Nordkapp-Oslo dag 6: Inn i landet på alvor

I MALM OG MØRKE: John Arnt Holmen leder an inn i Norges indre. Rundt 20.000 besøker gruva i Løkken Verk årlig. Foto: GJERMUND GLESNES

Nord-Norge er langt og smalt (stort sett). Det gir få valgmuligheter, det blir enten indre eller ytre vei hvorav den indre gjerne heter E6 og den ytre har ferger.

Fra Sør-Trøndelag og sørover blir valgmulighetene flere. Det er E6 og så kommer rene lottorekka: riksvei 3, 26, 29 og 27, 30, 51… I tillegg kommer Vestlandet, med blant annet Atlanterhavsveien.

Etter en berømmelig feil dag-opplevelse, hadde jeg plutselig flust med tid. Det måtte bli en omvei. Men hvilken skulle jeg velge?

(Rettelse: I kilometerrus forrige natt skrev jeg en feil i Glasgow-historien: Jeg kom ikke to timer men to dager for tidlig til flyet. Dette ble rettet cirka 12 i går.)

Planen for dagens rute la jeg under den prisvinnende frokosten på Rica Nidelven Hotel (hjemmelagd yoghurt, maskin som presser appelsinjuice, og kelnere som spør «skal det være en caffè latte eller cappuccino?»).

Burde jeg ha brukt litt av min ekstra tid i gamle Nidaros? Muligens. Men der har blant annet min eminente kollega Dag vært nylig. Litt overmett rullet jeg derfor i stedet over Elgeseter bru og ut av Trondheim (Km: 1877. Kjøretid: 30.47).

Det ble tid for en av omveiene som virkelig mange har anbefalt: om Orkdalen og Gjevilvassdalen (for tallfolk: E6-E39-riksvei 65, riksvei 700, deretter fylkesvei, privat vei, fylkesvei og E6 igjen). Tanken var at dette virkelig ville bringe meg inn i hjertet av landet.

 

Km: 1943. Kjøretid: 31.54. Løkken Verk

Inngang museum og gruve: 125 kroner

Da Kong Haakon VII var på Thamshavn stasjon og åpnet jernbane 10. juli 1908, skrev Søndre Trondhjems Amtstidende (i dag Avisa Sør-Trøndelag) følgende i bildeteksten: «Mannen til venstre for consul Thams, er H.M. Kongen.»

MANNEN TIL VENSTRE: For ordens skyld hadde Kong Haakon VII kun vært Norges konge i tre år da han åpnet Thamshavnbanen – som fraktet kis til Thamshavn frem til 1974. Foto: ORKLA INDUSTRIMUSEUM

Så hvem var konsul Christian Thams?

Han var mannen som drev gruva på Løkken Verk. Da hadde han allerede startet produksjon av ferdighus – levert til blant andre Kong Leopold II av Belgia.

Og på Løkken hadde de underjordisk kraftverk og gatelys, og landets første elektriske jernbane (og verdens eldste på vekselstrøm). Samt et selskap som het Orkla Grube-Aktiebolag.

-I dag kan du nesten ikke gå inn i en matbutikk uten å komme ut med et produkt fra Orkla, konstaterte John Arnt Holmen som viste meg rundt i Orkla Industrimuseum.

Det ligger ved den øvre endestasjonen til Thamshavnbanen (som på grunn av vedlikehold av lokomotivene ikke har hatt avganger i år).

John Arnt kunne likevel vise meg et par av lokomotivene. Og «kongevogna», som slettes ikke var kongens. Den tilhørte Chr. Thams.

KONGEVOGNA: På kjøretøyet skal storfolk kjennes, og Chr. Thams var ingen smågutt. Foto: GJERMUND GLESNES

– Han var småkonge i Orkdal. Så vogna kunne ikke ha fått et likar navn, mente min guide mens vi sammen studerte kupeen i bøffelskinn og mørk eik med treskjæring – som en chesterfieldsalong på skinner.

Så var det tid for gruva. Den er Norges mest fargerike, med mer mineralutfellinger enn mer besøkte Røros og Kongsberg, reklamerte museumskollega Christian Toldnes.

En 400 meters kjøretur senere satte John Arnt og jeg på oss hjelmene. Vi entret berget og bega oss inn i Moder Norge. Trøndelags indre var virkelig et fargerikt skue. Jeg skulle gjerne ha sagt at berget var rødt, hvitt og blått; og det var det sikkert også, bare sammen med en god del andre farger.

Fagerlistollen der vi gikk inn, ble påbegynt rundt 1670. Etter hundre meter hadde vi spasert gjennom cirka hundre års bergdrift.

– Én bålsetting førte dem kanskje to fingerbredder lenger inn. På slutten, med moderne drift, kom de mange meter på én sprengladning, forklarte John Arnt.

FAGERLISALEN: – Er det ikke stusslig med bare en mann i den store salen? undret John Arnt. Og den har plass til flere. Publikumsrekorden ble visstnok satt da Arja Saijonmaa holdt konsert. Foto: GJERMUND GLESNES

På det meste bodde rundt 4000 mennesker på verket. Men i 1987, etter 333 år – like lenge som Røros og Kongsberg – tok driften slutt, blant annet fordi svovelprisen gikk i kjelleren. (Løkkenkisen besto av 41 prosent svovel, men svovel var også et biprodukt av oljeeventyret i Nordsjøen.)

FRA VUGGE TIL GRAV: Fødestua på Løkken Verk var eid av Orkla. Det samme var – og er – kirken. Den er ifølge John Arnt Holmen én av kun to privateide kirker i Norge. Foto: GJERMUND GLESNES

– Jens P. Heyerdahl som styrte Orkla da, sa at hvis han hadde vært klar over det med 333, skulle han ha holdt det gående ett år til, fortalte John Arnt.

Da hadde vi på det meste vært 400 meter inne i fjellet, med 80 meter berg over oss. Mer inntrøndelag burde det egentlig ikke kunne bli (bortsett fra at det egentlige Inntrøndelag er i Nord-Trøndelag…). Eller kanskje?

 

Km: 1960. Kjøretid: 32.13. Å

FRIVILLIG: Inger Bjørnaas jogger gratis i Å-stuggu en dag i uka. Her er det dags for å stenge kafeen for dagen. Foto: GJERMUND GLESNES

– Når det står på en meny, skal det vel hete «smørbrød», men jeg sier «kakskiv» jeg, sa Inger Bjørnaas. Hun er en av de 14-15 damene som driver kaffebaren Å-stuggu på dugnad, på vegne av grendelaget.  Også kjøkkenet og toalettene er lagd på dugnad.

– Noen pensjonister sier at de ikke vet hva de skulle ha gjort hvis det ikke var for kafeen. En på over 90 år er her hver dag, sa Inger.

Da jeg spiste min lunsj (kakskiv med røkelaks og egg: 40 kroner, vaffel med rømme og syltetøy: 30, kaffe: 25), var jeg eneste gjest og Inger kunne snart dra tilbake til gården med 100 vintersauer og 140 lam (de er på fjellet nå).

 

TAPT OG FUNNET: Du som glemte dette skjerfet, det henger her. Foto: GJERMUND GLESNES

 

Km: 1988. Kjøretid: 32.44. Nerskogen

Riksvei 700 svinget seg langs Orkla. Det var høyballer på åkrene og tømmervegger på lysegrønne rydninger langt oppe i granliene. Skydekket gjorde ingenting.

Ved Grindal tok jeg av fra riksveien. Jeg skulle uansett ta fylkesveien over fjellet, men nå hadde jeg også en spesiell anbefaling fra Inger: Å handle matpakka på Nerskogen landhandel.

Den er resultatet av én dames trass etter at Coop stengte nærbutikken. Fire måneder etter at de slo av lyset, låste Toril Dullum Lund opp kassaapparatet igjen, på egenhånd. I en grend med 150 fastboende uten noe omland å snakke om (det er én gård før du har kommet over fjellet, ifølge Toril).

– Jeg startet ikke her for å bli millionær. Men jeg får det til å gå rundt. Jeg har fem-seks ansatte, smått og stort. Det er moro å skaffe bygda arbeidsplasser. Og det er nødvendig å ha nærbutikk, sa butikksjefen.

Oddmund Rise er imponert over sambygdingen.

FAST KUNDE: Oddmund Rise trenger bare vise et tegn, så vet Toril Dullum Lund hva han vil ha. Foto: GJERMUND GLESNES

– Se der. Sånn så det ikke ut før, sa han og pekte mot fruktdisken rett innenfor vinduet. – Og hun har fått ovn så hun kan steke brød. Og den kua på veggen, den har sønnen hennes malt på frihånd, sa han mens vi sto utenfor lokalet.

 

Km: 2016. Kjøretid: 33.20. P-plass innenfor Gjevilvasshytta

Har Gjevilvassdalen nylig vært stylet for en reklamefilm for en eller annen ost, eller er den sånn bestandig? Brune tømmerhus med hvite karmer og blomster, kyr som tygger drøv på engene, og hvite sauer langs veien.

Skulle det bli mer norsk nå, måtte jeg gå fjelltur. Men til det hadde min tur til Norges indre tatt altfor lang tid.

Heldigvis er det også typisk norsk å bedrive selvtukt og fysisk avlat. (Bare se på slipsfolkene fra grådighetskontorene, plutselig har de begynt å flokke til Birken.)

Jeg dro til fjells. Men jeg gjorde det med treningstøy og løpesko. Med høye fjell og lavt skydekke i sikte la jeg i vei opp mot Trollheimshytta (ifølge Ut.no den mest varierte ruta i Trollheimen). Helt opp til Riarskaret jogget jeg.

FJELLTUR PÅ HURTIGMÅTEN: Så tidlig på turen var jeg nesten lett i steget. Foto: EN AV DE HYGGELIGE DAMENE SOM HADDE BEGYNT PÅ BLÅHØA MEN SNUDD PGA TÅKEN

Der burde jeg ha snudd.

Men jeg skulle liksom være dobbelt norsk. Jeg skulle til topps. Og Riaren (1365 m.o.h.) var bare tre høydekurver over stikrysset.

Det var virkelig tåpelig, og farlig. Tåka lå tjukk som velling, og toppen lå utenfor stien. Prøv så å finne igjen en  t-merket sti når du kommer på tvers i tjukk skodde – det er ikke lett. Hadde jeg ikke hatt kart, kompass og litt kartferdigheter, kunne jeg godt ha vært der ennå.

Det var en svært lettet reisereporter som til slutt fant igjen t-ene, og som på vei ned til og med ble overrasket av litt sol.

Men hør på Onkel Dumdristig nå, ikke stikk på fjelltur uten minimum de tre k-ene og litt mer vett i skallen enn meg. Og her er Fjellvettreglene.

 

Km: 2012. Kjøretid: 33.24. Rauøra

Jeg hater å bade i kaldt vann, men etter to minutter i mitt eget selskap i bilen innså jeg at det ikke var noen bønn. Hensynet til alminnelig hygiene måtte seire.

I gruva på Løkken er det konstant 14 grader. I Gjevilvatnet (645 m.o.h.) var det betydelig kaldere. Der og da skulle jeg også ønsket at jeg ikke hadde glemt håndkle. Men alt går. I hvert fall med en gammel t-skjorte i bagen.

BRRR: En av fordelene med kaldt fjellvann er at man ser ørlite grann mer bredskuldret ut. Foto: SELVUTLØSER

 

Km: 2130. Kjøretid: 35.01. Engelshus Gard

Kun 25 mil har jeg kjørt i dag. Det må være en slags rekord. Likevel var det utrolig godt å parkere på tunet til Hildrun og Magne Granseth noen kilometer sør for Dovre. Til 300 kroner for en natt er det også turens billigste overnatting.

I morgen er det dags for innspurten mot Oslo. Jeg akter å styre klar av både tåke og bading i fjellvann da. Men hvem vet hva dagen vil bringe…

 

Her finner du resten av blogginnleggene fra turen Nordkapp-Oslo:

Dag 1-2: Den lange veien hjem

Dag 3: Norges mest fryktede sted?

Dag 4: Norge på sitt beste

Dag 5: Tid og sted og sånn

Dag 7: God gammel…

4 tanker om “Nordkapp-Oslo dag 6: Inn i landet på alvor

  1. Med start derfra ble det vel for tidlig for rømmegrøt på Dovregubbens hall?

    Og det er vel også for sent å si at fra Vinstra over til Vestre Gausdal (med stopp i Helvete) er en fin svingom. Da kommer man ned til E6 ved Jørstadmoen/Jorekstad. En annen fing svingom er å ta opp fra Vingrom og kjøre 250 over Torpa til Dokka, og så ned langs Randsfjorden. Når du kommer til Jevnaker kan du velge om du vil kjøre Rv35 til Roa og så Rv4 inn, evt. ta 241 til den møter E16 og så inn den vegen.

    Du kan også ta opp til Jaren og Rv4 inn derfra (det er faktisk det som skjer om man ikke passer på ved Brandbu).

    Akkurat idet du forlater Randsfjorden for å kjøre opp mot Brandbu og Jaren, så er det et litt artig spisested som heter «Café D/S Oscar II», om de ikke har stengt for sesongen da. Man sitter ute og kan se ut over Randsfjorden.

    Nå er det visstnok vegarbeid langs Randsfjorden og E16 har fremdeles omkjøring ved tunellen som raste ned…

    • Takk for gode tips til svinger på veien fra Dovre! Dessverre hadde jeg ikke noe særlig tid til å følge dem. Jeg kom uansett til Vika en halv time etter at leiebilkontoret stengte (men jeg kunne parkere bilen og legge fra meg nøkkelen, men det visste jeg ikke før det ble nødvendig)…

Legg igjen en kommentar til Mojo Jojo Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *