5000-kronersreisen dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

FERDIG GELATO: Sandra Salazar (t.v.), Stefano Marcotulli og Silvia Requejo skuffer ut sitronisen som er ferdig. Foto: GJERMUND GLESNES

Du må ofre noe for å reise billig. Her på Cherry Hostel lever mange på nudler og tunfisk eller pasta og saus på glass.

Det gidder ikke jeg. Jeg syns det er kjedelig nok å lage mat til én hjemme, så når jeg er på reise… Ikke tror jeg mine kokekunster ville vært særlig interessante heller. Oppskrifter kan dere finne andre steder, for eksempel i VG Nettsoppskriftsdatabase.

Mitt mål er heller å spise godt, helst fantastisk godt – og billig.

Og på én ting kan selv en budsjettreisende i Italia spise det aller beste landet har å by på: Iskrem – eller gelato som det heter her til lands.

For tre euro kan du proppe deg med en gigantporsjon selvlysende, e-stoffdopet billiggelato. Eller få et litt mindre men egentlig mer passe stort kunstverk av iskaldt sukker, melk og frukt (og noen steder egg).

Allerede første dag hadde jeg en nær-iskremhimmelen-opplevelse i Gelateria del Teatro (Via di San Simone, 70). I dag hadde jeg en avtale om å komme tilbake, for å se hvordan iskremmaker Stefano Marcotulli tryller frem sine herligheter.

Oppskrift følger ikke. Den er hemmelig, og egentlig fryktelig enkel:

* En miks av druesukker og rørsukker

* Melk (hvis det ikke er en sorbet)

* Egg (i endel gelatoer)

* Frukt, bær, nøtter, sjokolade, krydderurter, vin – alt etter hva isen skal smake.

Og dett var dett. Bare at hemmeligheten ikke har startet.

– Vi lager hundre forskjellige is. Og vi har hundre forskjellige sukkerblandinger, én til hver. Alle er forskjellige, fortalte Stefano mens en hvit sukkerhaug lå på vekta i laboratoriet, som de kaller bakrommet der isen produseres.

– Vi vil ikke starte med bare én base. Vi vil fange hver enkelt smak, for de er forskjellige. Vi jobber mot å bare få frem den sanne, distinkte smaken, forklarte han.

I kasser bak ham på «labben» lå jordbær, plummer, sitroner, lime, jordbær og urter. Alt sammen ferskt. Og Stefano kan til og med fortelle hvor de er produsert hvis du spør. Og han har kun frukter som er i sesong – resten av året må du velge en annen smak.

OPPSKRIFT: Sukker blandes og veies, helles i sitronsaften, blandingen røres sammen, helles inn i iskremmaskinen (ikke på bilde), og etter ti minutter er resultatet klart! Neders til venstre er noen av råvarene. Foto: FGJERMUND GLESNES

Alt blandes for hånd før de helles inn i gelatomaskinen, som pasteuriserer (hvis isen inneholder melk) og fryser isen – med en datamaskin som stanser prosessen når isen har riktig konsistens.

– Det er vår viktigste partner. En Gelato-Ferrari, smilte Stefano.

Etterpå var det tid for å smake. Og den tidligere konditoren, som byttet kaker mot iskrem for syv år siden, har rett. Isen smaker virkelig sitron, eller pistasj, eller sjokolade og rosmarin, som var hva jeg betalte 3,50 euro for etter seansen (med ekstra god kjeks, derfor den ekstra 50-centen).

Nam!

Så da var jeg tilfreds, svært tilfreds på vei videre i Romas gater da jeg plutselig innså at jeg hadde glemt én ting: Jeg hadde ikke tatt bilde av butikken. Det må man vel ha?

Så jeg gikk tilbake, tok bildet, og sa ciao! til Sandra Salazar igjen.

– Skal du ikke ha noe mer? spurte hun.

– Jeg tror én is er nok, svarte jeg.

– Det er alltid plass til én til, repliserte hun.

Og jeg lot meg friste. Denne gang ble det sjokolade og vin, lavendel og hvit fersken, og hagesalvie og bringebær til tre euro. Og Sandra hadde rett. Man har alltid plass til en gelato til.

FRISTENDE: Kan man si nei til dette? Ja. Men jeg klarte det ikke. Foto: GJERMUND GLESNES

Ellers har jeg nok en gang gått over lyskryss og brostein for å finne gode og rimelige spisesteder.

For så vidt ellers også. Jeg begynte dagen med å ta t-banen til Piramide, hvor jeg burde ha tatt buss 118 (på samme billett, de varer i 100 minutter og koster 1,50 euro) men istedet gikk jeg til starten av Via Appia Antica, den gamle veien til Brindisi som romerne bygde i fjerde århundre f.Kr.

Det var en ganske annen opplevelse av Roma. Plutselig var jeg i en verden av sikader, sypresser og – nå om sommeren – gulsvidd gress. Det ligger også en rekke ruiner langs veien (disse må du betale for, seks euro). Men det var altfor varmt til å nyte landlivet, selv på strekningene der den originale brolegningen fortsatt er intakt. (Veien har for øvrig biltrafikk alle andre dager enn søndag, dette er et problem på starten nærmest byen.) Det fins fine nedlastbare guider med kart, men jeg betalte likevel en euro for et bedre kart i infohuset, for det har buss- og metrostasjoner inntegnet.

Etter traskingen i sola var jeg skrubbsulten. Jeg tok t-bane inn til Termini hvor jeg byttet og igjen gikk av ved Piramide.

Egentlig hadde planen vært å prøve ut Il Porchettoni (Via del Pigneto, 68) i bydelen Pigneto, der Katie Parla har fortalt meg at man kan si hvor mye penger man har å bruke, så finner de på noe. Men jeg hadde både navnet og adressen notert på telefonen, og den bestemte seg for å streike. Nå husket jeg ikke en gang hva stedet het.

Derfor ble det en annen anbefaling fra samme dame, med et navn som er lett å huske: 00100 Pizza (Via Giovanni Brancaleone, 88) i Testaccio. Der serverer de pizza al taglio – ferdiglaget pizza som deles i et passende stykke og varmes opp, ofte solgt i løsvekt – noe som er en standardmåte å få billig varmlunsj i Roma. Vi er mange backpackere som har levd på pizza al taglio, og stedene som selger det er overalt.

SPESIELLE PIZZABITER: På 00100 Pizza drar de pizza solgt i biter i stedet for hele til et nytt nivå. De svarte linjene er portvin. Foto: GJERMUND GLESNES

Det spesielle er at 00100 tar delepizzaene på alvor. Kjøleskapet med ni ølsorter, alle fra småprodusenter (ingen Nastro Azurro her…). Pizzautvalget er smalere. Fem typer sto på menyen, og kun fire bak glasset da jeg var der. Men for noen pizzaer! Jeg var sulten og bestilte to stykker, Greenwich med mozzarella, blå stilton og portvin (!) var spesielt god. Totalprisen, 12 euro, for to (store) biter og en øl er riktignok astronomisk i forhold til andre al taglio-steder, men det samme var kvaliteten.

(Og der fikk jeg endelig bruk for et tips fra Parlas smarttelefon-app, Katie Parla’s Rome for foodies, med offline kart, til 29 kroner – selv om jeg ikke fikk brukt den der og da, pga telefonproblemene).

Like borti gata ligger for øvrig en fabelaktig nabolagspizzeria, Da Remo (Piazza di Santa Maria Liberatrice, 44), men den er ikke åpen for lunsj.

Dagens kafferast ble unnagjort i Caffè della Pace (Via della Pace 3/7), ikke så mye mindre berømt enn Sant’Eustacchio der jeg drakk espresso dag 1. I della Pace er interiøret for øvrig så vakkert at jeg ikke skjønner hvorfor noen velger å betale ekstra for å sitte utendørs (2,5 euro i stedet for én al banco).

BERØMT: Caffè della Pace har vært et samlingssted for politikere, forfattere, kunstnere siden åpningen på slutten av 1800-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES

Også middagen ble litt annerledes enn planlagt. Planen var å bestille bord i knøttlille Sora Margherita (Piazza delle Cinque Scuole, 30) i Ghetto, som ifølge In Rome Now er helt spesiell, men den holder helgestengt om sommeren.

Dermed ble det L’Asina d’Oro (Via del Boschetto, 73), anbefalt av Revealed Rome og overfor nevnte app. Problemet er at denne restauranten i koselige Monti er billig til lunsj, da du får en tre-retter til 12 euro) men har helt gjennomsnittlige Roma-priser til middag. For italienske restaurantmenyer og -porsjoner er som regel lagt opp til at man skal spise to retter (eller mer): primo og secondo. Primo er som regel pasta, secondo er kjøtt eller fisk.

Jeg var lat, jeg var lei av å gå, og egentlig tom for gode ideer. Derfor satte jeg meg likevel. Det angrer jeg ikke på! (I hvert fall ikke foreløpig, vi får se hvordan budsjettet holder…) Etter å ha fått en liten snack (crostino med pecorino-ost, tørket fiken og honning), bestilte jeg en primo: fettuccine med hvit ragout av oksehale og kanel til 12 euro. I tillegg ba jeg om en flaske kullsyrevann og et glass rødvin.

Jeg unnskyldte meg med at jeg kunne undersøke hvor bra lunsjtilbudet er for andre reisende.

FANTASTISK LUNSJSTED: Til mitt 5000-budsjett var middag på L’Asino d’Oro i dyreste laget. Men lunsjmenyen deres må være blant Romas beste tilbud. Foto: GJERMUND GLESNES

Svaret på det er lett: Tre retter til 12 euro her er et varp! Fettuccine (båndspaghetti) er ofte lett ihjelkokt og druknet i saus, men denne var perfekt al dente, og sausen var smaksrik.

– Du får ikke sånn pasta noen steder. Du får den bare her, skrøt dama på nabobordet, Gabriella Senatra.

Jeg var likevel betenkt over om pastaretten ville være mettende nok. Jeg kunne selvfølgelig bestille en secondo, men 13-16 euro ekstra ville gjøre kraftig innhogg i lommeboka. Svaret ble brødet (jeg fikk mye!) og begrunnelsen jeg leste i en eller annen reiseguide for et eller annet sted (jeg tror det var Vest-Afrika) om hvorfor det der var uhøflig å drikke mye til maten: Fordi det kunne insinuere at «maten er så vond at jeg heller vil spise meg mett på vann».

Så jeg drakk vann i store slurker og håpet det ville hjelpe. Og faktisk: Etter endt førsterett var jeg tilfreds. Og regningen på 18 euro, pluss to euro i tips (Gabriella er uenig i at romere ikke tipser), var ikke gæren. (Navnet på restauranten betyr for øvrig «det gylne esel», for den som har sansen for sånt.)

For å bli enda mer fornøyd la jeg inn et glass hvit Grecanica Mandrarossa-vin til tre euro i vinbaren Al Vino Al Vino (Via dei Serpenti, 19) et kvartal ned i neste gate (en av disse Monti-gatene der du ser rett ned på Colosseum).

– Vi har vin fra 3-7 euro for glasset eller 6-400 pr flaske. De dyreste går det ikke mye av. Men for to måneder siden solgte jeg en champagnerosé til 400 euro til et bursdagsselskap, sa innehaver Giacomo Venuti.

STED FOR BACCHUS: Maria Villa og Giacomo Venuti på Al Vino Al Vino har 450 forskjellige viner og 60-70 ulike grappaer i sortimentet. Foto: GJERMUND GLESNES

Og det var det fra Roma denne gang. I morgen tidlig tar jeg toget til Napoli, en utrolig fascinerende by som virkelig er noe for seg selv.

Dermed måtte jeg innom ett stoppested til i dag: Trevi-fontenen (Piazza di Trevi), der man overtroen tro skal kaste en mynt over skulderen for å sikre at du kommer tilbake til Roma. Jeg har mer tro på en fly- eller togbillett, og tror heller ikke på evig liv hvis man kaster en mynt for deretter ikke å reise hit, men dog: Tullete legender er moro. Derfor må jeg notere ytterligere 50 eurocent ut.

Så i morgen altså Napoli. Jeg gleder meg!

DAG 3. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 22438,93 kroner

To t-banebilletter: 22,15 kroner

Kart over Via Appia Antica-området: 7,38 kroner

To pizzastykker og en øl i 00100 Pizza: 88,59 kroner

App til iPhone: Katie Parla’s Rome for Foodies: 29 kroner

To is i Gelateria del Teatro: 47,99 kroner

Espresso al banco i Caffè della Pace: 7,38 kroner

Fettuccine med vann og et glass vin i L’Asina d’Oro (inkl tips): 147,66 kroner

Glass vin i Al Vino Al Vino: 22,15 kroner

Mynt i Trevi-fontenen: 3,69 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 375,99 kroner

Igjen i reisekasse: 2062,94 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

9 tanker om “5000-kronersreisen dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

  1. Vi spiste her i Trastevere, Billig og veldig bra!!
    Pizzeria Pan’Unto
    Piazza Rufina, 2, 2A, 00100 Rome, Italy

    Pizza fra 3 euro, men de hadde mye annet. Vi spiste lam og biff. Store porsjoner og veldig godt, det beste vi måltidet vi hadde i Roma i sommer!

    Lykke til og nyt Roma videre:)
    MVH Ingvild

    • Oops, det har jeg kanskje glemt å skrive ja. Herberget i Roma hadde frokost inkludert (så mye du ville av brød, cornflakes og kaffe – definitivt det beste med stedet). Nå har jeg sjekket inn på La Controra Hostel i Napoli, som faktisk er et bra herberg. Også her er frokost inkludert.

  2. Shit så billig, var på grand melia luxury hotel i Roma, chef en dems hadde fått 3 Michelin stjerner på en annen restaurant. Men det var ikke det viktigste jeg spiste nemlig lunsj alene til litt over 60 euro eller no, da spiste jeg jo pasta med hvit grøftelys da 😉 anbefaler hotel
    Grand melia i Roma, vis du liker spansk luksus 😉

  3. Hei – igjen 🙂
    Må bare poste en kommentar til Lasse Sletbak rett over her. «Spansk luksus» i Roma?? Det er vel ikke noe å trakte etter – eller? Ellers, så vil jeg vel ikke si at 60 euro (underkant av kr 500) er noen upris for en lunch om man spiser «fint».. ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *