Charterferie på Kypros, dag 7: Ble det himmel, eller helvete?

STRANDLIV: Det er dette mange kommer til Kypros for. Foto: JOSTEIN MATRE

STRANDLIV ER GULL: Det er dette mange kommer til Kypros for. Foto: JOSTEIN MATRE

Da jeg tirsdag i forrige uke publiserte første innlegg i denne bloggserien fra Ayia Napa på Kypros, stilte jeg spørsmål om det kom til å bli en uke i charterhelvete. Jeg skulle altså teste en ferieform jeg personlig har en del fordommer mot.

Nå – når jeg kvelden før hjemreise – skriver siste innlegg er det klart at det på ingen måte har vært en helvetesuke. Det visste jeg for så vidt at det ikke kom til å bli heller. Det var selvsagt litt for å sette ting på spissen jeg sa det slik.

Hvordan har det så vært?

DETTE BLIR BARE FEIL: Nå er ikke jeg akkurat noen MinMote-Sonia, men slike topper og t-skjorter burde vært forbudt ved lov. Foto: JOSTEIN MATRE

DETTE BLIR BARE FEIL: Nå er ikke jeg akkurat noen MinMote-Sonia, men slike topper og t-skjorter burde vært forbudt ved lov. Foto: JOSTEIN MATRE

Det var enklere å komme med en konklusjon etter en uke på cruise i fjor, der jeg gjennomførte et tilsvarende prosjekt. På cruiset var det liksom bare det som skjer på båten (joda, selvsagt har du ulike muligheter når skipet er i havn, men det er tross alt bare noen av døgnets timer). På Charter er det så mange flere muligheter. Du kan egentlig melder deg mer eller mindre helt ut av det som forbindes med en «typisk» sydenturist, selv om flyreisen og hotellet er booket via et charterselskap.

Dessuten kan jo charter være nesten helt utenfor allfarvei, og så godt som fullstendig blottet for de tingene jeg ikke liker med en typisk charterferie.

Men de fleste reiser jo til de store stedene, som her på Kypros, eller Mallorca, Kreta, Gran Canaria og Alanya. Og det var derfor vi valgte et slikt sted. Det var den typen charterferie vi ville teste med et forholdsvis skrått blikk.

MORO: Det er ingen tvil om at barna liker seg på familiehotellet jeg har bodd på. Foto: JOSTEIN MATRE

MORO: Det er ingen tvil om at barna liker seg på familiehotellet jeg har bodd på. Foto: JOSTEIN MATRE

Og det som er med disse stenden er at det nesten er som komme til et mini-Skandinavia, der alt er turistifisert, men er så godt som garantert sol og 30 varmegrader.

Så konklusjonen blir vel til syvende og sist litt som etter cruiset i fjor. Charterferie er helt greit. Jeg har opplevd både ting jeg har hatt det fint med, og ting jeg ikke er veldig fan av. Men jeg kommer nok ikke til å hige etter en ny charterferie med det første. Så må alle dere som leser dette – og synes charterferie er helt gull – ikke gå fullstendig i vranglås nå. Dette er tross alt bare den helt personlige meningen til én enkel sjel fra Vestlandet, som fremdeles er relativt ung (36), men ikke har barn.

FRYS VANNET: Dette kommer litt ut av det blå, og er ikke akkurat et råd som vil gi meg noen nobelpris, men et godt triks er å fryse vannet før du tar det med på stranden. Da har du kaldt vann hele dagen. Foto: JOSTEIN MATRE

FRYS VANNET: Dette kommer litt ut av det blå, og er ikke akkurat et råd som vil gi meg noen nobelpris, men et godt triks er å fryse vannet før du tar det med på stranden. Da har du kaldt vann hele dagen. Foto: JOSTEIN MATRE

For jeg har stor forståelse for at mange liker denne ferieformen. Har man barn for eksempel, eller ikke liker å fikse og ordne ting selv, så er det absolutt en fornuftig måte å ha ferien sin på. Det er i alle fall liten tvil om at de barna jeg har sett på hotellet mitt her på Kypros har sett ut til å kose seg glugg ihjel. Det samme med de jeg har møtt på stranden og andre steder. Og så er det selvsagt behagelig for foreldrene som iblant kan overlate barna til en bamseklubb og få litt tid til å lese ferdig i alle fall halve boken de har tatt med. Det er mye verdi i den slags, og jeg skal ikke på noen måte utelukke at jeg selv kan dra på charterferie nettopp av den grunn en gang i fremtiden.

Men dersom dere velger å reise på en klassisk Syden-ferie, så husk at det finnes mer enn bare bassenget på hotellet ditt, stranden like ved og de to-tre nærmeste restaurantene. Enten du er på Kypros, eller Mallorca, Kreta, Gran Canaria, eller Alanya. Lei sykler, bil, firhjuling, scooter, eller ta en drosje, og kom dere litt rundt. Opplev noe mer når du først er på reise. Det finnes som regel mye som ikke er tvers gjennom turistifisert, uten at det betyr at du ikke får badet den dagen, eller noe godt å spise. Snarere tvert imot.

Og ikke spring på nærmeste restaurant som tilbyr skandinaviske mat. Ikke med mindre dere er på langtidsferie. Da kan jeg forstå at det kan være stas med noe hjemmekjært iblant. Men svenska kjöttbullor etter tre dager i Syden blir bare rart. Da kan du like godt ta ferien på IKEA. Neida. Joda…

SYDEN I ET NØTTESKAL: Solseng, parasoller, sand, blått hav og blå himmel. Og jeg later meg. Foto: PAPPA aka CHARTER STEIN.

SYDEN I ET NØTTESKAL: Solseng, parasoller, sand, blått hav og blå himmel. Og jeg later meg. Foto: PAPPA aka CHARTER STEIN.

Det er disse tingene som gjør at jeg har litt problemer med den klassiske Syden-ferien. Alt blir så likt og alle gjør det samme. Det skal ikke nødvendigvis så mye til for å gjøre fereien litt mer unik. Og da kan charter være helt topp.

Noen klare fordeler – som en på ingen måte skal kimse av – er det dog med charterferie. En av de er at dersom noe skulle gå galt, så får du (mest sannsylig i hvert fall) hjelp til å løse problemet av turopertøren. Skulle du plutselig ha behov for et sykehusbesøk, for eksempel, kan de hjelpe deg med det, og kanskje fortelle hvor du bør dra og ikke dra. Skulle du bli utsatt for noe kriminelt vil de sikkert også kunne bistå.

Jeg har selv sittet på en politistasjon i Havanna på Cuba etter å ha blitt ranet, og tenkt at nå hadde det vært fint med litt bistand. Jeg snakker ikke spansk, og det nærmeste vi kom en politimann som snakket engelsk de første par timene var han som pekte på meg og sa «Hollywood». Ikke vet jeg om han trodde jeg var en Hollywood-skuespiller, eller om han mente at det å bli ranet på åpen gate var litt som å være med i film, men i en slik situasjon hadde en spansktalende Star Tour-guide vært god å ha.

HALLOUMI-OST: Jeg har ikke skrevet noe særlig om mat på denne turen. Rett og slett fordi det har blitt litt nedprioritert. Men du kan ikke dra til Kypros uten å prøve denne osten. Foto: JOSTEIN MATRE

HALLOUMI-OST: Jeg har ikke skrevet noe særlig om mat på denne turen. Rett og slett fordi det har blitt litt nedprioritert. Men du kan ikke dra til Kypros uten å prøve denne osten. Foto: JOSTEIN MATRE

En annen ting er at som charterferierende er du dekket av pakkereiseloven. Den sier blant annet noe sånt som at den du har kjøpt en pakkereise av er ansvarlig for at du har et sted å bo og at du kommer deg hjem. Det kan jo komme godt med dersom det for eksempel blir streik på flyplassen du skal reise fra. Da må de sørge for at du får overnatting, eller kommer deg fra en alternativ flyplass. Og så kan du klage til pakkereisenemnda dersom du mener deg feil behandlet.

Vel, i dag har det vært siste dagen min her på Kypros. I morgen formiddag reiser jeg hjem. Dermed er dette det siste innlegget fra denne reisen (med mindre noe helt ellevilt skjer på hjemreisen i morgen og jeg bare MÅ fortelle dere om det), så takk for turen til dere som har fulgt med!

TIDLIG KRØKES SOM AVISMANN: Jeg avslutter med et bilde fra min første Kypros-tur i 1986. To ting som er verdt å merke seg med dette bildet: 1. Arne Treholt bor i dag på Kypros. 2. Jeg leser Dagbladet, men endte opp med å jobbe i VG. Foto: MAMMA

TIDLIG KRØKES SOM AVISMANN: Jeg avslutter med et bilde fra min første Kypros-tur i 1986. To ting som er verdt å merke seg med dette bildet: 1. Arne Treholt bor i dag på Kypros. 2. Jeg leser Dagbladet, men endte opp med å jobbe i VG. Foto: MAMMA

Til slutt presenterer jeg det siste og syvende charterferierådet fra Svein Østvik, bedre kjent som Charter-Svein. Før jeg viderebringer det nevner jeg bare at dette ikke har vært en spesielt aktuell problemstilling for mitt vedkommende…

«Bruk solfaktor på utsatte steder. Det finnes nudiststrender i Syden også.»

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG I BLOGGSERIEN OM CHARTERFERIE PÅ KYPROS:

Dag 1: En uke i helvete?

Dag 2: Ikke akkurat sommerkroppen

Dag 3: Dette bildet fikk vi ikke lov å ta

Dag 4: Solkrem skaper kjempeproblem

Dag 5: Himmelen for alle partysvensker

Dag 6: Finnes det klarere vann?

Charterferie på Kypros, dag 6: Finnes det klarere vann?

HAAAAALLOOOOO: Ikke verst bilde til å være tatt med en mobiltelefon gjennom en pose under vann. Foto: SNORKLESELFIE

HAAAAALLOOOOO: Ikke verst bilde til å være tatt med en mobiltelefon gjennom en pose under vann. Foto: SNORKLESELFIE

Min nest siste dag på Kypros ble brukt delvis under vann.

Men før jeg kom meg under vannet leide jeg scooter, og det var med en viss frykt jeg la ut på veien. Ville jeg klare å huske hele dagen at det på Kypros er venstrekjøring? Kunne jeg etter å ha hatt en pause ved en strand, eller spist lunsj, eller noe, plutselig finne på å legge meg i høyre fil, for så å bli most av en trailer full med store vannmeloner?

Ja, det kunne jeg sikkert, men som du skjønner har ikke det skjedd. Jeg hadde neppe sittet her å knotet ned denne teksten i så fall. Det gikk altså bra. Hele dagen holdt jeg meg på riktig (eller gal…) side av veien.

«VIKTIG Å HUSKE, VIKTIG Å HUSKE, VIKTIG Å HUSKE»: Jeg hadde litt panikk for at jeg skulle glemme at man kjører på venstre side på Kypros. Foto: JOSTEIN MATRE

«VIKTIG Å HUSKE, VIKTIG Å HUSKE, VIKTIG Å HUSKE»: Jeg hadde litt panikk for at jeg skulle glemme at man kjører på venstre side på Kypros. Foto: JOSTEIN MATRE

Dette med venstrekjøring er noe som stammer fra den tiden engelskmennene styrte øyen. Selv har jeg bare en gang før vært sjåfør på venstreside, og det var sist gang jeg var på øyen. Den gang var jeg ikke en gang gammel nok til å ha lappen, så at jeg fikk låne scooter var vel neppe helt etter boken.

Jeg var rett nok gammel nok til å kjøre en slik, etter norske regler i hvert fall, men jeg hadde ikke engang en slik lapp. Nå har jeg derimot lappen, og kjørte i full lovlighet. Etter å ha plukket opp den sølvgrå scooteren – eller Sølvpilen, som jeg naturlig nok døpte den, kjørte jeg ut til Kapp Greko. Det ligger litt øst for Ayia Napa. Her fant jeg et sted jeg nesten hadde for meg selv. Det var ikke akkurat en strand, men det er ikke så farlig for min del. Det var akkurat nok flat stein til at jeg kunne legge meg ned der. Og jeg kom meg enkelt uti og opp av sjøen.

6poserhoppOg det er her vi kommer til dette med at vannet her på Kypros er så klart. Og ingen steder klarere enn ved Kapp Greko.

– Du vil ikke finne klarer vann om du kjører rundt hele øyen, sa barnearbeideren (hun virket voldsomt ung!) som ordnet med det praktiske når jeg hentet Sølvpilen.

Det tror jeg hun må ha rett i. Faktisk er jeg usikker på om det er mulig å finne klarere vann noe sted i verden. Jeg aner selvsagt ikke, og ikke vet jeg heller om det faktisk finnes gode målinger på denslags, men la oss ikke henge oss opp i detaljer.

SPECIAL PRICE FOR YOU MY FRIEND: Den var vel neppe spesielt billig den melonen jeg kjøpte av disse kompisene, men jeg fikk i hvert fall ta bilder av de med på kjøpet. Foto: JOSTEIN MATRE

SPECIAL PRICE FOR YOU MY FRIEND: Den var vel neppe spesielt billig den melonen jeg kjøpte av disse kompisene, men jeg fikk i hvert fall ta bilder av de med på kjøpet. Foto: JOSTEIN MATRE

Jeg slengte på meg dykkermasken og snorkelen og vaket rundt i vannoverflaten. Dessverre var det ikke all verdens med fisk og koraller og denslags å se.

Dette var ikke akkurat Great Barriere Reef, men fint var det likevel. Og det beste er at du nesten – jada, bare nesten – ser like bra uten maske når du er over vann, som med maske under vann.

Men jeg liker meg under vann. Det er noe veldig befriende straks ørene kommer under overflaten. Da er det som om resten av verden forsvinner, og det bare er du og det du ser foran deg som eksisterer. Det er godt mulig jeg kunne ha snorklet meg inn i evigheten.

HJELM ER TØFT: Bruk hodet, bruk hjelm! Foto: SELFIE

HJELM ER TØFT: Bruk hodet, bruk hjelm! Foto: SELFIE

Jeg klarte til og med å ta noen helt brukare selfies av meg selv under vann. Uten å ha undervannskamera. Tidligere i år gikk jeg nemlig til innkjøp av en vanntett pose for mobiletelefonen (jeg bruker den også til å ha cash og visakort i). Med iphonen i den var det bare å knipse i vei. Rett nok blir bildene litt preget av posen som dekker linsen, men resultatet ble ikke så aller verst. Vanskeligere var det å ta bilder av ting på litt avstand. Selv om vannet var aldri så klart. Derfor blir det med denne selfien over her.

Uansett er det et knakende godt tips å skaffe seg en slik pose for alle dere som skal på en eller annen strand i sommer. Da kan du bade uten å legge verdisaker igjen på stranden. Genialt når du er alene. Jeg putter min i en lomme på badeshortsen som jeg kan lukke, men det går også an å knytte et tau i posen og henge den rundt halsen.

Men jeg var ikke bare vært under vann i dag. Jeg suste litt rundt om kring, og så meg om fra setet på Sølvpilen. I den lille byen Deryneia stoppet jeg for å spise lunsj.

Jeg kjørte også nedom Konnos Bay, som flere lokale i løpet av uken har nevnt som områdets beste strand. Det er mulig den er det, men det var nok en strand overfylt av parasoller og folk. Og jeg hadde jo ikke leid scooter for å dra på en slik. Da kunne jeg like gjerne blitt på en av strendene inne i Ayia Napa. Derfor kjørte jeg heller tilbake til Kapp Greko for et siste bad før jeg hadde en middagsavtale. Men denne gang kjørte jeg ned et litt annet sted, og kom til de kjente klippene, som folk hopper fra.

KONNOS BAY: Mange lokale holder dette som favorittstranden. Foto: JOSTEIN MATRE

KONNOS BAY: Mange lokale holder dette som favorittstranden. Foto: JOSTEIN MATRE

– Det er akkurat passe høyt. Ikke så høyt at det er farlig, men høyt nok til at det ikke er kjedelig, mente Richard Pennock fra Birmingham.

Sammen med kompisen Will Carr hoppet han utfor flere ganger mens de filmet hverandre med et vanntatt go-pro-kamera.

– Du må jo prøve du også, sa sistnevnte til meg.

Jeg var litt skeptisk. Det så ut til å kunne være rundt 15 meter høyt. Men etter litt overtaling lot jeg det stå til. Og det gikk selvsagt helt fint.

TO I EN: Will og Richard hoppet samtidig og filmet hverandre. Foto: JOSTEIN MATRE

TO I EN: Will og Richard hoppet samtidig og filmet hverandre. Foto: JOSTEIN MATRE

Og nede fra sjøen så jeg jo at det neppe var mer enn 10 meter. Jeg hadde latt meg lure av – ja, du gjettet riktig, det klare vannet. Jeg så jo selvsagt helt til bunns da jeg stod oppe på kanten, og dette fikk det til å virke betydelig høyere enn det virkelig var.

Her kommer nest siste av Charter-Sveins, kjent for å ha vært mer i Syden enn de fleste, syv råd for en vellyket charterferie:

«Praktiser sikker sex!»

JOSTEIN'S IN THE AIR: Jepp, dette er beviset for at undertegnede hoppet. Foto: RICHARD OF BIRMINGHAM

JOSTEIN’S IN THE AIR: Jepp, dette er beviset for at undertegnede hoppet. Foto: RICHARD OF BIRMINGHAM

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG I BLOGGSERIEN OM CHARTERFERIE PÅ KYPROS:

Dag 1: En uke i helvete?

Dag 2: Ikke akkurat sommerkroppen

Dag 3: Dette bildet fikk vi ikke lov å ta

Dag 4: Solkrem skaper kjempeproblem

Dag 5: Himmelen for alle partysvensker

Charterferie på Kypros, dag 5: Himmelen for alle partysvensker

OOA HELA NATTEN, OOA HELA DAN: På Kypros festes det døgnet rundt. Her fra skumparty på strandbaren på Nissi Beach. Foto: JOSTEIN MATRE

OOA HELA NATTEN, OOA HELA DAN: På Kypros festes det døgnet rundt. Her fra skumparty på strandbaren på Nissi Beach. Foto: JOSTEIN MATRE

…men et aldri så lite helvete for oss andre!

Ayia Napa her på Kypros er viden berømt for sitt heftige natteliv. Det er et sikkert tegn på at det er sommer når VG eller Dagbladet skriver hjem om de elleville sexfestene, spritcruisene og småjenter som drikker seg snydens kanakkas før solen har rukket å gå ned, men likevel fortsatt får servering.

Nå har jeg testet selv. Ja, altså jeg var ikke på noe sexfest eller spritcruise (det er vel forresten egentlig to ord for sakke greie). En plass får grensen gå for hva jeg orker å utsette meg selv for på denne turen. Mitt oppdrag er jo ikke å skrive kritiske reportasjer om uansvarlig, norsk ungdom.

STILLE FØR STORMEN: Slik så det ut ved inngangen til partygata på ettermiddagen. Bare timer senere er stedet en orgie av fyll og fest. Foto: JOSTEIN MATRE

STILLE FØR STORMEN: Slik så det ut ved inngangen til partygata på ettermiddagen. Bare timer senere er stedet en orgie av fyll og fest. Foto: JOSTEIN MATRE

Jeg skal bare erfare ulike sider ved en charterferie i Syden.

Og en av disse tingene er altså partylivet. Og party var det. Men ikke akkurat min kopp med sprit, for å si det slik.

Jeg følte meg enda mer malplassert i partygaten enn hva jeg – som reiser alene uten barn – gjør på familiehotellet jeg bor på. Opplevelsen av å gå på byen blir selvsagt ikke like kul når du går ut alene, knapt drikker, fordi du tross alt er på jobb, og hele tiden må tenke på å klare å få tatt noen bilder som er mulig å bruke. Det ville trukket ned en byturopplevelse uansett hvor det var. Men å gå på byen i Ayia Napa ville neppe vært noen höjdare for meg uansett om jeg var her på ferie med mine beste kompiser og det hadde vært alkohol i lange baner.

For det første ville vi vært 10-15 år for gamle. Her er folk gjerne i begynnelsen av 20-årene (yngre også!). Jeg er 36. På ene stedet jeg var innom ba DJen alle som var født på 90-tallet om å «make some noise». Etterpå måtte alle som var født på 80-tallet gjøre det samme. Han ba aldri oss fra 70-tallet om å gaule alt vi var gode for. Men det var kanskje like greit ettersom jeg trolig var den eneste.

For det andre er ikke rave-lignende musikk det jeg løper etter på byen. Burde ikke rave dødd på 90-tallet, forresten?

Og for det tredje blir jeg så sykt irritert over alle innkasterne som hele tiden maser på at du må komme inn på akkurat deres bar, eller nattklubb. De føltes helt kliss like alle sammen, så det spilte jo egentlig overhode ingen rolle hvor man gikk.

VORSPEIL: Det tok ikke akkurat av på balkongen min, men et par øl for å få opp motet til å gjøre en jobb jeg ikke hadde veldig lyst til. Foto: SELFIE

VORSPEIL: Det tok ikke akkurat av på balkongen min, men et par øl for å få opp motet til å gjøre en jobb jeg ikke hadde veldig lyst til. Foto: SELFIE

Jeg var som sagt tilnærmert edru. Rett nok motet jeg meg opp på balkongen min med et par pils før jeg fant stripa i 01-tida. Når jeg først kom dit fremstod jeg jo selvsagt som kveldens store nerd uansett hvilket sted jeg gikk inn på. Alene, edru og tok hele tiden bilder med mobilen. Jeg tok ikke sjansen på å ta med VGs store, dyre kamera ut, og litt fordi jeg tenkte folk da kanskje ville skygge banen når jeg tok bilder og litt fordi jeg var redd for hva som kunne skje med det. Det gikk selvfølgelig ut over kvaliteten på bildene, så beklager det.

Den første baren jeg var innom var av typen som har et par lettkledde damer dansende ut mot gata for å lokke til seg kunder. Det er ganske fascinerende at mange unge gutter så ut til å falle for det trikset. Trodde de virkelig at de skulle få sjanse på disse damene? Det var begrenset med andre damer på dette stedet.

DE VIL HA EN BLÅ BALLONG:: Hva navnene deres var fikk jeg aldri vite, men de to britiske damene var strålende fornøyde med sine ballonger. Foto: JOSTEIN MATRE

DE VIL HA EN BLÅ BALLONG:: Hva navnene deres var fikk jeg aldri vite, men de to britiske damene var strålende fornøyde med sine ballonger. Foto: JOSTEIN MATRE

Jeg møtte derimot to unge, britiske damer ute på gaten i det jeg skulle sjekke ut neste sted (som lå ca 10 sekunder unna – barene ligger tett i tett i tett i tett). De hadde akkurat kjøpt seg hver sin blå ballong som de stod og innhallerte av. Jeg spurte hva greia var.

– Det er lattergass, svarte hun ene og begynte umiddelbart å le seg skakk.

Jeg vurderte et øyeblikk å synge «Jeg vil ha en blå ballong», og få meg en selv. Kanskje det var det som måtte til for at jeg skulle hatt det moro på byen.  Men jeg droppet det.

DANS ÅPPÅ DISKEN: Gutta syntes det var stor stas å få danse sammen med denne snella. Foto: JOSTEIN MATRE

DANS ÅPPÅ DISKEN: Gutta syntes det var stor stas å få danse sammen med denne snella. Foto: JOSTEIN MATRE

I stedet kom jeg i prat med noen svenske gutter. De ville ikke la seg avbilde i en norsk avis.

– Vi er ikke helt edru, skjønner du, forklarte han ene.

Å!? Sier du det, tenkte jeg i mitt stille sinn. Det hadde jeg ALDRI klart å gjette meg til.

Men partysvenskene fortalte gladelig om hvorfor de bare elsket å gå på byen her.

– Billig sprit og villige damer, sa han samme som følte han trengte forklare meg at han var snydens.

– Det här är som at komma til himmelen, sa han som insisterte på at han het Kong Carl Gustav.

Og joda, jeg kan skjønne at festglad ungdom synes det er moro på et slikt sted, selv om jeg – gamle, trauste mannen – dødde litt mer inni meg for hvert sted jeg besøkte.

OOA HELA NATTEN, OOA HELA DAN: Det er skumparty på kvelden også. Foto: EN NERD SOM VAR EDRU OG ALENE PÅ BYEN.

OOA HELA NATTEN, OOA HELA DAN: Det er skumparty på kvelden også. Foto: EN NERD SOM VAR EDRU OG ALENE PÅ BYEN.

Aller mest dødde jeg da jeg etter klokken 02, når barene stengte, måtte inn på en nattklubb og endte på – jada – den med skumparty.

Hvor morsomt er det egentlig at alle på diskoen ser ut som om de er stjerner i den seneste Lano-reklamen? Bortsett fra det, og at det etterhvert ble glatt på gulvet – såpeglatt faktisk (ka-ching!) – og klærne ble våte, var det liksom ikke så mye mer å som skilte dette fra en hvilket som helst annen nattklubb.

GOD NATT: For noen sluttet kvelden tidlig.

GOD NATT: For noen sluttet kvelden tidlig. Foto: JOSTEIN MATRE

Det var på denne nattklubben jeg ba bartenderen om noe vann, men fikk et glass som inneholdt sprit. Dersom det er normen så skjønner man jo hvorfor folk ligger strødd gatelangs i løpet av natten. Nå kan det selvsagt tenkes at han bare misforstod, men det er vel ingen overdrivelse å si at man ikke er så nøye på skjenkeregler i partygaten i Ayia Napa. Faktisk var det her jeg selv aller første gang drakk sprit. Da var jeg 16 og ble huket tak i av en innkaster. Jeg, en jente på 15 og en gutt på 13. Vi fikk alle servering. Også han på 13 (mulig han var 14 den gang, men uansett).

I dag er det liten tvil om hvilket av rådene Charter-Svein ga meg før avreise som skal med. Råd nummer fem er som følger:

«Start dagen med et smil. Det er vanskelig å være fyllesyk når man smiler.»

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG I BLOGGSERIEN OM CHARTERFERIE PÅ KYPROS:

Dag 1: En uke i helvete?

Dag 2: Ikke akkurat sommerkroppen

Dag 3: Dette bildet fikk vi ikke lov å ta

Dag 4: Solkrem skaper kjempeproblem

Charterferie på Kypros, dag 4: Solkrem skaper kjempeproblem

IKKE SOM SMURT: Noen burde ha oppfunnet smørefri hud, slik man har smørefrie ski! Foto: SELFIE

IKKE SOM SMURT: Noen burde ha oppfunnet smørefri hud, slik man har smørefrie ski! Foto: SELFIE

Jeg trodde vi var enige om at ingen hadde lov å reservere solsengene ved bassenget. Det var jo noe av det første guiden sa da vi kom at det ikke var lov. Men så, når jeg endelig har bestemt meg for å ha en dag ved bassengkanten, så er det ikke en eneste solseng ledig. Og ingen må tro at det lå folk på alle. På halvparten lå det et håndklede, en t-skjorte, eller kanskje bare et par solbriller.

Nå var jeg rett nok jeg ikke veldig tidlig ute, men likevel. Det var ingenting å oppdrive. Ingenting bortsett fra en stusselig liten seng langt ute i distriktet. I perefirien. In the middle of nowhere.

Og hva skjer da? Jo, jeg følger trenden. Når jeg gikk bort en time for å spise lunsj, da lot jeg håndkledet ligge igjen. Jeg kunne jo ikke risikere at også den sengen ute i ødemarken skulle bli opptatt.

UTENFOR ALLFARVEI: Ser du noe basseng her? Foto: JOSTEIN MATRE

UTENFOR ALLFARVEI: Ser du noe basseng her? Foto: JOSTEIN MATRE

Og det er vel egentlig det alle andre har gjort også. De har bare gjort som de som kom før dem gjorde. Men en eller annen luring har startet dette. Han, eller kanskje hun, må vi finne. Dette kan ikke gå upåaktet hen!

Dessuten har jeg egentlig aldri skjønt hvorfor folk vil ligge ved bassenget når de er i varmere strøk. Det er jo mye morsommere å ligge på stranden.

Det syntes jeg når jeg var unge, og lekte i sanden, og det synes jeg i dag. I alle fall når vannet er så varmt som her. 29 grader var det i sjøen i dag. Men for all del, mer plass på stranden til oss andre, så da kan dere bare ligger der og holde opptatt på solsengene deres.

Men i dag lå jeg altså «ved» bassenget (les: langt uti huttaheiti) selv. Det er selvsagt fordi jeg skriver denne bloggen, og derfor syntes jeg burde ha med den erfaringen også.

FAMILIEFEIDE: Det var en jevn batalje når pappa Thomas og yngstedatter Mathilda utfordret mamma Christina og de to eldre søstrene

FAMILIEFEIDE: Det var en jevn batalje når pappa Thomas og yngstedatter Mathilda utfordret mamma Christina og de to eldre søstrene

Opplagt er ikke alle enig med meg i at stranden er best. Blant de som foretrekker bassenget er de danske søstrene Josefine (15), Nicoline (11) og Mathilde (8).

– Det er bare når man skal snorkle det er bedre på stranden, forklarer Nicoline.

Det er forresten de tre jentene sin skyld/fortjeneste (velg det du mener passer best) at familien er på charterferie.

– Ja, de la ned veto, ler mamma Christina.

Hun forklarer at de også tidligere har vært på chartertur, men de siste årene har det gått i bilferier til blant annet Italia og Kroatia.

– Dette er morsommere, er Mathilde klar på.

– Ja, fordi det er mange andre barn her, legger Nicoline til.

Også eldstesøster er enig i at charterferie er best, selv om alle tre også hadde det stas på bilferiene.

– Det er gøy at de lager til så mange aktiviteter.

VANNGYM: Hotellet har mange aktiviteter. Også for de aldre. Foto: JOSTEIN MATRE

VANNGYM: Hotellet har mange aktiviteter. Også for de aldre. Foto: JOSTEIN MATRE

At de valgte et familiehotell var likevel ikke bare fordi det er mange aktiviteter for de minste.

– Blue Village-konseptet går for å ha rene og pene hoteller, sier pappa Thomas, og legger til at det jo er ganske enkelt og bedagelig med charterferie.

En av de tingene som gjør livet enkelt, for de som vil slippe å ta valg, er at hotellet har mulighet for all inclusive. Det har ikke jeg tatt, for det er et konsept som virkelig byr meg imot. Det er det to grunner til. Den ene er at jeg synes det blir kjedelig å spise samme sted hver dag. Noe du må med mindre det er et hotell med flust av restauranter. Noe som ikke er tilfelle her. Det andre er at da går lokale, og kanskje mer genuine, restauranter glipp av omsetning. I stedet går pengene til store internasjonale charterselskaper.

Men nok om det. Jeg har hatt verre dilemmaer å konsentrere meg om i dag. Et realt kjempeproblem, faktisk!

Hvordan få solkremen til å sitte når man er konstant badevåt, eller svett?

Det er jo helt håpløst å smøre seg jo! Jeg smurte meg før jeg gikk ut fra rommet. Det funket jo. Da var jeg tørr og alt var en fest. Men når jeg skulle smøre meg igjen etter en liten svømmetur i bassenget (jeg ble helt utslitt av å gå den lange veien!) tenkte jeg først å vente til jeg hadde tørket.

Problemet var jo at jeg aldri tørket. Det er opp mot 40 grader her, så det våte bassengvannet jeg hadde på kroppen gled sakte, men fryktelig sikkert, over til å bli svette. Så da var jeg like langt, og solkremen ville absolutt ikke inn i huden. Jeg vil jo ikke bli solbrent!

Gode råd tas imot med takk. Men ikke dersom de er dyre. Hvorfor må gode råd nødvendigvis være dyre? Kan ikke folk bare dele generøst?

BAMSEMANIA: Dersom du noen gang ønsker å glede et barn kan det anbefales å kle seg ut som en enorm teddybjørn. Foto: JOSTEIN MATRE

BAMSEMANIA: Dersom du noen gang ønsker å glede et barn kan det anbefales å kle seg ut som en enorm teddybjørn. Foto: JOSTEIN MATRE

Siden jeg hang på hotellet i dag, forsøkte jeg forresten å spore opp den mye omtalte Bamseklubben. Jeg tenkte jeg måtte se hva dette var for noe.

Derfor fulgte jeg skilt som var satt opp til der klubben holder til. Problemet var bare at jeg likevel ikke fant den. Etter å ha fulgt skiltene et lite stykke kom jeg bare til en blindvei. Og ingen flere skilt. Kan det være slik at skiltene bare er til for å forvirre de voksne slik at barna skal få ha stedet helt for seg selv? Mange av de kan jo uansett ikke lese, så de bryr seg ikke om hvor skiltene peker. De har sikkert fått visst hvor klubben er i et hemmelig møte med guidene ved ankomst. Unger, altså. Sleipe åler!

Men til slutt fikk jeg oppleve Bamse og kompisene hans jeg også. De kom nemlig på en slags parade rundt bassenget. Og selv om jeg lå flere mil unna var det umulig å ikke registrere at noe var på ferde:

– JIPPI!! DET ER BAMSEPARADE!! ropte flere unger.

– HEIA BAMSE!! ropte andre.

De gikk fullstendig bananas alle sammen.

UTSIKT FRA BALKONGEN: Legg merke til hvor mange senger folk har okkupert uten at de bruker dem. Mystisk... Foto: JOSTEIN MATRE

UTSIKT FRA BALKONGEN: Legg merke til hvor mange senger folk har okkupert uten at de bruker dem. Mystisk… Foto: JOSTEIN MATRE

Så da spratt jeg opp fra solsengen og nådde frem til hysteriet akkurat i det Bamse og co var kommet ned mot sjøen. Som pliktoppfyllende charterblogger tok jeg selvsagt bilder av Bamse og barna. Ikke alle så ut til å like det. En far ga meg et blikk som tydet på at han trodde jeg var en slags creepy tulling siden jeg tok bilder, og opplagt uten at noen av barna var mine egne.

Jeg har forresten blitt fortalt et rykte jeg ikke aner om er noe hold i når det kommer til disse bamsefigurene. Normalt driver jo ikke vi journalister med ryktespredning. Vi venter helst til vi har sikre kilder. Men i denne bloggen tar jeg meg noen friheter. Så her kommer det:

Guiden som er inne i kostymet (herregud det må være varmt, forresten!) er visstnok alltid den fyllesyke guiden. Han, eller hun, som var ute og festet dagen før.

Jeg aner som sagt ikke om det stemmer. Jeg bare forteller hva jeg har hørt, så don’t shoot the messenger.

NÆRBUTIKK: En fordel med et stort familiehotell er at det er kort vei til butikken. For meg er det ned trappen til høyre i bildet, og så nøyaktig 40 skritt bort til butikken du ser i enden. Foto: JOSTEIN MATRE

NÆRBUTIKK: En fordel med et stort familiehotell er at det er kort vei til butikken. For meg er det ned trappen til høyre i bildet, og så nøyaktig 40 skritt bort til butikken du ser i enden. Foto: JOSTEIN MATRE

Uansett: Barn liker Bamse og barn liker seg på hotellet her. Det viser min superenkle forskning. Og det kan selv en barnløs som meg verdsette og se verdien av.

Men nå er det på tide å runde av. Det gjør jeg med dagens råd fra Charter-Svein, kjent som Syden-entusiast fra TV-programmet «Charterfeber». Før avreise sendte han meg sine syv beste råd for en bra charterferie. Dette er råd nummer fire:

«Bli kjent med sider av deg selv som du skjuler i Norge! Syden er ut av komfortsonen!»

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG I BLOGGSERIEN OM CHARTERFERIE PÅ KYPROS:

Dag 1: En uke i helvete?

Dag 2: Ikke akkurat sommerkroppen

Dag 3: Dette bildet fikk vi ikke lov å ta

Charterferie på Kypros, dag 3: Dette er bildet vi ikke fikk lov å ta

HIT, MEN IKKE LENGER: Bak gjerdet ligger den delen av Famagusta som er fullstendig forlatt. Her er hoteller og privathjem i ferd med å falle fra hverandre. Denslags må man for all del ikke ta bilder av. Foto: JOSTEIN MATRE

HIT, MEN IKKE LENGER: Bak gjerdet ligger den delen av Famagusta som er fullstendig forlatt. Her er hoteller og privathjem i ferd med å falle fra hverandre. Denslags må man for all del ikke ta bilder av. Foto: JOSTEIN MATRE

*Plystrelyd*, *HØY plystrelyd*, *HØYERE PLYSTRELYD!!!*

Å ja, det var meg det ble plystret på. Jeg skjønte ikke det jeg…

Fem sekunder etter at jeg har dradd opp kamera og knipset fire bilder av gjerdet midt på stranden uler det fra høyre. Jeg kikker opp, og der oppe, i et slags tårn, står en vakt og plystrer og hoier og roper. Det er helt tydelig at han ikke liker at jeg tar bilder. Han signaliserer at han vil komme ned og snakke med meg.

Men mer om den historien etterpå.

Først må jeg bare nevne at i går var det sykt varmt her på Kypros. Ryktene skal ha det til at det var opp mot 40 grader. Selv har jeg bare bevis for at det var minst 36, men jeg mener noen nå bør ta ansvar.

HOT: Ja, ikke han på bildet altså, men temperaturen. Selv i bussen med air conditon ble det intenst. Foto: SELFIE

HOT: Ja, ikke han på bildet altså, men temperaturen. Selv i bussen med air conditon ble det intenst. Foto: SELFIE

Det er greit at vi reiser til Syden fordi vi ønsker varme, og fordi vi gjerne vil kunne bade uten å oppleve at våre edlere deler gjemmer seg som en skremt skilpadde (nå snakker jeg selvsagt for oss menn, men dere damer har sikkert en metafor som passer dere også), men det holder med opp mot 30.

Er det lov å klage til Reisegarantifondet på grunn av dette? Jeg, vet de får mange rare klager, så det kan jo være verdt et forsøk. Opp mot 40 er jo nærmest helsefarlig. I hvert fall for barn og eldre.

Vel, det var altså denne Tobias i tårnet som plystret på meg, og var på vei ned for å snakke med meg. Mens han går ned trappene skynder jeg meg og tar ut minnebrikken fra kamera og gjemmer den i sekken. Så går jeg ham i møte. Han sier noe på tyrkisk. Jeg svarer på engelsk. Akkurat hva han sier aner jeg ikke, men han peker på et skilt som viser at her er det ikke lov å ta bilder. Skiltet hadde jeg allerede sett. Før jeg tok bildene.

ABSURD: Denne delen av stranden er åpen, men like bak ligger hotellene, som har stått tomme i 40 år. Totalt 10.000 hotellsenger hadde Famagusta. Foto: JOSTEIN MATRE

ABSURD: Denne delen av stranden er åpen, men like bak ligger hotellene, som har stått tomme i 40 år. Totalt 10.000 hotellsenger hadde Famagusta. Foto: JOSTEIN MATRE

IKKE FOTOFORBUD: Dette hotellet, det eneste i ordentlig stand på lange avstander, var selvsagt helt greit å ta bilde av. Her har forresten selveste Paul Newman bodd. Foto: JOSTEIN MATRE

IKKE FOTOFORBUD: Dette hotellet, det eneste i ordentlig stand på lange avstander, var selvsagt helt greit å ta bilde av. Her har forresten selveste Paul Newman bodd. Foto: JOSTEIN MATRE

Det er tydelig at han vil se bildene på kamera, og at han vil at jeg skal slette dem. Jeg viser (det går an selv etter at jeg har tatt ut disken, men ikke spør meg hvordan, for jeg har egentlig ikke så god peiling på foto), og jeg sletter. Det han ikke vet er at jeg fremdeles har bildene på minnebrikken i sekken. Han nikker fornøyd, jeg nikker tilbake og rusler bort igjen.

Ha! Lurte deg!

– Det er militært kontrollert område på andre siden av gjerdet. De liker ikke at man tar bilder inn der. Militæret er rare slik, sier Pambos.

PASSKØ: For å komme inn i det tyrkiskokkuperte området måtte vi gjennom passkontroll. Foto: JOSTEIN MATRE

PASSKØ: For å komme inn i det tyrkiskokkuperte området måtte vi gjennom passkontroll. Foto: JOSTEIN MATRE

Greskkyprioten, som snakker flytende svensk, er guiden på utflukten jeg er med på til Famagusta. En av byene på Kypros som har vært i tyrkisk kontroll siden de okkuperte rundt 37 prosent av landarealet på øyen i juli, 1974. 65.000 mennesker fikk bare noen timer på seg til å flykte fra byen. De fikk aldri komme hjem igjen.

I dag er store deler av det som VAR den store turistbyen på øyen en spøkelsesby. Ting står akkurat slik det ble forlatt, bare mye mer falleferdig. Det er dette området jeg tok bilde av. Et bilde som jeg publiserer på denne bloggen selv om den tyrkiske vakten ville ha det slettet. Det er ingenting hemmelig på bildet. Det ser bare ikke så bra ut for tyrkerne at de har latt store deler av byen forfalle. Men dette er virkeligheten, og den vil jeg vise frem.

– Før var spøkelsesbyen enda større, men etter hvert som stadig flere tyrkere flyttet fra fastlandet til Tyrkia og til Kypros tok de i bruk mer av dette området, forklarer Pambos, som er gift med en dame som selv måtte flykte.

Hun var ni år den gangen. Nå bor det en tyrkisk familie i huset hun bodde i sammen med sin familie.

Det er bare et land i hele verden som har anerkjent tyrkernes okkupasjon av den nordre delen av Kypros. Og hold dere fast and hold your horses; Jada, det er selveste Tyrkia. Absolutt INGEN andre land. Kypros ønsker å få landet sitt tilbake, og en løsning kan kanskje bli at dersom Tyrkia skal få EU-medlemskap må de trolig gå med på at hele øyen igjen skal bli én nasjon.

Du kan lese mer om konflikten her.

GUIDE: Pambos var Star Tours guide på utflukten. Foto: JOSTEIN MATRE

GUIDE: Pambos var Star Tours guide på utflukten. Foto: JOSTEIN MATRE

Utflukten jeg var med på – i regi av turoperatøren – gikk elles innom gamlebyen til Famagusta. Den er ikke en del av spøkelsesbyen, men ligger på sin måte inngjerdet bak en høy bymur fra 1530-tallet. Her fikk vi blant annet høre at innenfor muren dekker var det i sin tid 365 kirker. Ikke verst for et område bare på størrelse med en god håndfull fotballbaner.

Elles var utflukten i seg selv ganske grei. Jeg er alltid redd for å ende opp som en saueflokk når jeg deltar på slikt, men det meste av guidingen skjedde i bussen, så med unntak av noen minutters historietime inne i gamlebyen fikk vi gå rundt for oss selv. Det var hakket bedre enn den turen jeg var på da jeg var cruisepassasjer i fjor, og sammen med en haug masete amerikanere sprang etter en dame med et skilt, mens vi selv hadde nummerlapp på brystet.

ER DET MULIG? Parkeringsplass på historisk grunn. Foto: JOSTEIN MATRE

ER DET MULIG? Parkeringsplass på historisk grunn. Foto: JOSTEIN MATRE

I gamlebyen var det mest oppsiktsvekkende at tyrkerne – etter at de fra 2004 tillot turister å komme over på sin del av øyen – hadde valgt å legge enparkeringsplass midt inne i det som var ruinene etter et gammelt venetiansk slott. Sånt må det vel være mulig å sette folk i gapestokk for? Guiden var i alle fall oppgitt.

– Dette blir bare helt feil for meg, sa han.

Tykerne hadde gjort et par andre ting som virket noe snodig også; For eksempel gjort om den gamle St. Nikolas-katedralen, fra 1300-tallet til en moske. For så vidt greit. I alle fall bedre enn at den blir revet og erstattet med en ny moske, men det så unektelig rart ut med vegg til vegg-teppe i den eldgamle kirken.

ORGINAL PILSEN: Det er ikke noe juks i denne sjappa. Foto: JOSTEIN MATRE

ORGINAL PILSEN: Det er ikke noe juks i denne sjappa. Kjekt når du skal shoppe suvernirer. Foto: JOSTEIN MATRE

Rart var også et skilt jeg gikk forbi. Alle vet jo at i Syden flommer det over av falske produkter. Du kan kjøpe fotballdrakter som er produsert av Dadidas, vesker av Pada, solbriller fra Raybum og gud vet hva. Alt til «special price for you my friend».

Men at det muligens finnes fake alkohol var nytt for meg. Nå har jeg rett nok aldri sett det, men hvorfor ellers skulle alkoholsjappa i Famagusta reklamere med «Original Alcoholic Beverages»? Fantes det andre butikker i området som solgte Carlsbert, Black Daniels og Absolute Music Vodka? Veldig spesielt!

VEGG-TIL-VEGG-BONANZA: Kirken som ble til en moske. Foto: JOSTEIN MATRE

VEGG-TIL-VEGG-BONANZA: Kirken som ble til en moske. Foto: JOSTEIN MATRE

Hei, det er tid for dagens charterråd!

De av dere som har lest de første to innleggene i denne bloggserien vet at jeg hver dag presenterer et charter-råd fra selveste Svein Østvik. Bedre kjent som Charter-Svein. Han delte syv gode råd med meg før avreise. Her er dagens. «Legg igjen vanemønstret ditt. Nå er det «en lille en» til frokost!»

Jeg har tatt Svein på ordet, så da vet dere hvordan dagen i dag har startet. Skål!

Men helt til slutt skal jeg selv komme med et lite råd til dere. Det gjelder for så vidt ikke bare på charterturer, men hvor enn du har vært og tatt et bad. Og det er først og fremst for menn:

Ikke gå de to-tre kilometerne hjem fra stranden i våt badeshorts. Det blir gnissninger, og det er bare ikke smart. De av dere som har prøvd – som jeg idiotisk nok gjorde (igjen) i dag – vet hva jeg snakker om. De andre av dere får bare ta meg på ordet.

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG I BLOGGSERIEN OM CHARTERFERIE PÅ KYPROS:

Dag 1: En uke i helvete?

Dag 2: Ikke akkurat sommerkroppen

Charterferie på Kypros, dag 2: Ikke akkurat sommerkroppen

 

HUNKS AND CHUNKS: Ikke alle kan være topptrente. Foto: EN SVENSK DAME

HUNKS AND CHUNKS: Ikke alle kan være topptrente. Foto: EN SVENSK DAME

Det er ikke det at jeg er feit. Det er bare det at jeg ikke akkurat har gjort noen innsats for å få komme i form.

Vi i VG skriver jo stadig saker a la «Slik får du sommerkroppen», «Tren deg i form til badesesongen», eller «Sommeren er her allerede – SLIK blir DU råheit ved å trene bare 15 sekunder hver dag i en halv dag, og DERFOR kan du allerede gå på stranden i morgen og flekse muskler».

HOPP I HAVET: De tøffeste gutta hopper fra klippen utenfor Nissi Beach. I bakgrunnen en av ørtenvis paraseilere på strendene her. Foto: JOSTEIN MATRE

HOPP I HAVET: De tøffeste gutta hopper fra klippen utenfor Nissi Beach. I bakgrunnen en av ørtenvis paraseilere på strendene her. Foto: JOSTEIN MATRE

En hemmelighet vi normalt ikke deler med dere lesere, men som jeg skal røpe nå, er at det selvsagt er umulig å få den mye omtalte «sommerkroppen» (hva nå det egentlig er?) i løpet av en et par-tre uker. Med mindre du allerede har et godt utgangspunkt da. Det har ikke jeg. Derfor har jeg heller ikke fått noe sommerkropp. Ikke at jeg i det hele tatt har prøvd altså.

Derfor var det med litt skrekkblandet fryd jeg i går entret Nissi Beach. Stranden på Kypros som opp til flere ganger har kommet med i kåringer over verdens mest sexy strender. Her drar de hotteste sydenturistene. Her drar de som HAR sommerkroppen. Og de har gjerne jobbet lenge for den. Det hadde i hvert fall Morgan Evans og David Burtoft fra Birmingham i England.

Jeg fortalte dem at siden vi tilnærmet lik kroppsfasong burde vi ta et bilde sammen. Det syntes de var en god idé. Selv om de ymtet frempå om at vi kanksje ikke var helt like. Mens de, som er på Kypros for å ha det gøy, feste, slappe av og se på damer (ja, de var godt i gang med en samtale med to snyggä svenske tjejer da jeg møtte dem), hadde både vaskebrett og det ene med det andre, spøkte en av kompisene med følgende slengbemerkning til meg.

– Du ser litt mer ut som om du er gravid i tredje måned.

Haha…

Men Nissi Beach er selvfølgelig mer enn bare veltrente menn og toppløse damer. Ja, det var en del av de damene, men nei jeg tok ikke bilder. Det hadde jo vært den enkleste måten å få mange lesere til denne bloggen på, men så simpel kan jeg ikke være. Eller kanskje jeg bare feiget ut? Jeg tok jo tross alt bilder av tre toppløse damer bakfra…

FEIGET UT: Jeg turte ikke ta bilder forfra. Dessuten ville det blitt en for enkel måte å lure folk til å lese bloggen på. Men ja, folk soler seg toppløs. Foto: JOSTEIN MATRE

FEIGET UT: Jeg turte ikke ta bilder forfra. Dessuten ville det blitt en for enkel måte å lure folk til å lese bloggen på. Men ja, folk soler seg toppløs. Foto: JOSTEIN MATRE

Jo, altså stranden er mer enn dette. Det er også vanlig dødelige, som yours truly, og det er barnefamilier. Det siste merket jeg da jeg skulle ta denne charterferiens første bad. Jeg vasset ut i vannet, men hadde ikke kommet lenger enn til knene da en bleie fløt forbi! Akkurat det jeg hadde håpet på.

Det ble med det ene badet på Nissi Beach. Men det hadde egentlig ingenting med det flytende toalettet å gjøre. Jeg hadde uansett bestemt meg for å teste ut et par strender til. Derfor var jeg innom både Sandy Bay og Makronissos.

BLEIE: Ja. det er faktisk det du ser. Flytende inn mot stranden. Beklager dårlig bildekvalitet, men jeg var ikke spesielt interessert i å gå nærmere. Foto: JOSTEIN MATRE (med telefonen)

BLEIE: Ja. det er faktisk det du ser. Flytende inn mot stranden. Beklager dårlig bildekvalitet, men jeg var ikke spesielt interessert i å gå nærmere. Foto: JOSTEIN MATRE (med telefonen)

Jeg husker jeg var på disse strendene på Kypros også da jeg var her i oppveksten. Den gang tenkte jeg at det var de vakreste strendene som fantes. Det var selvsagt fordi jeg ikke visste bedre. Jeg hade jo ikke vært på andre strender enn i Syden, Danmark og Norge.

Det har jeg nå. Og for all del, strendene på Kypros er fine de. Vannet er uvanlig klart og sanden finkornet som bare det. Men det er jo så mange solsenger og parasoller overalt. Det skjemmer jo ut en elles fin strand. Nå har jeg vært på strender på steder som Cuba, Bali, Vietnam og Thailand. Og noen av de strendene der – flere av dem nesten uten andre folk – DET er hva jeg kaller fantastiske strender. I løpet av uken har jeg som mål å finne en slik strand på Kypros også. Det må da være mulig.

Apropos at jeg var her noen ganger i oppveksten. Den gang var det jo sammen med foreldrene mine. De er etter hvert blitt det man må kunne kalle Kypros-veteraner. Dersom ett eller annet kypriotisk kjendisblad deler ut en lokal variant av lusekoften til folk som er her mye fortjener nok mamma og pappa den. 15-17 ganger (de er ikke helt sikre selv) har de vært her. Og jaggu er de her nå også. Samtidig som jeg er her på jobb. Jeg benyttet derfor anledningen til å spørre dem hvorfor de stadig reiser tilbake hit (ja, jeg skjønner at denne bloggen nå står i fare for å bli i overkant navlebeskuende, men jeg lover at det ikke skal bikke fullstendig over).

– Det er folkene. De lokale altså, er deres samstemte svar.

IKKE AKKURAT ALENE: En endeløs rekke parasoller og solsenger på Sandy Bay. Foto: JOSTEIN MATRE

IKKE AKKURAT ALENE: En endeløs rekke parasoller og solsenger på Sandy Bay. Foto: JOSTEIN MATRE

Etter å ha vært et par ganger på Gran Canaria og Mallorca på 80-tallet forsøkte de Kypros. Det var visstnok en helt annen greie.

– I Spania opplevdes det som at folkene der følte at dere unger var i veien. Her på Kypros var dere mer viktige for dem enn oss. Derfor ville vi tilbake, forteller mamma.

Men det forklarer jo ikke hvorfor de har fortsatt å reise her etter at vi sønnene ikke syntes ferie med foreldrene var det kuleste i verden lenger.

– Det er jo fordi vi ble kjent med folk her. Derfor har vi blant annet vært både i brylluper og barnedåper, sier pappa.

FØR: Mamma (Anne Frøydis), undertegnede og pappa (Charter Stein) på siste ferie sammen på Kypros på midten av 90-tallet. Foto: TROLIG EN BARTENDER

FØR: Mamma (Anne Frøydis), undertegnede og pappa (Charter Stein) på siste ferie sammen på Kypros på midten av 90-tallet. Foto: TROLIG EN BARTENDER

FØR: Mamma (Anne Frøydis), undertegnede og pappa (Charter Stein) på Kypros i går. Foto: EN KELNER.

ETTER: Mamma (Anne Frøydis), undertegnede og pappa (Charter Stein) på Kypros – i går – to tiår senere. Foto: EN KELNER.

Nå kjenner de tre generasjoner av et par utvidede familier. Men i tillegg til folkene lokkes de av strendene, klimaet og det at det er enkelt å komme seg rundt på øyen, og se mer av den.

Noen ting er de ikke fullt så begeistret for (det kan selvsagt ha sammenheng med at de er i midten av 60-årene):

– Det er blitt litt for mye party inne i Ayia Napa, men det går jo fint an å holde seg på avstand fra.

Utgangspunktet for denne bloggen er jo å finne ut om en (les: undertegnede) som er skeptisk til charterferie kan la seg omvende. Derfor måtte jeg spørre foreldrene mine om hva de synes om konseptet charterferie:

KLASSISK SYN: Han selger «sexy juice» (!) på stranden, og er dreven i faget. FOTO: JOSTEIN MATRE

KLASSISK SYN: Han selger «sexy juice» (!) på stranden, og er dreven i faget. FOTO: JOSTEIN MATRE

– Vi har gjort begge deler her på Kypros. Både lagd vårt eget opplegg og bestilt via turoperatører. For oss betyr det egentlig lite hvordan vi gjør det. Man kan jo uansett gjøre sin egen greie, men charter er jo veldig enkelt. Man melder seg på, og ferdig med det, forklarer pappa.

Han heter forresten Stein. Så han skal vi fra nå av bare kalle Charter-Stein!

Det minner meg på at det er på tide å presentere dagens råd fra selveste Charter-Svein:

«By på deg selv, og du får betalt med renter.»

Det skal jeg prøve på når jeg i dag skal på utflukt sammen med andre charterturister til den tyrkiskokkuperte byen Famagusta. Det er noe av det du kan lese om på bloggen i morgen.

TIDLIGERE PUBLISERTE INNLEGG I DENNE BLOGGSERIEN:

Charterferie på Kypros, dag 1: En uke i helvete?

Charterferie på Kypros, dag 1: En uke i Helvete?

 

- TRÄVLIGT SEMESTER: Guidene tok imot de reisende med et smil på flyplassen i Larnaca. At noen tar imot en, og loser en trygt til hotellet, når en kommer på ferie kan selvsagt være en praktisk fordel.

– TRÄVLIGT SEMESTER: Guidene tok imot de reisende med et smil på flyplassen i Larnaca. At noen tar imot en, og loser en trygt til hotellet, når en kommer på ferie kan selvsagt være en praktisk fordel. Foto: JOSTEIN MATRE

Skal dette bli en uke i helvete, eller vil det bli like moro som barndommens Sydenturer?

Det er spørsmålet jeg de neste syv dagene skal forsøke å finne svar på, og som du hver dag frem til da kan lese om på denne bloggen.

For et år siden sendte VG meg en uke på cruise, for å finne ut om en som var skeptisk til den ferieformen likevel kunne like det. Konklusjonen ble noe slikt som «Joda, det var ikke så ille som jeg fryktet, til tider ganske bra faktsik, men jeg tror nok ikke jeg kommer til å gjøre det igjen med det første». I år er jeg sendt på charterferie. Jeg er vel ikke noe mindre skeptisk denne gang.

Førest tur til Ayia Napa og Kypros gikk allerede sommeren 1986. Her har en litt yngre versjon av undertegnede inntatt balkongen med ny walkman (for de av dere som vet hva det er for noe). Foto: HØYST TROLIG MAMMA ELLER PAPPA.

PJOKK: Førest tur til Ayia Napa og Kypros gikk allerede sommeren 1986. Her har en litt yngre versjon av undertegnede inntatt balkongen med ny walkman (for de av dere som vet hva det er for noe). Foto: HØYST TROLIG MAMMA ELLER PAPPA.

For all del, jeg har hatt min skjerv av charterferier i løpet av livet. Men det begynner å bli lenge siden. Og med et unntak for 12 år siden da jeg og en kompis dro på en impulsiv «hopp-på-tur» til Mallorca, var det utelukkende ferievalg mine foreldre var sjefer over. To ganger var vi på Gran Canaria. En gang på Mallorca. Og hele fire ganger samme sted som jeg er nå. Ayia NapaKypros. Men siste gang var når jeg var 16. Nå er jeg 36.

Selv foretrekker jeg ferier jeg har snekret sammen selv. Gjerne til varme strøk. Gjerne med sol og strand som viktig ingrediens, men også andre ting. Og gjerne en ferie der jeg er flere steder enn bare et hotell. Uansett, altså ikke charter. Ikke svenske guider, bamseklubb og en skandinavisk bar rundt hjørne.

Nå vet jeg selvsagt at charter kan være så mangt. Det finnes charterturer der du ikke en gang ser en guide, det finnes charterhoteller som aldri har sett verken en bamse eller en klubb og det finnes charterturer til steder som aldri kommer til å ha noe som ligner en skandinavisk bar. Faktisk er det ifølge E24 nå visstnok en trend at folk drar på luksuscharter til Maldivene, og gjerne betaler 100.000 kroner per person (Og her kan det passe med en aldri så liten melding til sjefen min: Hvorfor sendte du meg til Kypros og ikke på en slik tur? Det var jo DET vi skulle ha testet. Skjønner du ikke at folket er interessert i å bli oppdatert på de hotteste trendene? Alle vet jo hva en typisk chartertur til Syden innebærer. Denne bloggen kommer jo ikke til å gi noe nytt til noen. En tur til Maldivene derimot… Makan!).

GUIDET OMVISNING: Amanda viste en håndfull av gårsdagens nyankomne rundt på Callisto. Foto: JOSTEIN MATRE

GUIDET OMVISNING: Amanda viste en håndfull av gårsdagens nyankomne rundt på Callisto. Foto: JOSTEIN MATRE

Vel, nå er det altså Kypros jeg er på. Nærmere bestemt hotellet Blue Village Callisto like utenfor Ayia Napa, for mange kjent som en heftig partyby (mer om det senere i uken). Dette er et barnevennlig hotell. Og her er det så absolutt bamseklubb. Og en haug med andre aktiviter for små og store barn. Og for voksne. Ifølge den svenske (selvfølgelig!) guiden Amanda, som viste noen av oss nyankomne rundt her etter ankomst i går, er det både underholdningskvelder med barnesang, baby lounge, yoga, mamma fitness (!) og en haug med andre ting som en 36-årig mann som reiser alene kan ha det helt ellevilt moro med…

Jada, det er kanskje et litt rart valg av meg å velge et familiehotell. Det syntes Star Tour også, når jeg informerte dem om at VG i en uke kommer til å blogge fra en reise kjøpt hos dem (ja, vi betaler selv, så dette skal ikke bli noe reklameblogg for nevnte turoperatør). Men det var et bevisst valg. Tross alt er barnefamilier kanskje de som drar mest på charterferie. Ikke så unaturlig. Så selv om jeg ikke har barn selv, tenkte jeg at det var greit å få oppleve hvordan disse hotellene er når jeg nå altså skal teste charterlivet. Så skal jeg prøve så godt jeg kan å ikke la konklusjonen farges for mye av de irriterende bråkete ungene. Neida… De er så søte så:-)

KØ: Reisen til Kypros gikk relativt smertefritt, men køen som møtte meg på Gardermoen virket uendelig lang. Foto: JOSTEIN MATRE

KØ: Reisen til Kypros gikk relativt smertefritt, men køen som møtte meg på Gardermoen virket uendelig lang. Foto: JOSTEIN MATRE

Jeg skal komme tilbake til mer om hotellet og alt man her kan gjøre etter hvert som jeg har fått testet ting ut.

Nå derimot litt om reisen hit. Bortsett fra at man må stå opp ukristelig tidelig (jeg stod opp 04.15 på natten) når man skal på charterferie – i hvert fall i midt tilfelle – så gikk den for så vidt greit. Men hva har egentlig skjedd med den gode, gamle charterapplausen? Den der alle jubler vilt og hemningsløst når flyet lander trygt og piloten ikke har gjort en tøddel mer enn jobben sin? Bortsett fra et ynkelig forsøk fra en kar et par rader bak meg var denne fullstendig fraværende.

VARMT: Dette er bare i morgen, men alle dager ser slik ut den neste uken. Deilig! Faksimilie: PENT.NO

VARMT: Dette er bare i morgen, men alle dager ser slik ut den neste uken. Deilig! Faksimilie: PENT.NO

Ikke at jeg mener det burde klappes. For alle del. Det gjør jeg ikke. Det er jo betryggende at nordmenn har blitt hakket mer siviliserte og reisevante, men jeg ble bare overrasket. Jeg hadde nemlig allerede krøket meg sammen i fosterstilling som en slags beskyttelse mot den pinligheten jeg forventet. Den kom altså ikke.

Det som derimot kom, akkurat som det gjorde i barndommen, og som er et fint minne, er den intense varmen som slår imot deg som en vegg i det du stiger ut på flytrappen. Selvfølgelig ikke charterunikt, men et sikkert tegn på at man har forlatt det kalde nord (som strengt tatt har vært ganske varmt den siste tiden).

Før jeg reiste tenkte jeg forresten at jeg måtte søke charterråd fra noen med mer erfaring enn meg. I alle fall ferskere erfaring. Min er jo som nevnt flere tiår gammel. Derfor kontaktet jeg Norges mest legendariske charterturist, Svein Østvik. Selveste Charter-Svein. Jeg ba ham gi meg syv gode råd for en bra charterferie, slik at jeg kan presentere et råd i hvert blogginnlegg de neste syv dagene. Svein var ikke vond å be, og her er hans første råd:

«Pakk lite, for du trenger minimalt med klær i Syden!»

CHARTERLEGENDE: The one and only, Svein Østvik. Foto: TV3

CHARTERLEGENDE: The one and only, Svein Østvik. Foto: TV3

Jeg har forsøkt å følge dette, og kuttet ut alt som heter langbukser og jakker og denslags. Ut i fra værmeldingen den neste ukene skulle det være et greit valg.

Da er det bare til å sette i gang.

Charterferie here we go!

KLAR SOM ET EGG: Undertegnede foran bassenget på hotellet som den neste uken blir mitt hjem. Foto: SELFIE

KLAR SOM ET EGG: Undertegnede foran bassenget på hotellet som den neste uken blir mitt hjem. Foto: SELFIE

P.S. Ayia Napa blir noen steder referert til som Agia Napa og noen steder Aya Napa. I denne bloggen brukes Ayia Napa, som er det samme som turoperatøren bruker.

Et lite skritt til siden, takk

sz57f54fEt lite skritt for deg, et stort skritt for menneskeheten!

Små skritt kan løse store floker – særlig i midtgangen på et fly når 150 passasjerer skal finne sine seter.

Vi slutter aldri å undres over at folk ikke lærer.

30 minutter tok det å boarde SAS-flyet hjem fra London Heathrow forleden. To ganger var kabinsjefen på høytaleren og ba folk få opp farten eller ta et skritt til siden for å slippe andre forbi – uten noen som helst respons.

Er det stresset forbundet med å fly som gjør at vi ikke enser andre enn oss selv, der vi bakser i midtgangen med altfor mye håndbagasje – trillekoffert, PC-bag og taxfreeposer?

Hva er det som gjør at vi ikke oppdager at køen bak oss vokser seg endeløs, fordi vi ikke klarer å sette oss ned?

Bare unntaksvis gjør noen månefarer Armstrongs ord til sine og tar det lille, forløsende skrittet til siden.

Treg ombordstigning kan føre til at flyet mister sin slot-tid (avgangstid). Da rykker flyet bakover i køen, og alle passasjerene kommer forsinket fram, poengterer SAS-talsmann Knut Morten Johansen – selv tidligere kabinansatt.

Konkurrenten ser likt på saken:

– Vi vet at de reisende er opptatt av at vi flyr på rute, og da er det viktig at alle bidrar. Det lille skrittet til siden er helt avgjørende i så måte, sier Norwegians informasjonssjef Lasse Sandaker-Nielsen.

En annen pussig ting vi aldri kommer til å forstå, er at de med aller mest håndbagasje alltid kommer sist inn i flyet.

Legg merke til ham neste gang (for det er oftest en mann): Pesende som en husky før Seppalaløpet kommer han nedover midtgangen, drivende våt og med oppgitt blikk.

Men da er bagasjehylla full. Proppfull.

Enda svartere i blikket tyr derfor den sist ankomne til crush-metoden for å få trykket inn trillekofferten sin.

På London-flyet prøvde mannen med kjempekofferten forgjeves å lukke lokket til bagasjehylla etter seg – men gav opp og overlot utfordringen til den to hoder lavere flyvertinnen.

Så, hvem blir de første til å sette foten ned for håndbagasje-fetisjistene? Hvilket flyselskap tør gå foran og nekte passasjerene sine å ta med mer enn ett passende stort kolli håndbagasje om bord?  Det flyselskapet får min stemme.

Rådene for en rask og effektiv ombordstigning er banalt enkle:

  • Har du høyt setenummer, ja, så skal du bakerst i flyet. Still deg opp tidlig – og gå på. Du skal lengst inn.
  • Når du har funnet seteraden din, så ta et lite steg til siden slik at du ikke sperrer midtgangen. Som regel kan du fortsatt stå oppreist og putte sakene dine opp i hattehylla.
  • Også ekstra-bagen som du burde ha sjekket inn som vanlig bagasje.
  • Har du fått A- eller F-sete, skal du som regel sitte ved vinduet. Kryp inn!
  • Har du jakke eller frakk – som de fleste av oss andre – ja, så går det an å ta den av seg allerede i «tuben» på vei ut til flyet.  En god anbefaling er at man tar av seg yttertøy allerede før man går inn i flyet.
  • Sitter du ved nødutgang eller på første rad, har du ikke lov til å ha håndveska di på fanget eller på gulvet. Opp i hattehylla med den!
  • Så setter du deg ned.

La oss dra!

DAG FONBÆK

Reisejournalist i VG

5000-kronersreisen Norge, dag 7: Busser og troll

  

ZORRO VAR HER: Det ser kanskje ut som arret etter en fektekamp mellom troll. Men det er bare et resultat av norsk veibygging på 20- og 30-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES
ZORRO VAR HER: Det ser kanskje ut som arret etter en fektekamp mellom troll. Men det er bare et resultat av norsk veibygging på 20- og 30-tallet. Foto: GJERMUND GLESNES

Åndalsnes vandrerhjem hadde bare ett problem: Et sagbruk for grov plank i kontinuerlig drift i køya over meg. For øvrig var alt fryd og gammen. Frokost var inkludert, og rutebussen til Trollstigen, Geiranger (og endestopp Langevatn) startet rett utenfor døra.

Dermed var det bare å fråtse i karbohydrater og slurpe i seg gratis kaffe helt til avgangstid. Jeg var i 5000-himmelen.

Senere ble det bare bedre. Fylkesvei 63 bryr seg nemlig ikke om noen lang innledning før dramaet starter. Vi hadde kanskje kjørt en mil da dalen bare stoppet foran oss. Herfra bar det opp, rett opp, i lange lakrislisseslynger – men ikke før vi hadde hatt fotostopp i bunn av bakken.

Jeg satt i beste sjåførplagersete og nikoste meg mens Tor Sindre Grønningsæter snurret ratt som om det var en håndsveiv, og lirket bussen rundt serpentinene med bare centimeters klaring.

Ifølge bussjåføren er det ikke svingene som er utfordringen med å kjøre 50-seter opp Trollstigen. Det er å lese trafikken slik at du stopper på møteplassene, uten at noen må rygge.

Selv kjørte han sin første buss opp bakkene allerede i 1979. Og det er visst slik at ville veien er ikke som før.

– Svingene har blitt utbedret. Så litt av sjarmen er borte, sånn sett, sa han etter nok en gang å ha snudd langbilen sin på en femøring.

VENSTRE OM! Tor Sindre Grønningsæter bedyrte at det ikke er svingene som er problemet opp eller ned (som her) Trollstigen. Jeg velger å stole på hans ord uten å forsøke selv. Foto: GJERMUND GLESNES

VENSTRE OM! Tor Sindre Grønningsæter bedyrte at det ikke er svingene som er problemet opp eller ned (som her) Trollstigen. Jeg velger å stole på hans ord uten å forsøke selv. Foto: GJERMUND GLESNES

Så snakket han om arbeidslagene som lagde veien, som ble åpnet av Kong Haakon i 1936. De hadde kun dynamitt og stubbryter av «moderne» hjelpemidler og må ha jobbet som besatt. Mange av svingene er oppkalt etter arbeidslagslederene, fortalte Tor Sindre.

– Det er et fantastisk byggverk. Og det er et prosjekt som aldri hadde blitt lagd i dag. Nå hadde man bare lagt en tunnel tvers gjennom fjellet, konstaterte han.

Da samtlige 11 svinger var gjennomført og bussen stoppet på Trollstigplatået for nok en fotostopp (denne gang 15 minutter), tok jeg sekken min og steg av. Jeg skulle gjerne ha vært med helt til Geiranger, for så å kjøre retur med samme buss et par timer senere. Men jeg kunne ikke. Jeg hadde et budsjett å holde.

STAKKARS LITEN: Nå er det snart slutt på det gode livet i fjellheimen. Neste stopp blir på en dansk eller tysk peishylle. Foto: GJERMUND GLESNES

STAKKARS LITEN: Nå er det snart slutt på det gode livet i fjellheimen. Neste stopp blir på en dansk eller tysk peishylle. Foto: GJERMUND GLESNES

Derfor ble jeg igjen ved Trollstigen-senteret og utsiktsplatformene som alle ble bygd i forbindelse med at veien ble nasjonal turistvei i fjor. Senteret, tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter, var virkelig lekkert, men originalt formspråk gjør fortsatt at det må stå oppslag for at nødne og forvirrede turister ikke skal ta vasken for å være et pissoar.

Takket være min slunkne pengebeholdning hadde jeg over fem timer på bakketoppen. Men helt ærlig: Denne gangen var det helt ålreit. Jeg sto en stund på utkikksplattformene og så på turister. Deretter soset jeg rundt på en liten fottur opp bakkene mot øst.

Mesteparten av tiden studerte jeg imidlertid kaoset som oppstår når campingfolket får hetta og akutt rattfobi midt i slyngene.

Ifølge Tor Sindre Grønningsæter er dette nokså vanlig.

– En gang måtte jeg overta rattet og flytte en bil og campingvogn. Det er flere år siden nå. Men det skjer nesten daglig at noen stopper midt i veien, vill i blikket, og nekter å rygge, fortalte han på oppturen.

Etter en overraskende rimelig dagens lunsj på kafeen og litt kvalitetstid med lett skydekke og bok, bar det atter ned til Åndalsnes. Det var tid for neste etappe av spektakulær kollektivtransport.

De siste to dagene har vært rene bonanzaen i det. Først Atlanterhavsveien i går, så Trollstigen. Og selve hjemturen innledet jeg med ettermiddagstoget opp Raumabanen – ifølge Lonely Planet intet mindre enn verdens vakreste togstrekning.

RAUMABANEN: Verdens største tunnel uten tak. Eller bare en jernbane gjennom en sykt bratt dal. Valget er ditt. Foto: GJERMUND GLESNES

RAUMABANEN: Verdens største tunnel uten tak. Eller bare en jernbane gjennom en sykt bratt dal. Valget er ditt. Foto: GJERMUND GLESNES

Det slo reisebokforlaget fast i fjor høst, med en beskrivelse av utsikten mot høye topper, taggete klippekanter og fjellsider opp mot forblåste platåer mens du kjører langs elven Rauma.

Enda flottere enn Flåmsbana, altså. Det kunne ikke bli verst. Selv om jeg akkurat i dag uansett ikke ville brydd meg. Raumabanen går fra Åndalsnes til Dombås, og drives av NSB. Jeg som kjøpte togbilletten tidlig, fikk dermed verdens vakreste togtur og transport helt hjem for skarve 299 kroner – 19 kroner mer enn en enveisbillett Flåm-Myrdal.

Har så Lonely Planet rett? Aner ikke. Sikkert. Kanskje. Muligens. Er det så nøye, da? Raumabanen har ingen hulder som synger, men er lengre (114,2 km mot 20,2 km) og har mye færre tunneler (6 mot 20).

Det er også en togstrekning du får kink i nakken av. Fjellsidene her er bratte som garderobeskap, og nærmest uendelig høye. Trollveggen, som passerte rett utenfor togvinduet mitt etter bare noen minutters kjøring, er 1700 meter høy – hvorav 1000 meter er loddrette!

Som et bilde på hvor avsindig høy Trollveggen er, tenk på dette: Hvis en mann på 1,80 står foran den, blir forholdet rundt regnet det samme som om en Lego-mann står foran et 38 meter høyt klesskap. Alternativt et hus, selvfølgelig, men den tanken er ikke like surrealistisk.

SYNDER IKKE: Våken kan jeg være når jeg kommer hjem. Foto: GJERMUND GLESNES

http://reisebloggen.vg.no/wp-admin/post.php?post=1088&action=edit SYNDER IKKE: Våken kan jeg være når jeg kommer hjem. Foto: GJERMUND GLESNES

Så der satt jeg i vogn to og følte meg som legomannens legomann iblant Romsdal-naturen. Og så kom på at jeg har enda en grunn til å heie på Raumabanen. Prøv å skrive inn «www.raumabanen.no» i nettleseren din, og se hvor du havner! Snakker om å ikke unne andre en liten Lonely Planet-effekt. (RETTELSE: Det viser seg at en helt utenforstående har kjøpt både www.raumabanen.no og www.flåmsbanen.no og feilkobler med vilje. Hensikten er å få dem til å betale femsifrede beløp i året for bruksretten. Jeg kjenner ikke vedkommende, men har en anelse om hva tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen ville ha kalt ham/henne.)

Da det dieseldrevne toget nådde Bjorli, var regnet tett og grått som utvasket gardin. Men flaksen min holdt. På Dombås var det atter oppholdsvær, og jeg hadde ganske nøyaktig 35 minutter på meg før Gudbrandsdalsbanen skulle gå. Akkurat nok tid til haste nedom Dombås sentrum og proviantere – slik at jeg klarte å nå Oslo S uten å lide av hverken underernæring eller sprukket budsjett.

Så jeg klarte det visst. Akkurat. De 19 kronene jeg har igjen holder ikke til stort.

Så vil kanskje noen innvende at jeg kun har hatt seks overnattinger. Det stemmer. Og kanskje er det litt juks. Turen har vart i under 168 timer. Men jeg måtte dra hjemmefra tidlig onsdag, og med togankomst i Oslo 23:04 blir det sent nok før jeg er i hus. Og nattelivet i Åndalsnes eller Dombås? Jeg tror ikke jeg har gått glipp av noe.

Dere får tenke at jeg må tilbake på jobb i morgen. Det er for så vidt sant. Jeg har en god del dank jeg bør få gjort. Etter denne ferien føles det mest som at jeg trenger en ferie.

DAG 7, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 6: 586 kroner

Bussbillett Åndalsnes-Trollstigplatået: 50 kroner

Dagens (blomkålsuppe) i kafeen på Trollstigplatået: 75 kroner

Bussbillett Trollstigplatået-Åndalsnes: 50 kroner

Kroneis på Narvesen, Åndalsnes jernbanestasjon: 25 kroner

Brødmat og cola på Bunnpris, Dombås : 68 kroner

Togbillett Åndalsnes-Oslo S (minipris): 299 kroner

Utgifter til sammen, dag 7: 567 kroner

Igjen i reisekasse: 19 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 6: Fire punkter for en billigere norgesferie

 

5000-kronersreisen Norge, dag 6: Tre punkter for billigere norgesferie

ATLANTERHAVSBUSSEN: Du trenger ikke egen doning for å få sett øyslalåmen vest for Averøy. Med "egen" sjåfør kan du til og med ta bilder mens du er i fart. Foto: GJERMUND GLESNES

ATLANTERHAVSBUSSEN: Du trenger ikke egen doning for å få sett øyslalåmen vest for Averøy. Med «egen» sjåfør kan du til og med ta bilder mens du er i fart. Foto: GJERMUND GLESNES

Norgesferie er en slags realitetsorientering. De kan alltid være litt ubehagelige. Og kanskje især denne.

Det er nemlig dyrt å reise i Norge. Derfor blottlegger en reise her nådeløst hvem vi virkelig er. I India, Albania, ja til og med i Italia, kan selv en fattig slask som meg reise rundt som en krøsus. På ferie i vårt eget land, blir vi avslørt. Kronprinsen kan fortsatt feste som en kongelig, Helge Lund kan fortsatt feriere som en oljesjeik (hvis han vil), og jeg må ta til takke med campingplasser og vann til maten.

Det er sikkert derfor nordmenn reiser på over en million charterturer hvert år, mens – tror jeg – maaange færre nordmenn legger ferien til Atlanterhavsveien. Eller Geiranger, Preikestolen, Lofoten og alt det andre utlendingene synes å elske.

Men har ikke også vi lyst til å se vårt eget land?

Gjør det egentlig så mye om vi må leve litt enkelt noen dager?

I dag tenkte jeg å hjelpe litt. Kall det en slags oppsummering. Muligens virker den malplassert, dagen før turen er slutt. Men jeg har gode grunner. I morgen kan jeg bli blakk, jeg kan mislykkes i å feriere en uke i Norge for 5000 kroner.

Da vil ingen høre på meg. Derfor i dag, altså.

1) Transport

a) Bil er flott hvis dere reiser flere sammen. Er du alene, vil bensin og bompenger spise opp hele lommeboka, fôr og alt. Da tyr du til busser, ferger og minipris på toget. Se på bildet over: Også Atlanterhavsveien har bussrute.

b) Sammenlign forbruket mitt dag to og dag tre. Da ser du tydelig at reisen blir dyrere jo mer du ehh… reiser. Transportkostnadene kommer alltid på toppen. Mat og overnatting må du jo ha likevel.

c) Haiking, sykkel, kano og apostlenes hester er også måter å komme seg fra A til B.

2) Overnatting

LYSØ CAMPING: Fint sted. Men sjekk bussrutene bedre før du drar dit enn jeg gjorde. Foto: GJERMUND GLESNES

LYSØ CAMPING: Fint sted. Men sjekk bussrutene bedre før du drar dit enn jeg gjorde. Foto: GJERMUND GLESNES

a) Er du alene, er sovesaler og DNT redningen. Reiser dere flere sammen, er campinghytter fantastiske. Par kan også finne hotellrom like billig per person som mine sovesalsenger. I Stavanger tidligere i sommer betalte for eksempel kjæresten og jeg 595 kroner for dobbeltrom med frokost.

b) Telt er billigere. Noen vil imidlertid mene at de like gjerne kunne sovet i en hul trestamme. Dem om det.

c) Gå gjennom Facebook-kontaktene. Du har sikkert en onkel eller en gammel klassekamerat som fortjener besøk – eller kanskje vil invitere deg på middag.

d) Du kan også prøve Couchsurfing og bo hjemme hos ukjente.

e) Vær ærlig hvis du syns det er for dyrt. Få folk pruter med seg selv, og plutselig kan det dukke opp en billigere hytte eller rom. Dette skjedde da jeg ringte Lysø Camping, og i Undredal i Sogn på min egen ferie

3) Mat

a) Lag noen middager selv. Campingplasser, hosteller og endel enklere leiligheter har kjøkken. Du kommer jo ikke utenom at det er dyrt å spise ute i Norge.

b) Hvorfor har så ikke jeg spart penger på å lage mat? Fordi min oppskrift på posetomatsuppe er svært lite interessant for lesere.

c) Se punkt 2c)

Det får være nok teori. Her følger dagens rapport fra labrotte Gjermund:

Etter gårsdagens asfaltmassasje for såre fotblader var det en lettelse å følge Oskar Lysøs råd og busstabell: I den sto det et telefonnummer jeg kunne ringe. Så kom lokalbuss 504 nesten helt til campingen, kun for å hente meg. Via
ett bussbytte kom jeg til Kårvåg, nærmeste grend til Atlanterhavsveien.

Der lindret jeg mine begynnende abstinenser med en kaffe på bensinstasjonen til Jan Arvid Mikkelsen. I 20 år dagpendlet han over veistrekningen som ble kåret til århundrets byggverk, og mener veien er best når det stormer.

– Nordvesten er verst her. Da kan sjøen hive stein opp på veien. Det blir spennende: Enten får du stein oppå panseret eller så får du det ikke, sa han.

Selv tilhørte han gruppen «får det ikke».

– Jeg har svingt unna noen steiner, bemerket han.

Det neste han sa kan enten tilskrives at jeg fikk heteslag av varmen (det var virkelig varmt), at benkene vi satt på kalles lygarplassen, eller så er det virkelig sant:

– Over Hulvågen, fiskebrua altså, må man beregne og kjøre mellom bølgene.

FISKEBRUA: Ifølge Jan Arvid Mikkelsen er det umulig å ikke få fisk her. Det så ikke ut som at alle var enige. Foto: GJERMUND GLESNES

FISKEBRUA: Ifølge Jan Arvid Mikkelsen er det umulig å ikke få fisk her. Det så ikke ut som at alle var enige. Foto: GJERMUND GLESNES

Jeg hadde en time i Kårvåg mellom de to bussene. Dermed rakk jeg også å kjøpe en bollepose til lunsj før neste buss førte meg ut over holmene.

Etter Storseisundbrua gikk jeg av bussen, med to timer til å utforske øyslalåmen før neste buss til Molde.

den spesiallagde fiskebrua var det fisk i bare én av bøttene. Den tilhørte srilanka-moldenseren Chandra Sellathurai, som var fiskelærer for sine besøkende familiemedlemmer fra Danmark.

– Jeg må jo vise dem Møre og Romsdal. Favorittene er Trollstigen og Geiranger, sa han.

"FAST GJEST": Hver gang Chandra Sellathurai får gjester utenfra, viser han dem hjemfylkets beste severdigheter. Som fiskebrua. Foto: GJERMUND GLESNES

«FAST GJEST»: Hver gang Chandra Sellathurai får gjester utenfra, viser han dem hjemfylkets beste severdigheter. Som fiskebrua. Foto: GJERMUND GLESNES

I går fortalte Melissa Rollan og Frida Baarset i Patrick Volkmar meg at Kristiansund kan ha fire årstider på én dag. I dag så jeg sola og skyene ha brytekamp – der skyene etter hvert fikk sola i dobbelt nelson.

Men det var også alt før jeg igjen satt på buss 501. Der kom jeg i snakk med Åsmund Feltstykket, som tar buss over Atlanterhavsveien hver dag.

– Turistene skulle ha vært her når det er skikkelig vær. Da hadde de sett hva slags krefter det er i naturen, sa han. Og innrømmet at jo, av og til føles det som at bussen skal bli slengt til havs.

På brygga i Molde ble jeg møtt av frisk lukt av fisk og sjø fra Horsgaard & co – og en av landets flotteste byutsikter: Hele Romsdals- og Sunnmørsalpene står oppstilling tvers over fjorden.

Jeg var blitt tipset om utsiktspunktet Varden, men beklager folkens: Jeg hælte ikke. I stedet gikk jeg opp til paviljongen ved Romsdalsmuseet, der en tavle forteller hva de forskjellige fjelltoppene heter. På vei både opp og ned plukket jeg gratis jordbær i Chateau-hagen – helt lovlig, den eies av museet!

STORT UTVALG: I Molde kan sprekinger bedrive en pervers form for "flasketuten peker på". Foto: GJERMUND GLESNES

STORT UTVALG: I Molde kan sprekinger bedrive en pervers form for «flasketuten peker på». Foto: GJERMUND GLESNES

Mett var jeg likevel ikke, og penger må man bruke mens de er der. Derfor gikk jeg til Hos Gyda og bestilte deres billigste pizza, margherita, med tomatsaus og ost. Og for dere som synes det høres kjipt ut: I Napolis – og dermed Italias – kanskje beste pizzarestaurant er margherita én av de kun to smakene på menyen.

Jeg kunne sikkert ha spist billigere. Men se punkt 3b og husk: Jeg hadde fortsatt penger til bussen til Åndalsnes. Og i morgen? Det er fortsatt over 500 kroner igjen. Kanskje jeg kunne drøyet med konklusjonen til siste dag likevel.

DAG 6, PENGESTATUS:

Penger igjen etter dag 5: 1309 kroner

Dusj, Lysø camping: 10 kroner

Bussbillett Sandøy-Kårvåg: 35 kroner

Pose rosinboller, Kiwi Kårvåg: 20 kroner

Kaffe på YX Kårvåg: 25 kroner

Bussbillett Kårvåg-Molde: 105 kroner

Pizza margherita på Hos Gyda i Molde: 99 kroner

Bussbillett Molde-Åndalsnes: 139 kroner

Overnatting Åndalsnes vandrerhjem: 290 kroner

Utgifter til sammen, dag 6: 723 kroner

Igjen i reisekasse: 586 kroner

 

Her finner du resten av innleggene fra 5000-kronersreisen i Norge:

Dag 1: Går det an å reise billig i Norge?

Dag 2: Trondheims erkeutsikt

Dag 3: Playa del ingensteds

Dag 4: Toppen av verden-følelsen

Dag 5: Fire land i én by

Dag 7: Busser og troll