5000-kronersreisen dag 7: Et sterkt møte i Atrani

KRAFTKAR: Allerede som 11-åring skal Lello Criscuiolo ha løftet hundre kilo på skuldrene. Slike krefter kommer godt med i en by der alle varer og materialer må bæres. Foto: GJERMUND GLESNES

Man skal møte en del spesielle mennesker i livet, og kanskje spesielt når man reiser. Som Lello Criscuiolo.

Det var Filippo Vissicchio, innehaveren  av herberget A’ Scalinatella (og flere utleierom og -hus i og rundt byen) som introduserte meg for ham.

– Kom, det er en du bør møte, sa han og ledet meg inn i en slags garasje ved hjørnet av i Piazza Umberto I, rett under San Salvatore de Birecto-kirken. Der har Lello verkstedet sitt.

Lello er en tusenkunstner. Han er billedhugger men også en folk i Atrani kan spørre hvis de må ha noe reparert. Da vi kom innom holdt han på å fikse en pinnestol på arbeidsbenken lengst inne i rommet, innenfor blant annet en stasjonsvogn og en Vespa.

Grunnen til at Filippo mente jeg burde møte Lello, er at han er sterk. Ekstremt sterk.

Du har visne håndtrykk, slappe håndtrykk, normale, faste og harde håndtrykk. Og du har Lellos Criscuiolos. Klypa hans kan presse juice av en kanonkule.

Styrken skyldes nok Lellos tredje jobb: Han er bærer.

Gatene i Atrani og Amalfi er nemlig ikke gater, men trapper, smug og tunneler som vinkler seg frem mellom husene. Derfor må alt fraktes for hånd (eller esel). Også sement, stein og møbler.

HARD JOBBING: Det er neppe mange som har flygel i huset i disse gatene. Bildet er fra Atrani, nær øvre (gamle) trappevei til Amalfi. Foto: GJERMUND GLESNES

På veggene i garasjen hang bilder av Lello i ferd med å løfte digre steinplater over skuldrene.

– Rekorden er 350 kilo. Denne veier 200, sa han og pekte på en skulptur av dogen i Amalfi som sto langs den ene veggen.

Lellos garasje er ingen turistattraksjon. Men den forteller mye om forskjellen på Amalfi og Atrani, to nabobyer som kun er skilt av en odde og 500 meter. (På odden ligger Hotel La Luna der Henrik Ibsen satt og skrev «Et dukkehjem».)

De to byene var lenge én. Det var i Atrani at de rikeste familiene bodde i tiden for den maritime Amalfi-republikken (9.-12. århundre). Og det var der, i San Salvatore de Birecto-kirken som ligger en trapp over Piazza Umberto I, at Amalfis doge ble valgt. I en religiøs seremoni ble hodeplagget som symboliserte dogemakten, satt på hodet hans. Kirken (birecto betyr beret) var også åsted når en doge skulle begraves.

Likevel har Piazza Umberto I altså plass til et verksted som Lellos, og fiskehandleren Pescheria de doce (Via dei dogi, 16) i portalen rett under Birecto-kirken.

Slike butikker finner du ikke på Piazza Duomo i verdensarvbyen Amalfi. Der råder suvenirsjapper og butikker grunnen.

Bildene nedenfor er tatt nesten samtidig, på piazzaen i henholdsvis Amalfi og Atrani. Det er veldig mye færre turister i Atrani – selv om den er med i foreningen for Italias vakreste landsbyer, Borghi più belli d’Italia.

FOLKSOM: Piazza Duomo i Amalfi er definitivt den flotteste åpne plassen i de to byene. Men også et sted du neppe er eneste turist. Foto: GJERMUND GLESNES

KORT TID SENERE: Piazza Umberto I i Atrani er nesten folketom. Kirken til venstre i bildet er San Salvatore de Birecto der dogene ble «kronet». Foto: GJERMUND GLESNES

Byen er også billigere. Nå var heller ikke Amalfi så dyr som jeg husket, eller kanskje jeg var blendet av gårsdagens visitt i Positano. Men Atrani passet langt bedre for min 5000-kronersreise. Der kunne jeg spise lunsj, en bruschetta med tomat og mozzarella, utendørs på La Birecto (Piazza Umberto I) – midt byens piazza – uten å blakke meg.

Da hadde jeg allerede prøvd en pasticciotto atranese i Pasticcheria Vittoria (Piazza Umberto I), en terte med fyll som minnet om sfogliatelle napoletana-en jeg spiste på Procida (konditor Leonardo Frasca snakket altfor fort til at jeg hang med i svingene og fikk med meg hva den inneholdt). Prisen vet jeg derimot: 1,5 euro for terten, 80 eurocent for en espresso.

Deretter pendlet jeg litt mellom de to byene. Jeg rotet rundt i labyrinten av smug (inntil byenes elv ble dekket til i moderne tid, var de byenes eneste veier), og nøt synet av minnekapellene som er innfelt i veggene her og der.

Bussen til Salerno skulle gå klokken 17, så jeg valgte å ta en tidlig middag. Da ble det igjen Atrani. Jeg tok et bad på bystranda og gikk inn i sentrum gjennom en av portalene. Der fikk jeg oppleve en annen side av byen. Den er ingen turistmaskin, men mer som en vanlig søritaliensk by. Det innebærer siesta (som forklart i gårsdagens innlegg), også for de fleste restaurantene.

SMALT: Filippo Vissicchio fotografert i trappen/gata som fører inn til herberget A’ Scalinatella. Foto: GJERMUND GLESNES

Derfor ble også middag inntatt på La Birecto. En helt veltilberedt spagetti med cherrytomat, sterk paprika og hvitløk som ville ha kostet det dobbelte på Piazza Duomo i nabobyen. Det var også så vidt jeg fikk kjøpt bussbillett, siden den eneste butikken som selger dem (den til høyre for Pasticcheria Vittoria), hadde siesta. (Det viste seg for øvrig at bussbilletten jeg kjøpte til Atrani er forbeholdt de som bor i Campania-regionen – derfor er prisen høyere på returen.)

Så hvorfor kommer nesten ingen turister rundt odden til Atrani?

Filippo Vissicchio tror at mange ikke finner veien, fordi hovedveien og busstoppet går i bro over byen.

– Noen går av bussen og skjønner ikke hvordan de skal komme seg ned til byen. Så de går til Amalfi, fortalte han.

Her er min finne-frem-guide: Rett ved busstoppet er det et hull i plattformen. Der går det en trapp. Følg den via et par svinger ned. Så er det bare å gå inn en av portalene.

Eller gå opp samme vei hvis du som meg skal ta bussen til Salerno ,for toget til Roma (etter en vente-americano til to euro på utebord på Temple Bar (Corso V Emanuele, 4) i Salernos gågate), en panino på jernbanestasjonen Roma Termini og nok en natt på Cherry Hostel (der jeg delte rom med blant annet en storsnorker fra Singepore og angret dypt på at jeg ikke hadde med ørepropper), frokostpanino samme sted som kveldsmaten og bussen fra Termini klokken 04.50 til Ciampino-flyplassen for 06.40-flyet til Rygge.

Og da jeg faktisk fant bussbilletten til Rygge-ekspressen i lommeboka, og regnet sammen utgiftene, viste det seg at jeg har klart 5000-kravet med god margin! Så hva skal jeg bruke de siste 170 kronene til? Kanskje sjefen lar meg bruke dem til å kjøpe et nytt håndkle som erstatning for det jeg glemte igjen på Cherry Hostel i morgenørska.

 

DAG 7. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 6736,91 kroner

Pasticciotto atranese i Pasticcheria Vittoria: 16,97 kroner

Bruschetta med mozzarella og tomat, og appelsinjuice + tips på La Birecto: 59,03 kroner

Liten gelato i Gelateria Al Corso, Amalfi: 22,14 kroner

Tre postkort (som jeg ikke fikk postet): 6,64 kroner

Offentlig toalett i Amalfi: 7,38 kroner

Pasta atrani og kullsyrevann på La Birecto: 51,65 kroner

Bussbillett Atrani-Salerno: 26,56 kroner

Caffè americano på utebord på Temple Barm Salerno: 14,76 kroner

Togbillett Salerno-Roma (kjøpt på nett): 140,19 kroner

Panino på Termini-stasjonen (kveldsmat): 30,25 kroner

En natt i Cherry Hostel, Roma:121,75 kroner

Panino på Termini-stasjonen (frokost): 30,25 kroner

Bussbillett fra jernbanestasjonen til Ciampino-flyplassen: 28,78 kroner

Cappuccino på kafé på Ciampino-flyplassen: 10,33 kroner

Utgifter til sammen, dag 7: 566,65 kroner

Igjen etter turen: 170,26 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

5000-kronersreisen dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

SØR-ITALIA: Store deler av Salerno ble bombet under andre verdenskrig, så Firenze er det ikke. Men det er da ikke så aller verst her, rett utenfor jernbanestasjonen. Foto: GJERMUND GLESNES

I Italia vil et helt parti, Lega Nord, dele landet på midten for å bli kvitt sine landsmenn i sør. (De mener at nasjonalhelten Guiseppe Garibaldi ikke samlet Italia, «han delte Afrika«). I så fall velger jeg meg Sør-Italia.

Det er riktignok fattigere her, skitnere, mer gammeldags. Landskapet er hardere, mer brunsvidd av sola om sommeren, stanken av fyring med våt ved sterkere vinterstid, og veiene er dårligere og enda mer svingete enn i nord.

Likevel er dette altså mitt valg.

Fordi Sør er Vest-Europas mest spennende land. Fordi stiene er mindre opptråkkede av sandalene til andre turister. Og fordi folk her kan være vennlige inntil det overveldende, når du først kommer innpå dem.

Her kan du oppleve at kaféverten flytter bilen så du kan få parkeringsplassen hans; han er jo likevel i nærheten og kan like godt dobbeltparkere. Du kan bli invitert til fremmede menneskers hus på lunsj, bare fordi du som gjest må få smake skikkelig mat slik mama lager den. Og du kan nyte godt av at folk tar seg virkelig god tid til å vise deg veien – mange har jo ikke akkurat noen stor karriere uansett.

Samtidig er reisingen vanskeligere her, mindre strømlinjeformet. Derfor denne knøttlille håndboken.

De kaller det mezzogiorno (midt på dagen). Det er fordi solen står så høyt på himmelen her sør. Og kanskje det er derfor søndre Italia stopper når klokken nærmer seg ett. Her tas siestaen på alvor. Det samme gjelder søndagen. Selv i Napoli, Italias tredje største by, var det få av de beste pizzeriaene som holdt åpent til middag søndag.

De stenger også tidlig. I går slo jeg følge med De Vita Moris et stykke av hjemveien, etter at vi ble kjent på felles bord på pizzeriaen Da Michele. Han ville ha en kaffe før han gikk hjem, men alle kafeene rundt staselige Piazza Dante holdt stengt – klokken ni på kvelden (!)

FATTIGERE: Slike syn ser du ikke så mange steder i Vest-Europa. Fra stiene over Amalfi. Foto: GJERMUND GLESNES

Reglene om siesta, søndag eller kveld gjelder ikke i Amalfi og Positano der jeg har vært i dag. På de rene turiststedene går butikklemmene aldri ned så lenge det er høysesong. Men kom inn i en alminnelig landsby på feil tidspunkt og det kan være vanskelig å få et måltid, kjøpe et brød, ja til og med kafeene kan holde stengt.

Så det får være første punkt i tatt-på-sparket-håndboken:

* Sør-Italia krever litt mer planlegging. Det er viktigere her enn i Nord-Italia å ha en guidebok (selv om folk vil gjøre alt de kan for å hjelpe). Og det er altså lurt å holde måltidstidene.

* Aversjonen mot å veksle en stor seddel er enda større enn ellers i Italia. Så pass på å splitte 50-eurossedlene når du handler på steder som kan. Et profesjonelt utseende kassaapparat kan være et tegn.

* Maten er annerledes i sør. Mens du i nord får fersk pasta og risotto, spiser søritalienerne tørket pasta.

* Som i resten av Italia kjøper du bussbilletter hos tobakk- og avishandlere, og ekte italienere drikker cappuccino og caffè latte kun før lunsj. Vi turister kan selvfølgelig gjøre som vi vil (og vi kan uansett ikke skjule at vi er turister).

* Du kan som regel stole på folk, til tross for ryktet. Da en gammel kone med én tann i underkjeven og nærsynthet minst styrke 50 (men ingen briller) lovet meg å passe på bagen mens jeg kjøpte bussbillett i Salerno i dag, kunne jeg stole på at hun ville passe på. Til gjengjeld hjalp jeg henne på riktig buss. (De sier at de blinde skal lede de blinde…)

* Spør! Folk elsker å hjelpe. Og de vil gjøre sitt beste for å finne en engelskspråklig hvis/siden de selv parla nå inglesh.

* Langt færre snakker engelsk i sør. Lær derfor et lite minimum av italienske gloser. Si (ja), no (nei), grazie (takk), per favore (er du snill), mi scusi (unnskyld meg) buon giorno (god dag), buona sera (god ettermiddag/kveld) og ciao (både hei og ha det) er essensielle. Det samme er parla inglese? (snakker du engelsk?). Kjøp en lommeparlør og lær noen flere.

TASTEFEIL? De er ikke så gode i engelsk her i sør. Fra gangveien i Montepertuso. Foto: GJERMUND GLESNES

* Lommeparløren er også kjekk til å oversette menyer. For de er ofte ikke på engelsk når du beveger deg vekk fra turiststedene. Gode guidebøker har også en slik oversetter.

* Lær uttalereglene for italiensk. De viktigste: c foran e og i uttales (t)sj og k foran andre bokstaver, g foran e og i uttales dj og ellers som en vanlig g. Frihetshelten Guiseppe Garibaldi blir derfor Djiseppe Garibaldi og Sicilia blir Si(t)sjilia.

* Babl i vei. Bruk armer, hender, ansikt, føtter, tegninger, engelsk, tysk og spansk. Til slutt blir du som regel forstått (eller et hjelpende språkgeni kommer til. Min italiensk er av typen «Klokka når (hmm-hmm plystre) bussen til Salerno» og likevel har jeg vært hjemme på lunsj hos en ikke engelskkyndig gulvlegger og hans to pensjonerte foreldre (du kan lese mer om opplevelsen på min private hobbyblogg Det vonde liv).

* Og så var det stedene. Få steder her har kunstverk av renessansens og barokkens superstjerner. Arkitekturen er som regel fattigere enn i nord. Men magnetene fins. Napoli er nevnt, det samme er øyene i Napolibukta, Pompeii ligger innerst i samme bukt, langt sør ligger den vakre badebyen Tropea og nabobyen Pizzo, i øst har Gargagno-halvøya  flotte strender, mange av dem under klipper kun tilgjengelige med taxibåt, Gamlebyen i Bari er fascinerende, Lecce har arkitektur, og sørøstdelen av hælen har strender. Svært spesiell er også Matera, der folk bodde i huler helt opp til 1950-tallet (i dag er mange av dem omgjort til restauranter og hoteller).

* Og så er det Amalfikysten, der jeg er nå. Å komme hit var nesten gratis (7,30 euro med t-bane i Napoli, tog til Salerno og buss derfra), når du er her blir eurosedlene trekkfugler, på sommertrekket mot restaurantvertens lommebok. (Du kan forresten ikke kjøpe togbilletten Napoli-Salerno på automat fordi det er lokaltog. Kjøp hos en tobakkshandler (som bussbilletter).

Overnattingen fikk jeg riktignok billig. En seng i A’ Scalinatella (Piazza Umberto 1) i Atrani 500 meter fra Amalfi koster pene 25 euro. Mange av rommene har riktignok ikke vindu og romveggene går bare halvveis opp til taket, så du er svært avhengig av at heller ikke folkene i naborommene er bråkete natteranglere.

Deretter valgte jeg å gjøre det billigste som fins: å gå. Fra hovedgata (les: den eneste gata) i Amalfi gikk jeg opp Valle del Ferriere til Agerolo der jeg kjøpte lunsjmat i en butikk og fortsatte ned «Gudenes sti» til Positano, byen mange mener er den vakreste langs hele den dramatiske, stupbratte kyststrekningen.

ET STED FOR PENGER: Positano ser ut som en million euro, og utseendet lyver ikke. Foto: GJERMUND GLESNES

Positano er også kanskje den dyreste. Det er bare å se på Missoni-butikken eller de håndlagde skoene i Caprice, så skjønner du hvordan prisnivået er. Eller på restaurantene som enten ikke viser frem menyen på gata, eller viser den men uten priser (som Marincanto Hotel). Men jeg var sliten etter de fem-seks timene på beina og orket ikke å gå rett på bussen. I tillegg var t-skjorta i ferd med å bli klassifisert som kjemisk-biologisk våpen. Suvenirselgeren Maurizio Cipriano anbefalte meg å gå til Fornillo-stranden fem minutters gange forbi båtkaia, der prisene visstnok er halvparten av på bystranden.

Sammen med maleren Maria Magol hadde han også tips til spisesteder.

C’era una volta og Costantino, det er stedene vi som bor her, går til. Jeg spiser aldri nede på stranden, det har jeg ikke råd til, sa Maurizio. Og Maria rådet meg til å stikke innom Bar Internazionale.

– Jeg er der hver kveld, røpet hun med et smil.

Alle disse stedene ligger høyt over stranden, langs hovedveien mellom Sorrento og Amalfi, eller (Costantino) langs veien til Montepertuso. Jeg hadde gått nok oppoverbakker og valgte C’era una volta (Via G. Marconi, 127). Etter tips fra en leser (egentlig om Napoli, men…) valgte jeg spaghetti vongole (muslinger) til 9,50 euro. En halvliter vin kostet 2,50, og med vann og coperto (brød og bestikk) ble regningen på 15 euro. Siden bussen ikke gikk før om en halvtime fikk jeg også testet ut Bar Internazionale (Via G. Marconi, 306) et hyggelig sted der de aller fleste satt ute på murautovernet (tilfeldigvis akkurat der busstoppet er). Også der var prisen absolutt ikke i strandklassen: En liten flaske Peroni-øl kostet 1,50 euro.

KVELDSFAVORITT: Hit går de som faktisk bor i Positano på kvelden: Bar Internazionale, ved krysset der bilveien ned til byen tar av fra hovedveien mot Sorrento. Foto: GJERMUND GLESNES

Alt i alt har budsjettet kommet svært godt ut av den første dagen på Amalfikysten altså. Nå må jeg nesten sette meg på en strandrestaurant for at dette skal gå galt (eller miste ombordstigningskortet med Ryanair – budsjettet skal jo holde helt til Oslo sentrum torsdag formiddag).

Vi får se. Ciao, arrivederci!

 

DAG 6. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 5: 1181,02 kroner

T-banebillett i Napoli: 8,86 kroner

Togbillett Napoli-Salerno: 29,52 kroner

En natt i A’ Scalinatella: 184,49 kroner

Croissant og cappuccino i baren utenfor jernbanestasjon i Salerno: 12,54 kroner

Bussbillett Salerno-Atrani: 15,50 kroner

Croissant og cappuccino i Il Birecto i Atrani: 16,97 kroner

Brød, ost og to flasker vann i dagligvarebutikk i Agerolo: 30,26 kroner

Halvliter cola i Delicatessen i Positano: 11,07 kroner

Spaghetti vongole, halvliter vin og halvliter vann + tips i C’era una volta: 118,07 kroner

Peroni-øl i Bar Internazionale: 11,97 kroner

Bussbillett Positano-Amalfi: 8,86 kroner

Utgifter til sammen, dag 6: 448,11 kroner

Igjen i reisekasse: 736,91 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 5: Det beste valget av øy

MARINA GRANDE: Hovedhavna på Procida ser langt dyrere ut enn den faktisk er. Foto: GJERMUND GLESNES

Om Napoli stort sett ikke er så bella lenger – det er stort sett umulig å se hverken Vesuv eller havet, er det nok av skjønnhet i like vest og sør.

I sør ligger Capri, Sorrento og Amalfikysten. I vest ligger øyene Ischia og Procida. Jeg skal til Amalfi i morgen, som igjen ligger på Sorrentohalvøya. Valget var derfor enkelt. Det måtte bli en øy. Men hvilken?

Capri var utelukket. Den er riktignok slående vakker og dramatisk – med lyse klipper som stuper loddrett ned i vannet, høyt! Men prisene er minst like høye, verdig jetsetterne og kjendisene som en gang flokket dit.

Ischia og Procida visste jeg mindre om. Bare at Ischia er den største øya i Napolibukten og at det er den øya med flest pakketurister. Den har også flere rene severdigheter enn den mindre naboen nærmere fastlandet.

Tilfeldigheter gjorde at jeg valgte Procida. Det var et helt riktig valg.

Samtlige jeg snakket med kunne fortelle at det er den billigste av de tre øyene. Noe som helt klart er svært gunstig for en budsjettreisende, særlig tatt i betraktning at også fergebillettene med Caremar koster en del (forskjellig pris hver vei, og ikke billigere å kjøpe tur/retur).

Siden jeg ikke ante hvordan prisnivået ville være, kjøpte jeg en liten reserveproviant: to ferskener, av fruktselgeren Scogna Miglio i Napoli, delvis fordi butikken hans var en så herlig fargeklatt midt i de dunkle gatene.

Det var jeg svært glad for da fergen klappet til kai i Marina Grande, øyas største by og hovedhavn. Rekken av pastellfargede hus langs bryggen gjorde at stedet så ut som en fasjonabel yachthavn à la Portofino – bare uten yachtene.

Dyrt altså, tenkte jeg. (Mens jeg ventet på fergen tilbake, sjekket jeg menyene og fant ut at bryggerestaurantene slettes ikke er spesielt dyre).

I den andre baren jeg gikk inn i, traff jeg endelig en som snakket engelsk: arkitekten Riccardo de Martino fra Napoli. Han anbefalte meg å gå til Chiaiolella-stranden sørvest på øya, og restauranten Girone.

– Det er også den beste stranden her. Langgrunn og barnevennlig, sa tobarnsfaren.

LOKAL SPESIALITET: Sfogliatella napoletana og kaffe, totalpris 2,40 euro. Foto: GJERMUND GLESNES

Han anslo at turen ville ta en time, så jeg fôret meg selv med en sfogliatelle napoletana (bolle fylt med søt ricotta-ost og semule og med et melisdryss på toppen) og en espresso i Bar Roma (Via Roma 163), som ser ut som den vokser ut av den gulmalte kirken Chiesa di Maria SS della Pietà e S. Giovanni Battista. I tillegg hadde jeg mine to ferskener.

Jeg hadde kjøpt to én-euros porsjonspakker med solkrem i Napoli (Jeg hadde håpet å få med min 120 ml flaske i håndbagasjen, men vekteren i sikkerhetskontrollen på Rygge var nådeløs. – Ingen ting unnslipper oss, sa hun da hun inndro solkremen.) så en tur på stranden passet meg bra.

Hvis bare sola kunne komme?

Gåturen var uansett herlig. Trange gater, toetasjes murhus nesten oppå asfalten, og sitrongule kirker ved nesten hvert kryss – skikkelig Sør-Italia. Av og til tittet også sola frem fra skylaget. Såpass varmt var det at jeg måtte kjøpe en flaske vann (jeg fant ingen steder å fylle flasken min på Procida).

HIT MEN IKKE LENGER: En mopedist kjører gjennom Corricella. Nedre del av byen kommer man bare til med båt, eller til fots. Foto: GJERMUND GLESNES

Girone (Lungomare C. Colombo, 20) var umulig å gå forbi uten å finne. Fra avstand så den riktignok stengt ut, men det var bare det spinkle vinterhuset. Terrasseserveringen rett over stranden var allerede halvfull. De hadde pizzaer fra 3,50 euro, men det er viktig å variere kosten så jeg gikk for en penne sorrentina til seks. En liter hvit Procida-vin med ferskenbiter (gir en fin sødme til en ellers litt sur vin) kostet like mye, men det halve (fire euro) var mer enn nok for meg. I tillegg kom coperto (brød og bestikk).

11 EURO: Penne sorrentina og en halv liter husets vin med fersken i Girone. Foto: GJERMUND GLESNES

På vei tilbake gikk jeg nedom fiskerhavnen Marina Corricella, en bebyggelse det ikke går vei til, bare tre trapper gjemt inne blant husene. Der begynte det å regne. Jeg er født i Bergen (men bodde mine første år på langt mer solfylte Sotra), så jeg tåler regn. Til slutt måtte jeg likevel søke tilflukt i en kirke i ti minutters tid mens himmelen fikk gjort fra seg.

Senere kom jeg meg (nesten) tørr ned til havna, der jeg igjen måtte søke ly, denne gang under persiennen til baren Toraldo. For skams skyld kjøpte jeg en is i bytte mot bruken av en stol. Da ble forskjellen til mine virkelig førsteklasses gelato-opplevelser i Roma (her og her) tydelig. Dette smakte ikke ekte melon!

Kveldens pizza var derimot helt i verdensklasse. Da Michele (Via Cesare Sersale, 1) har vært en Napoli-institusjon siden 1870. Selv om pizzeriaen kun tilbyr to smaker, marinara og margherita, må du regne med å stå i kø utenfor (du får utdelt en loddseddel, så ropes ditt nummer opp når turen kommer).

Med en sånn popularitet kan de ikke la stoler så tomme. Derfor fyller de bordene – alltid. Jeg havnet sammen med De Vita Moris og ekteparet Mimmo og Nunzia Manzo. De sistnevnte hadde kjørt helt fra Pompeii (en time med trafikk) for å spise pizzaen her.

– Vi kommer hit ganske ofte. Det er så godt at det er verdt det, mente Mimmo.

Han lærte meg forresten å spise pizza margherita med hendene på ekte napolitansk manér: Du skjærer ut et trekantet stykke, bretter inn begge hjørnene på skorpen og legger deretter tuppen inn mot denne bretten med gaffelen. Håper det smaker!

I morgen venter Amalfikysten. Og jeg har fortsatt to porsjonspakker med solkrem. Jeg vil gjerne slippe å ha dem med hjem.

SOSIALT: Det er ikke farlig å komme alene til Da Michele. Der får alle noen å sitte sammen med. Her er jeg (t.v.) sammen med Da Vito og Nunzia. Foto: MIMMO

 

DAG 5. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 4: 1552,79 kroner

To ferskener i Via Ecce Homo: 2,22 kroner

Gnagsårplaster og to porsjonspakker med solkrem: 49,48 kroner

Fergebillett Napoli-Procida: 82,79 kroner

Espresso og en fogliatelle napoletana i Bar Roma: 17,74 kroner

Halvliter vann med kullsyre i dagligvarebutikk: 3,70 kroner

Penne sorrentina og halvliter vann med fersken + tips i Girone: 88,70 kroner

Is i Toraldo: 18,48

Fergebillett Procida-Napoli: 71,70 kroner

Pizza margherita med dobbel ost i Da Michele: 36,96 kroner

Utgifter til sammen, dag 5: 371,77 kroner

Igjen i reisekasse: 1181,02 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 4: Ikke-bella Napoli

QUARTIERI SPAGNOLI: Denne fattige bydelen nesten midt i Napoli er fascinerende å gå rundt i. – Men hold godt på kameraet, råder beboer Ciro. Foto: GJERMUND GLESNES

En gang var Sør-Italias største by kjent som «Bella Napoli». Den byen kan du bare glemme. Jeg vet ikke om noen by som er like fascinerende som Napoli, men vakker kan den neppe kalles (tenk bare på byens mye omtalte søppelkrise).

Det er derfor lett å tenke sitt om fortidens svermere når man kommer hit i dag. Hva i alle dager kan Johann Wolfgang von Goethe ha sett da han skrev «sammenlignet med Napolis frie beliggenhet virker verdens hovedstad i Tiberdalen (her mener han Roma) som et gammelt, dårlig plassert kloster».

Da treffer historikeren David Gilmour bedre i sin bok «The Pursuit of Italy»: «Selv i dag føler du at du har krysset en grense og kommet til et annet land når du kommer til Napoli med tog nordfra.»

Jeg husker første gang jeg kom til stasjonen Napoli Centrale og gikk over trafikkorken og byggeplassen Piazza Garibaldi. Det var søppel i gatene, og i den første gata jeg gikk inn i, la to eller tre pornokinoer. Et par minutter senere, i en av byens uendelig mange trange gater, passerte jeg en eldre mann i en usmart dress som telte opp en diger bunke eurosedler.

Jeg klødde i fingrene etter å ta bilde men jeg turte ikke.

Napolitanerne kaller ikke den lokale mafiaen for mafia eller camorra. Ifølge «Gomorra»-forfatter Roberto Saviano kaller de den simpelthen Systemet.

Det skal mye til for at en turist merker Systemet. Men noe alle vil merke, er at Napoli er bråkete, Napoli er skitten; hvis Firenze er en parfyme og Roma er en gelato, er Napoli lukten av svette, av eksos, av hvitløk og matlaging, av søppel, av nyvasket tøy og av vaskebøtta som ble tømt rett på fortauet. Byen har et fiskemarked – lukten av saltvann og sjømat – i en av de viktigste turistgatene!

Men Napoli er mer. Den er et eventyr, ett du ikke finner maken til i Europa. Her leves livet på gaten, eller for åpne dører i knøttsmå leiligheter som åpner rett ut mot fortauet.

– Det er som å leve i et teater, sa togingeniøren Emanuelle som jeg møtte på t-banen opp til herberget mitt for de to nettene jeg skal være her, La Controra Hostel (Piazzetta Trinità alla Cesarea, 231 – billigste sovesal med ti senger).

STERK LYKKEBRINGER: Kvaster av tørket chilli er bare en av mange amuletter du kan se i Napoli. Foto: GJERMUND GLESNES

Jobben har ført ham til hovedstaden. Men savner han teateret? – Nei. Nå har jeg bodd to år i Roma og blitt vant til et normalt liv.

Teaterscenen er et nett av gater der luften er like full som brosteinen. Tomrommet mellom murveggene er fylt opp av balkonger, klesvask, parabolantenner, klimaanleggkasser og blomsterpotter. På bakken er det akkurat plass til å sikksakke mellom støtfanger-mot-støtfanger-parkerte biler, Vespa-er – og folk.

I det som hittl er mitt vakreste møte med millionbyskuespillet, i 2002, hadde to gamle gubber satt opp bord og stoler og dekket på til middag – midt i en av bakgatene.

Det var i Quartieri Spagnoli, vest for Spaccanapoli som er selve sentrumskjernen her. Også i dag sto spanskekvarteret for høydepunktet i gateliv. Mellom to biler og utenfor den åpne stuedøra til svigerfar i Via S. Mattia satt Ciro de Pasquale og halve storfamilien og nøt livet og en forfriskende bris som på mirakuløst vis fant veien ned i den trange sprekken mellom hustakene.

La vita eh? E bella, smilte Ciro (Livet? Det er herlig), og bød en vandrende nordbo på et glass med hvitvin og fersken.

GATELIV: Livet er herlg, mener Ciro de Pasquale som har tatt med deler av storfamilien ut i gata i stedet for svigerfars leilighet. Foto: GJERMUND GLESNES

Ellers er Napoli pizza, og julekrybber. Selv om det var 154 dager igjen til jul (ifølge denne telleren) måtte jeg innom den berømte Via San Gregorio Armano, der håndverkere lager og selger de mest fantastiske terrakottafigurer og hele krybber.

HELLIGE 300 KONGER? Alle skal få råd til en stilig julekrybbe i Via San Gregorio Armano. Men de største og flotteste dukkene koster opptil 400 euro. Foto: GJERMUND GLESNES

Der sørget jeg også for å få tips til min første napolitanske pizzaopplevelse. Både Michele og Anna litt lenger ned i gata anbefalte Pizzeria Vesi (Via S. Biagio Dei Librai, 115), der jeg prøvde husets spesialitet (i tillegg til Napoli-standardpizzaene margherita og marinara): Vesuvio. Det var en liten bommert. Ikke bare var vulkanpizzaen dobbelt så dyr som de to m-ene (Vesi har pizzaer for 3-7 euro, Vesuvio kostet syv), med hauger av ricottaost var den også firedobbelt så mektig. (På veggen hang et maleri av det som må ha vært Bella Napoli: Robåter i Napolibukten foran en by av småhus badet i aftensol. Det var den gang…)

Også her ble drikken servert i plastglass, men ifølge napolibeboer Tim Mellor er det gjerne slik på de beste pizzeriaene.

Stående ved bardisken i Scaturchio (Piazza San Domenico Maggiore, 19), et av byens klassiske kaffehus, fikk jeg derimot ordentlig kjørl, og en espresso til 90 eurocent. Den kraftige men rene smaken ga meg selskap langt oppover trappene tilbake mot herberget for en ettermiddagshvil.

Jeg var ikke i tvil, det skulle bli pizza til middag også. Men hvor? Blant de lokalkjente jeg spurte, gikk tre anbefalinger igjen: Da Michele (Via Cesare Sersale, 1), Di Matteo (Via dei Tribunali, 94) og Sorbillo (Via dei Tribunali, 38), men samtlige holder stengt på søndager (!) ifølge min Rough Guides guidebok (som kan lånes gratis på Deichmanske bibliotek med litt planlegging). Napoli er rett og slett ikke spesielt rettet mot turister, samtidig som tradisjoner står sterkt her. «Overtroene fra hele verden kommer sammen i Napoli,» skrev forfatter og redaktør Matilde Serao ifølge en PDF-guide på Napolis utmerkede turistside.

Reservepizzeriaen var slettes ingen dårlig løsning. En av kokkene på Antica Pizzeria Donnaregina (Via Santi Apostoli, 4) fikk nylig medalje i Pizzabaker-OL (ja, det fins!) Men holdt den åpent på en søndag kveld?

VANNHULL: Bortsett fra øl selger ikke Patrizia di Palma alkohol i acquaiola Carmela, bare vann, brus og juice. Foto: GJERMUND GLESNES

På veien stoppet jeg innom det historiske acquaiola Carmela (Via dei Tribunali, 37 – acquaiola betyr vannhull) og drakk etter anbefaling fra de gamle gubbene der en chinotto, en mørk og bitter leskedrikk som visstnok skulle være bra for fordøyelsen.

Deretter gikk jeg de siste kvartalene og fant til slutt frem til unnselige Via Santi Apostoli og pizzeriaen. Den var åpen! Klok av ricotta gikk jeg for en marinara: tomat, hvitløk, oregano og olivenolje – herlig og et langt lettere kveldsmåltid! Billig var den også, tre euro. Der som de fleste andre steder i Napoli.

Jeg sparte for øvrig tre euro på togbilletten til Napoli også. Fordi jeg bestilte tidlig via den italienske jernbanens nettside (de har tydligvis en form for minipris også her).

Kanskje Goethe hadde rett likevel. I hvert fall da han skrev: «Vil man i Roma gjerne studere, vil man her bare leve». Eller kanskje man heller bør sitere den vinspanderende og livsnytende Ciro i Quartieri Spagnoli. Livet? Det er herlig.

 

DAG 4. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 32062,94 kroner

Togbillett Roma-Napoli: 140,27 kroner

Metrobillett Napoli: 8,86 kroner

To netter i La Controra Hostel i Napoli: 243,63 kroner

Pizza Vesuvio og kullsyrevann på Vesi: 66,45 kroner

Espresso i Scatuchio: 6,65 kroner

En flaske chinotto ved Acquaiola Carmela: 7,38 kroner

Pizza Marinara og øl på Antica Pizzeria Donna Regina: 36,91 kroner

Utgifter til sammen, dag 4: 510,15 kroner

Igjen i reisekasse: 1552,79 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

FERDIG GELATO: Sandra Salazar (t.v.), Stefano Marcotulli og Silvia Requejo skuffer ut sitronisen som er ferdig. Foto: GJERMUND GLESNES

Du må ofre noe for å reise billig. Her på Cherry Hostel lever mange på nudler og tunfisk eller pasta og saus på glass.

Det gidder ikke jeg. Jeg syns det er kjedelig nok å lage mat til én hjemme, så når jeg er på reise… Ikke tror jeg mine kokekunster ville vært særlig interessante heller. Oppskrifter kan dere finne andre steder, for eksempel i VG Nettsoppskriftsdatabase.

Mitt mål er heller å spise godt, helst fantastisk godt – og billig.

Og på én ting kan selv en budsjettreisende i Italia spise det aller beste landet har å by på: Iskrem – eller gelato som det heter her til lands.

For tre euro kan du proppe deg med en gigantporsjon selvlysende, e-stoffdopet billiggelato. Eller få et litt mindre men egentlig mer passe stort kunstverk av iskaldt sukker, melk og frukt (og noen steder egg).

Allerede første dag hadde jeg en nær-iskremhimmelen-opplevelse i Gelateria del Teatro (Via di San Simone, 70). I dag hadde jeg en avtale om å komme tilbake, for å se hvordan iskremmaker Stefano Marcotulli tryller frem sine herligheter.

Oppskrift følger ikke. Den er hemmelig, og egentlig fryktelig enkel:

* En miks av druesukker og rørsukker

* Melk (hvis det ikke er en sorbet)

* Egg (i endel gelatoer)

* Frukt, bær, nøtter, sjokolade, krydderurter, vin – alt etter hva isen skal smake.

Og dett var dett. Bare at hemmeligheten ikke har startet.

– Vi lager hundre forskjellige is. Og vi har hundre forskjellige sukkerblandinger, én til hver. Alle er forskjellige, fortalte Stefano mens en hvit sukkerhaug lå på vekta i laboratoriet, som de kaller bakrommet der isen produseres.

– Vi vil ikke starte med bare én base. Vi vil fange hver enkelt smak, for de er forskjellige. Vi jobber mot å bare få frem den sanne, distinkte smaken, forklarte han.

I kasser bak ham på «labben» lå jordbær, plummer, sitroner, lime, jordbær og urter. Alt sammen ferskt. Og Stefano kan til og med fortelle hvor de er produsert hvis du spør. Og han har kun frukter som er i sesong – resten av året må du velge en annen smak.

OPPSKRIFT: Sukker blandes og veies, helles i sitronsaften, blandingen røres sammen, helles inn i iskremmaskinen (ikke på bilde), og etter ti minutter er resultatet klart! Neders til venstre er noen av råvarene. Foto: FGJERMUND GLESNES

Alt blandes for hånd før de helles inn i gelatomaskinen, som pasteuriserer (hvis isen inneholder melk) og fryser isen – med en datamaskin som stanser prosessen når isen har riktig konsistens.

– Det er vår viktigste partner. En Gelato-Ferrari, smilte Stefano.

Etterpå var det tid for å smake. Og den tidligere konditoren, som byttet kaker mot iskrem for syv år siden, har rett. Isen smaker virkelig sitron, eller pistasj, eller sjokolade og rosmarin, som var hva jeg betalte 3,50 euro for etter seansen (med ekstra god kjeks, derfor den ekstra 50-centen).

Nam!

Så da var jeg tilfreds, svært tilfreds på vei videre i Romas gater da jeg plutselig innså at jeg hadde glemt én ting: Jeg hadde ikke tatt bilde av butikken. Det må man vel ha?

Så jeg gikk tilbake, tok bildet, og sa ciao! til Sandra Salazar igjen.

– Skal du ikke ha noe mer? spurte hun.

– Jeg tror én is er nok, svarte jeg.

– Det er alltid plass til én til, repliserte hun.

Og jeg lot meg friste. Denne gang ble det sjokolade og vin, lavendel og hvit fersken, og hagesalvie og bringebær til tre euro. Og Sandra hadde rett. Man har alltid plass til en gelato til.

FRISTENDE: Kan man si nei til dette? Ja. Men jeg klarte det ikke. Foto: GJERMUND GLESNES

Ellers har jeg nok en gang gått over lyskryss og brostein for å finne gode og rimelige spisesteder.

For så vidt ellers også. Jeg begynte dagen med å ta t-banen til Piramide, hvor jeg burde ha tatt buss 118 (på samme billett, de varer i 100 minutter og koster 1,50 euro) men istedet gikk jeg til starten av Via Appia Antica, den gamle veien til Brindisi som romerne bygde i fjerde århundre f.Kr.

Det var en ganske annen opplevelse av Roma. Plutselig var jeg i en verden av sikader, sypresser og – nå om sommeren – gulsvidd gress. Det ligger også en rekke ruiner langs veien (disse må du betale for, seks euro). Men det var altfor varmt til å nyte landlivet, selv på strekningene der den originale brolegningen fortsatt er intakt. (Veien har for øvrig biltrafikk alle andre dager enn søndag, dette er et problem på starten nærmest byen.) Det fins fine nedlastbare guider med kart, men jeg betalte likevel en euro for et bedre kart i infohuset, for det har buss- og metrostasjoner inntegnet.

Etter traskingen i sola var jeg skrubbsulten. Jeg tok t-bane inn til Termini hvor jeg byttet og igjen gikk av ved Piramide.

Egentlig hadde planen vært å prøve ut Il Porchettoni (Via del Pigneto, 68) i bydelen Pigneto, der Katie Parla har fortalt meg at man kan si hvor mye penger man har å bruke, så finner de på noe. Men jeg hadde både navnet og adressen notert på telefonen, og den bestemte seg for å streike. Nå husket jeg ikke en gang hva stedet het.

Derfor ble det en annen anbefaling fra samme dame, med et navn som er lett å huske: 00100 Pizza (Via Giovanni Brancaleone, 88) i Testaccio. Der serverer de pizza al taglio – ferdiglaget pizza som deles i et passende stykke og varmes opp, ofte solgt i løsvekt – noe som er en standardmåte å få billig varmlunsj i Roma. Vi er mange backpackere som har levd på pizza al taglio, og stedene som selger det er overalt.

SPESIELLE PIZZABITER: På 00100 Pizza drar de pizza solgt i biter i stedet for hele til et nytt nivå. De svarte linjene er portvin. Foto: GJERMUND GLESNES

Det spesielle er at 00100 tar delepizzaene på alvor. Kjøleskapet med ni ølsorter, alle fra småprodusenter (ingen Nastro Azurro her…). Pizzautvalget er smalere. Fem typer sto på menyen, og kun fire bak glasset da jeg var der. Men for noen pizzaer! Jeg var sulten og bestilte to stykker, Greenwich med mozzarella, blå stilton og portvin (!) var spesielt god. Totalprisen, 12 euro, for to (store) biter og en øl er riktignok astronomisk i forhold til andre al taglio-steder, men det samme var kvaliteten.

(Og der fikk jeg endelig bruk for et tips fra Parlas smarttelefon-app, Katie Parla’s Rome for foodies, med offline kart, til 29 kroner – selv om jeg ikke fikk brukt den der og da, pga telefonproblemene).

Like borti gata ligger for øvrig en fabelaktig nabolagspizzeria, Da Remo (Piazza di Santa Maria Liberatrice, 44), men den er ikke åpen for lunsj.

Dagens kafferast ble unnagjort i Caffè della Pace (Via della Pace 3/7), ikke så mye mindre berømt enn Sant’Eustacchio der jeg drakk espresso dag 1. I della Pace er interiøret for øvrig så vakkert at jeg ikke skjønner hvorfor noen velger å betale ekstra for å sitte utendørs (2,5 euro i stedet for én al banco).

BERØMT: Caffè della Pace har vært et samlingssted for politikere, forfattere, kunstnere siden åpningen på slutten av 1800-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES

Også middagen ble litt annerledes enn planlagt. Planen var å bestille bord i knøttlille Sora Margherita (Piazza delle Cinque Scuole, 30) i Ghetto, som ifølge In Rome Now er helt spesiell, men den holder helgestengt om sommeren.

Dermed ble det L’Asina d’Oro (Via del Boschetto, 73), anbefalt av Revealed Rome og overfor nevnte app. Problemet er at denne restauranten i koselige Monti er billig til lunsj, da du får en tre-retter til 12 euro) men har helt gjennomsnittlige Roma-priser til middag. For italienske restaurantmenyer og -porsjoner er som regel lagt opp til at man skal spise to retter (eller mer): primo og secondo. Primo er som regel pasta, secondo er kjøtt eller fisk.

Jeg var lat, jeg var lei av å gå, og egentlig tom for gode ideer. Derfor satte jeg meg likevel. Det angrer jeg ikke på! (I hvert fall ikke foreløpig, vi får se hvordan budsjettet holder…) Etter å ha fått en liten snack (crostino med pecorino-ost, tørket fiken og honning), bestilte jeg en primo: fettuccine med hvit ragout av oksehale og kanel til 12 euro. I tillegg ba jeg om en flaske kullsyrevann og et glass rødvin.

Jeg unnskyldte meg med at jeg kunne undersøke hvor bra lunsjtilbudet er for andre reisende.

FANTASTISK LUNSJSTED: Til mitt 5000-budsjett var middag på L’Asino d’Oro i dyreste laget. Men lunsjmenyen deres må være blant Romas beste tilbud. Foto: GJERMUND GLESNES

Svaret på det er lett: Tre retter til 12 euro her er et varp! Fettuccine (båndspaghetti) er ofte lett ihjelkokt og druknet i saus, men denne var perfekt al dente, og sausen var smaksrik.

– Du får ikke sånn pasta noen steder. Du får den bare her, skrøt dama på nabobordet, Gabriella Senatra.

Jeg var likevel betenkt over om pastaretten ville være mettende nok. Jeg kunne selvfølgelig bestille en secondo, men 13-16 euro ekstra ville gjøre kraftig innhogg i lommeboka. Svaret ble brødet (jeg fikk mye!) og begrunnelsen jeg leste i en eller annen reiseguide for et eller annet sted (jeg tror det var Vest-Afrika) om hvorfor det der var uhøflig å drikke mye til maten: Fordi det kunne insinuere at «maten er så vond at jeg heller vil spise meg mett på vann».

Så jeg drakk vann i store slurker og håpet det ville hjelpe. Og faktisk: Etter endt førsterett var jeg tilfreds. Og regningen på 18 euro, pluss to euro i tips (Gabriella er uenig i at romere ikke tipser), var ikke gæren. (Navnet på restauranten betyr for øvrig «det gylne esel», for den som har sansen for sånt.)

For å bli enda mer fornøyd la jeg inn et glass hvit Grecanica Mandrarossa-vin til tre euro i vinbaren Al Vino Al Vino (Via dei Serpenti, 19) et kvartal ned i neste gate (en av disse Monti-gatene der du ser rett ned på Colosseum).

– Vi har vin fra 3-7 euro for glasset eller 6-400 pr flaske. De dyreste går det ikke mye av. Men for to måneder siden solgte jeg en champagnerosé til 400 euro til et bursdagsselskap, sa innehaver Giacomo Venuti.

STED FOR BACCHUS: Maria Villa og Giacomo Venuti på Al Vino Al Vino har 450 forskjellige viner og 60-70 ulike grappaer i sortimentet. Foto: GJERMUND GLESNES

Og det var det fra Roma denne gang. I morgen tidlig tar jeg toget til Napoli, en utrolig fascinerende by som virkelig er noe for seg selv.

Dermed måtte jeg innom ett stoppested til i dag: Trevi-fontenen (Piazza di Trevi), der man overtroen tro skal kaste en mynt over skulderen for å sikre at du kommer tilbake til Roma. Jeg har mer tro på en fly- eller togbillett, og tror heller ikke på evig liv hvis man kaster en mynt for deretter ikke å reise hit, men dog: Tullete legender er moro. Derfor må jeg notere ytterligere 50 eurocent ut.

Så i morgen altså Napoli. Jeg gleder meg!

DAG 3. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 22438,93 kroner

To t-banebilletter: 22,15 kroner

Kart over Via Appia Antica-området: 7,38 kroner

To pizzastykker og en øl i 00100 Pizza: 88,59 kroner

App til iPhone: Katie Parla’s Rome for Foodies: 29 kroner

To is i Gelateria del Teatro: 47,99 kroner

Espresso al banco i Caffè della Pace: 7,38 kroner

Fettuccine med vann og et glass vin i L’Asina d’Oro (inkl tips): 147,66 kroner

Glass vin i Al Vino Al Vino: 22,15 kroner

Mynt i Trevi-fontenen: 3,69 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 375,99 kroner

Igjen i reisekasse: 2062,94 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 2: Døden på utstilling

UKJENT ÅRGANG: Kapusinerordenen vet ikke helt når eller hvorfor klosterkryptens skjeletter ble brukt til slike dekorasjoner. Foto: GJERMUND GLESNES

Roma er spekket av gratis severdigheter men alt kan ikke være gratis. For de fleste vil Colosseum (16 euro) og – evt. eller – Vatikanmuseet (15 euro) være obliatoriske. (Begge deler bør bestilles på forhånd for å slippe en laaang kø, følg lenkene.)

Jeg har imidlertid vært der før. Fire ganger hvert sted. Så jeg håper dere tilgir meg at jeg droppet dem.

I stedet valgte jeg museet til kapusinerklosteret i Roma (Via Vittorio Veneto, 27). Det koster seks euro og er en av de mest bisarre og – for noen i hvert fall – makabre severdighetene i verden.

I fem krypter har knoklene til flere hundre, ja kanskje tusen, forlengst avdøde munker blitt sortert og nitid plassert i rosetter, stjerner, border, eller satt sammen til taklamper eller halvvegger med nisjer. Noen få munker ligger eller står i helfigur kledd i kappe (det er kapusinernes karakteristiske, enkle kutte med med hette som ga dem navnet; cappuccio betyr hette på italiensk), og ett skjelett, visstnok fra den rike adelsfamilien Barberini, henger i taket i første krypt med en ljå i høyre hånd (symbol på døden) og en vekt i venstre (symbol på Guds dom av sjelen ved å veie godt mot ondt).

Det mest utrolige er at det er vakkert. Svært vakkert. Kjevebein, leggbein, skulderblader, hodeskaller…

– Opplevelsen av nærmest direkte kontakt med døden. Når dere ser disse beinee og skjelettene, vil dere stille dere det universelle, urgamle spørsmålet: Hvem er jeg? Er det skjebnen min simpelthen å dø og forsvinne inn i ingenting? sa den kuttekledde munken i velkomstvideoen i museets første sal.

Jeg vet ikke hva Marquis de Sade (mannen som sadisme er oppkalt etter) da han så kryptene i 1775, men han er i hvert fall sitert på følgende:

– Jeg har aldri sett noe mer slående. For å gjøre enda sterkere inntrykk, burde ikke monumentet ses i dagslys men i skinnet av gravferdslampene som brenner der (…)

Selv var jeg heller lettet over dagslyset. Ellers tror jeg det hele kunne blitt litt for mye av det gode…

Også kapusinermuseets andre trekkplaster handler om døden: Barokkmesteren Carravaggios maleri «St Frans i meditasjon» (se bilde på Wikipedia), der han holder en hodeskalle i hånden, iført en hullete kutte og med skitne negler. Dette er helt i Caravaggios ånd, han malte ikke bare mørkere og mer dramatisk enn sine samtidige, men også mer realistisk; i Vatikanmuseet henger hans bilde av den sørgende jomfru Maria, for en gangs skyld malt som en tilårskommen, sliten og forgrått kone i stedet for en Dorthe Skappel/Madonna-50-åring.

Carravaggio var ellers en slags gangsta-rapper for 16./17. århundre. Han skal ha vært hard på flaska, hissig og stadig i trøbbel med politiet – i tillegg til en omstridt kunstner. I 1606 endte det med at han drepte en mann (jeg har lest at krangelen startet etter en tenniskamp men kan ikke gå god for det) og måtte rømme. Senere malte han på Sicilia og Malta før han døde i 1610.

Hetebølgen i Roma gjør det egentlig perfekt å se kunst, i svale, massive kirker i stedet for de brennhete gatene der svetten driver selv om man holder seg i skyggen.

Senere på dagen, i kirken San Luigi dei Francesi (Piazza di S. Luigi dè Francesi – gratis) så jeg derfor nok en gang mitt favoritt-caravaggiomaleri, «Matteus’ kallelse» (se det på Wikipedia). Det er dramatisk som en cliffhanger i en TV-serie, med Matteus sittende blant tollere (og syndere, antakeligvis), åpenbart sjokkert over at de to barbeinte fattigfransene Jesus og Peter vil at han skal bli med dem. Og at han må bestemme seg og komme med en gang.

Ekstra hyggelig var det å treffe nordmenn som er enige med meg. Jone Aarre, Tone Veila og Nina og Stein Erik Sliper mener nemlig at denne franske kirken er et «must» i Roma.

– Å se det der er ubegripelig. De andre maleriene her blir bare skisser. Det er så dramatisk, sa Jone.

Noe annet fint med San Luigi dei Francesi er at tre tavler forklarer symbolikken i «Matteus’ kallelse» (og det er mye). Derfor er det min påstand at hvis du bare skal se ett maleri i Roma, er dette bildet du bør se.

Men det er ikke bare sjelen som skal ha føde. Magen krever også sitt. Og dette har vært en bra dag for ganen!

SELGER ØKOLOGISK MAT: Lucia Balducci i Mia Market. Foto: GJERMUND GLESNES

Først snublet jeg innom Mia Market (Via Panisperma, 225), en butikk for økologisk mat som også har bord med servering av salat, kaker, juice, vin og øl. Og aller best, for mine brosteinpinte bein: De tar ikke ekstra betalt for å sitte!

– Fordi vi ikke er en restaurant, forklarte Lucia Balducci bak disken.

Derfra gikk jeg, etter tips fra bloggeren Gourmet-Chick, til lunsj på en skikkelig Roma-institusjon: Er Buchetto (Via del Viminale, 2). Buchetto betyr «lite hull», og det forteller det meste om størrelsen på dette stedet som i utgangspunktet serverer kun én ting: Ovnsstekt svin, skåret opp og lagt på vokset papir som igjen legges rett på bordet. Svinekjøttet kommer fra Ariccia, en landsby utenfor Roma, og vinen fra Frascati.

ENESTE ANSATTE: Helt fra han var syv år har Alessandro Fioravanti (44) tilbragt store deler av tiden i Er Buchetto. – Jeg har ikke mye utdanning, sier han. Foto: GJERMUND GLESNES

Fabrizio Bajec mente dette er noe av hemmeligheten.

– Det er flere porchetteriaer i Roma, men dette er den beste. Den er typisk, og har unik kvalitet på kjøttet, sa han.

– Hemmeligheten er tradisjonen. Og god gris, sa dagens driver og eneste ansatte, Alessandro Fioravanti.

Han har «arvet» stedet fra faren, som tok over driften for 37 år siden. Men interiøret er arvet fra porchettaroer enda lenger tilbake. Trebenkene vi sitter på, og det meste annet, er fra 1890. De grove bordene, der vokspapiret med kjøtt legges uten tallerken under, er sikkert like gammelt. Men den utstoppede grisen i hjørnet ble kjøpt av Alessandros far, Franco, da han var på ferie i Ferrara i 1976.

Kanskje er prisene inspirert av gamledager også. 3,70 euro for svinestekskiver og brød al tavolo (ved bord), 70 eurocent mindre som take-away. Og 1,50 for et melkeglass med vin fra tappekrana i veggen.

Hvordan Alessandro likevel kom frem til sluttsummen seks euro, er for meg en gåte. Men jeg klagde ikke.

I GODT SELSKAP: Det er ikke plass nok i Er Buchetto til at folk kan sitte alene ved bordet hvis det kommer andre – og det gjør det, stedet er populært! Foto: GJERMUND GLESNES

Resten av dagens måltider har blitt inntatt i mer moderne omgivelser.

Gelateriaen Fatamorgana (Piazza degli Zingari 5) åpnet filial i Monti-kvarteret (rett bak Colosseum) i mai, og isen var akkurat så god som matbloggeren Katie Parla lovet.

– Vi bruker bare tre ingredienser: sukker, melk og frukt eller nøtter til smaken. Ingen kunstige ingredienser, fortalte filialsjef Fulvia, som jeg måtte love å ikke skrive etternavnet til.

– Jeg jobber som advokat, og Maria (Agnese Spagnolo – sjef og ismaker for Fatamorgana) kom til meg for å registrere sin metode for å lage gelato. Jeg forelsket meg i isen, så nå jobber jeg her på ettermiddag og kveld, etter advokatjobben. De vet om isbaren på kontoret, men jeg vet ikke om klientene mine vet det, forklarte hun.

– Vil du slutte i den andre jobben?

– Jeg vet ikke. Ikke nå. Men trolig. Jeg har vært advokat i 18 år. Noen sier at det er 40-årskrisen, lo hun.

Og isen? Himmelsk. Du får kanskje større is til samme pris andre steder, men det er lett å merke forskjell. Her kjenner du bitene av mandel i mandelisen, bananisen smaker ekte banan, og du kan prøve deg på overraskelser som mojito eller rosmarinsjokolade.

Til middag benyttet jeg en av Romas barer som serverer den beste aperitivo-buffeen: Freni e Frizoni (Via del Politeama, 4-6) i Trastevere. Dette er riktignok ingen hemmelighet, jeg har fått tips om den både fra Gourmet-Chick og Aftenposten, men hva så?

FRITT FREM: Du kan ta så mye du vil, så mange ganger du vil, ved aperitivo-buffeen til Freni e Frizioni. Foto: GJERMUND GLESNES

Aperitivo er vanligvis en gratis snack til drinken, men ikke i Freni e Frizioni. For 6 euro får du en drink, øl eller et glass vin, og kan forsyne deg så mye du vil fra langbordet med pasta, bønnesalater, stekt ris, grønnsaker osv.

– Dette er egentlig ikke en aperitivo. Vi spiser faktisk. Det er middag, sa Roberto Kenofsky Paris, en av de svært mange som tok murkanten rundt det tidligere verkstedet (freni og frizoni betyr bremser og kløtsj).

Han trodde likevel at konseptet er økonomisk klokt. For seks euro er dyrt for en øl. Og stemningen og maten gjør at folk blir.

Jeg kunne imidlertid ikke betale seks euro for et nytt glass vin. Derfor gikk jeg videre inn i Trastevere, forbi Piazza di Santa Maria in Trastevere, og til min gamle favoritt Bar San Callisto (Piazza di San Calisto, 3). Her får du en helflaske Chianti DOCG-vin til 6,50 euro, eller en 0,33 Peroni-øl til 1,50.

– En bar er et sted for å sosialisere. Ikke for å bruke halve lønna di på en drink, sa LIno Damiani, som jeg traff ved bardisken.

– Her møter du studenter, diplomater, professorer, hjemløse og turister. Det er et av godene med denne byen. Vi har fortsatt noen steder der det ikke betyr noe hvem du er, mente han, som selv er dokumentarfilmskaper.

 

DAG 2. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 13021,14 kroner

Tre netter i Cherry Hostel: 379,45 kroner

Inngang i kapusinerklosteret: 44,40 kroner

Økologisk juice i Mia Market: 14,06 kroner

Svinestek, brød og vin i Er Buchetto: 44,40 kroner

Døråpner i Santa Maria sopra Minerva: 7,40 kroner

Is i Fatamorgana: 22,20 kroner

Aperitivo (et glass rødvin og matbuffé) i Freni e Frizioni: 44,40 kroner

En flaskeøl i Bar S. Callisto: 11,10 kroner

Buss tilbake til herberget (med feil veksel): 14,80 kroner

Utgifter til sammen, dag 2: 582,21 kroner

Igjen i reisekasse: 2438,93 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani

5000-kronersreisen dag 1: Billig-Roma for dummies

IMPONERER: Pantheon er den best bevarte bygningen fra romertiden, mye takket være at den ble brukt som kirke fra det syvende århundre. Foto: GJERMUND GLESNES

Dette skal ikke være nok en jammertale over norsk prisnivå (for da klager man nesten automatisk samtidig på norske – våre egne – lønninger), men:

På turens første dag brukte jeg mer penger i Norge, på bussbillett med Rygge-ekspressen, enn jeg brukte i Italia. Og her har jeg spist lunsj, middag, en is og en kaffe, i tillegg til å ha betalt bussbillett fra flyplassen til sentrum og regnet inn gebyret min norske bank krever for at jeg tok ut penger i en italiensk minibank.

To ting må riktignok tilføyes: Jeg kjøpte tur/retur-billett med Rygge-ekspressen (det sparer man 30 kroner på i forhold til to enkeltbilletter). Og jeg har ennå ikke betalt for senga i åttesengsrommet her på Cherry Hostel i Roma. Det vil koste meg 379,45 kroner for tre netter (inkludert gebyret Hostelclub tok for bestillingen) men herberget tar ikke kort, til tross for løftet både på bookingsiden og i døra.

Et par tvilsomme dommeravgjørelser altså, men likevel Italia-Norge 1-0.

Da har jeg tatt i bruk de fleste av Romas mest essensielle sparetips:

* Kaffe, annen drikke og mat er billigere hvis du bestiller og spiser al banco, stående ved bardisken, enn ved et bord.

* Det samme gjelder iskrem (gelato).

* Du kan drikke vannet i springen og fra fontenene i byen, vel å merke så sant de ikke er skiltet «acqua non potabile«. Derfor lønner det seg å ha med flaske.

* Ikke sett deg på den første og beste restauranten, spesielt ikke i Centro Storico eller nær andre superseverdigheter.

* Du trenger ikke å tipse. Selv om Facebook-milliardæren Mark Zuckerberg fikk overskrifter mot seg da han kun betalte regningen i Roma i vår, gjorde han ikke noe direkte galt. En mynt eller to blir imidlertid satt pris på.

TOLERANSE: Burim Xhemaili (t.v.) og Valentin Ciuperca mener ikke forskjellig religion er noe problem for samarbeidet i Bar Toto. Foto: GJERMUND GLESNES

I tillegg sparte jeg mer penger enn egentlig planlagt på lunsjen. Roma har tusenvis av restauranter, noen av dem skammelig dårlige, andre helt fabelaktige. Jeg har derfor satt opp en liste med steder jeg vil sjekke ut, etter å ha trålet nettet etter anbefalinger.

Men dessverre stenger mange romerske restauranter mellom lunsj og middag. Og det gjelder spesielt de som ikke sikter seg inn mot turistmarkedet. Da jeg endelig hadde fått sjekket inn på Cherry (de var ikke inne da jeg kom, så jeg måtte vente en god stund), var klokka allerede tre, altså over offisiell lunsjtid.

De to første dørene jeg kom til, var boltet og låst (muligens er de stengt uansett), og i det tredje stedet drev de og vasket etter siste lunsjgjest, klare til å stenge.

Da var klokka nesten fire. Jeg var i Ghetto, og hadde til sammen trasket rundt 3,5 kilometer fra hotellet. Jeg var sulten. Og jeg var lei.

De dyre kosher-fortausrestaurantene i strøket fristet lite, så jeg gikk heller på bar. Heller billig og halvdårlig enn dyrt og halvdårlig.

Og inne på Bar Toto (Via Portico d’Ottavia) ble humøret straks bedre. Ikke fordi paninoen med mozzarella og tomat eller Moretti-ølen var så fenomenale. Men fordi historien helt tilbake til 1890 visstnok gjør den til Ghettos eldste bar, fordi Michael Pavoncello gikk fra plassen bak kassen for å vise svart/hvitt-bildet av besteforeldrene utenfor samme bar, tatt i 1957 (- Både bestefar og bestemor var de eneste i sin familie som overlevde krigen. Alle de andre ble deportert og døde, fortalte han), og fordi han sammen med de to andre bak baren kan gå foran med et godt eksempel også for resten av verden.

Michael er jøde, Burim Xhemaili er muslim, og Valentin Ciuperca er ortodoks kristen.

– Her jobber vi sammen uansett religion, sa Michael.

I tillegg ble regningen (5 euro) kun halvparten så dyr siden jeg spiste al banco – stående ved bardisken – som hvis jeg hadde sittet ved et av bordene på utsiden.

– Der blir man servert av kelnere. Man sitter et vakkert sted. Og i tillegg må vi betale avgift til kommunen for tillatelsen til å sette opp bord. Vi betaler 7000 euro i året, sa Michael Pavoncello om Bar Totos ni bord.

Humøret steg ytterligere da jeg litt senere og lenger nord i Centro Storico gikk forbi Romas kanskje mest berømte kafé, Sant’Eustachio Il Caffè (Piazza di Sant’Eustachio, 82). Hver gang jeg har vært der tidligere, har køen strukket seg til enden av ferien og lenger. Nå var det ingen der. Dermed kunne jeg ikke styre nysgjerrigheten – selv på sparetur.

En espresso al banco der koster 8,93 kroner, ved et utebord er prisen det tredobbelte(!). Og smaken? Himmelsk. Jeg vet i hvordan de gjør det, men Sant’Eustachios nøtteaktige espresso er mer kremet enn noen annen kaffe jeg har drukket.

Nå var tiden moden for iskrem, på Gelateria del Teatro (Via di San Simone, 70), som jeg hadde fått anbefalt av bloggeren Katie Parla. Der – i tillegg til å servere makeløs is – lar de gjestene også få kikke inn på bakrommet og se hvordan gelato blir laget, men klokka seks, da jeg var der, var iskremmaskinen slått av for dagen.

De to kulene, én med fersken og én mer original med salvie og bringebær, smakte uansett fantastisk!

Etter lunsj, kaffe og is var jeg klar nå klar for sightseeing. All verdens tid var det riktignok igjen så jeg dro innom tre steder som alltid er uten kø og uten inngangspenger: Piazza Navona (alltid fascinerende med gatekunstnere, «kunst»malere, don Juan-er, i tillegg til at selve plassen er vakker), Pantheon (den best bevarte bygningen fra Romertiden i Roma – opprinnelig bygd som tempel for alle romerske guder men senere gjort om til kirke, og dermed bevart), og Spansketrappen. Første gang jeg var der, var stemningen fantastisk: Folk satt på trinnene med to øl hjemmefra, noen med gitar, og vi sang, snakket og hygget oss. Denne gang så jeg følgende skilt nedenfor trappen: «Forbudt å (…) rope, hvine og synge». Også mat og drikke sto på forbudsskiltet.

Ved middagstid fikk jeg endelig min store romerske restaurantopplevelse også. I Antica Osteria da Giovanni (Via della Lungara, 41/a), på andre siden av Tiberen, midtveis mellom Vatikanet og Trastevere.

ENDELIG VED ET BORD: Journalisten spiser middag i Antica Osteria da Giovanni. Foto: KELNEREN

Restauranten, som jeg hadde funnet anbefalt på About.com, er beskjeden å se til: Ikke stort mer enn fire ganger fire meter, og med grønnrutete papirduker på bordene. Men den er hyggelig, og maten er god – og svært billig.

– Atmosfæren, det uformelle, og det er bra mat uten pretensjoner, ramset Jose Peralta, en kubanskfødt amerikaner som vinket meg bort til sitt bord da jeg sto og ventet fånyttes på å bli tildelt plass av kelneren, opp som grunner til at dette har blitt hans stamsted – i løpet av fire år bosatt i nabolaget.

– Noen ganger bestiller du vann eller brød, og det kommer ikke. Eller det kommer først sent i måltidet, sa han videre.

Mens jeg spiste kalvestek med sjampinjong og ovnsstekte poteter og brød fra steinovn, røpet Jose at restauranten har ett rom til, innenfor bueåpningen og veggklokka.

– Det er for de som er virkelig nær. Jeg har ikke kommet dit ennå.

– Kanskje om et par år? foreslo jeg.

– Kanskje jeg må få barn her først. Jeg har hørt at det åpner dører.

Akkurat da gjorde det ingenting. Steiken var saftig, potetene dynket i olivenolje, og halvflasken med rødvin (- Den står ikke på menyen men den finnes, tipset Jose) akkurat passe.

Og i morgen er det en ny dag. Og jeg har masse penger igjen. (det vil si: rent teknisk blir dette skrevet før frokost dag 2, pga et teknisk sammenbrudd i natt. Rett skal være rett.)

 

DAG 1. PENGESTATUS:

Penger igjen fra dag 03537,71 kroner

Tur/retur-billett med Rygge-ekspressen: 290 kroner

Bussbillett fra Ciampino til Romas jernbanestasjon Termini: 29,01 kroner

Gebyr for uttak i minibank: 25 kroner

Panino og øl på Bar Toto: 37,19 kroner

Kaffe al banco på Sant’Eustachio Il Caffè: 8,93 kroner

Iskrem på Gelateri del Teatro: 22,31 kroner

Middag, brød, vin og tips på Antica Osteria da Giovanni: 104,13 kroner

Utgifter til sammen, dag 0: 516,57 kroner

Igjen i reisekasse: 3021,14 kroner

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Utfordringen og reglene

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani


5000-kronersreisen: Utfordringen og reglene

DET SØTE LIV: Tradisjonen tro skal man hive en mynt i Trevi-fontenen for å kunne returnere til Roma. Vi får se om jeg budsjetterer inn den utgiften… Foto: AFP / ALBERTO PIZZOLI

Vi har snakket om det lenge innad i VG Reise-redaksjonen: Hvor lenge kan man egentlig reise rundt for 5000 kroner? Reportasjemuligheter har vært drøftet. Skulle hver journalist få 5000 hver, reise hvor han/hun ville, og se hvor lenge pengene strakk til? Skulle vi reise til samme sted og se hvem som klarte seg lengst?

Som de fleste lunsjsamtaler virket det å havne i skuffen for tomt preik. Inntil sjefen hadde sin siste dag før ferie.

– Har du tenkt noe mer på den 5000-kronersferien?

– Nei. Men jeg kan godt gjøre det.

– Ja, gjør det. Og bestill gjerne i dag.

To timer senere var flymulighetene sondert og billetter bestilt. Det ble Ryanair-billetter fra Rygge til Roma, til 1462,29 kroner.

Reglene for turen er disse:

* 5000 kroner skal rekke til alt: transport, mat, overnatting, sightseeing osv – fra og med og til og med jeg står ved Oslo S. (Dermed har jeg 3537,71 kroner igjen etter at flybilletten er betalt.)

* Jeg skal være borte i en uke.

* Jeg får ikke lov til å haike eller bo gratis hos folk. (Dette punktet ekskluderer dermed Couchsurfing, som er en relativt vanlig overnattingsform for budsjettreisende).

* Jeg skal ikke jobbe underveis, men oppleve og oppføre meg som en turist. (Jeg skal riktignok lage reisereportasjer og blogge underveis).

Dette er egentlig lett. Italia og Roma er riktignok ikke i utgangspunktet kjent som noe utpreget billig reisemål, men dog: Andre reisende har bevist at selv «det umulige» er mulig hvis man bare er oppfinnsom nok. Tyske Michael Wigge (35) reiste for eksempel gjennom 11 land uten å bruke en krone. Og i 2008 haiket Matias Nordahl Carlsen (26) og Espen Aarsvold (34) fra Nordkapp til Sør-Afrika.

Hos barberer i Roma

RAKA FANT? Tidligere har jeg spandert på meg barbering i Roma. Det blir det lite av denne gang. Foto: BRODER’N

Det er hva jeg kaller utfordringer. Min 5000-kronersuke blir en lek – men det må ingen si til sjefen!

I tillegg akter jeg å utfordre meg selv. Jeg har ikke tenkt å holde meg i Roma, men vil også reise innom Napoli og Amalfikysten. Det gir transportutgifter.

Og jeg har ikke tenkt å ende som Frugal Traveler (Seth Kugel), som måtte leve på et eple, en appelsin og et stykke rugbrød han hadde smuglet fra Danmark, siste dag i hans hundredollarshelg i Oslo. Jeg har tenkt å spise godt, drikke godt, og å nyte rikelig av den fantastiske espressoen de serverer i Italia.

Kort sagt: Jeg skal leve la dolce vita i en uke – for samme pris som man lett kan måtte ut med bare for hotellrommet i «den evige stad».

Hvis det skjærer seg, får jeg gjøre som første gang jeg var i Amalfi. Da ble middagen (og lunsjen neste dag) ferdigoppskåret loff og osteskiver sittende på en mur fordi budsjettet overhodet ikke sto i forhold til stedet.

Så da får vi se. Foreløpig ligger jeg jo godt an.

 

DAG 0. PENGESTATUS:

Totalbudsjett: 5000,00 kroner

Utgifter sålangt: 1462,29 kroner

Igjen i reisekasse:  3537,71 kroner

 

En liten innrømmelse til slutt: Fordi jeg må ha med meg PC og en haug med kamerautstyr for å gjøre jobben min, har sjefen innvilget meg ett kolli innsjekket bagasje uten å føre de 460 kronene det koster i regnskapet. Jeg pakker imidlertid toalettsaker, klær etc slik at det kunne fått plass i en gratis håndbagasje.

 

Her finner du resten av blogginnleggene om 5000-kronersreisen:

Dag 1: Billig-Roma for dummies

Dag 2: Døden på utstilling

Dag 3: Slik lager de den beste italienske isen

Dag 4: Ikke-Bella Napoli

Dag 5: Det beste valget av øy

Dag 6: En liten håndbok til Sør-Italia

Dag 7: Et sterkt møte i Atrani