sjeler:

– Dette er den eneste dagen jeg kunne komme hjem samme dag. Ellers måtte jeg ha sovet over der. Det har jeg gjort mange ganger, la han til.

ALDRI LEI: Ingmar Fimreite syns fortsatt fergeturene er fine. – Det er litt spesielt. Det er en del av Norge som er på vei vekk, mente han. Foto: GJERMUND GLESNES

Ingmar er selv oppvokst på en annen plass uten veiforbindelse. Fimreite fikk vei først i 1994.

– Vi kjøpte stort volum av hvetemel og så videre når vi først var i Sogndal, fortalte han.

Da Ingmar kjørte av ferga med kjøkkenvask og verktøy (jeg håper virkelig han ikke hadde glemt noe!), var jeg «Fjærlandsfjord»s eneste passasjer. Jeg hadde en hel kafé (selvbetjent) for meg selv, og hele soldekket rundt broen. Hele turen løp jeg i skytteltrafikk opp og ned mellom dekkene – opp fordi naturen utenfor fortjente bedre enn skjoldete vinduer, ned fordi det var bestialsk kaldt utenfor.

På veien passerte vi gårder der bonden lot til å ha hatt én overordnet tanke: Den beste vei til godt naboskap er stor avstand.

NABOVARSEL: Kjære naboer. Førstkommende fredag vil vi gjennomføre en atomprøvesprengning. Det er mulig dere vil høre litt svak rumling som følge av dette. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg så derimot ikke det jeg egentlig hadde forventet: De bittesmå gårdene som henger som post it-lapper høyt over fjorden. De du har sett på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og der sikkert Oddgeir Bruaset spurte: «Ja, du måtte vel tjora fast både kyrne og ungane her oppe?» hvorpå husbonden svarte noe sånt som at «Nei, da einaste eg tjora fast, det var kjeringi. Men e va jo nøyd å føra slekti vidare.»

Muligens er sidene langs Nærøyfjorden så bratte at selv Smalhans-Noreg aldri var desperat nok til at folk bosatte seg i høydene – det ville vel ha vært steget under arveløs. Eller kanskje folk her bare ikke hadde hørt om Bruaset.

Uansett, skulle jeg sett høyt-henger-de-plassene, måtte jeg ha fulgt ferga videre til Flåm. I stedet hoppet jeg av i Gudvangen, etter at kapteinen ombord selv hadde ringt sjåføren på ekspressbussen (50 kroner til Flåm) for å forsikre meg om at han ikke hadde passert stoppestedet langs E16.

Gårsdagens visitt i Flåm hadde nemlig gitt konsekvenser. Tarun Midje Hjelle på Flåm Marina mente at et så kort besøk slettes ikke var nok.

– Vi er jo rekordbygda, sa han og ramset opp:

STOLT: Tarun Midje Hjelle, setter han Flåm i rekordboka for lokalpatriotisme? Foto: GJERMUND GLESNES

– Vi har rekorder i vannkraftproduksjon, cruiseturister, Flåmsbana og tunneler (Lærdalstunnelen), vi har den lengste fjorden, den beste osten (Underdalsost ble utnevnt til «Årets ost» i TV 2s «Det Norske Måltid»), og det beste ølet (India Pale Ale fra Ægir Bryggeri ble Årets øl i kåringen til bl.a. Aperitif).

Klokken 13 skulle jeg derfor møte ham til lunsj – og øl til meg – på Furukroa kafé. Der så jeg nok en gang hvor hysterisk overdimensjonert alt i Flåm virker i lavsesongen. Fem gjester på en kafé er dagligdags i norske bygder og småbyer. Men de kafeene pleier ikke ha plass til flerfoldige hundre…

FLYTTET TILBAKE: Aud Melås bodde i USA og hadde tenkt å bli der, helt til hennes amerikanske ektemann overtalte henne. – Søsteren min kaller meg Flåm-offer. Foto: GJERMUND GLESNES

– Vi mater i hvert fall 1500 om dagen. Mange av dem har dårlig tid for å rekke toget eller bussen. Så vi er gode på logistikk her i Flåm, sa Aud Melås, som er daglig leder av blant annet Flåmsbrygga.

Hvis alle får servert så god mat som hjorteburgeren fra Haugen gardsmat (140 kroner, 90 for en halvliter), er de durabelig gode på storkjøkken også.

Aud er også delansvarlig for bryggeriet i den tidligere «tørrlagte» kommunen (les kommentaren fra Ragnvald Monge om hvordan hans kamerater fra Flåm tok tog til Hallingskeid for å kjøpe øl, i innlegget om Rallarvegen på ski). Hun er også delansvarlig for at kafeen har øl i de fleste oppskrifter: Brownies, sjokoladekake, supper, marinader – selv hamburgerbrødet hadde øl, fikk jeg vite.

– Det skal ikke være drikkepress. Men hvis folk ikke skal kjøre videre, anbefaler vi folk å ta en porter til kaken i stedet for kaffe, sa hun.

Ægir bryggeri er egentlig ektemannen Evan Lewis’ hjertebarn. Og han skulle jeg gjerne ha møtt. Han er en amerikaner, som etter ni år i Flåm ikke bare snakker kav saugning (ifølge Aud), men attpåtil er nynorskpoliti overfor sin kone (som er fra Leikanger litt lenger ut langs Sognefjorden)!

– Han retter på meg. «Aud, dette e ikkje nynorsk!» sa hun til latter fra Tarun og meg.

Etter en kort omvisning i mikrobryggeriet og puben (som selvfølgelig er stengt nå, men om du spør, får du nok lov å ta en titt innenfor), hadde jeg tid til å se én ting til før 16.20-bussen mot Bergen.

Tarun mente jeg måtte se Otternes. Det er et nesten perfekt bevart klyngetun med 27 gamle bygninger, kanskje 150 høydemeter over Flåmsfjorden. Hele 58 mennesker bodde der i 1801, og siste familie flyttet noen meter lenger opp i lia i 1996. De skriftlige kildene til Otternes går helt tilbake til 1522.

ÅLREITE DYR: På Otternes overvintrer 32 gammelnorske spel og kvite norske spæl (saueraser) fordelt på flere små fjøs – eller bæææbuer. Foto: GJERMUND GLESNES

– Men man regner med at noen av husene er eldre, sa Laila Kvellestad, som holdt på å gi tunets 32 sauer silofôr da jeg trampet inn på tunet. Laila står for driften av plassen i dag, og om sommeren serverer hun sveler, rømmegrøt, spekeskinke, og hun-vet-hva til turister og fastboende gjester.

Nå ga hun gjerne en liten omvisning til en austlending.

– Bli med inn her. Dette er Eilertstova. En gang bodde det en familie på 14 her. Alle deres 12 unger ble født her inne, sa hun og fortalte at Eilert bodde i huset til 1980.

– Sett deg på benken her. Dette var sofaen til Eilert, bød hun videre. Og jeg, lydig som et lam, satte meg ved siden av henne.

Så fortalte hun om hvordan Eilert hadde sittet der, en beinkald vinterdag på slutten av 70-tallet, da en mann fra Flåm kommune kom inn døra. Vannet ved den andre veggen i stua hadde frosset.

– Her var det kaldt, sa mannen. – Har du ikke elektrisk ovn her? – Jo, svarte Eilert. – Men nå er det så kaldt at jeg måtte sette han i potetkjelleren.

– Det forteller litt om nøysomhet, slo hun fast. (Slå opp ordet «nøysom» her, alle som er like lenge etter krigen som meg.)

NO HAR ME JUKSA LITE: Laila Kvellestad lokket den gammelnorske spælsauen ut av fjøset. Men et fint bilde ble det. Foto: GJERMUND GLESNES

 

– Flåm er egentlig litt undervurdert. Jeg har jo trodd at det stort sett var fjorden, toget, og de digre turistplassene, sa jeg til Tarun på vei tilbake til busstoppet og Valdresekspressen til Voss (128 kroner).

Der bor jeg nå på Park Hotel Vossevangen (1175 kroner som ble prutet ned til 975 uten at jeg sa et ord), og har spist steinbit på Café Stationen (170 kroner).

At jeg ikke hadde kafeen helt for meg selv, var i grunnen fint. Det får holde med én hele-plassen-for-meg-selv-opplevelse på en dag.

 

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 5: Ekstremkalde Voss

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)

Frossen roadtrip dag 3: Går det an å ake ned her?


I dag hadde endelig tiden kommet for å teste ut min store plan; en plan som enten kunne være superb eller ren harakiri.

Men først en enakter for amatørskuespillere:

(På Vatnahalsen Høyfjellshotell, daglig leder Jannet Aksnes, hennes samboer Kenneth Sembsmoen og Jannets far Kjell Arne sitter i TV-stua. «God morgen Norge» står på i bakgrunnen. Opp trappa kommer hotellets eneste gjest, en journalist fra en flat østlandskommune, etter en durabelig frokost og smøring av matpakke. Østlendingen skal låne et akebrett for å ake ned Rallarvegen til Flåm.)

Kjell Arne: Har du tenkt å ake ned der? Da får vi sørge for at det står en rød bil og venter på deg i bunnen.

Jannet: Ikke skrem ham nå.

Kenneth: Jeg tror du kommer til å bære brettet det meste av turen.

Jannet: Jeg tror nok det går greit forsåvidt. Du er jo litt ekstrem.

(Jannet tar med seg journalisten til resepsjonen, finner frem et kart for å peke ut de farligste partiene.)

Jannet: Det vil nok gå bra ned hit. Men her er jeg redd for at vannet har rent nedover hele, så det bare er is. Og så er det jo fossen…

(Sceneteppe)

21 SVINGER: Uten kartleser eller co-pilot på rattkjelken, pugget jeg systemet inne på hotellet. Det er enkelt: Annenhver sving går til høyre og venstre. Foto: GJERMUND GLESNES

Etter denne introen satte jeg ryggsekken og skiposen i resepsjonen, og avtalte med Jannet og Kenneth at de skulle ta den med seg på Flåmsbana senere. Så tok jeg rattkjelken etter snøret og gikk til toppen av Myrdalsvingene. Under meg stupte naturen ned i en kløft. Ur og stup og noen radmagre bjørketrær som neppe er sterke nok til å  stoppe en fullvoksen mann på rattkjelke.

TIL INFORMASJON: Eventuelle kjelkekjørere blir i hvert fall advart før kneika starter. Foto: GJERMUND GLESNES

Så satte jeg meg på og lot det stå til. I begynnelsen gikk det skuffende sakte. Noen steder måtte jeg gå, med brettet på slep. Da jeg kom litt nedover og det bare var et tynt snølag igjen, ble farten derimot heftigere.

Dermed fant jeg tiden moden for å gjenoppdage min egen feighet. Jeg bremset. Ikke fordi farten var så enorm; jeg har akt mye fortere før. Men tenk deg om: Hvor mange av dine magekilende aketurer har ikke endt på rattata? Og hva ville skje meg meg hvis rattataen skulle inntreffe her?

Da ville mitt eneste håp være at kulda frøs meg ned i tide, slik at jeg kunne bli tint opp igjen når legevitenskapen har kommet langt nok. (Hvor ble det egentlig av den teorien der? Ble den borte sammen med limahlsveis og Ball-genser?)

Mitt manglende testamente var likevel en bagatell der jeg humpet nedover bakken. Dette var morsomt! Sikkert mye morsommere enn å sitte på Flåmsbana og vente på huldra, som uansett ikke dukker opp i Kjosfossen før i mai.

I tillegg rattet jeg jo nedover en ikke hvilken som helst bakke.

Kneika opp til Myrdal har vært beryktet helt siden veien sto ferdig – i 1898, den gang klassifisert som fylkesvei(!)

Myrdalskleivane, med 21 u-svinger og et stigningsforhold på 1:5, var så bratte at hver hest kun fikk trekke én passasjer om gangen. Og nederst sto et skilt med påskriften «Be gentle against the horse and walk up the hill». Flåmsdalen hadde til og med et eget hestepoliti om sommeren på den tiden.

I fint driv ned mot fossen for n-te gang, møtte jeg min fiende: En diger issvull, som hellet slakt men ubønnhørlig ned mot avgrunnen. I lav fart forsøkte jeg meg likevel. Det var jo et nettinggjerde langs kanten, i hvert fall langs deler av svullen. Det gikk rimelig dårlig. Isen tok styringen, helt uten kontroll skled jeg nedover mot kanten – og stoppet i gjerdet.

GODT BRUKT: Det ser ikke ut som at jeg er førstemann som stopper i dette gjerdet. Hvor mange flere tåler det? Foto: GJERMUND GLESNES

Der og da bestemte jeg meg for å gi opp. Ake ned Myrdalsvingene? Umulig.

Så kom jeg til å tenke på oppoverbakken. Jeg hadde jo ingen hest til å gjøre jobben. Og siden latskap og dårskap har fått en mye bedre tomt i min hjerne enn klokskap, lot jeg det stå til. Jeg tråkket forsiktig over isen, og satte meg nedpå brettet igjen. Huhei!

Cirka et dusin svinger, et par ooops-levelser, og ytterligere to issvuller (som jeg gikk rundt) senere var jeg nede!

YEEE-HA: Det er utrolig hvor ekte du kan få bildene til å se ut med selvutløser, gitt. Foto: SELVUTLØSER

Ake ned Myrdalsvingene? Jo visst. Men kun når det er ekstremt lite snø, slik at veien er tydelig og nesten plan. Og kun på egen (og ikke helt ubetydelig) risiko.

Nå gjensto bare to tredjedeler av turen. Flåmsdalen er nemlig lengre enn jeg trodde. Og den er flat. I fire-fem kilometer labbet jeg derfor av gårde med brettet før jeg endelig nådde den gulmalte stasjonsbygningen på Blomheller, 13,5 kilometer fra Flåm.

Blomheller var neppe verdens midtpunkt den gang gården var bebodd. Og den er det i hvert fall ikke nå. Så hva gjør man på Blomheller stasjon i én time mens man venter på toget? Ikke spør meg. Jeg spiste matpakken, leste alle oppslagene inne i stasjonsbygningen, og prøvde å svare på kommentarer til skituren over Rallarvegen. Jeg klarte nøyaktig to før det begynte å gå tele i fingrene. Resten av tiden bedrev jeg ensom linjegymnastikk og slo så mange floker at jeg nesten lettet fra bakken.

V-V-V-V-VENTING: Venterommet på Blomheller verner mot regn og vind, men i svært liten grad mot kulde. Godt det bare var en time til toget… Foto: SELVUTLØSER

Til slutt kom heldigvis toget. Der traff jeg Jannet og Kenneth, og hele to turister! Konduktøren skulle ha 100 kroner for den lille turen ned til Flåm, men jeg tror jeg var heldig. Énveisbillett Myrdal-Flåm koster 260.

Flåmsbana var folketom. Flåm sentrum minnet nesten om en grend under zombieangrep. Da jeg kom dit etter å ha syklet Rallarvegen, var stedet fullt som et vinmonopol før påskeferien – så mange folk er det på kaia i Flåm at en mann fra Mumbai visstnok har sagt at han følte seg hjemme der.

Her er tallene: Én million turister besøker Flåm hvert år. 635.000 passasjerer tok Flåmsbana i fjor. Flåmsbana Museet hadde 134.000 besøkende.

Men en eller annen dag i september er det som om noen slår av bryteren. Så når Flåmsbana hadde 3061 reisende i desember, er det et jubeltall blant folket her.

Sånn er nemlig vinteren i Flåm. Stille og turisttom. Og januar er av en eller annen grunn aller verst. Det er den eneste måneden Norge i et nøtteskall ikke har turer. Alle hotellene i Flåm holder stengt (men du kan overnatte i Flåm Marina & Appartement).

Det eneste jeg fant som var åpent, var Furukroa kafé (til fire), Flåmsbana Museet og Saga Souvenir (begge steder 13-15) og Coop-butikken.

GOD PLASS: I januar har Gry Wangen (t.v.) og Viktorija Kunigiskyte det romslig i Saga Souverir – muligens Norges største suvenirbutikk. Foto: GJERMUND GLESNES

Til gjengjeld har hyggelige folk ekstra god tid til å være hyggelige når hver kvadratmeter ikke er stappfull av amerikanske cruiseturister i altfor trange sko.

Derfor ble det kaffe og en bit av Tarun Midje Hjelles sjokoladeplate da jeg sjekket ut Flåm Marina & Appartement. Han fortalte at også flåmingene vet å sette pris på åpne etablissementer.

– Vi får dykkergjester til helgen. De er mange nok til to bord. Så da åpner vi og har pub. Og da kommer flåmingene også, fortalte Tarun før han gikk over til reklamen:

– Vi har verdens beste utsikt. Bare se!

UT MOT HAVET: Utsikten fra Flåm Marina er faktisk ikke helgæren. Foto: GJERMUND GLESNES

Min kaffekopp ble tom på sekunder (takket være timen på Blomheller), men Tarun drakk sin sakte. Og siden selv jeg har en viss dannelse, ventet jeg akkurat lenge nok til at Flåmsbana Museet (gratis inngang – museet får inntektene gjennom suvenirsalg) egentlig var stengt da jeg dukket opp. Det viste seg å være null problem.

– Vi er jo her. Så hvis vi ser at noen står utenfor, slipper vi dem inn, sa Kate Ottersen, som driver museet sammen med sin mann, Espen.

DEN GANG DA: Du vet at billetten ikke kostet 260 kroner når største vekslingssum var to kroner. Fra Flåmsbana Museet. Foto: GJERMUND GLESNES

Hun viste meg rundt i utstillingen av bilder og gjenstander, og forklarte at turistene ikke lenger går helt i hi om vinteren.

– Allerede nå har vi hatt 400 gjester i januar. I 2000 varte sesongen fra midten av mai til uti august en gang. Nå begynner den 1. april og varer ut oktober.

Flåm føltes likevel ikke som et veldig livat sted, så jeg satt en siste halvtime på en benk inne på jernbanestasjonen, og tok 16.38-bussen til Sogndal (178 kroner). Bussen bragte meg blant annet gjennom den 24,5 kilometer lange Lærdalstunnelen – som jeg trodde var en turistsovepille helt til jeg intervjuet National Geographics Andrew Evans (magasinets «digitalnomade» og en viktig inspirator for denne bloggen), som mente tunnelen bare gir de besøkende en «enda sterkere følelse av geologien».

Å komme til Sogndal nå, etter Finse, Vatnahalsen og Flåm, føltes omtrent som å komme til London. Selv om resepsjonisten på Lægreid Hotel (1190 kroner) kun kom på to restauranter i byen da jeg spurte.

– Ellers må du til Kaupanger, la hun til.

Jeg takket nei. Det kommer jo en dag i morgen.

VARIASJON: Det er vanligvis et dårlig tegn å se blå lys langs veien. Men ikke i Lærdalstunnelen. Der skal lysene bare bryte opp monotonien av 24,5 km med bergvegger. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 5: Ekstremkalde Voss

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)

Frossen roadtrip dag 2: Rallarvegen på ski

I SPORET: Det er ikke lett å finne Rallarvegen under snøen. Men den gamle bergensbanetraseen… Foto: SELVUTLØSER

25.000 turister sykler Rallarvegen på en normal sommer. Det betyr minst 250 om dagen i løpet av den korte sesongen veien er snøfri. Men hvorfor går nesten ingen ruten på ski?

Det ville jeg finne ut av.

Men ikke før jeg hadde spist en durabelig frokost, fylt termosen, og brøsjet litt opp på historien.

Finse er nemlig mer enn rallare og rullere langs Rallarvegen. Det er også ekspedisjonshistorie; en god del av den på veggene i Finse1222. Nansen og Amundsen trente her før sine ekspedisjoner. Det samme gjorde Shackleton og Scott (Gjorde sistnevnte det? Eller er bautaen på Finse bare ironisk ment? Se kommentarfeltet). Og kanskje burde jeg blitt litt redd før min alenetur over snøen – i seg selv et brudd på fjellvettregel nummer syv: Gå ikke alene.

En i Scotts følge, bergenseren Trygve Gran, skrev nemlig følgende i dagboka si en gang på den tragiske sydpolekspedisjonen (Gran overlevde og var med inn og fant de avdøde): «Scenen minner om Finse, det ligner en dårlig vårdag der.»

Kanskje det var grunnen til at Rallarvegen+ski ikke er lik folkevandring? Tiden ville vise.

Det var 27 kuldegrader da jeg labbet i vei. I sånn kulde så jeg ingen grunn til å smøre skia; da får man jo is selv i rubben. I tillegg hadde jeg ingen planer om å ta av de gigantiske vindvottene en gang til, etter å ha fiklet med kodelåsen (av stål) på utgangsdøra til Rallarmuseet, som den kombinerte stasjonen og postkontoret låner ut nøkkel til.

SELVGUIDET: Jeg fant aldri lysbryteren inne på det vinterstengte Rallarmuseet. Det gjorde bare utstillingen enda tøffere. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg var med andre ord proppfull av kunnskap om rallare der jeg tråkket frem, med tre centimeter nysnø over skaren. I tillegg hadde jeg syklet ruten om sommeren, blant myrull, sommerfugler og stolte unger som hadde syklet fra foreldrene sine.

Kakestykke, som en engelskmann vil tenke!

Jeg innså imidlertid fort at Finse1222s daglige leder Merete Aarskog hadde rett da jeg spurte om hvorfor så få går Rallarvegen på ski.

– Når man kan gå overalt, går man enkleste vei. Det er over vannene. Og du ser jo hverken Rallarvegen eller broene eller tunnelene nå, svarte hun.

Det var helt rett. Jeg følte meg i slekt med Harald Heide-Steen jr.s russiske ubåtkaptein: Men vi kan jo ikke se den vei under snø…

Hvor var Rallarvegen?

TUNGTRÅDD: Du skal ha god tid – og enorme lårmuskler – for å sykle denne dressinen frem til Finse de første månedene. Foto: GJERMUND GLESNES

Den gamle Bergensbanen var derimot enkel å finne. Og hvorfor ikke? De eneste doningene som bruker den, noen dressiner, så ikke ut til å utgjøre noen fare. Og en jernbanetrasé blir ikke lagt tilfeldig. Med stor glede kunne jeg tenke på at linjen der mine trå ski såvidt gled fremover, er resultatet av både flere vintre med snømålinger og en anselig andel av Bergensbanens forbruk av 700 tonn dynamitt, 500 kilometer med lunte, og 2,5 millioner dagsverk.

FASTE SPOR: Trikkeskinner, snakker langrennsfolket om når skiløypene er ekstra faste og fine. Hva tenker de da om dette? Foto: GJERMUND GLESNES

I strålende sol – som faktisk varmet; jeg måtte ta av meg både en av genserne og lue nummer to – subbet jeg altså nordover langs jernbanen. Eller der også den var slukt av snøen, i generell retning Hallingskeid eller neste vokterbolig.

Hele tiden var jeg mutters alene. Ikke en villrein, ikke en rev, ikke engang en danske som hadde gått seg vill på skiskolen, så jeg.

Alt var dekket av et hvitt teppe av knasende snø, så hvitt at det definitivt ikke er jeg som har støvsugd det.

Her oppe bodde det altså folk. En eller to banevoktere sammen med kone og unger for hver tredje kilometer. De hadde i hvert fall stor hage. Og mye snø. Rolf Breili, som var banevokter på Fagerli fra 1948, fortalte om en snøskjæring på 12 meters høyde, ifølge en artikkel på Historieboka.no. Banevokterboligen lå så vindutsatt til at han måtte gå i løpestreng fra linja til huset for å komme helskinnet frem noen ganger. Og kona måtte ha tau rundt livet hvis hun skulle ut av huset i dårlig vær.

Sånt er kjekt å vite. Etterpå. Jeg er glad jeg ikke hadde lest det da jeg gikk på ski. For været skifter jo så fort på fjellet.

DRESSINBENK: Det er ikke alle skiløyper som tilbyr så fine steder å sitte nedpå. Foto: SELVUTLØSER

Jeg hadde uansett lest én skrekkhistorie allerede. På Rallarmuseet står det at arbeidsstokken som sprengte Gravhalstunnelen østfra, altså fra Myrdal, lå værfaste i ti uker (!) en vinter. Hvis du nå tenker at det sikkert var litt greit også, må du huske at dette var før radio, dataspill og Nordlandsbanen minutt for minutt. Selv ikke VG Nett var oppfunnet.

DET OBLIGATORISKE BILDET AV MAT: I dag: fire blingser finsebrød med saunaskinke, leverpostei fra flåm, og to-i-sammen med bacon fra Flåm og eggerøre. Foto: GJERMUND GLESNES

Så da så. Jeg slukte maten i solveggen på Fagernut, som en måke for ikke å fryse av meg tennene, før jeg krysset Taugevatn – det fullstendig mennesketomme vannet Bergensbanen skulle ha som endestasjon ifølge stortingsvedtaket i 1894. Det var «eit politisk spel for å få resten av landet med på planane,» ifølge fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Med andre ord: En jernbane fra Voss til ingensteder, det kunne østlendinger, sørlendinger og de nord for Dovre godta. Men en lengre bane? Ikke tale om. Jeg vet at bergensere er kjent for å være brautende, men var de virkelig ille på den tiden?

Rett etter nesten-endestoppen gikk jeg fiskebein opp til Rallarvegens høyeste punkt. Så suste jeg nedover til Moldådalen. Derfra handlet det mest om å komme frem til Hallingskeid. Den gamle anleggsveien lå under skavler, dalen lå i skygge, og rundt meg så jeg kraftledninger og Bergensbanens snøoverbygg oppe i lia.

Ved Hallingskeid var det uansett stopp. Ikke bare fordi det ville bli altfor sent. Men enda mer fordi det ikke er anbefalt å stå på ski ned Klevagjelet. (Se mer i kommentarfeltet.)

I venterommet på Hallingskeid stasjon (varmt og lunt) spiste jeg de to siste skivene. Eggerøren var blitt halvveis frossen.

MYRDAL: Da familien Aksnes kom hit for 30 år siden, bodde 40 mennesker her. Nå er det bare de og tre til. Foto: GJERMUND GLESNES

Deretter var det bare å vente på toget til Myrdal (57 kroner) og derfra traske de kanskje ti minuttene til Vatnahalsen Høyfjellshotell (1235 kroner inkl halvpensjon). Det er i ferd med å få en høy stjerne i min bok. Ikke bare serverte hotellsjef Jannet Aksnes far Kjell Arnes hjemmelagde kjøttkaker og mor Rigmors selvplukkede multer til dessert, før vi alle fire (Kjell Arne, Rigmor og datteren Jannet pluss hotellets ene gjest, meg) satt foran peisen og bablet.

Da kom det også frem at min journalistikk i hvert fall har gitt ett resultat. Da VG publiserte min artikkel om hvordan de solgte syltetøy som suvenir til cruiseturistene, ble det nemlig bråk. Telefonene og e-postene haglet inn fra rasende sogninger.

Hvordan kunne de selge Nora, de som ligger her? De måtte jo selge Lerum. Men Lerum hadde ikke små glass, de hadde bare store, og såntno vil ikke amerikanske turister ha i kofferten. Da ringte faktisk en kar fra Sogndal-bedriften hotellet og spurte om grunnen til den upatriotiske handelsvaren. Så nå selger også de små syltetøyglass – og Vatnahalsen har naturligvis byttet leverandør.

Det har jeg tenkt å skryte av på gamleheimen.

Jeg kan også skryte av dette, som hotellets eneste gjest:

– I natt har du en hytte med 40 rom og like mange bad. Det er mer enn Røkke, sa Kjell Arne.

Men kanskje skal jeg ikke høre altfor mye på ham. Da hadde Rigmor nemlig allerede sagt at «vi blir litt rare når vi bor sånn».

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 1: Meg vs. Kong Vinter

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 5: Ekstremkalde Voss

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)

Frossen roadtrip: Meg vs. Kong Vinter

BRRRRR: Det er gjerne litt nedtur hvis man ikke får brukt shortsen i ferien. Men det gjelder nok ikke for Vinter-Norge. Foto: HILDE VIKANE

Kan jeg reise på samme måte om vinteren som om sommeren?

Ikke misforstå, jeg er blant dem som elsker vinterferier. Da går jeg på ski mandag, tirsdag og onsdag. Torsdag og fredag går jeg på ski, før jeg avslutter uka med en lang skitur lørdag og en kortere tur søndag før jeg setter meg i bilen og kjører hjem. Hvis jeg skal være litt gal, leier jeg kanskje slalåmski én av dagene også, bare for å få litt variasjon fra all skigåingen.

Og sånn gjør tydeligvis de fleste andre vinterferiende nordmenn det også – hvis de da ikke har byttet om og prioriterer nedoverski i stedet for bortoverski. Sjekk bare ut lesertipsene som er samlet her.

Men må det være sånn?

Må vinterferien være så forutsigbar? vi reise til den samme hytta med de samme skiløypene, de samme vevde teppene og gamle tregreiene på veggene, og den samme kjøkkenkniven som blir litt sluere for hver vinter?

Vi er jo så mye mer originale i sommerferiene.

Da reiser vi på bilferie (selv om de fleste nøyer seg med en kortere distanse enn min biltur fra Nordkapp til Oslo i fjor sommer), båtferie, rundtur, rorbuferie og måfåferie. Vi sitter ikke en hel uke i samme stue og knasker bridgeblanding. I stedet sover vi én natt her og to netter der, gjerne steder vi aldri har vært før, men som vi bare hadde lyst til å se.

Så det tenkte jeg at skulle prøve. Nå, i januar. Mens vinterkulda biter og brøytebilene og løypemaskinene durer og går ute i Snø-Norge.

FROSTRIM: Streng kulde kan legge en viss demper på utsikten. Men man skraper da ikke hotellvinduer! Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg skal dra på roadtrip – eller rettere (og norskere): tog-og-vei-og-båt-tur. Jeg skal plukke godbitene fra sommerbrosjyrene – akkurat de du selv kanskje har drømt om – og teste om de ikke er like fine nå om vinteren.

Så nå skal jeg sjekke ut Rallarvegen, som sikkert er like nydelig – om enn ganske tung å sykle – selv om den ligger under snøen. Jeg skal teste vinterversjonen av Skryte-Norges yndlingsagn for å lokke utlendinger på kroken: Fjordene. Kåret til verdens vakreste og best bevarte av National Geographic. Og sikkert minst like godt bevarte nå som de ligger i frysedisken – med kun en brøkdel av den vanlige turiststrømmen.

Jeg vil helt sikkert møte noen stengte dører. Kanskje er det egentlig gode grunner til at vi reiser som vi gjør om vinteren. Kanskje kommer jeg til å fryse vettet av meg.

Men jeg satser på at alle (jeg reiser alene) vil være enige om at det var en fin tur.

I dag tok jeg første skritt for å sette planen ut i live. Ubehagelig tidlig tok jeg Bergensbanen til Finse (299 kroner – miniprisbillett bestilt søndag kveld), der jeg tross akutt søvnmangel etter en natts intens grubling over pakkelisten, ikke fikk sove. I stedet ble jeg sittende og følge med på temperaturmåleren i vogna.

Den viste ingen lystig utvikling. Sju minusgrader på Hønefoss ble til -14 ved Nesbyen. Derfra holdt det seg for så vidt ganske jevnt oppover Hallingdal, men da jeg steg av på Finse, knirket snøen under skoene og neseborene klistret seg. Gradestokken viste -22.

Eller for å si det mer ungdommelig: Jeg bare brrrrrrrr!

MINUS 22: Ikke vet jeg hvem som har montert gradestokken utenfor Finse1222. Men med dagens temperatur nådde jeg i hvert fall nesten opp til der kvikksølvet stopper. Foto: GJERMUND GLESNES

Enda mer utemperert føltes det da Hilde Vikane fra hotellet Finse1222 tok seg goood tid til å ta bildet du ser helt øverst i innlegget.

– Du kommer til å bli syk, sa hun der jeg quicksteppet rundt som om snøen var glødende kull, før hun la til fra dypt inne i boblejakka: – Jeg fryser litt nå.

Heldigvis er det varmere inne på hotellet, der jeg antar at få gjester har kulere romnavn enn meg: Jeg bor i Prinsen av Wales’ suite. Såpass bør det kanskje være også. Herligheten – riktignok inkludert middag, frokost og matpakke – koster 1570 kroner! Det er over halvparten av hva jeg betalte for én ukes reising i Italia i fjor sommer, inkludert flybuss og flybilletter… Sånn måtte det uansett bli; DNTs Finsehytta åpner ikke før 3. mars.

Og maten er himmelsk.

Til lunsj spiste jeg viltburger med poteter til 179 kroner (intet foto, jeg var sulten!)

Og til middag (som altså var inkludert): Gulrot- og ingefærsuppe med parmesankrutonger til forrett, stekt andebryst med søtpotet- og chilipuré, fenikkelcrudité og plommechutney til hovedrett, og til dessert: vaniljepannacotta, bærsorbet og sitronskum.

LEKKERT: Beklager til alle som allerede sliter med nyttårsforsettet om å spise mindre. Her er et bilde av hovedretten. Foto: GJERMUND GLESNES

I morgen (trolig i dag når du leser dette) tar jeg fatt på Rallarvegen. Med ski i stedet for sykkel. Ifølge Geir Asker, som jeg traff i skibua her på hotellet, er det en fin tur. Om enn litt kaldt.

Men ifølge Pent.no er det ikke slettes sikkert at det blir kaldere enn -19 i morgen. Uansett skal jeg følge overlege Mads Gilberts råd:

– Det er ikke farlig å fryse, men det er farlig om man forfryser seg. For å unngå dette må man passe ekstra godt på at ører, hake, kinn og nesetipp ikke forfryses. Fingre og tær må selvsagt være godt beskyttet. Ull er best! Ytterpunkter på kroppen hvor blodårene trekker seg sammen for å spare varme er utsatt for forfrysning.

P.S. Det ble først oppgitt feil pris på Finse1222. Det stod 2700 kroner, men det riktige er 1570 kroner.

Hva er dine beste vinterreiseopplevelser eller -tips? Har du en vinterreise du drømmer om? Skriv!

 

Her finner du resten av blogginnleggene om den frosne roadtripen:

Dag 2: Rallarvegen på ski

Dag 3: Går det an å ake ned her?

Dag 4: Hele ferga for meg selv

Dag 5: Ekstremkalde Voss

Dag 6: Om Grieg og voodoo (og litt annet)